Kapittel 42: Humanisme, del 1

Den forsiktige januarsola skinte på de kalde markene utenfor Galtvort. For noen av elevene var det studietime; andre hadde sluppet tidlig fra timen. Førsteklassingene som hadde skrevet seg opp for det øvde på en bestemt formel, en formel som det var mest gunstig å lære utendørs, under en strålende sol på en blå, skyfri himmel, heller enn inne i et klasserom. Småkaker og saft ble også ansett som nyttig.

De innledende bevegelsene til formelen var komplekse og presise; du vred tryllestaven en gang, to ganger, tre og fire ganger med nøyaktige relative vinkler; du flyttet pekefinger og tommel nøyaktig riktige avstander …

Departementet syntes at dette betydde at det var bortkastet å forsøke å lære bort denne for­melen til noen under femte årstrinn. Det var noen få kjente tilfeller der yngre barn hadde lært det, og dette hadde blitt avfeiet som ‘genier’.

Det var muligens ikke en veldig høflig måte å si det på, men Harry begynte å forstå hvorfor professor Krengle hadde hevdet at departementets pensumkomite ville gjort større nytte for trollmannsverden dersom de hadde blitt brukt som fyllmasse.

Så, bevegelsene var kompliserte og delikate. Det hindret deg ikke fra å lære dem når du var elleve. Det betydde bare at du måtte være ekstra nøyaktig og øve på hver del mye lenger enn vanlig, det var alt.

De fleste formler som bare kunne læres av eldre elever var slik fordi de krevde mer magisk styrke enn det yngre elever kunne frambringe. Men skytsvergeformelen var ikke slik, den var ikke vanskelig fordi den krevde for mye magi, den var vanskelig fordi det krevdes mer enn bare magi.

Formelen krevde de varme, lykkelige følelsene som du holdt tett til hjertet ditt, de kjær­lige minnene, en annen type styrke som du ikke trengte for vanlige formler.

Harry vred staven sin en gang, to ganger, tre og fire ganger, flyttet fingrene nøyaktig riktige distanser …

«Lykke til på skolen, Harry. Tror du jeg kjøpte nok bøker til deg?»

«Du kan aldri ha nok bøker … men du prøvde virkelig, det var et virkelig, virkelig, virkelig godt forsøk.»

Det hadde fått fram tårer i øynene hans, første gangen Harry hadde husket på det og forsøkte å putte det inn i formelen.

Harry løftet tryllestaven opp og rundt og svingte den, en bevegelse som ikke trengte å være presis, bare modig og utfordrende.

«Forvento Vergum!» ropte Harry.

Ingenting skjedde.

Ikke et eneste lite lysblink.

Da Harry tittet opp, studerte Remus Lupus fremdeles tryllestaven, med et bekymret uttrykk i det lett arrete fjeset.

Til slutt ristet Remus på hodet. «Beklager, Harry,» sa mannen stille. «Stavarbeidet ditt var helt nøyaktig.»

Og det var ikke et eneste lite lysblink noe annet sted heller, fordi alle de andre førsteklassingene som egentlig skulle øve på skytsvergeformlene sine hadde gløttet bort på Harry istedenfor.

Tårer truet med å komme tilbake i øynene til Harry, og det var ikke tårer av lykke. Av alle ting, av alle ting, så hadde Harry aldri ventet dette.

Det var noe forferdelig ydmykende ved å bli informert om at du ikke var lykkelig nok.

Hva var det Antonius Goldstein hadde inne i seg som Harry ikke hadde, som fikk staven til Antonius til å skinne med det klare lyset?

Elsket Antonius faren sin høyere?

«Hvilken tanke brukte du for å kaste det?» sa Remus.

«Min far,» sa Harry med skjelvende stemme. «Jeg ba ham om å kjøpe noen bøker til meg før jeg kom til Galtvort, og det gjorde han, og de var dyre, og så spurte han meg om det var nok –»

Harry forsøkte ikke å forklare det der med Vernes-familiens motto.

«Ta en hvil før du prøver en annen tanke, Harry,» sa Remus. Han pekte mot andre elever som satt på bakken, og så skuffet eller brydd eller angrende ut. «Du kan ikke klare å kaste en skytsvergeformel hvis du føler skam over å ikke være takknemlig nok.» Det var vennlig medfølelse i herr Lupus’ stemme, og et øyeblikk fikk Harry lyst til å slå noe.

Istedenfor snudde Harry seg, og lusket bort dit de andre mislykkede satt. De andre elevene hadde også fått høre at stavarbeidet hadde vært perfekt, og nå var det meningen at de skulle lete etter lykkeligere tanker; slik de så ut gjorde de antakelig ingen framskritt. Mange kutter hadde kanter i mørkeblått, og en håndfull hadde røde; og en enslig håsblåsjente som fremdeles gråt. Smygardingene hadde ikke engang brydd seg om å møte opp, bortsett fra Dafnia Grønbek og Tracey Davidsen, som fremdeles forsøkte å lære seg bevegelsene.

Harry slapp seg ned på det døde, kalde vintergresset, ved siden av den eleven han minst hadde trodd skulle feile.

«Så du kunne heller ikke gjøre det,» sa Hermine. Hun hadde først flyktet vekk fra banen, men siden kommet tilbake, og du måtte se nøye på de rødaktige øynene hennes for å se at hun hadde grått.

«Jeg,» sa Harry, «jeg, jeg ville sannsynligvis følt meg mye verre hvis ikke du også hadde feilet, du er den hyggeligste, personen jeg kjenner, som jeg noensinne har møtt, Hermine, og hvis du heller ikke kan gjøre det, så betyr det at jeg fremdeles kan være, være en god person …»

«Jeg burde ha gått til Griffing,» hvisket Hermine. Hun blunket hardt et par ganger, men hun tørket ikke øynene sine.


Gutten og jenta gikk framover sammen, og holdt definitivt ikke hverandres hender, men hver av dem trakk en slags styrke ut av den andres nærhet, noe som lot dem igno­rere hviskingen til elevene på samme klassetrinn, mens de gikk gjennom gangen som førte til Galtvorts store porter.

