Og det ble kveld, og det ble morgen, den siste dagen. 15. juni, 1993.

Morgenens tidligste lys, før-gryet før sola sto opp, var så vidt synlig på himmelen. Øst for Galtvort, der sola ville stige, var den lette antydningen til gråfarge som så vidt gjorde horisonten bak rumpeldunkbanen synlig.

Steinterrassen der Harry nå satt ville være høyt nok oppe til å se morgenen bre seg ut over åsene bakenfor; han hadde bedt om det, da han beskrev sine ønsker for det nye kontoret.

Harry satt akkurat nå med beina i kors på ei pute, mens den tidlige morgenens kjølige bris strøk over hans nakne hender og ansikt. Han hadde beordret husnissene til å hente opp den håndforgylte tronen fra sitt tidligere kontor som general Kaos … og så hadde han bedt nissene om å sette den tilbake, med en gang det hadde slått Harry å bekymre seg for hvor hans smak for utsmykninger hadde kommet fra og hvorvidt Voldemort en gang hadde hatt en liknende trone. Som, i seg selv, ikke var et vinnende argument – det var ikke som det å sitte på en glitrende trone for å overse landene nedenfor Galtvort var uetisk på noen måte som Harrys moralske filosofi kunne komme fram til – men Harry hadde bestemt seg for at han trengte å ta tida til hjelp og tenke igjennom det. I mellomtida ville enkle puter absolutt gjøre jobben.

I rommet nedenfor, knyttet til takterrassen med en enkel trestige, var Harrys nye kontor inne på Galtvort. Et stort rom, innrammet av vegger som besto av heldekkende vinduer på fire sider for å slippe inn sola; for øyeblikket uten andre møbler enn fire stoler og et skrivebord. Harry hadde fortalt rektor McSnurp hva han hadde vært på ut­kikk etter, og rektor McSnurp hadde tatt på seg Valghatten og så videreformidlet til Harry den serien av svinger og retninger som ville føre ham dit han ønsket å være. Høyt nok innenfor Galtvort til at slottet ikke burde ha vært så høyt; høyt nok innenfor Galt­vort til at ingen som så på slottet fra utsiden ville se en del av slottet som tilsvarte det stedet der Harry nå satt. Det virket som en elementær forholdsregel mot snikskyttere som det ikke var noen grunn til å ikke ta.

Skjønt, det kunne sies å være en ulempe at Harry ikke hadde noen anelse om hvor han egentlig var. Dersom kontoret hans ikke kunne sees fra områdene nedenfor, hvor­dan kunne det ha seg at Harry så disse områdene, hvordan klarte fotonene å bevege seg fra landskapet og fram til ham? I den vestre delen av horisonten glitret fremdeles stjer­nene, klare i før-morgenens luft. Var disse fotonene de faktiske fotonene som hadde blitt utstøtt fra store plasma-smelteovner så utenkelig langt borte? Eller satt nå Harry i en slags drømmevisjon av Galtvort slott? Eller var alt sammen, uten noen ytterligere forklaring, ‘bare magi’? Han trengte virkelig å få elektrisitet til å virke bedre i nærheten av magi slik at han kunne eksperimentere med å peke lasere nedover og oppover.

Og ja, Harry hadde sitt eget kontor på Galtvort nå. Han hadde fremdeles ikke en offi­si­ell tittel, men Gutten-som-overlevde var nå en etablert del av Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, stedet som snart skulle bli Hjemmet til De vises stein og verdens eneste trollmannsinstitusjon for virkelig høyere utdanning. Kontoret var ikke fullgodt sik­ret, men professor Vektor hadde satt opp noen foreløpige fortryllelser og runer som skulle beskytte kontoret og takterrassen mot sniklytting.

Harry satt på puta si, nær kanten av kontorets tak, og lot blikket gli nedover mot trærne og tjernene og den tidlige sommerens friske gress. Langt nedenfor sto vogner i ro, ennå ikke med skjeletthester spent fremom. Små båter lå langs strandlinja, klar til å frakte unge elever over innsjøen når tida var inne. Galtvort-ekspressen hadde an­kom­met over natta, og nå ventet togvognene og det store, gammeldagse lokomotivet på den andre enden av innsjøen i sør. Alt var klart til å frakte elevene hjem etter morgenens avskjedsfest.

Harry stirret over innsjøen, mot det store, gammeldagse lokomotivet han ikke kom til å reise hjem med. Igjen. Denne tanken bar med seg en merkelig tristhet og bekymring, som om Harry allerede startet å savne følelsen av å være med i et fellesskap med de andre elevene på hans alder – hvis du i det hele tatt kunne si det på den måten, når en betydelig del av Harry var blitt født i 1926. Harry hadde følt, i går kveld i Ravnklos oppholdsrom, at avstanden mellom ham og de andre elevene hadde, ja, utvidet seg enda mer. Skjønt det hadde kanskje bare skyldtes spørsmålene som Padma Patil og Antonius Goldstein opphisset hadde stilt hverandre om Jenta-som-ble-gjenopplivet, de lynraske spe­ku­la­sjo­nene som skjøt gjennom lufta fra ravnkloing til ravnkloing. Harry hadde visst svarene, hadde visst alle svarene, og han hadde ikke vært i stand til å si dem.

En del av Harry var fristet til å ta Galtvort-ekspressen, og så bruke flummen tilbake til Galtvort. Men når Harry forestilte seg å finne fem andre elever i sin kupe, og så bruke de neste åtte timene på å skjule hemmeligheter fra Nilus eller Padma eller Tommy eller Tracey eller Lavendel … så virket det ikke som en attraktiv situasjon. Harry følte at han burde gjøre det for å Sosialisere med Andre Barn, men han hadde ikke lyst til å gjøre det. Han kunne heller møte alle sammen ved starten av neste skoleår, når det ville være andre samtaleemner de kunne snakke mer fritt om.

Harry stirret sydover, over innsjøen, i retning det store, gamle lokomotivet, og tenkte på resten av livet sitt.

På fremtida.

Profetien Humlesnurrs brev hadde nevnt om at han skulle rive i stykker stjernene i him­melen … vel, det hørtes optimistisk ut. Den delen hadde en åpenbar tolk­nings­mu­lig­het for alle som hadde vokst opp med den rette oppdragelsen. Den beskrev en fremtid der menneskeheten mer eller mindre hadde vunnet. Det var ikke det Harry vanligvis tenkte på når han stirret ut mot stjernene, men fra et ordentlig voksent perspektiv var stjernene enorme hauger av verdifulle råmaterialer som uheldigvis hadde tatt fyr og trengte å slukkes. Hvis du var i stand til å utvinne råmaterialer fra disse kjempestore hydrogen-helium-reservene, betydde det at din rase hadde lyktes i å vokse opp.

Med mindre profetien hadde referert til noe helt annet. Humlesnurr kunne ha feil­tol­ket en eller annen seers ord … men meldingen hans til Harry hadde hatt en ordlyd som om det hadde vært en profeti som sa at Harry personlig ville rive i stykker stjernene, i en fremtid som ikke lå for langt unna. Som virket potensielt mer bekymringsverdig, skjønt det på ingen måte var sikkert at dette virkelig var sant, eller om det var en dårlig ting dersom det var sant …

Harry slapp ut et sukk. Han hadde begynt å forstå, i de lange timene før søvnen hadde tatt ham i går natt, akkurat hva Humlesnurrs siste melding innebar.

Det å tenke tilbake på hendelsene som skjedde i Galtvorts skoleår 1991-1992 var intet annet enn fryktinngytende, ren skrekk gjennom marg og bein, nå da Harry forsto hva han så på.

Det var ikke bare at Harry jevnlig hadde hatt sosial omgang med sin gode venn fyrst Voldemort. Det var ikke en gang for det meste det.

Det var visjonen av en tynn linje av Tid som Albus Humlesnurr hadde styrt gjennom skjebnens lille nøkkelhull, et tynt hårstrå av mulighet som ble tredd gjennom et nåløye.

Profetien hadde instruert Humlesnurr om at Tom Vensters intellekt måtte kopieres inn i hjernen til et trollmanns-spebarn, som deretter ville vokse opp og lære gom­pe­vi­ten­skap. Hva fortalte dette om hvordan fremtida sannsynligvis kom til å bli, dersom dette var den første eller beste strategien som seerne kunne finne som ikke førte til katastrofe?

Nå kunne Harry se tilbake på Ubryteløftet han hadde avgitt, og gjette at dersom det ikke hadde vært for dette Løftet, kunne katastrofen allerede ha blitt startet i går da Harry hadde ønsket å fjerne De internasjonale statuttene for hemmeligholdelse. Som igjen sterkt antydet at de mange profetiene som Humlesnurr hadde lest, og de instruksjonene han hadde fulgt, på en eller annen måte hadde sikret at Harry og Voldemort ville kolli­dere på nøyaktig riktig måte for å forårsake at Voldemort ville tvinge Harry til å ta Ubryteløftet. At Ubryteløftet hadde vært en del av Tidens trange nøkkelhull, en av de usanns­ynlige betingelsene som var nødvendig dersom verdens befolkning skulle over­leve.

Et Løfte der den eneste hensikten var å beskytte alle fra Harrys nåværende dumhet.

Det var som å se en film av en nesten-trafikkulykke som hadde hendt deg, der du husket at den andre bilen hadde bommet på deg med noen centimeter, og filmen viste at noen også hadde kastet en liten stein på nøyaktig riktig måte som sørget for at en stor lastebil ikke havnet i nesten-kollisjonen, og hvis de ikke hadde kastet den steinen, så ville du og hele familien din i bilen og hele planeten ha blitt truffet av lastebilen som, i denne metaforen, representerte din egen fullstendige uvitenhet.

Harry hadde blitt advart, han hadde visst dette dypt inne i seg, ellers ville ikke Løftet ha stoppet ham; og allikevel hadde han nesten tatt feil valg og derved ødelagt verden. Harry kunne tenke tilbake nå og se at, ja, den alternative-Harry som ikke hadde avlagt et Løfte ville ha problemer med å akseptere en begrunnelse som sa at du ikke kunne tilby magisk helbredelse til gomper så raskt som mulig. Hvis alternative-Harry hadde anerkjent den mulige trusselen i det hele tatt, ville han ha forsøkt å rasjonalisere den, prøvd å tenke ut en eller annen smart måte å omgå dette problemet på, og nektet å godta at det enda ville ta noen få år å få det til, og derved ville verden ha gått under. Selv med alle advarslene som Harry hadde fått, ville det allikevel ikke ha virket uten Ubryteløftet.

