Kapittel 63: Smittsomme løgner

Hermine Grang hadde en gang, et eller annet sted, lest at en av de viktige faktorene for å holde vekten under kontroll var å gi oppmerksomhet til maten du spiste, å legge merke til at du spiste den, slik at du ble tilfreds med måltidet. Denne morgenen hadde hun laget seg toast, og puttet smør på toasten, og kanel på smøret, og det burde virkelig være nok til å få henne til å legge merke til, denne gang, godsakene som sto på bordet foran henne …

Uten å legge merke til kanelen eller smøret, uten å legge merke til maten eller at hun i det hele tatt spiste, svelget Hermine nok en bit toast og sa, «Kan du forsøke å forklare det igjen? Jeg fikk fremdeles ikke grep om halvparten.»

«Det er ganske rett fram, egentlig, hvis du tenker som en smygarding som er lys,» sa gutten som alle andre på skolen, unntatt de to, nå regnet med var hennes sanne kjær­lig­het. Harry Potters skje rørte fraværende i frokostblandingen; han hadde ikke spist noe særlig av den denne morgenen, ikke som Hermine hadde sett. «Hver god ting i verden får sin egen motsetning til å eksistere. Fønikser er ikke noe unntak.»

Hermine tok nok en bit av toasten med smør og kanel uten å legge merke til det, og sa, «Hvordan kan noen ikke forstå at Vulkan synes at du er en god nok person til at den kan sitte på skulderen din mens du går rundt? Han ville ikke gjøre det med en mørk troll­mann! Det ville han bare ikke!»

Og hun hadde ikke ropt til noen rundt det at Vulkan berørte hennes eget kinn, fordi hun visste at det ikke ville være rett – hvis en føniks berørte deg, så var det ikke men­in­gen at du skulle skryte av det, det var ikke det fønikser var til for.

Men hun håpet virkelig at det ville knuse ryktene om at Harry Potter holdt på å bli ond, og at Hermine Grang fulgte ham ned.

Og det hadde det ikke.

Og hun kunne helt ærlig ikke forstå hvorfor ikke.

Harry spiste litt mer av frokostblandingen sin, og blikket ble fjernt og møtte ikke lenger hennes eget. «Tenk på det slik: Du skulker skolen en dag, og du juger og forteller læ­re­ren din at du var syk. Læreren din ber deg om å ta med en legeerklæring, og så for­falsker du en. Læreren sier at hun vil ringe legen for å undersøke, så du er nødt til å gi henne et telefonnummer som du sier er til legen, men som egentlig er til en venn, som gir seg ut for å være lege når hun ringer –»

«Du gjorde hva?»

Harry tittet opp fra frokostblandingen, og nå smilte han. «Jeg sa ikke at jeg virkelig gjorde det, Hermine …» Så gikk øynene hans brått ned til bollen med melkemat. «Nei. Bare et eksempel. Løgner formerer seg, det er det jeg sier. Du må fortelle flere løgner for å dekke over dem, juge om alle fakta som er forbundet med den første løgnen. Og hvis du fortsetter å juge, og du fortsetter å dekke over, så må du før eller siden starte å juge om de generelle lovene om tanker. Som, noen selger deg en type alternativ medisin som ikke virker, og alle dobbelt-blind-eksperimentelle studier vil bekrefte at de ikke virker. Så hvis noen ønsker å fortsette å forsvare løgnen, så må de få deg til å mistro den eksperimentelle meto­den. Som, den eksperimentelle metoden er bare for vanlig vitenskapelig medisin, ikke slik fantastisk alternativ medisin som deres. Eller en god og rettskaffen person burde tro så sterkt de kan, uansett hva bevisene sier. Eller sannhet eksisterer ikke, og det finnes ikke noe slikt som objektiv realitet. En masse ‘sunt vett’ som det er ikke bare feil, det er anti-epistemologisk, det er systematisk feil. For hver regel om rasjonalitet som forteller deg hvordan du finner fram til sannheten, så er det noen der ute som har behov for at du skal tro på det motsatte. Hvis du en gang forteller en løgn, så er sannheten din fiende i etterkant; og det er mengder av mennesker der ute som forteller løgner –» Harrys stemme stoppet opp.

