De hadde gått til forsvarsprofessorens kontor, og professor Krengle hadde forseglet døra før han lente seg tilbake i stolen og sa noe. Forsvarsprofessorens stemme var svært rolig, og det gjorde Harry langt mer nervøs enn om professor Krengle hadde ropt.
«Jeg forsøker,» sa professor Krengle, «å ta hensyn til det faktum at du er ung. At jeg selv, på samme alder, var helt ekstraordinært toskete. Du snakker med stilen til en voksen, og blander deg i voksnes spill, og innimellom glemmer jeg at du bare er en som blander deg inn. Jeg håper, herr Potter, at din barnslige innblanding ikke nettopp har drept deg, ruinert landet ditt og tapt den neste krigen.»
Det var svært vanskelig for Harry å kontrollere pusten. «Professor Krengle, jeg sa en god del mindre enn det jeg ønsket å si, men jeg måtte si noe. Dine forslag er ekstremt alarmerende for alle som er det minste kjent med de siste hundre årene med gompehistorie. De italienske fascistene, en gjeng temmelig fæle folk, fikk navnet sitt fra fasces, en bunt greiner som var bundet sammen for å symbolisere ideen at samhold er styrke –»
«Så disse forferdelige italienske fascistene mente at samhold er bedre enn splittelse,» sa professor Krengle. En skarp tone begynte å sige inn i stemmen hans. «Kanskje de også trodde at himmelen er blå, og var forkjempere for et prinsipp om å ikke slippe stein i hodene sine.»
Det motsatte av idioti er ikke alltid intelligens; det blir ikke mørkt ute selv om verdens største idiot sier at sola skinner … «Greit, du har rett, det var et ad hominem-argument, det er ikke feil fordi fascistene sa det. Men professor Krengle, du kan ikke la hele landet ta merket til en diktator! Da har du ett enkelt punkt som kan feile! Hør, la meg si det slik. La oss si at fienden bare får inn en Befalio på den som kontrollerer Merket –»
«Mektige trollmenn er ikke så lett å sette Befalio på,» sa professor Krengle tørt. «Og hvis du ikke kan finne en verdig leder, er du uansett fordømt. Men verdige ledere eksisterer; spørsmålet er hvorvidt folk skal følge dem.»
Harry kjørte hånda gjennom håret sitt i ren frustrasjon. Han ønsket å be om en time out og få professor Krengle til å lese Det tredje rikets vekst og fall og så starte samtalen på nytt. «Og hvis jeg foreslår at demokrati er en bedre styreform enn diktatur, så antar jeg at det ikke –»
«Jeg skjønner,» sa professor Krengle. Øynene hans lukket seg noen sekunder, så åpnet de seg igjen. «Herr Potter, idiotien i rumpeldunk er lett synlig for deg fordi du ikke vokste opp med å elske spillet. Hvis du aldri hadde hørt om valg, herr Potter, og du bare observerte hva det var, så ville du ikke være spesielt fornøyd med det du så. Se på vår valgte magiminister. Er han den viseste, den sterkeste, den største i vår nasjon? Nei, han er en bavian som kom til makten ved hjelp av Lucifus Malfang. Trollmenn gikk til valgurnene og kunne velge mellom Kornelius Bloeuf og Tanja Iglebånd, som hadde konkurrert med hverandre i en storslagen og underholdende dyst etter at Aftenprofeten, som Lucifus Malfang også kontrollerer, bestemte at de var de eneste seriøse kandidatene. At Kornelius Bloeuf helt alvorlig er valgt som den beste lederen som landet vårt kan frambringe er ikke et forslag noen kan fremme med alvorlig ansikt. Det er ikke annerledes hos gompene, etter det jeg har hørt og sett; den siste gompeavisen jeg leste nevnte at forrige president i USA var en pensjonert filmskuespiller. Hvis du ikke hadde vokst opp med valg, herr Potter, ville de være like gjennomsiktig idiotiske for deg som det rumpeldunk er.»