Ett tynt hårstrå i Tiden, som var tredd gjennom et nåløye.

Harry ante ikke hvordan han skulle forholde seg til denne åpenbaringen. Mennesker hadde rett og slett ikke utviklet en type følelsesapparat som kunne behandle denne typen følelser. Alt Harry kunne gjøre var å stirre på situasjonen, hvor nærme katastrofen han hadde vært, hvor nærme katastrofe han kunne komme igjen dersom det Løftet var skjeb­ne­bestemt til å utløse seg flere ganger, og tenke …

Tenke …

‘Jeg vil ikke at det skal skje igjen’ virket ikke som riktig tanke. Han hadde jo aldri hatt den minste lyst til å ødelegge verden i første omgang. Harry manglet ikke beskyttende følelser for verdens tenkende befolkning; disse beskyttende følelsene hadde på en måte vært selve problemet. Det Harry hadde manglet var et element av klarsyn, til å være villig til å bevisst akseptere det han allerede visste dypt inne i seg.

Og hele den greia med at Harry hadde brukt skoleåret på å innsmigre seg hos forsvarsprofessoren var heller ikke noe som applauderte intellektet hans på noen måte. Faktisk så det ut til å peke på akkurat det samme problemet. Det fantes ting som Harry hadde visst, eller hatt sterk mistanke om på et eller annet nivå, men aldri hadde opphøyd til bevisst oppmerksomhet. Og følgelig hadde han feilet, og nesten dødd.

Jeg trenger å spille på et høyere nivå.

Det var den tanken Harry lette etter. Han var nødt til å gjøre det bedre enn dette, bli en mindre dum person enn dette.

Jeg trenger å spille på et høyere nivå, ellers vil jeg feile.

Humlesnurr hadde ødelagt alle opptakene i Spådomshallen og sørget for at det ikke ville bli gjort flere opptak. Tydeligvis hadde det vært en profeti som sa at Harry ikke måtte få se disse profetiene. Og den åpenbare neste tanken, som kanskje eller kanskje ikke var riktig, var at det å redde verden lå utenom profetiske instruksjoner. At det å vinne ville kreve planer som var for komplekse for seeres meldinger, eller som clairvoyanse på en eller annen måte ikke ville kunne se. Dersom det hadde vært mulig for Humlesnurr å redde verden selv, så ville profetien sannsynligvis ha fortalt Humlesnurr hvordan han skulle gjøre det. Istedenfor hadde profetiene fortalt Humlesnurr hvordan han skulle skape de riktige betingelsene for at en bestemt type person skulle kunne eksistere; en person, muligens, som kunne løse en utfordring som var vanskeligere enn det en profeti kunne besvare direkte. Det var derfor Harry var blitt overlatt til seg selv, for å tenke uten veiledning fra profetier. Hvis alt Harry gjorde var å følge mystiske beskjeder fra profetier, så ville han ikke modnes til å bli den personen som kunne utføre denne ukjente oppgaven.

Og akkurat nå var Harry Jakob Potter-Eving-Vernes fremdeles en vandrende kata­stro­fe som hadde vært nødt til å bli holdt tilbake av et Ubryteløfte for at han ikke umiddelbart skulle styre jorda mot en uunngåelig ødeleggelse, etter at han allerede hadde fått advarsler om det. Dette hadde skjedd bokstavelig talt i går, bare én dag etter at han hadde hjulpet Voldemort med å nesten ta over planeten.

En viss linje fra Tolkien fortsatte å bli avspilt i Harrys sinn, den delen der Frodo på Dommedagsberget tar på seg ringen, og Sauron plutselig innser for en komplett idiot han har vært. ‘Og rekkevidden av hans egen dårskap sto avslørt for ham i et blendende lys­glimt’, eller hvordan den linja nå hadde vært.

Det var et stort gap mellom den Harry trengte å bli, og den han var akkurat nå.

Og Harry trodde ikke at tida, livserfaring og puberteten ville ta seg av dette auto­ma­tisk, skjønt de kunne bidra. Men hvis Harry kunne utvikle seg til å bli en voksen som hadde samme forhold til dette selvet som en normal voksen hadde til en normal elle­ve­åring, så kanskje det ville være nok til å styre gjennom Tidens trange nøkkelhull …

Han ble nødt til å vokse opp, på en eller annen måte, og det fantes ingen tradisjonell vei som strakte seg ut foran ham som kunne oppnå det.

Så kom en tanke til Harry fra en annen roman, mer obskur enn Tolkien:

Du kan bare oppnå mesterskap ved å øve på de teknikkene du har lært, møte utfordringer og forstå dem, bruke til fulle de verktøyene du har blitt opplært i, til de knuser i hendene dine og du er forlatt i sentrum av fullstendig ruin … Jeg kan ikke skape mestere. Jeg har aldri visst hvor­dan man skaper mestere. Så gå, og mislykkes … Du er formet til noe som kanskje kan oppstå fra ruinene, skjebnebestemt til å gjenskape din kunst. Jeg kan ikke skape mestere, men hvis du ikke hadde blitt undervist, ville dine muligheter ha vært mindre. Den høyere veien begynner etter at din kunst ser ut til å feile deg; skjønt i realiteten var det du som feilet din kunst.

Det var ikke det at Harry hadde fulgt feil vei, det var ikke slik at veien til sinnets frisk­het lå et sted utenfor vitenskapen. Men det hadde ikke vært tilstrekkelig å lese viten­ska­pe­lige avhandlinger. Alle rapportene fra kognitiv psykologi om kjente feil i menneskets hjerne og så videre hadde hjulpet, men de hadde ikke vært tilstrekkelig. Han hadde feilet i det Harry startet å innse var en sjokkerende høy standard av å være så usannsynlig, utrolig rasjonell at du faktisk startet å gjøre ting på riktig måte, i motsetning til å ha et nyttig språk der du etterpå kunne beskrive akkurat hva du hadde gjort feil. Harry kunne se tilbake nå og bruke ideer som ‘motivert kognisjon’ for å se hvor han hadde trådt feil det siste året. Det var enda noe, når det gjaldt å skulle ha et klarere sinn i fremtida. Det var bedre enn å ikke ha noen anelse om hva han hadde gjort feil. Men det var ennå ikke å være den personen som kunne komme seg gjennom Tidens smale nøkkelhull, den voksne skikkelsen som profetiene hadde sett for seg var mulig å skape, og etterlatt de nød­ven­dige instruksjonene til Humlesnurr.

Jeg trenger å tenke raskere, bli voksen raskere … Hvor alene er jeg, hvor alene vil jeg komme til å være? Gjør jeg samme feil som jeg gjorde under professor Krengles første kamp, da jeg ikke innså at Hermine hadde kapteiner? Feilen jeg gjorde da jeg ikke fortalte Humlesnurr om følelsen av dommedag, med en gang jeg innså at Humlesnurr sannsynligvis ikke var gal eller ond?

Det ville hjelpe dersom gomper hadde egne universitetskurs for denne typen ting, men det hadde de ikke. Kanskje Harry kunne rekruttere Daniel Kahneman, få det til å se ut som om han døde, gjenskape ham med Steinen, og gi ham ansvaret for å utvikle bedre opplæringsmetoder …

Harry tok Oldstaven ut av kuttene, og stirret igjen på det mørkegrå treverket som Humlesnurr hadde etterlatt ham. Harry hadde forsøkt å tenke raskere denne gangen, hadde forsøkt å fullføre mønsteret som ble antydet av Usynlighetskappen og Oppstandelsessteinen. Usynlighetskappen hadde hatt den åpenbare, legendariske kraften til å holde bæreren skjult, og den skjulte kraften til å skjule bæreren fra Døden selv, i form av desperanter. Oppstandelsessteinen hadde den legendariske kraften til å kunne tilkalle et bilde av den døde; og så hadde Voldemort tatt den inn i sitt system av mala­crux­­er slik at ånden hans kunne sveve fritt. Den andre Dødstalismanen var potensielt en komponent i et system av sann udødelighet som Kadmon Peffermell aldri hadde fullført, kanskje fordi han hadde en viss etikk.

Og så var det den tredje Dødstalismanen, Oldstaven til Antiokus Peffermell, som legenden sa gikk fra trollmann til sterkere trollmann, og gjorde bæreren usårlig mot van­lige angrep; det var den kjente og åpenbare karakteristikken …

Oldstaven hadde tilhørt Humlesnurr, som hadde forsøkt å forhindre at selve verden døde.

Hensikten med at Oldstaven alltid gikk til seierherren kunne være å finne den ster­keste trollmannen i live og gjøre denne enda sterkere, i tilfelle det fantes noen trussel mot hele rasen; den kunne i hemmelighet være et verktøy til å overvinne Døden i dens form som verdens ødelegger.

Men hvis det var en eller annen høyere kraft som var låst inne i Oldstaven, så hadde den ikke presentert seg for Harry basert på den gjetningen. Harry hadde løftet opp Oldstaven og snakket til den, navngitt seg selv som en etterkommer av Peffermell som godtok sin families oppgave; han hadde lovet Oldstaven at han ville gjøre sitt beste for å redde verden fra Døden, og ta opp Humlesnurrs plikttjeneste. Og Oldstaven hadde ikke gitt noe sterkere respons til hånda hans enn tidligere, nektet dette forsøket på å hoppe fremover i historien. Kanskje Harry ville trenge å rette sitt første virkelige slag mot Verdens Død før Oldstaven ville anerkjenne ham; som arvingen til Dunkert Peffermell allerede hadde overvunnet Dødens skygge, og arvingen til Kadmon Peffermell allerede hadde overlevd sin egen kropps død, når deres respektive Dødstalismaner hadde avslørt sine hemmeligheter.

I det minste hadde Harry klart å gjette at, til tross for det legendene sa, så inneholdt ikke Oldstaven en kjerne av ‘dystralhår’. Harry hadde sett dystraler, og de var skje­lett­hes­ter med myk hud og ingen synlig man på de hodeskalleliknende hodene, og heller ingen hårtuster på de knoklete halene. Men hvilken kjerne som virkelig fantes inne i Old­staven, hadde Harry ennå ikke følt at han visste; og han hadde heller ikke vært i stand til å finne, noe sted på Oldstaven, Dødstalismanenes sirkel-triangel-linjemerke som burde ha vært der.

«Det er vel ikke sånn,» mumlet Harry til Oldstaven, «at du bare kunne ha fortalt meg det?»

