Kapittel 102: Sannheten, del 1: Gåter og svar

13. juni, 1992

Det var siste skoleuke ved Galtvort, og professor Krengle var fremdeles i live, skjønt bare så vidt. Forsvarsprofessoren selv ville oppholde seg i en sykeseng denne dagen, slik han hadde gjort nesten hele siste uke.

Tradisjonen ved Galtvort sa at eksamen ble avholdt første uke i juni, at ek­sa­mens­re­sul­tatene kom den andre uka, og at i den tredje uka ville det være en avskjedsfest på søndag før Galtvort-ekspressen tok deg til London på mandag.

Første gang han leste om disse tradisjonene hadde Harry lurt på nøyaktig hva elevene gjorde resten av den andre uka i juni, siden ‘vente på eksamensresultater’ ikke hørtes ut som så veldig mye innhold; og svaret hadde overrasket ham da han fant det ut.

Men nå var også junis andre uke over, og det var lørdag; og det var ikke noe annet igjen av skoleåret enn avskjedsfesten den 14. og turen hjem med Galtvort-ekspressen den 15.

Og ingenting var blitt besvart.

Ingenting hadde blitt løst.

Hermines morder var ikke blitt funnet.

På en eller annen måte hadde Harry tenkt at, garantert, hele sannheten ville komme for en dag før slutten av skoleåret; som om det var slutten på en krimnovelle og at løs­nin­gen på gåten var lovet. Definitivt måtte sannheten ha blitt kjent før for­svars­pro­fes­sor­en … døde, det kunne ikke tillates at professor Krengle døde uten å få vite svaret, uten at alle tråder var pent nøstet opp. Ikke eksamensresultater, definitivt ikke døden, det var bare sannheten som avsluttet en historie …

Men med mindre du kjøpte Draco Malfangs nyeste teori om at professor Stikling hadde gitt og rettet mindre lekser rundt den tida da Hermine ble lurt inn i situasjonen med det falske mordforsøket, og ved det bevise at professor Stikling hadde brukt tida på å planlegge det hele, – så gjensto det fremdeles å finne sannheten.

Og istedenfor, slik verden hadde prioriteringer som var mer på linje med hvordan andre mennesker tenkte, ville året bli avsluttet med et høydepunkt av en rumpeldunkkamp.


I lufta over stadion kunne det sees fjerne figurer på sopelimer som sveipet og tok piruetter og spant rundt hverandre. Den rød-purpur sammentrykkede greia som var sluffen ble fanget, kastet, blokkert og av og til kastet gjennom svevende ringer, tett fulgt av tribuneskakende rop i triumf eller fortvilelse. Blå og grønne og gule og rødkantede kutter ropte ut med den entusiasmen folk så lett føler når ingen handling kreves av dem personlig.

Dette var den første rumpeldunkkampen Harry hadde vært til stede på ved Galtvort, og han hadde allerede bestemt seg for at det ville bli den siste.

«Davidsen har sluffen!» skrek den forsterkede stemmen til Laffen Styx. «Der kommer nye ti poeng til Ravnklo om syv … seks … fem … du hellige stavglimt, han har gjort det allerede! Krasj bang gjennom midten av den midterste ringen! Jeg har aldri sett en sånn rekke før – jeg vedder her og nå for at Davidsen blir kaptein neste år etter at Pommer gir seg –»

Styx’ stemme ble brått avbrutt og professor McSnurps egen forsterkede stemme sa, «Det er ravnklolagets egen sak, herr Styx. Forhold deg til selve kampen, takk.»

«Og smygardingene tar over – Flint sender sluffen til den nydelige –»

«Herr Styx!»

«– til den kun akseptable Ellen Brannemann, med hår som stråler ut bak henne som en komet der hun gnistrer mot Ravnklo-forsvaret – nå tett forfulgt av to klabber! Puddergrop følger halen til Brannemann – hva driver du med, Qvaler? – og hun snurrer rundt for å unngå – ER DET SNOPPEN? KOM IGJEN, CHO CHANG, KOM IGJEN, SVERTHE ER ALLEREDE I FERD MED – HVA ER DET DERE TO DRIVER MED?

«Ro deg ned, herr Styx!»

«HVORDAN KAN JEG ROE MEG NED? DETTE ER DET VERSTE FEILSPILLET JEG NOENSINNE HAR SETT! Og snoppen er borte – kanskje borte for godt, etter å ha blitt bommet på så grovt – Puddergrop setter kursen mot målringene, Qvaler er ikke i nærheten av ham –»

I en fjern historisk epoke, kanskje i en helt annen verden, hadde professor Krengle garantert at huspokalen skulle utdeles til enten Smygard eller Ravnklo. Eller muligens begge, på en eller annen måte; for han hadde lovet at tre ønsker skulle bli oppfylt. Så langt så det bra ut for to av tre.

Hvis du bare vurderte gjeldende poengsum, så ledet Håsblås kampen om huspokalen med noe sånt som fem hundre poeng, takket være at Håsblås-elevene var flittige med skolearbeidet og holdt seg unna bråk. Det kunne virke som om professor Slur hadde fulgt en strategi om å ta en hel del poeng bort fra Håsblås i, ah, de syv siste årene eller så. Huset Smygard, tittelholdere de siste syv årene, hadde fremdeles fordelen av en viss generøsitet fra husstyreren når det kom til å dele ut poeng; og dette var nok til at de akkurat holdt følge med huset Ravnklo, hjemmet til de faglig flinke. Griffing lå langt bak på siste plass, som seg hør og bør for huset til de som ikke synes regler er så veldig viktig; Griffing hadde Smygards profil når det kom til både faglig innsats og det å gjøre ugagn, bare uten fordelen av å ha professor Slur. Selv Fred og Frank hadde bare så vidt gått i null, året sett under ett.

Hus Ravnklo og hus Smygard trengte begge en haug poeng fra et eller annet sted hvis noen av dem ønsket å ta igjen Håsblås de neste to dagene.

Og så vidt noen visste, hadde ikke professor Krengle gjort en eneste ting for å påvirke det åpenbare resultatet. Det skjedde helt av seg selv, nå som en enslig lærer på Galtvort hadde undervist i kreativ problemløsning.

Rumpeldunkkampen som var årets avslutning ble utspilt mellom Ravnklo og Smy­gard. Griffing hadde ledet kampen om rumpeldunkpokalen fra starten, men så hadde denne ledelsen blitt spist opp etter at deres nye speider, Johan Abelin, falt ned fra en sopelime som sann­syn­ligvis hadde en feilfunksjon i kamp nummer to. Dette hadde også forårsaket en rask omorganisering av de gjenværende kampene.

Denne kampen, avslutningen på serien og skoleåret, ville ikke slutte før snoppen var fanget.

Rumpeldunkpoeng ble i sin helhet plusset på huspoengene.

Og skulle du ha sett, i dag virket det som om verken Smygards eller Ravnklos speider kunne … få … tak … i … den … snoppen.

«SNOPPEN SATT BOKSTAVELIG TALT PÅ HODET DITT, DIN SVAKSYNTE UNDERMÅLER!»

«Språk, herr Styx, ellers må jeg fjerne deg fra denne kampen! Skjønt jeg må gå med på at det der var helt elendig spilt.»

Harry måtte innrømme at Laffen Styx og professor McSnurp hadde utviklet kommentatorgjerningen til et fantastisk, dobbelt stand up-nummer, med Styx som tulle­bukk og professor McSnurp som den seriøse damen; nå var Harry litt lei seg for å ha gått glipp av det ved de tidligere rumpeldunkkampene. Det var en side av professor McSnurp som han ikke hadde sett før.

Noen seter nedenfor der Harry satt, i Håsblås-seksjonen av rumpeldunkfansen, satt den velbygde skikkelsen til en forvirret Fredrik Djervell. Super-håsblåsingen hadde nettopp fått med seg den siste nesten-kollisjonen mellom Cho Chang og Terris Bulter med de observante øynene til en trollmann som både var speider og rumpeldunkkaptein selv.

«Ravnklo-speideren er ny,» sa Fredrik. «Men Bulter er i sjuende klasse. Jeg har spilt mot ham. Han er bedre enn det der.»

«Var det planlagt, tror du?» spurte en håsblåsing ved siden av Fredrik.

«Det ville gi mening hvis Smygard trengte noen ekstra poeng for å vinne rum­pel­dunkpokalen,» sa Fredrik. «Men Smygard har allerede slått oss og sikret seg tittelen. Hva er det de tenker på? De kunne jo ha vunnet der og da!»

