Kapittel 23: Teorien om machiavellistisk intelligens

Akt 3:

Draco ventet i en liten vindusalkove han hadde funnet nær Storhallen, med magen i opprør.

Det ville være en pris, og den ville ikke være liten. Draco hadde visst dette helt siden han våknet og innså at han ikke turte å gå inn i Storhallen for å spise frokost fordi han kanskje ville få se Harry Potter der og Draco visste ikke hva som ville skje etterpå.

Fottrinn nærmet seg.

«Her,» sa stemmen til Vincent. «Nå, sjefen ække i bra humør i dag, så bare pass deg.»

Draco kom til å flå den idioten levende og sende tilbake den flådde kroppen med en forespørsel om en mer intelligent tjener, for eksempel en død bille.

Ett sett fottrinn forsvant, og det andre settet kom nærmere.

Kverningen i Dracos mage ble verre.

Harry Potter kom til syne. Ansiktet var gjennomtenkt nøytralt, men kappen med blå kant så merkelig skjev ut, som om den ikke hadde blitt tatt på skikkelig –

«Armen din,» sa Draco helt uten å tenke seg om.

Harry løftet sin venstre arm, som for å se nærmere på den selv.

Hånda dinglet løst fra armen, som noe dødt.

«Madam Pomfrit sa det ikke er permanent,» sa Harry stille. «Hun sa at den burde være omtrent helt i orden før timene starter i morgen.»

Et kort sekund kom nyhetene som en lettelse.

Og så innså Draco det.

«Du gikk til madam Pomfrit,» hvisket Draco.

«Selvsagt gjorde jeg det,» sa Harry Potter, som om han påpekte det åpenbare. «Hånda mi virket ikke.»

Sakte demret det for Draco hvilken absolutt tosk han hadde vært, mye verre enn de eldre smygardingene han hadde kjeftet opp.

Han hadde bare tatt det for gitt at ingen ville gå til en høyere autoritet når en Malfang gjorde noe mot dem. At ingen ville ønske at Lucifus Malfang holdt øye med dem, noen­sinne.

Men Harry Potter var ikke en redd liten håsblåsing som ville holde seg utenfor spillet. Han spilte allerede, og fars øyne var på ham allerede.

«Hva annet sa madam Pomfrit?» sa Draco, med hjertet i halsen.

«Professor Pirrevimp sa at formelen som var blitt brukt på hånda mi hadde vært en mørk torturformel og en ekstremt alvorlig sak, og det å nekte å si hvem som gjorde det var absolutt uakseptabelt.»

Det var en lang pause.

«Og så?» sa Draco med skjelvende stemme.

Harry Potter smilte lett. «Jeg ga min dypeste unnskyldning, hvilket fikk professor Pirrevimp til å se meget streng ut, og så fortalte jeg professor Pirrevimp at hele greia var, de­finitivt, ekstremt alvorlige, hemmelige, delikate saker, og at jeg allerede hadde in­for­mert rektor om prosjektet.»

Draco gispet. «Nei! Pirrevimp kommer ikke til å godta det uten videre! Han kommer til å sjekke med Humlesnurr!»

«Absolutt,» sa Harry Potter. «Jeg ble prompte halt av sted til rektors kontor.»

Draco skalv nå. Hvis Humlesnurr tok med Harry Potter til Heksingating, frivillig eller motvillig, og fikk Gutten-som-overlevde til å vitne under verifiserum at Draco hadde torturert ham … svært mange mennesker likte Harry Potter, far kunne tape den av­stem­nin­gen …

Far kunne kanskje være i stand til å overbevise Humlesnurr om å ikke gjøre det, men det ville koste. Prisen ville være forferdelig. Spillet hadde regler nå, du kunne ikke gå rundt og true folk vilkårlig lenger. Men Draco hadde vandret inn i Humlesnurrs hender av egen fri vilje, og Draco var et meget verdifullt gissel.

