Harry stirret opp i det grå taket i det lille rommet, fra der han lå på den portable, men allikevel myke senga som hadde blitt plassert der. Han hadde spist en god del av snacksen som professor Krengle hadde skaffet til veie – intrikat konfekt med sjokolade og andre substanser, overstrødd med glitrende strøssel og juvelert med bittesmå sukkerkrystaller; de så svært dyre ut, og viste seg også å smake temmelig godt. Harry hadde ikke følt et fnugg av dårlig samvittighet – dette hadde han ærlig fortjent.
Han hadde ikke forsøkt å sovne. Harry hadde på følelsen at han ikke ville like det som skjedde hvis han lukket øynene.
Han hadde ikke forsøkt å lese. Han ville ikke klart å holde fokus.
Det var rart det der, hvordan Harrys hjerne så ut til å bare gå og gå, og aldri tok pause uansett hvor sliten den ble. Den ble dummere, men nektet å skru seg av.
Men det var, det var virkelig helt og fullt en følelse av triumf.
Anti-mørk-herre-Harry-programmet, +1 poeng, var ikke på langt nær dekkende for dette. Harry lurte på hva Valghatten ville sagt nå, hvis han kunne putte den på hodet.
Ikke det minste rart at professor Krengle hadde anklaget Harry for å være på den stien som førte til en mørk herre. Harry hadde vært for treig i forståelsen, han burde ha sett parallellen med en gang –
Forstå at Den mørke herren ikke vant denne dagen. Hans mål var å lære kampkunst, og allikevel forlot han stedet uten å ha lært en eneste ting.
Harry hadde kommet til eliksirklasserommet med den hensikt å lære seg om eliksirer. Han hadde forlatt klasserommet uten å ha lært det aller minste.
Og professor Krengle hadde hørt dette, og forstått dette med fryktinngytende presisjon, og strukket seg ut og røsket Harry vekk fra denne stien, stien som førte til at han ble en kopi av Du-vet-hvem.
Det banket på døra. «Timen er over,» sa professor Krengles lave røst.
Harry gikk mot døra og fant plutselig ut at han var nervøs. Så lettet spenningen idet han hørte professor Krengle beveget seg vekk fra døra.
Hva i all verden dreier det der seg om? Er det det som kommer til å få ham oppsagt til slutt?
Harry åpnet døra, og så at professor Krengle nå ventet flere kroppslengder av gårde.
Føler professor Krengle det også?
De gikk over den nå forlatte scenen til professor Krengles kateter, som professoren lente seg på; og Harry, som før, stoppet rett før opphøyningen.
«Så,» sa professor Krengle. Han utstrålte på en eller annen måte vennlighet, selv om ansiktet hans hadde beholdt den vanlige alvorlige minen. «Hva var det du ønsket å prate med meg om, herr Potter?»
Jeg har en mysteriøs mørk side. Men Harry syntes ikke han kunne si det rett fram.
«Professor Krengle,» sa Harry, «har jeg forlatt den stien som fører til at man blir en mørk herre nå?»
Professor Krengle så på Harry. «Herr Potter,» sa han alvorlig, med bare en antydning til et smil, «her er et godt råd. Det finnes opptredener som er for perfekte. Virkelige mennesker som nettopp er blitt slått og ydmyket i femten minutter reiser seg ikke opp og tilgir sine fiender høflig. Det er den typen ting man gjør når man prøver å overbevise alle om at man ikke er mørk, ikke –»
«Jeg kan ikke tro det! Du kan ikke få hver eneste mulige observasjon til å bekrefte teorien din!»
«Og det der var en tanke for mye indignasjon.»
«Hva i all verden må jeg gjøre for å overbevise deg?»
«For å overbevise meg om at du ikke har noen ambisjoner om å bli en mørk herre?» sa professor Krengle, og nå så det virkelig ut som om han moret seg. «Jeg antar at du bare kunne løfte høyre hånd.»
«Hva?» sa Harry tomt. «Men jeg kan jo løfte høyre hånd uansett om jeg vil –»
«Nettopp,» sa professor Krengle. «Det er like enkelt å løfte den som å la det være. Det er ingenting du kan gjøre for å overbevise meg, fordi jeg ville vite at det var nøyaktig det du forsøkte å gjøre. Og hvis vi skal være mer presise, så, selv om jeg antar at det så vidt er mulig at fullstendig gode mennesker eksisterer, selv om jeg ikke har møtt noen, så er det uansett usannsynlig at noen ville blitt banket opp i femten minutter og så føle en strøm av vennlig tilgivelse mot angriperen. På den annen side er det mindre usannsynlig at et ungt barn ville anse dette som en rolle å spille for å overbevise læreren sin og klassekameratene sine om at han ikke er den neste mørke herren. Viktigheten av en handling er ikke definert av hva en handling virker som på overflaten, herr Potter, men i de tankebaner som gjør en handling mer eller mindre sannsynlig.»
Harry blunket. Han hadde nettopp fått forskjellen mellom representativitetsheuristikk og den bayesianske definisjonen av bevis forklart for seg av en trollmann.