«Hva har det med Vulkan å gjøre?» sa hun.

Harry løftet skjeen fra frokostblandingen, og pekte i retning av lærerbordet. «Rektor har en føniks, ikke sant? Og han er overmagiarius av Heksingating? Så han har politiske motstandere, som Lucifus. Nå, tror du egentlig at motstanderne bare kommer til å sitte, gi labb og rulle rundt, fordi Humlesnurr har en føniks og de ikke har det? Tror du de vil gå med på at Vulkan er noen form for bevis for at Humlesnurr er en god person? Selvsagt ikke. De er nødt til å finne opp noe å si som gjør Vulkan … uviktig. Som, fønikser følger bare mennesker som blindt angriper alt de tror er ondt, så det å ha en føniks betyr bare at du er en idiot eller en farlig fanatiker. Eller, fønikser følger bare folk som er rent Grif­fing, så Griffing at de ikke har dydene til andre hus. Eller det viser bare hvor mye mot et magisk dyr mener du har, ikke noe annet, og det ville ikke være rettferdig å vurdere poli­tikere basert på det. De må si noe for å fornekte føniksen. Jeg vedder på at Lucifus ikke en gang har trengt å lage nye argumenter. Jeg vedder på at alt er sagt før, for århundrer siden, helt siden den første gangen noen gikk rundt med en føniks på skulderen, og noen andre ville at folk ikke skulle se på dette som bevis. Jeg vedder på at da Vulkan først kom til Humlesnurr så var dette allerede en vanlig tenkemåte, det ville bare ha virket merkelig å ta hensyn til hva en føniks likte eller mislikte. Det ville være som om en gompe-avis testet politiske kandidater for å bedømme deres generelle kjennskap til vi­ten­skap. For hver god kraft som finnes i universet, så er det noen andre som tjener på at folk ikke tror på det, eller dytter det inn i en liten boks slik at det ikke kan påvirke dem.»

«Men –» sa Hermine. «Okei, jeg skjønner hvorfor Lucifus Malfang ikke vil at noen skal tro at Vulkan betyr noe, men hvorfor er det slik at noen som ikke er et dårlig men­nes­ke tror på ham?»

Harry Potter trakk lett på skuldrene. Skjeen hans havnet nede i melkematen igjen, og han rørte rundt uten stopp. «Hvorfor virker noen form for kynisme tiltrekkende på folk? Fordi det virker som et tegn på modenhet, på å være sofistikert, som om du har sett alt og vet bedre. Eller fordi det å rakke ned på noe føles som om du hever deg selv. Eller de har ikke en føniks selv, så det politiske instinktet forteller dem at det gir ingen fordeler å si pene ting om fønikser. Eller fordi det å være kynisk er som å vite en hemmelig sannhet som vanlige mennesker ikke vet om …» Harry Potter tittet i retning av lærerbordet, og stem­­men senket seg til den ble nesten hvisking. «Jeg tror kanskje at det er der han gjør feil – at han er kynisk om alt annet, men ikke om kynisme i seg selv.»

Uten å tenke seg om tittet Hermine i retning lærerbordet, men forsvarsprofessorens stol var fremdeles tom, slik den hadde vært på mandag og tirsdag; viserektor hadde tidligere annonsert at dagens timer med professor Krengle ble avlyst.

Etterpå, da Harry hadde spist noen biter sirupsterte og så forlatt bordet, tittet Her­mi­ne bort på Antonius og Padma som tilfeldigvis hadde spist i nærheten, men definitivt ikke sniklyttet eller noe slikt.

Antonius og Padma tittet tilbake på henne.

Padma sa nølende, «Er det bare meg, eller har Harry Potter startet å snakke som en mer komplisert bok de siste dagene? Jeg mener, jeg har ikke lyttet til ham svært lenge –»

«Det er ikke bare deg,» sa Antonius.

