Minkelbutikken var en unnselig liten butikk (noen ville til og med sagt søt) dyttet inn bak en grønnsakshandel som var bak en butikk for magiske hansker som var i et smug inn fra ei sidegate i Diagonallmenningen. Skuffende nok var ikke butikkinnehaveren en skrukkete gammel trollkjerring; bare en nervøst utseende ung kvinne med bleknet gul kappe. Akkurat nå holdt hun fram en Minkel Super Pung QX31, hvis viktigste salgsargument var at den hadde Utvidende Åpning i tillegg til Upåviselig Utvidelsesformel: du kunne faktisk få plass til ganske store ting i den, selv om det totale volumet fremdeles var noe begrenset.
Harry hadde insistert på å komme rett hit, som første stopp – insistert så hardt som han synes han kunne uten å gjøre professor McSnurp mistenksom. Harry hadde noe han trengte å putte ned i pungen så snart som mulig. Det var ikke den lille posen med galleoner som professor McSnurp hadde tillatt ham å ta ut fra Flirgotts. Det var alle de andre galleonene som Harry kløktig hadde skyflet inn i lomma etter å ha falt ned i en haug gullmynter. Det hadde vært et virkelig uhell, men Harry var ikke den som lot slike muligheter gå fra seg … selv om det bare hadde falt seg slik der og da. Helt siden da hadde Harry litt klossete båret den tillatte posen slik at den hang ved siden av lomma, slik at all klirring ville høres ut som om det kom fra rett sted.
Da gjensto fremdeles spørsmålet om hvordan han faktisk skulle få puttet de andre myntene ned i den nye pungen uten å bli fersket. Gullmyntene var jo selvfølgelig hans, men de var fremdeles stjålet – selvstjålet? Selvbedratt?
Harry tittet opp fra Minkel Super Pung QX31 på disken foran ham. «Kan jeg prøve denne litt? For å sjekke at den virker, øh, som den skal?» Han utvidet øynene for å gi inntrykk av guttaktig, leken uskyld.
Og riktig nok, etter ti gjentakelser av å putte pengeposen inn i pungen, gripe inn, hviske «pose med gull», og ta den ut, tok professor McSnurp et steg vekk og begynte å se nærmere på noen av de andre gjenstandene i butikken, og butikkinnehaveren snudde hodet for å se på.
Harry puttet posen med gull inn i minkelskinnpungen med sin venstre hånd; hans høyre hånd kom ut av lomma, tett lukket om noen av gullmyntene; hånda inn i minkelskinnpungen, slippe noen av de løse galleonene, og (ved å hviske «pose med gull») hentet fram den opprinnelige posen. Så gikk posen tilbake til hans venstre hånd, for å bli sluppet inn igjen, og Harrys høyre hånd gikk tilbake til lomma …
Professor McSnurp tittet tilbake på ham en gang, men Harry klarte å unngå å stivne eller rykke til, og det virket ikke som om hun la merke til noe. Skjønt, man visste egentlig aldri, med voksne som hadde humoristisk sans. Det tok tre runder å få jobben gjort, og Harry gjettet at han hadde klart å stjele kanskje tretti galleoner fra seg selv.
Harry rettet seg opp, tørket svette fra panna, og pustet ut. «Jeg vil gjerne ha denne, takk.»
Femten galleoner lettere (det dobbelte av hva en tryllestav kostet, fikk han med seg) og en Minkel Super Pung QX31 tyngre, dyttet Harry og professor McSnurp seg ut gjennom døra. Døra formet seg om til en hånd og vinket adjø til dem da de gikk, og strakk ut armen på en måte som fikk Harry til å føle seg litt ubekvem.
Og så, uheldigvis …
«Er du virkelig Harry Potter?» hvisket den gamle mannen, med en stor tåre glidende nedover kinnet. «Du ville ikke juge om det, ville du? Det er bare det at jeg har hørt rykter om at du ikke egentlig overlevde mordforbannelsen og det er grunnen til at ingen har hørt fra deg siden.»
… det virket som om professor McSnurps forkledningsformel var mindre enn fullstendig effektiv mot mer erfarne magiutøvere.
Professor McSnurp hadde lagt en hånd på Harrys skulder og nøkket ham inn i nærmeste smug det øyeblikket hun hadde hørt «Harry Potter?» Den gamle mannen hadde fulgt etter, men i det minste virket det ikke som om andre hadde hørt det.