Harry satt der med åpen munn, og lette etter ord som kunne utgjøre et passende svar. «Poenget med valg er ikke å framskaffe den ene beste lederen; det er å holde politikerne tilstrekkelig redde for velgerne slik at de ikke blir fullstendig onde slik diktatorer gjør –»
«Den forrige krigen, herr Potter, ble utkjempet mellom Den mørke herren og Humlesnurr. Og selv om Humlesnurr var en leder med sine feil, som var i ferd med å tape krigen, så er det latterlig å tenke seg at noen magiminister som ble valgt i den perioden kunne tatt Humlesnurrs plass! Styrke flommer fra mektige trollmenn og deres følgere, ikke fra valg og de tullingene som blir valgt. Dette er det vi kan lære av magiske Storbritannias nyere historie; og jeg tviler på om den neste krigen vil lære deg en lekse som er annerledes. Hvis du overlever den, herr Potter, hvilket du ikke kommer til å gjøre med mindre du oppgir de entusiastiske barndommens illusjoner!»
«Hvis du tror at de handlingene du anbefaler ikke også har farer,» sa Harry, stemmen ble skarpere enn han hadde tenkt, «så er det også barnslig entusiasme.»
Harry stirret barskt inn i professor Krengles øyne, som stirret tilbake uten å blunke.
«Slike farer,» sa professor Krengle kaldt, «er ment å diskuteres på kontorer som dette, ikke i taler. Idiotene som valgte Kornelius Bloeuf er ikke interessert i komplikasjoner og varsomhet. Presenter dem for noe mer nyansert enn bifallende jubel, og du vil gå i krigen alene. Det, herr Potter, var din barnslige feil, som Draco Malfang ikke ville gjort selv da han var åtte år gammel. Det burde ha vært åpenbart selv for deg at du burde ha forholdt deg stille, og snakket med meg først, ikke talt til mengden om dine bekymringer!»
«Jeg er ingen venn av Albus Humlesnurr,» sa Harry, med en kulde i stemmen som matchet professor Krengles, «men han er ikke noe barn, og han så ikke ut til å mene at mine bekymringer var barnslige, og heller ikke at jeg burde ha ventet med å snakke om dem.»
«Ah,» sa professor Krengle, «så du tar stikkord fra rektor, nå, gjør du?» og reiste seg opp bak skrivebordet.
Da Blaise rundet hjørnet på vei til kontoret så han at professor Krengle allerede sto og lente seg mot veggen.
«Blaise Zabini,» sa forsvarsprofessoren; øynene var innfelt som svarte steiner i ansiktet hans, og stemmen sendte et kuldegys ned Blaises ryggrad.
Han kan ikke gjøre meg noe, jeg må bare huske på det –
«Jeg vil tro,» sa professor Krengle med klar, kjølig stemme, «at jeg allerede har gjettet navnet på din arbeidsgiver. Men jeg ville like å høre det fra din egen munn, og også den prisen som kjøpte deg.»
Blaise visste at han svettet under kuttene, og at fuktigheten allerede ville være synlig på panna hans. «Jeg fikk en sjanse til å vise at jeg var bedre enn alle de tre generalene, og jeg tok den. En mengde mennesker hater meg nå, men det er også en god del smygardinger som vil elske meg for det. Hva får deg til å tro at jeg –»
«Du klekket ikke ut planen for dagens krig, herr Zabini. Fortell meg hvem som gjorde det.»
Blaise svelget hardt. «Vel … jeg mener, i så fall … så vet du allerede hvem som gjorde det, ikke sant? Den eneste som er så gal er Humlesnurr. Og han vil beskytte meg hvis du forsøker å gjøre meg noe.»
«Definitivt. Fortell meg prisen.» Forsvarsprofessorens øyne var fremdeles harde.