Hermine sa ikke noe, men bekymringen hennes økte. Hva som enn hadde skjedd med Harry den dagen med føniksen så hadde det endret ham; det var noe nytt i ham nå. Ikke kaldt, men hardt. Noen ganger fikk hun et glimt av ham der han stirret ut av vin­du­et på ingenting, med et uttrykk av alvorlig målbevissthet i ansiktet. I urtologitimen mandag hadde en venusildfanger kommet ut av kontroll; og Harry hadde taklet Tom slik at de unngikk en flammekule akkurat idet professor Stikling hadde ropt ut en flam­me­­fryseformel; og da Harry hadde reist seg fra gulvet igjen hadde han bare gått tilbake til plassen sin som om det ikke hadde skjedd noe interessant. Og da hun for en gangs skyld hadde fått bedre resultater enn Harry på en transfigurasjonsprøve, senere samme mandag, hadde Harry smilt mot henne som om han gratulerte henne, istedenfor å gnisse tenner; og … det hadde brydd henne veldig.

Hun fikk følelsen av at Harry …

… trakk seg bort fra henne …

«Han virker mye eldre, sånn plutselig,» sa Antonius. «Ikke som en virkelig voksen, jeg kan ikke se for meg Harry som voksen, men det er som om han plutselig har blitt en fjer­de­års versjon av … av hva det nå enn er at han er.»

«Vel,» sa Padma. Hun drysset elegant litt strøssel med scones-smak over sconesen med sjo­ko­ladesmak. «Jeg tror at Drage og Solskinn helt klart bør alliere seg i neste kamp, ellers vil herr Harry Potter knuse oss. Vi var allierte sist, og selv da vant Kaos nesten –»

«Jah,» sa Antonius. «Der tror jeg du har rett, frøken Patil. Om du kan si til Dra­ge­ge­ne­ral­en at vi ønsker et møte –»

«Nei!» sa Hermine. «Vi burde ikke trenge å slå oss sammen mot general Potter for å ha en sjanse. Det gir ingen mening, spesielt ikke nå som ingen kan bruke gompeting lenger. Det er fremdeles tjuefire soldater i hver arme.»

Verken Padma eller Antonius sa noe til det.


Bank-bank, bank-bank.

«Kom inn, herr Potter,» sa hun.

Døra knirket seg åpen, og Harry Potter smøg seg inn gjennom åpningen inn til kon­toret hennes; han dyttet døra igjen bak seg med en hånd, og satt seg uten et ord i den pol­strede stolen som nå sto foran pulten hennes. Hun hadde transfigurert den stolen så ofte at den av og til endret form for å reflektere sinnstilstanden hennes, uten noen beve­gelse fra en tryllestav eller en besvergelse eller til og med bevisst vilje. Akkurat nå hadde stolen blitt overdådig polstret, slik at da Harry satte seg så sank han ned i den, som om stolen ga ham en klem.

Det virket ikke som om Harry la merke til det. En aura av stille målbevissthet så ut til å omgi gutten; øynene hans hadde møtt hennes stødig, og vek ikke et øyeblikk. «Du til­kalte meg?» sa gutten.

«Det gjorde jeg,» sa professor McSnurp. «Jeg har to gode nyheter til deg, herr Potter. Først – har du i det hele tatt møtt herr Rubeus Gygrid? Skogvokteren? Han var en gammel venn av dine foreldre.»

Harry nølte. Så, «Herr Gygrid snakket til meg litt etter at jeg startet her,» sa Harry. «Jeg tror det var tirsdag i den første uka mi ved skolen. Han sa ikke noe om at han kjente familien min, ved den anledningen. Der og da trodde jeg bare at han gjerne ville introdusere seg selv for Gutten-som-overlevde … hadde han noen form for skjult agenda? Han virket ikke som typen til å ha det …»

«Ah …» sa hun. Det tok henne et øyeblikk å samle tankene sine. «Det er en lang historie, herr Potter, men herr Gygrid ble feilaktig anklaget for å myrde en elev, for fem tiår siden. Herr Gygrids tryllestav ble brukket, og han ble utvist. Senere, da professor Humlesnurr ble rektor, ga han herr Gygrid en stilling her som skogvokter.»

Harrys øyne betraktet henne oppmerksomt. «Du sa at for fem tiår siden var det for­rige gang en elev døde på Galtvort, og du var sikker på at for fem tiår siden var forrige gang noen hørte Valghattens hemmelige beskjed.»

