Kapittel 35: Statusdifferanser

En klemmende følelse av å miste orienteringen. Slik føltes det å forlate plattform ni og trekvart og gå ut i resten av Jorda, den verdenen Harry en gang hadde trodd var den eneste virkelige verdenen. Folk var kledd i hverdagslige skjorter og bukser, istedenfor de mer verdige kappene til trollmenn og hekser. Spredt søppel her og der rundt benkene. En glemt lukt, duften av forbrent bensin, rå og skarp i lufta. Atmosfæren i King’s Cross jernbanestasjon, mindre lys og munter enn Galtvort eller Diagonallmenningen; men­ne­skene virket mindre, reddere, og ville sannsynligvis med glede byttet sine problemer bort i en mørk trollmann de kunne slåss mot. Harry ville så gjerne kaste en Skrubberunt for all møkka, og en Rydderuskus for alt søppelet; og hvis han hadde kunnet den formelen, kastet en Boblehode slik at han ikke var nødt til å puste inn denne lufta. Men han kunne ikke bruke tryllestaven sin, ikke på dette stedet …

Dette, innså Harry, måtte være slik det føltes å reise fra et første verdens land til et land i den tredje verden.

Men snarere var det den nulte verden som Harry hadde reist fra, trollmannsverdenen, med rensende formler og husnisser; der, med kombinasjonen av helbredernes kunster og din egen magi, du greit kunne bli hundre og sytti år før alderen virkelig begynte å tynge deg.

Og umagiske London, gompe-Jorda, dit Harry midlertidig hadde kommet tilbake. Dette var stedet der mamma og pappa ville leve resten av livene sine, med mindre tek­nologi tok et kvantesprang forbi trolldommens livskvalitet, eller noe dypere i verden endret seg.

Uten en gang å tenke på det snudde Harrys hode seg og øynene flakket raskt bak ham for å se trekofferten som ruslet etter ham, usett av gomper; og tentaklene med klør ga rask bekreftelse på at nei, han hadde ikke bare innbilt seg alt …

Og så var det den andre grunnen til den stramme følelsen i brystet hans.

Foreldrene hans visste ikke.

De visste ikke noe.

De visste ikke …

«Harry?» ropte en tynn, blond kvinne hvis perfekt glatte og uplettede hud fikk henne til å se en god del yngre ut enn trettitre; og Harry innså med en støkk at det var magi; han hadde ikke kjent til tegnene tidligere, men han kunne se dem nå. Og uansett hva slags eliksir som varte så lenge, måtte det ha vært forferdelig farlig, fordi hekser flest gjorde ikke dette mot seg selv, så desperate var de ikke …

Vann samlet seg i Harrys øyne.

«Harry?» ropte en eldre utseende mann med kulemage, kledd iøynefallende aka­de­misk skjødesløst i en svart vest kastet over en mørk grågrønn skjorte; en mann som alltid var professor overalt han gikk; som definitivt ville ha vært en av de mest strålende trollmenn i sin generasjon, hvis han hadde blitt født med to kopier av den genen, iste­den­for null …

Harry løftet hånda og vinket til dem. Han klarte ikke å si noe. Han klarte ikke å snakke i det hele tatt.

De kom mot ham, ikke løpende, men med en stødig, verdig gange; det var så fort pro­fessor Mikal Vernes-Eving gikk, og fru Petunia Eving-Vernes hadde ingen planer om å gå noe raskere.

Smilet på farens ansikt var ikke veldig bredt, men så hadde hans far da heller ikke for vane å smile bredt; det var i det minste så bredt som Harry hadde sett noen gang tid­lig­ere; bredere enn når nye bevilgninger ble gitt, eller når en av hans studenter fikk seg en jobb; og du kunne ikke be om mer enn det.

Mamma blunket kraftig, og hun prøvde å smile, men gjorde en elendig jobb.

«Så!» sa hans far idet han kom fram. «Gjort noen revolusjonerende oppdagelser ennå?»

Selvsagt trodde pappa at han spøkte.

Det hadde ikke gjort like vondt da foreldrene ikke trodde på ham, i gamle dager da ingen andre hadde trodd på ham heller; i gamle dager, da Harry ikke hadde visst hvordan det føltes å bli tatt på alvor av folk som rektor Humlesnurr og professor Krengle.