«Det er min kusine Kimilly,» sa Blaise, svelget igjen og forsøkte å få kontroll over stemmen. «Hun er virkelig; og hun blir virkelig mobbet, Potter sjekket det, han er ikke dum. Det er bare det at Humlesnurr sa at han hadde fått bøllene til å begynne å plage henne, bare for planens skyld, og hvis jeg jobbet for ham så ville hun komme greit ut av det, mens hvis jeg valgte å gå med Potter, så ville Kimilly kunne risikere å havne i mer trøbbel.»
Professor Krengle var stille lenge.
«Jeg forstår,» sa professor Krengle, langt mildere i stemmen. «Herr Zabini, hvis noe slikt skulle skje en gang til, så har du tillatelse til å ta direkte kontakt med meg. Jeg har mine egne måter å beskytte mine venner på. Nå, et siste spørsmål: Selv med all den makten du tok og holdt i dine hender, så ville det å framtvinge en uavgjort ha vært vanskelig. Instruerte Humlesnurr deg om hvem som skulle vinne hvis uavgjort var umulig?»
«Solskinn,» sa Blaise.
Professor Krengle nikket. «Som jeg tenkte.» Forsvarsprofessoren sukket. «I din framtidige karriere, herr Zabini, foreslår jeg at du aldri prøver på komplotter så kompliserte som dette. De har en tendens til å slå feil.»
«Øh, det var det jeg sa til rektor, faktisk,» sa Blaise, «og han sa at det var derfor det var viktig å ha mer enn en konspirasjon på gang samtidig.»
Professor Krengle la en sliten hånd over panna. «Det er et under at Den mørke herren ikke ble sinnssyk av å slåss med ham. Du kan gå videre til ditt møte med rektor, herr Zabini. Jeg kommer ikke til å si noe mer om dette, men hvis rektor på en eller annen måte skulle finne ut at vi har snakket sammen, så husk mitt stående tilbud om å gi deg den beskyttelsen jeg kan. Du kan gå.»
Blaise ventet ikke for å høre et eneste ord til; bare snudde og flyktet.
Professor Krengle ventet en kort stund, så sa han, «Kom igjen, herr Potter.»
Harry rev Usynlighetskappen av hodet og dyttet den inn i pungen. Han skalv med så mye raseri at han knapt klarte å snakke. «Han hva? Han gjorde hva?»
«Du burde ha dedusert deg fram til det på egen hånd, herr Potter,» sa professor Krengle mildt. Du må lære deg å gjøre blikket uskarpt til du kan se skogen som er skjult av trær. Alle som har hørt historiene om deg, og som ikke visste at du var den mystiske Gutten-som-overlevde, kunne enkelt dedusere at du eide en usynlighetskappe. Ta et trinn tilbake fra disse hendelsene, gjør detaljene uskarpe, og hva kan vi observere? Det var en kjempestor rivalisering mellom elever, og konkurransen endte med en perfekt uavgjort. Den slags ting skjer bare i historier, herr Potter; og det er en person på denne skolen som tenker i historier. Det var et merkelig og komplisert komplott, som du burde ha innsett var ukarakteristisk for den unge smygardingen du sto overfor. Men det er en person på denne skolen som bruker så forseggjorte komplotter, og hans navn er ikke Zabini. Og jeg advarte deg om at det var en kvadruppelagent; du visste at Zabini var minst trippelagent, og derfor kunne du ha gjettet at sjansen for at det var ham var høy. Nei, jeg vil ikke erklære kampen ugyldig. Alle tre feilet testen og tapte mot deres felles fiende.»
Harry brydde seg overhodet ikke noe om noen test akkurat nå. «Humlesnurr presset Zabini ved å true kusinen hans? Bare for å få vårt slag til å ende i uavgjort? Hvorfor?»