Hun følte en lett kuldegysning – selv ikke rektor eller Severus ville nødvendigvis sett den forbindelsen så kjapt – og sa, «Ja, herr Potter. Noen åpnet Mysteriekammeret, men det var det ingen som trodde på, og herr Gygrid fikk skylden for dødsfallet som fulgte. Men rektor har nå lokalisert den ekstra heksingen som ble lagt på Valghatten, og han har vist den fram for et spesielt utvalg i Heksingating. Som et resultat har herr Gygrids dom blitt opphevet – faktisk akkurat i morges – og han vil få tillatelse til å få seg en ny trylle­stav.» Hun nølte. «Vi … har ennå ikke fortalt herr Gygrid dette, herr Potter. Vi ønsket å vente til det var fullbrakt, slik at han ikke skulle få falske forhåpninger etter så lang tid. Herr Potter … vi lurte på om vi kunne fortelle herr Gygrid at det var du som hjalp ham …?»

Hun så det avveiende uttrykket i øynene hans –

«Jeg husker at herr Gygrid holdt deg mens du var baby,» sa hun. «Jeg tror at han ville blitt svært glad for å få vite det.»

Men hun la merke til det, på Harrys ansikt, det øyeblikket da han konkluderte med at Rubeus ikke ville være nyttig for ham.

Harry ristet på hodet. «Det er ille nok om noen kunne dedusere at det var en orm­munn i dette årets elevkull,» sa Harry. «Jeg tror det vil være mer fornuftig å holde det så hem­melig som mulig.»

Hun husket Jakob og Lilly, som aldri nølte med å gjengjelde vennskapet som den store, barduse mannen hadde tilbudt dem, selv om Jakob aldri så mye var ætling til en vel­stående adelsslekt eller Lilly en vordende formelmesterinne, og Rubeus bare en halv-jøtul som hadde fått staven sin brukket …

«Fordi du ikke forventer at han skal være nyttig, herr Potter?»

Det var stillhet. Hun hadde ikke planlagt å si det høyt.

Et trist uttrykk kom til syne på Harrys ansikt. «Sannsynligvis,» sa Harry stille. «Men jeg tror bare ikke at han og jeg ville komme overens. Tror du?»

Noe så ut til å ha satt seg fast i halsen hennes, helt plutselig.

«Når vi snakker om å gjøre nytte av folk,» sa Harry. «Det virker som om jeg kommer til å bli kastet ut i en krig mot en mørk herre i nær framtid. Så mens jeg allerede er her på kontoret ditt, vil jeg gjerne be om at søvnsyklusen min kan utvides til tretti timer per dag. Nilus Langballe vil gjerne begynne å øve på duellering; det er en eldre håsblåsing som har tilbudt seg å lære ham opp, og de inviterte meg til å bli med. Det er også en del andre ting jeg ønsker å lære meg – og hvis du eller rektor mener jeg burde studere noe bestemt, slik at jeg skal bli en kraftfull trollmann når jeg vokser opp, vær så snill å si fra. Det er fint om du gir beskjed til madam Pomfrit om at hun skal gjøre klar den eliksiren som trengs, eller hva det nå er hun trenger å –»

«Herr Potter!»

Harrys øyne stirret rett inn i hennes egne. «Ja, Minerva? Jeg vet at det ikke var din ide, men jeg vil gjerne overleve den bruken rektor ønsker å gjøre av meg. Det er fint om du ikke er til hinder for det.»

Hun ble nesten knust. «Harry,» hvisket hun med naken stemme, «barn burde ikke trenge å tenke på den måten!»

«Det har du rett i, det burde de ikke,» sa Harry. «Mange barn er dog nødt til å vokse opp altfor tidlig, ikke bare meg; og de fleste barn som har det slik ville sannsynligvis byttet plass med meg i løpet av fem sekunder, om de kunne. Jeg har ikke tenkt til å synes synd på meg selv, professor McSnurp, ikke når det er mennesker der ute som har virke­lige problemer, og jeg ikke er en av dem.»

Hun svelget, hardt, og sa, «Herr Potter, med tretti timer per dag vil du – bli eldre, du vil eldes raskere –» Som Albus.