Kampen hadde startet klokka seks på kvelden. En typisk kamp ville vare til rundt sju eller så, hvorpå det ville være tid for middag. Juni i Skottland betydde massevis av dagslys; sola ville ikke gå ned før rundt klokka ti.

Klokka var seks minutter over åtte, ifølge Harrys klokke; Smygard hadde nettopp skåret ti nye poeng og sendte totalen opp i 170-140, da Fredrik Djervell plutselig hoppet opp fra setet sitt og skrek ut «De drittsekkene!»

«Jah!» skrek en ung gutt ved siden av ham, som også kom seg på beina. «Hvem tror de at de er, skåre mål på den måten?»

«Det er ikke det jeg snakker om!» skrek Fredrik Djervell. «De … de forsøker å stjele pokalen fra oss!»

«Men vi er allerede ute av –»

«Ikke rumpeldunkpokalen! Huspokalen!»

Ordene spredte seg, fulgt av sinte utrop.

Det var Harrys stikkord.

Harry spurte høflig en håsblåsing ved siden av seg, og en annen håsblåsing en rad bakenfor, om de kunne flytte seg ett hakk til siden. Så trakk Harry fram fra pungen sin et stort, sammenrullet tøystykke, og rullet det ut til et to meter høyt banner som festet seg av seg selv midt i lufta. Fortryllelsen var utført av en sjetteårs ravnkloing som hadde rykte på seg for å vite enda mindre om rumpeldunk enn det Harry gjorde.

I store, glødende, dypt lilla bokstaver kunne man lese på banneret:

BARE KJØP EI KLOKKE
2 : 06 : 47

Under var det tegnet en snopp, med en blinkende rød X over.


Sekund, etter sekund, etter sekund, steg tidsverdien på den splitter nye kampklokka.

Ettersom telleren økte, virket det som om en betydelig mengde håsblåsinger syntes det var en god ide å sitte i nærheten av Harrys banner.

Da kampen strakk seg forbi klokka ni, virket det som om en stor haug griffinger også hadde funnet sin plass der.

Ved solnedgang, da Harry hadde begynt å bruke lumos for å lese de bøkene han hadde med seg – det var lenge siden han hadde gitt opp å følge med på kampen – kunne man ob­servere et merkbart antall ravnkloinger som hadde forrådt patriotismen og valgt fornuften.

Og professor Schummel.

Og professor Vektor.

Og, etter hvert som stjernene begynte å vises på himmelen, professor Pirrevimp.

Den spennende rumpeldunkkampen som avsluttet sesongen … trakk noe ut.

En av de tingene Harry ikke hadde planlagt, da han hadde bestemt seg for å gjøre dette, var at han fremdeles ville være her ute klokka – Harry tittet på armbåndsuret – elleve null fire på natta. Harry holdt nå på med en lærebok i transfigurasjon for sjette klasse; eller snarere, han holdt boka åpen, opplyst av en gompe-lyspinne, mens han gjorde en av øvelsene. Forrige uke, da eksamenskandidatene fra Ravnklo hadde diskutert sine Ø.G.L.E.-resultater, hadde Harry snappet opp at øvreårs transfigurasjon inneholdt en rekke ‘formingsoppgaver’ som tok mer utgangspunkt i kontroll og presis tan­ke­virk­som­het enn ren kraft; og Harry hadde straks gått inn for å lære seg disse, mens han dunket seg selv hardt i panna for ikke å ha forsøkt å lese alle øvreårs lærebøker på et tidligere tidspunkt. Professor McSnurp hadde gitt Harry tillatelse til å gjøre en formingsoppgave som gikk ut på å styre måten et transfigurerende objekt kom fram til sin nye form på – for eksempel, å transfigurere en fjærpenn slik at fjærskaftet vokste ut først, deretter fjærstrålene. Harry gjorde en liknende øvelse med blyanter, der han først fikk blyet til å vokse frem, før han omga det med treverk, og til slutt et viskelær på toppen. Som Harry hadde hatt mistanke om, hadde det å fokusere sin oppmerksomhet og magi på en bestemt del av blyantens pågående transfigurasjon vist seg å ha likheter med den mentale disiplinen i delvis transfigurasjon – som absolutt kunne ha blitt brukt for å få til en forfalskning av samme effekt, ved å delvis transfigurere bare de ytre delene av objektet. Denne metoden viste seg allikevel å være en del enklere.

Harry gjorde seg ferdig med den blyanten han holdt på med og tittet opp på rumpeldunkkampen, som var, sjokk, fremdeles fantastisk kjedelig. Laffen Styx kom­men­terte i en tone full av matt forakt, «Nye ti poeng – hurra – jippi – og noen griper fatt i sluffen igjen – spør meg om jeg bryr meg om hvem det er.»

Nesten ingen av de som var igjen på stadion fulgte med heller, siden alle som fremdeles var til stede så ut til å ha funnet fram til en ny og mer interessant sport, som var debatten om hvordan man kunne endre reglene for huspokalen og/eller rumpeldunk. Debatten hadde blitt såpass opphetet at de tilstedeværende lærerne så vidt klarte å holde den fra å utvikle seg til åpen kamp. Uheldigvis hadde debatten betydelig mer enn to parter. Noen forbaskede viktigperer la fram tilsynelatende fornuftige argumenter for å kvitte seg med snoppen fullstendig, og dette truet med å splitte opp de stemmegivende og hindre fremdriften i hele reformen.

Når han tenkte litt tilbake, innså Harry at det at ville ha vært enda bedre å få Draco til å rulle ut sitt eget banner på Smygard-siden som sa «SNOPPER ER FENOMENALE», for å få enda skarpere fronter i debatten. Tidligere hadde Harry gløttet over mot Smygard-siden, men han hadde ikke vært i stand til å få øye på Draco noen steder. Severus Slur, som også kunne ha vært tilstrekkelig interessert i å spille skurk for den andre siden, kunne han heller ikke se noe til.

«Herr Potter?» sa en stemme ved siden av ham.

Ved siden av Harrys sete sto en kort, men eldre håsblåsgutt, en Harry aldri hadde lagt merke til før, og holdt fram en blank pergamentkonvolutt med vokssegl på. Voksen var også blank, uten noe merke.

«Hva er det?» sa Harry.

«Det er meg,» sa gutten. «Med konvolutten du ga til meg. Jeg vet at du sa at jeg ikke skulle snakke til deg, men –»

«Så ikke snakk til meg,» sa Harry.

Gutten kastet konvolutten over til Harry og gikk vekk, med en forulempet mine. Det fikk Harry til å vri seg litt, men sannsynligvis hadde ikke avgjørelsen vært feil når man vurderte handlinger som involverte Tid …

Så brøt Harry opp det umerkede voksseglet og trakk ut konvoluttens innhold. Det var pergament, istedenfor det gompepapiret som Harry ville ha forventet, men skriften var hans egen håndskrift, skjønt gjort med en fjærpenn istedenfor en kulepenn. På pergamentet sto det:

Pass deg for konstellasjonen,
og hjelp stjernenes betrakter.

Gå usett forbi livsspisernes medarbeidere,
likeens de kloke og velmenende.

Seks, og syv i kvadrat,
på stedet som er forbudt og forbannet tåpelig.

Harry oppfattet innholdet med et kort blikk, så brettet han sammen papiret igjen og puttet det tilbake i kutten mens han pustet ut et sukk. ‘Pass deg for konstellasjonen’, virkelig? Harry ville ha forventet at en gåte fra ham selv til ham selv skulle være noe lettere å tolke … skjønt noen deler var åpenbare nok. Tydeligvis hadde fremtids-Harry vært bekymret for at meldingen skulle bli avskåret, og skjønt nåtids-Harry ikke normalt ville ha tenkt på stedets svartspanere som ‘de som samarbeider med desperantene i Azkaban’, så kanskje det vært hadde den beste måten å si ‘svartspaner’ på uten å po­ten­si­elt gi et tips til andre som kunne tenkes å lese beskjeden og gjøre sitt beste for å dekryptere den. Det å oversette begrepet tilbake fra ormtungespråket han hadde brukt under hendelsen i Azkaban … vel, det fungerte, antok Harry.

Meldingen sa at professor Krengle trengte hjelp, og at hva som nå enn foregikk, så var det viktig at verken svartspanerne eller Humlesnurr, McSnurp eller Pirrevimp fikk ferten av det. Siden tidsvending allerede var i bruk, var den åpenbare løsningen å ta en tur på do, reise tilbake i tid, og så komme tilbake til kampen rett etter at han hadde forlatt setet sitt.