En gledeløs latter unnslapp professor Krengle. «Kanskje rektor mente at rivaliseringen var bra for kjæle-helten hans og ønsket å se den fortsette. For alles beste, forstår du. Eller kanskje han rett og slett var gal. Ser du, herr Potter, alle vet at Humlesnurrs galskap er en maske, at han er helt normal og bare later som om han er sinnssyk. De er så stolte over å ha denne smarte innsikten, og å kjenne til den hemmelige forklaringen, at de ikke ser nærmere etter. Det faller dem ikke inn at det også er mulig å ha en maske bak maska; å være sinnssyk mens du later som om du er en frisk person som later som at du er sinnssyk. Og jeg er redd for, herr Potter, at jeg har viktige saker å ta meg av andre steder, og at jeg må forlate Galtvort; men jeg vil sterkt fraråde deg å ta dine stikkord fra Albus Humlesnurr når du utkjemper en krig. Til vi sees igjen, herr Potter.»
Og forsvarsprofessoren bukket hodet lett med en porsjon ironi, og strenet av gårde i den samme retningen som Zabini hadde flyktet, mens Harry fremdeles sto og gapte av sjokk.
Etterspill: Harry Potter
Harry slepte seg sakte mot Ravnklos sovesal; øynene så verken vegger, malerier eller andre elever; han gikk opp trapper og ned ramper uten å sakke farten, øke farten, eller legge merke til hvor han satte føttene.
Det hadde tatt ham mer enn et minutt etter professor Krengles avreise å innse at hans eneste kilde til informasjon om at Humlesnurr var involvert var (a) Blaise Zabini, som han måtte være en absolutt gapende idiot for å stole på en gang til, og (b) professor Krengle, som enkelt kunne ha forfalsket et komplott i Humlesnurrs stil, og som kanskje også kunne synes at litt rivalisering mellom elever var en fin ting; og som nettopp hadde, hvis du tok et skritt tilbake og gjorde detaljene uklare, foreslått å gjøre landet om til et magisk diktatur.
Og det var også mulig at Humlesnurr var den som sto bak Zabini, og at professor Krengle oppriktig hadde forsøkt å slåss mot mørkets merke på sitt vis, og forsøkt å hindre gjentakelsen av en oppførsel han anså som patetisk. Forsøke å forsikre seg om at Harry ikke endte opp med å kjempe mot Mørkets herre alene, mens alle andre gjemte seg, redde, forsøkte å holde seg utenfor ildlinjen, og bare ventet på at Harry skulle redde dem.
Men sannheten var …
Vel …
Harry syntes på en måte at det var greit.
Det var, visste han, den typen ting som var ment å gjøre helter uvillige og bitre.
Til Bloksberg med alt det der. Harry var absolutt en tilhenger av å la alle andre holde seg utenfor fare mens Gutten-som-overlevde tok ned Mørkets herre selv, pluss eller minus et lavt antall medhjelpere. Hvis den neste konflikten med Mørkets herre eskalerte fram til en andre trollmannskrig som drepte massevis av mennesker og omfattet et helt land, så betydde det at Harry allerede hadde feilet.
Og hvis det senere ble krig mellom trollmenn og gomper, så spilte det ingen rolle hvem som tapte; Harry ville allerede ha feilet ved å la ting gå så langt. Dessuten, hvem sa at samfunnene ikke kunne integreres fredelig når hemmeligheten uunngåelig ble kjent? (Skjønt Harry kunne høre professor Krengles tørre stemme i hodet sitt, den spurte ham om han var en idiot, og sa alle de åpenbare tingene …) Og hvis trollmenn og gomper ikke kunne leve i fred, så ville Harry kombinere magi og vitenskap og finne ut hvordan alle trollmenn kunne evakueres til Mars, eller noe sånt, istedenfor å la en krig bryte ut.
Fordi hvis et endte opp med en utryddelseskrig …
Det var den tingen professor Krengle ikke hadde innsett, det ene, aller viktigste spørsmålet han hadde glemt å spørre sin unge general.
Den virkelige grunnen til at Harry ikke hadde noen intensjon om å bli overtalt til å ta et lysets merke, uansett hvor mye det ville hjelpe ham i krigen mot Mørkets herre.
En mørk herre og femti merkede følgesvenner hadde vært en fare for hele det magiske Storbritannia.
Hvis hele England tok merket til en sterk leder, ville de være en fare for hele den magiske verden.