Harry vurderte spørsmålet. Var han virkelig Harry Potter? «Jeg vet bare hva andre mennesker har fortalt meg,» sa Harry. «Jeg husker ikke akkurat at jeg ble født.» Hånda hans strøk over panna. «Jeg har hatt dette arret så lenge jeg kan huske, og jeg er blitt fortalt at mitt navn er Harry Potter så lenge jeg kan huske. Men,» sa Harry tankefullt, «hvis det allerede er tilstrekkelig grunn til å postulere en konspirasjon, så er det ingen grunn til at de ikke bare ville finne et annet foreldreløst barn og oppdra ham til å tro at han var Harry Potter –»
Professor McSnurp strøk seg over ansiktet med en utmattet bevegelse. «Du ser akkurat ut slik faren din, Jakob, gjorde, det første året han startet på Galtvort. Og jeg kan gå god for på grunnlag av kun personlighet at du er i slekt med Griffings Svøpe.»
«Hun kunne jo også være med på konspirasjonen,» bemerket Harry.
«Nei,» skalv den gamle mannen. «Hun har rett. Du har din mors øyne.»
«Hmmm,» sa Harry og rynket øyenbrynene. «Jeg antar du kunne være med på den også –»
«Det holder, herr Potter.»
Den gamle mannen strakte fram en hånd som for å berøre Harry, men lot den så falle. «Jeg er bare glad for at du er i live,» mumlet han. «Tusen takk, Harry Potter. Takk for det du gjorde … Jeg skal la deg være i fred nå.»
Og stokken hans tappet sakte av gårde, ut av sidegata og ned hovedgata Diagonallmenningen.
Til slutt så det ut til at professor McSnurp slappet av igjen. «Det var ikke særlig hyggelig gjort,» sa hun lavt. «Jeg vet at du ikke er vant til dette, herr Potter, men folk bryr seg om deg. Forsøk å være vennlig mot dem, er du snill.»
Harry så ned på skoene sine. «De burde ikke,» sa han med et snev av bitterhet. «Bry seg om meg, mener jeg.»
«Du reddet dem fra Du-vet-hvem,» sa professor McSnurp. «Hvorfor skulle de ikke bry seg?»
Harry så opp på heksekvinnens stramme uttrykk under den spisse hatten hennes, og sukket. «Jeg antar at det ikke er noen mulighet for at hvis jeg sier fundamental attribusjonsfeil, så har du noen ide om hva det betyr.»
«Nei,» sa professoren med sin presise skotske aksent, «men forklar gjerne, herr Potter, hvis du kunne være så vennlig.»
«Vel …» sa Harry, mens han prøvde å tenke ut en måte å forklare denne spesielle biten av gompevitenskap på. «La oss si at du kom på jobb og ser kollegaen din sparke i pulten. Du tenker, ’for en sint person han må være’. Din kollega tenker på hvordan en eller annen dyttet ham inn i en vegg på vei til jobb og ropte til ham etterpå. Alle ville blitt sinte av en slik situasjon, tenker han. Når vi ser på andre, ser vi de personlighetstrekkene som forklarer oppførselen deres, men når vi ser på oss selv, ser vi omstendighetene som forklarer oppførselen vår. Folks historier gir mening for dem selv, fra deres innside, men vi ser ikke deres historier sveve rundt dem i lufta. Vi ser dem kun i én situasjon, og vi ser ikke hvordan de ville oppføre seg i en annen. Så den fundamentale attribusjonsfeilen er at vi forklarer med en permanent, varig egenskap, noe som ville være bedre forklart med omstendighet og sammenheng.» Det var noen elegante eksperimenter som bekreftet dette, men Harry hadde ikke tenkt å begi seg ut på å beskrive dem.
Heksas øyenbryn trakk seg helt opp til hattebremmen. «Jeg tror jeg forstår …» sa professor McSnurp sakte. «Men hva har det med deg å gjøre?»
Harry sparket i mursteinsveggen hardt nok til at han fikk vondt i foten. «Folk tror at jeg reddet dem fra Du-vet-hvem fordi jeg er en eller annen form for Lysets kriger.»
«Den ene med kraft til å overvinne Mørkets fyrste …» mumlet heksa, med en merkelig ironisk klang.
«Ja,» sa Harry, mens irritasjon og frustrasjon rev i ham fra hver sin kant, «som om jeg overvant Den mørke herren fordi jeg har en eller annen form for permanent ødelegg mørk herre-egenskap. Jeg var femten måneder gammel da det skjedde! Jeg aner ikke hvordan det skjedde, men jeg antar at det hadde noe å gjøre med, som det heter, miljømessige omstendigheter. Og definitivt ikke noe å gjøre med min personlighet. Folk bryr seg ikke om meg, de legger ikke en gang merke til meg, de vil bare ta en dårlig unnskyldning i hånda.» Harry tok en pause, og så bort på McSnurp. «Vet du hva som virkelig hendte?»
