Det var lørdag, februars første morgen, og ved Ravnklo-bordet satt en gutt med en frokosttallerken med en stor haug med grønnsaker, og inspiserte porsjonen nervøst for å se om den inneholdt det minste spor av kjøtt.
Det kunne ha vært en overreaksjon. Etter at han hadde kommet over det rå sjokket, hadde Harrys sunne sans våknet og hypotetisert at ‘ormmunn’ sannsynligvis bare var et lingvistisk brukergrensesnitt for å kontrollere slanger …
… når alt kom til alt, kunne ikke slanger virkelig være vesener med intelligens på menneskers nivå, noen måtte i tilfelle ha lagt merke til det tidligere. Det vesenet med minst hjerne som Harry noensinne hadde hørt om ha noe slikt som lingvistisk evne var de afrikanske grå papegøyene som ble opplært av Irene Pepperberg. Og det var ustrukturert proto-språk, i en art som spilte komplekse spill om utroskap og som trengte å kunne gi seg ut for å være andre papegøyer. Mens ifølge det Draco hadde vært i stand til å huske, så snakket slanger til ormmunner i noe som lignet normal menneskelig tale – altså fullt utviklet rekursiv syntaktisk grammatikk. Det hadde tatt tid for menneskeliknende vesener å utvikle seg, med store hjerner og sterkt sosialt utvalgspress. Slanger hadde ikke noe særlig til samfunn i det hele tatt som Harry hadde hørt om. Og med tusener på tusener av forskjellige slangearter over hele verden, hvordan kunne alle bruke samme versjon av dette påståtte språket, ‘ormtunge’?
Skjønt det der var naturligvis bare såkalt ‘sunn fornuft’, som Harry begynte å miste helt troen på.
Men Harry var sikker på at han hadde hørt slanger hvese på TV en eller annen gang – når alt kom til alt, så visste han fra et eller annet sted hvordan det hørtes ut – og det hadde ikke hørtes ut som språk for ham, hvilket hadde virket langt mer betryggende …
… i starten. Problemet var at Draco også hadde bedyret at ormmunner kunne sende ut slanger på lange, komplekse oppdrag. Og hvis det var sant, så måtte ormtunger klare å gjøre slanger permanent intelligente ved å snakke med dem. I verste fall ville det gjøre slangen klar over sin egen eksistens, slik Harry ved et uhell hadde gjort med Valghatten.
Og da Harry hadde framsatt den hypotesen, hadde Draco hevdet at han kunne huske en historie – Harry håpet ved Cthulhu at denne ene historien bare var et eventyr, det hørtes slik ut, men det var en historie – om Salazar Smygard som sendte en tapper ung klapperslange ut på et oppdrag for å innhente informasjon fra andre slanger.
Hvis alle slanger som en ormmunn hadde snakket med, kunne gjøre andre slanger selvbevisste ved å snakke med dem, så …
Så …
Harry visste ikke en gang hvorfor sinnet hans gikk «så … så …» når han visste svært godt hvordan den eksponentielle utviklingen ville virke, det var bare den rene moralske skrekken ved det hele som overveldet ham.
Og hva hvis noen hadde funnet opp en liknende formel for å snakke med kuer?
Hva hvis det fantes fjærkremunner?
Eller for den del …
Harry stivnet idet tanken slo inn i ham, akkurat idet en gaffelfull med gulrøtter var på vei inn i munnen hans.
Det kunne ikke, kunne ikke på noen måte være sant, ingen trollmann ville da være dum til å gjøre DET …
Og Harry visste, med en kvalm klump i magen, at selvsagt ville de være så dumme. Salazar Smygard hadde sannsynligvis aldri vurdert de moralske implikasjonene ved å gjøre slanger intelligente et eneste sekund, akkurat som at det aldri hadde falt Salazar inn at gompefødte var tilstrekkelig intelligente til å ha rettigheter som personer. Folk flest så rett og slett ikke moralske problemstillinger i det hele tatt før noen andre påpekte dem.
«Harry?» sa Tom ved siden av ham, og så ut som om han var redd for at han ville angre på at han spurte. «Hvorfor stirrer du på gaffelen din slik som det?»
