Kapittel 68: Selvrealisering, del 5

Selv om du hadde vært viserektor i tre årtier, og professor i transfigurasjon før det, var det sjelden at du tok Albus Humlesnurr fullstendig på senga.

«… Susanne Beining, Lavendel Bruun, og Dafnia Grønbek,» avsluttet Minerva. «Jeg ville også bemerke, Albus, at frøken Grangs beretning om din tilsynelatende mangel på støtte – hennes ordvalg var visstnok ‘han sa jeg burde være glad for å bare være en med­hjel­per’ – har generert en hel del interesse blant de eldre jentene. Flere av dem har kommet til meg for å spørre om frøken Grangs beskyldninger var sanne, siden frøken Grang hadde sagt at jeg var til stede.»

Den gamle trollmannen lente seg tilbake i den store stolen sin mens han fremdeles stirret på henne med et ganske abstrahert uttrykk bak halvmånebrillene.

«Det satte meg i litt av et dilemma, Albus,» sa professor McSnurp. Hun sørget for at ansiktet hennes holdt seg helt nøytralt. «Nå vet jeg selvsagt at du ikke virkelig mente å fraråde jenta fra å gjøre det, faktisk det motsatte. Men du og Severus har ofte fortalt meg at for å holde på en hemmelighet, så må jeg ikke vise noen tegn som skiller seg fra reak­sjo­nen til en som virkelig ikke vet noe. Derfor hadde jeg ikke annet valg enn å bekrefte at frøken Grangs beretning var presis, og late som om jeg var passelig bekymret, med en lett overtone av fornærmethet. Når alt kommer til alt, hvis jeg ikke hadde visst at du manipulerte frøken Grang med vilje, ville jeg muligens ha blitt helt satt ut.»

«Jeg … forstår,» sa den gamle trollmannen sakte. Hendene hans lekte fraværende med sølvskjegget; små, raske bevegelser.

«Heldigvis,» fortsatte professor McSnurp, «er så langt professorene Schummel og Vektor de eneste medlemmene av lærerstaben som bærer frøken Grangs jakkemerke.»

«Jakkemerke?» gjentok den gamle trollmannen.

Minerva trakk fram en liten sølvplate som viste forkortelsen FULHET, la den på skri­ve­bordet til Albus, og dunket lett på den med fingeren.

Og stemmene til Hermine Grang, Padma Patil, Parvati Patil, Lavendel Bruun, Susanne Beining, Hanna Abom, Dafnia Grønbek og Tracey Davidsen skrek ut i kor, «Vi liker ikke andre plass, hekser vil ha heltepass!»

«Frøken Grang selger dem for to sigder, og kunne fortelle meg at hun hittil har solgt femti av dem. Jeg har forstått det slik at Nymfadora Dult, syvendeklassing i Håsblås, fortryller dem for henne. For å fullføre min rapport,» sa professor McSnurp bryskt, «så ber våre åtte nyslåtte heltinner om tillatelse til å utføre en protest utenfor inngangen til Deres kontor.»

«Jeg håper,» sa Albus og skar en grimase, «at du forklarte dem at –»

«Jeg forklarte dem at onsdag kl. 19 ville passe utmerket,» sa Minerva. Hun tok jak­ke­mer­ket tilbake fra rektors skrivebord, sendte Albus et honningsøtt smil, og vendte seg mot døra.

«Minerva?» sa den gamle trollmannen bak henne. «Minerva!»

Eikedøra lukket seg solid bak henne.

Det var ikke mye plass mellom steinveggene som avgrenset vestibylen foran rektors kontor, så selv om ganske mange mennesker hadde ytret ønske om å se på protesten, var det ikke mange som hadde fått lov til å komme. Bare professor Schummel og professor Vektor, som hadde på seg jakkemerke; og prefektene Pernille Klarvang, Rose Bruun og Jakki Prime, som hadde på seg jakkemerkene. Bak dem, professor McSnurp og professor Stik­ling og professor Pirrevimp, som ikke hadde på seg jakkemerkene, som holdt øye med hele affæren. Harry Potter og Galtvorts topptillitsmann var der, og gutteprefektene Perry Wiltersen og Oliver Wolpert, som alle hadde på seg jakkemerkene for å vise Soli­da­ritet. Og selvsagt de åtte grunnleggerne av FULHET, som dannet et demonstrasjonstog ved siden av gurgene med skiltene sine. Hermines eget skilt, festet til et solid trehåndtak som så ut til å bli tyngre og tyngre i hendene hennes etter hvert som sekundene tikket forbi, sa INGENS MEDHJELPER.