Skjønt siden Draco ikke lenger kunne bli en dødseter, var han ikke så verdifull som far trodde.

Tanken skar i hjertet hans som en kutteformel.

«Og så?» hvisket Draco.

«Humlesnurr deduserte øyeblikkelig at det var deg. Han visste at vi har hengt sam­men.»

Verst tenkelige scenario. Hvis Humlesnurr ikke hadde gjettet hvem som gjorde det, så ville han kanskje ikke risikert å bruke psykomantikk bare for å finne det ut … men hvis Humlesnurr visste

«Og?» Draco tvang ordet ut.

«Vi snakket litt.»

«Og?»

Harry Potter gliste. «Og jeg forklarte ham at det ville være til hans fordel om han ikke gjorde noen ting.»

Dracos sinn møtte en murvegg med et klask. Han stirret på Harry Potter med halv­åpen munn som en åndssvak.

Så lang tid tok det før Draco husket.

Harry kjente til Humlesnurrs mystiske hemmelighet, den samme Slur brukte for å få tak på ham.

Draco kunne se det for seg nå; Humlesnurr med strengt blikk, som skjulte sin iv­rig­het mens han forklarte Harry hvor forferdelig alvorlig denne saken var.

Og Harry som høflig ba Humlesnurr om å holde munn hvis han visste sitt eget beste.

Far hadde advart Draco mot slike mennesker, folk som kunne ruinere deg og allikevel være så sympatiske at det var vrient å hate dem skikkelig.

«Og etter det,» sa Harry, «sa rektor til professor Pirrevimp at dette faktisk var en hem­melig og delikat sak som han allerede var informert om, og at han ikke trodde at å presse igjen­nom ytterligere undersøkelser på nåværende tidspunkt ville hjelpe meg eller andre. Professor Pirrevimp begynte å si noe om at rektors vanlige komplotter gikk altfor langt, og på det tidspunktet måtte jeg avbryte og forklare at det hadde vært min egen ide og ikke noe rektor tvang meg til; så professor Pirrevimp spant rundt og begynte å lekse opp for meg, og så måtte rektor avbryte ham og si at som Gutten-som-overlevde var jeg dømt til å havne opp i merkelige og farlige situasjoner så det var tryggere at jeg oppsøkte dem med vilje istedenfor å vente til de skjedde ved et uhell; og det var da professor Pirrevimp kastet hendene i været og startet å skrike i falsett til både rektor og meg om hvordan han ga blaffen i hva vi kokte sammen, men dette kom ikke til å hende igjen så lenge jeg var i huset Ravnklo, ellers ville han kaste meg ut og jeg kunne dra til Griffing hvor all denne humle­snurringen hørte hjemme –»

Harry gjorde det svært vanskelig for Draco å hate ham.

«Men uansett,» sa Harry, «så hadde jeg ikke noe lyst til å bli kastet ut av Ravnklo, så jeg lovte professor Pirrevimp at noe som dette ikke kom til å skje igjen, og hvis det gjør det, så ville jeg fortelle ham hvem som gjorde det.»

Harrys øyne burde ha vært iskalde. Det var de ikke. Stemmen burde ha framført det som en dødelig trussel. Det gjorde den ikke.

Og Draco så spørsmålet som burde ha vært åpenbart, og det drepte stemningen øye­blik­­kelig.

«Hvorfor … gjorde du det ikke?»

Harry gikk bort til vinduet, til den smale strimen sollys som fant veien inn i alkoven, og vendte blikket utover, mot Galtvorts grønne sletter. Lysheten skinte av ham, av kut­ten, av ansiktet.

«Hvorfor gjorde jeg det ikke?» sa Harry. Stemmen begynte å bære igjen. «Jeg antar … fordi jeg rett og slett ikke klarte å bli sint på deg. Jeg visste jeg hadde gjort deg vondt først. Jeg vil faktisk ikke kalle det rettferdig en gang, fordi det jeg gjorde mot deg var verre enn det du gjorde mot meg.»