«Jeg begynner å tro at magi burde være ulovlig,» sa Harry. «Forresten, har du noensinne hørt historier om trollmenn som kunne snakke med planter?» Tom hadde ikke hørt om noe slikt.
Det hadde ingen av ravnkloingene i syvende klasse som Harry hadde spurt heller.
Og nå hadde Harry vendt tilbake til plassen sin, men ennå ikke satt seg ned igjen, der han tittet med et fortapt uttrykk på tallerkenen sin med grønnsaker. Han ble stadig sultnere, og sendere på dagen ville han besøke Hos Marie for å smake på en av deres utrolig smakfulle retter … Harry fant ut at han var svært fristet til bare å gå tilbake til gårsdagens spisevaner og bli ferdig med saken.
Du må spise noe, sa hans indre smygarding. Og det er ikke spesielt mye mer sannsynlig at noen nøs selvbevissthet inn i kyllinger enn inn i planter, så siden du uansett spiser mat med uavklart tenkeevne, hvorfor ikke bare spise de der nydelige frityrstekte kalvestykkene?
Jeg er ikke helt sikker på at det der er gyldig utilitaristisk logikk –
Ah, så du vil ha utilitaristisk logikk? En porsjon utilitaristisk logikk kommer straks: Selv ved det usannsynlige tilfellet at en eller annen idiot faktisk klarte å putte selvbevissthet inn i kyllinger, så er det din forsking som har best sjanse til å finne dette faktum og gjøre noe med det. Hvis du kan fullføre arbeidet ditt selv bare en tanke raskere ved å ikke tulle med dietten din, så vil, selv om det virker kontraintuitivt, det beste du kan gjøre for å redde det størst mulige antall av muligens-intelligente hvem-vet-hva være å ikke kaste bort tida på ville gjetninger rundt hva som kanskje er intelligent. Det er ikke som om husnissene ikke allerede har tilberedt maten, uavhengig av hva du legger på tallerkenen din.
Harry tenkte igjennom dette et øyeblikk. Det var en ganske fristende tankerekke –
Fint! sa Smygard. Jeg er glad for at du nå innser at den mest moralske tingen å gjøre er å ofre livene til tenkende vesener når det passer deg, for å tilfredsstille dine fryktelige appetitter, for den syke nytelsen i å rive dem i filler med tennene –
Hva? tenkte Harry indignert. Hvilken side er du på her?
Hans indre smygardings mentale stemme var alvorlig. Du vil også en dag omfavne doktrinen … at måltidet helliger middelet. Dette ble fulgt av mental fliring.
Helt siden Harry hadde startet å bekymre seg for om planter kanskje også var tenkende vesener, hadde hans ikke-Ravnklo-deler hatt problemer med å ta hans moralske forsiktighet på alvor. Håsblås skrek Kannibalisme! hver gang Harry forsøkte å tenke på noen som helst type mat, og Griffing ville visualisere at det skrek mens han spiste det, selv om det var, si, et smørbrød –
Kannibalisme!
AIIIIEEEE, IKKE SPIS MEG –
Ignorer skrikene deres, spis det uansett! Det er trygt å kompromittere etikken din i det høyere måltids tjeneste, nei, unnskyld, måls tjeneste, alle andre synes det er greit å spise smørbrød, så du kan ikke bruke din vanlige rasjonalisering om en liten sannsynlighet for en stor ulempe hvis du blir tatt –
Harry ga fra seg et mentalt sukk, og tenkte, Så lenge det er greit for dere at vi blir spist av store monstre som ikke brukte tilstrekkelig tid på å finne ut hvorvidt vi er intelligente.
Greit for meg, sa Smygard. Er det greit for dere andre? (Intern mental nikking.) Flott, kan vi kaste oss over den der frityrstekte kalven nå?
Ikke før jeg har forsket litt mer på hva som er bevisst liv og hva som ikke er det. Og imens holder dere kjeft. Og Harry snudde seg bestemt vekk fra sin tallerken full av åh så fristende grønnsaker for å komme seg til biblioteket –
Bare spis elevene, sa Håsblås. Det er ingen tvil om de er intelligente eller ikke.
Du vet at du har lyst, sa Griffing. Jeg vedder på at de yngste smaker best.
