Selv den kraftigste magiske artefakt kan overvinnes av en mot-artefakt som er mindre kraftig, men spesialisert.
Det var det forsvarsprofessoren hadde sagt til Harry, etter å ha sluppet ned Den sanne usynlighetskappen slik at den ble liggende i glinsende, obskure folder nær skoene til Harry.
Speilet av perfekt refleksjon har makt over det som gjenspeiles fra det, og denne makten sies å være umulig å utfordre. Men siden Den sanne usynlighetskappen produserer et perfekt fravær av bilde, burde det gli utenom dette prinsippet istedenfor å utfordre det.
Så hadde det fulgt en serie spørsmål på ormtunge som fastslo at Harry her og nå ikke forsøkte å gjøre noe dumt eller forsøke å flykte, og påfølgende påminnelser om at professor Krengle kunne sanse ham og hadde formler for å oppdage Kappen og holdt hundrevis av liv pluss Hermine som gisler.
Så ble Harry bedt om å ta på seg Kappen, og åpne døra som førte inn til det endelige kammeret; mens professor Krengle holdt seg godt bakenfor, utenfor synsvidde av døra.
Det siste kammeret var opplyst i bløtt, gullfarget lys, og steinveggene hadde vakre, hvite marmorfliser.
I rommets senter sto en enkel gullramme uten utsmykninger, og inne i ramma var det en portal til et nytt gullopplyst rom med en dør som førte inn til et nytt eliksirkammer; det var det Harrys hjerne fortalte ham. Speilets transformasjon av lys var så perfekt at bevisst tankevirksomhet trengtes for å komme fram til at rommet inne i ramma bare var en refleksjon, snarere enn en portal. (Skjønt det kunne ha vært enklere å komme fram til det hvis Harry ikke hadde vært usynlig akkurat da.)
Speilet berørte ikke gulvet; den gylne ramma hadde ingen føtter. Det så ikke ut som at det svevde; det virket mer som om det var satt fast her, mer solid og mer ubevegelig enn selve veggene, som om det var naglet til et referansested i Jordas bevegelse.
«Er speilet der? Beveger det seg?» lød professor Krengles kommanderende stemme fra eliksirkammeret. «Sspeil her,» hveste Harry tilbake. «Beveger sseg ikke.»
Igjen lød kommanderende toner. «Gå rundt til speilets bakside.»
Fra baksiden virket gullramma solid, den viste ingen refleksjoner, og Harry formidlet dette i ormtunge.
«Ta nå av deg Kappen din,» kommanderte professor Krengles stemme, fremdeles fra eliksirrommet. «Gi meg øyeblikkelig beskjed dersom Speilet beveger seg rundt for å reflektere deg.»
Harry tok av seg Kappen.
Speilet forble naglet til referansestedet i Jordas bevegelse; og Harry rapporterte dette.
Kort etter kom det en hvesende, sydende lyd, og en føniks av helvetesild smeltet seg vei gjennom marmorveggen ved siden av Harry; bakgrunnsbelysningen i rommet fikk en rød glans ved ankomsten. Professor Krengle fulgte etter den gjennom den nylagde korridoren som hadde blitt skåret ut, de svarte, formelle skoene var uskadet av den rødglødende smeltende overflaten under. «Vel,» sa professor Krengle, «der passerte vi en mulig felle. Og nå …» professor Krengle pustet ut. «Nå skal vi tenke ut mulige strategier for å hente ut Steinen fra Speilet, og du vil forsøke dem; for jeg foretrekker at mitt eget speilbilde ikke blir reflektert. Jeg vil gjerne få advare deg på forhånd – dette er den delen som kan vise seg å bli langtekkelig og kjedelig.»
«Jeg antar at dette ikke er et problem du kan løse med satanstunger?»
«Ha,» sa professor Krengle, og gestikulerte.
Den svarte ildføniksen beveget seg fremover i en foss av karmosinrød terror; det røde lyset kastet forvridde skygger på de gjenværende marmorveggene. Harry hoppet tilbake før han rakk å tenke.
Den grusomme mørk-røde flammen fòr forbi professor Krenge, strømmet inn i den gylne baksiden av Speilet, og forsvant i det øyeblikket den berørte gullet.
Så var ilden borte, og rommet hadde ikke lenger noen dyprød glans.
Den gylne overflaten hadde ikke en skramme, ingen glød som markerte at hete var absorbert. Speilet hadde simpelthen forblitt uberørt på sin faste plass.
Harry grøsset. Dersom han hadde spilt rollespillet Dungeons and Dragons, og spillmesteren hadde rapportert dette resultatet, ville Harry ha forventet en mental illusjon og rullet terninger for å tvile på resultatet.