«Jeg har utformet en ide …» sa professor McSnurp. «Etter å ha møtt deg, mener jeg.»
«Ja?»
«Du triumferte over Mørkets herre ved å være fælere enn han var, og overlevde Mordforbannelsen ved å være verre enn døden.»
«Ha. Ha. Ha.» Harry sparket i veggen igjen.
Professor McSnurp smålo. «La oss få deg til Madam Malkins nå. Jeg frykter at gompeklærne dine tiltrekker seg oppmerksomhet.»
De dumpet borti et par nye lykkønskere på veien.
Madam Malkins Kutter hadde en genuint kjedelig fasade, rød vanlig murstein, og glassvinduer som viste en utstilling av vanlige svarte kapper og kutter. Ikke kapper som skinte eller forandret seg eller spant rundt, eller kutter som hadde en merkelig utstråling som virket å gå rett gjennom huden din og kile deg. Bare rett og slett vanlige svarte kapper og kutter, det var alt du kunne se gjennom vinduet. Døra sto vid åpen, som for å reklamere med at her var det ingen hemmeligheter og intet å skjule.
«Jeg blir borte et par minutter mens de tar mål av deg til de nye kuttene dine,» sa professor McSnurp. «Er det greit for deg, herr Potter?»
Harry nikket. Han hatet klesbutikker inderlig og kunne ikke bebreide den erfarne heksa for å føle det samme.
Professor McSnurps tryllestav kom ut av ermet, og berørte lett Harrys hode. «Og ettersom du må framstå tydelig for madam Malkins sanser, så fjerner jeg Obskurasjonen.»
«Øh …» sa Harry. Det bekymret han litt; han var fremdeles ikke vant til ’Harry Potter’-greia.
«Jeg gikk på Galtvort sammen med madam Malkin,» sa McSnurp. «Selv da var hun et av de mest fattede menneskene jeg kjente. Hun ville ikke lee på et hårstrå selv om Du-vet-hvem kom inn i butikken hennes.» McSnurps stemme lød lett mimrende og svært anerkjennende. «Madam Malkin vil ikke plage deg, og hun vil ikke la noen andre plage deg.»
«Hvor skal du egentlig?» undret Harry. «Bare i tilfelle, du vet, noe faktisk hender.»
McSnurp ga Harry et hardt blikk. «Jeg går dit,» sa hun, og pekte mot en bygning på den andre siden av gata som viste et skilt med ei trekagge, «og kjøper meg en dram, som jeg desperat trenger. Du skal bli tatt mål av for nye kutter, ingenting annet. Jeg kommer tilbake og sjekker straks, og jeg forventer å finne madam Malkins butikk helt som den er og slett ikke i flammer.»
Madam Malkin var en travel gammel kvinne som ikke sa et ord om Harry da hun så arret på panna, og hun ga assistenten et skarpt, advarende blikk da den unge damen så ut til å ville si noe. Madam Malkin tok fram et sett animerte, vridende tøybiter som virket å fungere som måleinstrumenter, og satte i gang med å undersøke mediet hun skulle utøve sin kunst på.
Ved siden av Harry satt en blek ung gutt med spisst ansikt og dødskult blondhvitt hår. Det virket som om han var i sluttstadiet av en liknende prosess. En av Malkins to assistenter undersøkte nøye den hvithårede gutten og den sjakkmønstrede kutten han hadde på; nå og da ga hun et hjørne av kutten en lett stavberøring, og kappen løsnet eller strammet seg litt.
«Hei,» sa gutten. «Galtvort, du også?»
Harry kunne forutsi hvordan denne konversasjonen kom til å ende, og han bestemte seg i et mikrosekund av frustrasjon at nok var nok.
«Du store himmel,» hvisket Harry, «det kan da ikke være –» Han lot øynene sine utvide seg. «Deres … navn, min herre?»
«Draco Malfang,» sa Draco Malfang og så lett forvirret ut.
«Det er deg! Draco Malfang! Jeg – jeg trodde aldri at jeg skulle fått denne æren, min herre.» Harry ønsket at han kunne få tårer til å komme ut av øyene sine. De andre startet vanligvis å gråte på dette tidspunktet.
«Åh,» sa Draco, og hørtes forbløffet ut. Så strakte leppene seg ut i et glatt smil. «Det er alltid hyggelig å møte noen som kjenner sin plass.»
En av assistentene, den av dem som virket som om hun hadde gjenkjent Harry, lagde en dempet, kvalt lyd.
