Et lite leseværelse, nær Ravnklostua, men ikke i det; et av de mange, mange ubrukte rommene ved Galtvort. Grå stein på gulvene, rød murstein i veggene; mørkt flekket treverk i takene; fire glødende glasskuler satt inn i rommets fire vegger. Et sirkulært bord som så ut som en stor blokk av svart marmor, plassert på tykke svarte marmorbein, hadde vist seg å være svært lett (både i vekt og masse) og var ikke vanskelig å løfte opp og flytte rundt, om det skulle være nødvendig. To komfortable, stoppede lenestoler som først hadde virket som om de var låst fast i gulvet på lite hensiktsmessige steder, men som ville, hadde de til slutt funnet ut, tusle bort til der du sto med en gang du gjorde mine til å sette deg ned.
Det lot også til å være et antall flaggermus som fløy rundt i rommet.
Dette var stedet, ville framtidige historikere en dag skrive ned – hvis hele prosjektet faktisk klarte å få til noe, – at det vitenskapelige studiet av magi hadde startet, med to unge førsteårs Galtvort-elever.
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, teoretiker.
Og Hermine Johanne Grang, eksperimentør og testsubjekt.
Harry gjorde det bedre i timene nå, i alle fall i de fagene han syntes var interessante. Han hadde lest flere bøker, og ikke bare bøkene for elleveåringer. Han hadde øvd på transfigurasjon om igjen og om igjen i en av ekstratimene han fikk hver dag, mens han brukte de andre fire timene på å sette seg inn i psykoblokking. De fagene som var verdt det, tok han virkelig på alvor – ikke bare ved å levere inn dagens lekser, men ved å bruke fritida til å lære mer enn det som krevdes, å lese andre bøker utenom skolebøkene som fulgte faget; han ønsket å mestre emnet, og ikke bare lære utenat noe han kunne svare på prøvene; han ønsket å briljere. Slike ting så man ikke ofte utenfor Ravnklo. Og nå, selv innenfor Ravnklo var det bare tre konkurrenter igjen: Padma Patil (hvis foreldre kom fra en ikke-engelsktalende kultur, og derfor hadde oppfostret henne med faktisk arbeidsmoral), Antonius Goldstein (fra en viss liten etnisk gruppe som vant 25 % av alle Nobelpriser), og, naturligvis, skridende høyt over alle andre som en gigant som spaserer gjennom en flokk valper, Hermine Grang.
For å kjøre dette bestemte eksperimentet var det nødvendig at testpersonen skulle lære seksten nye formler, på egen hånd, uten hjelp eller korreksjoner. Det betydde at testeren måtte være Hermine. Ferdig snakka.
Det burde nevnes på dette tidspunktet at flaggermusene som fløy rundt i rommet ikke glødet.
Harry hadde problemer med å akseptere hva dette innebar.
«Aggeri flaggeri!» sa Hermine igjen.
Igjen, ved tuppen av Hermines tryllestav, var det en plutselig overgangsløs tilsynekomst av en flaggermus. I det ene øyeblikket, tom luft. Det neste øyeblikket, flaggermus. Vingene var tilsynelatende midt i fly-bevegelser fra det øyeblikket den dukket opp.
Og den glødet fremdeles ikke.
«Kan jeg slutte nå?» sa Hermine.
«Er du sikker på,» sa Harry, gjennom det som virket å være en blokkering i halsen, «at du ikke kanskje kan få den til å gløde med litt mer øvelse?»
Han brøt nå med eksperimentprosedyren han hadde skrevet ned på forhånd, hvilket var en synd, og han brøt den fordi han ikke likte resultatene han fikk, hvilket var en dødssynd, du kunne ende i vitenskapshelvete for noe slikt, men det virket ikke som det spilte noen rolle uansett.
«Hva endret du denne gangen?» sa Hermine, og hørtes litt sliten ut.
«Varigheten på a, e og i-lydene. Det er meningen at det skal være 3 til 2 til 2, ikke 3 til 1 til 1.»
«Aggeri flaggeri!» sa Hermine.
Flaggermusen dukket opp med kun én vinge, og spant patetisk ned mot gulvet, der den hoppet rundt i sirkler på den grå steinen.
«Men hva skal det være da?» sa Hermine.
«3 til 2 til 1.»
«Aggeri flaggeri!»
Denne gangen hadde ikke flaggermusen vinger i det hele tatt, og falt med et bløtt klask som en død mus.
«3 til 1 til 2.»
Og se, en flaggermus materialiserte seg, og den fløy med en gang opp mot taket, riktig frisk og fin, og den glødet klart grønt.
Hermine nikket fornøyd. «Okei, hva er det neste som skjer?»
Lang pause.
«Seriøst? Du må virkelig si Aggeri flaggeri slik at varigheten på a, e og i-lydene har forholdet 3 til 1 til 2, ellers vil ikke flaggermusen gløde? Hvorfor? Hvorfor? For alt hellig i verden, hvorfor??!?»
«Hvorfor ikke?»
«AAAAAAAAAAAARRRRRRGGGGHHHHHH!!!»
Dunk. Dunk. Dunk.
Harry hadde tenkt igjennom magiens natur en god stund, og så designet en serie eksperimenter basert på det premisset at praktisk talt alt trollmenn trodde om magi var feil.
Du skulle ikke egentlig trenge å si ’Vingardium Leviosa’ på nøyaktig riktig måte for å levitere noe, fordi, kom igjen, da, ’Vingardium Leviosa’? Universet kom til å sjekke om du sa ’Vingardium Leviosa’ på nøyaktig korrekt måte, ellers ville det ikke få fjærpennen til å flyte i lufta?
Nei. Åpenbart nei, med en gang du tenkte seriøst gjennom det. Noen, faktisk sannsynligvis et barn før skolealder, men uansett en eller annen engelsktalende magibruker, som syntes at ’Vingardium Leviosa’ hørtes ganske flott flyvende og svevende ut, hadde opprinnelig framsagt disse ordene mens formelen ble brukt første gang. Og hadde deretter fortalt alle at det var nødvendig.
Men (hadde Harry resonnert) det måtte ikke skje på den måten; det var ikke bygd inn i universet, det var bygd inn i deg.
En gammel historie ble fortalt mellom vitenskapsmenn, en historie om å være forsiktig, historien om Blondlot og N-strålene.
Rett etter oppdagelsen av røntgenstrålene, var det en eminent fransk fysiker ved navn Prosper-Rene Blondlot – som hadde vært den første til å måle hastigheten av radiobølger, og viste at de spredte seg med lysets hastighet – som hadde annonsert oppdagelsen av et forbløffende nytt fenomen, N-stråler, som ville indusere en lett lysvirkning på en skjerm. Du måtte konsentrere deg og se svært nøye etter, men den var der. N-stråler hadde mengder av interessante egenskaper. De ble bøyd av aluminium, og kunne fokuseres av en aluminiumsprisme slik at de traff en tråd av kadmiumsulfitt, som deretter ville gløde svakt i mørket …
Snart hadde dusinvis av andre vitenskapsmenn bekreftet Blondlots resultater, spesielt i Frankrike.
Men allikevel var det andre vitenskapsmenn, i England og Tyskland, som sa at de ikke var helt sikre på at de kunne se denne svake gløden.
Blondlot hadde svart at de sannsynligvis satte opp maskineriet feil.