Den bulkete tryllestaven ga ikke noe svar, bare en utstråling av ære og kraft, mens den så skeptisk på ham.

Harry sukket, og puttet verdens kraftigste tryllestav tilbake i kuttene. Han ville forstå det til slutt, og forhåpentligvis tidsnok.

Kanskje raskere, hvis noen kunne hjelpe ham med forskningen.

På et eller annet nivå var Harry oppmerksom på – nei, nå måtte han slutte å være oppmerksom på ting på et eller annet nivå, og starte å bare være oppmerksom på det – Harry var eksplisitt og bevisst oppmerksom på at han grublet på fremtida først og fremst for å distrahere seg selv fra at Hermine Grang straks ville ankomme. Som ville motta en ren helseattest fra St. Mungos, når hun våknet opp tidlig denne morgenen, og som deretter ville flumme tilbake til Galtvort sammen med professor Pirrevimp. Der­et­ter ville hun fortelle professor Pirrevimp at hun hadde behov for å snakke med Harry Potter umiddelbart. Det hadde vært en beskjed fra Harry til seg selv angående dette, da Harry hadde våknet opp senere denne morgenen og sola allerede hadde steget og spredte sitt lys inn i Ravnklos sovesal. Han hadde lest beskjeden, og så tidsvendt seg tilbake til hildringstimen før Hermine Grang ville ankomme.

Hun vil ikke faktisk være sint på meg.

…

Seriøst. Hermine er ikke den typen menneske. Kanskje hun var det ved starten av skoleåret, men hun er for selvbevisst til å falle for den greia nå.

…

Hva mener du, ‘…’? Hvis du har noe å si, indre stemme, så bare si det! Vi forsøker å bli mer oppmerksomme på våre egne tankeprosesser, om du husker?

---

Himmelen var blitt helt grå, tidlig den morgenen rett før soloppgang, da Harry hørte lydene av fottrinn komme fra stigen som var veien opp til det nye kontoret hans. Harry reiste seg raskt opp og begynte å børste av kuttene sine; og så, da han skjønte hva han holdt på med, stoppet han de nervøse bevegelsene. Pokker da, han hadde nettopp over­vun­net Voldemort, han burde ikke være nervøs i det hele tatt.

Den unge heksas hode og kastanjefargede krøller dukket opp i åpningen og så seg rundt. Så kom hun høyere opp, det lot nesten til at hun sprang opp stigetrinnene, som om hun gikk langs et vanlig fortau, bare vertikalt; Harry kunne ha blunket og gått glipp av det, måten den ene skoa hennes traff øverste trappetrinn hvorpå hun løp lett opp på taket et øyeblikk senere.

Hermine. Harrys lepper beveget seg for å forme ordet, men laget ingen lyd.

Noe i Harry hadde ment å si det, men det hadde forsvunnet rett ut av hodet hans.

Kanskje fjerdedelen av et minutt gikk forbi, der på taket, før Hermine Grang snakket. Hun hadde på seg en blåstripete uniform nå, og det stripete slipset i blått og bronse som hørte til hennes ordentlige hus.

«Harry,» sa Hermine Grang, en forferdelig kjent stemme som nesten fikk tårer til å bryte fram i Harrys øyne, «før jeg stiller en rekke spørsmål, så vil jeg gjerne få starte med å si tusen takk for, ehm, hva det nå er du har gjort. Jeg mener det, virkelig. Takk.»

«Hermine,» sa Harry, og svelget. Setningen ‘Kunne jeg fått tillatelse til å gi deg en klem,’ som Harry hadde forestilt seg skulle være hans åpningsreplikk, virket umulig å få frem. «Velkommen tilbake. Vent litt mens jeg putter opp noe personvernmagi.» Harry tok Oldstaven ut av kuttene, fant fram ei bok fra pungen som han åpnet ved et bokmerke, og så uttalte han forsiktig «Humanum exponerio» sammen med to andre nylig lærte sikkerhetsformler som Harry hadde funnet ut at han så vidt var i stand til å kaste hvis han brukte Oldstaven. Det var ikke stort, men det var marginalt bedre sikkerhet enn å bare stole på professor Vektor.

«Du har staven til Humlesnurr,» sa Hermine. Stemmen hennes var dempet, og hørtes like høy ut som et snøskred i den stille morgenlufta. «Og du kan bruke den til å kaste fjerdeårs formler?»

Harry nikket, og lagde et mentalt notat om å være mer forsiktig med hvem som så ham gjøre dette. «Er det greit om jeg gir deg en klem?»

Hermine beveget seg lett over mot ham; bevegelsene hennes var bemerkelsesverdig kjappe, mer grasiøse enn de hadde vært tidligere. Hele kroppsholdningen hadde liksom en aura av noe rent og uberørt, som igjen minnet Harry om hvor fredfull Hermine hadde sett ut da hun lå og sov på Voldemorts alter –

Erkjennelsen traff Harry som et tonn murstein, eller i alle fall en kilo murstein.

Og Harry klemte Hermine, kjente hvor veldig levende hun virket. Han følte for å gråte, og undertrykte det, fordi han ikke visste om det bare var utstrålingen hennes som påvirket ham eller ikke.

Hermines armer rundt ham var forsiktige, ytterst lette i sitt press, som om hun bevisst ville unngå å knekke kroppen hans i to som en brukt tannpirker.

«Så,» sa Hermine, så snart Harry hadde sluppet henne. Det unge ansiktet hennes så svært alvorlig ut, i tillegg til rent og uskyldig. «Jeg fortalte ikke svartspanerne at du var der, eller at det var professor Krengle og ikke Du-vet-hvem som drepte alle dødseterne. Professor Pirrevimp lot dem bare gi meg én dråpe verifiserum, så jeg ble ikke tvunget til å si det. Jeg bare sa at trollet var det siste jeg husket.»

«Ah,» sa Harry. Han hadde plutselig oppdaget at han stirret på Hermines nese istedenfor øynene hennes. «Hva tror du selv egentlig hendte, forresten?»

«Vel,» sa Hermine Grang mens hun tenkte seg om, «jeg ble spist av et troll, noe som jeg ærlig talt helst ikke vil oppleve en gang til, og så var det et virkelig høyt bang og så var føttene mine tilbake, og jeg lå på et steinalter midt i en gravplass i en mørk, måneopplyst skog som jeg aldri hadde sett før, med noens avrevne hender festet rundt halsen min. Så du kan jo forstå, herr Potter, at når jeg fant meg selv i en situasjon som var så merkelig og mørk og skremmende, så aktet jeg ikke å gjøre den samme feilen som jeg gjorde sist, sammen med Tracey. Jeg visste med en gang at dette var deg.»

Harry nikket. «Smart.»

«Jeg sa navnet ditt, men du svarte ikke,» sa Hermine. «Jeg satte meg opp, og en av de blodige hendene skled nedover skjorta mi, og etterlot seg små biter av kjøtt. Jeg skreik ikke, da, selv da jeg så meg rundt og så alle hodene og kroppene og innså hva lukta var for noe.» Hermine stoppet opp, og pustet dypt en gang til. «Jeg så hodeskallemaskene og innså at disse døde menneskene hadde vært dødsetere. Jeg skjønte med en gang at for­svars­professoren hadde vært der sammen med deg og drept alle sammen, men jeg la ikke merke til at professor Krengles kropp også var der. Jeg skjønte ikke en gang at det var ham da jeg så professor Pirrevimp undersøke kroppen hans. Han så … annerledes ut, i døden.» Hermines stemme ble stillere. Hun så ydmyk ut, på en måte som Harry sjelden kunne huske å ha sett henne. «De sa at Rogus Ringelhorn ofret livet sitt for å bringe meg tilbake, på den samme måten som din mor ofret seg selv for deg; slik at Mørkets herre ville eksplodere igjen når han forsøkte å berøre meg. Jeg er temmelig sikker på at det ikke er hele sannheten, men … jeg har hatt en lang rekke stygge tanker om forsvarsprofessoren vår som jeg aldri skulle ha tenkt.»

«Øhm,» sa Harry.

Hermine nikket alvorlig, med hendene sammenslått foran seg som i anger. «Jeg vet at du sannsynligvis er for snill til å si de tingene du har rett til å si meg, så jeg skal si dem for deg, Harry. Du hadde rett om professor Krengle, og jeg tok feil. Du sa det til meg. Rogus Ringelhorn var litt mørk og en hel mengde smygardsk; og det var barnslig av meg å tro at det var det samme som å være ond.»

«Æhhh …» sa Harry. Dette var svært vanskelig å få sagt. «Faktisk så vet ikke resten av verden om denne delen, selv ikke rektor. Men saken er at du hadde ett hundre og tolv prosent rett i at han var ond, og jeg skal huske til senere at selv om ‘mørk’ og ‘ond’ teknisk sett ikke er samme ting, så er det en kjempestor statistisk korrelasjon der.»

«Åh,» sa Hermine, og ble stille igjen.

«Du har ikke tenkt til å si at var det ikke det du sa?» sa Harry. Hans mentale modell av Hermine skrek: DET VAR DET JEG SA! VAR DET IKKE DET JEG SA, HERR POTTER? SA JEG DET IKKE TIL DEG? PROFESSOR KRENGLE ER OOOOOONNDDDD, SA JEG, MEN DU HØRTE IKKE PÅ MEG!

Den faktiske Hermine bare ristet på hodet. «Jeg vet at du brydde deg om ham en hel del,» sa hun bløtt. «Siden jeg faktisk hadde rett … jeg visste at du sannsynligvis kom til å ha det svært vondt etter at det viste seg at professor Krengle var ond, og at det ikke ville være et bra tidspunkt for å si ‘hva var det jeg sa’. Jeg bestemte meg for det da jeg tenkte igjennom den delen for flere måneder siden.

Takk, frøken Grang. Harry var glad for at hun i det minste hadde sagt såpass, ellers ville det ikke riktig ha føltes ut som Hermine.

«Så, herr Potter,» sa Hermine Grang, og dunket med fingrene på kuttene på høyde med hoftene sine. «Etter at helbredersken hadde tatt blod fra meg, så stoppet det å gjøre vondt umiddelbart; og da jeg tørket vekk det lille blodsølet på armen min så kunne jeg ikke finne det stedet der nåla hadde stukket meg. Jeg bøyde noe av metallet i senge­ram­ma mi uten å prøve altfor hardt, og selv om jeg ikke har hatt noen mulighet til å prøve det ennå, så føles det som om jeg er i stand til å løpe virkelig raskt. Fingerneglene mine er perlemorshvite og skinnende, selv om jeg ikke kan huske å ha lakkert dem. Og tennene mine ser ut på samme måte, noe som, siden jeg er datter av tannleger, gjør meg nervøs. Så det er ikke det at jeg er utakknemlig, men bare, hva i alle dager gjorde du, egentlig, sånn, nøyaktig?»