Og det var da Harry innså at Gutten-som-overlevde bare eksisterte i det magiske Stor­bri­tannia; at det ikke var en slik person i gompe-London, bare en søt, liten elleveårig gutt som skulle hjem til jul.

«Unnskyld meg,» sa Harry med skjelvende stemme, «Jeg kommer til å bryte sammen og gråte nå, det betyr ikke at det har skjedd noe galt på skolen.»

Harry startet å gå forover, og så stoppet han, revet mellom å klemme faren og å klemme moren; han ville ikke at noen av dem skulle føle seg oversett eller å tro at Harry elsket en mer enn den andre –

«Du,» sa faren hans, «er en veldig dum gutt, herr Vernes,» og han tok Harry kjærlig ved skulderen og dyttet ham inn i morens armer, som knelte ned, allerede med tårer dryppende nedover kinnet.

«Hei, mamma,» sa Harry med ustø stemme. «Jeg er tilbake.» Og han klemte henne, omringet av bråkete mekaniske lyder og lukten av forbrent bensin, og Harry startet å gråte, fordi han visste at ingenting kunne komme tilbake, minst av alt ham.


Himmelen var fullstendig mørk, og stjernene begynte å vise seg, da de var i ferd med å manøvrere seg gjennom juletrafikken fram til den universitetsbyen som var Oxford, og parkerte i oppkjørselen til det lille gråskitne gamle huset som familien brukte for å holde regnet vekk fra bøkene sine.

Idet de gikk opp den korte hellegangen som førte til inngangsdøra passerte de en rekke blomsterpotter som inneholdt små, svake elektriske lys (svake, siden de måtte lade seg selv med solenergi i løpet av dagen), og lyktene lyste opp idet de passerte. Den vanskelige delen hadde vært å finne bevegelsessensorer som var vanntette og ga utslag på akkurat riktig avstand …

På Galtvort var det virkelige fakler som oppførte seg slik.

Og så åpnet inngangsdøra seg, og Harry gikk inn i stua deres mens han blunket hardt.

Hver centimeter veggplass er dekket av ei bokhylle. Hver bokhylle rekker omtrent helt opp til taket og har seks hylleplater. Noen bokhyller er fylt til randen med bøker med harde omslag: viten­skap, matematikk, historie, og alt mulig annet. Andre hyller har to lag med paperback science fiction, med det bakre laget stablet oppå gamle pappesker eller treplanker, så du kan se det bakre laget over bøkene foran. Og fremdeles er det ikke nok. Det flyter over av bøker, ut på bordene og sofaene, og det har dannet seg små hauger under vinduene …

Vernes-husholdningen var akkurat slik han hadde forlatt den, bare med flere bøker, som også var akkurat slik han hadde forlatt den.

Og et juletre, nakent og udekorert bare to dager før julaften, noe som fikk Harry til å stusse et kort øyeblikk før han innså, med en varm følelse som spredte seg i brystet, at foreldrene hans naturligvis hadde ventet.

«Vi tok senga di ut av rommet ditt for å få plass til flere bokhyller,» sa faren hans. «Du kan sove i kofferten din, ikke sant?»

«Du kan sove i kofferten min,» sa Harry.

«Hvilket minner meg på,» sa faren hans. «Hva endte de opp med å gjøre med søvn­syk­lusen din?»

«Magi,» sa Harry, og tok en snartur bort til døra som førte inn til rommet hans, bare i tilfelle pappa ikke hadde spøkt …

«Det er ingen forklaring!» sa professor Vernes-Eving, akkurat samtidig som Harry ropte, «Har du brukt opp all den ledige plassen i mine bokhyller?»


Harry hadde brukt lille julaften til å shoppe gompeting som han ikke bare kunne transfigurere; faren hadde vært opptatt og hadde sagt at Harry ville måtte gå eller ta bussen, hvilket hadde passet Harry aldeles utmerket. Noen av menneskene i jern­vare­han­delen hadde gitt Harry spørrende blikk, men han sa med uskyldig stemme at faren hans var ute og handlet i nærheten og var veldig travel og hadde sendt ham ut for å finne en del ting (mens han holdt opp en liste med forsiktig voksent-utseende halvt-uleselig håndskrift); og når alt kom til alt, penger var penger.

De hadde pyntet juletreet sammen, og Harry hadde plassert en liten dansende fe på toppen (to sigder og fem fjong hos Tummel & Trøyte).