En dag hadde Blondlot gitt en demonstrasjon av N-strålene. Lysene ble skrudd av, og assistenten hans hadde ropt ut stigende og synkende lysstyrke mens Blondlot utførte sine manipulasjoner.
Det hadde vært en normal demonstrasjon, der alle resultatene ble som forventet.
Selv om en amerikansk vitenskapsmann ved navn Robert Wood i all stillhet hadde fjernet aluminiumsprismen fra kjernen av Blondlots mekanisme.
Og derved var det ikke mer snakk om N-stråler.
Virkelighet, hadde Philip K. Dick sagt en gang, er det som ikke forsvinner selv når du slutter å tro på det.
Blondlots feil hadde vært helt åpenbar, da man så tilbake på saken. Han skulle ikke ha fortalt assistenten sin hva han gjorde. Blondlot burde ha forsikret seg om at assistenten ikke visste hva som ble forsøkt, eller når det ble forsøkt, før han spurte ham om å beskrive skjermens lysstyrke. Det kunne ha vært så enkelt.
Nå til dags ble det kalt ‘blinding’, og det var en av de tingene moderne vitenskapsmenn tok for gitt. Hvis du gjorde et psykologisk eksperiment for å se hvorvidt mennesker ble sintere når de ble slått i hodet med røde staver, enn med grønne staver, så skulle du ikke se på ofrene selv og avgjøre hvor ‘sinte’ de ble. Du ville ta bilder av dem rett etter at de ble truffet av stavene, og så sende bildene til et utvalg personer, som ville sette en karakter fra 1 til 10 for hvor sint hver person så ut; selvsagt uten å få vite hvilken farge det var på stavene de ble truffet av. Du ville definitivt ikke fortelle forsøkspersonene at du trodde at de burde bli sintere når de ble truffet av røde staver. Du ville bare tilby dem 200 kroner, lokke dem inn i testrommet, slå dem med staver, naturligvis med vilkårlig valgt farge; og så ta bilder. Faktisk burde stavslåingen og bildetakingen bli utført av en assistent som ikke hadde kjennskap til hypotesen, så han ikke kunne se forventningsfull ut, slå hardere, eller ta bilde på nøyaktig riktig tidspunkt.
Blondlot hadde ødelagt sitt gode navn og rykte med en type feil som ville medføre strykkarakter og sannsynligvis hånlatter fra læreren i et førsteårs forberedende kurs i eksperimentell design … i 1991.
Men dette hadde hendt for ganske mange år tilbake, i 1904, og det hadde tatt måneder før Robert Wood hadde formulert den åpenbare alternative hypotesen og funnet ut hvordan det kunne testes, og dusinvis av andre vitenskapsmenn hadde gått på limpinnen i mellomtida.
Mer enn to århundrer etter at vitenskapen virkelig hadde kommet i gang. Selv så sent i vitenskapens historie hadde det ikke vært åpenbart.
Og det gjorde det fullstendig plausibelt at i den lille trollmannsverdenen, der det virket som om de færreste kjente til vitenskap i det hele tatt, hadde ingen noensinne prøvd den første, den enkleste, den mest åpenbare tingen som alle moderne vitenskapsmenn ville ha testet ut først.
Bøkene var fulle av kompliserte instruksjoner for alle tingene du måtte gjøre nøyaktig riktig for å få magien til å virke. Og, hadde Harry hypotetisert, prosessen med å adlyde disse instruksjonene, å sjekke at du fulgte dem helt korrekt, gjorde sannsynligvis noe. Det tvang deg til å konsentrere deg om formelen. Bare å bli bedt om å veive med tryllestaven og ønske deg et resultat ville sannsynligvis ikke virke like bra. Og med en gang du trodde at en formel var ment å virke på en bestemt måte, og med en gang du hadde øvd på formelen på den måten, så var du kanskje ikke i stand til å overbevise deg selv om at det også kunne fungere på andre måter …
… hvis du gjorde den enkle tingen som var feil, og forsøkte å teste alternative måter selv.
Men hva hvis du ikke visste hvordan en formel var ment å bli påkalt, eller hvilken effekt den skulle gi?
Hva hvis du ga Hermine en liste med formler hun ikke hadde vært borti, tatt fra ei bok med teite humorformler i Galtvorts bibliotek, og noen av de formlene hadde den korrekte og opprinnelige instruksjonen, mens andre hadde en endret bevegelse, ett endret ord? Hva hvis du holdt instruksjonen lik, men fortalte henne at formelen for å lage en rød orm var ment å lage en blå orm istedenfor?
Vel, i så fall, hadde det vist seg …
… Harry hadde problemer med å tro på resultatene sine her …
… hvis du ba Hermine om så si ‘Aggeri flaggeri’ med vokalvarighet i ratio 3 til 1 til 1, istedenfor den korrekte ratioen 3 til 1 til 2, ville du fremdeles få en flaggermus, men den ville ikke gløde lenger.
Ikke at tro var irrelevant her. Ikke at bare ord og stavbevegelser hadde betydning.
Hvis du ga Hermine fullstendig feil informasjon om hva en formel var ment å gjøre, så ville den ikke fungere.
Hvis du ikke fortalte henne i det hele tatt hva en formel var ment å gjøre, ville den heller ikke fungere.
Hvis hun fikk vite svært vagt hva formelen var ment å gjøre, eller informasjonen var bare litt feil, så ville formelen virke slik den sto skrevet i boka, og ikke på den måten hun hadde fått beskjed om.
I dette øyeblikket var Harry travelt opptatt med å dunke hodet mot mursteinsveggen. Ikke hardt. Han ønsket ikke å skade den verdifulle hjernen sin. Men hvis han ikke fikk utløp for frustrasjonen sin, ville han spontant selvantenne.
Dunk. Dunk. Dunk.
Det virket som at universet faktisk ville at du skulle si ’Vingardium Leviosa’, og det ville at du skulle si det på en bestemt, nøyaktig måte, og det brydde seg ikke om hva du mente om uttalen mer enn det brydde seg om hva du mente om tyngdekraft.
HVOOOOOORRRRRRFOOOOOOORRRRRRR?
Og aller verst av det hele var uttrykket av overlegenhet og morskap i Hermines ansikt.
Hermine hadde ikke syntes det hadde vært greit å bare sitte der og adlyde alle Harrys instruksjoner uten å få vite hvorfor.
Så Harry hadde forklart henne hva de testet.
Harry hadde forklart henne hvorfor de testet det.
Harry hadde forklart hvorfor det var sannsynlig at ingen trollmenn hadde testet det før.
Harry hadde forklart at han faktisk hadde ganske stor tiltro til hypotesen.
Fordi, hadde Harry sagt, det var jo bare helt uaktuelt at universet faktisk ville at du skulle si ’Vingardium Leviosa’.
Hermine hadde påpekt at dette ikke var det bøkene hennes sa. Hermine hadde spurt om Harry virkelig mente at han var smartere, i en alder av elleve år og bare en måned inn i sin utdannelse ved Galtvort, enn alle de andre trollmennene i verden som var uenige med ham.
Harry hadde sagt det følgende eksakte ordet:
«Naturligvis.»