Det var som å kaste hjernen mot en murvegg en gang til. For alt Draco visste kunne Harry ha snakket oldgresk.

Dracos sinn lette etter mønstre, etter noe å sammenlikne med, og returnerte blankt. Uttalelsen var en innrømmelse som ikke hadde vært til Harrys fordel. Det var ikke en gang det Harry burde ha sagt for å gjøre Draco til en mer lojal tjener, nå da Harry hadde makt over ham. For å gjøre det burde Harry ha lagt vekt på hvor snill han hadde vært, ikke hvor mye han hadde skadet Draco.

«Men allikevel,» sa Harry, nå med en stemme så lav at det nærmet seg hvisking, «det hadde vært fint om du ikke gjorde det igjen, Draco. Det gjorde vondt, og jeg vet ikke om jeg klarer å tilgi deg en gang nummer to. Jeg vet ikke om jeg ville være i stand til å ønske det.»

Draco kunne ikke fatte det.

Prøvde Harry å gjøre seg til venns med ham?

Det fantes ingen mulighet for at Harry Potter kunne være dum nok til å tro at det fremdeles var mulig etter det han hadde gjort.

Du kunne være noens venn og allierte, slik Draco hadde prøvd med Harry; eller du kunne ødelegge livet deres og ta fra dem alle valgmuligheter. Ikke begge deler samtidig.

Men Draco skjønte heller ikke hva annet det kunne være Harry prøvde på.

Og en merkelig tanke kom plutselig til Draco, noe Harry hadde snakket mye om i går.

Og tanken var: Test det.

Du har våknet som vitenskapsmann nå, hadde Harry sagt, og selv om du aldri lærer å bruke kraften din, vil du alltid, se etter, måter, å teste, det du tror på … De illevarslende ord­ene, uttalt med smertegisp, hadde gjentatt seg selv om igjen og om igjen i Dracos hode.

Hvis Harry faktisk latet som om han var en angrende venn som ved et uhell hadde skadet noen …

«Du planla å gjøre dette mot meg!» sa Draco, og klarte å putte en anklagende tone i stemmen. «Du gjorde ikke dette fordi du var sint, du gjorde det fordi du ville gjøre det!»

Din stakkar, ville Harry Potter si, naturligvis planla jeg det, og nå er du min –

Harry snudde seg mot Draco igjen. «Det som hendte i går var ikke planen,» sa Harry, med en stemme som virket som om den satt fast i halsen. «Planen var at jeg skulle lære deg hvorfor det alltid er bedre å kjenne sannheten, og at vi så sammen skulle prøve å finne sannheten om blod, og uansett hva svaret var så ville vi godta det. I går … forhastet jeg meg.»

«Alltid bedre å kjenne sannheten,» sa Draco kjølig. «Som om du gjorde meg en tje­nes­te.»

Harry nikket, hvilket fikk Dracos hode til å gi opp igjen, og sa, «Hva hvis Lucifus får samme ide som jeg gjorde, at problemet er at hekser og trollmenn med størst kraft får færre barn? Han ville kanskje starte opp et program for å betale de sterkeste fullblods til å ha flere barn. Faktisk, hvis teorien om blodets renhet var sann, så var det akkurat det Lucifus burde gjøre – påvirke problemet fra sin egen side, der han kan få ting til å skje umid­delbart. Akkurat nå, Draco, er du den eneste vennen Lucifus har som ville prøve å hindre ham i å kaste bort tida, fordi du er den eneste som kjenner den virkelige sann­heten og kan forutsi de virkelige resultatene.»

En tanke dukket opp i Dracos hode, en tanke om at Harry Potter hadde vokst opp på et sted så merkelig at han nå i praksis var et magisk vesen istedenfor en trollmann. Draco kunne rett og slett ikke prøve å gjette på hva Harry ville si eller gjøre neste gang.