«Men det er jo også en annen mulighet,» sa professor Krengle, «alle kan jo ha lyst til å imponere sine venner. Det er ikke nødvendigvis mørkt. Så uten å la det være noen tilståelse, herr Potter, svar meg ærlig. Hva slags tanker gikk gjennom hodet ditt i det øyeblikket da du forbød hevn? Var den tanken en sann tilgivende impuls? Eller var det bevissthet rundt hvordan dine klassekamerater ville se handlingen?»
Av og til lager vi vår egen føniks-sang.
Men Harry sa ikke det høyt. Det var tydelig at professor Krengle ikke ville tro på ham, og ville antakelig respektere ham mindre for å ytre en slik gjennomsiktig løgn.
Etter et par øyeblikks stillhet, smilte professor Krengle med tilfredsstillelse. «Tro det eller ei, herr Potter,» sa professoren, «du trenger ikke være redd meg selv om jeg har oppdaget hemmeligheten din. Jeg har ikke tenkt å be deg om å droppe ønsket om å bli den neste mørke herren. Hvis jeg kunne skru tilbake Tidens visere, og på en eller annen måte fjerne denne ambisjonen fra mitt unge selv, så ville det selvet i dag ikke nytt godt av denne endringen. For så lenge jeg tenkte at det var mitt mål, så drev det meg til å studere og lære og forbedre meg selv og bli sterkere. Vi blir hva vi er ment å bli ved å følge våre drømmer dit hen de leder oss. Dette er Salazars innsikt. Spør meg om å vise deg til den delen av biblioteket som har de bøkene jeg leste som trettenåring, og jeg vil med glede vise veien.»
«Men herregud, da,» sa Harry, og satt seg ned på det harde marmorgulvet, før han la seg ned, og stirret opp mot de fjerne hvelvingene i taket. Det var så nært han klarte å komme å kollapse i fortvilelse uten å skade seg selv.
«Fremdeles for mye indignasjon,» observerte professor Krengle. Harry så ikke etter, men han kunne høre den undertrykte latteren i stemmen.
Så innså Harry noe.
«Aha, jeg tror jeg vet hva som forvirrer deg her,» sa Harry. «Det var akkurat det jeg gjerne ville snakke om, faktisk. Professor Krengle, jeg tror at det du ser er min mysteriøse mørke side.»
Det var en pause.
«Din … mørke side …»
Harry satte seg opp. Professor Krengle så på ham med et av de merkeligste uttrykkene Harry hadde sett på noens ansikt, for ikke å snakke om noen så verdige som professor Krengle.
«Det skjer når jeg blir rasende,» forklarte Harry. «Blodet mitt blir iskaldt, alt blir kaldt, alt virker fullstendig glassklart … Når jeg ser tilbake har dette vært med meg en stund – i mitt første år på en gompeskole prøvde noen å ta ballen min i friminuttet, og jeg holdt den bak ryggen og sparket ham hardt i solar plexus, som jeg hadde lest var et svakt punkt, og de andre barna ga meg aldri trøbbel etter det. Og jeg beit mattelæreren da hun ikke ville akseptere min dominanse. Men det er bare nylig at jeg har vært under nok stress til å legge merke til at det er en faktisk, du vet, mysteriøs mørk side, og ikke bare et sinnemestringsproblem som skolepsykologen sa. Og jeg har ingen super-magiske krefter når det skjer, det var en av de første tingene jeg sjekket.»
Professor Krengle gned seg på nesen. «La meg tenke igjennom dette,» sa han.
Harry ventet i stillhet et helt minutt. Han brukte den tida på å reise seg opp, noe som var vanskeligere enn han hadde forventet.
«Vel,» sa professor Krengle etter en stund, «jeg tror kanskje det var noe du kunne si som ville overbevise meg.»
«Jeg har allerede gjettet at min mørke side bare er en del av meg som alt annet, og at svaret ikke er å aldri bli sint, men å lære å kontrollere det ved å akseptere det, jeg er ikke dum eller noe, og jeg har sett denne historien mange nok ganger til å vite hvor den leder, men det er litt vanskelig, og du virker som rette person til å hjelpe meg.»
«Vel … ja … det er godt oppfattet, herr Potter, det må jeg si … den siden av deg er, som du ser ut til å allerede ha oppfattet, din drapshensikt, og som du sier er den en del av deg …»
«Og trenger å trenes opp,» sa Harry, for å fullføre mønsteret.
«Og trenger å trenes opp, ja.» Det merkelige uttrykket var fremdeles på professor Krengles ansikt. «Herr Potter, hvis du virkelig ikke ønsker å bli den neste mørke herren, hva var så den ambisjonen som Valghatten forsøkte å overbevise deg om å oppgi, den ambisjonen som førte til at du ble valgt til Smygard?»
«Jeg ble valgt inn i Ravnklo!»
«Herr Potter,» sa professor Krengle, nå med et mye vanligere tørt smil, «jeg vet at du er vant til at alle rundt deg er idioter, men vennligst ikke forveksle meg med en av dem. Sannsynligheten for at Valghatten skulle spøke for aller første gang på åtte hundre år da den satt på ditt hode er så lav at den ikke er verdt å vurdere. Jeg antar at det er så vidt mulig at du knipset i fingrene og oppfant en enkel og smart måte å overvinne anti-påvirkningsmagien på hatten, skjønt jeg selv kan ikke tenke meg noen slik metode. Men den aller sannsynligste forklaringen er at Humlesnurr bestemte seg for at han ikke var tilfreds med hattens valg for Gutten-som-overlevde. Dette er åpenbart for alle som har det minste fnugg av fornuftig sans, så naturligvis er det en trygg hemmelighet her ved Galtvort.»