Harry startet å reise seg fra plassen sin, så nølte han. Håsblås-siden av ham kommenterte noe om det å stikke av fra svartspaner-eskorten og ikke fortelle noe til professor McSnurp, og undret på om hans fremtidige jeg var idiot.

Harry brettet opp pergamentet igjen, og kastet et nytt blikk på innholdet.

Da han undersøkte gåten nøyere, sa ikke verset noe om at Harry ikke kunne ta med seg noen som helst på veien. Draco Malfang … var han ikke til stede på rumpeldunkkampen fordi fremtids-Harry, for mange timer siden, hadde tatt med seg Draco som forsterkning? Men det ga ikke mening, det var ikke akkurat en stor forbedring i sik­ker­het å ta med seg enda en førsteklassing …

… Draco Malfang ville åpenbart ha vært til stede, uavhengig av sine personlige følelser om rumpeldunk, for å bivåne at Smygard sikret seg huspokalen. Hadde det skjedd noe med ham?

Plutselig følte ikke Harry seg trett lenger.

Harry kjente at adrenalinnivået økte litt, men nei, dette ville ikke bli som episoden med trollet. Meldingen hadde fortalt Harry når han skulle være der. Harry ville ikke komme for sent, ikke denne gangen.

Harry kastet et blikk over dit Fredrik Djervell sto; Fredrik så først den ene veien, så den andre, tydeligvis i konflikt mellom en flokk ravnkloinger som argumenterte for at snop­pen måtte beholdes fordi det var en tradisjon og regler er regler, og en gjeng hås­blås­inger som sa at det ikke var rettferdig at speideren skulle være viktigere enn de andre spillerne.

Fredrik Djervell hadde vært en ypperlig lærer i duellkunst for Harry og Nilus, og Harry mente at de hadde etablert et godt forhold. Og viktigere, en elev som tok bok­sta­ve­lig talt alle de valgfrie emnene ville ha sin egen tidsvender. Kanskje Harry kunne forsøke å få Fredrik til å bli med tilbake i tid? Super-håsblåsingen virket som en ypperlig ekstra tryllestav å ha ved sin side i enhver form for vanskelig situasjon …


Senere, og tidligere:

Harrys klokke sa nå 23:45, som kunne oversettes til 18:45 etter å ha hoppet fem timer tilbake i tid.

«Tida er inne,» mumlet Harry til tomme lufta, og begynte å gå nedover korridoren i fjerde etasje over den store trappa, på høyre hånd.

‘Stedet som er forbudt’ ville vanligvis bety Den forbudte skogen; det var sannsynligvis det noen som fanget opp meldingen skulle tro. Men Den forbudte skogen var diger, og det var flere enn ett spesielt sted inne i den. En referanse til skogen kunne ikke peke på et åpenbart samlingspunkt for å møtes, eller for å finne en eller annen hendelse som krevde at han grep inn.

Men når du la til ‘forbannet tåpelig’, så var det bare ett forbudt sted på Galtvort som passet.

Og derfor beveget Harry seg langs den forbudte veien der, hvis ryktene var sanne, alle førsteklassinger i Griffing allerede hadde gått. Korridoren i fjerde etasje, på høyre hånd. En mysteriøs dør førte til en serie av rom fylt med farlige og potensielt dødelige feller som ingen kunne ha sjanse til å passere, spesielt hvis de bare gikk i første klasse.

Harry visste ikke selv hva slags feller som ventet. Noe som, når han tenkte etter, be­tyd­de at elevene som hadde gått gjennom hadde lagt stor vekt på å ikke ødelegge gåten for nestemann. Kanskje det var et skilt der nede som sa Gjør meg en tjeneste og ikke røp noe om hva du opplever her, vennlig hilsen rektor Humlesnurr. Alt Harry visste så langt var at den ytre døra ville åpne seg for Alohomora, og at det siste rommet ville inneholde et magisk speil som ville vise deg et speilbilde av deg selv i en eller annen situasjon som du ville sette svært stor pris på, noe som tydeligvis var den store gevinsten her.

Korridoren i fjerde etasje var opplyst av et svakt, blått lys som kom fra ingen steder, og buene i taket var dekket med spindelvev, som om korridoren hadde vært ubrukt i århundrer og ikke bare siste skoleår.

Harrys pung var stappfull av nyttige gompegjenstander, og nyttige troll­manns­gjen­stand­er, og alt han hadde funnet som muligens kunne være oppdragsgjenstander. (Harry hadde spurt professor McSnurp om å anbefale noen som kunne utvide pungens ka­pa­si­tet, og hun hadde bare gjort det på egen hånd.)

Harry hadde brukt formelen han hadde lært seg for kamper, som fikk brillene til å sitte fast på ansiktet uansett hvordan hodet hans beveget seg. Harry hadde fornyet transfigurasjonene han vedlikeholdt, både den lille juvelen på ringen på hånda si og den andre, i tilfellen han ble slått bevisstløs. Han var ikke bokstavelig talt forberedt på alt, men Harry var så klar som han trodde han kunne bli.

De femkantede gulvflisene knirket under Harrys sko og forsvant bak ham slik fremtid blir fortid. Klokka var nesten 18:49 – seks, og syv i kvadrat. Innlysende hvis du tenkte gom­pe-matematikk, men ellers ganske kryptisk.

Akkurat idet Harry skulle til å gå rundt enda en sving, var det noe som kilte bak i sinnet hans, og han hørte en bløt stemme som snakket.

«… fornuftig person … vente til senere … etter at visse ansatte har dratt …»

Harry stoppet, og listet seg deretter fremover så stille han kunne; han aktet seg ikke rundt hjørnet, men ville forsøke å høre professor Krengles stemme bedre.

Så kom en høyere hosting, og igjen snakket den bløte stemmen fra rundt hjørnet. «Men hvis de også … skulle forlate stedet … på det tidspunktet …» mumlet stemmen, «kunne de tenke at … denne siste kampen … utgjorde den beste distraksjonen … som gjen­sto i år … det ville jo være … ganske forutsigbart. Så jeg så meg rundt … for å se hvilke personer av betydning … som ikke var til stede på kampen … og jeg la merke til at rektor manglet … men uansett hvilken magi jeg bruker … kan han like gjerne være … i en annen virkelighet … Jeg så også at du manglet … så jeg bestemte meg for å gå … dit du var. Det er det jeg gjør her … nå … hva er det du gjør her?»

Harry pustet stille, og lyttet.

«Og akkurat hvordan visste du hvor jeg var?» kom den slepende stemmen til Severus Slur, så mye høyere at Harry nesten hoppet.

En liten, hostende latter. «Sjekk tryllestaven din … for sporingsformel.»

Severus sa noe på magisk pseudo-latin, og så, «Du våget å tukle med tryllestaven min? Du våget?»

«Du er en mistenkt … akkurat som meg selv … så din falske indignasjon er bortkastet … uansett hvor godt håndverk som er i staven din … nå, fortell meg … hva er det du gjør?»

«Jeg passer på denne døra,» sa professor Slur. «Og jeg vil be deg om å fjerne deg fra den!»

«Med hvilken autoritet … gir du meg denne ordren … kjære med-lærer?»

En pause, og så, «Rektors, selvsagt,» kom den myke stemmen til Severus Slur. «Han beordret meg til å bevokte denne døra under rumpeldunkkampen, og som lærer må jeg adlyde hans innskytelser. Jeg skal ta dette opp med skolestyret senere, men her og nå gjør jeg det jeg må gjøre. Nå, forlat stedet, slik rektor ønsker.»

«Hva? Du mener at jeg skal tro på … at du forlot dine smygardinger … før den vik­tig­ste kampen deres … i år … og hoppet opp som en hund … på Humlesnurrs befaling? Vel, det … må jeg si … er fullstendig plausibelt. Allikevel … mener jeg det tryggere … om jeg holder vakt over deg … mens du holder vakt over denne fine døra.» Det kom en lyd av raslende tøy og et bløtt dunk, som om noen hadde satt seg tungt ned på bakken, eller kanskje rett og slett falt.

«Åh, ved Merlins velbrukte –» Severus Slurs stemme hørtes sint ut. «Kom deg opp!»

«Ba-blah-ah bah-la-ah babah …» sa forsvarsprofessorens zombie-modus.

Hjelp stjernenes betrakter –

Harry trådte rundt hjørnet, skjønt det var mulig at han hadde gjort dette selv uten en melding gjennom Tiden. Hadde professor Slur nettopp sparket til professor Krengle? Det ville vært vågalt selv om professor Krengle hadde vært død og gravlagt.