«Hvorfor?» sa Draco. Det å fylle stemmen med smerte og en følelse av å være forrådt var slett ikke vanskelig. «Hvorfor gjorde du dette mot meg? Hva var egentlig planen din?»

«Vel,» sa Harry, «du er Lucifus’ arving, og tro det eller ei, Humlesnurr tror at jeg til­hø­rer ham. Så du og jeg kan vokse opp og utkjempe deres kamper mot hverandre. Eller vi kan gjøre noe annet.»

Sakte begynte Dracos sinn å lukte på denne ideen. «Du vil provosere fram en kamp mellom dem, en kamp til siste slutt, og deretter gripe makten etter at begge er utmattet.» Draco følte kald frykt i brystet. Det måtte han forsøke å stoppe, uansett hva det ville koste ham selv –

Men Harry ristet på hodet. «Å himmel, nei!»

«Nei … ?»

«Du ville ikke sette i gang noe slikt, og det ville ikke jeg heller,» sa Harry. «Dette er vår verden, vi har ikke lyst til å ødelegge den. Men tenkt deg, la oss si, at Lucifus trodde at Konspirasjonen var ditt verktøy og du var på hans side, Humlesnurr trodde Kon­spi­ra­sjo­nen var mitt verktøy og jeg var på hans side, Lucifus trodde at du hadde vunnet meg til din side og Humlesnurr trodde Konspirasjonen var min, Humlesnurr trodde at jeg hadde vunnet deg til min side og Lucifus trodde Konspirasjonen var din, og så ville begge to hjelpe oss, men bare på en slik måte at den andre ikke ville oppdage noe.»

Draco trengte ikke å late som at han var målløs.

Far hadde en gang tatt ham med for å se et skuespill kalt Lysets tragedie, om denne utrolig smarte smygardingen med navnet Lyset som dro ut for å rense verden for ondskap ved å bruke en eldgammel ring som kunne drepe alle han kjente navnet og ansiktet til; og som hadde hatt som motstander en annen utrolig smart smygarding, en skurk ved navn Lovliet, som hadde brukt forkledning for å skjule sitt sanne ansikt; og Draco hadde ropt og heiet på alle de riktige stedene, spesielt i midten; og så hadde skuespillet endt trist, og Draco hadde vært svært skuffet, og far hadde mildt påpekt at ordet ‘tragedie’ faktisk sto i stykkets tittel.

Etterpå hadde far spurt Draco om han forsto hvorfor de hadde gått for å se dette stykket.

Draco hadde sagt at det var for å lære ham å bli så smart som Lyset og Lovliet når han vokste opp.

Far hadde sagt at Draco ikke kunne ta mer feil, og påpekte at selv om Lovliet for så vidt hadde vært smart ved å skjule ansiktet hadde det ikke vært noe som helst behov for å fortelle navnet sitt til Lyset. Far hadde deretter fortsatt med å plukke fra hverandre om­trent hver eneste del av skuespillet, mens Draco lyttet med større og større øyne. Og far hadde avsluttet med å fortelle at skuespill som dette alltid var urealistiske, fordi hvis for­fat­teren hadde visst hva noen som faktisk var så smarte som Lyset faktisk ville gjøre, så ville forfatteren ha prøvd å ta over verden selv istedenfor bare å skrive skuespill om det.

Dette var tidspunktet da far hadde fortalt Draco om Regelen om Tre, som var at alle planer som krever at mer enn tre forskjellige ting skjer aldri vil fungere i det virkelige livet.

Videre hadde far forklart at siden bare en idiot ville forsøke en plan som var så kom­pli­sert som mulig, så var den virkelige begrensningen to.

Draco forsøkte, men kunne ikke engang finne passende ord for å beskrive hvor totalt urea­listisk det var at Harrys mesterplan skulle fungere.