«Æhm,» sa Harry. «Og jeg antar at du også lurer på hvorfor du utstråler en aura av renhet og uskyld?»

«Jeg gjør HVA?»

«Den delen var ikke min ide. Helt ærlig.» Harrys stemme ble liten. «Vær så snill å ikke drepe meg.»

Hermine Grang løftet hendene opp foran ansiktet, og stirret lett skjeløyd på fingrene sine. «Harry, sier du … jeg mener, jeg utstråler uskyld og er kjemperask og grasiøs og tennene mine er perlemorshvite … er fingerneglene mine laget av alicorn?»

«Alicorn?»

«Det er navnet på enhjørningens horn, herr Potter.» Hermine Grang så ut til å forsøke å bite på neglene sine, uten å ha mye hell. «Så, jeg antar at dersom du henter ei jente tilbake fra døden, så ender hun opp som, hva var det Dafnia kalte det, ei glitrende enhjørningsprinsesse?»

«Det var ikke akkurat det som skjedde,» sa Harry, skjønt det var skremmende nære.

Hermine tok fingeren ut av munnen og skar en grimase mot den. «Jeg kan ikke bite gjennom den heller. Herr Potter, vurderte du i det hele tatt at det kan by på visse ut­for­drin­ger, nå som det er bokstavelig talt umulig for meg å klippe fingernegler og tånegler?»

«Wiltersen-tvillingene har et magisk sverd som burde fungere,» sa Harry hjelpsomt.

«Jeg tror,» sa Hermine Grang fast, «at jeg ønsker å få høre hele historien bak alt dette, herr Potter. Fordi om jeg kjenner deg og professor Krengle rett, så var det en eller annen plan som lå bak alt dette.»

Harry pustet dypt. Så pustet han ut. «Beklager, det er … sikkerhetsgradert. Jeg kan fortelle deg det dersom du studerer psykoblokking, men … har du lyst til det?»

«Har jeg lyst til å studere psykoblokking?» sa Hermine og så lett overrasket ut. «Det er minst en sjetteklassegreie, er det ikke?»

«Jeg lærte meg det,» sa Harry. «Jeg startet med et uvanlig ekstra puff, men jeg tviler på om det virkelig betydde noe i det lange løp. Jeg mener, jeg er sikker på at du kunne lære deg kalkulus hvis du studerte hardt, uansett hva slags alder gomper vanligvis har når de lærer det. Spørsmålet er, ehm.» Harry hadde problemer med å holde pustingen kon­trol­lert. «Spørsmålet er, har du fremdeles lyst til å gjøre … den slags ting.»

Hermine snudde seg, og så bort mot dit himmelen holdt på å lysne i øst. «Du mener,» sa hun stille, «har jeg fremdeles lyst til å være en helt nå da det allerede har belønnet meg med en forferdelig død i munnen til et fjelltroll.»

Harry nikket, og så sa han «ja» fordi Hermine ikke snudde seg mot ham, skjønt det var vanskelig å få fram det ordet.

«Jeg har tenkt litt på det,» sa Hermine. «Når alt kom til alt var det en usedvanlig gru­som og smertefull død.»

«Jeg, øh. Jeg har ordnet noen greier bare i tilfelle du fremdeles hadde lyst til å være en helt. Det var et kort mulighetsvindu der jeg ikke hadde tid til å spørre deg; jeg kunne ikke la deg se meg fordi jeg forventet at du kom til å få verifiserum senere. Men hvis du ikke liker det, kan jeg gjøre om det meste av det, og du kan bare ignorere resten.»

Hermine nikket fjernt. «Som å få alle til å tro at jeg … Harry, gjorde jeg egentlig noe med Du-vet-hvem?»

«Nei, alt det var meg, skjønt det er fint om du ikke sier det til noen. Bare så du vet det; den gangen da Gutten-som-overlevde visstnok skulle ha overvunnet Voldemort, alle­hel­gensaften i 1981, så var det Humlesnurrs seier, og han lot alle tro at det var meg. Så nå har jeg overvunnet en mørk herre en gang, og fått æren for det en gang. Alt jevner seg ut til slutt, antar jeg.»

Hermine fortsatte å stirre utover mot øst. «Jeg er ikke egentlig komfortabel med dette,» sa hun etter en stund. «Folk tror at jeg overvant Den mørke fyrst Voldemort, når jeg ikke har gjort noe i det hele tatt … åh, det er samme greia som du gikk gjennom, ikke sant?»

«Ja. Beklager å ha satt deg i den situasjonen. Jeg var … vel, jeg forsøkte å skape en separat identitet for deg i folks hoder, antar jeg. Det var bare denne ene muligheten, og alt var liksom så travelt, og … etterpå innså jeg at jeg kanskje ikke skulle ha gjort det, men da var det for seint.» Harry rensket halsen. «Skjønt, øh. Hvis du skulle ende opp med å ha lyst til å gjøre noe som faktisk er verdig den måten folk tenker om Jenta-som-ble-gjenopplivet på, æhm. Så har jeg kanskje et forslag til hva du kan gjøre. Ganske kjapt, om du vil.»

Hermine Grang ga ham et blikk.

«Men du må ikke!» sa Harry kjapt. «Du kan bare ignorere hele denne greia og være den beste eleven i Ravnklo! Hvis det er det du foretrekker.»

«Forsøker du å bruke omvendt psykologi på meg, herr Potter?»

«Nei! Helt ærlig!» Harry pustet dypt. «Jeg forsøker å ikke bestemme livet ditt for deg. Jeg trodde jeg så, i går, jeg trodde jeg så hva som kanskje kan være det neste du skal gjøre – men så husket jeg hvor mye av dette året jeg har brukt på å være en komplett idiot. Jeg tenkte på noen av de tingene som Humlesnurr fortalte meg. Jeg innså helt på ekte at det var ikke min sak å si noe om dette. At du kunne gjøre alt du ønsket med livet ditt, og at valget først og fremst måtte være ditt eget. Kanskje du ikke vil være en helt etter alt dette, kanskje du heller vil være en fremragende magiforsker siden det er det Hermine Grang virkelig har vært hele tida, uansett hva fingerneglene dine er laget av nå. Eller du kan reise til Salems Hekseinstitutt i Amerika istedenfor Galtvort. Jeg vil ikke juge og si at jeg ville ha likt det, men alt er absolutt opp til deg. Det må det være.» Harry vendte seg mot horisonten og gjorde en sveipende armbevegelse, som for å indikere at hele verden lå bortenfor Galtvort. «Du kan gå alle steder herfra. Du kan gjøre alt med livet ditt. Dersom du ønsker å være en rik seksti år gammel havmann, så kan jeg få det til å skje. Jeg spøker ikke.»

Hermine nikket sakte. «Jeg er nysgjerrig på hvordan du egentlig skulle ha fått til det, men det jeg vil er ikke at noen gjør ting for meg.»

Harry sukket. «Jeg skjønner. Øh …» Harry nølte. «Jeg tror … hvis det hjelper deg å få vite det … i mitt tilfelle, så ble en hel del ting gjort for meg. For det meste av Hum­le­snurr, men også av professor Krengle. Kanskje kraften til å fortjene å følge din egen vei i livet er noe du i seg selv er nødt til å fortjene.»

«Ai, det hørtes veldig vist ut,» sa Hermine. «Som å få foreldrene mine til å betale for at jeg skal få gå på universitetet, slik at jeg en dag kan få meg min egen jobb. Professor Krengle som gjenoppliver meg i form av ei glitrende enhjørningsprinsesse og du som forteller alle at jeg tok knekken på Den mørke fyrst Voldemort er akkurat samme greia, egentlig.»

«Jeg er lei meg,» sa Harry. «Jeg vet at jeg burde ha gjort det annerledes, men … jeg hadde ikke noe særlig tid til å planlegge, og jeg var utslitt, og jeg tenkte ikke helt klart –»

«Jeg er takknemlig, Harry,» sa Hermine, og stemmen hennes var mykere nå. «Du er rett og slett for streng mot deg selv. Vær så snill å ikke ta det så alvorlig når jeg skjenner på deg. Jeg har ikke lyst til å være den typen jente som kommer tilbake fra de døde, og så starter å klage over hvilke superkrefter hun har fått og at alicorn-neglene hennes har feil nyanse av perlemor.» Hermine hadde snudd seg, og stirret igjen utover mot øst. «Men, herr Potter … hvis jeg faktisk bestemmer meg for at det å ha dødd en skrekkelig død ikke er nok til å få meg til å endre livsvalg … ikke at jeg sier dette akkurat her å nå … så, hva er det som ville skje etter det?»

«Jeg ville gjøre mitt beste for å støtte deg i de valgene du tar i livet,» sa Harry fast. «Uansett hva de måtte være.»

«Du har allerede planlagt en oppgave for meg, gjetter jeg på. En fin, trygg oppgave der det ikke er noen sjanse for at jeg blir skadet igjen.»

Harry gned seg i øynene, og følte seg trøtt på innsiden. Det var som om han kunne høre stemmen til Albus Humlesnurr inne i hodet sitt. Tilgi meg, Hermine Grang … «Jeg beklager, Hermine. Hvis det er den veien du velger, så blir jeg nødt til å Humlesnurre deg, og la være å fortelle deg enkelte ting. Manipulere deg, om så bare for korte perioder. Jeg tror at det er en oppgave som du vil være i stand til å gjøre nå, noe virkelig, noe som er verdig for den måten folk tenker om Jenta-som-ble-gjenopplivet … at du kanskje til og med har en skjebne … men når alt kommer til alt er det bare gjetninger, jeg vet mye mindre enn Humlesnurr viste. Er du villig til å risikere det livet du nettopp fikk tilbake?»

Hermine snudde seg for å så på ham, med øyne som utvidet seg i overraskelse. «Risikere livet?»

Harry nikket ikke, fordi det ville ha vært en ren løgn. «Er du villig til å gjøre det?» sa Harry istedenfor. «Oppgaven som jeg tror du kan være skjebnebestemt for – og nei, jeg kjenner ingen spesifikke profetier, det er bare gjetninger – involverer bokstavelig talt sånn klatre-ned-i-Helvete-greier.»