Nå stirret Harry på den røde mursteinsveggen rett foran ham og kontemplerte hvor hardt han behøvde å slå hodet for å gi seg selv en hjernerystelse som ville påvirke den langsiktige hukommelsesdannelsen og forhindre ham fra å huske dette senere. Hermine lo ikke, men han kunne føle hennes hensikt om å le stråle ut bak seg, som et dødelig press mot huden, omtrent som å vite at en seriemorder fulgte sporene dine. Bare verre.
«Si det,» sa Harry.
«Jeg hadde ikke tenkt til å si det,» sa Hermine Grangs vennlige stemme. «Det virket ikke som en hyggelig ting å gjøre.»
«Bare bli ferdig med det,» sa Harry.
«Greit da! Så, du ga meg den der hele lange leksa om hvor vanskelig det var å gjøre grunnleggende vitenskap, og hvordan vi antakelig ville behøve å jobbe med dette problemet i rundt trettifem år, og så forventet du at vi skulle gjøre den største oppdagelsen i magiens historie i løpet av den første timen vi jobbet sammen. Du ikke bare håpet det, du forventet det helt oppriktig. Du er litt teit.»
«Takk. Nå –»
«Jeg har lest alle bøkene du ga meg, og jeg vet allikevel ikke hva jeg skal kalle det der. Overmot? Planleggingsfeil? Super duper Lake Wobegon-effekt? De er nødt til å kalle det opp etter deg, faktisk. Harry-bias.»
«Takk, det holder!»
«Men det er søtt, altså. Typisk gutteting.»
«Gå og dø.»
«Åhhh, du sier de mest romantiske ting.»
Dunk. Dunk. Dunk.
«Så, hva er det neste vi skal gjøre?» sa Hermine.
Harry hvilte hodet sitt mot mursteinene. Panna hans begynte å gjøre vondt der den hadde truffet. «Ingenting. Jeg må gå tilbake og designe andre eksperimenter.»
Gjennom den siste måneden hadde Harry utarbeidet, på forhånd, et fullt sett med eksperimenter for dem som ville ha vart fram til desember.
Det var slikt et flott sett med eksperimenter også, hvis bare ikke den aller første testen hadde falsifisert det grunnleggende premisset.
Harry kunne ikke tro at han hadde vært så dum som det.
«La meg korrigere meg selv,» sa Harry. «Jeg må designe ett nytt eksperiment. Du får vite det så snart jeg har gjort det, og så utfører vi det, og så designer jeg det neste. Hvordan høres det ut?»
«Det høres ut som om noen har gjort en hel mengde anstrengelser forgjeves.»
Dunk. Au. Den siste smellen var litt hardere enn han hadde planlagt.
«Ja vel,» sa Hermine. Hun lente seg tilbake i stolen, og det overlegne blikket var tilbake på ansiktet hennes. «Hva oppdaget vi i dag?»
«Jeg oppdaget,» sa Harry gjennom sammenbitte tenner, «at når det gjelder å gjøre virkelig grunnleggende forskning på et svært forvirrende problem der du ikke har den fjerneste anelse om hva som foregår, så er ikke mine bøker om vitenskapelig metode verdt en dritt –»
«Språk, herr Potter! Noen av oss er uskyldige unge jenter!»
«Ja, ja. Men hvis mine bøker var verdt en ttird, det er en asiatisk fugl, ikke noe stygt, så ville de ha gitt meg følgende viktige råd: Når det er et forvirrende problem, og du nettopp har startet, og du har en hypotese som kan falsifiseres, gå og test den. Finn en enkel måte å gjennomføre en grunnleggende test på, og gjør testen med en gang. Ikke bry deg om å designe et omfattende sett av eksperimenter som vil gjøre seg godt i prosjektsøknader om finansiering. Bare sjekk så fort som mulig hvorvidt ideene dine har noe for seg, før du starter å investere mengder av innsats i dem. Hvordan synes du den moralen høres ut?»
«Hmmm … okei,» sa Hermine. «Men jeg hadde også håpet noe i retning av ’Hermines bøker er ikke verdiløse. De er skrevet av kloke gamle trollmenn som vet mye mer om magi enn det jeg gjør. Jeg burde være oppmerksom på hva som står i Hermines bøker.’ Kan vi det med i konklusjonen også?»
Harrys kjever strammet seg så hardt sammen at ingen ord kunne komme ut, så han bare nikket.
«Supert!» sa Hermine. «Jeg må si at jeg likte dette eksperimentet. Vi lærte en hel masse, og det tok meg ikke mer enn en times tid.»
«AAAAAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHH!»
I Smygards fangekjeller.
Et ubrukt klasserom med merkelig grønt lyst, mye klarere denne gangen, og det kom fra en liten krystallkule med en midlertidig fortryllelse; men uansett et merkelig grønt lys som kastet merkelige skygger fra de støvete pultene.
To figurer i guttestørrelse i dekkende grå munkekapper (ingen masker) hadde entret rommet i stillhet, og hadde satt seg ned i to stoler på hver sin side av den samme pulten.
Det var det andre møtet i Den bayesianske konspirasjonen.
Draco Malfang var ikke sikker på om han skulle se fram til dette eller ikke.
Harry Potter, om man skulle dømme fra ansiktsuttrykket, virket ikke å være i tvil om hvilken sinnstilstand som var passende.
Harry Potter så ut som om han var klar til å drepe noen.
«Hermine Grang,» sa Harry Potter, akkurat idet Draco åpnet munnen. «Ikke spør.»
Han kan ikke ha vært på et stevnemøte nummer to, kan han vel? undret Draco, men det ga ingen mening.
«Harry,» sa Draco, «Jeg beklager, men jeg må spørre allikevel, bestilte du virkelig en dyr minkelskinnpung til grumsejenta til bursdagen hennes?»
«Ja, det gjorde jeg. Du har allerede tenkt ut grunnen, naturligvis.»
Draco løftet hånda og strøk fingrene frustert gjennom håret. Han hadde ikke vært helt sikker på hva grunnen var, men nå kunne han ikke si det. Og Smygard visste at han prøvde å gjøre seg til venn med Harry Potter, det hadde han gjort klart i forsvarstimen. «Harry,» sa Draco, «folk vet at jeg er venn med deg, de kjenner ikke til Konspirasjonen, naturligvis, men de vet at vi er venner; og det stiller meg i et dårlig lys når du gjør den typen ting.»
Harry Potters ansikt strammet seg. «Alle i Smygard som ikke kan forstå konseptet med å spille snill mot folk du ikke egentlig liker burde kvernes opp og gis som mat til kjæleslanger.»
«Faktisk er det mange mennesker i Smygard som ikke forstår det,» sa Draco med alvorlig stemme. «Folk flest er dumme, og du må se bra ut foran dem også.» Harry Potter måtte forstå dette hvis han ville komme seg noe sted i livet.
«Hva bryr du deg om hva andre mennesker tenker? Har du virkelig tenkt til å leve livet ditt slik at du må forklare alt du gjør til selv de teiteste idiotene i Smygard, la dem dømme deg? Beklager, Draco, men jeg ønsker ikke å dumme ned mine smarte planer til et nivå som de dummeste smygardinger kan forstå, bare for å unngå at du ikke ser bra ut. Ikke en gang vårt vennskap er verdt det. Det ville ta all gleden ut av livet. Si meg ærlig at du ikke minst én gang har tenkt det samme, når noen i Smygard oppfører seg så dumt at det er vanskelig å forstå at de klarer å puste, at det er under verdigheten til en Malfang å måtte ta hensyn til dem.»