Men det var akkurat den typen feil du ville gjøre hvis du ikke hadde mentorer og du trodde at du var smart og hadde lært om å legge plott gjennom å se skuespill.

«Så,» sa Harry, «hva synes du om planen?»

«Det høres smart ut …» sa Draco sakte. Å rope briljant! og gispe i ærefryd ville ha virket for mistenkelig. «Harry, kan jeg spørre deg om noe?»

«Klart,» sa Harry.

«Hvorfor kjøpte du slik en dyr pung til Grang?»

«For å vise at jeg ikke bærer nag,» sa Harry øyeblikkelig. «Men jeg antar vel også at hun vil føle det litt beklemmende å si nei til eventuelle små forespørsler jeg kommer med de neste månedene.»

Og det var da Draco innså at Harry faktisk prøvde å gjøre seg til venns med ham.

Harrys trekk mot Grang hadde vært smart, kanskje til og med genialt. Gjør slik at din fiende ikke mistenker deg, og sett dem i gjeld til deg på en vennlig måte slik at du kan ma­nøvrere dem i riktig stilling kun ved å spørre dem. Draco kunne ikke fått til noe slikt, målet for handlingen ville ha vært for mistenksom, men Gutten-som-overlevde kunne. Så første trinn i Harrys plott var å gi fienden en dyr presang. Draco ville ikke tenkt på det i det hele tatt, men det kunne virke …

Hvis du var Harrys fiende, så ville det fra starten av være vanskelig å gjennomskue kon­spirasjonene hans, men hans tankegang ville gi mening så snart du forsto den, du ville få med deg at han prøvde å skade deg.

Den måten Harry oppførte seg på mot Draco akkurat nå ga ikke mening.

Fordi hvis du var Harrys venn, så prøvde han å være venn med deg på den fremmede, uforståelige måten han hadde blitt oppfostret av gomper til å bruke, selv om det betydde å ødelegge hele livet ditt.

Stillheten varte.

«Jeg vet at jeg har misbrukt vennskapet vårt på det groveste,» sa Harry til slutt. «Men vær så snill å tro, Draco, at til syvende og sist ville jeg bare at du og jeg skulle finne fram til sannheten sammen. Er det noe du kan tilgi?»

Et kryss med to stier, men der bare en sti var enkel å gå tilbake på hvis Draco endret mening …

«Jeg antar at jeg forstår hva du prøvde å gjøre,» løy Draco, «så ja.»

Harrys øyne lyste opp. «Det er jeg glad for å høre, Draco,» sa han mykt.

De to elevene sto i alkoven, Harry fremdeles badet av lys i den enslige solstrålen, Draco i skyggen.

Og Draco innså med et snev av frykt og fortvilelse at selv om det absolutt var en fryktelig skjebne å være Harrys venn, så hadde Harry nå så mange muligheter til å true Draco at det å være fienden hans ville til og med være verre.

Sannsynligvis.

Kanskje.

Vel, han kunne alltids bytte om til fiende senere …

Han var fortapt.

«Såh,» sa Draco. «Hva nå?»

«Vi studerer igjen neste lørdag?»

«Det bør helst ikke bli som forrige gang –»

«Ikke bekymre deg om det, det vil ikke det,» sa Harry. «Noen flere lørdager som det og du vil komme et hestehode foran meg.»

Harry lo. Draco lo ikke.

«Ah, og før du går,» sa Harry og gliste fårete, «jeg vet at tidspunktet er dårlig, men jeg ønsker å be deg om et råd, faktisk.»

«Okei,» sa Draco, fremdeles distrahert av den siste uttalelsen.

Harrys øyne ble målrettet. «Det å kjøpe den pungen til Grang bruke opp det meste av gullet jeg klarte å stjele fra Flirgott-hvelvet mitt –»

Hva.