Og professor Krengle, som lente ryggen mot en vegg bakerst og så på med øyne som var umulige å lese. Forsvarsprofessoren hadde fått tak i et av jakkemerkene hennes, skjønt hun hadde aldri solgt et til ham; og han hadde det ikke på seg, men kastet det fra­vær­ende opp og tok imot det igjen med en hånd.

Hele ideen hadde virket mye bedre for fire dager siden, da indignasjonen hennes brant friskt og hett, og hun hadde stått overfor utsiktene til å gjøre dette fire dager senere iste­­denfor akkurat nå.

Men hun måtte fortsette, fordi det var det helter gjorde, de fortsatte, og også fordi det hadde virket uendelig forferdelig å si til alle at hun avlyste det. Hermine lurte på hvor mye heroisme som hadde funnet sted med akkurat samme bakgrunn. De fleste bøker sa ikke «Og så nektet de å gi opp, uansett hvor fornuftig det ville ha vært, fordi det ville ha vært altfor flaut»; men ganske store deler av historien ga mer mening på den måten.

Klokka 19.15, hadde professor McSnurp fortalt henne, ville rektor Humlesnurr komme ned og snakke til dem noen minutter. Professor McSnurp hadde sagt at de ikke skulle være redde – rektor var en god person innerst inne, og de hadde brukt korrekt fram­gangsmåte for å få skolens godkjenning til å protestere.

Men Hermine var svært, svært klar over at selv om hun gjorde dette med un­der­skre­vet tillatelse, så Trosset hun fremdeles Autoriteten.

Etter at hun hadde bestemt seg for å bli en helt hadde Hermine gjort den åpenbare tingen, som var å gå til Galtvorts bibliotek og hente ut bøker om hvordan man ble en helt. Så hadde hun satt disse bøkene tilbake i hyllene igjen, siden det var fullstendig tydelig at ingen av forfatterne faktisk hadde vært en helt selv. Istedenfor hadde hun bare lest fem ganger, helt til hun hadde memorert hvert ord, de 75 centimetere av Gudrik Grif­fing som var hele hans selvbiografi og hans råd om livet. (Eller oversettelsen, i det minste; hun kunne ikke lese latin ennå.) Gudrik Griffings selvbiografi hadde vært ad­skil­lig mer komprimert enn de bøkene Hermine var vant til å lese, han brukte en setning på å si ting som skulle hatt 75 centimeter for seg selv, og så var det en ny setning etter det …

Men det var tydelig ut fra det hun leste at enskjønt det å Trosse Autoriteten ikke var poenget med å være en helt, så kunne du ikke være en helt hvis du var for redd for å gjøre det. Og på dette tidspunktet visste Hermine Grang hvordan andre oppfattet henne, og hun visste hva andre mennesker syntes at hun ikke kunne gjøre.

Med et fast grep løftet Hermine protestplakaten sin høyere og konsentrerte seg om å puste sakte og rytmisk istedenfor å hyperventilere helt til hun falt om kull.

«Virkelig?» sa frøken Prime med utilslørt fascinasjon. «De kunne ikke stemme?»

«Slik var det,» sa professor Schummel. (Astronomiprofessorens hår var fremdeles mørkt, og det mørke ansiktet bare lett rynket, Hermine ville ha gjettet at hun var rundt sytti år, bortsett fra –) «Jeg husker levende min mors glede da de annonserte Lov om Kvin­ners Kvalifisering til Valgdeltakelse, selv om hun ikke faktisk var kvalifisert.» (Hvil­ket innebar at professor Schummel hadde vært sammen med gompefamilien sin i 1918.) «Og det var ikke det verste; nei da. For, ser du, bare et par århundrer tidligere –»

Tretti sekunder sendere stirret alle ikke-gompefødte, både mannlige og kvinnelige, på pro­fessor Schummel med fullstendig sjokkerte ansiktsuttrykk. Hanna hadde sluppet skiltet sitt i befippelsen.

«Og det var heller ikke det verste, ikke i nærheten,» fullførte professor Schummel. «Men dere ser hvordan denne typen ting har potensiale til å ende opp.»

«Merlin bevare oss,» sa Pernille Klarvang med halvkvalt stemme. «Du mener at det er slik menn ville behandle oss hvis vi ikke hadde tryllestaver og kunne forsvare oss selv?»

«Hei!» sa en av gutte-prefektene. «Det er ikke –»

Så kom det en kort, sardonisk latter fra professor Krengles retning. Da Hermine snudde seg for å se på ham så hun at forsvarsprofessoren fremdeles lekte seg med jak­ke­mer­ket, og uten å bry seg om å se opp på resten av dem, sa han, «Slik er menneskets natur, frøken Klarvang. Føl deg trygg på at du ikke ville være noe snillere, dersom hekser hadde tryllestaver og menn manglet dem.»

«Det tror jeg knappest!» glefset professor Schummel.