Midt i den gylne baksiden hadde det dukket opp en sekvens av runer fra et helt ukjent alfabet, svarte fravær av lys i små linjer og kurver, arrangert i en jevn, horisontal rekke. Tanken slo Harry at en eller andre mindre illusjon, skapt for å skjule, hadde blitt konsumert av satanstungene, en langt svakere fortrolling som hadde blitt lagt på for å forhindre at barn så disse bokstavene …
«Hvor gammelt er dette Speilet?» sa Harry, nesten hviskende.
«Ingen vet, herr Potter.» Forsvarsprofessoren strakk fingrene ut mot runene, et nesten ærbødig blikk på ansiktet; men fingrene berørte ikke gullet. «Men min gjetning er den samme som din, tror jeg. Det er sagt, i visse legender som kanskje eller kanskje ikke er fabrikkerte, at dette Speilet reflekterer seg selv perfekt, og derfor er dets eksistens absolutt stabil. Så stabil at Speilet var i stand til å overleve da hver eneste andre effekt fra Atlantis ble brutt ned, alle dets konsekvenser revet løs fra Tiden. Du kan forstå hvorfor det moret meg da du foreslo satanstunger.» Forsvarsprofessoren lot hånda falle.
Selv midt i alt dette andre følte Harry ærefrykt, dersom dette var sant. Gullramma skinte ikke klarere enn tidligere, etter disse avsløringene; men du kunne forestille deg Speilets eksistens strekke seg bakover i tid, og bakover, helt til en sivilisasjon som ikke lenger eksisterte … «Hva – er det dette speilet gjør, nøyaktig?»
«Et ypperlig spørsmål,» sa professor Krengle. «Svaret er i runene som er skrevet på Speilets gylne bakside. Les dem for meg.»
«De er ikke skrevet i noe alfabet jeg gjenkjenner. De ser ut som tilfeldig plasserte merker fra kyllingklør, tegnet av Tolkiens alver.»
«Les dem uansett. Sslett ikke farlig.»
«Runene sier, mørd etsrenni nidnemt kisnat tidekki res ivgej–» Harry stoppet, og kjente mer prikking nedover ryggraden.
Harry visste hva runen for mørd betydde. Det betydde mørd. Og de neste runene sa at man skulle etsrenni nidnemten til den kom fram til kisnat, så beholde de delene som var både tidekki og res. Denne troen føltes som kunnskap, som om han kunne ha svart «Ja» med selvsikker autoritet dersom noen hadde spurt ham hvorvidt ivgej var res eller tidekki. Det var bare det at når Harry forsøkte å relatere disse konseptene til hva som helst av andre konsepter, så ble det helt stopp.
«Forsstår du hva ordene betyr, gutt?»
«Sskjønner ikke, tror jeg.»
Professor Krengle ga fra seg et langt, mykt sukk; øynene hans forlot ikke den gylne ramma. «Jeg hadde fundert på om kanskje Ordene av falsk forståelse kunne være begripelige for en som har studert gompevitenskap. Tydeligvis ikke.»
«Kanskje –» startet Harry.
Virkelig, Ravnklo? Sa Smygard. Du drar den NÅ?
«Kanskje jeg kunne prøve å forstå ordene igjen hvis jeg visste mer om Speilet?» sa Harrys ravnklo-del, som nå hadde tatt direkte kontroll over situasjonen.
Professor Krengles lepper trakk seg opp i munnvikene. «Som med de fleste eldgamle ting, har lærde skrevet ned nok løgner til at det er vanskelig å være sikker på noe som helst i disse tider. Speilet er definitivt minst like gammelt som Merlin, siden det er kjent at Merlin brukte Speilet som redskap. Det er også kjent at etter sin død, etterlot Merlin skriftlige instruksjoner om at det ikke var nødvendig å gjemme vekk og forsegle Speilet, til tross for at det hadde visse krefter som vanligvis ville være grunn til bekymring. Han skrev at, tatt i betraktning hvor store anstrengelser som hadde vært lagt inn i Speilets skapelse for at det ikke skulle ødelegge verden, så ville det være enklere å ødelegge verden med en klump ost.»
Denne uttalelsen slo Harry som ikke veldig betryggende.