Draco hadde oppriktig talt ikke tenkt den tanken. Noensinne. Å ta hensyn til idioter var som å puste, du gjorde det uten å tenke på det.
«Harry,» sa Draco til slutt. «Det å bare gjøre akkurat det du har lyst til, uten å bry deg om hva folk mener, er bare ikke lurt. Den mørke herren brydde seg om hvordan folk oppfattet ham! Han var fryktet og hatet, og han visste nøyaktig hva slags frykt og hat han ville skape. Alle må bry seg om hva andre mennesker mener.»
Den kappekledte figuren trakk på skuldrene. «Kanskje. Minn meg på ved en senere anledning å fortelle deg om noe som kalles Aschs konformitetseksperiment, det tror jeg du vil synes er morsomt. Men her og nå vil jeg bare bemerke at det er farlig å bry seg om hva andre folk tenker som et instinkt, fordi du faktisk bryr deg, og ikke som en følge av en kaldblodig beregning. Husk, jeg ble plaget og jult opp av eldre smygardinger i femten minutter, og etterpå sto jeg oppreist og tilgav dem, akkurat slik den gode og pliktoppfyllende Gutten-som-overlevde burde gjøre. Men mine kaldblodige beregninger, Draco, sier meg at jeg har null bruk for de dummeste idiotene i Smygard, siden jeg ikke eier en kjæleslange. Så jeg har ingen grunn til å bry meg om hva de synes om hvordan jeg utfører min duell med Hermine Grang.»
Draco strammet ikke knyttnevene i frustrasjon. «Men hun er jo bare en tilfeldig grums,» sa Draco, og holdt stemmen rolig istedenfor å rope. «Hvis du ikke liker henne, dytt henne ned trappene.»
«Ravnklo ville skjønne det –»
«Få Petrea Parkasen til å dytte henne ned trappene! Du trenger ikke en gang å manipulere henne, bare tilby henne en sigd, hun gjør det gjerne!»
«Jeg ville vite det! Hermine slo meg i en konkurranse om å lese bøker, hun får bedre karakterer enn meg, jeg må slå henne med hjernen min, ellers teller det ikke!»
«Hun er bare en grums! Hvorfor respekterer du henne så mye?»
«Hun er en makt i Ravnklo! Hvorfor bryr du deg om hva noen maktløse idioter i Smygard tenker?»
«Det kalles politikk! Og hvis du ikke kan politikkens spill, så kan du ikke ha makt!»
«Å gå på månen er makt! Å være en stor trollmann er makt! Det finnes typer makt som ikke krever at jeg bruker resten av livet til å tilfredsstille idioter!»
Begge to stoppet opp, og, omtrent helt samtidig, begynte å puste dypt for å roe seg selv ned.
«Beklager,» sa Harry Potter etter en kort stund, mens han tørket svette fra panna. «Beklager, Draco. Du har en hel del politisk makt, og det gir mening at du tenker på å beholde den. Du burde ta hensyn til hva Smygard tenker. Det er et viktig spill, og jeg burde ikke ha fornærmet det. Men du kan ikke be meg om å forenkle mitt spill i Ravnklo, bare for at du ikke skal havne i et dårlig lys ved å være sammen med meg. Fortell Smygard at du gnir tenner mens du later som om du er min venn.»
Det var nøyaktig det Draco hadde fortalt Smygard, og han var fremdeles ikke sikker på om det var sant eller ikke.
«Uansett,» sa Draco. «Når vi snakker om hvordan man framstår. Der er jeg redd for at jeg har dårlige nyheter. Rita Slita har hørt noen av historiene om deg, og hun har snoket rundt og stilt spørsmål.»
Harry Potter hevet øyenbrynene. «Hvem?»
«Hun skriver for Aftenprofeten,» sa Draco. Han prøvde å holde bekymringen vekk fra stemmen. Aftenprofeten var ett av fars hovedverktøy; han brukte avisen like effektivt som tryllestaven sin. «Det er den avisen folk faktisk følger med på. Rita Slita skriver om kjendiser, og, som hun sier, bruker fjærpennen sin til å punktere oppblåste omdømmer. Hvis hun ikke kan finne noen rykter om deg, vil hun bare finne på noen.»
«Ja vel, ja,» sa Harry Potter. Ansiktet i det grønne lyset så veldig tankefullt ut under kappen.
Draco nølte før han sa det neste han skulle si. På dette tidspunktet hadde noen garantert rapportert til far at han forsøkte å gjøre seg til venns med Harry Potter, og far visste at Draco ikke hadde skrevet hjem om det, og far ville forstå at Draco ikke trodde at han faktisk kunne holde det hemmelig; hvilket sendte en tydelig melding om at Draco øvde seg på å spille på egen hånd nå, men allikevel på farens side; siden hvis Draco hadde blitt fristet vekk til en annen side, så ville han ha sendt falske rapporter.
Av dette fulgte at far antakelig hadde forutsett hva Draco nå kom til å si.
Å spille dette spillet med far på ordentlig var ganske nervepirrende. Selv om de var på samme side. På én måte var det svært stimulerende, men Draco visste også at når alt kom til alt ville det vise seg at far hadde spilt bedre. Det kunne ikke ende på noen annen måte.
«Harry,» sa Draco til slutt. «Dette er ikke et forslag. Dette er ikke mitt råd. Bare fakta. Min far kunne nesten helt sikkert få knust den artikkelen. Men det vil koste deg.»
At far hadde forventet at Draco skulle si nøyaktig dette til Harry var ikke noe Draco sa høyt. Harry Potter ville finne det ut på egen hånd – eller ikke.
Men istedenfor ristet Harry Potter på hodet, og smilte under kappen. «Jeg har ingen planer om å forsøke å knuse Rita Slita.»
Draco brydde seg ikke en gang om å prøve å holde vantroen borte fra stemmen. «Du kan ikke fortelle meg at du ikke bryr deg om hva avisen skriver om deg!»
«Jeg bryr meg mindre enn du kanskje tror,» sa Harry Potter. «Men jeg har min egen måte å hanskes med den slags som Slita på. Jeg trenger ikke Lucifus’ hjelp.»
Et bekymret uttrykk havnet på Dracos ansikt før han klarte å forhindre det. Uansett hva Harry Potter hadde tenkt til å gjøre med saken, ville det være noe far ikke forventet, og Draco var ganske nervøs for hvordan det ville ende.
Draco innså også at han ble ganske svett i håret under den store munkekappen. Han hadde aldri faktisk hatt på seg en slik før, og hadde ikke tenkt på at dødseternes kapper antakelig hadde slikt som nedkjølingsformler.
Harry Potter tørket svette fra panna igjen, gjorde en grimase, tok ut tryllestaven, pekte oppover, pustet dypt, og sa «Fryserio!»
Et øyeblikk senere følte Draco den kalde trekken.
«Fryserio! Fryserio! Fryserio! Fryserio! Fryserio!»
Så senket Harry Potter tryllestaven og puttet den tilbake i kutten sin, skjønt det så ut som om hånda hans skalv litt.
Hele rommet virket merkbart kjøligere. Draco kunne også ha klart det, men allikevel, ikke dårlig.
«Så,» sa Draco. «Vitenskap. Du har tenkt til å fortelle meg om blod.»
«Vi skal finne ut om blod,» sa Harry Potter. «Ved å gjøre eksperimenter.»