En kald klukklatter. «Jeg mistenker at det skjer oftere enn noen våger å antyde, selv i de stolteste renblodsfamilier. En eller annen ensom heks får øye på en kjekk gomp; og tenker, så lett det ville være å gi ham en kjærlighetseliksir, slik at han ville begjære og be­un­dre henne og henne alene. Og siden hun vet at han ikke har noen motstandskraft, ja, så er det jo bare naturlig at hun tar det hun ønsker –»

«Professor Krengle!» sa professor McSnurp skarpt.

«Unnskyld,» sa professor Krengle mildt, og øynene så fremdeles ned på jakkemerket i hånda hans, «later vi alle fremdeles som at dette ikke foregår? I tilfelle beklager jeg.»

Professor Schummel glefset, «Og jeg antar at trollmenn ikke –»

«Det er barn til stede, professorer!» Igjen professor McSnurp.

«Noen gjør det,» sa professor Krengle jevnt, som om de diskuterte været. «Skjønt jeg per­­sonlig gjør det ikke.»

Deretter ble det en hel del stillhet. Hermine løftet opp plakaten sin igjen – den hadde glidd ned på skulderen hennes mens hun lyttet. Hun hadde aldri tenkt på det, ikke en­gang det aller minste, og nå forsøkte hun å ikke tenke på det, og magen hennes føltes litt urolig. Hun så i Harry Potters retning, uten å helt vite hvorfor hun gjorde det; og hun så at Harrys ansikt var fullkomment rolig. Hun fikk en kuldegysning før hun så vekk, men ikke helt raskt nok til å gå glipp av det lille nikket som Harry ga henne, som om de var enige om noe.

«For å være ærlig,» sa professor Schummel etter en stund, «siden jeg mottok brevet fra Galt­vort, så kan jeg ikke minnes å ha vært utsatt for noen fordommer fordi jeg var kvinne, eller farget. Nei, nå er det alltid for å være gompefødt. Jeg mener å huske at frøken Grang sa at det bare var helter hun hadde funnet et problem med, så langt?»

Det tok Hermine et øyeblikk å innse at hun hadde blitt spurt et spørsmål, og så sa hun «Ja,» med en stemme som kvekket litt. Hele denne greia hadde vokst seg til noe som var en hel del større enn hun hadde sett for seg da hun startet det.

«Hva nøyaktig var det du undersøkte, frøken Grang?» sa professor Vektor. Hun så eldre ut enn professor Schummel, håret hennes hadde begynt å gråne; Hermine hadde aldri vært i nærheten av professor Vektor personlig før aritmantikkprofessoren hadde spurt henne om et jakkemerke.

«Hm,» sa Hermine, med litt lys stemme, «Jeg sjekket historiebøkene, og det har vært like mange kvinnelige magiministre som mannlige. Deretter så jeg på stillingen som gran­­dilokvensibus, og det har vært noen få flere trollmenn enn hekser, men ikke så mange. Men hvis du ser på folk som var berømte for å jakte på mørke trollmenn, eller folk som har stoppet invasjoner av mørke vesener, eller folk som har nedkjempet mørke herrer –»

«Og de mørke trollmennene selv, naturligvis,» sa professor Krengle. hadde for­svars­­professoren tittet opp. «Du kan legge til det på lista di, frøken Grang. Blant alle de mis­­­tenkte dødseterne kjenner vi bare to trollkvinner; Bellatrix DeMons og Alekto Misfall. Og jeg tør påstå at få trollmenn vil ha vansker med å nevne en eneste mørk frue utenom Baba Yaga.»

Hermine bare stirret på ham.

Han kunne da aldri –

«Professor Krengle,» sa professor Vektor, «nøyaktig hva er det du impliserer?»

Forsvarsprofessoren holdt opp jakkemerket så de gullfargede bokstavene FULHET vendte mot dem, og sa «Helter»; så vendte han merket for å vise fram den sølvfargede bak­­siden og sa, «Mørke trollmenn. Disse er beslektede karriereveier fulgt av mennesker som likner på hverandre, og en kan knapt spørre hvorfor unge hekser vender seg bort fra en av veiene uten å gjøre betraktninger om dens refleksjon.»

«Aha, skjønner jeg!» sa Tracey Davidsen, og hevet stemmen så plutselig at Her­mine skvatt litt. «Du er med i protesten vår fordi du er bekymret over at ikke nok unge jenter blir mørke hekser!» Så fniste Tracey, hvilket Hermine aldri ville klart på dette tids­punktet om du så betalte henne ti millioner kroner.