Og hvis hele trollmannsverden tok et enkelt merke, ville de være en fare for resten av menneskeheten.
Ingen visste akkurat hvor mange trollmenn som fantes i verden. Han hadde gjort noen estimater sammen med Hermine, og kommet opp med tall som grovt regnet lå rundt en million.
Men det var sju milliarder gomper.
Hvis det endte opp med en endelig krig …
Professor Krengle hadde glemt å spørre Harry hvilken side han ville beskytte.
En vitenskapelig sivilisasjon, som strakk seg utover, så oppover, visste at det var dens skjebne å gripe etter stjernene.
Og en magisk sivilisasjon, sakte bleknende mens kunnskap gikk tapt, fremdeles styrt av et adelskap som så gomper som ikke helt menneskelige.
Det var en forferdelig trist følelse, men ikke en som hadde et snev av tvil.
Etterspill: Blaise Zabini
Blaise spaserte gjennom korridorene med forsiktig, selvpålagt lavt tempo, med hjertet bankende vilt mens han forsøkte å roe seg ned –
«Ahem,» sa en tørr, hviskende tone fra en skyggefull alkove idet han passerte.
Blaise hoppet, men han skrek ikke.
Sakte snudde han seg.
I det lille skyggefulle hjørnet var en svart kappe så bred og flagrende at det var umulig å avgjøre om figuren under var kvinnelig eller mannlig, og over kappen en bredbremmet svart hatt; og en svart tåke så ut til å samle seg under den og skjulte ansiktet til hvem eller hva som var bakenfor.
«Rapportér,» hvisket herr Hatt og Kappe.
«Jeg sa akkurat det du fortalte meg,» sa Blaise. Stemmen hans var litt roligere nå som han ikke løy til noen. «Og professor Krengle reagerte akkurat slik du forventet.»
Den svarte hatten tippet ned og rettet seg opp igjen, som om hodet under hadde nikket. «Ypperlig,» sa den uidentifiserbare hviskingen. «Belønningen jeg lovet deg er allerede på vei til din mor, med ugle.»
Blaise nølte, men nysgjerrigheten holdt på å fortære ham. «Kan jeg spørre deg, nå, om hvorfor du ønsker å lage bråk mellom professor Krengle og Humlesnurr?» Rektor hadde ikke hatt noe å gjøre med Griffing-bøllene etter det Blaise visste, og i tillegg til å hjelpe Kimilly, hadde rektor også tilbudt seg å la professor Kiste gi ham beste karakter i magihistorie selv om han leverte inn blanke pergamenter for hjemmearbeidet, skjønt han måtte fremdeles møte opp i timene og late som om han leverte leksene. Faktisk ville Blaise ha forrådt alle tre generalene gratis, og det var ikke i grunnen så veldig nøye med kusinen heller, men han hadde ikke sett noen grunn til å si det.
Den brede svarte hatten tiltet til en side, som for å formidle et kritisk blikk. «Fortell meg, venn Blaise, slo det deg noensinne at svikere som utfører forræderi om igjen og om igjen, går det ofte galt med?»
«Niks,» sa Blaise, og så stødig inn i den svarte tåka under hatten. «Alle vet at ingenting virkelig fælt noensinne skjer med elever på Galtvort.»
Herr Hatt og Kappe leverte en hviskende, klukkende latter. «Sikkert nok,» sa hviskingen. «Med mordet på en elev for femti år siden som utgjør unntaket som beviser regelen; siden Salazar Smygard ville ha nøklet monsteret sitt inn i de eldgamle vaktformlene på et høyere tilgangsnivå enn rektor selv.»
Blaise stirret på den svarte tåka, og begynte å føle seg litt utilpass. Men for at det skulle kunne gjøres noe mot ham uten at alarmene skulle gå av ville det kreves en Galtvort-professor. Krengle og Slur var de eneste lærerne som ville gjøre noe som dette; og Krengle ville ikke bry seg om å narre seg selv, og Slur ville ikke skade en av sine egne smygardinger … ville han?
