Etterspill:
Harry travet fram og tilbake på sitt generalkontor, som var et utmerket sted å trave på; det hadde ikke andre bruksområder så vidt han kunne se.
Hvordan?
Hvordan?
Hermine skulle ikke ha vunnet den krigen! Ikke på sitt første forsøk, ikke når hun ikke på noen måte var en voldelig natur; det å automatisk bli en stor militærkommandant på toppen av alt annet var for mye, selv for henne.
Hadde hun lest om taktikken i ei bok om militærhistorie? Men det hadde ikke vært bare den ene taktikken, hun hadde plassert troppene sine perfekt for å blokkere retrettmuligheter, soldatene hennes hadde vært bedre koordinert enn hans og Dracos …
Hadde professor Krengle brutt løftet om å ikke hjelpe henne? Hadde han gitt henne dagboka til general Tacticus eller noe?
Det var et eller annet Harry hadde oversett her, noe svært viktig, og tankene hans sirklet rundt dette om og om igjen, og han kunne fremdeles ikke finne det.
Til slutt sukket Harry. Han kom ingen vei på denne måten, og han var nødt til å gå og lære seg den der borhammerheksingen fra Hermine eller noen andre før neste kamp – professor Krengle hadde forklart Harry, med en stemme som inneholdt morskap, men også en skarp advarsel, at ‘ingen magiske gjenstander utenom de jeg gir dere’ inkluderte gompeteknologi uansett hvor mye det ikke var magi. Pluss at Harry også måtte finne ut hvordan han skulle ta ned herr Gurgel neste gang …
Slag utløste en haug krenglepoeng hvis du var general, og Harry måtte få opp farta hvis han ønsket å vinne professor Krengles juleønske.
I sitt private rom hos Smygard stirret Draco Malfang ut i lufta, som om veggen foran pulten hans var den mest fascinerende overflaten i verden.
Hvordan?
Hvordan?
Da han tenkte tilbake på det hadde det vært en ganske åpenbar form for ide når man først var innenfor sjangeren for snedige plott, men Grang var ikke ment å være snedig! Hun hadde vært altfor mye av en håsblåsing til å bruke en enkeltslagheksing! Hadde professor Krengle gitt henne råd på tross av løftet sitt, eller …
Og så gjorde Draco til slutt det han burde ha gjort mye tidligere.
Det han burde ha gjort etter første gang han møtte Grang.
Det Harry Potter hadde sagt at han skulle gjøre, trent ham opp til å gjøre, og allikevel hadde Harry også advart Draco om at det ville ta tid for hjernen hans å innse at metodene kunne brukes i det virkelige liv, og Draco hadde ikke forstått det fram til i dag. Han kunne ha unngått hver eneste av feilene han hadde gjort hvis han bare brukte de tingene Harry allerede hadde fortalt ham –
Draco sa høyt, «Jeg legger merke til at jeg er forvirret.»
Din styrke som rasjonalist er din evne til å bli mer forvirret av fiksjon enn av virkelighet …
Draco var forvirret.
Derfor var noe han trodde på, fiksjon.
Grang skulle ikke ha vært i stand til å gjøre alt det der.
Derfor hadde hun sannsynligvis ikke gjort det.
Jeg lover å ikke gi general Grang noen hjelp på noen som helst måte som dere to ikke vet om.
Skrekkslagen innså han plutselig noe, feide vekk papirer, jaktet gjennom rotet på pulten helt til han fant det.
Og der var det.
Klart og tydelig på lista over folk og utstyr som var fordelt til hver av de tre armeene.
Forbannet være professor Krengle!
Draco hadde lest det, men han hadde allikevel ikke sett det –
Ettermiddagssola skinte lystig inn i kontoret til Solskinnsregimentet, og lyste opp general Grang i stolen sin som om hun glødet med en gyllen aura.
«Hvor lang tid tror du Malfang vil bruke på å forstå sammenhengen?» sa general Grang.
«Ikke lenge,» sa oberst Blaise Zabini. «Kanskje han har gjort det allerede. Hvor lang tid vil Potter bruke på å finne det ut?»
«En evighet,» sa general Grang, «med mindre Malfang forteller ham det, eller en av hans egne soldater skjønner det. Harry Potter tenker rett og slett ikke på den måten.»
«Virkelig?» sa kaptein Ernst Maltmann og tittet opp fra et av hjørnebordene der han ble knust i sjakk av kaptein Ronny Wiltersen. (De hadde naturligvis satt alle stolene inn i rommet igjen etter at Malfang hadde forlatt det.) «Jeg mener, det virker jo temmelig åpenbart for min del. Hvem ville forsøke å finne fram til alle ideene helt på egen hånd?»
«Harry,» sa Hermine, på nøyaktig samme tidspunkt som Zabini sa «Malfang.»
«Malfang tror at han er mye bedre enn alle andre,» sa Zabini.
«Og Harry … ser ikke egentlig de fleste andre mennesker på den måten,» sa Hermine.
Det var faktisk litt trist, på en måte. Harry hadde vokst opp svært, svært alene. Det var ikke det at han gikk rundt og bokstavelig talt tenkte at bare genier hadde rett til å eksistere. Det ville rett og slett ikke falle ham inn at noen i Hermines arme utenom Hermine kunne ha noen gode ideer.
«Uansett,» sa Hermine. «Kaptein Goldstein og kaptein Wiltersen, dere har i oppgave å tenke opp strategiske ideer for vårt neste slag. Kaptein Maltmann og kaptein Susanne – beklager, jeg mener Maltmann og Beining – forsøk å komme opp med noen taktikker vi kan bruke, og også hva slags trening vi burde prøve. Åh, og gratulerer med din marsjsang, kaptein Goldstein, jeg tror det var et stort pluss for troppsånden.»
«Hva skal du gjøre?» sa Susanne. «Og oberst Zabini?»
Hermine reiste seg fra stolen og strakk på seg. «Jeg skal forsøke å finne ut hva Harry Potter tenker, og oberst Zabini skal forsøke å finne ut hva Draco Malfang kan tenkes å gjøre, og vi to kommer tilbake til dere når vi har funnet ut noe. Jeg tror jeg skal spasere litt mens jeg tenker. Zabini, lyst til å slå følge?»
«Ja, general,» sa Zabini stivt.
Det hadde ikke vært ment som en ordre. Hermine sukket litt for seg selv. Det kom til å ta tid å venne seg til dette, og selv om Zabinis første ide definitivt hadde fungert, så var hun ikke helt sikker på at professor Krengles, sitat, miks av positive og negative incentiver, sitat slutt, ville være tilstrekkelig til å holde smygardingen helt på hennes side fram til desember da forrædere ville bli tillatt for første gang.
Hun hadde fremdeles ingen ide om hva hun ville gjøre med professor Krengles juleønske heller. Kanskje hun bare skulle spørre Amanda om det var noe hun hadde lyst på, når den tida kom.