Det var et halvveis smil på professor Krengles ansikt idet han svarte, «Ikke egentlig, frøken Davidsen. Når sant skal sies bryr jeg meg ikke det minste om den slags. Men det er meningsløst å telle heksene blant magiministre og andre slike vanlige mennesker som lever vanlige liv, når Grindelwald og Humlesnurr og Han-hvis-navn-må-være-unevnt alle var menn.» Forsvarsprofessoren lekte fraværende med jakkemerket, og snudde det rundt og rundt i hånda si. «På den annen side, det er svært få mennesker som noensinne gjør noe interessant med livene sine. Hvilken rolle skulle det spille for deg om de for det meste er hekser eller for det meste er trollmenn, så lenge du ikke er en av dem? Og jeg mistenker at du ikke kommer til å være en av dem, frøken Davidsen; for skjønt du er ambisiøs, så har du ingen ambisjon.»

«Det er ikke sant!» sa Tracey indignert. «Og hva betyr det, forresten?»

Professor Krengle rettet seg opp fra der han hadde hvilt ryggen mot veggen. «Du ble valgt inn i Smygard, frøken Davidsen, og jeg forventer at du vil gripe enhver anledning for forfremmelse som faller i dine hender. Men du har ingen indre drivkraft mot en større ambisjon, og du vil ikke skape dine muligheter. I beste fall vil du klatre deg opp­over og inn i Magidepartementet, eller en tilsvarende høy og uviktig posisjon, og aldri bryte lenkene rundt din eksistens.»

Så flyttet professor Krengles blikk seg fra Tracey, han så på henne, de blekblå øynene stirret henne med forferdelig intensitet – «Fortell meg, frøken Grang. Har du en am­bi­sjon?»

«Professor –» kvekket den høye, faste stemmen til professor Pirrevimp, og så brøt hennes husstyrers stemme av, og i sideblikket så hun at Harry la sin hånd på professor Pir­revimps skulder og ristet hodet sitt, med et ansikt som så svært voksent ut.

Hermine følte seg som et rådyr som var fanget i noens frontlykter.

«Hva drev deg til å bryte dine bånd, frøken Grang?» sa forsvarsprofessoren, og stirret rett på henne. «Hvorfor er gode karakterer i timene ikke lenger nok? Er det sann storhet du søker? Er det noe aspekt av verden du ikke er fornøyd med, som du må gjøre om til å bli slik du ønsker det? Eller er alt dette bare et barns lek for deg? Jeg vil bli temmelig skuffet hvis alt dette bare handler om rivalisering med Harry Potter.»

«Jeg –» sa Hermine, stemmen hadde så høyt toneleie at den laget en slags pipelyd, men hun kunne ikke komme på noe annet å si.

«Du kan få litt betenkningstid, om du ønsker,» sa professor Krengle. «Lat som om det er en stil i hjemmelekse, tretti centimeter som skal leveres torsdag. Jeg hører du er ganske veltalende ved slike anledninger.»

Alle stirret på henne.

«Jeg –» sa Hermine. «Jeg er ikke enig i en eneste av tingene du har sagt, noe sted.»

«Vel talt,» kom professor McSnurps glassklare stemme.

Professor Krengles blikk flakket ikke. «Det er ikke tretti centimeter, frøken Grang. Noe driver deg til å gå imot rektors vilje og samle følgere rundt deg selv. Kanskje det er noe du foretrekker å ikke si høyt?

Hermine visste at det korrekte svaret ikke ville imponere professor Krengle, men det var det korrekte svaret, så hun sa det. «Jeg tror ikke du trenger ambisjoner for å bli en helt,» sa Hermine. Stemmen hennes skalv, men den sprakk ikke. «Jeg tror du bare må gjøre det som er rett. Og de er ikke mine følgere, men mine venner.»

Professor Krengle lente seg tilbake mot veggen igjen. Halvsmilet var borte fra ansiktet hans. «De fleste forteller seg selv at de gjør det rette, frøken Grang. Men derigjennom løfter de seg ikke over det ordinære.»

Hermine pustet dypt, og forsøkte å være modig. «Det handler ikke om å ikke være ordinær,» sa hun så staut hun kunne. «Men jeg tror at hvis noen bare forsøker å gjøre det rette, om igjen og om igjen, og de ikke er for late til å gjøre alt som kreves, og de tenker over det de holder på med, og de er modige nok til å gjøre det selv når de er redde –» Hermine stoppet opp et øyeblikk, og kastet et kjapt blikk på Tracey og Dafnia, «– og de lager en god plan for hvordan de skal gjøre det – og de ikke bare gjør det andre men­nes­ker gjør – så tror jeg at noen som det allerede ville havne opp i nok trøbbel.»

Noen av jentene og guttene klukklo, og det samme gjorde professor McSnurp som så ironisk og stolt ut på en gang.