«– og McSnurp har nøkkelen til hvelvet, eller Humlesnurr har den kanskje nå. Og jeg er akkurat i gang med starten av et plott som kanskje krever penger, så jeg lurer på om du vet hvordan jeg kan få tilgang –»

«Jeg kan låne deg penger,» sa Dracos munn i ren eksistensiell refleks.

Harry virket overrasket, men på en fornøyd måte. «Draco, du trenger ikke –»

«Hvor mye?»

Harry nevnte summen og Draco kunne ikke helt skjule følelsen av sjokk fra å vises på ansiktet. Det var omtrent hele summen lommepenger som far hadde gitt Draco og som skulle vare hele året, Draco ville sitte igjen med bare et par galleoner –

Så sparket Draco seg selv mentalt. Alt han trengte å gjøre var å skrive til far og for­klare at pengene var borte fordi han hadde klart å oppnå å låne dem bort til Harry Pot­ter, og far ville sende ham et eget gratulasjonskort skrevet i gullblekk, en gigantisk sjoko­la­defrosk som det ville ta to uker å spise, og ti ganger så mange galleoner bare i tilfelle Harry Potter trengte flere lån.

«Det er for mye, ikke sant,» sa Harry. «Beklager, jeg skulle ikke ha spurt –»

«Unnskyld meg, jeg er en Malfang, vet du,» sa Draco. «Jeg var bare overrasket over at du ville ha så mye.»

«Ikke bekymre deg,» sa Harry smørblidt. «Det er ingenting som truer din families in­te­resser, bare litt ondskap fra min side.»

Draco nikket. «Ok, ingen problemer. Vil du ha dem med en gang?»

«Gjerne,» sa Harry.

Idet de forlot alkoven og begynte å gå mot Smygards fangekjeller, klarte ikke Draco å la være å spørre, «så, kan du fortelle meg hvem du plotter mot?»

«Rita Slita.»

Draco tenkte noen stygge ord for seg selv, men det var altfor sent å si nei.

I løpet av tida de brukte på vei ned til fangekjelleren startet Draco å samle tankene igjen.

Han hadde problemer med å hate Harry Potter. Harry hadde forsøkt å være vennlig, han var bare sinnssyk.

Og det kom ikke til å stoppe Dracos hevn eller en gang å få den til å senke farten.

«Så,» sa Draco etter å ha sett seg rundt og sørget for at ingen var i nærheten. Stem­mene ville være Uklaret, naturligvis, men det skadet aldri med ekstra sikkerhet. «Jeg har tenkt litt. Når vi tar inn nye rekrutter til Konspirasjonen, så må de tro at vi er likeverdige. Ellers kunne en på egen hånd lekke planen til far. Du har allerede tenkt på det, na­tur­lig­vis?»

«Naturligvis,» sa Harry.

«Vil vi være likeverdige?» sa Draco.

«Beklager, nei,» sa Harry. Det var tydelig at han forsøkte å høres vennlig ut, og også ty­delig at han prøvde å undertrykke en god del nedlatelse og ikke helt fikk det til. «Beklager, Draco, men du vet ikke en gang hva ordet bayesiansk i bayesiansk konspirasjon betyr foreløpig. Du vil måtte studere i flere måneder før vi tar inn flere, bare for at du skal kunne late som godt nok.»

«Fordi jeg ikke kan nok vitenskap,» sa Draco, mens han var påpasselig med å holde en nøy­tral tone.

Harry ristet på hodet til dette. «Problemet er ikke at du ikke kjenner til spesifikke vitenskapelige ting som deoksyribonukleinsyre. Det ville ikke forhindre deg fra å være min likeverdige. Problemet er at du ikke er trent opp i rasjonell metode, den dypere hem­melige kunnskapen bak hvordan alle disse oppdagelsene ble gjort i utgangspunktet. Jeg vil forsøke å lære dem bort til deg, men de er mye vanskeligere å lære. Tenk på hva vi gjorde i går, Draco. Ja, du gjorde noe av arbeidet. Men jeg var den eneste som styrte arbeidet. Du besvarte noen av spørsmålene. Jeg stilte alle sammen. Du hjalp til å dytte. Jeg styrte alene. Og uten rasjonell metode, Draco, så er det umulig for deg å styre Kon­spi­rasjonen dit den må.»

