Kapittel 116: Noe å beskytte: Professor Krengle

Sola skinte ned på det grønne skotske landskapet; hvite gnister slo opp i refleksjon fra hver duggdråpe eller blanke løv som tilfeldigvis var i korrekt posisjon; en klar, blå him­mel for en begravelse.

Harry hadde avslått å holde minnetalen. Han hadde avslått for andre gang. Professor Pirrevimp hadde spurt ham om det for mange uker siden, i mai, for å gi Harry tid til å skrive ned det han kunne tenke seg å si før det ville bli nødvendig å tale; og Harry hadde sagt nei da også.

Så det falt på en griffing fra sjette klasse, Magnus Theiste, som hadde fjerde høyest antall krenglepoeng av alle elever, og som hadde vært general i en arme. Den sytten år gamle gutten var høy og ikke spesielt kjekk i trauste, svarte kutter; istedenfor et rødt slips bar han et lilla slips slik professor Krengle av og til hadde foretrukket.

Talen var, under disse forholdene, improvisert. De forrige minneordene, skrevet godt i forveien, var blitt forkastet; Magnus Theiste hadde et pergament i sin venstre hånd, men så ikke på det i det hele tatt.

«Professor Krengle var svært syk,» sa den høye gutten, med en skjelvende stemme som nådde godt ut til en taus elevgruppe, nå og da avbrutt av et dempet hikst. «Jeg tror at hvis professor Krengle hadde vært i stand til å slåss ved full helse, for full kraft, så kunne Du-vet-hvem ikke ha slått ham enkelt, og kanskje ikke i det hele tatt. De sier at Rogus Ringelhorn var den eneste som Du-vet-hvem noensinne var redd for, i sin tid. Men,» Magnus’ stemme sprakk opp, «professor Krengle hadde ikke sin fulle helse og kraft. Han var svært syk. Han hadde vansker med å gå på egen hånd. Og han dro ut for å møte Mørkets herre ansikt til ansikt, alene.»

Deretter ble det en pause mens elevene gråt en stund.

Magnus tørket vekk tårene, og fortsatte sine minneord. «Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde,» sa Oliver. «Jeg forestiller meg at Den mørke herren lo av ham. Han gjorde kanskje narr av professoren, for å utfordre ham når han ikke en gang kunne stå stødig. Vel, han ler ikke nå lenger, gjør han.»

Heftig nikking fra elevene; alle som Harry kunne se, fra Griffing til Smygard.

«Kanskje Den mørke herren visste en måte professor Krengle kunne helbredes på; når alt kom til alt, vendte Du-vet-hvem tilbake fra døden. Kanskje han tilbød professor Krengle livet i gave dersom professor Krengle ville tjene ham. Professor Krengle smilte, og sa til Mørkets herre at det er på tide å leke en lek som heter ‘Hvem er den farligste trollmannen i verden’.»

Hvis du ikke vet noe om det, slutt å finne opp ting. Men Harry sa ikke noe. Dette var noe fyrst Voldemort kunne ha forsøkt, det var noe professor Krengle kunne ha svart.

«Og de vil ikke fortelle oss alt,» sa Magnus, «men vi kan gjette hva som hendte etterpå. Vi vet alle at Hermine Grang, som var en av professorens beste elever, ble drept av et troll tidligere i år; det må ha vært Den mørke herren som fikk det til å skje, på samme måte som han sto bak den falske anklagen med blodfrysforbannelsen. Professor Krengle visste at Mørkets herre sto bak, så han stjal frøken Grangs kropp og bevarte den, holdt den trygg –»

Vanskelig å klandre ham for den der.

«Så gikk professor Krengle ut for å møte Mørkets herre. Mørkets herre drepte pro­fes­sor Krengle. Og Hermine Grang fikk livet tilbake. De sier hun er i live nå, og hel, og kanskje noe mer. Da Den mørke herren forsøkte å gripe henne, så ble det ingenting igjen av ham enn de forbrente kuttene, og hendene hans rundt frøken Grangs hals. Akkurat slik Harry Potter var beskyttet fra mordforbannelsen ved hans mors kjærlighet og offer, så må professor Krengle, som villig gikk ut, for å møte, Mørkets herre, alene, ha kalt, Hermine Grangs ånd, tilbake fra, hvor nå enn, hun –» Kribelius’ stemme brast.