Flirgott hadde villig vekslet galleoner om til papirpenger, men det virket ikke som om de hadde noen enkel måte å gjøre om større mengder gull til skattefrie, ikke-mis­ten­ke­lige gompepenger i en nummerert sveitsisk bankkonto. Dette forpurret Harrys plan om å bruke mesteparten av pengene han hadde stjålet fra seg selv på en fornuftig miks av 60 % internasjonale indeksfond og 40 % Berkshire Hathaway. Inntil videre hadde Harry diversifisert midlene sine litt mer ved å snike seg ut sent på natta, usynlig og tidsvendt, og gravd ned hundre gullgalleoner i bakhagen. Han hadde alltid, alltid hatt lyst til å gjøre det uansett.

En del av 24. desember hadde blitt brukt til at professoren leste Harrys bøker og stilte spørsmål. De fleste eksperimentene faren hans hadde foreslått hadde vært upraktiske, i alle fall inntil videre; av de som gjensto hadde Harry allerede utført mange. («Ja, pappa, jeg sjekket hva som skjedde hvis Hermine fikk beskjed om en endret uttale og hun ikke visste om den var endret, det var det aller første eksperimentet jeg gjorde, pappa!»)

Det siste spørsmålet Harrys far hadde spurt, der han tittet opp fra Magiske drikker og eliksirer med et uttrykk av forvirret irritasjon, var om alt dette ga mening hvis du var en trollmann; og Harry hadde svart nei.

Hvorpå faren hans hadde erklært at magi var uvitenskapelig.

Harry var fremdeles litt sjokkert over ideen med å peke på en seksjon av virkeligheten og kalle den uvitenskapelig. Det virket som at pappa mente at konflikten mellom hans intuisjon og universet betydde at universet hadde et problem.

(Men på den annen side, det var ganske mange fysikere som mente at kvante­meka­nikk var merkelig, istedenfor at kvantemekanikk var normalt og det var de som var mer­ke­lige.)

Harry hadde vist moren sin helbredersettet han hadde kjøpt for at de skulle ha i huset, skjønt de fleste eliksirene ikke ville fungere på faren. Mamma hadde stirret på settet på en måte som fikk Harry til å spørre om hvorvidt mammas søster noen gang hadde kjøpt noe slikt til bestefar Edvin og bestemor Elianne. Og da mamma fremdeles ikke hadde svart, hadde Harry kvikt sagt at hun sikkert aldri hadde tenkt på det. Og så, til slutt, hadde han bare skyndt seg ut av rommet.

Det som var trist var at Lilly Eving sannsynligvis ikke hadde tenkt på det. Harry visste at andre mennesker hadde en tendens til å ikke-tenke på vanskelige temaer, på samme måte som de hadde en tendens til å ikke med vilje hvile hendene på rødglødende ovner; og Harry fikk en gryende mistanke om at de fleste gompefødte raskt utviklet en tendens til å ikke-tenke på familien sin, som alle kom til å dø før de fylte sine første hundre år uansett.

Ikke at Harry hadde noen intensjon om å la det skje, naturligvis.

Og så var det sent på dagen 24. desember, og de kjørte av gårde for å spise jule­kvelds­mid­dagen.

Huset var digert. Ikke etter Galtvort-standarder, men definitivt etter standarden for hva du kunne få hvis faren din var en velansett professor som prøvde å leve i Oxford. To etasjer med murstein glinset i kveldssola, med vinduer over vinduer, og ett høyt vindu som gikk mye høyere enn det var meningen at glass kunne gjøre, det der måtte være en skikkelig diger stue …

Harry trakk pusten dypt og ringte på dørklokka.

Et fjernt rop om «Kjære, tar du døra?»

Fulgt av en lav trippelyd av fottrinn som nærmet seg.

Og så ble døra åpnet av en godlynt mann, med fete og lyserøde kinn og hår som begynte å bli tynt, i en blå nedknappet skjorte som strammet lett i sømmene.

«Doktor Grang?» sa Harrys far livlig, før Harry rakk å snakke. «Jeg er Mikal, og dette er Petunia og vår sønn Harry. Maten er i den magiske kofferten,» og han gestikulerte vagt med armen bak seg – ikke helt i retning av der kofferten var, riktignok.