Harry åpnet munnen, og lukket den så igjen med en følelse av fullstendig hjelpeløshet. Professor Krengle tok feil, men han tok feil på en så overbevisende måte at Harry startet å tro at det rett og slett var den rasjonelle konkusjonen gitt bevisene som var tilgjengelige for professor Krengle. Av og til hendte det, aldri til forutsigbare tidspunkter, men allikevel av og til, at du ville få usannsynlige bevis, og at de beste gjetningene ut fra dem ville være feil. Hvis du hadde en medisinsk test som bare ga feil resultat en av tusen ganger, ville den allikevel slå feil nå og da.
«Kan jeg be deg om å aldri gjenta det jeg kommer til å si nå?» sa Harry.
«Absolutt,» sa professor Krengle. «Anse meg som spurt.»
Harry var heller ingen idiot. «Kan jeg anse deg som å ha svart ja?»
«Svært bra, herr Potter. Det kan du anta.»
«Professor Krengle –»
«Jeg skal ikke gjenta det du kommer til å si,» sa professor Krengle og smilte.
Begge lo, og så ble Harry seriøs igjen. «Valghatten virket som om den trodde at jeg kom til å ende opp som en mørk herre med mindre jeg gikk til Håsblås,» sa Harry. «Men jeg har ikke lyst til å bli en.»
«Herr Potter …» sa professor Krengle. «Ikke ta dette feil opp. Jeg lover deg at jeg ikke vil sette karakterer på svaret. Jeg ønsker bare å få vite ditt eget, ærlige svar. Hvorfor ikke?»
Harry hadde den hjelpeløse følelsen igjen. Du skal ikke bli en Mørk Herre var en så åpenbar læresetning i hans moralske system at det var vanskelig å beskrive de faktiske trinnene i bevisføringen. «Hm … folk ville lide?»
«Du har da helt sikkert hatt lyst til å la noen få lide,» sa professor Krengle. «Du ønsket å skade de bøllene i dag. Å være en mørk herre betyr at de menneskene du vil skal lide, får lide.»
Harry famlet etter de riktige ordene, og bestemte seg så for å rett og slett gå for det åpenbare. «Først og fremst, bare fordi jeg ønsker at noen skal lide, betyr ikke det at det er rett –»
«Hva er det som gjør noe rett, hvis det ikke er at du ønsker det?»
«Ah,» sa Harry, «preferanse-utilitarisme.»
«Unnskyld?»
«Det er den etiske teorien at det som er godt er det som tilfredsstiller preferansene til flest mulig mennesker –»
«Nei,» sa professor Krengle. Fingrene hans gned neseryggen. «Jeg tror ikke det er helt det jeg forsøkte å si. Herr Potter, når alt kommer til alt så gjør mennesker det de har lyst til å gjøre. Noen ganger gir mennesker navnet ’rett’ til det de ønsker å gjøre, men hvordan kunne vi noensinne handle etter noe annet enn våre egne ønsker?»
«Vel, åpenbart,» sa Harry, «jeg kunne ikke handle etter moralske retningslinjer hvis de ikke hadde makt til å bevege meg. Men det betyr ikke at mitt ønske om å skade de smygardingene har makt til å bevege meg mer enn moralske retningslinjer!»
Professor Krengle blunket.
«For ikke å snakke om,» sa Harry, «at å være en mørk herre ville innebære at en mengde uskyldige forbipasserende også ville bli skadet.»
«Hvorfor har det noe å si for deg?», sa professor Krengle. «Hva godt har de gjort for deg?»
Harry lo. «Å hå, nå, det var omtrent like subtilt som De som beveger verden.»
«Unnskyld meg?» sa professor Krengle igjen.
«Det er ei bok som foreldrene mine ikke ville la meg lese fordi de trodde at den ville korrumpere meg, så naturligvis leste jeg den allikevel, og jeg ble fornærmet over at de trodde jeg ville falle for slike åpenlyse feller. Bla bla bla, appellere til min sans for superioritet, andre forsøker å holde meg nede, bla bla.»
«Så du sier at jeg må gjøre fellene mine mindre åpenbare?» sa professor Krengle. Han dunket en finger på kinnet sitt og så tankefull ut. «Jeg kan jobbe med det.»
Begge lo.
«Men for å holde oss til gjeldende spørsmål,» sa professor Krengle, «hva har alle disse andre menneskene gjort for deg?»
«Andre mennesker har gjort en hel masse for meg!» sa Harry. «Mine foreldre tok meg til seg da mine foreldre døde fordi de var gode mennesker, og å bli en mørk herre er å forråde det!»
Professor Krengle var stille en stund.
«Jeg tilstår,» sa professor Krengle, «at da jeg var på din alder, ville den tanken aldri ha falt meg inn.»
«Jeg er lei meg,» sa Harry.