Harry hadde ikke klart å kaste skytsvergeformelen uansett hva slags lykkelig tanke han hadde forsøkt. Folk virket ikke å være overrasket over det, noe som gjorde det enda verre. Hermine hadde heller ikke klart det. Folk hadde vært veldig overrasket over det, og Harry hadde sett at hun startet å få de samme skeive blikkene som ham. De andre ravn­kloingene som feilet fikk ikke slike blikk. Men Hermine var Solskinnsgeneralen og til­hen­gerne hennes oppfattet det som om hun hadde sviktet dem, på en måte, som om hun hadde brutt et løfte hun aldri hadde gitt.

De to hadde gått til biblioteket for å undersøke mer om skytsvergeformelen, som var Hermines måte å takle bekymringer på, slik det også av og til var Harrys. Studere, lære, forsøke å forstå hvorfor …

Bøkene hadde bekreftet det rektor hadde fortalt Harry; trollmenn som ikke klarte å kaste skytsvergeformelen under øvelse, ville ofte klare å få det til når de møtte en virkelig des­perant, de kunne gå fra fullstendig fiasko hele veien til en full korporlig skytsverge. Det gikk imot all logikk, desperantens aura av frykt burde gjøre det vanskeligere å holde på en lykkelig tanke, men det var den måten det var på.

Så de to hadde begge tenkt til å forsøke en siste gang, det var helt umulig for begge å ikke forsøke en siste gang.

Det var den dagen desperanten kom til Galtvort.

Tidligere hadde Harry tilbake-transfigurert sin fars stein fra der den vanligvis befant seg, på ringen på ringfingeren, som en liten diamant; og plassert den store grå steinen tilbake i pungen sin. Bare i tilfelle Harrys magi sviktet fullstendig når han skulle møte det mørkeste av alle vesener.

Harry hadde allerede startet å føle seg pessimistisk, og han sto ikke en gang foran en desperant ennå.

«Jeg vedder på at du vil klare det og jeg ikke kan,» sa Harry med hviskende stemme. «Jeg vedder på at det er det som vil skje.»

«Det føltes feil for meg,» sa Hermine, og hennes stemme var til og med stillere enn hans. «Jeg forsøkte det i morges og da innså jeg det. Da jeg viftet staven på slutten, selv før jeg sa ordene, føltes det feil ut.»

Harry sa ikke noe. Han hadde følt det samme, helt fra starten; skjønt det hadde tatt nye fem forsøk der han hadde prøvd fem andre lykkelige tanker før han hadde klart å vedgå det for seg selv. Hver gang han forsøkte å løfte staven, hadde det føltes hult; formelen han prøvde å lære passet ham ikke.

«Det betyr ikke at vi kommer til å bli mørke trollmenn,» sa Harry. «Mengder av folk som ikke kan kaste skytsvergeformelen er ikke mørke. Gudrik Griffing var ikke en mørk trollmann …»

Gudrik hadde beseiret mørke herrer, kjempet for å beskytte vanlige folk fra adelsslekter og gomper fra trollmenn. Han hadde hatt mange fine og sanne venner, og mistet ikke mindre enn halvparten av dem i kamp for en eller annen god sak. Han hadde lyttet til de såredes skrik, i de armeene han hadde samlet for å forsvare de uskyldige; unge, modige trollmenn hadde besvart kampropet hans, og han hadde begravet dem etterpå. Helt til det siste, da hans trolldomskunst nettopp hadde begynt å minske på grunn av langt fremskreden alder, hadde han kalt til seg de tre andre mektigste trollmennene i sin æra for å reise Galtvort opp fra den nakne bakken; den ene store bedriften i Gudriks navn som ikke handlet om krig, noen form for krig, uansett hvor rettferdig. Det var Salazar, og ikke Gudrik, som hadde undervist den første Galtvort-klassen i kampmagi. Gudrik hadde undervist den første Galtvort-klassen i urtologi, magien som ligger i grønt voksende liv.

Til sin siste dag hadde han aldri vært i stand til å kaste skytsvergeformelen.

Gudrik Griffing hadde vært en god mann, ikke en lykkelig en.

Harry trodde ikke på angst, han orket ikke å lese om helter som klaget, han visste at en milliard andre mennesker i verden ville ha gitt alt for å bytte plass med ham, og …

Og på sitt dødsleie hadde Gudrik fortalt Helga (for Salazar hadde forlatt ham, og Rasla hadde gått bort tidligere) at han ikke angret på noe av det; og at han ikke ville advare sine elever mot å følge i hans fotspor, ingen skulle noen gang si at han hadde sagt til andre at de ikke skulle gjøre som ham. Hvis det hadde vært det rette å gjøre for ham, så ville han ikke fortelle noen andre at deres valg var feil, selv ikke de yngste elevene ved Galtvort. Og allikevel, for de som fulgte i hans fotspor, så håpet han at de ville huske at Griffing hadde fortalt sitt hus at det var helt greit at de var lykkeligere enn ham. At rødt og gull skulle være lyse, varme farger fra nå av.

Og Helga hadde lovet ham, gråtende, at når hun ble rektor så skulle hun sørge for det.

Deretter hadde Gudrik dødd, og ikke etterlatt seg noe spøkelse; og Harry hadde dyttet boka tilbake til Hermine og gått bort litt, så hun ikke skulle se at han gråt.

En skulle ikke tro at ei bok med en uskyldig tittel som «Skytsvergeformelen: Trollmenn som kunne og ikke kunne» ville være den tristeste boka Harry noensinne hadde lest.

Harry …

Harry ønsket ikke det.

Å være i den boka.

Harry ville ikke det.