«Ja, vær så god og stig på,» sa Leo Grang. Han tok et skritt fram og tok imot vin­flaska fra professorens utstrakte hånd, med et mumlende «Takker,» og så rygget han igjen og vinket inn mot stua. «Føl dere som hjemme. Og,» med hodet vendt ned for å snakke til Harry, «alle lekene er nede i kjelleren, jeg er sikker på at Hermi kommer ned straks; det er første dør til høyre,» og pekte mot en korridor.

Harry bare så på ham et øyeblikk, bevisst på at han blokkerte foreldrene fra å komme inn.

«Leker?» sa Harry i en klar, høyfrekvent tone, med øynene vidåpne. «Jeg elsker leker!»

Bak ham pustet moren dypt inn, og Harry strenet inn i huset, og klarte å ikke trampe altfor hardt der han gikk.

Stua var akkurat så stor som den hadde sett ut fra utsiden, med et stort hvelvet tak der en gigantisk kandelaber hang og skinte, og et juletre som det måtte ha vært et svare strev å få inn gjennom døra. De lavere delene av treet var grundig og forsiktig dekorert i pene mønstre av rødt, grønt og gull, med et nytt innslag av blått og bronse; høyere opp der bare en voksen kunne nå opp var mer skjødesløst påklistret med lyslenker og kranser av tinnfolie. En korridor strakte seg ut til den møtte sin slutt i et større kjøkken, og tre­trap­per med polerte metallhåndløpere strakk seg oppover mot en andre etasje.

«Gosj!» sa Harry. «Dette er et stort hus! Jeg håper jeg ikke går meg bort her inne!»


Dr. Berit Grang følte seg heller nervøs da det ble tid for middag. Kalkunen og steken, deres bidrag til fellesprosjektet, klargjorde seg i brukbart tempo i ovnen; de andre rettene skulle medbringes av gjestene, Vernes-familien, som hadde adoptert en gutt ved navn Harry. Som var kjent i trollmannsverdenen som Gutten-som-overlevde. Og som også var den eneste gutten Hermine noensinne hadde kalt ‘søt’, eller lagt merke til i det hele tatt, for den del.

Vernesene sa at Hermine var det eneste barnet i Harrys aldersgruppe hvis eksistens deres sønn hadde anerkjent på noen som helst måte.

Og det kunne jo være å være litt raske i avtrekkeren; men begge par hadde en sni­ken­de mistanke om at bryllupsklokker kunne tenkes å gi lyd fra seg noen år inn i framtida.

Så mens juledagen hennes, som alltid, ble brukt sammen med hennes mann og familien, så hadde de bestemt seg for å bruke julekvelden til å møte sin datters mulige svi­ger­fa­mi­lie.

Dørklokka ringte mens hun var midtveis i å tråkle sammen kalkunen, og hun hevet stemmen og ropte, «Kjære, tar du døra?»

Det kom et kort stønn fra en lenestol og dens okkupant, og så lyden av hennes manns tunge fottrinn og døra svingte opp.

«Doktor Grang?» sa en eldre manns livlige stemme. «Jeg er Mikal, og dette er Petunia og vår sønn Harry. Maten er i den magiske kofferten.»

«Ja, vær så god og stig på,» sa hennes mann, fulgt av et mumlende «Takker» som indikerte at en eller annen form for gave hadde blitt akseptert, og «Føl dere som hjemme.» Så endret Leos stemme seg og fikk en mer kunstig entusiasme, og sa, «Alle lekene er nede i kjelleren, jeg er sikker på at Hermi kommer ned straks; det er første dør til høyre.»

En kort pause.

Så fulgte en ung gutts klare stemme med ordene, «Leker? Jeg elsker leker!»

Berit lukket ovnen og smilte. Hun hadde blitt en smule bekymret over hvordan Hermines brev hadde beskrevet Gutten-som-overlevde – skjønt hennes datter hadde definitivt ikke skrevet noe som indikerte at Harry Potter var farlig; ikke noe som liknet på de mørke hintene som sto i bøkene Berit hadde kjøpt, liksom ment for Hermine, under turen deres til Diagonallmenningen. Datteren hennes hadde ikke sagt stort i det hele tatt, bare at Harry snakket som om han var en figur i ei bok, og at Hermine stu­derte hardere enn hun noensinne hadde gjort for å klare å holde ham bak seg i timene. Men slik det hørtes nå var jo Harry Potter bare en helt vanlig elleveårig gutt.