«Ikke vær det,» sa professor Krengle. «Det var lenge siden, og jeg løste mine foreldre-affærer til min fulle tilfredshet. Så du holdes tilbake av tanken på at dine foreldre ikke skal like det? Betyr det at hvis de døde i en ulykke, så ville det ikke være noe igjen som kunne stoppe deg fra –»
«Nei,» sa Harry. «Nei. Nei-nei-nei. Det er deres impuls til snillhet som beskyttet meg. Den impulsen er ikke bare i mine foreldre. Og det er den impulsen som ville bli forrådt.»
«Nåja, men hvordan det nå enn er, herr Potter, du har ikke besvart mitt opprinnelige spørsmål,» sa professor Krengle endelig. «Hva er din ambisjon?»
«Åh,» sa Harry. «Hm …» Han organiserte tankene sine. «Å forstå alt viktig som kan forstås om universet, bruke den kunnskapen til å bli allmektig, og bruke den makten til å omskrive virkeligheten fordi jeg har en del innsigelser til hvordan ting fungerer i dag.»
En kort pause.
«Unnskyld meg hvis dette er et dumt spørsmål, herr Potter,» sa professor Krengle, «men er du sikker på at du ikke nettopp innrømte at du ønsker å bli en mørk herre?»
«Det er bare hvis du bruker makten din til noe ondt,» forklarte Harry. «Hvis du bruker makten i det godes tjeneste, er du en lys herre.»
«Jeg forstår,» sa professor Krengle. Han dunket det andre kinnet sitt med en finger. «Jeg antar at det er noe jeg kan arbeide med. Men herr Potter, selv om omfanget av din ambisjon er verdig selv Salazar, hvordan nøyaktig har du tenkt til å gå fram? Er trinn en å bli en stor kamptrollmann, eller sjef for De unevnelige, eller magiminister, eller –»
«Trinn en er å bli en vitenskapsmann.»
Professor Krengle så på Harry som om han nettopp hadde gjort seg om til en katt.
«En vitenskapsmann,» sa professor Krengle etter en stund.
Harry nikket.
«En vitenskapsmann?» gjentok professor Krengle.
«Ja,» sa Harry. «Jeg skal oppnå mine mål gjennom makten … som ligger i vitenskap!»
«En vitenskapsmann!» sa professor Krengle. Det var ekte indignasjon i ansiktet hans, og stemmen ble sterkere og skarpere. «Du kunne blitt den beste av alle mine elever! Den største kamptrollmann som kom ut av Galtvort på fem årtier! Jeg kan ikke forestille meg deg som en som kaster bort dagene sine i en hvit labfrakk med å gjøre meningsløse ting med rotter!»
«Hei!» sa Harry. «Vitenskap er mye mer enn som så! Ikke at det er noe galt med å eksperimentere på rotter, naturligvis. Men vitenskap er den måten man går fram på for å forstå og kontrollere universet –»
«Tulling,» sa professor Krengle, lavt og bittert intenst. «Du er en tulling, Harry Potter.» Han gned en hånd over ansiktet, og da den hånda hadde passert var ansiktet roligere. «Eller mer sannsynlig har du ennå ikke funnet din sanne ambisjon. Kan jeg få varmt anbefale deg at du forsøker å bli en mørk herre istedenfor? Jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe, som en offentlig tjeneste.»
«Du liker ikke vitenskap,» sa Harry sakte. «Hvorfor ikke?»
«De idiotiske gompene vil drepe oss alle en dag!» Professor Krengles stemme hadde steget i kraft. «De vil gjøre slutt på det! Slutt på alt sammen!»
Harry følte seg litt fortapt. «Hva er det vi snakker om her, kjernefysiske våpen?»
«Ja, kjernefysiske våpen!» Professor Krengle ropte nesten nå. «Selv Han-hvis-navn-må-være-unevnt brukte aldri slike, kanskje fordi han ikke ønsket å herske over en haug med aske! De skulle aldri ha vært laget! Og det vil bare bli verre med tida!» Professor Krengle sto fullt oppreist nå, istedenfor å lene seg på kateteret. «Det er porter du ikke skal åpne, det er segl som ikke skal brytes! Idiotene som ikke kan motstå å tukle med saker blir drept av de mindre farene tidlig, og de overlevende vet alle at det er hemmeligheter som du ikke deler med noen som mangler intelligensen og disiplinen som trengs for å oppdage det på egen hånd! Hver eneste mektig trollmann vet dette! Selv de forferdeligste mørke trollmenn vet dette! Og de komplett idiotiske gompene ser ikke ut til å skjønne noe av det! De ivrige lille fjolsene som fant hemmeligheten med kjernefysiske våpen holdt det ikke for seg selv, nei da, de fortalte det til sine idiotiske politikere, og nå må vi leve under den konstante trusselen om utslettelse!»
Dette var en ganske annerledes måte å se på ting på enn det Harry hadde vokst opp med. Det hadde aldri falt ham inn at kjernefysikere burde ha konspirert for å holde hemmeligheten med kjernefysiske våpen borte fra alle som ikke var smarte nok til å være kjernefysiker. Tanken var interessant, om ikke annet. Ville de ha hatt hemmelige passord? Ville de hatt masker?
(Faktisk, for alt det Harry egentlig visste så fantes det alle former for utrolig ødeleggende hemmeligheter som fysikere holdt for seg selv, og hemmeligheten med kjernevåpen var den eneste som hadde blitt allment kjent. For ham ville verden se likedan ut uansett.)