«Visse andre fakta om Speilet er attestert av berømte trollmenn som var brukbart skeptiske, og som ellers har vist seg å være til å stole på. Speilets mest karakteristiske kraft er å skape alternative tilværelser; skjønt disse tilværelsene er bare så store i størrelse som det som kan sees inne i Speilet; det er kjent at mennesker og andre objekter kan lagres der inne. Flere autoriteter har hevdet at Speilet, enestående blant alle magiske gjenstander, innehar en sann moralsk vurdering, skjønt jeg er ikke sikker på hva det kunne innebære i praksis. Jeg ville forvente at moralister vil si at martyriusforbannelsen er det de kaller ‘ondt’ og skytsvergeformelen det de kaller ‘godt’; jeg kan ikke gjette på hva en moralist ville mene var mer moralsk enn det. Men det hevdes, for eksempel, at fønikser kom inn i vår verden fra en eksistens som ble påkalt inne i dette Speilet.»
Ord som Dærsken og det hans foreldre ville ha kalt upassende språk løpt gjennom Harrys hode, ingen av dem spesielt sammenhengende, idet han glante på Speilets gylne bakside.
«Jeg har vandret vidt om i verden og kommet over mange historier som sjelden er hørt,» sa professor Krengle. «De fleste av dem mente jeg var løgner, men noen få hadde en klang mer av historisk begivenhet enn av historiefortelling. På en metallvegg et sted der ingen hadde vært på flere hundre år fant jeg nedskrevet en påstand om at noen atlantikere hadde forutsett sin verdens undergang, og søkt å skape en gjenstand av stor kraft for å unngå den uunngåelige katastrofen. Hvis denne gjenstanden hadde blitt fullført, hevdet historien, ville det ha blitt en fullstendig stabil eksistens som kunne motstå grenseløs bruk av magi, og hadde den hensikt å oppfylle ønsker. Og også – dette ble sagt å være den langt vanskeligste delen – ville gjenstanden på en eller annen måte unngå den uunngåelige katastrofen enhver sinnsfrisk person ville forvente fulgte dette premisset. Det aspektet jeg syntes var mest interessant var, ifølge historien som var nedskrevet på disse metallplatene, at resten av Atlantis ignorerte dette prosjektet og fortsatte med sitt. Av og til ble det hyllet som et edelt arbeid til det felles beste, men nesten alle andre atlantikere fant viktigere ting å gjøre hver enkelt dag enn å hjelpe til. Selv de atlantiske adelsfamilier ignorerte denne muligheten for at noen andre enn dem selv skulle få tilgang til makt som ikke kunne utfordres, der en mindre erfaren kyniker ville forvente at dette fanget oppmerksomheten deres. Med heller lite støtte arbeidet denne bitte lille gruppa som ønsket å bli gjenstandens skapere under arbeidsforhold som ikke helt var dramatisk slitsomme, men heller meningsløst irriterende. Til slutt løp tida ut, og Atlantis ble ødelagt mens gjenstanden var langt fra ferdig. Jeg gjenkjenner visse likheter med mine egne erfaringer som en vanligvis ikke ser som påfunn i vanlige fortellinger.» En vridning i det tørre smilet. «Men kanskje det bare er min egen preferanse for en fortelling blant hundre andre legender. Allikevel oppfatter du ekkoet av Merlins uttalelse om at Speilets skapere ikke skapte det for å ødelegge verden. Viktigere for vårt formål er det at det kan forklare hvorfor Speilet ville ende opp med den ukjente evnen som Humlesnurr eller Perenelle ser ut til å ha vekket opp; å vise enhver person som trer fremfor det en illusjon av en verden der et av deres begjær er oppfylt. Det er den typen fornuftig forholdsregel du kan se for deg at noen bygger inn i en ønske-oppfyllende gjenstand som er ment å ikke ende i forferdelige katastrofer.»
«Du store alpakka,» hvisket Harry, og mente det. Dette var Magi med stor M, den typen Magi som var beskrevet i Så du vil være en trollmann, ikke bare en samling fysikk-regel-brytende ting du kunne gjøre med en tryllestav.
Professor Krengle gjorde en bevegelse mot den gylne baksiden. «Den siste egenskapen som de fleste kildene er enige i, er at hva det nå er for ukjente metoder som kan gi speilet kommandoer – det finnes ingen troverdige kilder som omhandler en nøkkel – så kan ikke Speilets instruksjoner formes slik at det reagerer på bestemte individer. Så det er ikke mulig for Perenelle å beordre Speilet til å ‘bare gi Steinen til Perenelle’. Humlesnurr kan ikke slå fast, ‘Bare gi Steinen til en som ønsker å gi den til Nicolas Flamel’. I speilet er det en blindhet av den typen filosofer har tillagt ideell rettferdighet; den må behandle alle som står foran det etter den samme regelen, hva det nå enn er for regel som er aktiv. Altså må det være en regel for å nå fram til Steinens gjemmested som alle kan påkalle. Og nå forstår du hvorfor du, kalt Gutten-som-overlevde, skal sette ut i livet alle strategier som vi to kan komme opp med. For det ble sagt at denne tingen innehar en sann moralsk vurdering, og det kan ha fått kommandoer som reflekterer dette. Jeg er fullstendig klar over at i dagligtale kan du sies å være god, akkurat som jeg kan sies å være ond.» Professor Krengle smilte, heller mørkt. «Så i vårt første forsøk – skjønt ikke vårt siste, tro du meg – skal vi se hva Speilet får ut av ditt forsøk på å hente ut Steinen med den hensikt å redde livet til Hermine Grang og hundrevis av dine medelever.»