«Og i femte klasse vil jeg være rundt samme fysiologiske alder som Hermine,» sa Harry. «Det virker ikke fryktelig.» Nå var det et ironisk smil på Harrys ansikt. «Ærlig talt, jeg ville sannsynligvis ha hatt lyst til det selv om det ikke fantes en mørk herre. Troll­menn lever ganske lenge, og enten trollmenn eller gomper vil sannsynligvis forlenge det ytter­ligere i løpet av det neste århundret. Det er ingen grunn til at jeg ikke skulle dytte så mange timer inn i en dag som jeg kan. Jeg har ting jeg har planer om å få gjort, og det er best om de blir gjort raskt.»

Det var en lang pause.

«Greit,» sa Minerva. Det kom ut omtrent som hvisking. Hun hevet stemmen. «Ja vel, herr Potter; jeg skal spørre rektor, og hvis han er enig, så blir det slik.»

Harrys øyne smalnet et øyeblikk. «Akkurat. Vel, vennligst minn rektor på at Gudrik Griffing, med sine siste ord, sa at hvis det hadde vært det rette for ham å gjøre det, så ville han ikke be noen andre om å velge annerledes, selv ikke den yngste elev ved Galt­vort.»

Og hun visste med en hul følelse at den lille sjansen for at Albus skulle stoppe dette, stoppe noe av det, nettopp hadde Forsvunnet inn til ingenting. Det var det Albus hadde fortalt henne da hun hadde innvendt at Georgen Kaurin hadde vært for ung, og så da hun hadde innvendt at Peter Pevensie var for ung, og til slutt hadde hun gitt opp å komme med innvendinger. «Hvem fortalte deg det, herr Potter?» Ikke Albus – Albus ville vel aldri sagt det til en eneste elev –

«Jeg har lest ganske mye i det siste,» sa Harry. Kroppen hans begynte å reise seg fra stolen som omsluttet ham, så stoppet den. «Kunne jeg kanskje spurt om den andre gode nyheten?»

«Åh,» sa hun. «Ah – professor Krengle har våknet og sier at du kan –»


Sykestua ved Galtvort var et briljant, åpent område, opplyst av dagslyset på alle fire sider til tross for at det tilsynelatende lå midt i slottet. Hvite senger strakte seg ut i lange rader; bare tre av dem var for tida i bruk. En eldre gutt og ei eldre jente på hver sin side, begge lå stille med øynene lukket, sannsynligvis bevisstløse og fortryllede mens en eller annen helbredende formel eller eliksir rekonfigurerte kroppene deres på ubehagelige måter; og den tredje sengeliggende hadde forhenget trukket til rundt senga, hvilket sann­­synligvis var like greit. Madam Pomfrit hadde dyttet ham videre med en hard dult og bedt ham om å ikke glane, og Harry måtte gi seg selv en skarp påminnelse om at noen frem­deles ikke visste hvem Gutten-som-overlevde var – enten det, eller madam Pomfrits iden­titet var fast forankret i hennes absolutte dominanse over sin egen syke­stue, og så videre, bla, bla, samme kunne det være.

Bak radene av senger var det fem dører som førte inn til de private rommene der de opp­bevarte de pasientene som skulle bli der noen dager, istedenfor timer, og der til­stan­den ikke var slik at de ble overført til St. Mungos.

Uten vinduer, uten himmel, ikke opplyst av annet enn en enslig røykfri fakkel på en av de solide steinveggene; slik var rommet bak den midterste døra. Harry hadde lurt på om professorer kunne be Galtvort om å endre seg selv; eller om sykestua alltid hadde et slikt rom tilgjengelig, for mennesker som ikke satte pris på lys.

I midten av rommet, mellom to like nattbord som så ut til å ha bli skåret ut av den samme grå marmoren som veggene, sto en hvit sykeseng, som så vagt oransje ut i det røyk­­frie fakkellyset; og i den senga, med et hvitt laken trukket opp over hoftene, og iført en pasientdrakt, satt professor Krengle med ryggen lett løftet mot sengestammen.