«Jeg må tenke litt på det der,» sa Harry til professor Krengle. «Det er en ny tanke for meg. Og en av de skjulte hemmelighetene i vitenskap, overlevert fra noen ytterst få lærere til deres avgangsstudenter, er hvordan man unngår å skylle nye ideer ned i toalettet med en gang man hører en ide man ikke liker.»
Professor Krengle blunket igjen.
«Er det noen form for vitenskap du liker, i det hele tatt?» sa Harry. «Medisin, kanskje?»
«Romfart,» sa professor Krengle. «Men gompene ser ut til å bruke altfor lite tid og krefter på det ene prosjektet som kunne ha latt trollmannsverdenen unnslippe denne planeten før de blåser den i lufta.»
Harry nikket. «Jeg er også en stor tilhenger av romfartsprogrammet. Om ikke annet har vi det til felles.»
Professor Krengle så på Harry. Noe glimtet i professorens øyne. «Jeg ønsker ditt ord, ditt løfte og din ed på å aldri si noe om det som nå følger.»
«Du har det,» sa Harry umiddelbart.
«Sørg for at du holder eden din, ellers vil du ikke like resultatet,» sa professor Krengle. «Jeg skal nå kaste en sjelden og mektig formel, ikke på deg, men på klasserommet rundt oss. Stå stille, slik at du ikke rører med magiens grenser når den er kastet. Du må ikke interagere med magien mens jeg vedlikeholder den. Bare se. Ellers vil jeg avslutte den.» Professor Krengle tok en kort pause. «Og prøv å ikke ramle.»
Harry nikket, forvirret og forventningsfull.
Professor Krengle løftet tryllestaven og sa noe som Harrys ører og hjerne ikke kunne fatte i det hele tatt, ord som gikk forbi årvåkenhet og forsvant inn i glemsel.
Marmoren i en kort radius rundt Harrys føtter forble konstant. All den andre marmoren i gulvet forsvant, veggene og taket forsvant.
Harry sto på en liten sirkel hvit marmor midt i et endeløst felt av stjerner, som brant forferdelig klart og uten opphold. Det var ingen jord, ingen måne, ingen sol som Harry kunne identifisere. Professor Krengle sto der han hadde stått tidligere, flytende midt i stjernefeltet. Melkeveien var allerede synlig som en stor flom av lys, og den vokste seg klarere mens Harrys øyne tilpasset seg mørket.
Synet klemte til rundt Harrys hjerte sterkere enn noe han før hadde sett.
«Er vi … i verdensrommet … ?»
«Nei,» sa professor Krengle. Stemmen var trist, og andektig. «Men det er et sant bilde.»
Harry fikk tårer i øyene. Han tørket dem bort, grundig og raskt; han ville ikke gå glipp av dette på grunn av noe teit vann som sløret synet hans.
Stjernene var ikke lenger små juveler plassert på en enorm fløyelskuppel, som de var på jordas nattehimmel. Her var det ingen himmel over, ingen sfære som omga det hele. Bare prikker av perfekt lys mot perfekt mørke, et uendelig og tomt intet med talløse hull der lys skinte gjennom fra en verden bortenfor som man ikke kunne forestille seg.
I verdensrommet så stjernene forferdelig, forferdelig, forferdelig langt borte ut.
Harry fortsatte å tørke øynene sine, på ny og på ny.
«Noen ganger,» sa professor Krengle med en stemme så lav at den nesten ikke var der, «når denne mangelfulle verden virker uvanlig hatefull, undres jeg på om det kunne finnes et annet sted, langt borte, der jeg skulle ha vært. Jeg får ikke til å se for meg hvordan dette stedet kunne være, og hvis jeg ikke en gang kan tenke meg det, så hvordan kan jeg tro på at det eksisterer? Og allikevel er universet så veldig, veldig stort, og kanskje det eksisterer allikevel? Men stjernene er svært, så ufattelig svært langt borte. Og jeg undres hva jeg ville drømme om, hvis jeg sov i en lang, lang periode …»
Selv om det føltes som helligbrøde, klarte Harry å hviske. «Vær så snill å la meg få være her en stund.»
Professor Krengle nikket, der han sto, uten å støtte seg, mot stjernene.
Det var lett å glemme den lille sirkelen av marmor du sto på, og din egen kropp, og bli et punkt av årvåkenhet som kunne ha stått i ro, eller kunne ha beveget seg. Når alle distanser var umulig å beregne var det ingen måte å si det sikkert på.
Dette var en tid av ingen tid.
Og så forsvant stjernene, og klasserommet kom tilbake.
«Beklager,» sa professor Krengle, «men vi får straks besøk.»
«Det er greit,» hvisket Harry. «Det var nok.» Han ville aldri glemme denne dagen, og ikke på grunn av de uviktige tingene som hadde hendt tidligere. Han ville lære å bruke den formelen hvis det så var den siste tingen han noensinne lærte.
Så ble de tunge eikedørene inn til klasserommet sprengt av hengslene, og skled over marmorgulvet med en høy skrikelyd.
«KVIRINIUS! HVORDAN VÅGER DU!»