Harry begynte å lure på om desperanten på en eller annen måte hadde skadet deres indre personligheter.
«Ærlig talt,» sa Hermine. Den unge jentas stemme hørtes litt syrlig ut idet blikket hennes så over bokhyllene i urtologidelen i Galtvorts bibliotek. Harry hadde lagt igjen en lapp til henne der han spurte om hun kunne komme til biblioteket etter at hun var ferdig med frokost, som Harry hadde hoppet over; men da Harry hadde introdusert dagens emne hadde hun virket litt paff. «Vet du hva problemet ditt er, Harry? Du har ingen naturlig sans for prioriteringer. En ide dukker opp i hodet ditt og du bare springer rett etter den.»
«Jeg har en storartet sans for prioriteringer,» sa Harry. Hånda hans strakte seg ut og grep tak i Smarte grønnsaker av Kassi MacGurk, og begynte å bla igjennom startsidene for å finne innholdsfortegnelsen. «Det er derfor jeg gjerne vil vite om planter kan snakke før jeg spiser gulrøttene mine.»
«Synes du ikke at du og jeg kanskje har noe viktigere å bekymre oss for?»
Du høres akkurat ut som Draco, tenkte Harry, men sa naturligvis ikke det høyt. Høyt sa han, «Hva kunne på noen måte være mer viktig enn om det viser seg at planter faktisk er tenkende livsformer?»
Tykk stillhet fra ved siden av ham, idet Harrys øyne så gjennom innholdsfortegnelsen. Der var det faktisk et kapittel om plantespråk, som fikk Harrys hjerte til å hoppe over et slag; og så begynte hendene hans hurtig å bla gjennom for å komme fram til det aktuelle sidetallet.
«Det finnes dager,» sa Hermine Grang, «der jeg virkelig, ærlig, absolutt, ikke har noen som helst formening om hva som foregår inni det der hodet ditt.»
«Hør, det er et spørsmål om multiplikasjon, okei? Det er mengder av planter i verden, hvis de ikke er tenkende vesener så er de ikke viktige, men hvis planter er folk så har de større moralsk tyngde enn alle verdens mennesker sammenlagt. Nå, naturligvis innser ikke hjernen din dette på et intuitivt nivå, men det er fordi hjernen ikke kan multiplisere. Som om du skulle spørre tre separate grupper kanadiske husholdninger hvor mye de ville betale for å redde to tusen, tjue tusen eller to hundre tusen fugler fra å dø av oljesøl, så ville de tre gruppene henholdsvis svare at de var villige til å betale syttiåtte, åttiåtte og åtti dollar. Ingen forskjell, med andre ord. Det kalles insensitivitet for omfang. Hjernen din frambringer et bilde av en enkelt fugl som strever i en oljepytt, og det bildet skaper en viss mengde følelser som avgjør din vilje til å betale. Men ingen kan se for seg så mye som to tusen av noe, så antallet forsvinner ut av vinduet. Nå, hvis du forsøker å korrigere det biaset med hundre trillioner gresstrå, så innser du at dette kunne være tusen ganger viktigere enn det vi pleide å tro at hele den menneskelige rase var … Åh takk Azathoth, denne sier at det bare er alrunen som kan snakke, og alrunene snakker vanlig menneskespråk høyt, det er ikke en formel du kan bruke for å snakke med alle typer planter –»
«Ronny kom til meg ved frokosten i dag,» sa Hermine. Nå hørtes stemmen hennes litt stille ut, litt trist, kanskje til og med litt skremt. «Han sa at han hadde blitt forferdelig sjokkert ved å se meg kysse deg. At de tingene du sa mens du var desperert burde ha vist meg hvor mye ondskap du skjulte inni deg. At hvis jeg kom til å bli en tilhenger av en mørk trollmann, så var han ikke sikker på om han ville være i armeen min lenger.»
Harrys hånd hadde stoppet å bla gjennom sider. Det virket som om at Harrys hjerne, med all sin abstrakte kunnskap, fremdeles var ute av stand til å vurdere størrelser på noe som helst følelsesmessig nivå, fordi det hadde nettopp med makt tvunget oppmerksomheten hans vekk fra trillioner av muligens selvbevisste gresstrå som kanskje led eller døde mens de snakket her og nå, og over til livet til et enkelt menneske som tilfeldigvis var nærere og kjærere.