«Nei, venn Blaise,» hvisket den svarte tåka, «jeg bare ønsket å gi deg råd om å aldri forsøke noe som dette når du blir voksen. Så mange forræderier ville absolutt føre til minst en hevn.»
«Min mor ble aldri utsatt for noen hevn,» sa Blaise stolt. «Selv om hun giftet seg med syv ektemenn, og hver eneste av dem døde på mystisk vis og etterlot henne masse penger.»
«Virkelig?» sa hviskingen. «Hvordan i all verden klarte hun å overtale den sjuende til å gifte seg med henne etter at han hørte hva som skjedde med de seks første?»
«Jeg spurte mor om det,» sa Blaise, «og hun sa at det fikk jeg ikke vite før jeg var gammel nok, og jeg spurte henne hvor gammel er gammel nok, og hun sa, eldre enn henne.»
Igjen en hviskende klukklatter. «Velan, da, venn Blaise, mine gratulasjoner for måten du følger i din mors fottrinn på. Gå; og hvis du aldri sier noe om dette, så vil vi aldri møtes igjen.»
Blaise rygget ubekvemt unna, og følte en merkelig motvilje mot å snu ryggen til.
Hatten bøyde seg. «Ah, kom, kom, unge Smygard. Hvis du i sannhet var Harry Potters eller Draco Malfangs likemann, ville du allerede innsett at mine antydede trusler bare hadde til hensikt at du ikke skulle si noe til Albus. Om jeg hadde ment å skade, ville jeg ikke ha hintet; hvis jeg ikke hadde sagt noe, da burde du ha vært bekymret.»
Blaise rettet seg opp, følte seg litt fornærmet, og nikket til herr Hatt og Kappe; så snudde han seg bestemt og skred av gårde til møtet med rektor.
Han hadde håpet til det siste at noen andre ville dukke opp og gi ham en sjanse til å bedra herr Hatt og Kappe.
Men på den annen side hadde ikke mor forrådt syv forskjellige ektemenn samtidig. Når du så på det på den måten, gjorde han det fremdeles bedre enn henne.
Og Blaise Zabini fortsatte sin spasertur til rektors kontor, smilende, fornøyd med å være en kvintuppelagent –
Et øyeblikk snublet gutten, så rettet han seg opp, og ristet av seg den merkelige følelsen av svimmelhet.
Og Blaise Zabini fortsatte sin spasertur til rektors kontor, smilende, fornøyd med å være en kvadruppelagent.
Etterspill: Hermine Grang
Sendebudet kom ikke til henne før hun var alene.
Hermine var nettopp i ferd med å forlate den jentedoen der hun av og til skjulte seg for å tenke i fred, og en lys, skimrende katt hoppet ut fra ingen steder og sa, «frøken Grang?»
Et lite skrik unnslapp henne før hun innså at katten hadde snakket med professor McSnurps stemme.
Allikevel hadde hun ikke blitt skremt, hun bare skvatt litt; katten var lys og briljant og nydelig, den glødet med en sølvhvit stråling lik månefarget sollys, og det kunne ikke falle henne inn å være redd.
«Hva er du?» sa Hermine.
«Dette er en melding fra professor McSnurp,» sa katten, fremdeles med professorens stemme. «Kan du komme til mitt kontor, og ikke snakke noe om dette til noen?»
«Jeg kommer med en gang,» sa Hermine, fremdeles overrasket, og katten hoppet opp og forsvant; bare at den ikke forsvant, den reiste av gårde, på en eller annen måte; eller det var det hodet hennes sa, selv om øynene hennes bare så at den forsvant.