Som et stort tordenvær blåste en eldgammel og mektig trollmann inn i rommet, med et uttrykk av slikt gjennomsiktig raseri på ansiktet at den strenge minen han tidligere hadde vist Harry virket som ingenting.
Harrys hode hadde problemer med å orientere seg et øyeblikk, mens den delen som ønsket å springe skrikende vekk fra den frykteligste tingen den hadde sett, ble borte, og inn kom en del av ham som kunne takle sjokket.
Ingen av Harrys fasetter var glade for å bli avbrutt i stjernetittingen. «Rektor Albus Parsifal –» startet Harry å si med iskald røst.
BANG! Professor Krengles hånd slo hard i pulten. «Herr Potter!» bjeffet professor Krengle. «Dette er rektor ved Galtvort, og du er kun en ordinær elev. Du vil tiltale ham slik det sømmer seg!»
Harry så på professor Krengle.
Professor Krengle ga Harry et fast blikk.
Ingen av dem smilte.
Humlesnurrs lange steg hadde stoppet ved Harry, der han sto ved opphøyningen, og professor Krengle, som sto ved kateteret. Rektor stirret sjokkert på begge to.
«Jeg beklager,» sa Harry i en høflig og ydmyk tone. «Rektor, takk for at du ønsket å beskytte meg, men professor Krengle gjorde det rette.»
Sakte endret Humlesnurrs uttrykk seg fra noe som ville fordampet stål til bare noe svært sint. «Jeg hørte elever si at denne mannen fikk eldre smygardinger til å gyve løs på deg! At han forbød deg å forsvare deg selv!»
Harry nikket. «Han visste nøyaktig hva som var galt med meg, og han viste meg hvordan jeg kunne fikse det.»
«Harry, hva er det du snakker om?»
«Jeg lærte ham hvordan man taper,» sa professor Krengle tørt. «Det er viktig kunnskap å ha med seg i livet.»
Det var åpenbart at Humlesnurr fremdeles ikke forsto, men stemmen hans hadde i det minste senket seg noen hakk. «Harry …» sa han sakte. «Hvis det er noen form for trussel som forsvarsprofessoren har framsatt for å hindre deg fra å klage –»
Din galning, etter i dag av alle dager, tror du virkelig at jeg –
«Rektor,» sa Harry, og forsøkte å se overrasket ut, «det som er galt med meg er ikke at jeg holder kjeft om lærere som trår over grensen.»
Professor Krengle klukklo. «Ikke perfekt, herr Potter, men bra nok til å være første dag. Rektor, ble du lenge nok til å høre om de femtien poengene til Ravnklo, eller stormet du av gårde etter å ha hørt første del?»
Et kort uttrykk av uklarhet fór over Humlesnurrs ansikt, fulgt av overraskelse. «Femtien poeng til Ravnklo?»
Professor Krengle nikket. «Han forventet dem ikke, men det virket passende. Fortell professor McSnurp at jeg synes historien om hva herr Potter måtte gjennomgå for å få tilbake poengene som ble tapt vil være en like god måte å få fram hennes poeng på. Herr Potter fortalte meg ingenting. Det er lett å se hvilken del av dagens hendelser som hun står bak, akkurat slik jeg har forstått at det endelige kompromisset var ditt eget forslag. Men jeg lurer på hvordan i all verden herr Potter klarte å få taket på både Slur og deg, før professor McSnurp i sin tur klarte å få taket på ham.»
På en eller annen måte klarte Harry å kontrollere ansiktet sitt. Var det så åpenbart for en ekte smygarding?
Humlesnurr kom nærmere Harry, og inspiserte ham. «Du ser litt blek ut, Harry,» sa den gamle trollmannen. Han tittet nøye på Harrys ansikt. «Hva hadde du til lunsj i dag?»
«Hva?» sa Harry, med et hode som boblet i plutselig forvirring. Hvorfor skulle Humlesnurr spørre om frityrstekt lam og brokkoli i tynne skiver når det var en av de minst tenkelige grunner til –
Den gamle trollmannen rettet seg opp. «Vel, det samme kan det være, forresten. Jeg tror alt er greit med deg.»
Professor Krengle hostet, høyt og med vilje. Harry tittet på professoren, og så at professor Krengle tittet skarpt på Humlesnurr.
«A-hem!» sa professor Krengle igjen.
Humlesnurr og professor Krengle så hverandre inn i øynene, og det virket som om noe gikk fram og tilbake.
«Hvis du ikke forteller det til ham,» sa professor Krengle så, «så gjør jeg det, selv om du gir meg sparken for det.»
Humlesnurr sukket og snudde seg tilbake mot Harry. «Jeg beklager for at jeg invaderte ditt mentale privatliv, herr Potter,» sa rektor formelt. «Jeg hadde ingen annen hensikt enn å undersøke om hvorvidt professor Krengle hadde gjort det samme.»
Hva?
Forvirringen varte akkurat så lenge det tok før Harry forsto hva som hadde skjedd.
«Du – !»
«Rolig, herr Potter,» sa professor Krengle. Ansiktet hans var hardt mens han stirret på Humlesnurr.
«Psykomantikk forveksles ofte med sunn sans,» sa rektor. «Men det etterlater seg spor som en annen dyktig psykomantiker kan oppdage. Det var alt jeg så etter, herr Potter, og jeg spurte et irrelevant spørsmål for å være trygg på at du ikke tenkte på noe viktig mens jeg så etter.»