«Og den første versjonen av den planen,» sa Harry, som endelig begynte å forstå, «den du kom opp med fredagen i min første uke på Galtvort, la opp til at Steinen skulle hentes ut av Humlesnurrs gullgutt, Gutten-som-overlevde, som gjorde et uegennyttig og edelt forsøk på å redde livet til sin døende forsvarslærer, professor Krengle.»
«Naturligvis,» sa professor Krengle.
Det var et poetisk plott, antok Harry, men omstendighetene rundt gjorde at han ikke helt klarte å sette stor pris på elegansen.
Så slo en annen tanke Harry.
«Øh,» sa Harry. «Du tror at dette Speilet er en felle for deg –»
«Det finnes ingen måte under himmelen at dette ikke er ment som en felle.»
«Eller snarere, det er en felle for fyrst Voldemort. Skjønt det kan ikke være en felle for ham personlig. Det må være en generell regel som ligger til grunn, en generaliserbar kvantitet ved fyrst Voldemort som utløser det.» Uten å være klar over det, skar Harry grimaser mot Speilets gylne bakside.
«Som du sier,» sa professor Krengle, som begynte å skjære grimaser som reaksjon på Harrys grimaser.
«Vel, den første torsdagen dette skoleåret fortalte den sinnssyke rektor Humlesnurr, som jeg nettopp hadde sett sette fyr på en kylling, at jeg ikke hadde noen som helst sjanse til å komme meg inn i den forbudte korridoren, siden jeg ikke kunne Alohomora-formelen.»
«Såpass,» sa professor Krengle. «Kjære vene. Jeg skulle ønske du hadde tenkt på å nevne dette for meg en god del tidligere.»
Ingen av dem trengte å si det åpenbare høyt, at denne litte biten av omvendt omvendt psykologi med hell hadde sørget for at Harry ville holde seg langt unna Humlesnurrs forbudte korridor.
Harry konsentrerte seg fremdeles. «Tror du at Humlesnurr mistenker at jeg er, slik han ville si det, en av fyrst Voldemorts malacruxer, eller mer generelt, at deler av min personlighet ble kopiert ut av fyrst Voldemort?» Selv idet Harry sa dette høyt, innså han hvilket dumt spørsmål det var, og hvor mye fullstendig åpenbare bevis han allerede hadde sett for at –
«Humlesnurr kan på ingen måte ha oversett det,» sa professor Krengle «Det er ikke akkurat subtilt. Hva skulle ellers Humlesnurr ha trodd, at du er en skuespiller i et drama med en idiotisk forfatter som aldri har møtt en ekte elleveåring? Bare en plaprende tomskalle ville tro at – ah, samme kan det være.»
De to fortsatte å stirre på Speilet i taushet.
Til slutt sukket professor Krengle. «Jeg har vært for smart for mitt eget beste, er jeg redd. Verken du eller jeg tør å bli reflektert i dette Speilet. Jeg antar at jeg må kommandere professor Stikling til å gjøre om forglemmingen av herr Nokk og frøken Grønbek … Ser du, den andre store vanskeligheten med Speilet er at den regelen som den bruker for å vurdere de som reflekteres vil forkaste eksterne krefter, slikt som falske minner eller forflokningsformelen. Speilet reflekterer bare de kreftene som kommer fra selve personen, de sinnstilstandene de kommer fram til gjennom deres egne valg; dette er beskrevet i flere kilder. Det er derfor jeg gjorde herr Nokk og frøken Grønbek, som trodde på forskjellige historier om hvorfor det var nødvendig å hente ut Steinen, klare til å stå foran dette Speilet.» Professor Krengle gned seg over neserota. «Jeg konstruerte andre historier for andre elever, planer som var klare til å settes i verk … men etter hvert som denne dagen nærmet seg, begynte jeg å føle meg pessimistisk angående dette prosjektet. Slike som Nokk og Grønbek virket fremdeles verdt å forsøke, hvis vi ikke kan komme på noe bedre. Men jeg undres på om Humlesnurr har forsøkt å konstruere denne gåten spesifikt for å motstå Voldemorts kløkt. Jeg lurer på om han faktisk har klart det. Hvis du kommer opp med en alternativ plan som jeg har tilstrekkelig tro på til at vi kan prøve den, sså lover jeg at hva det nå er for brikke ssom jeg sender fram ikke vil bli sskadet av meg, da eller ssenere; og heller ikke forventer jeg å bryte dette løftet. Og jeg minner deg igjen på de gislene jeg holder som forsikring, både frøken Grang og alle de andre.»