Resten av skolen tenkte bare at Ingen Skytsverge betydde Dårlig Person, enkelt og greit. På en eller annen måte virket det som om det faktum at Gudrik Griffing heller ikke hadde vært i stand til å kaste skytsvergeformelen ikke ble gjenfortalt. Kanskje folk ikke ønsket å snakke om det for å respektere hans siste ønske. Fred og Frank visste det sann­syn­ligvis ikke, og Harry kom definitivt ikke til å fortelle dem det. Eller kanskje de andre som ikke klarte det ikke snakket om det fordi det var mindre skammelig, mindre tap av stolthet og status, å bli vurdert som mørk heller enn ulykkelig.

Harry så at Hermine, ved siden av ham, blunket hardt; og han lurte på om hun tenkte på Rasla Ravnklo, som også elsket bøker.

«Okei,» hvisket Harry. «Lykkeligere tanker. Hvis du klarer å få til en fullt korporlig skytsverge, hva tror du at ditt dyr vil være?»

«En oter,» svarte Hermine øyeblikkelig.

«En oter?» hvisket Harry vantro.

«Ja, en oter,» sa Hermine. «Hva med din?»

«Jaktfalk,» sa Harry uten å nøle. «Den kan dykke raskere enn tre hundre kilometer i timen; det er det raskeste levende vesen som finnes.» Jaktfalken hadde vært Harrys favo­ritt­dyr siden alltid. Harry var fast bestemt på å bli en animagus en dag, bare for å få det som sin form, og fly med styrken av sine egne vinger, og se landet under med klarere øyne … «Men hvorfor en oter?»

Hermine smilte, men sa ikke noe.

Og Galtvorts store porter svingte seg åpne.

De gikk en stund, barna, langs en sti som førte mot den ikke-forbudte skogen, og fort­satte gjennom selve skogen. Sola hang lavt over horisonten, skyggene var lange, sollyset filtrerte seg gjennom de nakne greinene til vintertrærne; for det var januar, og førsteklassingene var de siste til å lære denne dagen.

Så svingte stien i en ny retning, og alle så det i det fjerne, lysningen i skogen, og den visne vinterbakken, gult, tørket gress hvitnet av noen få gjenværende snøflekker.

De menneskelige figurene var fremdeles små på den avstanden. De to flekkene av matt hvitt lys fra svartspanernes skytsverger, og den lysere flekken av sølvlys fra rektors, ved siden av noe …

Harry myste.

Noe ….

Det måtte ha vært noe Harry innbilte seg, for det burde ikke ha gått an at en des­pe­rant kunne gripe ut forbi tre korporlige skytsverger, men han syntes han kunne føle en anelse tomhet som famlet mot hodet hans, som gikk rett til det myke indre senteret av ham uten respekt for psykoblokk-barrierer.


Jokum Finnimann var askegrå og skjelvende da han kom tilbake til elevene som sto i flokker på det visne og snøflekkede gresset. Jokums skytsvergeformel hadde vært vel­lyk­ket, men det var fremdeles det lille mellomrommet mellom der rektor tok ned sin egen skytsverge og du skulle kaste din egen, der du møtte desperantens frykt ubeskyttet.

Å bli utsatt for desperantens påvirkning i opptil tjue sekunder på fem skritts avstand var definitivt trygt, selv for en elleve år gammel trollmann med svak motstandskraft og en hjerne som fremdeles var under utvikling. Det varierte svært hvor sterkt desperantens kraft traff folk, som var en annen ting som man foreløpig ikke helt forsto; men tjue se­kun­der var definitivt trygt.

Førti sekunder foran en desperant på fem skritts avstand kunne muligens være nok til å forårsake permanent skade, skjønt bare for de mest følsomme.

Dette var røff trening selv etter Galtvort-standarder, der måten du lærte å fly en hip­po­griff på var å bli lempet oppå en og bedt om å komme i gang. Harry var ikke en tilhenger av overbeskyttelse, og hvis du så på forskjellen i modning mellom en fjer­de­klas­sing på Galtvort og en fjortenårig gomp, så var det helt åpenbart at gompene un­der­tryk­te sine barns utvikling … men selv Harry hadde begynt å undres på om dette var å tøye grensene for langt. Ikke all skade kunne helbredes etterpå.

Men hvis du ikke kunne kaste formelen under disse forholdene, så betydde det at du ikke kunne stole på skytsvergeformelen som beskyttelse; overdreven tro på egne fer­dig­heter var til og med farligere for trollmenn enn for gomper. Desperanter kunne tømme deg for både magisk og fysisk kraft, ikke bare de lykkelige tankene dine, hvilket betydde at du kanskje ikke ville klare å eksivere vekk hvis du ventet for lenge, eller hvis du ikke kjente igjen den krypende frykten før desperanten var innenfor rekkevidde for sitt angrep. (Mens han leste om emnet hadde Harry oppdaget, til sin store skrekk, at noen bøker hevdet at desperantens kyss ville spise sjelen din og at dette var grunnen til den permanente, tankedøde komatilstanden den puttet ofrene i. Og at trollmenn som trodde på dette med vilje hadde brukt desperantens kyss til å henrette forbrytere. Det måtte regnes som sikkert at noen som ble kalt kriminelle var uskyldige, og selv om de ikke var det, ødelegge sjelen deres? Hvis Harry hadde trodd på sjeler, så ville han ha … kommet opp uten ideer, han kunne slett ikke tenke seg et passende svar til noe slikt.)

Rektor tok sikkerheten svært alvorlig, og derfor sto tre svartspanere på konstant vakt. Lederen var en nordisk utseende kvinne, alvorlig uten å være barsk, svartspaner Bach­mann, hvis tryllestav aldri forlot hånda. Skytsvergen hennes, en orangutang av solid måne­lys, patruljerte fram og tilbake mellom desperanten og førsteklassingene som ventet på tur; ved siden av orangutangen beveget den hvite panteren til svartspaner Mehammer seg, en kvinne med gjennomtrengende blikk og langt brunt hår i hestehale. De to svartspanerne, og deres to skytsverger, passet alle på desperanten. På den andre siden av elevene hvilte svartspaner Fludal, høy og tynn og blek, sittende tilbakelent på en stol hun hadde frambrakt uten ord eller tryllestav, og vedlikeholdt et fraværende pokeransikt mens hun saumfor hele området med blikket. Professor Krengle hadde dukket opp ikke lenge etter at førsteklassingene hadde begynt sine forsøk, og øynene hans beveget seg aldri langt vekk fra Harry. Den lille professor Pirrevimp, som en gang hadde vært duell­mes­ter, lekte fraværende med tryllestaven sin; og hans øyne, som tittet ut innenfra det store skjegget som utgjorde ansiktet hans, var fokusert på professor Krengle.