Det var noe skrekkelig ved å se professor Krengle i en av madam Pomfrits senger, selv om forsvarsprofessoren ikke så skadet ut. Selv om han visste at professor Krengle med vilje hadde arrangert sitt tilsynelatende nederlag mot Severus, for å få en unn­skyld­ning til å komme til hektene igjen etter Azkaban. Harry hadde aldri faktisk sett noen dø i en sykeseng, men han hadde sett altfor mange filmer. Det var en tilkjennegivelse av dø­de­­lighet, og forsvarsprofessoren var ikke ment å være dødelig.

Madam Pomfrit hadde gitt Harry klar beskjed om at han hadde absolutt forbud mot å plage pasienten.

Harry hadde svart, «Jeg forstår,» som teknisk sett ikke sa noe om lydighet.

Den strenge, gamle helbredersken hadde deretter snudd seg, og startet å fortelle pro­fes­sor Krengle at han absolutt ikke skulle overanstrenge seg eller … bli opphisset ….

Deretter hadde madam Pomfrit sporet av, raskt snudd seg igjen, og forlot rommet hurtig med et litt forvirret uttrykk i ansiktet.

«Ikke ille,» bemerket Harry etter at døra hadde lukket seg bak den flyktende me­di­sin­ske matronen. «En dag må jeg lære meg hvordan det der kan gjøres.»

Professor Krengle smilte et smil som var helt blottet for humoristisk innhold, og sa, med en stemme som hørtes mange hakk tørrere ut enn sin vanlige tørrhet, «Takk for din artistiske kritikk, herr Potter.»

Harry stirret inn i de blekblå øynene, og tenkte at professor Krengle så …

… eldre ut.

Det var subtilt; det kunne bare ha vært noe Harry innbilte seg, det kunne ha vært det dår­­lige lyset. Men håret over Kvirinius Krengles panne kunne kanskje ha trukket seg litt tilbake, det gjenværende håret kunne være noe tynnere og gråere, og satt fart i skal­let­heten som allerede begynte å bli synlig i bakhodet hans. Ansiktet var kanskje litt mer innsunket.

De blekblå øynene hadde forblitt skarpe og intense.

«Jeg er glad,» sa Harry stille, «for å se deg i det som virker som god form.»

«Utseendet kan naturligvis narre folk,» sa professor Krengle. Han vrikket på fingrene, og da hånda hans var ferdig med gestikuleringen holdt den tryllestaven hans. «Kan du tenke deg, den kvinnen tror hun har konfiskert denne?»

Seks besvergelser framsa forsvarsprofessoren da; seks av de tretti han hadde brukt for å beskytte den viktige konversasjonen deres i Maries Rom.

Harry hevet øyenbrynene, stille spørrende.

«Det er alt jeg klarer akkurat nå,» sa forsvarsprofessoren. «Jeg forventer at det skal holde. Allikevel, det er et ordtak: Hvis det er noe du ønsker at ikke skal bli hørt, så skal du ikke si det. Vennligst anse at det gjelder i fullt monn. Jeg er blitt fortalt at du har forsøkt å besøke meg?»

«Ja,» sa Harry. Han stoppet for å samle tankene. «Har rektor, eller noen andre, fortalt deg at vi ikke kan spise lunsj sammen mer?»

«Noe slikt,» sa forsvarsprofessoren. Og uten å endre ansiktsuttrykk, «Selvsagt var jeg for­ferdelig lei meg over å høre det.»

«Det er mer ekstremt enn det, faktisk,» sa Harry. «Jeg har fått ordre om å holde meg på slottet og innenfor slottets område på ubestemt tid. Jeg kan ikke forlate det uten en vakt og en god grunn. Jeg skal ikke hjem til sommeren, kanskje aldri mer. Jeg hadde håpet … å snakke med deg, om det.»

Det var en pause.

Forsvarsprofessoren pustet ut noe som hørtes som et kort sukk, og sa, «Vi må bare satse på det kjente faktum at viserektor vil personlig myrde alle som forsøker å rap­por­tere meg. Herr Potter, jeg ønsker å holde denne samtalen på sporet slik at den blir raskt ferdig, er det forstått?»