Igjen stirret de på Speilet i stillhet, den eldre Tom Venster og den yngre.
«Jeg mistenker, professor,» sa Harry etter en stund, «at hele din gruppe med hypoteser som dreier seg om at noen er nødt til å ønske seg Steinen av gode eller ærlige grunner er feil. Rektor ville ikke sette en slik regel for å hente ut steinen.»
«Hvorfor?»
«Fordi Humlesnurr vet hvor lett det er å ende opp med å tro at du gjør det rette, selv om du faktisk ikke gjør det. Det ville være den første muligheten han så for seg.»
«Er dette ssannhet eller lureri jeg hører?»
«Ssnakker ærlig,» sa Harry.
Professor Krengle nikket. «Så er poenget ditt vel mottatt.»
«Jeg er ikke sikker på hvorfor du tror at det går an å løse denne gåten,» sa Harry. «Bare sett en regel, din venstre hånd må holde en liten blå pyramide og to store røde pyramider, og din høyre hånd må klemme majones over en hamster –»
«Nei,» sa professor Krengle. «Nei, jeg tror ikke det. Legendene er ikke klare når det gjelder hvilke regler som kan gis, men jeg tror det må ha noe å gjøre med den måten Speilet opprinnelig var tenkt brukt på – det må være noe med de dypeste ønsker og begjær som dukker opp inne i personen. Det å klemme majones over en hamster vil ikke utgjøre et slikt begjær, for folk flest.»
«Høh,» sa Harry. «Kanskje regelen er at personen er nødt til å ikke ville bruke Steinen i det hele tatt – nei, det er for lett, den historien du ga herr Nokk løser det.»
«På noen områder kan det være at du forstår Humlesnurr bedre enn jeg,» sa professor Krengle. «Så nå spør jeg om dette: hvordan ville Humlesnurr bruke sine tanker om å akseptere døden som middel for å bevokte Steinen? For dette, fremfor alt, er det han tror jeg ikke kan forstå, og han tar ikke mye feil.»
Harry tenkte på dette en stund, vurderte flere ideer og forkastet dem. Og så kom han på noe, og vurderte å holde det for seg selv … før han så for seg den åpenbare delen av en fremtidig samtale der professor Krengle ba ham om å si på ormtunge om han hadde kommet på noe.
Motvillig la Harry fram ideen sin. «Ville Humlesnurr tro at dette Speilet kunne komme i kontakt med livet etter døden? Kunne han putte Steinen inn i noe han tror tilhører livet etter døden, slik at bare mennesker som tror på et liv etter døden kan se det?»
«Hmm …» sa professor Krengle. «Muligens … ja, det er en viss plausibilitet i dette. Å bruke denne innstillingen for Speilet til å vise mennesker hva hjertet deres ønsker … Albus Humlesnurr ville se seg selv gjenforent med sin familie. Han ville se seg selv forent med dem i døden, ville heller ønske å dø selv snarere enn å ønske at de kom til live. Hans bror Abriam, hans søster Ariana, foreldrene Kendra og Parsifal … det ville være Abriam som Humlesnurr ga steinen til, tror jeg. Ville Speilet gjenkjenne at spesifikt Abriam hadde mottatt Steinen? Eller ville det holde med en hvilken som helst død slektning, hvis den personen trodde at deres slektnings ånd ville gi dem Steinen tilbake?» Professor Krengle gikk fram og tilbake, mens han holdt god avstand fra både Harry og Speilet. «Men alt dette er bare en enkelt ide. La oss komme fram til flere.»
Harry begynte å dunke seg tankefullt på kinnet, og så holdt han brått opp med det idet han innså hvor han hadde plukket opp denne handlingen. «Hva hvis Perenelle er den som plasserte Steinen der? Kanskje hun nøklet Speilet til å gi Steinen tilbake bare til den personen som opprinnelig la den inn.»