Og det måtte ha vært Harrys fantasi, men det virket som om professor Krengle vred lett på seg hver gang rektors skytsverge forsvant når neste elev skulle testes. Kanskje professor Krengle opplevde den samme placeboeffekten som Harry; dønningen av tomhet som bruste mot sinnet.

«Antonius Goldstein,» lød stemmen til rektor.

Harry gikk stille mot Jokum, idet Antonius begynte å nærme seg den skinnende sølv­fø­niksen, og … hva det nå var som skjulte seg bak den forrevne kappen.

«Hva så du?» spurte Harry Jokum med lav stemme.

Mange elever hadde ikke svart Harry da han forsøkte å samle inn informasjon; men Jokum var Finnimann av Kaos, en av Harrys løytnanter. Det var kanskje ikke rettferdig, men …

«Je så no’ dødt,» sa Jokum hviskende, «gråaktig og liksom slik slimete … dødt, og som atte det hadde vøri i vatnet længe …»

Harry nikket. «Det er det ganske mange ser,» sa Harry. Han utstrålte selvsikkerhet, selv om den var falsk, fordi Jokum trengte det. «Gå og spis litt sjokolade, så føler du deg bedre.»

Jokum nikket og snublet av gårde mot bordet med helbredende søtsaker.

«Forvento Vergum!» skrek en ung gutts stemme.

Det kom sjokkerte gisp, selv fra svartspanerne.

En skinnende sølvfugl sto mellom Antonius Goldstein og buret. Fuglen løftet hodet og skrek; og skriket var også sølv; så lyst og hardt og vakkert som metall.

Og noe i Harrys bakhode sa, hvis det der er en jaktfalk så skal jeg kvele ham mens han sover.

Hold kjeft, sa Harry til tanken, vil du at vi skal være en mørk trollmann, eller?

Hva er poenget? Du kommer til å ende opp som en uansett.

Det … var ikke noe Harry vanligvis ville ha tenkt …

Det er en placeboeffekt, fortalte Harry seg selv igjen. Desperanten kan ikke faktisk nå fram til meg gjennom tre korporlige skytsverger, jeg bare innbiller meg hvordan det vil være. Når jeg faktisk står overfor desperanten, så vil det føles helt annerledes, og da vil jeg vite at jeg bare var dum tidligere.

Så grøsset Harry på ryggen, fordi han hadde en følelse av at ja, det ville være helt an­ner­ledes, og ikke på en positiv måte.

Den skinnende sølvføniksen dukket opp igjen fra rektors tryllestav; den mindre fuglen forsvant, og Antonius Goldstein begynte å gå tilbake.

Rektor fulgte Antonius istedenfor å rope ut det neste navnet; skytsvergen ventet bak for å vokte på desperanten.

Harry kastet et blikk over dit hvor Hermine sto, rett bakenfor den glødende panteren. Det skulle være Hermines tur neste gang, men det hadde åpenbart nettopp blitt en for­sin­kelse.

Hun så stresset ut.

Tidligere hadde hun vennlig bedt Harry om å være så snill å slutte å forsøke å få henne til å bli mindre stresset.

Rektor smilte svakt mens han eskorterte Antonius tilbake til de andre; kun et svakt smil, for rektor så svært, svært sliten ut.

«Utrolig,» sa Humlesnurr med en stemme som hørtes mye svakere ut enn den vanlige tordnende røsten. «En korporlig skytsverge, i hans første år. Og et forbløffende antall andre unge elever har også klart det. Kvirinius, jeg må berømme deg; du har bevist poenget.»

Professor Krengle bukket lett. «En enkelt nok gjetning, skulle jeg tro. En desperant angriper gjennom redsel, og barn er mindre redde.»

«Mindre redde?» sa svartspaner Fludal fra der hun satt.

«Det samme sa jeg,» sa Humlesnurr. «Og professor Krengle påpekte at voksne har mer mot, ikke mindre å frykte; hvilket, må jeg innrømme, aldri har slått meg tidligere.»

«Det var ikke mitt nøyaktige ordvalg,» sa professor Krengle tørt, «men det holder. Og resten av vår avtale, rektor?»

«Som du sier,» sa Humlesnurr motvillig. «Jeg innrømmer at jeg ikke forventet å tape dette veddemålet, Kvirinius, men du har bevist din visdom.»

Alle elevene så på dem, overrasket; utenom Hermine, som stirret i retning av buret og de høye, forrevne kuttene, og Harry, som observerte absolutt alle, siden han forestilte seg selv som paranoid.

Professor Krengle sa, med en tone som ikke innbød til videre kommentarer, «Jeg har ti­llatelse til å lære bort mordforbannelsen til elever som ønsker å lære den. Dette vil gjøre dem langt tryggere i møte med mørke trollmenn og andre former for pest; og det er tåpelig å tro at de ellers ikke vil kjenne til dødelig magi.» Professor Krengle stoppet opp, og øynene smalnet. «Rektor, med all respekt er det tydelig at du begynner å bli svært sliten. Jeg foreslår at du overlater resten av dagens oppgaver til professor Pir­re­vimp.»

Humlesnurr ristet på hodet. «Vi er nesten ferdige for i dag, Kvirinius. Jeg holder ut.»

Hermine hadde nærmet seg Antonius. «Kaptein Goldstein,» sa hun, og stemmen skalv bare litt, «kan du gi meg noen råd?»