«Jeg trodde …» sa Hermine. Hun hørtes usikker ut. «Jeg var ganske sikker på at etter dette, ville ikke du og McSnurp … du veit … la meg gjøre noe som var det aller minste farlig, noensinne.»

Harry sa ikke noe, og følte skyld for den falske kreditten han fikk for forholdet til McSnurp. Faktisk var det tilfelle at Hermine hadde dannet seg et bilde av ham som var ekstremt nøyaktig, og hvis det ikke hadde vært for at Hermine hadde en malacrux, ville overflatetemperaturen på planeten Venus måtte synke til brøkdels grader målt i Kelvin før Harry ville ha forsøkt dette.

«På en skala fra null til hundre, hvor bokstavelig nedklatring i Helvete snakker vi om?» sa Hermine. Jenta så en tanke bekymret ut nå.

Harry kalibrerte skalaene sine mentalt, og husket Azkaban. «Jeg kan tenke meg rundt åtti­sju?»

«Dette høres ut som noe jeg burde gjøre når jeg blir eldre, Harry. Det er en forskjell mellom å være en helt og å være komplett sinnssyk.»

Harry ristet på hodet. «Jeg tror ikke risikoen vil endre seg noe særlig,» sa Harry, og unnlot å diskutere spørsmålet om hvor mye risiko det faktisk var, «og det er den typen ting som er mye bedre å gjøre så fort som mulig, dersom noen skal gjøre det i det hele tatt.»

«Og foreldrene mine får ikke lov til å stemme,» sa Hermine. «Eller gjør de?»

Harry trakk på skuldrene. «Vi vet jo begge hva de ville ha stemt, og du kan ta det med i beregningen hvis du har lyst. Øhm, jeg ba om at dr. og dr. Grang ikke skulle få vite at du er i live ennå. De vil finne det ut etter at du har kommet tilbake fra oppdraget ditt, hvis du velger å akseptere det. Den fremgangsmåten virker en tanke … snillere for nervene til foreldrene dine, de får bare den ene hyggelige overraskelsen, istedenfor å måtte bekymre seg for, øh, ting.»

«Det var da veldig omtenksomt av deg,» sa Hermine. «Jeg synes det er hyggelig at du er så opptatt av deres følelser. Kan jeg få tenke gjennom dette i noen minutter, er du snill?»

Harry gjorde en gest mot puta han hadde lagt til rette overfor hans egen, og Hermine beveget seg dit bort med flytende eleganse og satt seg ned for å se ut forbi kanten av terrassen, mens hun fortsatte å utstråle fredfullhet over hele stedet. De ble virkelig nødt til å gjøre noe med det, kanskje betale noen for å finne opp en antirenhetseliksir.

«Er jeg nødt til å bestemme meg uten å vite hva oppdraget går ut på?» spurte Hermine.

«Åh nei, slett ikke,» sa Harry, og tenkte på en liknende samtale før hans egen svipptur til Azkaban. «Dette er den typen ting du er nødt til å velge helt fritt, hvis du i det hele tatt skal gjøre det. Jeg mener, det er et faktisk krav for dette oppdraget. Hvis du sier at du fremdeles vil være en helt, så skal jeg fortelle deg om oppdraget etterpå – etter at du har hatt tid til å spise, og snakke med mennesker, og komme deg til hektene – og etter det kan du avgjøre om dette er noe du ønsker å gjøre. Og vi skal teste på forhånd hvorvidt det å komme tilbake fra de døde har gjort det mulig for deg å bruke den formelen som normale trollmenn tror er en umulighet, før du drar.»

Hermine nikket, og ble stille igjen.

Himmelen hadde blitt en del lysere før Hermine snakket videre.

«Jeg er redd,» sa Hermine, nesten som hvisking. «Ikke for å dø igjen, eller ikke bare det. Jeg er redd for at jeg ikke vil være bra nok. Jeg hadde sjansen min til å overvinne et troll, og istedenfor så bare døde jeg –»

«Det var et troll som var forsterket av Voldemort for å brukes som våpen; samt at han saboterte alle de magiske gjenstandene, bare så du har det i bakhodet.»

«Jeg døde. Og du drepte trollet, på en eller annen måte, jeg tror jeg husker den delen, det fikk deg ikke en gang til å sakke farten.» Hermine gråt ikke, ingen tårer glitret på kinnene hennes, hun stirret rett og slett bare på den lysnende himmelen der sola ville gå opp. «Og så brakte du meg tilbake fra de døde som ei glitrende enhjørningsprinsesse. Jeg vet at jeg ikke kunne ha gjort det. Jeg er redd for at jeg aldri vil bli i stand til å gjøre det, uansett hva folk tenker om meg.»

«Denne situasjonen er der din reise begynner, tror jeg –» Harry stoppet opp. «Unnskyld meg, jeg burde ikke forsøke å påvirke avgjørelsen din.»

«Nei,» hvisket Hermine, og stirret fremdeles ut over Galtvorts områder som strakte seg ut under henne. Hun hevet stemmen. «Nei, Harry, jeg vil gjerne høre det.»

«Okei. Ehm. Jeg tror at dette er der du starter. Alt som har skjedd fram til nå … det har ført deg til samme sted som der jeg startet i september, da jeg tenkte på meg selv som bare å ha vært et barnegeni fram til da, og så fant jeg noe nytt som jeg trengte å leve opp til. Hvis du ikke hadde drevet og sammenliknet deg med meg og,» mine voksne kognitive mønstre kopiert ut fra Tom Venster, «min mørke side … så ville du ha vært den klareste stjernen i Ravnklo, som organiserte sin egen gruppe for å slåss mot skolebøller og som holdt sinnet friskt og klart mot Voldemorts angrep, alt dette mens hun bare var tolv år gammel. Jeg slo opp, du fikk bedre karakterer enn Humlesnurr gjorde i sitt første år.» Utenom karakteren i forsvar mot svartekunster, fordi det bare handlet om at Voldemort var Voldemort. «Nå har du noen krefter, og et rykte å leve opp til, og verden er i ferd med å gi deg noen vanskelige oppgaver. Det er der alt starter for deg, på samme måte som det startet for meg. Ikke undervurder deg selv.» Og deretter klappet Harry igjen munnen, fordi han holdt på å overtale Hermine til å gjøre det og det var ikke rett. Han hadde i alle fall klart å stoppe før den delen der han spurte, dersom hun ikke kunne være en helt med alle disse tingene på plass, nøyaktig hvem ellers hun så for seg kunne tenke seg å gjøre det.

«Vet du,» sa Hermine til horisonten, fremdeles uten å se på Harry, «jeg hadde en sånn samtale som dette med professor Krengle, en gang, om det å være en helt. Han tok selvsagt motsatt side. Men bortsett fra det føles dette omtrent ut som når han diskuterte med meg.»

Harry fortsatte å presse leppene sine sammen. Å la folk ta sine egne avgjørelser var vrient, fordi det betydde at de fikk lov til å ta feil avgjørelser, men det var allikevel nød­ven­dig.

Hermine snakket forsiktig og ordla seg med omhu, de blå kantene på Galtvort-uniformen hennes virket nå lysere mot de svarte kuttene idet himmelen rundt dem ble opplyst; det var ingen flere stjerner i vest. «Professor Krengle fortalte meg, han sa, at han en gang hadde vært en helt. Men folk ga han ikke nok hjelp, så han ga opp og dro et annet sted for å gjøre noe mer interessant. Jeg sa til professoren at det hadde ikke vært riktig av ham å gjøre det – eller, det jeg faktisk sa var ‘det er forferdelig’. Professor Krengle sa at ja, kanskje han var en dårlig person, men hva så med alle de andre menneskene som aldri prøvde å være helter i det hele tatt? Var de enda verre enn ham? Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg mener, det er galt å si at bare helter av griffing-typen er gode mennesker – skjønt jeg tror at fra professor Krengles perspektiv var det mer som at bare folk med høye ambisjoner hadde lov til å puste. Og jeg trodde ikke noe på det. Men det virket også feil å slutte å være en helt, å bare gå bort fra alt sammen slik han hadde gjort. Så jeg bare sto der og så dum ut. Men nå vet jeg hva jeg skulle ha sagt til ham den gangen.»

Harry forsøkte å holde pusten under kontroll.

Hermine reiste seg fra puta si, og snudde seg for å se på Harry. «Jeg er ferdig med å forsøke å være en heltinne,» sa Hermine Grang med østhimmelen lysende rundt henne. «Jeg burde aldri ha startet på den tankerekka. Det finnes bare mennesker som gjør det de kan, alt det de kan. Og så er det også mennesker som ikke en gang forsøker å gjøre det de kan, og ja, de menneskene gjør noe galt. Jeg skal aldri forsøke å bli en helt igjen. Jeg kommer ikke til å tenke på heroiske måter hvis jeg kan unngå det. Men jeg vil ikke gjøre noe mindre enn det jeg kan – eller ikke mye mindre, jeg mener, jeg er bare et menneske.» Harry hadde aldri forstått hva som var ment å være mystisk med Mona Lisa, men hvis han kunne tatt et bilde av Hermines resignerte/lykkelige smil akkurat da, hadde han på følelsen at han kunne ha stirret på det i timevis uten å forstå; og at Humlesnurr ville ha kunne lest det ved første øyekast. «Jeg vil ikke lære leksa mi. Jeg vil være så dum. Jeg vil fortsette å forsøke å gjøre det meste av det jeg kan, eller i det minste noe av det jeg kan – åh, du skjønner hva jeg mener. Selv om det betyr å risikere livet mitt igjen, så lenge det er verdt risikoen og ikke er, du veit, faktisk toskete. Det er svaret mitt.» Hermine pustet dypt, og ansiktet hennes var bestemt. «Så, er det noe jeg kan gjøre?»

Harrys strupe hadde tyknet. Han grep inn i pungen sin, og laget tegnene for K-A-P-P-E siden han ikke klarte å si noe; trakk fram det flytende mørket som var Usyn­lig­hets­kap­pen og tilbød den til Hermine for siste gang. Harry måtte tvinge ordene ut av halsen sin. «Dette er Den sanne Usynlighetskappen,» sa Harry nesten hviskende, «Døds­talis­ma­nen overbragt fra Dunkert Peffermell til sine arvinger, Potterne. Og nå til deg –»

«Harry!» sa Hermine. Hendene hennes fløy opp i kryss langs brystet, som om hun ville beskytte seg selv fra en angripende gave. «Du er ikke nødt til å gjøre dette!»