«Ålreit,» sa Draco. «Hva slags eksperimenter?»
Harry Potter smilte ondt under kappen sin, og sa, «Hva synes du?»
Draco hadde hørt om noe som het den sokratiske metoden, som innebar å lære bort gjennom å stille spørsmål (oppkalt etter en eldgammel filosof som hadde vært altfor smart til å være en ordentlig gomp, og derfor hadde vært en fullblods trollmann i forkledning). En av hans privatlærere hadde brukt den sokratiske metoden ganske mye. Den hadde vært irriterende, men effektiv.
Og så var det Potter-metoden, som var sinnssyk.
For å være rettferdig måtte Draco innrømme at Harry hadde prøvd den sokratiske metoden først, og den hadde ikke virket så bra.
Harry Potter hadde spurt hvordan Draco kunne tenke seg å motbevise blodpurist-hypotesen om at trollmenn ikke kunne gjøre de samme kule tingene som de hadde gjort for åtte århundrer siden, fordi de hadde stiftet familier med gompefødte og futter.
Draco hadde sagt at han kunne ikke forstå hvordan Harry Potter kunne sitte der med et seriøst ansiktsuttrykk og påstå at dette ikke var en felle.
Harry Potter hadde svart, fremdeles med et seriøst uttrykk, at hvis det hadde vært en felle, så ville den ha vært så patetisk åpenbar at han burde bli malt opp til kjøttdeig og fóret til kjæledyrslanger; men det var ikke en felle, det var rett og slett en regel for hvordan vitenskapsmenn opererte: Du måtte prøve å motbevise dine egne teorier, og hvis du gjorde et ærlig forsøk, og ikke klarte det, så var det en seier.
Draco hadde forsøkt å påpeke den himmelropende toskeskapen i dette ved å foreslå at nøkkelen til å overleve en duell var å kaste Avada Kadavra på din egen fot, og bomme.
Harry Potter hadde nikket.
Draco hadde ristet på hodet.
Så hadde Harry Potter presentert den ideen at vitenskapsmenn observerte forskjellige ideer for å se etter hvem som vant, og man kunne ikke slåss uten en motstander, så Draco måtte finne fram til motstandere av blodpurist-hypotesen som man kunne slåss mot slik at blodpurismen kunne vinne. Dette forsto Draco en tanke mer av, selv om Harry Potter hadde sagt det med et visst uttrykk av avsmak. Som for eksempel, hvis det var åpenbart at blodpurisme var den måten verden virkelig fungerte på, så måtte himmelen være blå; og hvis en eller annen annen teori var sann, måtte himmelen være grønn; og ingen hadde sett himmelen ennå; og så gikk du utenfor og så etter, og blodpuristene vant; og etter at dette hadde hendt seks ganger på rad, ville folk begynne å legge merke til en trend.
Harry Potter hadde deretter avslått alle motstandere Draco fant på, fordi de var for svake. Blodpuristene ville ikke få nok kreditt for å slå dem, fordi kampen ikke ville være tilstrekkelig imponerende. Det hadde Draco også skjønt. Trollmenn har blitt svakere fordi husnisser stjeler vår magi hadde ikke hørtes veldig imponerende ut for ham heller.
(Skjønt Harry Potter hadde sagt at den der i det minste kunne gå an å teste, ved at de kunne forsøke å finne ut om husnisser hadde blitt sterkere gjennom århundrene, og til og med tegnet opp et bilde som representerte den økende styrken til husnisser og et annet bilde som viste den minskende styrken til trollmenn. Og hvis de to bildene samsvarte, så ville det peke på husnisser. Alt dette ble sagt i en så fullstendig seriøs tone at Draco hadde følt en plutselig impuls om å stille Noldus et par skarpe spørsmål under verifiserum, men så klarte han å rive seg løs fra tanken.)
Og til slutt hadde Harry Potter sagt at Draco ikke kunne jukse i kampen, vitenskapsmenn var ikke dumme, det ville være åpenbart om du jukset. Det måtte være en virkelig kamp mellom to forskjellige hypoteser som begge virkelig kunne være sanne, med en test som bare den ene sanne hypotesen ville vinne; noe som faktisk ville ende opp på forskjellige måter, avhengig av hvilken hypotese som faktisk var korrekt. Og det ville være erfarne vitenskapsmenn som observerte for å forsikre seg om nøyaktig hva som hendte. Harry Potter hadde påstått at han selv bare ønsket å vite hvordan blod virkelig fungerte, og for å få til det, måtte han få se at blodpuristene virkelig vant; og Draco kom ikke til å kunne lure ham med teorier som bare var der for å knipses vekk.
Selv om han til slutt skjønte poenget, hadde ikke Draco vært i stand til å finne på noen ‘plausible alternativer’, som Harry Potter kalte det, til ideen om at trollmenn ble gradvis mindre mektige fordi de blandet blodet sitt med søle. Det var en altfor åpenbar sannhet.
Det var her Harry Potter, temmelig frustrert, hadde sagt at han kunne ikke tenke seg at Draco virkelig var så dårlig til å se for seg forskjellige synspunkter, det måtte da ha vært dødsetere som hadde latt som om de var fiender av blodpurisme, og hadde kommet opp med langt mer plausible argumenter for deres side enn det Draco kom med nå. Hvis Draco skulle ha prøvd å late som om han var et medlem av Humlesnurrs side, og kommet opp med hypotesen om husnisser, så ville han ikke ha narret noen et eneste sekund.
Draco måtte nesten si seg enig her.
Derfor, Potter-metoden.
«Vær så snill, doktor Malfang,» hvinte Harry Potter, «hvorfor vil du ikke godta artikkelen min?»
Harry Potter hadde vært nødt til å gjenta frasen «bare lat som om du later som om du er en vitenskapsmann» tre ganger før Draco skjønte det.
I det samme øyeblikket hadde Draco innsett at det var noe grunnleggende galt med Harry Potters hjerne, og at hvis noen prøvde psykomantikk på den ville de sannsynligvis ikke klare å finne veien ut igjen.
Harry Potter hadde så gitt ytterligere detaljer i rikt monn: Draco skulle late som om han var en dødseter som ga seg ut for å være redaktør i et vitenskapelig magasin, doktor Malfang, som ønsket å forkaste sin fiende doktor Potters artikkel «Om arveligheten av magiske evner». Og hvis dødseteren ikke oppførte seg slik en ekte vitenskapsmann ville gjøre, ville han bli avslørt som en dødseter og henrettet. Samtidig ble doktor Malfang holdt under nøye oppsyn av egne rivaler, og hadde behov for å få det til å virke som om han forkastet doktor Potters artikkel av nøytrale vitenskapelige grunner, ellers ville han miste sin posisjon som redaktør i magasinet.
Det var et mirakel at Valghatten ikke hadde blitt sprut gal og befant seg i St. Mungos.
Dette var også den mest kompliserte tingen noen noensinne hadde spurt Draco om å late som, og det var null sjanse for at han klarte å si nei til denne utfordringen.
Akkurat nå holdt de på, som Harry Potter hadde kalt det, å komme i stemning.
«Jeg er redd for, herr Potter, at du har skrevet dette med feil blekkfarge,» sa Draco. «Neste!»