Harry bablet videre. «Jeg er begeistret over å møte deg, herr Malfang. Rett og slett unevnelig begeistret. Og å få starte på Galtvort akkurat det året du starter! Det får hjertet mitt til å skjelve.»
Oooops. Den siste setningen kunne muligens høres litt merkelig ut, som om han flørtet med Draco.
«Og jeg er fornøyd ved å få vite at jeg vil bli behandlet med den respekten som tilkommer familien Malfang,» sendte den andre gutten i retur, fulgt av et smil av den typen de høyeste av konger kunne bevilge den laveste av sine undersåtter, hvis undersåtten var ærlig, men fattig.
Eh … fillern, Harry hadde problemer med å tenke fram neste linje. Vel, alle så ut til å ville ta Harry Potter i hånda, så – «Når mine klær er ferdig tilpasset, min herre, kunne du nedlate deg til å ta meg i hånda? Jeg ville ikke ønske noe mer å sette på lista over gjøremål i dag, enn si denne måneden; og i sannhet, hele min livstid.»
Den hvitblondhårede gutten stirret tilbake. «Og hva har du gjort for Malfang-slekta som gir deg rett til en slik ære?»
Åh! Jeg skal garantert bruke denne framgangsmåten på neste person som ønsker å ta meg i hånda. Harry bøyde hodet. «Nei, nei, min herre, jeg forstår. Beklager at jeg spurte. Jeg ville heller være beæret over å få pusse skoene dine.»
«Passende,» sa den andre gutten kort. Hans alvorlige ansikt lysnet en tanke. «Fortell meg, hvilket hus vil du bli sortert i, tror du? Jeg er klar for Smygard-huset, naturligvis, som min far Lucifus før meg. Og for deg ville jeg gjette Håsblås-huset, eller muligens Nissehuset.»
Harry smilte fårete. «Professor McSnurp sier at jeg er den mest Ravnklo personen hun noensinne har sett eller hørt fortelle om i legender, så mye av en slik en at Rasla selv ville be meg om å gå mer ut, hva nå enn det betyr, og at jeg helt uten tvil vil ende opp i Ravnklo-huset med mindre hatten skriker så høyt at vi andre ikke klarer å høre noe, sitat slutt.»
«Wow,» sa Draco Malfang og hørtes en tanke imponert ut. Gutten ga fra seg et slags ønskende sukk. «Smiskingen din var finfin, eller det syntes jeg, i alle fall – du ville klare deg bra i Smygard også. Vanligvis er det bare faren min som får kryping av den klassen. Jeg håper de andre smygardingene vil smiske for meg nå som jeg er på Galtvort … jeg antar det er et godt tegn.»
Harry hostet. «Vel, faktisk, sorry, jeg har ingen anelse om hvem du er, egentlig.»
«Å kom igjen da!» sa gutten med sint skuffelse i stemmen. «Hvorfor gjorde du det da, da?» Dracos øyne utvidet seg med plutselig mistenksomhet. «Og hvordan kan du ikke vite om Malfangene? Og hva i all verden er de klærne du har på deg? Er foreldrene dine gomper?»
«To av foreldrene mine er døde,» sa Harry. Han følte et stikk i hjertet. Når han ordla seg på den måten – «Mine to andre foreldre er gomper, og det er de som har oppdratt meg.»
«Hva?» sa Draco. «Hvem er du?»
«Harry Potter, hyggelig å hilse på deg.»
«Harry Potter?» gispet Draco. «Den Harry –» og gutten kuttet av brått.
Det var en kort stillhet.
Så, med hyggelig entusiasme, «Harry Potter? Den Harry Potter? Du store, jeg har alltid ønsket å møte deg!»
Butikkassistenten som holdt på med Draco utstøtte en lyd som om hun holdt på å bli kvalt, men fortsatte å arbeide, og løftet Dracos arm for å forsiktig fjerne den rutete kappen.
«Hold kjeft,» foreslo Harry.
«Kan jeg få autografen din? Nei, vent, jeg vil ha et bilde med deg først!»
«Holdkjeftholdkjeftholdkjeft.»
«Jeg er overbegeistret over å få møte deg!»
«Gå opp i flammer og dø.»
«Men du er Harry Potter, den strålende frelseren av trollmannsverdenen! Alles helt, Harry Potter! Jeg har alltid hatt lyst til å være akkurat som deg når jeg blir stor slik at jeg kan – »
Draco kuttet av setningen midtveis, og ansiktet stivnet i en skrekkslagen grimase.