«Ronny er den største dusten i verden,» sa Harry. «De kommer ikke til å trykke det i avisen med det første, fordi det er ikke nyheter. Så etter at du ga ham sparken, hvor mange av armene og beina hans brakk du?»
«Jeg forsøkte å forklare ham at det var ikke slik han trodde,» fortsatte Hermine med samme stille stemme. «Jeg forsøkte å fortelle ham at du ikke var slik, og at det ikke var sånn mellom oss to, men det virket som om det bare gjorde ham mer … mer som han var.»
«Vel, ja,» sa Harry. Han var overrasket over at han ikke var mer sint på kaptein Wiltersen, men bekymringen og omtanken for Hermine så ut til å overstyre det akkurat nå. «Jo mer du prøver å rettferdiggjøre deg overfor slike mennesker, jo mer aksepterer du at de har rett til å spørre deg ut. Det viser at du synes at de kan få være din inkvisitor, og med en gang du gir noen den typen makt over deg, så bare dytter de mer og mer.» Dette var en av Draco Malfangs lekser som Harry faktisk syntes hadde vært ganske bra: folk som forsøkte å forsvare seg selv ble utspurt om hvert minste lille poeng og ville aldri kunne tilfredsstille de som spurte; men hvis du gjorde det klart fra starten av at du var berømt og sto over sosiale konvensjoner, så ville ikke folks hoder bry seg om å holde rede på de fleste overtramp. «Så da Ronny kom bort til meg mens jeg satt ved Ravnklo-bordet, og ba meg om å holde meg vekk fra deg, så holdt jeg hånda mi over gulvet og sa, ‘Ser du hvor høyt jeg holder hånda mi? Intelligensen din må være minst så høy før du snakker med meg.’ Så anklaget han meg for å, sitat, suge deg inn i mørket, sitat slutt, så jeg snurpet munnen og bare sluuuuuuuurp, og etter det gjorde munnen hans fremdeles de der snakkeliknende lydene, så jeg puttet opp en Stillus-formel. Jeg tror ikke han kommer til å forsøke å belære meg en gang til.»
«Jeg forstår hvorfor du gjorde det,» sa Hermine med stram stemme, «jeg ønsket også å be ham forsvinne, men jeg skulle virkelig ønske at du ikke hadde gjort det, det vil gjøre ting vanskeligere for meg, Harry!»
Harry tittet opp fra Smarte grønnsaker igjen, det var umulig å få lest noe hvis dette skulle fortsette; og han så at Hermine fremdeles leste hva det nå var for bok hun hadde, og hun så ikke opp på ham. Hånda hennes bladde om til ny side mens han så på.
«Jeg tror du har valgt feil metode når du i det hele tatt prøver å forsvare deg,» sa Harry. «Det tror jeg virkelig. Du er den du er. Du er venn med dem du velger å ha som venn. Be alle som spør deg ut om å stikke av.»
Hermine bare ristet på hodet, og bladde om igjen.
«Mulighet nummer to,» sa Harry. «Gå til Fred og Frank og be dem ta en liten prat med sin trassige bror, de to er ordentlige gode gutter –»
«Det er ikke bare Ronny,» sa Hermine nesten som hvisking. «Massevis av mennesker sier det, Harry. Selv Amanda gir meg bekymrede blikk når hun tror at jeg ikke ser på. Er ikke det festlig? Jeg fortsetter å bekymre meg over at professor Krengle suger deg inn i mørket, og nå advarer folk meg på akkurat samme måte som jeg forsøker å advare deg.»
«Vel, joda,» sa Harry. «Gjør ikke det deg litt mer rolig angående meg og professor Krengle?»
«Med ett ord,» sa Hermine, «nei.»