Da Hermine hadde kommet seg bort til kontoret til sin favorittprofessor, var hodet hennes svirrende fullt av spekulasjoner. Var det noe feil med transfigurasjonskarakterene hennes? Men i så tilfelle, hvorfor ville professor McSnurp si at hun ikke måtte si det til noen? Sannsynligvis dreide deg seg om at Harry øvde på sin delvise transfigurasjon …
Professor McSnurps ansikt så bekymret ut, ikke strengt, idet Hermine satte seg ned foran skrivebordet hennes – og forsøkte å holde øynene vekk fra rekkene av hull som inneholdt professor McSnurps hjemmelekser; hun hadde alltid lurt på hva slags type lekser voksne måtte gjøre for å holde skolen i gang, og hvorvidt de kunne trenge hennes hjelp til noe …
«Frøken Grang,» sa professor McSnurp, «la meg starte med å si at jeg allerede vet at rektor ba deg om å velge det ønsket –»
«Fortalte han deg det?» kom det overrasket fra Hermine. Rektor hadde sagt at det ikke var meningen at andre skulle vite noe om det!
Professor McSnurp stoppet litt opp, tittet på Hermine, og ga en trist liten klukklatter. «Det er hyggelig å se at herr Potter ikke har korrumpert deg for mye. Frøken Grang, det er ikke meningen at du skal innrømme noe bare fordi jeg sier at jeg vet det. For å si det som det er, så har ikke rektor fortalt meg det, jeg bare kjenner ham for godt.»
Hermine rødmet fenomenalt nå.
«Det er helt i orden, frøken Grang!» sa professor McSnurp raskt. «Du er en ravnkloing i første klasse, ingen forventer at du skal være en smygarding!»
Det stakk virkelig.
«Greit,» sa Hermine en tanke syrlig, «jeg skal gå og spørre Harry Potter om noen timer i hvordan man opptrer som smygarding.»
«Det var ikke det jeg ønsket å …» sa professor McSnurp, og hun mistet tråden et sekund. «Frøken Grang, jeg er bekymret fordi unge ravnklojenter ikke skulle behøve å være smygardinger! Hvis rektor ber deg om å bli involvert i noe du ikke er komfortabel med, frøken Grang, så er det faktisk helt greit å si nei. Og hvis du føler deg presset, vennligst fortell rektor at du ville foretrekke at jeg var til stede, eller at du ville like å spørre meg først.»
Hermines øyne utvidet seg. «Gjør rektor ting som er galt?»
Svaret fikk professor McSnurp til å se litt trist ut. «Ikke med vilje, frøken Grang, men jeg tror … vel, sannsynligvis er det sant at rektor noen ganger har vanskelig for å huske hvordan det er å være et barn. Selv da han var barn er jeg sikker på at han må ha vært genial, med et sterkt hode og hjerte, med mot nok for tre griffinger. Noen ganger ber rektor sine elever om for mye, frøken Grang, eller gjør ikke tilstrekkelig for å unngå at de får det vanskelig og vondt. Han er en god mann, men av og til kan konspirasjonene hans gå for langt.»
«Men det er bra for elever å være sterke og ha mot,» sa Hermine. «Det var derfor du foreslo Griffing for meg, var det ikke?»
Professor McSnurp smilte skøyeraktig. «Kanskje jeg bare var egoistisk og ønsket deg til mitt eget hus. Tilbød Valghatten deg – ah, nei, det burde jeg ikke spørre om.»
«Den fortalte meg at jeg kunne gå hvor jeg ville utenom Smygard,» sa Hermine. Hun hadde nesten spurt hvorfor hun ikke var god nok for Smygard, men i siste liten klarte hun å stoppe seg selv … «Så jeg har mot, professor!»
Professor McSnurp lente seg fram over pulten. Bekymringen viste seg tydeligere i ansiktet hennes nå. «Frøken Grang, det handler ikke om mot, men om hva som er sunt for unge jenter! Rektor trekker deg inn i sine konspirasjoner, Harry Potter forteller deg hemmeligheter du må holde, og nå inngår du allianser med Draco Malfang! Og jeg lovet din mor at du kom til å være trygg på Galtvort!»
Hermine visste rett og slett ikke hva hun skulle svare til det. Men tanken slo henne at hun muligens ikke ville ha advart henne hvis hun hadde vært en gutt i Griffing istedenfor ei jente i Ravnklo, og det var, vel … «Jeg skal forsøke å gjøre det som er rett,» sa hun, «og jeg kommer ikke til å gå med på det hvis noen foreslår noe annet.»