En dør av mørkt treverk med avrundet topp var satt inn i en steinbue, som sto fast i de støvete marmorblokkene i Galtvorts vegger. Der en gomp ville ha plassert et dør­hånd­tak var det bare en spak av polert metall; det var ingen synlige låser, eller synlige nøk­kel­hull. I veggen på hver side brant et par fakler, og spredte sin illevarslende oransje glød. Ved siden av døra, til venstre, under den oransje fakkelen, satt den sammensunkne skikkelsen til forsvarsprofessoren med ryggen mot veggen og hodet stirrende ut mot omgivelsene. Øynene så ut til å flakke, som om de var halvveis mellom oppmerksomhet og tomhet.

«Hva,» sa den tårnende skikkelsen til eliksirmesteren, «gjør du her, Potter?»

Etter ansiktsuttrykk og stemmebruk å dømme var eliksirmesteren temmelig sint på Harry, og var definitivt ikke Harrys medsammensvorne i møter der forsvarsprofessoren aldri hadde vært invitert.

«Jeg vet ikke riktig,» sa Harry. Han var ikke sikker på hvilken rolle han burde spille, og i desperasjon endte han opp med å rett og slett være ærlig. «Jeg tror muligens det er me­ningen at jeg skal holde et øye med forsvarsprofessoren.»

Eliksirmesteren stirret kaldt på ham. «Hvor er eskorten din, Potter? Elevene skal ikke gå alene rundt i hallene i disse tider.»

Harrys hjerne var helt oppriktig blank. Spillet var i gang, og ingen hadde fortalt ham reglene. «Jeg er ikke sikker på hva slags svar jeg kan gi til det …»

Det kalde uttrykket i professor Slurs ansikt flakket. «Kanskje jeg skulle tilkalle svartspanerne,» sa han.

«Vent!» buste Harry ut med.

Eliksirmesterens hånd var hevet. «Hvorfor?» sa han.

«Jeg … jeg bare tror at du antakelig ikke burde tilkalle dem …»

Med en uklar bevegelse hadde eliksirmesteren tryllestaven i hånda. «Nullus forflokio!» En svart stråle skjøt ut og traff Harry, den slo til i den retningen Harry hadde forsøkt å hoppe unna. Så fulgte fire andre formler, som inneholdt ord som Polydrikkus og Meta­mor­fus; og for disse sto Harry høflig i ro.

Etter at alle disse formlene hadde feilet i å gi noen effekt, stirret Severus Slur på Harry med en mørk glitring i øynene som nå virket ekte. «Jeg foreslår,» sa eliksirmesteren bløtt, «at du forklarer deg selv, Potter.»

Harry stirret rett inn i eliksirmesterens blikk idet han sa ordene meg selv og tid, og ut­vid­et sine egne øyne for å forsøke å overbringe nøkkelinformasjon, og eliksirmesteren nølte.

Harry forsøkte febrilsk å få klarhet i hvem som latet som å være hva. Siden professor Krengle ikke var en del av Humlesnurrs konspirasjon, lot Severus som om han var Galtvorts onde eliksirmester, sent hit av rektor … og hadde kanskje, eller kanskje ikke, blitt sendt hit av rektor … men professor Krengle enten tenkte, eller lot det fremstå som at han tenkte, at noen burde holde et øye med professor Slur … og Harry selv hadde blitt sendt hit av fremtids-Harry, og ante ikke hvorfor … og hvorfor sto alle sammen utenfor rektors forbudte dør i første omgang?

Og så …

Fra bakenfor der Harry sto …

Kom den økende lyden av andre fottrinn, raske og mange.

Professor Slur fektet en gang med tryllestaven, og frembrakte et skyggedekke som skjulte stedet der forsvarsprofessoren lå. «Surrusorlio,» hveste eliksirmesteren. «Herr Potter, hvis du er nødt til å være her, så skjul deg! Ta på den Usynlighetskappen! Min plikt er å bevokte denne døra i tilfelle han kommer hit. Og det har forekommet – en forstyrrelse, med den hensikt å trekke rektor vekk fra stedet, tror han –»

«Hvem –»

Severus tok et langt skritt fremover og klasket tryllestaven mot siden av Harrys hode. Det var en kilende følelse som av et egg som hadde blitt knust over ham, følelsen av en for­vrengningsformel; og Harrys hender bleknet og forsvant, fulgt av resten av ham.

Mørket som omga en side av veggen løste seg opp som tynn tåke, og nok en gang var den sammensunkne figuren til forsvarsprofessoren synlig, skjønt han sa ingenting.

Harry listet seg vekk så stille han kunne, og snudde seg for å se på.

Kilden til alle fottrinnene kom rundt hjørnet –

«Hva gjør du her?» lød mange samtidige skrik.

I kutter prydet med tre sett smygardgrønt og et sett håsblåsgult sto Teodor Nokk, Dafnia Grønbek, Susanne Beining og Tracey Davidsen der.

«Hvor,» sa professor Slur med økende raseri, «er deres eskorte, barn? Førsteklassinger må følges av en sjette- eller sjuendeklassing hele tida! Spesielt dere!»

Teodor Nokk løftet hånda. «Vi, eh …» sa Teodor Nokk. «Vi gjør det Kaoslegionen kaller en øvelse i teambygging … du skjønner, akkurat nå innså vi at ingen av oss hadde for­søkt rektors forbudte kammer ennå, og det var ikke så mye tid igjen … og Harry Potter har gitt tillatelse til det, professor, han sa spesifikt at du ikke må blande deg inn.»

Severus Slur vendte på seg for å kaste et blikk bort dit Harry Potter hadde listet seg; en storm så ut til å samle seg på øyenbrynene hans, og et mørkt raseri i øynene.

Jeg … kanskje? Det var fremdeles en time igjen på Harrys tidsvender, så det var mulig.

«Harry Potter har ikke den myndigheten,» sa eliksirmesteren i en mild tone som kanskje kunne lure noen. «Nå. Forklar dere selv.»

«Virkelig?» sa skikkelsen til Susanne Beining. «Virkelig? Du forteller professor Slur at Harry Potter har gitt tillatelse til dette, det er din måte å bløffe på?» Den unge hås­blås­ingen snudde seg mot professor Slur og snakket, med en stemme som var merkelig fast. «Professor, dette er sannheten, og det haster. Draco Malfang er savnet og vi tror han gikk inn der –»

«Dersom herr Malfang er savnet,» sa professor Slur, «så hvorfor har ikke svartspanerne fått beskjed?»

«Fordi, på grunn av grunner!» skrek Dafnia Grønbek ut. «Vi har ikke tid, du er nødt til å slippe oss gjennom!»

Professor Slurs stemme var nå mer sardonisk enn Harry noensinne hadde hørt. «Har dere fire idioter inntrykk av at dere er på en form for eventyr? Vel, dere tar feil. Jeg forsikrer dere om at herr Malfang ikke har passert gjennom denne døra.»

«Vi tror at herr Malfang har en usynlighetskappe,» sa Susanne Beining raskt. «Kan du huske om døra har åpnet seg, tilsynelatende uten grunn?»

«Nei,» sa eliksirmesteren. «Og nå forsvinner dere herfra. Dette stedet er forbudt om­rå­de i dag.»

«Dette er Humlesnurrs forbudte korridor,» sa Tracey. «Rektor selv sa at ingen var ment å komme hit. Hvem tror du at du er, som også forbyr det?»

«Frøken Davidsen,» sa eliksirmesteren, «du må stoppe å blande deg med griffinger, spesielt de som heter Lavendel Bruun. Og hvis du fremdeles er her om ett minutt, skal jeg sende inn søknaden om å flytte deg over til det huset.»

«Du våger ikke!» vrælte Tracey.

«Hm,» sa Susanne Beining, med ansiktet forvridd av konsentrasjon. «Professor Slur, hender det at du åpner døra selv, for å sjekke det som er på innsiden?»

Professor Slur frøys til. Så spant han rundt og la høyre hånd på metallspaken –

Harry holdt øye med hånda på spaken, så han la ikke merke til hva professor Slur gjorde med sin venstre hånd før han hørte et plutselig utrop.

«Faktisk ikke,» sa professor Slur, som nå holdt det halvkvalte hodet til Draco Malfang i kraven, skjønt resten av Draco fremdeles var under usynlighetskappen. «Men godt for­søk.»

«Hva?!» skrek Tracey og Dafnia ut.

Susanne Beining slo seg for panna. «Jeg kan ikke tro at jeg falt for det der.»

«Så, herr Malfang,» sa professor Slur. Stemmen hans hadde senket seg. «Du sendte ven­nene dine hit som en avledning … med håp om å kunne snike deg inn døra? Nøyaktig hvilken grunn kunne du ha til det?»