Harry nikket, og –

I lyset til den enslige fakkelen, som hadde fargetoner fra den rødlige enden av det optiske spektrum, var slangens grønne skjell ikke svært reflekterende, og de blå og hvite stripene knapt mer enn dem. Øynene, som tidligere hadde minnet om grå groper, reflek­terte nå fakkellyset, og virket lysere enn resten av slangen.

«Sså,» hveste det giftige vesenet. «Hva ønssket du å ssi?»

Og Harry hveste, «Rektor tror at kvinnenss tidligere herre er han ssom sstjal henne ut fra fengssel.»

Harry hadde tenkt på det denne gangen, og grundig, før han hadde bestemt seg for at han ville avsløre overfor professor Krengle bare at rektor trodde dette; og ikke si noe om pro­fe­tien som hadde fått Voldemort til å gå etter Harrys foreldre, heller ikke at rektor gjen­­opplivet Føniksordenen … det var en risiko, en betydelig risiko, men Harry trengte en alliert her.

«Han tror at han lever?» sa slangen til slutt. Den delte to-tuppede tungen spilte raskt fra side til side, sardonisk slangelatter. «Jeg er ikke sspesielt overrassket.»

«Ja,» hveste Harry tørt. «Gansske underholdende, for vissst. Bortssett fra at nå er jeg låsst til Galtvort for nesste sseks år, for ssikkerhetss sskyld! Jeg har besstemt at jeg vil, definitivt, ssøke makt, og innelåsst er ikke nyttig for det. Må overbevisse rektor om at mørk herre ennå ikke våknet, at flukt sskyldtes noen andre –»

Igjen den raske spillingen til slangens tunge; slangelatteren var sterkere, tørrere, denne gangen. «Amatørmesssig tosskeskap.»

«Unnsskyld?» hveste Harry.

«Du sser feil, tenker å gjøre om, ssette tida tilbake til sstart. Selv ikke en gang med time­glasss kan tid gjøress om. Må gå framover isstedenfor. Du tenker å overbevisse andre om at de tar feil. Mye lettere å overbevisse om at de har rett. Sså tenk, gutt: hvilken ny hendelsse kunne få rektor til å besstemme sseg for at du var trygg igjen, ssamtidig ssom det fremmer dine andre agendaer?»

Harry stirret overrasket på slangen. Hjernen hans prøvde å forstå, og løse gåten –

«Er det ikke åpenbart?» hveste slangen. Igjen spilte tungen sardonisk latter. «For å ssette deg sselv fri, å få makt i Sstorbritannia, sså må du igjen bli ssett menss du overvinner Mørketss herre.»

I rødoransje flakkende fakkellys svaiet en grønn slange over en hvit sykehusseng, mens gutten stirret inn i dypet i dens øyne.

«Sså,» sa Harry til slutt. «La osss få klart hva ssom er foresslått. Du ssier at vi ssetter opp noen ssom utgir seg for å være Mørk herre.»

«Noe ssånt. Kvinnen vi reddet vil ssamarbeide, burde være overbevissende når hun kan sseesss ved hanss sside.» Mer sardonisk tungespilling. «Du kidnappess fra Galtvort til offentlig plasss, mange vitner, besskyttelsser holder vakter vekk. Mørk herre annonsserer at han endelig har fått fyssisk form, etter å ha vandret ssom ånd i mange år; ssier at han har økt sstyrke, sselv ikke du kan stoppe ham nå. Tilbyr duell. Du kasster skytssverge, Mørk herre ler av deg, ssier han ikke er livssspisser. Kasster mordforbannelsse, du blokkerer, tilsskuere sser Mørk herre ekss­plo­dere –»

«Kasste mordforbannelsse?» hveste Harry vantro. «På meg? Igjen? Andre gang? Ingen vil tro at Mørk herre ville være sså dum »

«Du og jeg er enesste to mennessker i landet ssom ville legge merke til det,» hvislet slangen. «Sstol på meg her.»

«Hva om det kommer tredje en dag?»

Slangen svaiet tankefullt. «Kunne skrive annet manuss for sskuespill, hvis du ønssker. Uan­ssett sscenario, burde åpne for at Mørk herre fremdeless kan komme tilbake – nassjon må tro at de fremdeless trenger din besskyttelse.»