«Ikke vær redd,» sa Antonius fast. «Ikke begynn å tenke på noe den forsøker å få deg til å tenke på. Du holder ikke bare opp tryllestaven foran deg som et skjold mot frykten; du vifter staven for å drive frykten vekk, det er slik du gjør en lykkelig tanke om til noe solid …» Antonius trakk hjelpeløst på skuldrene. «Jeg mener, jeg hørte om alt det der før, men …»

Andre elever begynte å samle seg rundt Antonius, med sine egne spørsmål.

«Frøken Grang?» sa rektor. Stemmen var lett og vennlig, eller bare svekket.

Hermine rettet skuldrene, og fulgte ham.

«Hva så du under kappen?» sa Harry til Antonius.

Antonius tittet overrasket på Harry, og svarte, «En veldig høy mann som var død, jeg mener, en slags død-form og død-farge … det gjorde vondt å se på ham og jeg visste at det var fordi desperanten forsøkte å ta meg.»

Harry tittet tilbake ut der Hermine nå sto foran buret og kappen.

Hermine løftet tryllestaven i posisjon for de første stavbevegelsene.

Rektors føniks sluttet å eksistere.

Og Hermine utstøtte et bittelite patetisk skrik, vred seg –

– tok ett steg bakover, Harry kunne se tryllestaven hennes bevege seg, og så viftet hun med den og sa «Forvento Vergum!»

Ingenting hendte.

Hermine snudde seg og sprang.

«Forvento Vergum!» sa rektors dypere stemme, og sølvføniksen kom til live igjen.

Den unge jenta snublet, og fortsatte å springe, og merkelige lyder kom fra halsen hennes.

«Hermine!» ropte Susanne, og Hanna, og Dafnia, og Ernst, og alle sammen startet å løpe mot henne, idet Harry, som alltid tenkte et ekstra trinn framover, spant rundt på hælen og sprang til bordet med sjokolade.

Selv etter at Harry hadde dyttet sjokoladen inn i Hermines munn, og hun tygde og svelget, kom fremdeles pusten i store hikst, og hun gråt, og øynene ga fremdeles inn­trykk av å være ute av fokus.

Hun kan ikke ha blitt permanent desperert, tenkte Harry desperat til forvirringen inne i seg, den skrekkelige frykten og det dødelige raseriet begynte å vri seg rundt hverandre, hun kan ikke, hun var ikke en gang utsatt for den i ti sekunder, langt mindre førti –

Men hun kunne bli midlertidig desperert, som Harry innså i det øyeblikket, det var ingen regel som sa at du ikke kunne bli midlertidig desperert av en desperant på bare ti sekunder hvis du var tilstrekkelig sensitiv.

Så begynte Hermines øyne å fokusere igjen, og blikket virret rundt og festet seg på ham.

«Harry,» gispet hun, og de andre elevene ble stille. «Harry, ikke gjør det. Ikke gjør det!»

Harry ble plutselig redd for hva han ikke skulle gjøre; var han i hennes verste minner, eller i en drøms mareritt som hun nå gjenopplevde i våken tilstand?

«Ikke gå nær den!» sa Hermine. Hånda hennes strakte seg ut og grep ham i kutte­sla­get. «Du må ikke gå nær den, Harry! Den snakket til meg, Harry, den kjenner deg, den vet at du er her!»

«Hva –» sa Harry, og deretter forbannet han seg selv for å spørre.

«Desperanten!» sa Hermine. Stemmen hennes økte i styrke til et skrik. «Professor Krengle vil at den skal spise deg!»

I den plutselige stillheten kom professor Krengle noen skritt mot Hermine; men han kom ikke nærmere (Harry var tross alt der). «Frøken Grang,» sa han, og stemmen var alvorlig, «jeg synes du bør spise litt mer sjokolade.»

«Professor Pirrevimp, ikke la Harry forsøke, send ham tilbake!»

Rektor hadde kommet til, nå, og han og professor Pirrevimp utvekslet bekymrede blikk.

«Jeg kunne ikke høre dementoren si noe,» sa rektor. «Allikevel …»

«Bare spør,» sa professor Krengle, og hørtes trett ut.

«Sa desperanten noe om hvordan den skulle ta Harry?» sa rektor.

«De mest smakfulle bitene først,» sa Hermine, «den ville – den ville spise –»

Hermine blunket. Sakte fikk hun et mer tilstedeværende uttrykk i øynene. Så begynte hun å gråte.

«Du var for modig, Hermine Grang,» sa rektor. Stemmen var mild og myk og godt hørbar. «Altfor mye modigere enn jeg forsto. Du burde ha snudd deg og sprunget, ikke holdt ut og forsøkt å fullføre formelen. Når du er eldre og sterkere, frøken Grang, vet jeg at du vil forsøke igjen, og jeg vet at du vil klare det.»

«Jeg beklager,» sa Hermine mens hun gispet etter luft, «Unnskyld, unnskyld, unn­skyld … Unnskyld, Harry, jeg kan ikke fortelle deg hva jeg så, jeg så ikke på den, jeg turte ikke å se på den, jeg visste at det var for skrekkelig til å bli sett …»

Det burde ha vært Harry, men han hadde nølt, kanskje fordi hendene hans var fulle av sjokolade; og så var Ernst og Susanne der og hjalp henne opp fra der hun hadde falt om på gresset, og førte henne forsiktig mot bordet med godteri.

Fem sjokoladeplater senere virket det som om hun begynte å komme til hektene igjen; og hun gikk bort og sa unnskyld til professor Krengle; men hele tida holdt hun øye med Harry, hver gang han så i hennes retning. Han hadde gått mot henne bare én gang, og stoppet da hun rygget. Øynene hennes inneholdt en uhørlig beklagelse, og i still­het ba blikket om at han skulle la henne være i fred.


Nilus Langballe hadde sett noe dødt og halv-oppløst, tytende fram og flytende, med et ansikt som en skviset svamp.