«Perenelle har levd så lenge som hun har gjort ved å kjenne sine begrensninger,» sa professor Krengle. «Hun overvurderer ikke sitt eget intellekt, hun er ikke hovmodig; hvis det hadde vært tilfelle ville hun ha mistet Steinen for lenge siden. Perenelle ville ikke ha forsøkt å finne fram til en god Speil-regel på egen hånd, ikke når mester Flamel kan overlate saken til Humlesnurrs klokere hender … men regelen om å bare gi Steinen tilbake til den som husker å ha lagt den der, vil også virke hvis Humlesnurr selv har lagt den inn i Speilet. Det ville være en vanskelig regel å komme seg rundt, siden jeg ikke rett og slett kan forfloke noen til å tro at de la inn Steinen … Jeg ville ha måttet lage en falsk Stein, og et falsk Speil, og arrangert dramaet …» Professor Krengle rynket panna nå. «Men det er fremdeles noe Humlesnurr ville se for seg at Voldemort ville være i stand til å sette i verk, gitt nok tid. Hvis det i det hele tatt er mulig, ville Humlesnurr ønske å koble nøkkelen til Speilet til en sinnstilstand han tror jeg ikke vil kunne gjenskape med en tilfeldig person – eller en regel Humlesnurr tror at Voldemort aldri kan forstå, slik som en regel som dreier seg om å akseptere sin egen død. Det er derfor jeg anså din forrige ide som plausibel.»
Så fikk Harry en ide.
Han var ikke sikker på om det var en god ide.
… det var ikke akkurat som om Harry hadde noe særlig valg her.
«La oss anta,» sa Harry. «Vi er ikke sikre på hva som er nødvendig for å hente ut Steinen. Men la oss anta at en tilstrekkelig betingelse burde involvere Albus Humlesnurr, eller kanskje noen annen, i en sinnstilstand der de tror at Den mørke herren er overvunnet, at trusselen er over, at det er på tide å hente ut Steinen og gi den tilbake til Nicolas Flamel. Vi er ikke sikre på hvilken del av den personens sinnstilstand, la oss si Humlesnurrs, som er den nødvendige delen som han tror fyrst Voldemort ikke kan forstå eller duplisere; men under de betingelsene vil Humlesnurrs hele sinnstilstand være tilstrekkelig.»
«Det gir mening,» sa professor Krengle. «Og så?»
«Strategien som følger av dette,» sa Harry forsiktig, «er å etterlikne Humlesnurrs sinnstilstand under de betingelsene, så detaljert som mulig, mens en står foran Speilet. Og denne sinnstilstanden må være et resultat av indre krefter, ikke ytre.»
«Men hvordan skal vi få til det uten psykomantikk eller forflokningsformelen, begge disse ville definitivt være eksterne – ha. Jeg forstår.» Professor Krengles isblå øyne var plutselig gjennomtrengende. «Du foreslår at jeg forfloker meg selv, slik du kastet den heksingen på deg selv den første dagen i kampmagi. Slik at det er en indre kraft, og ikke en ytre, en sinnstilstand som kun er et resultat av mine egne valg. Si meg hvorvidt du har foreslått dette med en plan om å lure meg i en felle, gutt. Si det på ormtunge.»
«Mitt hode ssom du ba om å finne en sstrategi kunne kansskje ha vært påvirket av en sslik henssikt – hvem vet? Vissste du ville være misstenksom, sspørre om akkurat dette. Avgjørelse opp til deg, lærer. Jeg vet ikke noe ssom ikke du vet, om dette har ssjanse for å fange deg eller ikke. Ikke kall det forræderi hviss du velger dette sselv, og det feiler.» Harry følte en sterk trang til å smile, og undertrykte den.
«Vakkert,» sa professor Krengle, som faktisk smilte. «Jeg antar at det finnes trusler fra et oppfinnsomt sinn som selv ikke utspørring på ormtunge kan nøytralisere.»
Harry tok på seg Usynlighetskappen, på professor Krengles ordre, for å forhindre at den mannen ssom sskal tro at han er rektor sskal se deg, som professor Krengle sa på ormtunge.
«Om du nå har på Kappen eller ikke, så vil du også stå foran Speilet,» sa professor Krengle. «Hvis det spruter ut en strøm av lava, så vil du også brenne. Jeg føler at såpass gjensidighet må det være.»
Professor Krengle pekte på et punkt nær høyre side av den døra de hadde kommet inn, foran Speilet og et godt stykke unna det. Harry, som hadde på seg Kappen, gikk dit professor Krengle hadde beordret, uten å diskutere. For Harry var det stadig mer usikkert om det at begge Venstrene kunne komme til å dø her var en dårlig ting eller ikke, selv når livene til hundrevis av elevgisler sto på spill. Uansett hvor mange gode intensjoner Harry hadde hatt, så hadde han så langt først og fremst vist seg å være en idiot, og en gjenoppstått fyrst Voldemort var en trussel mot hele verden.