«Det kan være du har rett i det,» sa forsvarsprofessoren med øynene halvt lukket. Han kastet jakkemerket bort til Hermine, og hun fanget det uten å tenke. «Min donasjon til din sak, frøken Grang. Jeg forstår at de er verdt to sigder.»

Forsvarsprofessoren snudde seg og gikk av sted uten flere ord.

«Jeg trodde jeg skulle besvime!» gispet Hanna etter at lyden av fottrinnene hans var blitt borte, og hun hørte at noen av de andre jentene pustet ut eller satte ned plakatene sine et øyeblikk.

«Jeg har en ambisjon!» sa Tracey, som virket som om hun var på nippet til å gråte. «Jeg – jeg skal – jeg skal finne ut hva det er før i morgen, men jeg har en, helt sikkert!»

«Hvis du ikke kan komme på noe,» sa Dafnia og ga Tracey en trøstende klapp på skul­der­en, «bare gå med den gamle og velutprøvde med å ta over verden.»

«Hei!» sa Susanne skarpt. «Det er meningen at dere skal være helter nå! Det betyr at dere må være gode!»

«Neida, det er greit,» sa Lavendel, «jeg er ganske sikker på at general Kaos har lyst til å ta over verden, og han er en slags god fyr.»

«Takke futten for det,» mumlet Hanna halvveis uhørlig.

Mer konversasjon foregikk i demonstrasjonstoget. «Du milde strypenøkk,» sa Pernille Klarvang. «Jeg tror at det er den mest utilslørt onde forsvarsprofessoren vi noensinne har hatt.»

Professor McSnurp hostet advarende, og topptillitsmannen sa, «Du var her ikke da vi hadde professor Gråkrangell,» hvilket forårsaket rykninger i flere av de tilstedeværende.

«Professor Krengle snakker bare på den måten,» sa Harry Potter, skjønt han hørtes mindre sikker ut enn tidligere. «Jeg mener, når man tenker over det, han gjør ikke noe slik som professor Slur gjør –»

«Herr Potter,» pep professor Pirrevimp, med høflig stemme og alvorlig ansikt, «hvorfor ba du meg om å være stille?»

«Professor Krengle testet Hermine for å se om han ønsket å være hennes mysteriøse gamle trollmann,» sa Harry. «Noe som absolutt ikke ville ha fungert på noe tenkelig vis, men hun måtte svare for seg selv.»

Hermine blunket.

Så blunket Hermine igjen, idet hun innså at det var professor Krengle som var Harry Potters mysteriøse gamle trollmann, og ikke Humlesnurr i det hele tatt, og det var vir­ke­lig ikke et godt tegn –

En rumlende lyd fylte den lille steinvestibylen, og Hermine, allerede med nerver i hel­­spenn, spant kjapt rundt, og mistet nesten protestplakaten idet hennes andre hånd skjøt mot tryllestaven.

Steingurgene trådte til side; den Flytende Steinen rumlet som stein og beveget seg som kjøtt. De store, stygge figurene ventet bare kort; døde, grå øyne stirret ut i taus vakt­som­het. Så foldet de store gurgene vingene tilbake på plass og trådte tilbake til sin ut­gangs­posisjon; den Flytende Steinen endret ikke utseende i det hele tatt idet den gikk tilbake fra fleksibilitet til å være uten bevegelse, og det korte gapet i Galtvorts steinvegg var igjen solid.

Og foran dem alle, med kutte av lyst purpur som sannsynligvis bare så latterlig ut hvis du var gompefødt, sto den tårnende skikkelsen til Albus Parsifal Ulfrik Brian Hum­le­snurr, rektor på Galtvort, overmagiarius av Heksingating, grandilokvensibus av Det in­ter­­nasjonale hekseriforbund, den mørke fyrst Grindelwalds overmann og beskytter av Stor­britannia, gjenoppdageren av de sagnomsuste tolv bruksområder for drageblod, den mest kraftfulle trollmannen i live; og han så på henne, Hermine Johanne Grang, general av det nylig forsterkede Solskinnsregimentet, som fikk best karakterer i det første år av Galt­vorts klasser, og som hadde erklært seg selv som heltinne.

Selv navnet hennes var kortere enn hans.

Rektor smilte vennlig til henne, øynene som var omgitt av rynker blinket muntert bak deres halvsirkler av glass, og sa, «Hallo, frøken Grang.»

Det merkelige var at det var ikke på langt nær så skremmende som å snakke til professor Krengle. «Hallo, rektor Humlesnurr,» sa Hermine med bare lett skjelving i stemmen.

«Frøken Grang,» sa Humlesnurr, og så mer alvorlig ut, «Jeg tror at du og jeg muligens kan ha misforstått hverandre. Jeg mente ikke å implisere at du ikke kunne, eller ikke burde være en helt. Jeg mente definitivt ikke å implisere at hekser generelt sett ikke burde være helter. Bare at du var … litt for ung, til å tenke på slike ting.»