«Jeg mener vi burde stole på ham –» sa Teodor Nokk. «Herr Malfang, vi stole på ham, han er den ene professoren som ville dele vårt synspunkt!»

«Nei!» skrek Dracos flytende hode, fra der professor Slur fremdeles grep ham i kraven. «Dere må ikke si noe! Stopp!»

«Vi er nødt til å ta sjansen!» bæljet Teodor. «Professor Slur, herr Malfang kom endelig fram til hva det er som egentlig har foregått i hele år, og hvorfor – Humlesnurr forsøker å ta De vises stein ut av Nicolas Flamels varetekt! Fordi Humlesnurr ikke synes at noen burde være udødelige! Så Humlesnurr forsøkte å overtale Flamel til å tro at Den mørke herren hadde vendt tilbake og trengte Steinen for å få sin fulle kraft, og ba Flamel om å gi den til ham, men Flamel ville ikke, og istedenfor plasserte Flamel Steinen i det ma­gis­ke speilet som er der inne, og Humlesnurr holder akkurat på å finne ut hvordan han skal få tak i den, og så vil han komme og ta den, og vi er nødt til å få tak i den først! Hum­le­snurr vil virkelig bli allmektig hvis han får tak i De vises stein!»

«Hva?» sa Tracey. «Det er ikke det du sa tidligere!»

«Det –» sa Dafnia. Hun så redd ut, men bestemt. «Det spiller ingen rolle – professor Slur, vær så snill, du tro meg. Jeg har sett på bøkene som Hermine hentet ut fra biblioteket, og hun holdt på med undersøkelser rundt De vises stein rett før noen drepte henne. Notatene hennes sier at noe farlig kan komme til å skje dersom Steinen blir værende for lenge inne i Speilet. Vi er nødt til å få den bort fra slottet med en gang.»

Susanne Beining hadde nå lagt begge hendene over ansiktet sitt. «Jeg aner ikke hva disse her prater om, jeg bare ble med for å forhindre at noe enda dummere skulle skje.»

Severus Slur stirret på Teodor Nokk og de andre. Så snudde han hodet for å se på Draco Malfang. «Herr Malfang,» sa eliksirmesteren slepende. «Hvordan gikk det for seg at du oppdaget Humlesnurrs plott?»

«Jeg deduserte det fra bevis!» sa Draco Malfangs flytende hode.

Professor Slurs hode snurret tilbake til Teodor Nokk. «Hvordan planla dere å få tak i Steinen fra innsiden av et magisk stein som sies å kunne forvirre selv Humlesnurr? Svar meg straks!»

«Vi har tenkt til å ta hele Speilet og sende det tilbake til Flamel,» sa Teodor Nokk. «Det er ikke som om vi vil ha Steinen for oss selv, vi er bare nødt til å forhindre at Humlesnurr stjeler den.»

Professor Slur nikket, som om noe ble bekreftet, og snudde seg rundt for å se på de andre elevene. «Si meg, har noen av dere lagt merke til at en av de andre oppfører seg uvan­lig? Spesielt hvis det er en merkelig gjenstand som de har rundt seg, eller de kan bruke formler som en førsteklassing ikke burde vite om?» Professor Slurs høyre hånd rettet nå tryllestaven mot Susanne Beining. «Jeg ser at frøken Grønbek og frøken Da­vid­sen forsøker å ikke se på deg, frøken Beining. Hvis det finnes en fornuftig forklaring, vil det være lurt av deg å avgi den umiddelbart.»

Susanne Beinings hår ble lysende rødt, skjønt ansiktet hennes endret seg ikke. «Jeg antar at det ikke er noe poeng i å holde det hemmelig lenger,» sa hun, «siden jeg er ferdig på skolen om to dager uansett.»

«Dobbelthekser kan ta avsluttende eksamen seks år tidligere?» sa Tracey Davidsen. «Det er ikke rettferdig!»

«Beining er en dobbeltheks?» vrælte Teodor.

«Nei, hun er Nymfadora Dult, en metamorfmagiker,» sa professor Slur. «Å gi seg ut for å være en annen elev er et ekstremt alvorlig brudd på reglene, som du er fullt klar over, frøken Dult. Det er ikke for seint å utvise deg fra Galtvort to dager før du er ferdig, hvilket ville være en fryktelig tragedie – fra ditt perspektiv, mener jeg. For meg personlig ville det være ordentlig festlig. Nå, fortell meg nøyaktig hva du gjør her.»

«Det forklarer saken,» sa Dafnia Grønbek. «Øh, finnes det faktisk en Susanne Beining, eller holder hennes adelsslekt på å dø ut så de fikk deg til å ta en hemmelig –»

Den rødhårede skikkelsen til Susanne Beining holdt en håndflate mot ansiktet. «Ja, frøken Grønbek, det finnes en virkelig Susanne Beining. Hun sender meg bare inn når dere er i ferd med å rote dere inn i latterlige mengder bråk. Professor Slur, grunnen til at jeg er her er fordi Draco Malfang var savnet, og denne gjengen insisterte på å lete etter ham istedenfor å tilkalle svartspanerne. Av årsaker som den virkelige frøken Beining sa at det ikke var tid til å forklare, hvilket jeg nå innser er idiotisk. Men unge elever må aldri gå alene, og må være i følge med en sjette- eller sjuendeklassing hele tida. Og nå fant vi Draco Malfang, og alle sammen kan gå tilbake. Vær så snill? Før dette blir enda mer latterlig?»

«Hva i Merlins navn er det som foregår her?»

«Ah,» sa professor Slur, som fremdeles pekte tryllestaven mot Susanne Beinings rødhårede skikkelse, mens den andre hånda fremdeles hadde godt grep om kragen under det kroppsløse hodet til Draco Malfang, som sto ved siden av den bedrøvelige fremtoningen til forsvarsprofessoren. «Professor Stikling, formoder jeg.»

«Det er ikke slik det ser ut som,» tilbød Tracey Davidsen som forklaring.

Den korte, klumpete skikkelsen til urtologiprofessoren stormet fremover. Hun hadde, på dette tidspunktet, trukket tryllestaven, skjønt hun pekte ikke på noen med den. «Jeg vet ikke en gang hva det ser ut som! Ned med stavene, alle sammen, med en gang! Og det inkluderer deg, professor!»

Distraksjon. Tanken kom til Harry med plutselig klarhet. Hva det nå enn var han var vitne til nå, fra der han sto usynlig og et stykke unna handlingens sentrum, så var det ikke det som virkelig skjedde, det var ikke handlingens sanne kjerne, dette hadde blitt arrangert. Professor Stiklings ankomst hadde brutt Harrys innstilling om å ikke mistro; ting som dette skjedde ikke bare fordi det skulle være et komisk sammentreff. Noen forårsaket alt dette kaoset med vilje, men hva var poenget?

Harry håpet inderlig at han ikke hadde gått tilbake i tid og satt i gang alt dette, fordi det virket som en slik ting han godt kunne tenke seg å gjøre.

Severus Slur senket tryllestaven sin. Den andre hånda slapp Draco Malfang. «Professor Stikling,» sa eliksirmesteren, «jeg er her på rektors ordre for å bevokte denne døra. Alle andre som er til stede er ikke ment å være her, og jeg vil be deg om å føre dem vekk.»

«Å ja, det hørtes veldig troverdig ut,» glefset professor Stikling. «Hvorfor skulle Humlesnurr sende deg av alle mennesker for å bevokte døra til denne lekeplassen? Det er ikke som om han ønsker å holde elevene borte, nei da, de må komme seg inn og sette seg fast i min djevelsnare! Susanne, kjære, du har et kommunikasjonsspeil, ikke sant? Bruk det for å tilkalle svartspanerne.»

Den observerende Harry nikket til seg selv. Der var poenget. Svartspanerne ville ta bort alle som var til stede ved denne fryktelig forvirrende situasjonen, ingen unn­skyld­nin­ger ville bli godtatt, og så ville døra bli ubevoktet.

Men var det meningen at Harry skulle gå inn i den forbudte korridoren selv? Eller holde utkikk, for å se hvem som til slutt kom når alle andre var borte?

Et høyt anfall av hiksting og hosting fikk alle til å se bort dit forsvarsprofessoren lå.

«Slur – hør –» sa forsvarsprofessoren mellom hostene. «Hvorfor – Stikling – her –»

Eliksirmesteren tittet ned.

«Minneformler – impliserer – professor –» Forsvarsprofessoren begynte å hoste igjen.