Høy, hvithåret, kaldt elegant i svart kutte av fineste kvalitet. En hånd holdt en stokk med sølvhåndtak, som bar preg av å være et dødelig våpen bare ved å være i den hånda. Hans øyne betraktet rommet med ikke-interesse, lik en bøddel, en mann som ikke syntes at det å drepe var noe smertefullt, eller engang herlig forbudt, men bare en rutineaktivitet som det å puste.
Det var denne mannen som akkurat i det øyeblikket hadde spasert inn gjennom den åpne døra.
«Draco,» sa mannen, lavt og veldig sint, «hva er det du sier?»
I et lynraskt øyeblikk av sympatisk panikk, formulerte Harry en redningsplan.
«Lucifus Malfang!» gispet Harry. «Den Lucifus Malfang?»
En av Malkins assistenter måtte snu seg og se mot veggen.
Kalde morderiske øyne betraktet ham. «Harry Potter.»
«Jeg er så, så beæret over å få møte deg!»
De mørke øynene utvidet seg, sjokkert overraskelse erstattet dødelig trussel.
«Din sønn har fortalt meg alt om deg,» buste Harry ut, knapt klar over hva som kom ut av munnen hans, han bare snakket så fort som mulig. «Men selvsagt visste jeg alt om deg før det, alle kjenner til deg, den store Lucifus Malfang! Den mest ærede elev som noen gang har kommet ut av Smygard-huset, jeg har tenkt grundig på å forsøke å komme inn i Smygard-huset selv fordi jeg hørte du var der som skolegutt –»
«Hva er det du sier, herr Potter?» kom et nesten-skrik fra utsiden av butikken, og professor McSnurp stormet inn et sekund senere.
Uttrykket i ansiktet viste slik ren redsel at Harrys munn åpnet seg automatisk, og så blokkerte seg på ingenting-å-si.
«Professor McSnurp!» ropte Draco ut. «Er det virkelig deg? Jeg har hørt så mye om deg fra min far, jeg har tenkt grundig på å forsøke å bli sortert til Griffing, så jeg kan –»
«Hva?» gaulte Lucifus Malfang og professor McSnurp nøyaktig samtidig, stående ved siden av hverandre. Hodene deres snudde seg for å se på hverandre i dupliserte bevegelser, og så fjernet de begge seg raskt fra hverandre som om de deltok i synkrondans.
Det var en brå virvel av handling mens Lucifus grep tak i Draco og halte ham ut av butikken.
Og så var det stillhet.
I professor McSnurps venstre hånd hang et lite drikkebeger, veltet over på den ene siden i hastverket, og nå dryppet det alkohol ned i den lille pytten av rødvin som hadde oppstått på gulvet.
Professor McSnurp skred inn i butikken til hun sto framfor madam Malkin.
«Madam Malkin,» sa professor McSnurp med behersket stemme. «Hva har skjedd her?»
Madam Malkin tittet tilbake i stillhet i fire sekunder, så sprakk hun i latter. Hun falt mot veggen, hveste ut latterhyl, og det fikk begge assistentene hennes til å starte; en av dem falt ned på hender og føtter og skoggerlo ukontrollert.
Professor McSnurp vendte seg sakte mot Harry, med et ekstremt kjølig uttrykk. «Jeg lar deg være alene i seks minutter. Seks minutter, herr Potter, presis på sekundet.»
«Jeg bare tullet litt,» protesterte Harry mens lydene av hysterisk latter fortsatte i nærheten.
«Draco Malfang sa foran faren sin at han ønsket å bli sortert til Griffing! Å tulle litt er ikke nok til å gjøre det!» Professor McSnurp tok en pause, og pustet dypt og synlig. «Hvilken del av ’ta mål for kutter’ hørtes ut som vær vennlig å kaste en forflokningsformel på hele universet!»
«Han var i en situasjonsbestemt kontekst der de handlingene ga intern mening –»
«Nei. Ingen forklaringer. Jeg ønsker ikke å få vite hva som har skjedd her, noensinne. Hvilke mørke krefter du enn har, så er det smittsomt, og jeg ønsker ikke å ende opp som stakkars Draco Malfang, stakkars madam Malkin og hennes to stakkars assistenter.»
Harry sukket. Det var tydelig at professor McSnurp ikke var i humør til å lytte til fornuftige forklaringer. Han tittet på madam Malkin, som fremdeles peste av latter mot veggen, og Malkins to assistenter, som nå begge hadde falt ned på kne, og til sist ned på sin egen kropp som var dekket av måleinstrumenter.
«Jeg er ikke helt ferdig med å bli tatt mål av til kutter,» sa Harry vennlig. «Kanskje du bare kan gå tilbake og ta deg en drink til?»