Det var den verste tingen noen hittil hadde beskrevet å se. Nilus hadde klart å frambringe et lite lysglimt fra staven tidligere, men han hadde, intelligent og svært ånds­nær­væ­rende, snudd og sprunget vekk istedenfor å forsøke å kaste sin egen skyts­ver­ge­formel.

(Rektor hadde ikke sagt noe til de andre elevene, ikke bedt noen om å være mindre modige; men professor Krengle hadde rolig observert at hvis du gjorde denne feilen etter å ha blitt advart, så var det da uvitenhet ble dumhet.)

«Professor Krengle?» sa Harry med lav stemme, idet han kom så nærme for­svars­pro­fes­soren som han våget. «Hva ser du når –»

«Ikke spør.» Stemmen var svært flat.

Harry nikket respektfullt. «Hva var ditt opprinnelige ordvalg til rektor, hvis jeg kan spørre om det?»

Tørt. «Våre verste minner kan bare bli verre ettersom vi blir eldre.»

«Ah,» sa Harry. «Logisk.»

Noe merkelig glimtet i professor Krengles øyne, da, og han så på Harry. «La oss håpe,» sa professor Krengle, «at du lykkes i dette forsøket, herr Potter. For hvis du gjør det, så vil kanskje rektor lære deg sitt triks med å bruke en skytsverge til å sende mel­din­ger som ikke kan forfalskes eller avskjæres, og den militære viktigheten av det er umulig å overdrive. Det ville være en enorm fordel for Kaoslegionen, og senere, mis­ten­ker jeg, hele dette landet. Men hvis du ikke lykkes, herr Potter … vel, jeg vil forstå det.»


Morag McDonald hadde sagt, med sviktende stemme, «Au da,» og Humlesnurr hadde frambrakt sin skytsverge igjen med en gang.

Parvati Patil hadde produsert en korporlig skytsverge i form av en tiger, større enn Humlesnurrs føniks, men ikke på langt nær så lys. Det hadde avstedkommet en stor runde applaus fra alle tilstedeværende; skjønt det hadde ikke vært like sjokkerende som da Antonius hadde gjort det.

Og så var det Harrys tur.

Rektor hadde ropt opp navnet Harry Potter, og Harry var redd.

Harry visste, han visste at han kom til å feile, og han visste at det kom til å gjøre vondt.

Men allikevel måtte han prøve; fordi noen ganger, i nærvær av en desperant, så kunne en trollmann gå fra ikke det minste lysglimt til en fullt korporlig skytsverge, og ingen forsto hvorfor.

Og fordi hvis Harry ikke kunne forsvare seg mot desperanter, så måtte han være i stand til å merke at de nærmet seg, kjenne igjen følelsen av dem i sinnet, og flykte før det var for sent.

Hva er mitt verste minne … ?

Harry hadde forventet at rektor skulle gi ham et bekymret blikk, eller et håpefullt blikk, eller et råd med dyp visdom; men istedenfor så bare Albus Humlesnurr på ham rolig og stille.

Han tror jeg kommer til å feile, men han vil ikke sabotere meg ved å si det, tenkte Harry, hvis han virkelig hadde oppmuntrende ord, ville han sagt dem …

Buret kom nærmere. Det var allerede rustflekket, men ikke begynt å bli nedbrutt, ikke ennå.

Kappen kom nærmere. Den var fillete og hullete; i morges hadde den vært helt ny og fin, hadde svartspaner Fludal sagt.

«Rektor?» sa Harry. «Hva ser du?»

Rektors stemme var også rolig. «Desperanter er vesener av frykt, og ettersom din frykt for desperanten minsker, så gjør også frykteligheten i dens form. Jeg ser en høy, tynn, naken mann. Han råtner ikke. Han er bare lett smertefull å se på. Det er alt. Hva ser du, Harry?»

… Harry kunne ikke se under kappen.

Eller, det var ikke riktig, det var sinnet hans som nektet å se hva som var under kappen.

Nei, sinnet hans forsøkte å se feil ting under kappen; Harry kunne føle det, øynene prøvde å framtvinge en feil. Men Harry hadde gjort sitt beste for å trene seg opp til å legge merke til den lille følelsen av forvirring, å automatisk sky vekk fra det å finne på ting; og hver gang sinnet hans forsøkte å starte å finne opp en løgn om hva som var under kappen, så var den refleksen rask nok til å stenge den ned.

Harry tittet under kappen, og så …

Et åpent spørsmål. Harry ville ikke la sinnet sitt se noe falskt, og derfor så han ikke noen ting, som om den delen av synssenteret som skulle ta imot signalet hadde opphørt å eksistere. Det var et blindt punkt under kappen. Harry kunne ikke vite hva som befant seg der.

Bare at det var langt verre enn noen råtnende mumie.

Den usynlige redselen under kappen var veldig nær, nå, men den blendende fuglen av måneskinn, den hvite føniksen, lå fremdeles mellom dem.

Harry hadde lyst til å flykte, slik noen av de andre elevene hadde gjort. Halvparten av dem som ikke hadde hatt hell med skytsvergeformelen tidligere hadde rett og slett unn­latt å møte opp i dag. Av de som var igjen, hadde halvparten flyktet selv før rektor hadde tatt ned sin skytsverge, og ingen hadde sagt et ord. Det hadde vært spredt latter da Tom hadde snudd og gått bort før det var hans tur; og Susanne og Hanna, som hadde vært der først, hadde skreket til alle at de kunne vær så god å holde kjeft.

Men Harry var Gutten-som-overlevde, og han ville miste mye respekt hvis det ble sett at han ga opp uten en gang å forsøke.

Stolthet og roller lot til å blekne og bli borte, i nærvær av hva som nå enn lå under kappen.

Hvorfor er jeg fremdeles her?

Det var ikke skammen over at andre ville synes han var feig, som holdt Harrys føtter på plass.

Det var ikke håpet om å reparere sitt rykte som løftet tryllestaven hans.

Det var ikke ønsket om å mestre skytsvergeformelen som magi, som beveget fingrene hans til startposisjonen.