«Du skulle ha spurt først!»
Professor Krengle ristet på hodet. «Nei, herr Potter, rektor hadde en viss rett til å være bekymret, og dersom han hadde spurt om lov først ville du ha tenkt på nøyaktig slike ting som du ikke ønsket at han skulle se.» Professor Krengles stemme ble skarpere. «Jeg er mer bekymret, rektor, for at du ikke fant grunn til å si det til ham i etterkant.»
«Du har nå gjort det vanskeligere å få bekreftet at hans mentale privatliv er uforstyrret i framtida,» sa Humlesnurr. Han beæret professor Krengle med et kaldt blikk. «Og jeg undres, hva var intensjonen med det?»
Professor Krengles uttrykk var ubestemmelig. «Det er for mange psykomantikere ved denne skolen. Jeg insisterer på at herr Potter får opplæring i psykoblokking. Vil du tillate at jeg lærer ham opp?»
«Absolutt ikke,» sa Humlesnurr øyeblikkelig.
«Nei, jeg tenkte meg det. Men da, siden du har nektet ham min gratis tjeneste, kan du få betale for herr Potters opplæring utført av en lisensiert psykoblokk-instruktør.»
«Slike tjenester er ikke billige,» sa Humlesnurr, og tittet på professor Krengle med overraskelse. «Skjønt jeg har visse forbindelser –»
Professor Krengle ristet bestemt på hodet. «Nei. Herr Potter vil spørre sin regnskapsforbindelse ved Flirgott om å anbefale en nøytral instruktør. Med all respekt, rektor; etter hva som har skjedd denne morgenen må jeg protestere på at du og dine venner har tilgang til herr Potters tanker. Jeg må også få insistere på at instruktøren har avlagt et Ubryteløfte om å ikke røpe noe, og at han går med på å bli forglemmet for hver læretime umiddelbart etterpå.»
Humlesnurr rynket panna. «Slike tjenester er ekstremt dyre, som du vel er klar over, og jeg må undres hvorfor du føler at de er nødvendige.»
«Hvis det er penger som er problemet,» sa Harry,» så har jeg noen ideer for å skaffe til veie store summer penger raskt –»
«Takk, Kvirinius, din klokskap er nå helt åpenbar, og jeg beklager at jeg stilte spørsmål ved den. Det er også til din ære at du har slik omtanke for Harry Potter.»
«Ingen årsak,» sa professor Krengle. «Jeg håper at du ikke vil si noe på at jeg vil gi ham spesiell oppmerksomhet.» Professor Krengles ansikt var nå svært seriøst, og svært ubevegelig.
Humlesnurr tittet på Harry.
«Så det er slik dette må bli …» sa den gamle trollmannen sakte. Noe merkelig kom til i ansiktsuttrykket hans. «Harry … du må innse at hvis du velger denne mannen som din lærer og venn, din første mentor, så vil du på en eller annen måte miste ham i nær framtid, og den måten du mister ham på vil gjøre at du kanskje eller kanskje ikke kan få ham tilbake noensinne.»
Det hadde ikke falt Harry inn. Men det var en forbannelse rundt stillingen som lærer i forsvar mot svartekunster … en som tilsynelatende hadde fungert perfekt i årtier …
«Sannsynligvis,» sa professor Krengle stille, «men han vil ha fullt utbytte av meg så lenge jeg varer.»
Humlesnurr sukket. «Jeg antar at det i det minste er effektivt å gjøre det slik, siden du som forsvarsprofessor allerede er fordømt på en eller annen ukjent måte.»
Harry måtte jobbe hardt for å kontrollere ansiktet sitt da han innså hva Humlesnurr faktisk hadde implisert.
«Jeg vil informere madam Knipe om at herr Potter har tillatelse til å anskaffe bøker om psykoblokking,» sa Humlesnurr.
«Det er forberedende treningsøvelser som du må gjøre på egen hånd,» sa professor Krengle til Harry. «Og jeg foreslår at du skynder deg.»
Harry nikket.
«Da forlater jeg dere begge. God kveld,» sa Humlesnurr. Han nikket til både Harry og professor Krengle, og gikk ganske sakte ut av rommet.
«Kan du kaste den formelen en gang til?» sa Harry i det øyeblikket Humlesnurr var borte.
«Ikke i dag,» sa professor Krengle stille, «og ikke i morgen heller, er jeg redd. Det er en svært krevende formel å kaste for meg, skjønt mindre krevende å vedlikeholde den, og derfor foretrekker jeg vanligvis å vedlikeholde den så lenge som mulig. Denne gangen kastet jeg den ved en impuls. Hadde jeg tenkt igjennom det, og innsett at vi kanskje kunne blitt avbrutt –»
Humlesnurr var nå aller lavest på Harrys liste over favorittmennesker i hele verden.
Begge sukket.
«Selv om jeg ender opp med bare å ha sett det denne ene gangen,» sa Harry, «vil jeg aldri holde opp med å være takknemlig overfor deg.»
Professor Krengle nikket.