«Hva?»

Og logikken utfoldet seg i Harrys sinn i krystallklar fortvilelse, alle trinnene han allerede hadde hatt mistanke om, forferdelsen i forståelsen førte til at han så for seg repe­ti­­sjoner av visse handlinger i et oppklarende lys.

Noen hadde misminnet Hermine til å tro at hun hadde prøvd å drepe Draco.

Bare en Galtvort-lærer kunne ha gjort det uten å utløse en alarm.

Så, alt den sanne mesterhjernen trengte å gjøre var å bruke psykomantikk eller Befalio på en Galtvort-lærer.

Og den siste personen som noen ville mistenke ville være husstyreren for Håsblås.

Slurs hode sveipet rundt, idet professor Stikling løftet tryllestaven sin, og eliksirmesteren klarte å reise en ordløs gjennomskinnelig beskyttelse mellom dem. Men strålen som skjøt ut fra professor Stiklings tryllestav var mørkebrun av farge og for­år­sak­et en forferdelig strøm av bange anelser i Harrys hode; og den brune strålen fikk Severus’ skjold til å forsvinne før de berørte hverandre, og sneiet borti eliksirmesterens arm mens han var i ferd med å dukke unna. Professor Slur ga fra seg et halvkvalt skrik og armen hans begynte å sprelle, og tryllestaven hans falt vekk.

Den neste strålen som kom fra Stiklings tryllestav var klart rød, fargen til en lammevåde, og det var som om den ble lysere og beveget seg raskere selv før den var helt ferdig med å komme ut fra tryllestaven, etterfulgt av flere bange anelser fra Harry; og denne blåste eliksirmesteren inn i døra og sendte ham urørlig ned på gulvet.

På dette tidspunktet hadde rosahårede-Susanne-Beining omgitt seg med en flerfasettert blå tåke og hun fyrte av heksing etter heksing mot professor Stikling. Pro­fes­sor Stikling ignorerte heksingene for å fremkalle slyngplanter som bandt fast de yngre elevene idet de forsøkte å løpe vekk, utenom Draco Malfang, som nok en gang hadde for­svunnet bak usynlighetskappen sin.

Ikke-Susanne-Beining holdt opp med å kaste heksinger. Hun pekte tryllestaven støtt, pustet dypt, og skrek ut en fortryllelse som sendte gylne ormer av lys fram for å tygge på skjoldene som omga professor Stikling. Som svar vendte urtologiprofessoren seg for å møte ikke-Susanne, med et tomt uttrykk, mens et nytt sett med slyngplanter løftet seg opp bak henne. Disse plantene var mørkere grønne, og kunne se ut til å ha sine egne skjold.

Harry Potter mumlet til den tilsynelatende tomme lufta, «Angrip Stikling. Hjelp Beining. Kun ikke-dødelig.»

«Ja, herre,» hvisket Lars Loran DeMons under Harrys Usynlighetskappe, og fem­te­klas­sing­ens skikkelse beveget seg mot kampen.

Harry tittet ned på sine egne hender, og så med en stor porsjon ubehag at for­flok­nings­formelen ikke var i så god stand lenger. Det var en anelse av uklarhet i lufta, hver gang Harry beveget på seg.

Sakte trådte Harry bakover, til han kom til et hjørne, og dukket inn bak veggen. Så tok han fram kommunikasjonsspeilet … som var blankt og blokkert. Selvsagt. Harry leviterte speilet til der han kunne bruke det til å se rundt hjørnet, og få med seg slutten av … distraksjonen? Hva var det som skjedde? Hvorfor?

Professor Stikling og skikkelsen til Susanne Beining duellerte i blinkende lys og løv; og den flammende grønnfargen til en storhammerheksing brøt fram fra tomme lufta og tygget seg halvveis gjennom det ytre laget av professor Stiklings skjold. Urto­logi­pro­fes­sor­en snudde seg og avfyrte en bred vifte i gult rettet mot der hammerheksingen hadde kommet fra, men formelen så ikke ut til å treffe noe.

Gule blaff, blå glimt, mørkegrønne plantestengler og virvlende kronblad i purpur …

Det var da professor Stikling startet å avfyre buer av purpur i alle retninger at et av purpurbladene traff noe midt i lufta; Usynlighetskappen kunne ikke skjule hvordan den purpurfargede kraftbuen ble absorbert og sluknet; og Lars Lorans skikkelse under Usyn­lig­hetskappen falt til bakken.

Og det ga ikke-Susanne-Beining tid nok til å stå stille, få tilbake litt pust, og hyle ut noe som fremkalte nok en bølge av skrekk inne i Harry; og den hvite flammen som slo fram gikk gjennom professor Stiklings tyggede skjold og planterustningen hennes og tok henne ut av kampen.

Ikke-Susanne-Beining gikk ned på knærne, andpusten, med kutter dryppende av svette.

Hodet hennes så seg rundt, mot kroppene som lå lamslått på gulvet eller var pakket inn i slyngplanter.

«Hva,» sa ikke-Susanne. «Hva. Hva. Hva.»

Det kom ikke noe svar. Ofrene som var pakket inn i professor Stiklings slyngplanter beveget seg ikke, skjønt det virket som om de pustet.

«Malfang …» sa den rosahårede skikkelsen til Susanne, mens hun fremdeles gispet etter luft. «Draco Malfang, hvor er du? Er du der? Tilkall svartspanerne øyeblikkelig! Merlins rompeballer – Humanum exponerio!»

Og Harry fant plutselig seg selv synlig igjen, der han stirret inn i speilet på skikkelsen til Draco Malfang halv-synlig bak en skimrende kappe, stående bak ikke-Susanne og med tryllestaven pekende på en sprekk i ikke-Susannes blå tåke.

Harrys sinn beveget seg i lynglimt av innsikt, for sakte og allikevel for raskt; selv idet Harrys munn åpnet seg og han trakk pusten som forberedelse til et rop.

pass deg for konstellasjonen

det var en konstellasjon som het Draco

hvis du kunne kontrollere en professor, så kunne du kontrollere en elev

«Dukk!» ropte Harry, men det var for seint; en stikkflamme av rødt lys traff ikke-Susannes bakhode på kloss hold og sendte henne dundrende i golvet.

Harry hoppet fram fra bak hjørnet og sa, «Sovnium Sovnium Sovnium Sovnium Sovnium Sovnium.»

Draco Malfangs skimrende skikkelse kollapset i en haug.

Harry tok seg tid til å få igjen pusten litt. Så sa Harry «Lamstivosløvus!» og dob­belt­sjek­ket at ja, lammevåden traff skikkelsen til Draco Malfang.

(Du kunne fort bomme på vurderingen om hvorvidt en Sovnium virkelig hadde truffet. Harry hadde sett tilstrekkelig med skrekkfilmer, for ikke å snakke om den affæren med Solskinnsregimentet, til at han ikke aktet å gjøre den feilen igjen.)

Etter noe mer refleksjon rundt dette, kastet Harry en ny lammevåde mot den urørlige skikkelsen til professor Stikling.

Harry grep om tryllestaven sin, stirret på området han hadde foran seg, og pustet tungt av utmattelsen. Han hadde ikke nok magi igjen til å kaste en skytsverge for å sende melding til Humlesnurr, og han burde virkelig virkelig ha tenkt på den muligheten umiddelbart denne gangen. Harry startet å gå tilbake dit speilet hans hadde falt ned, for å se om det fremdeles var blokkert.

Og så nølte Harry.

Lappen hans til ham selv hadde sagt at han skulle unngå svartspanernes opp­merk­som­het, og Harry visste fremdeles ikke hva som foregikk.

Den sammensunkne skikkelsen til professor Krengle ga fra seg en ny serie av skjæ­ren­de host, strakk ut en hånd mot veggen ved siden av seg, og trakk seg selv sakte opp på beina.

«Harry,» kvekket professor Krengle. «Harry. Er du der?»

Det var første gang noensinne at professor Krengle hadde tiltalt ham med fornavn.

«Jeg er her,» sa Harry. Uten noen form for bevisst tanke, beveget føttene hans kroppen fremover.

«Vær så snill,» sa professor Krengle. «Vær så snill, jeg har ikke … mye tid. Vær så snill å ta meg … til Speilet … hjelp meg … med å få fatt i Steinen.»