Så ble det stille lenge nok til at Hermine rakk å bla videre til neste side, og så kom stemmen hennes, virkelig hviskende denne gang, «Og, og Padma går rundt og forteller alle at, at siden jeg ikke kunne kaste s-skytsvergeformelen, så må det være slik at jeg b-bare later som om jeg er sn-snill…»
«Padma forsøkte ikke en gang selv!» sa Harry indignert. «Hvis du var en mørk heks som bare latet som, så ville du ikke ha forsøkt slik at alle kunne se det, tror de at du er dum?»
Hermine smilte litt, og blunket noen ganger.
«Hei, jeg må bekymre meg for om jeg faktisk holder på å bli ond! Her er det verste scenarioet at folk tror du er ondere enn du virkelig er. Kommer det til å drepe deg? Jeg mener, er det så ille?»
Den unge jenta nikket, med stramt ansikt.
«Hør, Hermine … hvis du bekymrer deg så mye for hva andre mennesker tenker, hvis du er ulykkelig fordi andre ikke har nøyaktig samme bilde av deg som du har selv, så er du allerede dømt til å alltid være ulykkelig. Ingen tenker om oss det samme som vi tenker om oss selv.»
«Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det for deg,» sa Hermine med en trist, myk stemme. «Jeg tror kanskje ikke det er noe du vil komme til å forstå noen gang, Harry. Det eneste jeg kan tenke meg å forklare det med, er, hvordan ville du føle det hvis jeg trodde du var ond?»
«Hm …» Harry så for seg situasjonen. «Ja, det ville gjøre vondt. Mye. Men du er et godt menneske som tenker på denne typen ting på en intelligent måte, du har fortjent den makten over meg, det ville bety noe hvis du trodde at jeg hadde gått i feil retning. Jeg kan ikke tenke meg en eneste annen elev, utenom deg, som jeg ville bry meg om meningen til på den måten –»
«Du kan leve med det,» hvisket Hermine Grang. «Det kan ikke jeg.»
Jenta hadde gjennomgått tre nye sider i stillhet, og Harry hadde flyttet øynene sine tilbake til sin egen bok og forsøkte å fokusere igjen, da Hermine til sist sa, med liten stemme, «Er du helt sikker på at jeg ikke bør vite hvordan jeg skal kaste skytsvergeformelen?»
«Jeg …» Harry måtte svelge en plutselig klump i halsen. Plutselig så han for seg at han ikke visste hvorfor skytsvergeformelen ikke fungerte for ham, at han ikke var i stand til å vise den til Draco, at han bare ble fortalt at det var en grunn, og ikke noe annet. «Hermine, din skytsverge ville skinne med det samme lyset, men den ville ikke være normal, den ville ikke se ut slik folk mener skytsverger skal se ut, alle som så den ville vite at det var noe rart. Selv om jeg fortalte deg hemmeligheten kunne du ikke demonstrere den for noen, med mindre du fikk dem til å se en annen vei så de bare kunne se lyset, og … og den viktigste delen av alle hemmeligheter er kunnskapen om at hemmeligheten finnes, du kunne bare vise den til en eller to venner hvis du ba dem sverge om å holde det hemmelig …» Harrys stemme stoppet, hjelpeløst.
«Jeg tar den.» Stemmen hennes var fremdeles liten og tynn.
Det var svært vanskelig å ikke bare buse ut med hemmeligheten, der og da, på biblioteket.
«Jeg, jeg burde ikke, jeg burde virkelig ikke, Hermine, det kunne gjøre mye skade hvis den hemmeligheten ble kjent! Har du ikke hørt det med at tre kan holde på en hemmelighet hvis to av dem er døde? Det å si det bare til dine nærmeste venner er det samme som å fortelle det til alle, fordi du stoler ikke bare på dem, du stoler på alle som de stoler på? Det er for viktig, det er en for stor risiko, det er ikke den typen avgjørelse som burde tas for å redde noens rykte på skolen!»
«Okei,» sa Hermine. Hun lukket boka og puttet den tilbake på hylla. «Jeg klarer ikke å konsentrere meg nå, Harry, jeg beklager.»
«Hvis det er noe annet jeg kan gjøre –»
«Vær snillere mot alle.»
Jenta så seg ikke tilbake idet hun vandret ut mellom bokhyllene, som antakelig var fint, fordi gutten så ut til å være frosset fast, urørlig.
Etter en stund begynte gutten å bla sider igjen.