(Skjønt Harry kunne uansett ikke se for seg at Humlesnurr gjorde lava-greia. Humlesnurr var sannsynligvis tilstrekkelig sint på Voldemort til å droppe sin vanlige tilbakeholdenhet, men lava ville ikke på permanent basis stoppe et vesen som Humlesurr trodde var en løs sjel i en annen kropp.)
Så pekte professor Krengle med staven, og en skimrende sirkel kom til syne der Harry sto på gulvet. Dette, sa professor Krengle, ville snart bli en utvidet bortvekksirkel, der ingenting inne i sirkelen kunne sees eller høres fra utsiden. Harry ville ikke være i stand til å bli lagt merke til av den falske Humlesnurr ved å ta av Kappen, og heller ikke ved å rope.
«Du kommer ikke til å krysse denne sirkelen så snart den er aktiv,» sa professor Krengle. «Det vil føre til at du berører min magi, og som forfloket kan det være at jeg ikke husker hvordan jeg stopper den resonansen som vil ødelegge oss begge. Og videre, siden jeg ikke vil at du skal kaste sko –» Professor Krengle gjorde en ny bevegelse, rett innenfor bortvekksirkelen begynte lufta å skimre lett, en halvkuleformet uklarhet i lufta. «Denne barrieren vil ekssplodere hvis den berøress, av deg eller andre materielle ting. Resonansen kan slå til mot meg etterpå, men før det ville du være død. Nå, fortell meg på ormtunge at du ikke akter å krysse denne sirkelen eller ta av Kappen din eller gjøre noe som helst impulsivt eller dumt. Fortell meg at du vil vente stille her, under Kappen, fram til dette er over.»
Harry gjentok dette.
Så ble professor Krengles kutter svarte med noen få, elegante mønstre i gull, slike kutter som Humlesnurr kunne tenkes å bære ved formelle anledninger; og professor Krengle pekte sin egen tryllestav mot hodet sitt.
Professor Krengle forble ubevegelig ganske lenge, mens han fremdeles holdt tryllestaven mot hodet. Øynene var lukket i konsentrasjon.
Og så sa professor Krengle, «Forflokio.»
Øyeblikkelig ble mannens ansiktsuttrykk endret; han blunket et par ganger som om han var forvirret, så senket han tryllestaven.
Et dypt utslitt uttrykk spredte seg over det ansiktet professor Krengle hadde båret; uten noen synlig forandring virket øynene hans eldre, og de få rynkene i ansiktet påkalte plutselig oppmerksomhet.
På leppene var det et trist smil.
Uten hastverk gikk mannen stille over til Speilet, som om han hadde all tid i verden.
Han steg inn i Speilets refleksjonsradius uten at noe skjedde, og stirret inn i overflaten.
Hva mannen kunne tenkes å se der, kunne ikke Harry si noe om; for Harry virket det som om den flate, perfekte overflaten fremdeles reflekterte rommet bakenfor, som en portal til et annet sted.
«Ariana,» pustet mannen. «Mor, far. Og du, min bror, det er fullendt.»
Mannen sto der, som om han lyttet.
«Ja, fullendt,» sa mannen. «Voldemort kom hit og trådte fram for speilet, og ble fengslet med Merlins metode. Han er bare nok en forseglet redsel nå.»
Igjen den lyttende stillheten.
«Jeg skulle ønske at jeg kunne adlyde deg, min bror, men det er bedre på denne måten.» Mannen bøyde hodet sitt. «Han er blitt nektet sin død, for alltid; den hevnen er fryktelig nok.»
Harry følte et stikk i magen ved å se på dette, en følelse av at dette ikke var hva Humlesnurr ville ha sagt, det virket mer som en stråmann, en overfladisk stereotype … men så var det ikke den virkelige Abriam heller, dette var den professor Krengle forestilte seg at Humlesnurr forestilte seg at Abriam var, og det dobbelt-reflekterte bildet av Abriam ville ikke legge merke til at noe var galt …
«Tida er inne for å gi tilbake De vises stein,» sa mannen som trodde han var Humlesnurr. «Den må nå gå tilbake til mester Flamels varetekt.»
Lyttende stillhet.
«Nei,» sa mannen, «mester Flamel har holdt den trygg i alle disse mange årene fra alle som søker udødelighet, og jeg tror at den vil være tryggest i hans hender … nei, Abriam, jeg tror virkelig at han har gode intensjoner.»