«De vises stein?» sa Harry. Han tok en titt på de falne, spredte kroppene, men kunne ikke se Draco mer; avsløringsmagien hadde mistet sin effekt. «Du mener at herr Nokk hadde rett? Jeg tror ikke at Humlesnurr ville –»

«Ikke – Humlesnurr,» gispet professor Krengle. «Fordi – Stikling–»

«Jeg skjønner,» sa Harry. Hvis Humlesnurr hadde stått bak alt sammen, ville han ikke ha behøvd å kontrollere en professor for å kunne bruke minnemagi.

«Speil … eldgammel gjenstand … kan skjule alt mulig … Steinen er kanskje der … mange andre ønsker seg denne Steinen … en av dem sendte Stikling …»

Harry gjentok raskt, «Speilet der nede er en eldgammel magisk gjenstand som kan brukes til å skjule ting, og det ville være et av de mulige stedene der De vises stein kunne gjemmes. Hvis De vises stein er inne i Speilet så kan det være et visst antall mennesker som er på jakt etter dem. En av dem kontrollerer Stikling, og det ville forklare hva målet deres virkelig er … bare … det forklarer ikke hvorfor vedkommende som kontrollerer Stikling ville gå etter Hermine?»

«Harry, vær så snill,» sa professor Krengle. Pusten hans var enda mer anstrengt nå, ordene kom hjerteskjærende sakte. «Det er den eneste tingen … som kan redde livet mitt … og nå oppdager jeg … at jeg ikke ønsker å dø … vær så snill, hjelp meg …»

Og på en eller annen måte avgjorde dette saken.

På en eller annen måte var dette litt for mye av det gode.

Følelsen av uvirkelighet som Harry hadde fått da professor Stikling ankom åstedet, at han ikke lenger skulle unngå å mistro, kom tilbake; hans Indre kritiker veide opp alt som om det var et skuespill. Tidsaspektet, sannsynligheten, så mange mennesker som dukket opp ved den samme døra, forsvarsprofessorens desperasjon … hele denne si­tua­sjon­en føltes ikke virkelig. Men han kunne kanskje være i stand til å løse den hvis han bare tok seg tid til å tenke igjennom ting på forhånd, istedenfor å løpe raskt i retning av første og beste eventyr. All den oppsamlede erfaringen fra skoleåret hadde til sist krystallisert seg til noe sånt som en tanke kampherding. Et instinkt født av tidligere katastrofer fortalte Harry at hvis han bare kastet seg ut i dette, ville han etterpå ende opp i en heller trist konversasjon der han innså at han hadde vært dum. Igjen.

«Jeg må tenke,» sa Harry. «La meg tenke et minutt før vi går.» Han snudde seg vekk fra forsvarsprofessoren, og tittet på de bevisstløse skikkelsene som lå drapert i forskjellige former utover gulvet. Det hadde vært så mange puslespillbrikker allerede, dette siste året, kanskje alt rett og slett ville falle på plass med en siste brikke …

«Harry …» sa forsvarsprofessoren med sviktende stemme. «Harry, jeg dør …»

Ett minutt til kan ikke utgjøre den forskjellen, han har hatt HELE ÅRET på seg til å være syk, det er USANNSYNLIG at hans liv eller død skulle være så nøyaktig sammenfallende i tid som alt annet som har skjedd dette siste minuttet, uansett hva som skjedde med Hermine –

«Jeg vet det!» sa Harry. «Jeg skal tenke raskt!»

Harry stirret på kroppene og forsøkte å tenke. Det var ikke tid nok til tvil, for ekstra momenter, ingen bremser eller nye vurderinger, bare ta de første tankene du har og løp med dem –

Bak i Harrys sinn flimret fragmenter av abstrakte tanker forbi, metoder for pro­blem­løs­ing som det ikke var tid nok til å fremsi med ord. I ordløse glimt skjøt de forbi, for å etablere problemsituasjonen han sto overfor.

– hva legger jeg merke til at jeg er forvirret av –

– det første stedet du skal lete etter et problem er det aspektet av situasjonen som virker mest usannsynlig –

 – enkle forklaringer er mer sannsynlige, fjern separate usannsynligheter som må postuleres –

Professor Slur hadde allerede vært her, så hadde professor Krengle ankommet, så hadde Harry ankommet (med tidsvender), så hadde gruppa med eventyrere kommet og Draco hadde blitt avslørt (del av gruppa), så hadde professor Stikling dukket opp.

For mange mennesker hadde dukket opp samtidig, og det var altfor mye av et sammentreff, det var usannsynlig at så mange forskjellige parter ville dukke opp på samme sted innenfor et vindu på fem minutter, det måtte være en skjult årsak.

Gi den som kontrollerte Stikling merkelappen mesterhjernen som hadde beordret at Hermine skulle misminnes. Mesterhjernen hadde sendt Stikling hit.

Professor Slur hadde sagt at rektor hadde sendt ham for å bevokte døra etter at det hadde forekommet en form for forstyrrelse, hvis mesterhjernen hadde forårsaket det som en distraksjon så forklarte det hvorfor Severus var der også.

Harry var ikke lenger sikker på at Draco var kontrollert av mesterhjernen, den hypotesen hadde bare dukket opp som en innskytelse; kan hende hadde Draco bare forsøkt å ta ut ikke-Susanne så han kunne komme seg uhindret inn i korridoren …

Nei, det var feil tankemåte, snu det rundt, forsøk å forklare at Draco og hans gruppe med eventyrere dukket opp akkurat da, ingen tid for å stille spørsmål, løp med hypotesen, la oss derfor anta at Stiklings mesterhjerne hadde sendt ut Draco eller gjort noe for å utløse hans ankomst.

Da var tre ankomster forklart.

Harry hadde møtt opp fordi lappen hans til seg selv hadde sagt at han skulle gjøre det. Der var årsaken tidsreise.

Så gjensto eventuelt forsvarsprofessoren som hadde sagt at han fulgte etter Slur, skjønt det virket ikke egentlig som en adekvat grunn til at professor Krengle skulle komme dit, dette fikk ikke egentlig Harry til å bli mindre forvirret, så kanskje mesterhjernen også hadde kontrollert når professor Krengle skulle dukke opp, på en eller annen måte, og til og med gjort det slik at Harry selv skulle komme.

Harrys sinn møtte en snubletråd, han kunne rett og slett ikke se hvordan han kunne fortsette den tankerekka.

Det var ikke tid nok til å stirre dumt på snubletråder.

Uten å ta pause eller å sakke farten angrep Harrys sinn problemet fra en annen vinkel.

Professor Krengle hadde dedusert eksistensen til en kontrollert Galtvort-professor ut fra behovet for å ha en lærer som kunne misminne Hermine, hvilket betydde at professor Stiklings kontrollør hadde lurt Hermine i ei felle og deretter fått henne myrdet, hvilket betydde at professor Stiklings kontrollør hadde detaljert informasjon om livet på Galtvort og kanskje en personlig interesse tilknyttet Gutten-som-overlevde og hans venner.

Harrys sinn kastet til slutt fram det relevante minnet, der Humlesnurr sa at fyrst Voldemorts sterkeste vei til nytt liv var skjult her inne i Galtvort løp med hypotesen slik at gjenstanden for gjenoppliving var De vises stein skjult inne i Speilet hvorfor hadde Humlesnurr puttet Speilet inne i en korridor som førsteklassinger kunne komme seg gjennom, nei, ignorer det spørsmålet, det er ikke viktig nå og professor Krengle hadde sagt at De vises stein bar i seg sterke helbredende krefter, så den delen passet også.

Men hvis det var De vises stein som var skjult i Speilet for å holde den borte fra Den mørke herren, så betydde det at Speilet også inneholdt den ene tingen i verden som kunne redde forsvarsprofessorens liv –

Harrys sinn forsøkte å nøle, å vike unna, med en plutselig følelse av hvor denne tankerekka kunne føre hen.

Men det var ikke satt av noe tid for nøling.

– og det var også altfor mye av et sammentreff, rett og slett altfor mye usannsynlighet, med mindre hodet ditt avskrev det som en fabelaktig vending i plottet, som om du var inne i en historie.

Kunne denne mulige Mørke herren også ha manipulert professor Krengle, slik at professor Krengle ville oppdage sin mulige frelse på rett tid, slik at Harry og professor Krengle ville gå og hente ut verktøyet for gjenoppliving fra Speilet, som kanskje ikke en gang var denne De vises stein, og så ville Den mørke herrens avatar eller en eller annen tjener dukke opp og ta den fra dem, det ville forklare alle sammenhengene og oppheve alle tilfeldighetene.