«Jeg må gjøre dette. Jeg har forlatt den veien som lar meg være en helt, jeg kan ikke ta risikoen på flere eventyr, noensinne. Og du … kan.» Harry løftet opp den hånda som ikke holdt Kappen, og tørket øynene. «Denne ble laget for deg, tror jeg. For den per­so­nen du kommer til å bli.» Et våpen for å kjempe mot Døden, i sin form av den skyggen av for­tvi­lelse som kommer over menneskers sinn og trekker vekk deres håp for fremtida; du vil slåss mot dette, antar jeg, i flere former enn bare desperanter … «Jeg låner deg ikke bort, Kappen min, men gir deg videre, til Hermine Johanne Grang. Beskytt henne vel i all ettertid.»

Sakte strakte Hermine seg ut, og grep Kappen, mens det så ut som om hun også forsøkte å ikke gråte. «Takk,» hvisket hun. «Jeg tror … selv om jeg er ferdig med tanken på å være helt … så tror jeg at du alltid har vært, fra den dagen vi møttes, min mysteriøse gamle trollmann.»

«Og jeg tror,» sa Harry, med sin egen strupe halvlukket, «at selv om du ikke lenger vil tenke på den måten, så tror jeg at din skjebne alltid var, helt fra starten av historien, å bli helten.» Hvem må Hermine Grang bli, hvilken voksen form må hun ta når hun vokser opp, for å passere gjennom Tidens smale nøkkelhull? Jeg vet ikke svaret på det heller, noe mer enn jeg kan se for meg mitt eget voksne selv. Men hennes neste, få steg fremover virker klarere enn mine …

Harry slapp taket om Kappen, og den passerte fra hans hender til hennes.

«Den synger,» sa Hermine. «Den synger til meg.» Hun løftet hendene og tørket sine egne øyne. «Jeg kan ikke tro at du gjorde det der, Harry.»

Harrys andre hånd kom ut av pungen hans, nå med et grep om en gyllen lenke som hadde et lukket gullskjell hengende i enden. «Og dette er din personlige tidsmaskin.»

Her ble det en pause, der planeten Jorda roterte et stykke lenger i sin bane.

«Hva?» sa Hermine.

«En tidsvender, kaller de det. Galtvort har et lager de gir ut til noen elever, jeg fikk en ved starten av skoleåret for å takle søvnproblemene mine. Den lar brukeren gå tilbake i tid, inntil seks timer av gangen, hvilket jeg brukte for å få seks ekstra timer hver dag til å studere. Og for å forsvinne ut av eliksirtimen, og sånne ting. Ta det rolig, en tidsvender kan ikke forandre historien eller generere paradokser som kan ødelegge universet.»

«Du holdt følge med meg i klassene ved å studere seks ekstra timer per dag ved hjelp av en tidsmaskin.» Av en eller grunn virket det som om Hermine Grang hadde problemer med dette konseptet.

Harry klarte å gjøre ansiktet sitt forvirret. «Er det noe merkelig med det?»

Hermine strakte seg ut og tok gullhalsbåndet. «Vel, jeg antar, ikke etter troll­manns­stan­darder,» sa hun. Av en eller annen grunn virket stemmen hennes temmelig skarp. «Men jeg føler meg bedre nå, for å ha klart å holde tritt med deg, så takk for det.»

Harry rensket stemmen. «Å ja, og siden Voldemort utryddet adelsslekta Ringelhorn og så, etter det alle tror, du hevnet dem ved å drepe Voldemort, så fikk jeg Amelia Bei­ning til å kjøre en resolusjon gjennom det som er igjen av Heksingating, som sier at Grang nå er en adelsslekt i Storbritannia.»

«Unnskyld meg?» sa Hermine.

«Det gjør deg også til den eneste ætlingen av en adelsslekt, hvilket betyr at for å få fulle legale rettigheter trenger du bare å bestå Undre Galdrelaugs-Eksamen, som jeg har arrangert at vi skal ta mot slutten av sommeren, så vi har litt tid til å studere først. Hvis det er greit for deg, mener jeg.»

Hermine Grang lagde en slags høyfrekvent lyd som, i en mindre organisk gjenstand, ville ha indikert en feil i motoren. «Jeg har to måneder på meg til å lese til UGLEne mine?»

«Hermine, det er en test designet slik at de fleste femtenåringer kan bestå den. Vanlige femtenåringer. Vi kan få ståkarakter med en svak tredjeklassings kraftnivå hvis vi lærer oss det riktige settet av formler, og det er alt vi trenger for å gå videre. Skjønt du må venne deg til tanken om å få ‘akseptabelt’ som karakter istedenfor dine vanlige ‘strå­lende’.»

De høyfrekvente lydene som kom fra Hermine Grang økte i frekvens.

«Her er tryllestaven din, forresten.» Harry hentet den opp fra pungen sin. «Og min­kel­skinnpungen din, jeg sørget for at de la tilbake alt som var der da du døde.» Den pungen hentet Harry fram fra ei vanlig lomme i kuttene sine, siden han nølte med å putte en bag of holding inni en bag of holding uansett hva som i teorien skulle være harm­løst så lenge begge gjenstander hadde blitt tilvirket med alle vanlige sikkerhetshensyn.

Hermine tok tryllestaven sin tilbake, og så pungen hennes; bevegelsene virket på en eller annen måte grasiøse selv om fingrene hennes skalv litt.

«Skal vi se, hva mer … eden du tidligere sverget til adelsslekta Potter sa bare at du måtte tjene ‘til den dagen du døde’, så den slipper du å tenke på nå. Og rett etter at du døde fikk jeg Malfangene til å erklære offentlig at du var uskyldig, fri for alle anklager i sammenheng med mordforsøket på Draco.»

«Ja, ja, takk igjen, Harry,» sa Hermine Grang. «Det var veldig snilt av deg, og dem også, antar jeg.» Hun kjørte gjentatte ganger fingrene gjennom de kastanjebrune krøllene sine, som om hun kunne få livet til å bli mer normalt ved å organisere håret.

«Sist, men ikke minst, så har jeg fått gnomene til å starte prosessen med å bygge et hvelv i Flirgott for slekta Grang,» sa Harry. «Jeg puttet ikke noen penger i det, fordi det var noe jeg kunne vente med og spørre deg først. Men hvis du skal være en superhelt som går rundt og retter visse feil, så vil det hjelpe en hel del hvis folk anser deg for å være en del av det øvre sosiale sjiktet, og, ehm, jeg tror det kan hjelpe hvis de vet at du har råd til advokater. Jeg kan putte inn så mye gull i hvelvet ditt som du har lyst på, siden etter at Voldemort drepte Nicolas Flamel, så endte det med at jeg har De vises stein.»

«Det føles ut som om jeg burde besvime,» sa Hermine med den høyfrekvente stem­men, «bare det at det kan jeg ikke på grunn av superkreftene mine og hvorfor har jeg dem, igjen?»

«Hvis det er greit for deg, så vil psykoblokktimene dine starte på onsdag med herr Dyrkorn, han kan gi deg opplæring en gang per dag. Fram til da, tror jeg det kan være bedre at den virkelige årsaken til kreftene dine ikke blir kjent fordi en psykomantiker kan titte deg inn i øynene. Jeg mener, åpenbart er det en helt normal magisk forklaring, ikke noe over-overnaturlig, men folk har en tendens til å tilbe sin egen ignoranse og, vel, jeg tror at Jenta-som-ble-gjenopplivet vil være mer effektiv hvis du holder deg litt mysteriøs. Med en gang du kan holde følge med herr Dyrkorn og slå verifiserum, skal jeg fortelle deg hele bakgrunnshistorien, jeg lover, inkludert alle hemmelighetene du aldri kan fortelle til noen.»

«Høres fabelaktig ut,» sa Hermine Grang. «Jeg ser virkelig fram til det.»

«Skjønt du vil trenge å avlegge et Ubryteløfte om å ikke gjøre noe som kan komme til å ødelegge verden før jeg kan fortelle deg de farligere delene av historien. Jeg mener, jeg kan bokstavelig talt ikke fortelle det til deg ellers, fordi jeg avla et Ubryteløfte selv. Er det greit?»

«Selvsagt,» sa Hermine. «Hvorfor skulle det ikke være greit? Jeg har ikke noe lyst til å ødelegge verden uansett.»

«Trenger du å sitte litt igjen?» sa Harry, bekymret over måten Hermine svaiet lett på, som om hun fulgte rytmen i ordene som ble sagt.

Hermine Grang pustet dypt flere ganger. «Neida, jeg har det helt toppers,» sa hun. «Er det noe mer jeg burde vite om?»

«Det var det hele. Jeg er ferdig, i alle fall for denne gang.» Harry stoppet opp litt. «Jeg forstår at du ønsker å gjøre ting for deg selv, og ikke at noen gjør noe for deg. Det er bare … du kommer til å bli en mer seriøs type helt, og det eneste fornuftige valget er at jeg gir deg alle fordeler jeg kan –»

«Det forstår jeg svært godt,» sa Hermine. «Nå som jeg faktisk har tapt en kamp og dødd. Jeg pleide ikke å forstå det, men det gjør jeg nå.» En bris rusket i Hermines kas­tan­je­hår og fikk kuttene hennes til å røre på seg, noe som fikk henne til å se enda mer fredfull ut i morgenlufta, idet hun løftet en hånd og forsiktig strammet den til en knytt­neve. «Hvis jeg skal gjøre dette, så skal jeg gjøre det riktig. Vi trenger å måle hvor hardt jeg kan slå, og hvor høyt jeg kan hoppe, og pønske ut en trygg måte å teste om fingerneglene mine kan drepe dødskappesvevere slik et virkelig enhjørningshorn kan, og jeg bør øve meg på å bruke hastigheten min til å unnvike magistråler som jeg ikke kan la treffe meg, og … og det høres ut som om du kanskje kan ordne det sånn at jeg får svartspaner-opplæring, gjerne fra hvem det nå var som lærte opp Susanne Beining.» Hermine smilte igjen nå, et merkelig smil i øynene som ville fått Humlesnurr til å gruble i timevis og som Harry forsto umiddelbart, ikke uten et stikk av nervøsitet. «Å ja! Og så vil jeg begynne å ha med meg gompevåpen, kanskje skjult slik at ingen vet at jeg har dem. Jeg tenkte på branngranater da jeg slåss mot trollet, men jeg visste at jeg ikke kunne transfigurere dem raskt nok, selv etter at jeg stoppet å bry meg om å følge reglene.»

«Jeg har en klar følelse av,» sa Harry, med en så god imitasjon av professor McSnurps skotske aksent som han kunne få til, «at jeg burde gjøre noe med dette.»