«Har du hørt om Pioneer-programmet?» sa Harry. «De var sonder som skulle fly nær forskjellige planeter og ta bilder. To av sondene ville ende opp i baner som ville føre dem ut av solsystemet og inn i interstellart verdensrom. Så de plasserte en gullplakett på sondene, med et bilde av en mann, og en kvinne, og en tegning som viste hvordan man kan finne vår Sol i galaksen.»
Professor Krengle var stille et øyeblikk, så smilte han. «Si meg, herr Potter, kan du gjette på hva slags ting som gikk gjennom tankene mine da jeg var ferdig med å sette sammen lista over trettisju ting jeg aldri ville gjøre som mørk herre? Plasser deg selv i mine sko – sett deg selv i mitt sted – og gjett.»
Harry så for seg ham selv sitte og se over en liste med trettisju ting han aldri ville gjøre med en gang han ble en mørk herre.
«Du bestemte deg for at hvis du var nødt til å følge hele lista hele tida, så ville det ikke være stort poeng i å bli en mørk herre fra starten av,» sa Harry.
«Nettopp,» sa professor Krengle. Han gliste. «Så nå skal jeg bryte regel to – som rett og slett lød ’ikke skryt’ – og fortelle deg om noe jeg har gjort. Jeg kan ikke se at denne kunnskapen kan gjøre noe skade. Og jeg mistenker sterkt at du uansett ville ha tenkt deg fram til det, når vi blir bedre kjent. Uansett … Jeg ønsker din ed på at du aldri skal snakke om det jeg nå skal si deg.»
«Du har den!» Harry hadde på følelsen at dette kom til å bli en virkelig godbit.
«Jeg abonnerer på et gompemagasin som holder meg informert om framskrittene innen romfart. Jeg hørte ikke om Pioneer 10 før de rapporterte om utskytingen. Men da jeg fant ut at Pioneer 11 også ville forlate solsystemet for alltid,» sa professor Krengle, med det bredeste gliset Harry hittil hadde sett, «så snek jeg meg inn i NASA, gjorde jeg, og jeg kastet en fortryllende liten formel på den fortryllende gullplaketten, som vil få den til å vare ganske mye lenger enn den ellers ville ha gjort.»
…
…
…
«Ja,» sa professor Krengle, som nå så omtrent ti meter høyere ut, «jeg tenkte meg at det var omtrent slik du ville reagere.»
…
…
…
«Herr Potter?»
«… jeg kan ikke komme på noe å si.»
«’Du vinner’ virker passende,» sa professor Krengle.
«Du vinner,» sa Harry umiddelbart.
«Ser du?» sa professor Krengle. «Vi kan bare forestille oss hvilken enorm mengde trøbbel du ville ha havnet i om du ikke hadde vært i stand til å si det.»
Begge lo.
En oppfølgingstanke dukket opp hos Harry. «Du la ikke til noe ekstra informasjon på plaketten, gjorde du?»
«Ekstra informasjon?» sa professor Krengle, og hørtes ut som om denne ideen aldri hadde slått ham og at han syntes den var interessant.
Hvilket gjorde Harry ganske mistenksom, tatt i betraktning at det hadde tatt mindre enn ett minutt for Harry å komme på det.
«Kanskje du inkluderte en holografisk melding som i Star Wars?» sa Harry. «Eller … hmmm … et portrett ser ut til å kunne lagre hele informasjonsmengden til en menneskehjerne … du kunne ikke ha lagt til ekstra vekt til sonden, men kanskje du kunne gjort en del av den om til et portrett av deg selv? Eller du fant en frivillig som var døden nær av en livstruende sykdom, snek vedkommende inn i NASA, og kastet en formel som ville sikre at vedkommendes spøkelse endte opp i plaketten –»
«Herr Potter,» sa professor Krengle, med plutselig skarphet i stemmen, «en formel som krever et menneskes død ville definitivt bli klassifisert av Magidepartementet som Svartekunst, uansett omstendighet. Ingen bør høre at elever snakker om slikt.»
Og den forbløffende tingen omkring den måten professor Krengle sa det på var hvor perfekt det vedlikeholdt en sannsynlig grunn til å nekte. Det hadde blitt sagt i nøyaktig riktig tone for en som ikke var villig til å diskutere slike ting og mente at elever burde holde seg unna dem. Harry visste ærlig talt ikke om professor Krengle bare ventet med å diskutere det til etter at Harry hadde lært å beskytte sinnet sitt.
«Oppfattet,» sa Harry. «Jeg vil ikke nevne denne ideen for andre.»
«Vennligst vær diskret rundt hele temaet, herr Potter,» sa professor Krengle. «Jeg foretrekker å gå gjennom livet uten å tiltrekke meg offentlighetens interesse. Du vil ikke finne noe i avisene om Kvirinius Krengle før jeg bestemte meg for at det var på tide å undervise i forsvar mot svartekunster på Galtvort.»
Det virket litt trist, men Harry forsto. Så innså han hva det innebar. «Okei, så nøyaktig hvor mange dødskule ting har du gjort som ingen andre vet om –»
«Åh, et par,» sa professor Krengle. «Men nå tror jeg det holder i massevis for i dag, herr Potter; jeg må tilstå at jeg føler meg litt sliten –»
«Jeg forstår. Og tusen takk skal du ha. For alt.»
Professor Krengle nikket, men han lente seg tyngre mot kateteret nå.
Harry forlot rommet hurtig.