Doktor Potters ansikt gjorde godt arbeid ut av å forvitre i fortvilelse, og Draco kunne ikke hjelpe for det – han følte et glimt av doktor Malfangs glede, selv om dødseteren bare latet som om han var doktor Malfang.
Denne delen var morsom. Dette kunne han gjerne holdt på med hele dagen.
Doktor Potter reiste seg fra stolen, krumbøyd av skuffelse, og loffet av gårde, og ble til Harry Potter, som ga tommelen opp; og så ble han doktor Potter igjen, som nærmet seg med et ivrig smil.
Doktor Potter satte seg ned og presenterte for doktor Malfang et stykke pergament, der det sto skrevet:
Om arveligheten av magiske evner
Dr. H.J. Potter-Eving-Vernes, institutt for tilstrekkelig avansert vitenskap
Min observasjon:
Dagens trollmenn kan ikke gjøre like imponerende ting som det trollmenn pleide å gjøre for 800 år siden.
Min konklusjon:
Trollmannsslekta er blitt svakere ved å blande blod med gompefødte og futter.
«Dr. Malfang,» sa dr. Potter med håp i blikket, «jeg lurte på om Magasinet for Ikke Gjentakbare Resultater ville vurdere å publisere min artikkel ved navn ’Om arveligheten av magiske evner’.»
Draco tittet på pergamentet, og smilte mens han vurderte mulige grunner til å avslå. Hvis han var professor, ville han ha avslått essayet som for kort, så –
«Det er for langt, dr. Potter,» sa dr. Malfang.
Et kort øyeblikk var det ekte vantro på doktor Potters ansikt.
«Ah …» sa dr. Potter. «Hva om jeg bare fjerner de separate linjene for observasjoner og konklusjoner, og bare putter inn et derfor –»
«Da blir det for kort. Neste!»
Dr. Potter gikk slukøret av gårde.
«Ålreit,» sa Harry Potter, «du begynner å bli for flink til dette. To ganger til for å øve, og så er tredje gang på ordentlig, ingen avbrytelser imellom; jeg bare kommer rett bort til deg, og den gangen må du avslå artikkelen basert på det faktiske innholdet. Husk at dine vitenskapelige rivaler observerer deg.»
Dr. Potters neste artikkel var perfekt på alle måter, en juvel på sitt område, men måtte dessverre avslås fordi dr. Malfangs magasin hadde problemer med bokstaven E. Dr. Potter tilbød seg å skrive det om uten denne bokstaven, og dr. Malfang forklarte at det var mer av et generelt vokalproblem.
Den neste artikkelen ble avvist fordi det var tirsdag. Mens det faktisk var lørdag. Dr. Potter forsøkte å påpeke dette, og ble møtt med et «Neste!» (Draco startet å forstå hvorfor Slur brukte sitt tak på Humlesnurr for å komme i en posisjon der han kunne være ekkel mot elevene.)
Og så –
Dr. Potter ankom med et selvtilfreds smil.
«Dette er min nyeste artikkel, Om arveligheten av magiske evner,» framla dr. Potter selvsikkert, og stakk fram pergamentet. «Jeg har bestemt meg for å tillate at ditt magasin publiserer det, og har forberedt det fullt ut opp mot dine retningslinjer slik at du kan publisere det raskt.»
Dødseteren bestemte seg for å spore opp og drepe dr. Potter etter at denne oppgaven var unnagjort. Dr. Malfang beholdt et høflig smil på ansiktet, siden rivalene observerte, og sa …
(Pausen varte og varte, mens dr. Potter så på ham utålmodig.)
… «La meg se på det, takk.»
Dr. Malfang tok pergamentet og så grundig gjennom det.
Dødseteren begynte å bli nervøs grunnet det faktum at han ikke var en virkelig vitenskapsmann, og Draco forsøkte å huske hvordan han skulle prate på samme måte som Harry Potter.
«Du, eh, må vurdere andre mulige forklaringer for din, øh, observasjon, utenom kun denne ene –»
«Jaså?» avbrøt dr. Potter. «Som hva da? Husnisser stjeler magien vår? Mine data gir kun én mulig konklusjon, dr. Malfang. Det er ingen andre plausible hypoteser.»
Draco forsøkte febrilsk å beordre hjernen sin til å tenke, hva ville han si hvis han ga seg ut for å være et medlem av Humlesnurrs fraksjon, hva hevdet de faktisk var årsaken til at trollmannsevnene var på retur, Draco hadde aldri brydd seg om å faktisk stille akkurat det spørsmålet …
«Hvis du ikke kan tenke deg andre måter mine observasjoner kan forklares på, er du nødt til å publisere artikkelen min, doktor Malfang.»
Det var det hånlige fliret på dr. Potters ansikt som gjorde utslaget.
«Å ja?» svarte dr. Malfang bryskt. «Hvordan vet du at selve magien ikke holder på å blekne?»
Tida stoppet.
Draco og Harry Potter utvekslet forferdede, skrekkslagne blikk.
Så spyttet Harry Potter ut noe som sannsynligvis var et ekstremt stygt ord hvis du var oppfostret hos gomper. «Jeg tenkte ikke på det!» sa Harry Potter. «Og det burde jeg ha gjort. Magien forsvinner. Utrolig, veldig, ikke bra!»
Den alarmerende tonen i Harry Potters stemme var smittsom. Helt uten å tenke seg om fór Dracos hånd inn under kappen og klemte om tryllestaven. Han hadde gått ut fra at adelsslekta Malfang var trygg; så lenge de bare giftet seg inn i familier som kunne spore blodlinjen fire generasjoner tilbake mente alle at det var trygt, det hadde aldri slått ham før at kanskje ingenting kunne stoppe magien fra å forsvinne. «Harry, hva gjør vi?» Dracos stemme hevet seg panisk. «Hva gjør vi?»
«La meg tenke!»
Etter noen øyeblikk grep Harry den samme fjærpennen og pergamentrullen han hadde brukt til å skrive sin liksom-artikkel, og startet å skrible ned noe.
«Vi skal finne det ut,» sa Harry med stram stemme. «Hvis magien selv holder på å blekne vekk fra verden skal vi finne ut hvor fort den blekner og hvor mye tid vi har igjen til å gjøre noe. Så skal vi finne ut hvorfor den blekner, og så skal vi gjøre noe med det. Draco, har trollmannskrefter minsket jevnt, eller har det vært plutselige fall?»
«Jeg … Jeg vet ikke …»
«Du fortalte meg at ingen har kunnet måle seg med de fire grunnleggerne av Galtvort. Så da har det pågått i minst åtte hundre år? Du kan ikke huske å ha hørt noe om problemer som plutselig oppsto for fem hundre år siden eller noe?»
Draco prøvde febrilsk å tenke. «Jeg har alltid hørt at ingen noensinne var så god som Merlin, og etter det, aldri så gode som Galtvorts grunnleggere.»
«Ålreit,» sa Harry mens han fremdeles noterte. «Fordi det er omtrent tre århundrer siden gomper startet å ikke tro på magi, noe jeg kanskje trodde hadde noe med saken å gjøre. Og omtrent halvannet århundre siden gomper begynte å bruke teknologi som slutter å virke rundt magi, og jeg lurte på om det også virket andre veien.»