Hun kom til inngangsdøra akkurat idet hennes datter frenetisk løp ned trappene i en hastighet som ikke virket trygg i det hele tatt; Hermine hadde hevdet at hekser var mer motstandsdyktige mot fall, men Berit var ikke helt sikker på at hun trodde på det –

Berit tok inn første blikk av professor og fru Vernes, som begge så heller nervøse ut, akkurat idet gutten med det legendariske arret på panna snudde seg mot hennes datter og sa, nå med lavere stemme, «Vel møtt på denne fagreste av kvelder, frøken Grang.» Hånda hans strakte seg bakover, som om han tilbød sine foreldre på en sølvtallerken. «La meg få presentere for deg, min far, professor Mikal Vernes-Eving, og min mor, fru Petunia Eving-Vernes.»

Og mens Berit ble stående å gape, snudde gutten seg tilbake mot foreldrene sine og sa, nok en gang med den lyse stemmen, «Mamma, pappa, dette er Hermine! Hun er virkelig smart!»

«Harry!» hveste datteren hennes. «Hold opp med det!»

Gutten svirret rundt igjen for å titte på Hermine. «Jeg er redd for, frøken Grang,» sa gutten alvorlig, «at du og jeg er sendt i eksil til de labyrintiske områdene i kjelleren. La oss la dem ha sine voksne konversasjoner i fred, som uten tvil svever milevidt over våre egne barnslige intellekter, og gjenoppta vår pågående diskusjon om implikasjonene av Humes projektivisme for transfigurasjon.»

«Unnskyld oss,» sa hennes datter i en svært fast tone, grep gutten i venstre arm og trakk ham ut i korridoren – Berit forsøkte hjelpeløst å følge dem med blikket mens de passerte henne; gutten ga henne et muntert vink – og så trakk Hermine gutten innenfor kjellerdøra og slamret den igjen bak seg.

«Jeg, ah, jeg ber om unnskyldning for …» sa fru Vernes med sviktende stemme.

«Beklager,» sa professoren og smilte vennlig, «Harry kan være litt følsom overfor den typen ting. Men jeg antar at han har rett i at vi ikke er spesielt interessert i deres sam­taler.»

Er han farlig? ønsket Berit å spørre, men hun holdt seg rolig og forsøkte å tenke ut et mer subtilt spørsmål. Mannen hennes klukklo ved hennes side, som om han syntes det de nettopp hadde vært vitne til var morsomt, snarere enn skremmende.

Den mest fryktede mørke herren i historien hadde forsøkt å drepe den gutten, og det for­brente skallet av kroppen hans var blitt funnet ved siden av barnesenga.

Hennes mulige framtidige svigersønn.

Berit hadde i stigende grad vært nervøs over å gi bort datteren til heksekunsten – spe­sielt etter at hun hadde lest bøkene, lagt sammen datoene, og innsett at hennes ma­giske mor sannsynligvis hadde blitt drept da Grindelwalds terror var på sitt mest inten­se; ikke mistet livet under fødselen, slik hennes far alltid hadde hevdet. Men professor McSnurp hadde vært på flere besøk etter det første, for å «se hvordan frøken Grang har det», og Berit kunne ikke fri seg fra å tenke at hvis Hermine hadde sagt at foreldrene lagde opp­stuss om heksekarrieren hennes, så ville noe bli gjort for å fikse det …

Berit puttet sitt aller beste smil på ansiktet, og gjorde det hun kunne for å spre litt påtatt juleglede.


Spisebordet var mye lenger enn det som var nødvendig for seks mennesker – eller altså, fire mennesker og to barn – men det var i sin helhet drapert med en duk av fineste hvite lin, og rettene hadde noe unødvendig blitt overført til fancy serveringsfat, som i det minste var av rustfritt stål og ikke ekte sølv.

Harry hadde litt problemer med å konsentrere seg om kalkunen.

Konversasjonen hadde naturligvis snart dreid seg om Galtvort; og det hadde vært åpen­bart for Harry at hans foreldre håpet at Hermine ville mykne opp og si mer om Harrys skoleliv enn det Harry hadde fortalt dem. Og enten hadde Hermine innsett dette, eller hun styrte bare automatisk klar fra alt som muligens kunne være problematisk.

Harry hadde det i og for seg greit.

Men uheldigvis hadde Harry gjort det feilgrepet å ugle sine foreldre alle mulige typer fakta om Hermine som hun ikke hadde fortalt sine egne foreldre.

Som at hun var general i en arme i fritida på skolen.