Hermine kunne ikke for det; hun kastet et blikk på professor McSnurp og så at professor McSnurp ga henne et oppmuntrende smil – eller i det minste ga hun begge to en form for smil – så Hermine tittet tilbake på rektor og sa, og den lille skjelvingen i stemmen hennes var nå litt sterkere, «Siden du begynte som rektor på Galtvort for førti år siden, så har det vært elleve elever som har gått ut av Galtvort og blitt helter, jeg mener folk som Kristoffer T. Cordata og så videre, og ti av dem var gutter. Bekka Sleggebærer var den eneste heksa.»

«Hm,» sa rektor. Det var et tankefullt uttrykk på ansiktet hans; det virket i alle fall som om han tenkte igjennom saken. «Frøken Grang, jeg har aldri vært særlig nøye med å holde rede på slike tall. Ofte er det langt enklere å telle enn å forstå. Mange gode men­nes­ker har kommet ut av Galtvort, både hekser og trollmenn; de som har oppnådd be­røm­melse som helter er bare én type god person, og kanskje heller ikke den ypperste. Du in­kluderte ikke Allinda Langballe eller Lilly Potter i din oppsummering … Men det legger vi til side. Fortell meg, frøken Grang, laget du også en oversikt over hvor mange helter som kom ut av Galtvort i de førti årene før min tid? For i det tidsrommet kan jeg minnes bare tre som nå kalles helter; og blant de tre, ingen hekser overhodet.»

«Jeg prøver ikke å si at det bare er deg!» sa Hermine. «Det er bare det at jeg tror at kanskje mange mennesker, som rektorene før deg, kanskje hele ditt samfunn og alt sammen, kanskje ikke oppmuntrer jenter til å prøve seg.»

Den gamle trollmannen sukket. De halv-bebrillede øynene så bare på henne, som om det bare var de to til stede. «Frøken Grang, det kan være mulig å forsøke å få hekser vekk fra en tanke om å bli formelmesterinner, eller rumpeldunkspillere, eller til og med svart­s­pa­nere. Men ikke helter. Hvis noen er ment å være en helt, så vil de ende opp med å være en helt. De vil gå igjennom ild og svømme igjennom is. Desperanter vil ikke stoppe dem, heller ikke at venner dør, og heller ikke at noen ber dem om å la være.»

«Vel,» sa Hermine, og stoppet opp for å finne riktige ord. «Vel, jeg mener … hva hvis det der ikke faktisk er sant? Jeg mener, på meg virker det som om at hvis du vil ha flere hekser til å bli helter, så burde du lære dem helting.»

«Mange gutter og jenter er helter i sine drømmer,» sa Humlesnurr stille. Han så ikke på noen av de andre jentene, bare henne. «Færre i den våkne verden. Mange har holdt stil­lingen og møtt mørket når det kommer etter dem. Færre oppsøker mørket og tvinger det til å møte dem. Det er et hardt liv, noen ganger ensomt, ofte kort. Jeg har ikke bedt noen om å ikke adlyde det kallet, men jeg ville heller ikke ønske å øke deres antall.»

Hermine nølte; det var noe i det rynkede ansiktet som stoppet henne, som et hint om alle følelsene som ikke ble vist fram, årevis av dem …

Kanskje hvis det var flere helter, så ville ikke livene deres være så ensomme, eller så korte.

Skjønt hun kunne ikke få seg til å si det, ikke til ham.

«Men poenget er allikevel uvesentlig,» sa den gamle trollmannen. Han smilte, litt sørg­modig, tenkte hun. «Frøken Grang, man kan ikke lære bort det å være helt på samme måte som man kan ha timer i formler. Du kan ikke gi en lekse på tjuefem cen­ti­met­er om hvordan du fortsetter selv om alt håp ser ut til å være tapt. Du kan ikke øve opp elever i når de skal reise seg og si fra til rektor at han tar feil. Helter er født, ikke opplært. Og av en eller annen grunn er flere av dem født som gutter enn som jenter.» Rektor trakk på skuldrene, som for å si at han ikke visste hvordan noe kunne gjøres med denne saken.

«Hm,» sa Hermine. Hun kunne ikke noe for det, hun kastet et blikk bak seg.

Professor Schummel så en tanke indignert ut. Og det var ikke sant at alle stirret på henne som om hun bare var dum, slik hun hadde startet å innbille seg mens hun lyttet til Hum­lesnurr.