Draco eksploderte ut av stolen sin, så sint at han knapt kunne få fram et ord. «Det er gompene –»
«Men i svarte, da!» brølte Harry. «Hørte du ikke en gang på deg selv? Det har pågått i minst åtte århundrer, og gompene gjorde ingenting interessant på den tida! Vi må finne den virkelige sannheten! Det kan hende at gompene har hatt noe med det å gjøre, men hvis de ikke har, og du legger all skylden på dem og det hindrer oss i å finne ut hva som egentlig skjer, så vil du en dag våkne opp om morgenen og finne ut at tryllestaven din bare er en trepinne!»
Dracos pust stoppet i halsen hans. Hans far hadde ofte sagt våre staver vil brekkes i våre hender i sine taler, men Draco hadde aldri egentlig tenkt igjennom hva dette betydde; det kom ikke til å skje ham, når alt kom til alt. Og nå virket det plutselig svært reelt. Bare en trepinne. Draco kunne levende forestille seg hvordan det ville være å ta ut tryllestaven og prøve å kaste en formel og finne ut at ingenting skjedde …
Det kunne skje med alle.
Det ville ikke være trollmenn mer, ikke magi mer, noensinne. Bare gomper som hadde noen legender om hva deres forfedre hadde vært i stand til.
Noen av disse gompene ville hete Malfang, og det var alt som ville være igjen av navnet.
For første gang i livet forsto Draco hvorfor det fantes dødsetere.
Han hadde alltid tatt for gitt at det å bli en dødseter var en av de tingene du gjorde når du ble voksen. Nå forsto Draco, han visste hvorfor far og fars venner hadde sverget å gi sine liv for å forhindre dette marerittet, det fantes ting der du ikke kunne bare stå på sidelinjen og observere. Men hva hvis det kom til å skje uansett, hva hvis alle ofrene, alle vennene de hadde mistet til Humlesnurr, familien de hadde mistet, hva hvis alt hadde vært for ingenting …
«Magi kan ikke blekne,» sa Draco med brusten stemme. «Det ville ikke være rettferdig.»
Harry stoppet å notere og tittet opp. Ansiktet hadde et sint uttrykk. «Faren din har aldri fortalt deg at livet ikke er rettferdig?»
Far hadde faktisk sagt det, hver eneste gang Draco brukte det ordet. «Men, men, det er for forferdelig å tro at –»
«Draco, la meg introdusere deg til noe jeg kaller Tarskis litani. Det forandrer seg hver gang du bruker det. Ved denne anledningen lyder den slik: Hvis magi holder på å blekne vekk fra verden, ønsker jeg å tro at magi blekner ut av verden. Hvis magi ikke holder på å blekne vekk fra verden, ønsker jeg ikke å tro at magi blekner ut av verden. La meg ikke bli glad i en tro som jeg kanskje ikke ønsker. Hvis vi lever i en verden der magi blekner, så er det det vi må tro på, vi må vite hva som venter oss slik at vi kan stoppe det; eller i verste fall gjøre hva vi kan i den tida som er igjen. Det å ikke tro på det vil ikke forhindre at det skjer. Så det eneste spørsmålet vi må stille er om magi faktisk holder på å blekne, og hvis det er den verdenen vi lever i så er det det vi ønsker å tro på. Gendlins litani: Det som er sant er allerede slik, å innse det gjør det ikke verre. Forsto du den, Draco? Jeg skal få deg til å pugge den senere. Det er noe du gjentar for deg selv hver gang du starter å lure på om det er en god ide å tro på noe som faktisk ikke er sant. Faktisk vil jeg at du skal si det akkurat her og nå. Det som er sant er allerede slik, å innse det gjør det ikke verre. Si det.»
«Det som er sant er allerede slik,» gjentok Draco med skjelvende stemme, «å innse det gjør det ikke verre.»
«Hvis magi blekner, ønsker jeg å tro på at magi blekner. Hvis magi ikke blekner, ønsker jeg ikke å tro på at magi blekner. Si det.»
Draco gjentok ordene med sykdomsfornemmelser i magen.
«Bra,» sa Harry. «Husk, det kan hende at det ikke skjer, og da trenger du ikke tro på det heller. Først ønsker vi bare å vite hva som faktisk foregår, hvilken verden vi faktisk lever i.» Harry vendte tilbake til arbeidet, noterte mer, og snudde så pergamentet slik at Draco kunne se det. Draco lente seg over pulten, og Harry brakte det grønne lyset nærmere.
OBSERVASJON:
Trollmannskraft er ikke så sterk nå som den var da Galtvort ble grunnlagt.
HYPOTESER:
- Selve magien holder på å blekne.
- Trollmenn blander blod med gomper og futter.
- Kunnskapen om kraftige magiske formler er tapt.
- Trollmenn spiser feil mat som barn; eller noe annet enn blod får dem til å vokse opp svakere enn før.
- Gompeteknologi påvirker magi. (Helt fra for 800 år siden?)
- Sterke trollmenn får færre barn. (Draco enebarn? Sjekk om tre sterke trollmenn, Krengle / Humlesnurr / Mørkets herre, hadde barn)
TESTER:
«Ålreit,» sa Harry. Pusten hans hørtes roligere ut. «Nå. Når du har et forvirrende problem og du ikke har noen anelse om hva som egentlig skjer, så er det smart å se om det finnes noen virkelig enkle tester, noe du kan sjekke med en gang. Observasjoner som ville være annerledes for minst én av dem i forhold til de andre.»
Draco var i sjokktilstand mens han stirret på lista. Han innså plutselig at han kjente en forskrekkelig mengde fullblods som var enebarn. Ham selv, Krabbe, Gurgel, – praktisk talt alle. De to mektigste trollmennene alle snakket om var Humlesnurr og Mørkets herre, og ingen av dem hadde barn, akkurat slik Harry mistenkte …
«Det kommer til å bli skikkelig vanskelig å skille mellom 2 og 6», sa Harry, «hvis det uansett er i blodet, så må vi forsøke å spore trollmannskunstens nedgang og sammenlikne det med hvor mange barn forskjellige typer trollmenn hadde, og måle trolldomsevnene til gompefødte og sammenlikne dem med fullblods …» Harrys fingre tappet nervøst på pulten. «La oss bare slå sammen 6 og 2 og kalle dem blodhypotesen så lenge. 4 er usannsynlig siden da ville alle merke en plutselig nedgang når trollmenn byttet til nye matretter, det er vanskelig å se at det ville endret seg gradvis over 800 år. 5 er usannsynlig av samme grunn, ingen plutselig nedgang, gomper gjorde ingenting for 800 år siden. 4 ser ut som 2 og 5 ser ut som 1 uansett. Så i hovedsak burde vi prøve å skille mellom 1, 2 og 3.» Harry vendte pergamentet mot seg selv igjen, tegnet en ellipse rundt de tre numrene, og vendte det tilbake. «Magi blekner; blod svekkes; kunnskap forsvinner. Hvilken test vil gi forskjellig resultat avhengig av hvilket alternativ som stemmer? Hva kunne vi observere, som ville bety at en av disse var feil?»
«Jeg har da ikke peiling!» buste Draco ut. «Hvorfor spør du meg? Du er vitenskapsmannen!»
«Draco,» sa Harry, med en anelse bedende desperasjon i stemmen, «jeg vet bare ting som gompe-vitenskapsmenn vet! Du vokste opp i trollmannsverdenen, det gjorde ikke jeg! Du kan mer magi enn meg og du kan mye mer om magi enn meg, og du tenkte ut hele denne ideen i utgangspunktet, så start å tenke som en vitenskapsmann og løs dette!»