«Åh, det er alt, alt, ALTFOR seint for det, herr Potter. Du, kan du få tak i en bazooka til meg? Rakettkasteren, mener jeg, ikke tyggegummien? Jeg vedder på at de ikke kom­mer til å forvente det fra ei ung jente, spesielt hvis jeg utstråler en aura av uskyld og renhet.»

«Greit,» sa Harry rolig, «nå begynner du å skremme meg.»

Hermine tok en liten pause der hun eksperimenterte med å balansere på tuppen av sin venstre sko, og lot armen strekke seg ut i en retning og sitt høyre bein strekke ut i en annen, som en ballettdanser. «Gjør jeg? Jeg bare tenkte at jeg kan ikke helt se hva jeg kan gjøre som en departementsstyrke av stavskyttere ikke kan få til. De har sopelimer for mobilitet, og formler som treffer hardere enn det jeg kan få til.» Grasiøst senket hun foten sin igjen. «Jeg mener, nå som jeg kan forsøke en del ting uten å bry meg om hvem som ser på, så begynner jeg nesten å tro at jeg virkelig virkelig virkelig liker å ha super­kref­ter. Men allikevel ser jeg ikke helt hvordan jeg kan vinne en kamp som ikke professor Pirrevimp kunne ha vunnet, ikke med mindre det involverer at jeg kan gjøre noe som overrumpler mørke trollmenn.»

Du kan ta risikoer som andre mennesker ikke burde, og forsøke igjen med kunnskapen om hva som drepte deg. Du kan eksperimentere med nye formler, mer enn noen annen kunne ha forsøkt uten å dø. Men Harry kunne ikke si noe av dette ennå, så istedenfor sa han, «Jeg tror det kan være greit å tenke lenger fremover, ikke bare på hva du kan gjøre akkurat her og nå.»

Hermine hoppet høyt opp i lufta, slo hælene sammen tre ganger på veien ned, og landet på tåspissene i perfekt balansert stilling. «Men du sa det er noe jeg kan gjøre med en gang. Eller var det bare en test?»

«Den delen er et spesialtilfelle,» sa Harry, og følte morgenvindens kjølighet mot huden. I stigende grad så han ikke fram til å fortelle super-Hermine at hennes Prøvelse ville innebære at hun møtte sitt bokstavelig talt verste mareritt, under forhold der all hennes nyvunne fysiske styrke ikke ville komme til nytte.

Hermine nikket, og stirret østover. Øyeblikkelig gikk hun til kanten av taket og satte seg ned, med føttene dinglende over kanten. Harry gikk bort til henne og satte seg også ned, med beina i kors og lenger bort fra avgrunnen.

I det fjerne var det et strålende glimt av rødt som var på vei opp over åsene øst for Galtvort.

Å sitte og se på soloppgangens første flik fikk Harry til å føle seg bedre, på en måte. Så lenge sola fremdeles var på himmelen, så var alt greit, på et visst nivå; slik som at han for eksempel ennå ikke hadde ødelagt sola.

«Så,» sa Hermine. Stemmen hennes hevet seg litt. «Mens vi snakker om fremtida, Harry. Jeg hadde tid til å tenke på en haug med saker og ting da jeg ventet på St. Mungos, og … kanskje det er dumt av meg, men det er fremdeles et spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Husker du den siste tingen vi snakket om sammen? Før, mener jeg?

«Hva?» sa Harry tomt.

«Åh …» sa Hermine. «Det var jo to måneder siden for din del … da husker du det ikke, da.»

Og Harry husket det.

«Ikke få panikk!» sa Hermine, idet en form for kvalt halv-gurgling kom fra strupen til Harry. «Jeg lover at uansett hva du sier, så vil jeg ikke bryte ut i gråt og springe vekk og bli spist av et troll igjen! Jeg vet at det har gått mindre enn to dager for min del, men jeg tror at det å ha dødd har gjort en del ting jeg pleide å hisse meg opp over til å virke mye mindre viktig enn det jeg har vært igjennom!»

Åh,» sa Harry, med en stemme som også var høyfrekvent nå. «Det er en nyttig måte å bruke et stort traume på, antar jeg?»

«Bare det at, skjønner du, jeg lurte fremdeles på det, Harry, fordi for meg så skjedde ikke samtalen vår for lenge siden i det hele tatt, og vi ble ikke ferdige med å snakke, og jeg innrømmer at det bare var min feil at jeg ikke klarte å styre følelsene mine, og så ble jeg spist av et troll, som jeg definitivt ikke skal bli igjen. Jeg har bare tenkt på at jeg burde forsikre deg om at det ikke kommer til å skje hver gang du sier feil ting til ei jente.» Hermine vugget, lente seg fra en side til en annen der hun satt, lett fram og til­bake. «Men, vel, selv folk som faktisk er forelsket gjør bokstavelig talt ikke en hundredel av det du har gjort for meg. Så, herr Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, hvis det ikke er kjærlighet, så vil jeg gjerne vite nøyaktig hva jeg betyr for deg. Det har du aldri sagt.»

«Det er et bra spørsmål,» sa Harry mens han forsøkte å holde panikken under kon­troll. «Har du noe imot at jeg tenker litt på det?»

Bit for bit ble mer av den flammende, strålende skiva synlig over åsene.

«Hermine,» sa Harry da sola var halvveis over horisonten, «formulerte du noensinne noen hypoteser for å forklare min mysteriøse mørke side?»

«Bare den åpenbare,» sa Hermine, og dinglet lett med føttene over kanten av taket. «Jeg trodde kanskje at da Du-vet-hvem døde rett ved siden av deg, så ga han fra seg den typen magiutblåsning som lager spøkelser, og noe av det satte seg fast i hjernen din istedenfor i veggen. Men den ideen føltes aldri helt riktig, som om det var en smart for­kla­ring som ikke egentlig stemte, og det gir enda mindre mening hvis Du-vet-hvem ikke virkelig døde den natta.»

«Bra nok,» sa Harry. «La oss bruke det som utgangspunkt for nå.» Den indre rasjonalisten så seg tilbake og dunket seg i hodet igjen over hvordan han hadde klart å ikke-tenke-på hypoteser av den typen. Den stemte ikke, men den ga mening, og Harry hadde aldri tenkt på en forklaringsmodell som var såpass konkret; han hadde bare vagt mistenkt at det var en sammenheng.

Hermine nikker. «Du vet sikkert det allerede, men jeg tenkte at jeg skulle si det for sikkerhets skyld. Du er ikke Voldemort, Harry.»

«Jeg vet det. Og det er det du betyr for meg.» Harry pustet kontrollert og fant at det fremdeles var vondt å si dette høyt. «Voldemort … han var ingen lykkelig person. Jeg vet ikke om han noensinne hadde vært lykkelig, en eneste dag i hele sitt liv.» Han kunne aldri kaste skytsvergeformelen. «Det er en av grunnene til at hans kognitive mønstre ikke kunne overta sinnet mitt, min mørke side har aldri føltes som noe godt sted å være, det fikk aldri positive bekreftelser. Å være venner med deg betyr at livet mitt ikke er nødt til å ende opp slik Voldemorts gjorde. Og jeg var temmelig ensom før Galtvort, skjønt jeg innså ikke det på den tida, så … jah. Det kan være at jeg har vært en tanke mer desperat etter å bringe deg tilbake fra de døde enn det en gjennomsnittlig gutt på min alder ville ha vært. Skjønt jeg vil fremdeles understreke at avgjørelsen min var rent normativt moralsk begrunnet, og hvis andre mennesker bryr seg mindre om sine venner, så er det deres problem, og ikke mitt.»

«Jaha, ja,» sa Hermine bløtt. Hun nølte. «Harry, ikke misforstå, men jeg er ikke hundre prosent komfortabel med det. Det er et stort ansvar som jeg ikke valgte selv; og jeg tror ikke det er bra for deg å legge alt det på bare en person.»

Harry nikket. «Enig. Men det poenget jeg prøver å få fram har flere sider. Det var en profeti om at jeg skulle overvinne Voldemort –»

«En profeti? Det var en profeti om deg? Seriøst, Harry?»

«Ja, veit det. Uansett, en del av den profetien sa at ‘Mørkets herre skal merke ham som sin like, men han skal eie krefter som er Mørkets herre ukjente.’ Hva ville du gjette at det betydde?»

«Hmmm,» sa Hermine. Fingrene hennes dunket tankefullt på steintaket. «Din mys­te­ri­øse mørke side er Du-vet-hvems merke på deg som gjorde deg til hans likemann. Krefter som er ukjente for ham … det var den vitenskapelige metoden, ikke sant?»

Harry ristet på hoder. «Det var det jeg også trodde i starten – at det kom til å bli gompevitenskap, eller rasjonalitetens metoder. Men …» Harry pustet ut. Sola hadde nå steget helt over åsene. Å si dette føltes flaut, men han kom til å si det allikevel. «Professor Slur, som var den som opprinnelig hørte profetien – ja, det er også en av de tingene som har hendt – professor Slur sa at han ikke trodde det bare kunne være vitenskap, at ‘krefter som er Mørkets herre ukjente’ heller måtte være noe som var mer fremmed for Voldemort enn bare det. Selv når jeg tenker på rasjonelle måter, vel, det viser seg at den personen som Voldemort virkelig var,» hvorfor, professor Krengle, hvorfor, tanken stakk fremdeles i Harrys hjerte så det gjorde vondt, «hadde vært i stand til å lære ra­sjona­li­te­tens metoder, han også, hvis han leste de samme vitenskapelige rapportene som jeg gjorde. Bortsett, kanskje, fra en siste ting …» Harry trakk pusten. «Helt mot slutten av hele denne affæren, under det endelige oppgjøret mot Voldemort, truet han med å sende foreldrene mine, og alle vennene mine, til Azkaban. Med mindre jeg kom fram med noen interessante hemmeligheter å fortelle ham; en reddet person per hemmelighet. Men jeg visste at jeg umulig kunne finne nok hemmeligheter til å redde alle. Og i det øyeblikket der jeg innså at det ikke fantes noen vei fram dit, dit alle kunne reddes … det var da jeg faktisk begynte å tenke. Kanskje for den første gangen i mitt liv starter jeg å tenke. Jeg tenkte raskere enn Voldemort, skjønt han var eldre enn meg, og smartere, fordi … fordi jeg hadde en grunn til å tenke. Voldemorts drivkraft var ønsket om udødelighet, han hadde en sterk preferanse for å ikke dø, men det var ikke et positivt begjær, det var frykt; og Voldemort gjorde feil på grunn av den frykten. Jeg tror at den kraften som var ukjent for ham … var at jeg hadde noe å beskytte.»