Eller professor Krengle hadde visst fra starten at den ene tingen som kunne redde livet hans var gjemt inne i dette Speilet, og det var derfor han hadde gått med på å undervise i forsvar ved Galtvort, og nå var han endelig i gang med å forsøke å få tak i den, men hvorfor skulle han vente til han var så syk som dette med å forsøke, og hvorfor hadde Stikling dukket opp samtidig med Krengle –

Harrys sinn opplevde en ny pågang av nøling.

Hans indre øye så i en retning det var redd for å se.

Beskjeden jeg sendte meg selv sa at jeg skulle hjelpe stjernenes betrakter. Jeg ville ikke sende meg selv en beskjed som sa det, med mindre jeg allerede hadde kommet fram i fremtida at det var det rette å gjøre – kanskje lappen bare forteller meg at jeg skal komme i gang med hele greia –

En liten flik av forvirring ble forfremmet til bevisst oppmerksomhet.

Den kodede meldingen på pergamentet … en eller to linjer hadde ikke hørtes helt rett ut, hadde ikke virket som den typen kode Harry ville forvente at han selv ville bruke …

«Harry,» hvisket den døende stemmen til professor Krengle bak ham. «Harry, vær så snill.»

«Jeg er snart ferdig med å tenke,» sa Harrys stemme høyt, og Harry innså med det samme at disse ordene var sanne.

Snu det rundt.

Se på det fra fiendens perspektiv, fra der fienden legger sine egne intelligente planer, et sted du ikke kan se dem.

Det er svartspanere på Galtvort, og ditt mål Harry Potter er nå fullt på vakt. Harry Potter vil tilkalle svartspanere ved første tegn til trøbbel, eller sende en skytsverge til Albus Humlesnurr. Se på det som et puslespill, og én kreativ løsning er å –

– forfalske en antatt tidsvendt melding til Harry Potter fra seg selv, som forteller ham at han ikke skal påkalle hjelp, forteller ham at han skal møte opp på det stedet og til den tida du ønsker han skal være. Du får målet selv til å omgå alle beskyttelsene han har satt opp. Du omgår til og med beskyttelsen fra hans skeptiske natur med den avgjørende auto­riteten til hans fremtidige selvs dømmekraft.

Det er ikke en gang vanskelig. Du kan misminne en tilfeldig elev til å huske at Harry Potter ga vedkommende en konvolutt, som skulle gis tilbake til ham senere.

Du kan misminne eleven fordi du er en lærer ved Galtvort.

Du tar deg ikke bryet med å stjele en blyant og gompepapir fra Harry Potters pung. Istedenfor forfalsker du Harry Potters håndskrift på trollmannspergament. Du kan forfalske Harry Potters håndskrift fordi du har sett den på den departementsstyrte eksamenen du har vurdert.

Du kaller Draco Malfang ‘konstellasjonen’ fordi du vet at Harry Potter er interessert i astronomi, og du er en trollmann, og du har tatt astronomi og lært deg utenat navnene på alle stjernebildene. Men det er ikke den koden Harry Potter naturlig ville ha brukt for å beskrive Draco Malfang for seg selv, det ville ha vært ‘læregutten’.

Du kaller professor Krengle ‘stjernenes betrakter’ og ber Harry Potter om å hjelpe ham.

Du vet at livsspiser er måten du sier ‘desperant’ på i ormtunge, og du forventer at Harry Potter skal tenke på svartspanere som deres samarbeidspartnere.

Du koder 6:49 om til ‘seks, og syv i et kvadrat’ fordi du har lest en gompebok om fysikk som Harry Potter ga til deg.

Så hvem er du?

Harry la merke til at pusten hans hadde blitt raskere, og med galopperende hjerte sakket han farten på pusten igjen, professor Krengle holdt øye med ham.

Hva hvis, hypotetisk sett, professor Krengle var mesterhjernen og hadde forfalsket Harrys melding, det ville forklare at alle fem partier dukket opp, hele den synkrone ko­ord­inasjonen til denne komedien, og så var professor Stikling bare satt under kontroll for å gi professor Krengle plausibel grunn til å nekte, la ham legge skylden for mis­min­ne­formlene på noen andre etter at støvet hadde lagt seg, men

men hvorfor skulle professor Krengle risikere å skade den skjøre alliansen Harry hadde med Draco som følge av oppsettet med den falske mordanklagen

(som professor Krengle hadde ‘oppdaget’ og ‘stoppet’, etter sigende med en sporing plassert på Draco)

hvorfor skulle professor Krengle ha noe ønske om å drepe Hermine

(hvis hans første forsøk på å fjerne henne ikke hadde fungert)

hvis professor Krengle var skurken, kunne det være at han hadde jugd om alt som hadde med malacruxer å gjøre, og kanskje det ikke var et sammentreff i det hele tatt at den eneste tingen som kunne redde livet hans var den samme fremgangsmåten som kunne gjenopplive Den mørke herren, hva hvis Mørkets herre også hadde arrangert det, på en eller annen måte

(en dag hadde Rogus Ringelhorn mysteriøst forsvunnet, antatt død i klørne til Mørkets herre)

En fryktelig intuisjon hadde grepet Harry, noe adskilt fra alle tankerekkene han hadde hatt så langt, en intuisjon som Harry ikke kunne sette ord på; utenom at han og forsvarsprofessoren var svært like på visse måter, og at det å forfalske en tidsvendt melding var akkurat den typen kreativ metode som Harry selv kunne ha forsøkt for å komme seg rundt alle beskyttelsene til det utvalgte målet –

Og det var da Harry til slutt innså det som burde ha vært åpenbart fra aller, aller første stund.


Professor Krengle var smart.

Professor Krengle var smart på samme måte som Harry.

Professor Krengle var smart på nøyaktig samme måte som Harrys mysteriøse mørke side.

Hvis du måtte gjette når Gutten-som-overlevde hadde fått sin mysteriøse side, så var det åpenbart at du kunne gjette på 31. oktober 1981, om natta.


Og

Og

Og professor Krengle hadde kjent til et passord som Bellatrix DeMons hadde ment identifiserte Den mørke herren, og hans nærvær ga Gutten-som-overlevde en følelse av dommedag og hans magi interagerte destruktivt med Harrys og hans favorittformel var Avada Kadavra og og og –

Åpenbaringen blåste gjennom Harry lik en stor demning som brast og slapp ut alt vannet sitt, den strømmet gjennom sinnet hans i en uimotståelig strøm som feide vekk alt annet.

Det er bare én virkelighet som genererer alle observasjonene.

Hvis forskjellige observasjoner ser ut til å peke i retninger som ikke passer sammen, så betyr det at den riktige hypotesen er en du ikke har tenkt på ennå.

Og i de tilfellene, når du til slutt tenker ut den korrekte hypotesen, så passer alt sammen inn, den bryr seg ikke om benektelser eller skrekk, den skjærer vekk all tvil og alle følelser som måtte stå i veien.

– og så hadde ‘Rogus Ringelhorn’ og ‘fyrst Voldemort’ bare vært en og samme person som deltok på begge sider av Trollmannskrigen, og det var derfor Ringelhorn-familien hadde blitt drept før de kunne møte ‘Rogus Ringelhorn’, akkurat slik Bister hadde mistenkt –

Virkeligheten slo ned i ham og festet seg, en sammenhengende beskrivelse av ting­enes tilstand som effektivt forklarte alle observasjoner.

Harry hoppet ikke, endret ikke pusten, forsøkte å ikke vise et eneste tegn på den skrek­ken og smerten som flommet gjennom sinnet hans.

Fienden var bak ham og så på ham.

«Greit,» sa Harry høyt, så snart han våget å stole på at stemmen ville høres normal ut. Han fortsatte å se på kroppene, og se vekk fra professor Krengle, fordi Harry stolte ikke på sitt eget ansikt. Harry løftet et kutteerme for å tørke vekk svetten fra panna, og forsøkte å få bevegelsen til å se dagligdags ut; Harry klarte ikke å kontrollere svettingen, eller den raske dunkingen i brystet. «La oss gå og hente De vises stein.»

Alt Harry trengte var et øyeblikks distraksjon langs veien slik at han kunne bruke tidsvenderen.

Det kom ikke noe svar bakfra.

Stillheten strakk ut.

Harry snudde seg sakte rundt.

Professor Krengle sto oppreist og smilende.

I forsvarsprofessorens hånd var det en form av svart metall som pekte på Harrys stavarm, holdt i det faste grepet til en som vet nøyaktig hvordan man bruker en halv­auto­matisk pistol.

Harrys munn var tørr, selv leppene skalv med adrenalin, men han klarte å snakke. «Hallo, fyrst Voldemort.»

Professor Krengle bøyde hodet lett i anerkjennelse, og sa, «Hallo, Tom Venster.»