Det var noe annet, noe som måtte stå imot det som nå enn lå under kappen, dette var det sanne mørket, og Harry måtte finne ut om han hadde det i seg, kraften til å drive det tilbake.

Harry hadde planlagt å forsøke en siste gang å tenke på bokhandlingsrunden med sin far, men istedenfor, i siste øyeblikk, rett foran desperanten, kom det et annet minne til ham, noen han ikke hadde forsøkt før; en tanke som ikke var varm og lykkelig på den van­lige måten, men som allikevel føltes riktigere.

Og Harry husket stjernene, husket dem brenne forferdelig lyst og ufeilbart i Den stille natta; han lot det bildet fylle seg, fylle hele seg like en psykoblokk-barriere tvers igjen­nom sinnet; ble nok en gang den kroppsløse bevisstheten i intet.

Den lysende sølvskimrende føniksen forsvant.

Og desperanten hamret inn i sinnet hans lik Guds knyttneve.

FRYKT / KULDE / MØRKE

Det var et øyeblikk der de to kreftene frontkolliderte, da det fredelige, stjerneopplyste minnet klarte seg mot frykten, idet Harrys fingre begynte å utføre stavbevegelsene, inn­øvd til de ble gjort automatisk. De var ikke varme og lykkelige, de brennende punktene av lys i perfekt mørke; men det var et bilde som desperanten ikke enkelt kunne trenge igjennom. For de stille brennende stjernene var enorme og uredde, og å skinne i kulde og mørke var deres naturlige tilstand.

Men det var en feil, en sprekk, en forkastning i det uflyttelige objektet som forsøkte å motstå den uimotståelige kraften. Harry følte et stikk av sinne på desperanten for at den forsøkte å livnære seg på ham, og det var som å skli på våt is. Harrys sinn begynte å skli side­veis, over til bitterhet, svart raseri, dødelig hat –

Harrys tryllestav løftet seg opp til den siste viftingen.

Det føltes feil.

«Forvento Vergum,» sa stemmen hans, ordene hule og meningsløse.

Og Harry falt inn i sin svarte side, falt ned i sin svarte side, lengre og raskere og dypere enn noen gang før, ned – ned – ned ettersom fallet akselererte, ettersom des­pe­ran­ten kastet seg over de nakne og sårbare bitene og livnærte seg, spiste vekk lyset. En bleknende refleks krafset etter varme, men selv da et bilde av Hermine kom til ham, eller et bilde av mor og far, så ble det forvrengt av desperanten, det viste ham Hermine lig­gen­de død på bakken, likene til mamma og pappa, og så ble til og med det sugd vekk.

Inn i det vakuumet kom minnet, det verste minnet, noe som var glemt for så lenge siden at de nevrone forbindelsene ikke fremdeles skulle ha eksistert.

«Lilly, ta Harry og løp! Det er ham!» skrek en manns stemme. «Gå! Løp! Jeg skal holde ham tilbake!»

Og Harry kunne ikke unngå å tenke, i de tomme dypene av sin mørke side, hvor latterlig over­modig Jakob Potter hadde vært. Holde tilbake fyrst Voldemort? Med hva?

Så snakket den andre stemmen, høyfrekvent lik hvesingen fra en tekjele, og det var som tørr is lagt direkte på hver av Harrys nerver, som et bånd av metall nedkjølt av flytende helium og lagt over hver del av kroppen. Og stemmen sa:

«Avada Kadavra.»

(Tryllestaven fløy vekk fra guttens nerveløse fingre og kroppen begynte å vri seg og falle, og rektors øyne utvidet seg i frykt idet han begynte på sin egen skytsvergeformel.)

«Ikke Harry, ikke Harry, vær så snill, ikke Harry!» skrek kvinnens stemme.

Hva som nå var igjen av Harry lyttet med alt lys trukket ut av seg, i den døde tomheten i hjertet, og lurte på om hun trodde at fyrst Voldemort ville stoppe hvis hun ba høflig.

«Gå til side, kvinne!» sa den skingrende stemmen av brennende kulde. «For deg er jeg ikke kommet, bare for gutten.»

«Ikke Harry! Vær så snill … vis nåde … vis nåde …»

Lilly Potter, tenkte Harry, virket ikke som hun forsto hva slags type mennesker som i ut­gangs­punktet ble mørke herrer, og hvis dette var den beste strategien hun kunne komme opp med for å redde sitt barns liv, så var det hennes endelige feil som mor.

«Jeg gir deg denne sjeldne sjansen til å flykte,» sa den skingrende stemmen. «Men jeg vil ikke bry meg om å betvinge deg, og din død her vil ikke redde ditt barn. Gå til side, dumme kvinne, hvis du vet ditt eget beste.»

«Ikke Harry, vær så snill, ikke, ta meg, drep meg istedenfor!»

Den tomme tingen som var Harry lurte på om Lilly Potter virkelig så for seg at fyrst Volde­mort ville si ja, drepe henne, og så forlate stedet og etterlate sønnen hennes uskadet.

«Greit,» sa dødens stemme, som nå inneholdt kaldt morskap. «Jeg godtar handelen. Du dør, og barnet lever. Legg nå ned tryllestaven din så jeg kan myrde deg.»

En forferdelig stillhet.

Fyrst Voldemort begynte å le; forferdelig, foraktelig latter.

Og så, til sist, skrek Lilly Potters stemme i desperat hat, «Avada Ka –»

Den dødelige stemmen fullførte først, forbannelsen rask og presis.

«Avada Kadavra.»

Et blendende flerr av grønt markerte enden på Lilly Potter.

Og gutten i grinda så det, øynene, de to blodrøde øynene, de lyste klart, brant som to minia­tyr­soler, og fylte hele Harrys synsfelt idet de låste seg mot hans egne –


De andre barna så Harry Potter falle, de hørte Harry Potter skrike, et tynt høyfrekvent skrik som syntes å skjære ørene deres som kniver.

Et briljant sølvblaff idet rektor ropte «Forvento Vergum!» og den flammende føniksen kom tilbake.