Harry stirret inn i de rødflakkende gropene som var slangens øyne.

«Vel?» hvislet den svaiende formen.

Det åpenbare tanken var at det å bli med på forsvarsprofessorens plott og narrespill en andre gang, og spinne en enda mer komplisert løgn for å dekke over det første feil­gre­pet, var å skape enda en fatal sårbarhet hvis noen skulle finne ut sannheten; ville være nøy­­aktig samme type stupiditet som om den foreslåtte mørk herre-kopien skulle bruke mord­­forbannelsen igjen. Det krevdes ikke en gang at Håsblås-siden hans påpekte dette, Harrys normale mentale stemme fant det åpenbart.

Men det var også definitivt et spørsmål om hvorvidt den passende moralen som kunne læres av forrige eksperiment var å alltid si nei umiddelbart til forsvarsprofessoren, eller …

«Vil tenke på det,» hveste Harry. «Vil ikke ssvare med det ssamme, denne gangen, vil vur­dere rissiko og fordeler førsst –»

«Forsstått,» hveste slangen. «Men hussk, gutt, andre hendelsser fortssetter uten deg. Nøle er alltid lett, ssjelden nyttig.»

Gutten kom ut fra det private rommet og ut i hoved-sykesalen, og kjørte fingrene ner­vøst gjennom den rotete svarte håret idet han gikk forbi de hvite sengene, opptatte og ledige.

Kort etter forlot gutten Galtvorts sykestue helt, og passerte madam Pomfrit på veien ut med et distrahert nikk.

Gutten gikk ut i en gang, og så videre ut i en større korridor, og stoppet så og lente seg mot veggen.

Greia var …

… at han ikke hadde noe lyst til å være innesperret på Galtvort de neste seks årene; og når du tenkte på det …

… hendelsen med å redde Bellatrix fra Azkaban ga ikke kostnader for bare Harry. Andre mennesker ville bekymre seg, leve i frykt for at Den mørke herren skulle vende til­bake, bruke ukjente ressurser på ukjente sikkerhetsforanstaltninger. Harry kunne for­lange at de skrev manus på en slik måte at det ikke virket plausibelt at Den mørke herren ville komme igjen en tredje gang. Og så ville folk slappe av, og alt ville være over.

Med mindre det faktisk var en mørk herre der ute som måtte fryktes. Det hadde vært en profeti.

Gutten som lente seg mot veggen utstøtte et bløtt sukk, og begynte å gå igjen.

Harry hadde nesten glemt det, men til slutt hadde han husket å vise professor Krengle kort­stokken som ‘julenissen’ hadde gitt ham søndag kveld, der hjerterkongen ble sagt å være en flyttnøkkel som ville føre ham til Salem Hekseinstitutt i Amerika. Selv om Harry naturligvis ikke hadde fortalt professor Krengle hvem som hadde sendt ham kort­stok­ken, eller hva det var ment at den skulle gjøre, før han hadde spurt professor Krengle om det var mulig å si hvor flyttnøkkelen ville transportere ham.

Forsvarsprofessoren hadde gjort seg om til sin menneskeform igjen, og undersøkt hjerterkongen med noen berøringer fra tryllestaven.

Og ifølge professor Krengle …

… ville flyttnøkkelen sende brukeren til et sted i London, men han kunne ikke slå fast lokasjonen mer nøyaktig enn det.

Harry hadde vist professor Krengle lappen som hadde fulgt med kortstokken, uten å si noe om tidligere beskjeder.

Professor Krengle hadde kjapt lest den, klukkledd tørt, og bemerket at hvis du leste be­skjeden grundig, så sa den ikke eksplisitt at flyttnøkkelen ville ta ham med til Salems Hekseinstitutt.

Det var viktig å lære seg å legge merke til den slags subtile forskjeller, sa professor Krengle, hvis du ønsket å bli en mektig trollmann når du vokste opp; eller, for den del, om du ønsket å vokse opp i det hele tatt.

Gutten sukket igjen idet han slepte seg til neste time.

Han begynte å lure på om alle andre trollmannsskoler også var som dette, eller om det bare var Galtvort som hadde et problem.