«Ikke akkurat slik,» sa Harry fra første rad med seter, også med hes stemme. Han måtte si noe på dette tidspunktet, før det gikk for langt. «Rogus Ringelhorn var en kraft­full trollmann, mer kraftfull enn noen visste utenom ham og meg. Jeg tror ikke du kan bringe noen tilbake fra de døde bare ved å ofre deg selv. Ingen bør forsøke å gjøre det på den måten.»

Slik en vakker historie. Den skulle ha vært sann. Den skulle ha vært sann.

«Jeg vet ikke så mye om personen bak professoren,» sa Magnus Theiste etter å ha gjen­vunnet kontrollen over følelsene. «Jeg vet at Rogus Ringelhorn ikke var en lykkelig mann. Han kunne ikke kaste en skytsverge.»

Tårer samlet seg i Harrys øyne igjen. Det var ikke rett, det var ikke rettferdig, Vol­de­mort hadde drept så mange mennesker, han burde ha dødd sammen med sine tilhengere, han fortjente ikke spesiell behandling. Men det hadde ikke bare vært en svak­het fra Harrys side, det var malacruxene, Voldemort kunne ikke ha blitt drept der og da. Så Harry kunne innrømme det, han var glad, han var glad for at professor Krengle ikke var fullstendig borte …

«Men, dette vet jeg,» sa Magnus, nå med tårer som glitret langs kinnene, «professor Krengle er, lykkelig, uansett hvor, han er nå.»

På Harrys venstre hånd lyste en liten smaragd klart under morgensola.

Ikke himmelen, ikke noen fjern stjerne, ikke et annet sted, men en bedre person; jeg skal vise deg, en dag skal jeg vise deg hvordan du kan være lykkelig –

Den høye gutten tittet ned på et pergament han holdt i sin andre hånd; den første gangen han konsulterte det. «Professor Krengle,» sa Magnus, med en stemme som nå var fastere og mer trassig, «var, med god margin, den beste professoren i kampmagi som Galtvort har hatt gjennom tidene. Salazar Smygard kunne ikke ha vært halvparten så god som lærer, uansett hva slags formler han kjente. Professor Krengle fortalte oss ved be­gyn­nel­sen av skoleåret at det han ville lære oss alltid ville forbli vår faste grunnmur i forsvarets kunst. Og det vil det være. For alltid. Vi vil lære det bort til de nye elevene neste år, uansett hvem som blir ny professor. De eldre elevene vil lære opp de yngre. Det er løsningen på den forbannelsen som er lagt på forsvarsstillingen. Vi kommer ikke til å sitte og vente på at en autoritet kommer og underviser oss. Og vi vil sørge for at pro­fes­sor Krengles lærdommer aldri dør ut ved Galtvort.»

Harry kastet et blikk bort dit professor – nei, rektor McSnurp – satt, og så at rektor nikket stille, hun ga et inntrykk som var trist og fast og stolt.

«De har ikke latt oss se frøken Grang ennå,» sa Magnus. Stemmen hans skalv. «Jenta-som-ble-gjenopplivet. Men jeg kommer alltid til å tenke på forsvarsprofessoren når jeg ser henne. Hans offer lever videre i henne, slik hans undervisning lever videre i oss.» Magnus kastet et blikk bort dit Harry satt, så tittet han raskt ned på pergamentet igjen. «Så en hyllest til professor Krengle; den beste smygardingen som har eksistert. Han var hva hver eneste smygarding skulle være! Tre ganger tre for ham!»

«Hurra! Hurra! Hurra! Hurra! Hurra! Hurra! HURRA! HURRA! HURRA!!!»

Ingen holdt seg stille denne gangen, ikke en eneste elev, etter det Harry kunne se.