Hermine snudde seg for å se på Humlesnurr igjen, pustet dypt, og sa, «Vel, kanskje folk som er ment å være helter kommer til å bli helter uansett. Men jeg ser ikke helt hvor­dan noen virkelig kan vite det, bortsett fra bare å si senere at det var sånn. Og da jeg for­talte deg at jeg ønsket å være en helt, så var du ikke spesielt oppmuntrende.»

«Herr Potter,» sa rektor mildt. Øynene hans forlot ikke hennes. «Kunne du være så vennlig å fortelle frøken Grang om ditt inntrykk fra vårt første møte? Ville du si at jeg var oppmuntrende? Tal oppriktig.»

Det ble en pause.

«Herr Potter?» sa professor Vektors stemme bak henne, hun hørtes forvirret ut.

«Eh,» sa Harrys stemme fra lenger bak, han hørtes ekstremt motvillig ut. «Øh … vel, faktisk, i mitt tilfelle satte rektor fyr på en kylling.»

«Han hva?» buste Hermine ut, bare at det var en rekke mennesker som utbrøt for­skjel­lige ting samtidig så hun var ikke sikker på at noen hørte henne.

Humlesnurr fortsatte å holde blikket på henne, og så fullstendig seriøs ut.

«Jeg visste ikke om Vulkan,» sa Harrys stemme raskt, «så han fortalte meg at Vulkan var en føniks, mens han pekte på en kylling på Vulkans vagle så jeg skulle tro at det var Vulkan, og så satte han fyr på kyllingen – og så ga han meg en ganske stor stein og fortalte meg at den hadde tilhørt min far, og at jeg burde bære den med meg overalt –»

«Men det er galskap!» buste Susanne ut.

Plutselig ble det stille.

Rektor snudde langsomt hodet for å stirre på Susanne.

«Jeg –» sa Susanne. «Jeg mener – jeg –»

Rektor bøyde seg framover til hans ansikt var rett foran den unge jentas.

«Jeg gjorde ikke –» sa Susanne.

Humlesnurr plasserte en finger på leppene og spilte på slurva med en brbl-brvblrbl-brvlrblrvr-lyd.

Rektor rettet seg opp igjen og sa, «Vel, mine gode heltinner, det har vært hyggelig å snakke med dere, men akk, mye annet gjenstår å bli gjort denne dag. Allikevel, vær trygge på at jeg er uutgrunnelig overfor alle, ikke bare hekser.»

Gurgene trådte til side, den Flytende Steinen rumlet som stein mens den beveget seg som kjøtt.

De store, stygge figurene ventet kort med døde, grå øyne som stirret ut i taus vakt, idet Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, som smilte like menneskekjærlig som da han først kom ut av kontoret, trådte tilbake inn i Fortryllelsen av den Endeløse Trapp.

Steingurgene foldet vingene sine tilbake og trådte tilbake til sin tidligere stilling, og bare et kort «Bwa-ha-ha!» hørtes før gapet lukket seg.

Det var en lang stillhet.

«Satte han virkelig fyr på en kylling?» sa Hanna.

De åtte hadde fortsatt å protestere selv etter det, men for å være ærlig la de ikke lenger sjelen sin i det.

Det hadde blitt avklart, etter en forsiktig utspørring fra professor Pirrevimp, at Harry Potter ikke hadde kjent noen lukt fra kyllingen som brant. Hvilket betydde at det sann­syn­lig­vis hadde vært en liten stein eller noe, transfigurert om til en kylling og så innelukket i en be­grens­nings­formel for å sikre at ingen røyk slapp ut i lufta – både professor Pirrevimp og professor McSnurp hadde vært svært tydelige på at ingen skulle forsøke det uten deres overoppsyn.

Men allikevel …

Men allikevel … hva?

Hermine hadde ingen anelse om allikevel hva da.

Men allikevel.

Etter at en haug blikk var blitt utvekslet mellom en gruppe jenter der ingen ville være den første til å si det, hadde Hermine erklært at protesten var over, og de voksne og guttene hadde gått sin vei.

«Du synes ikke at vi var urettferdige mot Humlesnurr, vel?» sa Susanne idet hel­tin­nene forlot vestibylen til lyden av åtte par føtter som tråkket langs steingulvet i Galtvorts kor­­ridorer. «Jeg mener, hvis han er like gal overfor alle, og ikke bare hekser, så er det ikke diskriminering, ikke sant?»

«Jeg har ikke lyst til å protestere mot rektor noe mer,» sa Hanna svakt. Håsblåsjenta gikk litt ustødig. «Jeg blåser i hva professor McSnurp sier om at han ikke vil holde det mot oss, det er bare for mye for nervene mine.»

Lavendel snøftet. «Høres ikke ut som om du kommer til å slakte armeer av inferier med det første –»

«Stopp det der!» sa Hermine skarpt. «Hør her, alle vi er nødt til å lære oss å være hel­tin­­­ner, ikke sant? Det er greit hvis det er noen som ikke vet det fra før av.»