Hermines mor hadde sett temmelig alarmert ut, og Harry hadde fortet seg med å bryte inn og gjort sitt beste for å forklare at alle formlene bare lammet folk, professor Krengle så alltid på, og det at det fantes magisk helbredelse betydde at en lang rekke ting var mye mindre farlige enn det hørtes ut som, – og på dette tidspunktet hadde Hermine sparket ham hardt under bordet. Heldigvis hadde Harrys far, som Harry måtte inn­røm­me var flinkere enn ham til en del ting, annonsert med fast professoral autoritet at han hadde aldri vært bekymret, siden han ikke kunne forestille seg at barn fikk lov til å gjøre det hvis det var farlig.

Det var allikevel ikke derfor Harry hadde vansker med å nyte middagen.

… problemet med å synes synd på seg selv var at det alltid var gjort på null tid å finne noen andre som hadde det verre.

Dr. Leo Grang hadde på et tidspunkt spurt om hvorvidt den hyggelige læreren som så ut til å like Hermine, professor McSnurp, tildelte henne mange poeng på skolen.

Hermine hadde sagt ja, med et sannsynligvis ekte smil.

Harry hadde klart, med noe anstrengelse, å la være å poengtere kjølig at professor McSnurp aldri ville favorisere en eneste elev, og at Hermine fikk mengder av poeng fordi hun hadde ærlig fortjent hvert, eneste, ett.

På et annet tidspunkt hadde Leo Grang tilbudt bordet sin mening om at Hermine var veldig smart og kunne ha startet på medisinsk fakultet og blitt tannlege, om det ikke hadde vært for denne heksegreia.

Hermine hadde smilt igjen, og et kjapt blikk hadde stoppet Harry fra å foreslå at Hermine også muligens kunne ha blitt en internasjonalt berømt vitenskapskvinne, og spurt om den tanken ville ha falt Grang-ene inn hvis de hadde en sønn istedenfor en datter, eller om det uansett var uakseptabelt at avkommet gjorde det bedre enn dem.

Men Harry nærmet seg raskt kokepunktet.

Og ble mye mer takknemlig for det faktum at hans egen far alltid hadde gjort det han kunne for å støtte Harrys utvikling som vidunderbarn, og alltid oppmuntret ham til å sikte høyere og aldri rakket ned på en eneste ting av det han hadde oppnådd, selv om et vidunderbarn allikevel bare var et barn. Var det denne typen hjem han kunne ha endt opp i, hvis mamma hadde giftet seg med Wiktor Dumling?

Harry gjorde allikevel hva han kunne.

«Og hun har virkelig slått deg i alle de klassene dere tar, utenom sopelimer og trans­fi­gu­rasjon?» sa professor Mikal Vernes-Eving.

«Ja,» sa Harry med tilkjempet ro, mens han skar av en ny bit julekalkun til seg selv. «Med god margin, i de fleste av dem.» Det var andre omstendigheter der Harry ville vært langt mer motvillig til å innrømme det, som var grunnen til at han ikke hadde fortalt det til faren før nå.

«Hermine har alltid vært ganske flink på skolen,» sa dr. Leo Grang i en fornøyd tone.

«Harry konkurrerer på nasjonalt nivå!» sa professor Mikal Vernes-Eving.

«Kjære!» sa Petunia.

Hermine kniste, og det fikk ikke Harry til å føle seg bedre over hennes situasjon. Det så ikke ut til å bry Hermine stort, og det plaget Harry.

«Jeg er ikke flau over å tape for henne, pappa,» sa Harry. Akkurat her og nå var han slett ikke det. «Nevnte jeg at hun lærte alle skolebøkene sine utenat før første skoledag? Og ja, jeg testet det.»

«Er det, ah, vanlig for henne?» sa professor Vernes-Eving til Grang-ene.

«Åh, ja da, Hermine lærer alltid ting utenat,» sa dr. Berit Grang med et muntert smil. «Hun kan alle oppskriftene i alle kokebøkene mine utenat. Jeg savner henne hver gang jeg lager middag.»

Etter uttrykket på farens ansikt å dømme, følte han i det minste noe av det samme som Harry følte.

«Ingen grunn til bekymring, pappa,» sa Harry, «nå får hun alt det avanserte materialet hun kan takle. Lærerne hennes ved Galtvort vet at hun er smart, i motsetning til foreldrene hennes.»