«Åh, Harry,» sa Hermine mykt. Hun nølte. «Så, da er det det jeg er for deg? Tingen du beskytter?»

«Nei, jeg mener, hele grunnen til at jeg forteller deg dette, er at Voldemort ikke truet med å sende deg til Azkaban. Selv dersom han hadde klart å ta over hele verden, så ville du ha vært trygg. Han hadde allerede avgitt et bindende ønske om å ikke skade deg, fordi, ehm, fordi at årsaker. Så i min siste stund av ultimat krise, da jeg grep dypt ned og fant kraften som var Mørkets herre ukjent, så gjorde jeg det for å beskytte alle andre enn deg.»

Hermine vurderte dette, mens et smil sakte spredte seg over ansiktet hennes. «Ja, gitt, Harry,» sa hun. «Det er den minst romantiske tingen jeg noensinne har hørt.»

«Velbekomme.»

«Nei, jeg mener det, det hjelper virkelig,» sa Hermine. «Jeg mener, da blir det jo straks mer tydelig at du ikke er helt besatt av meg, ja, du skjønner hva jeg mener, altså.»

«Ja, ikke sant?»

De to delte et kameratslig nikk, begge så mer avslappet ut nå, og delte inntrykket av soloppgangen.

«Jeg har tenkt litt på,» sa Harry, også med mykere stemme nå, «den alternative Harry Potter, den personen jeg kunne ha vært hvis Voldemort ikke angrep foreldrene mine.» Dersom Tom Venster ikke hadde forsøkt å kopiere seg selv inn i hodet mitt. «Den andre Harry Potter ville antakelig ikke ha vært like smart. Sannsynligvis ville han ikke ha studert gom­pevitenskap, selv om moren hans var gompefødt. Men denne andre Harry Potter ville ha hatt … kapasitet for varme, som han arvet fra Jakob Potter og Lilly Eving, han ville ha brydd seg om andre mennesker og forsøkt å redde vennene sine, jeg vet at han ville ha vært trofast, fordi det er noe fyrst Voldemort aldri gjorde, skjønner du …» Harry fikk tårer i øynene. «Så den delen må være, den må være resten av meg.»

Sola hadde nå steget helt opp over horisonten, og det gylne lyset opplyste dem begge og kastet lange skygger på den andre siden av takterrassen.

«Jeg synes du er bra akkurat sånn du er,» sa Hermine. «Jeg mener, den der andre Harry Potter kunne kanskje ha vært en hyggelig gutt, men det høres ut som at jeg ville ha måttet gjort all tenkingen for ham.»

«Sånn arvemessig, så ville Harry-2 vært i Griffing som sine foreldre, og dere to ville ikke ha blitt venner. Skjønt Jakob Potter og Lilly Eving var topptillitsmenn for Galtvort i sin tid, så han ville sikkert ikke ha vært så ille.»

«Jeg kan se det for meg,» sa Hermine. «Harry Jakob Potter, valgt inn i Griffing, lovende rumpeldunkspiller –»

«Nei. Bare … nei.»

«Husket av ettertida som medhjelperen til Hermine Johanne Grang, som ville sendt herr Potter ut på trøblete oppdrag for seg, mens hun løste mysteriet fra biblioteket ved å lese bøker og bruke sin utrolige hukommelse.»

«Du nyter virkelig dette alternative universet, gjør du ikke.»

«Kanskje han hadde blitt bestevenner med Ronny Wiltersen, den smarteste gutten i Griffing, og de ville ha slåss side om side i min arme i forsvarstimene, og etterpå ville de ha hjulpet hverandre med leksene –»

«Okei, nok, nå begynner det å bli litt guffent.»

«Beklager,» sa Hermine, skjønt hun smilte fremdeles for seg selv, tilsynelatende oppslukt i en eller annen privat visjon.

«Unnskyldning akseptert,» sa Harry tørt.

Sola steg enda høyere.

Etter en tid snakket Hermine. «Tror du kanskje at vi kommer til å bli forelsket i hver­an­dre på et senere tidspunkt?»

«Det vet jeg ikke mer om enn deg, Hermine. Men hvorfor må det handle om det? Seriøst, hvorfor må det alltid handle om det? Kanskje vi blir forelsket i hverandre når vi blir eldre, og kanskje vi ikke blir det. Kanskje vi vil fortsette å elske hverandre, og kanskje ikke.» Harry snudde litt på hodet, sola varmet kinnet hans og han hadde ikke solkrem på seg. «Uansett hvordan det går, så burde vi ikke forsøkte å tvinge livene våre inn i et mønster. Jeg tror at når folk prøver å presse mønstre ned på slike ting, det er da de ender opp som ulykkelige.»

«Ingen tvungne mønstre?» sa Hermine. Øynene hennes hadde fått et skøyeraktig glimt. «Det høres ut som en mye mer komplisert måte å si ingen regler på. Som jeg antar virker mye mer fornuftig for meg nå, enn det ville ha gjort ved starten av skoleåret. Hvis jeg har tenkt til å være ei glitrende enhjørningsprinsesse og ha min egen tidsmaskin, så kan jeg vel like gjerne gi opp å følge regler, antar jeg.»

«Jeg sier ikke at regler alltid er dårlig, spesielt når de faktisk passer til det mennesker kan gjøre, istedenfor at de blindt følges og imiteres som i rumpeldunk. Men var ikke du den som forkastet ‘helte’-mønsteret og heller bare ville gjøre de tingene hun kunne gjøre?»

«Antar det.» Hermine snudde hodet igjen for å se ned på slettene nedenfor Galtvort, for sola var nå for sterkt til at det gikk an å se på den – skjønt, tenkte Harry, Hermines netthinner ville alltid helbredes nå; for henne, og bare henne, var det trygt å se rett inn i lyset. «Du sa, Harry, at du tenkte at det alltid hadde vært min skjebne å bli en helt. Jeg har fundert litt på dette, og jeg mistenker at du tar helt feil. Hvis dette hadde ment å skje, så ville ting vært mye enklere hele veien. Bare gjøre de tingene du kan gjøre – du er nødt til å få det til å skje, du må velge det, om igjen og om igjen.»

«Men kanskje er ikke det motstridende med at du er en skjebnebestemt helt,» sa Harry, og tenkte på kompatibilismeteorier om fri vilje, og profetier han ikke måtte se på for å klare å oppfylle dem. «Men det kan vi snakke om senere.»

«Du er nødt til å velge det,» gjentok Hermine. Hun dyttet seg selv opp på hendene, og så tok hun en baklengs salto opp på takterrassen og endte opp i stående stilling. «Akkurat slik jeg velger å gjøre dette.»

«Ingen kyssing!» sa Harry, og kom seg på beina og forberedte seg på å hoppe unna; skjønt akkurat da innså han også at Jenta-som-ble-gjenopplivet ville være langt, langt ras­kere.

«Jeg vil ikke forsøke å kysse deg igjen, herr Potter. Ikke før du ber meg, hvis du noen­sinne gjør det. Men det er en masse varme følelser som bobler opp inne i meg, og det føles som at jeg vil sprenges hvis jeg ikke gjør noe; skjønt det slår meg nå at det kanskje ikke er så sunt hvis jenter ikke vet om noen annen måte å vise takknemlighet til gutter på enn å kysse dem.» Hermine tok ut tryllestaven sin og bød dem fram i et kryss, i den stillingen hun hadde brukt til å sverge sin troskapsed til slekta Potter foran Hek­sin­ga­ting.»

«Åh, helt utelukket,» sa Harry. «Innser du hva som krevdes for å få deg ut av den eden forrige gang –»

«Ikke klag før du vet hva det dreier seg om, er du snill. Jeg hadde ikke tenkt til å sverge lojalitet til din adelsslekt igjen. Du er nødt til å starte å stole på at jeg er fornuftig, dersom du skal være min mysteriøse unge trollmann. Nå kan du vennligst holde fram tryllestaven din.»

Sakte tok Harry fram Oldstaven og krysset den med Hermines ti og tre kvart tommers av vintre, og forsøkte å tvinge ned en siste bekymring om at hun valgte feil ting. «Kan du i det minste unngå å si noe om ‘til den dagen jeg dør’, fordi nevnte jeg at jeg har De vises stein nå? Og ikke noe om ‘til verden og dens magi opphører’? Jeg er mye mer nervøs overfor sånne setninger nå enn det jeg pleide å være.»

---

Oppe på et tak som var dekket av firkantede steinfliser flammet den klare mor­gen­sola ned på to ikke-egentlig-barn-lenger, begge i blåstripede svarte kutter, som sto ansikt til ansikt over kryssede tryllestaver. En har brune øyne under kaotiske kastanjekrøller, og utstråler en aura av styrke og skjønnhet som ikke bare er magi; den andre har grønne øyne bak brillene, med rotete hår over et arr som nylig var betent. Under dem strakte et steintårn (som ingen kan huske å ha sett fra bakken) seg nedover mot det brede fundamentet til slottet Galtvort. Langt bortenfor dem er de grønne åsene synlige, og innsjøen. I det fjerne, en stor rød og svart linje av togvogner og et lokomotiv, som virker knøttsmått fra denne høyden, et tog som ikke er gompisk og heller ikke fullt ut magisk. Himmelen er nesten skyfri, utenom svake streker av oransjehvitt der dotter av fuktighet reflekterer sollyset. En lett bris bærer med seg daggryets friske kjølighet, og morgenens fuktighet; men den store, flammende, gylne kula har nå reist seg høyt over horisonten, og dens utstråling kaster varme på alt den berører.

«Vel, etter dette så blir du kanskje mindre nervøs,» sa helten til sin enigmatiske trollmann. Hun visste at hun ikke kjente hele historien, men det fragmentet av sannhet som bor i henne skinner klart som solskinn inne i henne, og varmer henne opp innenfra på samme måte som sola varmer ansiktet hennes. «Jeg velger dette, nå.»

Ved mitt liv og min magi sverger jeg vennskap til Harry Potter,
Å hjelpe ham og stole på ham,
Og stå ved siden av ham og, øh, stå ham til tjeneste
Og av og til gå dit han ikke kan gå
Til den dagen der døden tar meg på ekte, hvis det noen gang kommer til å skje, mener jeg
Og hvis verden eller dens magi ender, så får vi ta oss av det sammen