Professor McSnurp presset hendene mot øynene sine. Da hun tok dem vekk, så hennes rynkede ansikt svært gammelt ut. «Ja,» sa hun hviskende, «du ville ha gjort det bra i mitt hus. Hold deg trygg, frøken Grang, og vær forsiktig. Og hvis du noensinne blir bekymret for eller ukomfortabel rundt noe, så vær snill å komme til meg med en gang. Jeg vil ikke bruke mer av din tid nå.»
Etterspill, Draco Malfang:
Ingen av dem hadde egentlig lyst til å gjøre noe komplisert den lørdagen, ikke etter å ha utkjempet et slag tidligere. Så Draco satt bare i et ubrukt klasserom og forsøkte å lese ei bok ved navn Thinking Physics. Det var en av de mest fascinerende tingene Draco hadde lest om i hele sitt liv, i det minste de delene han kunne forstå, i det minste så lenge den forbannede idioten som nektet å la bøkene sine forsvinne ut av syne bare kunne holde kjeft og la Draco konsentrere seg –
«Hermine Grang er en gruuuuuuuuuums,» sang Harry Potter der han satt på en pult like ved, og leste en langt mer avansert bok selv.
«Jeg vet hva du prøver å gjøre,» sa Draco rolig uten å se opp fra sidene. «Det kommer ikke til å virke. Vi kommer fremdeles til å slå oss sammen og knuse deg.»
«En Maaaaaaalfang samarbeider med en gruuuuuuums, hva vil alle din fars veeeeeeenner tro –»
«De vil tro at Malfangene ikke er så lett å manipulere som du ser ut til å tro, Potter!»
Forsvarsprofessoren var galere enn Humlesnurr, ingen framtidig jordas redningsmann kunne noensinne være så barnslig og uverdig uansett alder.
«Hei, Draco, vet du hva som virkelig kommer til å suge? Du vet at Hermine har to kopier av det magiske allelet, akkurat som deg og akkurat som meg, men alle dine klassekamerater i Smygard vet ikke det, og duuuuu har ikke lov til å forklaaaaare –»
Dracos fingre ble hvite der de strammet seg rundt boka. Det å bli slått og spyttet på kunne umulig kreve så mye selvkontroll som dette, og hvis han ikke klarte å ta igjen snart, kom han til å gjøre noe inkriminerende –
«Så hva var det første ønsket ditt?» sa Draco.
Harry svarte ikke, så Draco tittet opp fra boka si, og følte et stikk av ondskapsfull tilfredsstillelse ved å se det triste uttrykket på Harrys ansikt.
«Heh,» sa Harry. «Mange har spurt meg om det, men jeg tror ikke professor Krengle ville ha ønsket at jeg skulle snakke om det.»
Draco plasserte et alvorlig uttrykk på sitt eget ansikt. «Du kan snakke om det med meg. Det er sannsynligvis ikke viktig sammenliknet med de andre hemmelighetene du har fortalt meg, og hva ellers er venner til for?» Det stemmer, jeg er vennen din! Få skyldfølelse!
«Det var ikke egentlig så veldig interessant,» sa Harry med tydelig kunstig letthet. «Bare, Jeg skulle ønske at professor Krengle ville lære bort kampmagi neste skoleår også.»
Harry sukket, og tittet ned i boka si igjen.
Og sa, etter noen sekunder til, «Din far kommer sannsynligvis til å bli ganske irritert på deg denne julen, men hvis du lover ham at du kommer til å forråde grumsejenta og utslette armeen hennes, så vil alt bli bra igjen og du vil få julepresanger allikevel.»
Kanskje hvis han og Grang spurte professor Krengle ekstra høflig, og brukte opp en del krenglepoeng, så ville de to få lov til å gjøre noe mer interessant mot general Kaos enn å få ham til å sove.