Men Harry Potters forferdelige skrik varte og varte og varte, selv mens rektor løftet gutten opp i armene sine og bar ham vekk fra desperanten, selv mens Nilus Langballe og pro­fessor Pirrevimp sprang mot sjokoladebordet samtidig og –

Hermine visste det, hun visste det da hun så det, hun visste at marerittet hennes hadde vært virkelig, det ble sannhet, på en eller annen måte ble det akkurat slik hun drømte.

«Gi ham sjokolade!» forlangte stemmen til professor Krengle, meningsløst, siden pro­fes­sor Pirrevimp allerede skjøt fram som en kanonkule dit rektor hadde kurs mot resten av elevene.

Hermine beveget seg forover selv, skjønt hun ante ikke hva ellers det var meningen at hun skulle gjøre –

«Kast skytsverger!» ropte rektor idet han fikk Harry inn bak svartspanerne. «Alle som kan! Få dem mellom Harry og desperanten! Den spiser fremdeles av ham!»

Det var et øyeblikk av frossen frykt.

«Forvento Vergum!» brølte professor Pirrevimp og svartspaner Fludal, og så Antonius Goldstein; men han klarte det ikke på første forsøk, og så Parvati Patil, som klarte det, og så forsøkte Antonius på ny og sølvfuglen spredte vingene og skrek mot desperanten, og Tom­my Ding hylte ut ordene som om de var skrevet i bokstaver av ild, og staven hans frambragte en tårnende hvit bjørn; det var åtte flammende skytsverger på rad mellom Harry og desperanten, og Harry fortsatte å skrike og skrike mens rektor la ham ned på det uttørkede gresset.

Hermine kunne ikke kaste en skytsvergeformel, så hun løp mot dit Harry lå. I hodet hennes forsøkte noe å gjette på hvor lang tid det hadde gått. Var det tjue sekunder? Mer?

Forferdelig smerte og rådvillhet syntes på ansiktet til Albus Humlesnurr. Den lange svarte staven var i hånda hans, men han framsa ingen formler, bare tittet ned på Harrys forvridde kropp i redsel –

Hermine visste ikke hva hun kunne gjøre, hun visste ikke hva hun kunne gjøre, hun forsto ikke hva som skjedde, og verdens mektigste trollmann virket like fortapt.

«Bruk føniksen din!» skrek professor Krengle. «Få ham langt vekk fra den despe­ran­ten!»

Uten et eneste ord plukket rektor Harry opp i armene og forsvant i et smell av flam­mer sammen med Vulkan, som plutselig dukket opp; og rektors skytsverge forsvant, der den hadde bevoktet desperanten.

Skrekk og forvirring og plutselig kor av forvirrede stemme.

«Herr Potter skulle komme seg greit igjen,» sa professor Krengle og hevet stemmen, men tonen var rolig igjen, «jeg tror det var bare så vidt over tjue sekunder.»

Så dukket den flammende hvite føniksen opp igjen, som om den fløy foran dem fra et annet sted, til Hermine Grang kom skapningen av månelys, og den skrek til henne i Albus Humlesnurrs stemme:

«Den spiser fremdeles næring av ham, selv her! Hvis du vet, Hermine Grang, så må du for­telle meg! Fortell meg!»

Den eldste svartspaneren snudde seg og stirret på henne, i likhet med mange av elevene. Professor Pirrevimp snudde seg ikke; han pekte nå tryllestaven sin rett på pro­fessor Krengle, som holdt ut sine tydelig tomme hender.

Sekunder tikket forbi, utalte.

Hun kunne ikke huske det, kunne ikke huske marerittet tydelig, hun kunne ikke huske hvorfor hun hadde trodd det var mulig, hvorfor hun hadde vært redd –

Så innså Hermine hva hun måtte gjøre, og det var den vanskeligste beslutningen i hennes liv.

Hva hvis det som nå skjedde med Harry, ville skje med henne også?

Alle lemmene hennes kalde som døden, synet gikk i svart, frykt overveldet alt; hun hadde sett Harry døende, mamma og pappa døende, alle hennes venner døende, slik at helt til slutt, da hun selv døde, så ville hun være alene. Det var hennes hemmelige mare­ritt som hun aldri hadde fortalt noen om, som hadde gitt desperanten makt over henne; den ensomste tingen var å dø alene.

Hun ønsket ikke å gå til det stedet igjen, hun, hun ville ikke, hun ville ikke måtte bli der for alltid –

Du har mot nok for Griffing, sa den rolige stemmen til Valghatten i minnet hennes, men du vil gjøre det som er rett i alle hus jeg gir deg. Du vil lære, og du vil være trofast mot vennene dine, uansett hvilket hus du velger. Så ikke vær redd, Hermine Grang, bare bestem deg for hvor du hører hjemme …

Ingen tid for å velge nå. Harry var døende.

«Jeg kan ikke huske nå,» sa Hermine, med sprukken stemme, «men bare vent litt, jeg går og møter desperanten igjen …»

Hun startet å løpe mot desperanten.

«Frøken Grang,» pep professor Pirrevimp, men han gjorde ikke noe for å stoppe henne, holdt bare tryllestaven støtt på professor Krengle.

«Alle!» ropte svartspaner Bachmann med en stemme vant til å gi militære kom­man­doer, «få skytsvergene vekk fra hennes retning!»

«PIRREVIMP!» brølte professor Krengle. «HENT HIT POTTERS TRYLLESTAV!»

Samtidig som det gikk opp for Hermine, ropte Pirrevimp «Apporto!», og hun så trepinnen komme virvlende opp fra der den hadde ligget og nesten berørte desperantens bur.


Øynene åpnet seg, døde og tomme.

«Harry!» gispet en stemme i den fargeløse verdenen. «Harry! Snakk til meg!»

Ansiktet til Albus Humlesnurr lente seg inn i synsvidden, som hittil hadde bestått av et fjernt marmortak.

«Du er irriterende,» sa den tomme stemmen. «Du burde dø.»