«Rektor tror ikke at det kan læres,» sa Padma. Ravnklojentas ansikt var tankefullt, og skrittene tilmålte, der hun skred gjennom korridoren. «Rektor synes ikke engang at det er en god ide.»

Dafnia gikk stødig framover med rak rygg og hode hevet; hun så mer ut som en Or­den­tlig Ung Kvinne i sin Galtvort-kutte enn det Hermine kunne ha gjort i sitt mest for­mel­le antrekk. «Rektor,» sa Dafnia med presis stemme, og skoene hennes laget harde, skarpe klikkelyder på steinen, «synes hele gjengen av oss er en haug dumme jentunger som leker en lek, og at Hermine kanskje blir en bra medhjelper en dag, men at resten av oss er håpløse.»

«Har han rett?» sa Parvati. Griffingjentas ansikt var svært alvorlig, hvilket fikk henne til å ligne langt mer på tvillingsøsteren enn det hun vanligvis gjorde. «Jeg mener, det spørsmålet må faktisk stilles –»

«Nei!» spyttet Tracey ut. Smygardjenta snek seg gjennom gangen og så ut som om hun var klar til å drepe noen, som en kvinnelig miniatyr-Slur. Av alle jentene var Tracey den som Hermine kjente minst. Hermine hadde snakket med Lavendel tidligere, men hun hadde aldri egentlig sett Tracey utenom foran tuppen på tryllestaven sin under kamp, helt til smygardingen hadde hoppet opp fra sofaen for å melde seg frivillig. «Vi skal vise ham! Vi skal vise dem alle sammen!»

«Okei,» sa Susanne, «det var definitivt ondt –»

«Nei,» sa Lavendel, «det er et motto fra Kaoslegionen, faktisk. Bare at hun tok ikke den der sinnssyke latteren etterpå.»

«Det stemmer,» sa Tracey, med lav og barsk stemme. «Denne gangen ler jeg ikke.» Jenta fortsatte å snike seg gjennom korridoren, som om det var dramatisk musikk som fulgte henne som bare hun kunne høre.

(Hermine startet å bekymre seg over nøyaktig hva de lettpåvirkelige ungdommene i Kaos­­legionen lærte av Harry Potter.)

«Men – jeg mener –» sa Parvati. Hun hadde fremdeles et ettertenksomt uttrykk i an­siktet. «Jeg mener, det er lett å se hvorfor rektor ville tro at vi bare er dumme jentunger, ikke sant? Hva har det å protestere utenfor rektors kontor å gjøre med det å bli hel­tin­ner?»

«Høh,» sa Lavendel, som også så tankefull ut nå. «Det er sant. Vi burde gjøre noe hel­te­modig. Jeg mener heltinnemodig.»

«Hm –» sa Hanna, som temmelig nøyaktig uttrykte Hermines egne følelser om dette emnet.

«Vel,» sa Parvati, «har alle dere allerede vært gjennom Humlesnurrs forbudte korridor i fjerde etasje? Jeg mener, alle i Griffing har gjort det nå –»

«Vent!» sa Hermine desperat. «Jeg vil ikke at dere skal gjøre noe farlig!»

Det ble en pause mens alle tittet på Hermine, som nå innså, altfor sent, hvorfor Hum­le­snurr ikke hadde ønsket at noen andre skulle være en helt.

«Jeg tror ikke du kan være en heltinne hvis du aldri gjør noe farlig,» bemerket La­ven­del nokså fornuftig.

«Dessuten,» sa Padma, med et kalkulerende uttrykk i ansiktet. «Alle vet at ikke noe vir­kelig ille skjer på Galtvort, ikke sant? Mot elever, mener jeg, ikke mot for­svars­pro­fes­sorer. Vi har jo alle disse eldgamle vaktformlene og sånt.»

«Hm –» sa Hanna igjen.

«Akkurat,» sa Parvati, «det verste som kan skje er at vi taper noen få dusin huspoeng eller noe, og det er to av oss fra hvert hus så det vil jo jevne seg bra ut.»

«Ja, men, det er jo genialt, Hermine!» sa Dafnia i et svært forbløffet tonefall. «Den måten du har satt det opp på gjør at vi kan komme oss unna med alt mulig! Og jeg la ikke en gang merke til den slu planen din før nå!»

«HM –» sa Hermine, Hanna og Susanne.

«Greit!» sa Parvati. «Så nå er tida inne til at vi skal bli virkelige heltinner. Vi skal oppsøke mørket –»

«Og tvinge det til å møte oss –» sa Lavendel.

«Og lære det å være redd,» sa Tracey Davidsen bistert.