De tre siste ordene ble sagt med ekstra hevet stemme, og idet alle ansikter snudde seg for å stirre på ham, og Hermine sparket ham igjen, skjønte Harry at han hadde gått over streken, men det var for mye, det var altfor mye.

«Naturligvis vet vi at hun er smart,» sa Leo Grang, som begynte å se forurettet på dette barnet som var dumdristig nok til å heve stemmen ved middagsbordet deres.

«Dere har ikke den fjerneste anelse,» sa Harry, og is rant inn i stemmen hans. «Dere tror at hun leser masse bøker og at det er ganske søtt, ikke sant? Dere ser et perfekt prøve­resultat og dere synes at det er bra at hun gjør det bra på skolen. Deres datter er den mest talentfulle heks i sin generasjon, og den mest lysende stjerne på Galtvort, og en dag, dr. og dr. Grang, så vil det faktum at dere var hennes foreldre være den eneste grunnen til at historien husker dere!»

Hermine, som rolig hadde reist seg fra stolen sin og gått rundt bordet, valgte dette øyeblikket til å ta tak i Harrys skjorteskulder og dra ham ut av skolen. Harry lot seg selv bli dratt, men mens Hermine halte ham av gårde, hevet han stemmen ytterligere, «Det er fullstendig mulig at om tusen år vil det faktum at Hermine Grangs foreldre var tann­le­ger være den eneste grunnen til at noen husker tannleger!»


Berit stirret på stedet der datteren nettopp hadde halt Gutten-som-overlevde ut av rommet med et tålmodig uttrykk i det unge ansiktet.

«Forferdelig lei meg,» sa professor Vernes med et smil som om han moret seg. «Men vær så snill å ikke være bekymret, Harry snakker alltid slik. Er de ikke akkurat som et ektepar allerede?»

Den skremmende tingen var at det var de.


Harry hadde forventet å få en ganske kraftig skjennepreken fra Hermine.

Men etter at Hermine hadde trukket dem inn i inngangen til kjelleren og lukket døra bak dem, hadde hun snudd seg –

– og smilte, ekte, så sant Harry kunne bedømme.

«Vær så snill å la være, Harry,» sa hun med bløt stemme. «Selv om det er veldig pent av deg. Alt er greit.»

Harry bare så på henne. «Hvordan holder du det ut?» sa han. Han måtte holde stemmen sin nede, de ville ikke at foreldrene skulle høre, men toneleiet økte, om ikke vo­lu­met. «Hvordan holder du det ut?»

Hermine trakk på skuldrene, og sa, «Fordi det er den måten foreldre skal være på?»

«Nei,» sa Harry, med lav og intens stemme, «det er det ikke, faren min trekker meg aldri ned – vel, han gjør det, men aldri på den måten –»

Hermine holdt opp en enslig finger, og Harry ventet, og så på mens hun lette etter ord. Det tok henne en stund, før hun sa, «Harry … Professor McSnurp og professor Pir­re­vimp liker meg fordi jeg er den mest talentfulle heksa i min generasjon, og den klareste stjernen på Galtvort. Og mamma og pappa vet ikke noe om det, og du vil aldri klare å fortelle dem det, men de elsker meg uansett. Hvilket betyr at alt er akkurat som det burde være, både på Galtvort og hjemme. Og siden de er mine foreldre, herr Potter, får ikke du lov til å argumentere i denne saken.» Nok en gang smilte hun det mystiske smilet fra middagen, og så på Harry på en kjærlig måte. «Er det forstått, herr Potter?»

Harry nikket stramt.

«Bra,» sa Hermine, og bøyde seg bort og kysset ham på kinnet.


Konversasjonen rundt middagsbordet hadde bare så vidt kommet i gang igjen da et fjernt tynt rop fløt tilbake til dem.

«Hei! Ingen kyssing!»

De to fedrene sprutet ut i latter idet de to mødrene reiste seg fra stolene med iden­tis­ke skrekkfylte ansiktsuttrykk, og fortet seg bort til døra til kjelleren.

Da barna hadde blitt brakt tilbake, sa Hermine i en iskald tone at hun aldri kom til å kysse Harry igjen noen gang, og Harry sa med forulempet stemme at sola ville brenne ned til en kald, død klump før han lot henne komme nær nok til å prøve en gang til.

Hvilket betydde at alt var akkurat som det skulle være, så alle satte seg ned igjen for å gjøre ferdig julemiddagen.