«Jeg skjønner,» sa Draco, med en stemme som hørtes skuffet ut.

Harrys stemme prøvde å bli enda mildere. «Jeg skal forsøke å respektere din eks­per­tise, Draco, på slike ting som menneske-greier. Men du er nødt til å respektere min eks­per­tise også, og det er rett og slett ikke mulig at du kan være min likeverdige når det kommer til det å styre Konspirasjonen. Du har bare vært vitenskapsmann i en dag, du kjen­ner til en hemmelighet om deoksyribonukleinsyre, og du er ikke trent opp i noen av metodene for rasjonalitet.

«Jeg forstår,» sa Draco.

Og det gjorde han.

Menneske-greier, hadde Harry sagt. Det å gripe kontrollen over Konspirasjonen ville sann­synligvis ikke en gang være vanskelig. Og etterpå ville han drepe Harry Potter bare for å være på den sikre siden –

Hukommelsen hans frambragte minnet om hvor dårlig Draco hadde følt seg i går kveld, da han visste at Harry skrek i smerte.

Draco tenkte ytterligere noen stygge ord.

Greit. Han ville ikke drepe Harry. Harry var oppvokst blant gomper, det var ikke hans feil at han var sinnssyk.

Istedenfor ville Harry få fortsette å leve, bare slik at Draco kunne fortelle ham at alt sammen hadde vært til Harrys eget beste, han burde virkelig være takknemlig –

Og med en plutselig gnist av overrasket glede innså Draco at det faktisk var til Harrys eget beste. Hvis Harry prøvde å gjennomføre planen om å gjøre Humlesnurr og far til idioter ved å spille dem ut mot hverandre, ville han .

Det gjorde det perfekt.

Draco ville ta alle Harrys drømmer fra ham, akkurat slik Harry hadde gjort mot ham.

Draco ville fortelle Harry at det hadde vært til hans eget beste, og det ville absolutt være sant.

Draco ville gripe Konspirasjonen og kraften i vitenskap for å rense troll­manns­ver­denen, og far ville være like stolt av ham som om han hadde vært en dødseter.

Harry Potters onde plott ville feile, og rettskaffenhetens krefter ville seire.

Den perfekte hevn.

Hvis ikke …

Bare lat som om du later som om du er en vitenskapsmann, hadde Harry fortalt ham.

Draco hadde ikke ord som kunne forklare nøyaktig hva som var galt med Harrys sinn, men –

(siden Draco aldri hadde hørt begrepet rekursjonsdybde)

– men han kunne gjette hva slags type plott som var implisert.

… med mindre alt det der var nøyaktig det Harry ønsket at Draco skulle gjøre som en del av et til og med større plott som Draco ville tråkke rett inn i når han prøvde å forpurre det første; Harry kunne til og med vite at denne første planen var umulig, kan hende hadde den ingen hensikt utenom å lure Draco til å forpurre den –

Nei. Den måten å tenke på ledet til galskap. Det måtte finnes en grense. Mørkets herre selv hadde ikke vært forskrudd. Den typen ting skjedde ikke i det virkelige livet, bare i fars dumme nattahistorier om dumme steingurger som alltid endte opp med å hjelpe helten i hans planer hver gang de forsøkte å stoppe ham.


Og ved siden av Draco gikk Harry med et smil på ansiktet og tenkte på den utvik­lings­messige begynnelsen på menneskelig intelligens.

I starten, før folk helt hadde forstått hvordan evolusjon fungerte, gikk de rundt og tenkte ville ideer som menneskelig intelligens utviklet seg så vi kunne finne opp bedre red­skaper.