Draco svelget hardt og stirret på pergamentet.
Magi blekner … trollmenn blander blod med gomper … kunnskap forsvinner …
«Hvordan vil verden virke hvis magi blekner?» sa Harry Potter. «Du vet mer om magi, det burde være du som gjetter, ikke jeg. Tenkt deg at du forteller en historie om dette. Hva skjer i den historien?»
Draco forsøkte å forestille seg det. «Fortryllelser som pleide å virke, slutter å virke.» Trollmenn våkner opp og oppdager at tryllestavene bare er trepinner …
«Hva vil verden se ut som hvis trollmannsblodet blir svakere?»
«Folk kan ikke gjøre ting som deres forfedre kunne.»
«Hva vil verden se ut som hvis kunnskap tapes?»
«Folk vil ikke vite hvordan de kaster formler i utgangspunktet …» sa Draco. Han stoppet, overrasket over sine egne ord. «Det er en test, ikke sant?»
Harry nikket bestemt. «Det er en test.» Han skrev det på pergamentet under Tester:
- Finnes det formler som vi kjenner til, men ikke kan kaste (1 eller 2) eller er de tapte formlene ikke lenger kjent?
«Så det skiller mellom 1 og 2 på den ene siden, og 3 på den andre siden,» sa Harry. «Nå trenger vi noe som kan skille mellom 1 og 2. Magi blekner, blod svekkes … hvordan kan vi se noen forskjell?»
«Hva slags formler pleide førsteklassinger å bruke på Galtvort?» sa Draco. «Hvis de pleide å være i stand til å kaste kraftigere formler, var blodet sterkere –»
Harry Potter ristet på hodet. «Eller selve magien var sterkere. Vi må tenke ut en måte å finne forskjellen på.» Harry reiste seg fra stolen og begynte å gå nervøst rundt i klasserommet. «Nei, vent, kanskje det vil fungere allikevel. La oss si at forskjellige formler bruker opp forskjellige mengder magisk energi. Så, hvis den magien som omgir oss blir svakere, så ville de kraftigste formlene dø først, mens formlene alle lærer i første klasse ville forbli som de var …» Harrys nervøse gange ble raskere. «Det er ikke en veldig bra test, det handler mer om at mektig trollmannskunst blir tapt enn at all trollmannskunst blir tapt, noens blod kunne være for svakt for kraftig trollmannskunst, men sterkt nok for enkle formler … Draco, vet du hvorvidt mektige trollmenn i en spesifikk tidsperiode, som for eksempel mektige trollmenn i bare dette århundret, har større kraft som barn? Hvis Mørkets herre hadde kastet en avkjølingsformel da han var elleve, kunne han ha frosset hele rommet?»
Dracos ansikt vred seg mens han prøvde å huske. «Jeg kan ikke huske å ha hørt noe om Mørkets herre, men jeg tror Humlesnurr visstnok skal ha gjort noe forbløffende under sin UGLE i transfigurasjon i femte klasse … Jeg tror at andre trollmenn med stor kraft også var flinke på Galtvort …»
Harry skulte mens han fortsatte å vandre rundt. «Det kan tenkes at de bare studerte hardt. Allikevel, hvis førsteklassinger lærte de samme formlene og virket omtrent like mektige da som nå, så kunne vi kalle det et svakt bevis for 1 over 2 … vent litt.» Harry stoppet opp. «Jeg har en annen test som kanskje kan skille mellom 1 og 2. Det ville ta litt tid å forklare, det bruker visse ting som vitenskapsmenn vet om blod og arv, men det er et enkelt spørsmål å stille. Og hvis vi kombinerer min test og din test og begge gir samme resultat, så er det et sterkt hint om svaret.» Harry sprang nesten tilbake til pulten, tok pergamentet og skrev:
- Kastet førsteklassinger i gamle dager de samme typene formel, med samme kraft, som nå? (Svakt bevis for 2 over 1, men det kan også tenkes at blodet bare mister evnen til kraftig trolldom.)
- Ytterligere test som skiller 1 og 2 ved å bruke vitenskapelig kunnskap om blod, skal forklare senere.
«Okei,» sa Harry, «vi kan i det minste forsøke å se forskjellen mellom 1 og 2 og 3, så la oss starte med en gang, vi kan tenke ut flere tester etter at vi har gjort de vi allerede har. Så. Det ville virke litt merkelig hvis Draco Malfang og Harry Potter gikk rundt og stilte spørsmål sammen, så her er ideen min. Du går rundt på Galtvort og finner gamle portretter og spør dem om hvilke formler de lærte å bruke de første årene. De er malerier, så de ville ikke stusse over at Draco Malfang gjør det. Jeg spør nyere portretter og levende mennesker om formler vi kjenner til, men ikke kan bruke; ingen vil stusse over at Harry Potter stiller merkelige spørsmål. Og så må jeg gjøre kompliserte undersøkelser rundt glemt magi, så jeg vil at du skal være den som samler data til mitt eget vitenskapelige spørsmål. Det er et enkelt spørsmål og du burde være i stand til å finne svaret ved å spørre portrettene. Jeg tror kanskje du bør skrive det ned. Klar?»
Draco satte seg ned igjen og fisket i ranselen etter pergament og fjærpenn. Når det lå på pulten, tittet han opp med et bestemt uttrykk. «Sett i gang.»
«Finn portretter som kjente et futte-ektepar – ikke gjør deg til, Draco, det er viktig informasjon. Bare spør nyere portretter som er griffinger eller noe. Finn portretter som kjente et futte-ektepar godt nok til å vite navnene på alle barna. Skriv ned navnet til hvert barn og hvorvidt det barnet var en trollmann, en futt eller en gomp. Hvis de ikke vet hvorvidt barnet var futt eller gomp, skriv ‘ikke-trollmann’. Skriv ned det for hvert barn ekteparet hadde, ikke hopp over noen. Hvis portrettet bare kan navnet på trollmannsbarn, ikke navn på resten av barna, så skriver du ikke ned noe for det ekteparet. Det er svært viktig at du bare får inn data fra noen som kjenner alle barna til futteparet, godt nok til å huske navnene på alle sammen. Forsøk å få minst førti navn totalt, hvis du kan; og hvis du har tid til flere, så er det bedre. Fikk du med deg alt det?»
«Gjenta det,» sa Draco da han var ferdig med å skrive, og Harry gjentok.
«Jeg fikk det med meg,» sa Draco, «men hvorfor –»
«Det har med en av blodets hemmeligheter å gjøre som vitenskapsmenn allerede har funnet ut. Jeg skal forklare når du kommer tilbake. La oss gå hver vår vei og møtes her igjen om en time, det burde bli 18.22. Er vi klare?»
Draco nikket bestemt. Det virket i overkant kjapt, men det var lenge siden han hadde blitt lært opp til å være kjapp.
«Klar – gå!» sa Harry Potter, trakk av seg den krøllete munkekappen og dyttet den ned i pungen, som begynte å spise den, og, uten å vente på at pungen skulle bli ferdig, spant han rundt og begynte å gå raskt mot døra i klasserommet, dunket inn i en pult og falt nesten i hastverket.
Før Draco hadde rukket å få av seg sin egen kappe og dytte den ned i ranselen var Harry Potter borte.
Draco sprang nesten ut døra.