Harry kunne ikke kontrollere spenningen som strømmet gjennom ham som en høyspentledning, han hadde vansker med å puste. Ikke perfekt, professor Krengles forflokningsformel hadde ikke vært perfekt. Den underliggende personligheten til professor Krengle lekket igjennom og så det åpenbare spørsmålet, hvorfor det var okei at Nicolas Flamel selv hadde Steinen dersom udødelighet var slik en fryktelig ting. Selv om professor Krengle forestilte seg at Humlesnurr var blind for det spørsmålet, så hadde ikke professor Krengle inkludert en klausul i forflokningen som sa at Humlesnurrs bilde av Abriam ikke ville tenke på det; og alt dette var når alt kom til alt en gjenspeiling av professor Krengles eget sinn, et bilde som kom fra innsiden av intelligensen til Tom Venster …
«Ødelegge den?» sa mannen. «Kanskje. Jeg er ikke sikker på at den kan ødelegges, ellers ville mester Flamel ha gjort det for lenge siden. Jeg tenker, rett som det er, at han har angret på at han laget den … Abriam, jeg lovet ham, og vi er ikke så eldgamle eller så vise selv. De vises stein må gå tilbake til besitteren, han som laget den.»
Og Harrys pust stoppet opp.
Mannen holdt en ujevn klump av skarlagenfarget glass i sin venstre hånd, av størrelse kanskje som Harrys tommelfinger fra fingernegl til første ledd. Den skinnende overflaten til skarlagensglasset fikk det til å se vått ut; inntrykket var av blod, frosset i tid og omformet til en forreven flate.
«Takk, min bror,» sa mannen stille.
Er det slik Steinen ser ut? Vet professor Krengle hva den sanne Steinen ser ut som? Vil Speilet gi den virkelige Steinen tilbake under disse omstendighetene, eller lage en imitasjon og returnere den?
Og så –
«Nei, Ariana,» sa mannen og smilte vennlig, «jeg frykter at jeg må gå nå. Vær tålmodig, min kjæreste, snart nok vil jeg i sannhet slå følge med dere … hvorfor? Vel, jeg er ikke sikker på hvorfor jeg må gå … når jeg har fått steinen er det meningen at jeg skal gå vekk fra Speilet og vente på at mester Flamel skal kontakte meg, men jeg er ikke sikker på hvorfor jeg er nødt til å gå bort fra speilet for å gjøre det …» Mannen sukket. «Ah, jeg begynner å bli gammel. Det er en god ting at denne forferdelige krigen sluttet når den gjorde. Jeg antar at det er harmløst at jeg blir her og snakker med deg en stund, min kjæreste, hvis det er det du ønsker.»
En hodepine ble født bak Harrys øyne; en del av Harry forsøkte å sende en melding om at kroppen ikke hadde pustet på en stund, men ingen hørte etter. Ikke perfekt, professor Krengles forflokningsformel hadde ikke vært perfekt, professor Krengles bilde av Humlesnurrs bilde av Ariana ville gjerne snakke med Humlesnurr, og ville kanskje ikke vente fordi professor Krengle visste på et eller annet nivå at det ikke egentlig fantes noe liv etter døden, og den på forhånd innplantede impulsen om å forlate stedet etter å ha fått tak i Steinen var ikke tilstrekkelig motvekt mot Venster-Arianas argumenter …
Og så følte Harry at han ble svært rolig. Han startet å puste igjen.
Uansett var det ikke mye Harry kunne gjøre med det. Professor Krengle hadde effektivt forhindret at Harry kunne gripe inn; vel, professor Krengle var velkommen til å høste konsekvensene av den avgjørelsen. Hvis konsekvensene fanget Harry også, fikk det heller være slik det ble.
Mannen som trodde at han var Humlesnurr nikket for det meste tålmodig; av og til svarte han sin kjæreste søster. Noen ganger kastet mannen et tvilrådig blikk til siden; som om han følte en sterk impuls om å gå, men undertrykte den impulsen med den store tålmodigheten og høfligheten og bekymringen for hans søsters ve og vel som professor Krengle så for seg at Albus Humlesnurr hadde.
Harry la merke til det øyeblikket der forflokningen opphørte, og mannens uttrykk endret seg, for på ny å bli ansiktet til professor Krengle.
Og i det samme øyeblikket endret Speilet seg; det viste ikke lenger Harry refleksjonen av rommet, men viste istedenfor den høyst virkelige skikkelsen til Albus Humlesnurr, som om han sto rett ved siden av Speilet og var synlig gjennom det.
Den virkelige Humlesnurrs ansikt var fast og bistert.
«Hallo, Tom,» sa Albus Humlesnurr.