Grunnen til at dette var vilt var at bare én person i stammen trengte å finne opp et verktøy, og så ville alle andre bruke det, og det ville spre seg til andre stammer, og frem­deles bli brukt av deres etterkommere hundre år senere. Det var stort nok, fra et per­spek­tiv om vitenskapelig framskritt, men ut fra evolusjonsmessige termer betydde det at per­so­nen som fant opp noe ikke ville ha noen særlig fordel av å være bedre tilpasset, ville ikke ha spesielt flere barn enn noen andre. Bare relativ fordel i tilpasning kunne øke den rela­tive frekvensen til et gen i populasjonen, og dytte en enslig mutasjon fram til det punktet der det ble universelt og alle hadde det. Og geniale oppfinnelser var rett og slett ikke vanlige nok til å gi den typen konsistent utvalgspress som var nødvendig for å pro­motere en mutasjon. Det var en naturlig ting å gjette, hvis du tok et blikk på mennesker med sine våpen og stridsvogner og atomkraft og sammenliknet dem med sjimpanser, at intelligensen var til stede for å lage teknologien. En naturlig ting å gjette, men feil.

Før folk helt hadde forstått hvordan evolusjon fungerte, så hadde de gått rundt og tenkt ville ideer slik som klimaet endret seg, og stammer måtte migrere, og mennesket måtte bli smartere for å løse alle de nye problemene.

Men mennesket hadde en hjerne som var fire ganger størrelsen til en sjimpanse. 20 % av et menneskes metabole energi gikk til å holde hjernen i gang. Mennesker var latterlig mye smartere enn alle andre arter. Den typen ting ville ikke skje fordi omgivelsene økte van­ske­lighetsgraden litt. Da ville organismene bare bli litt smartere for å løse pro­ble­mene. Det å ende opp med en slik gigantisk stor hjerne ville ha krevd en form for løpsk evolusjonsprosess, noe som ville dytte og dytte uten grenser.

Og dagens vitenskapsmenn hadde en ganske god teori om hva den løpske evolu­sjons­prosessen hadde vært.

Harry hadde en gang lest en berømt bok kalt Chimpanzee Politics. Boka hadde be­skre­vet hvordan en voksen sjimpanse ved navn Luit hadde konfrontert den aldrende alfahannen Yeroen med hjelp av en ung, nylig kjønnsmoden sjimpanse ved navn Nikkie. Nikkie hadde ikke tatt direkte del i kampen mellom Luit og Yeroen, men hadde for­hin­dret Yeroens andre støttespillere i stammen fra å komme til hjelp ved å distrahere dem hver gang en konfrontasjon utviklet seg mellom Luit og Yeroen. Og med tida hadde Luit vunnet, og blitt den nye alfahannen, med Nikkie som den nest mektigste.

… skjønt etter det hadde det ikke tatt veldig lang tid for Nikkie å danne en allianse med den avsatte Yeroen, gjøre et kupp mot Luit, og bli den nye nye alfahannen.

Det fikk deg virkelig til å sette pris på hva millioner av år med menneskeliknende arter som prøvde å være smartere enn andre av sin egen type – et evolusjonært våpen­kapp­løp uten grenser – hadde ført til når det gjaldt økt mental kapasitet.

Fordi, ikke sant, et menneske ville jo så totalt sett den der komme.


Og ved siden av Harry gikk Draco og undertrykte et smil der han tenkte på sin hevn.

En vakker dag, kanskje det ville bli om noen år, men den dagen ville komme der Harry Potter ville lære akkurat hva det betydde å undervurdere en Malfang.

Draco hadde våknet som vitenskapsmann på en enkelt dag. Harry hadde sagt at det var ikke meningen at det skulle skje på flere måneder.

Men naturligvis, hvis du var en Malfang kom du til å bli en mektigere viten­skaps­mann enn alle som ikke var det.

Så Draco ville lære alle Harry Potters rasjonelle metoder, og så, når tida var moden –