Petunia Eving-Vernes’ lepper skalv, og hun fikk tårer i øynene, da Harry ga henne en klem på plattform ni på King’s Cross jernbanestasjon. «Er du sikker på at du ikke vil jeg skal bli med deg, Harry?»
Harry tittet kjapt over mot sin far Mikal Vernes-Eving, som så stereotypisk fattet, men stolt ut, og så tilbake på moren, som virkelig så ut som om hun hadde mistet fatningen. «Mamma, jeg vet at du ikke er så glad i trollmannsverdenen. Du trenger ikke å bli med. Jeg mener det.»
Petunia vred seg. «Harry, du trenger ikke å bekymre deg over meg, jeg er moren din og hvis du trenger noen med deg –»
«Mamma, jeg kommer til å være alene på Galtvort i mange måneder. Hvis jeg ikke klarer en jernbaneplattform alene, er det bedre å finne ut det med en gang så vi i tilfelle kan avbryte hele greia.» Han senket stemmen til en hvisking. «Dessuten så elsker de meg alle sammen der borte, mamma. Hvis jeg får problemer trenger jeg bare å ta av pannebåndet mitt,» Harry dunket lett på pannebåndet som skjulte arret, «og jeg kommer til å få mye mer hjelp enn jeg kan takle.»
«Åh, Harry,» hvisket Petunia. Hun knelte ned og klemte ham hardt, ansikt til ansikt, med kinn mot kinn. Harry kunne høre henne puste i korte støt, og han hørte et dempet snufs som unnslapp. «Åh, Harry, jeg elsker deg, husk alltid på det.»
Det virker som om hun er redd for at hun aldri vil se meg igjen, var tanken som dukket opp i Harrys hode. Han visste at tanken var riktig, men han visste ikke hvorfor moren var så redd.
Så han prøvde seg. «Mamma, du vet at jeg ikke kommer til å bli som søsteren din bare fordi jeg lærer magi, ikke sant? Jeg vil gjøre all magi du ber om – hvis jeg kan, mener jeg – eller hvis du ikke vil at jeg skal bruke magi i huset, skal jeg ikke det, jeg lover at jeg ikke vil la magien få komme mellom oss –»
En tett klem kuttet av setningen hans. «Du har et godt hjerte,» hvisket moren i øret hans. «Et veldig godt hjerte, sønnen min.»
Harry kjente også klumpen i halsen, da.
Moren slapp ham, og reiste seg opp. Hun tok et lommetørkle ut av håndvesken, og med en skjelvende hånd forsøkte hun å tørke vekk litt av den rennende sminken rundt øynene sine.
Det var ingen spørsmål om hvorvidt faren ville følge ham til den magiske siden av Kings Cross stasjon. Faren hadde problemer med bare det å se direkte på Harrys koffert. Magievne løp i familier, og Mikal Vernes-Eving kunne ikke engang gå.
Så istedenfor renset faren bare stemmen. «Lykke til på skolen, Harry,» sa han. «Tror du jeg kjøpte nok bøker til deg?»
Harry hadde forklart faren sin hvordan han trodde dette kunne være hans mulighet til å gjøre noe revolusjonerende og viktig, og professor Vernes-Eving hadde nikket og avlyst alle avtaler for to hele dager midt i en ekstremt travel periode for å dra på Det Største Bruktbokhandel-raidet Noensinne, som hadde omfattet fire byer og resultert i tretti kasser med vitenskapsbøker som nå befant seg i hule-delen i Harrys koffert. De fleste bøkene hadde gått for et pund eller to, men noen av dem hadde definitivt ikke det, som den aller nyeste Håndbok i kjemi og fysikk eller det komplette 1972-settet av Encyclopedia Britannica. Faren hadde forsøkt å hindre Harry i å se summen på kassaapparatene, men Harry antok at faren hadde brukt minst tusen pund. Harry hadde fortalt faren at han ville betale tilbake så snart han fant ut av hvordan han kunne veksle trollmannsgull inn i gompepenger, og faren hadde bedt ham om å gå og hoppe i innsjøen.
Og så hadde faren spurt ham: Tror du jeg har kjøpt tilstrekkelig mange bøker til deg? Det var helt åpenbart hvilket svar pappa ville ha.
Harrys hals var hes, av en eller annen grunn. «Du kan aldri ha nok bøker,» siterte han Vernes’ familiemotto, og faren bøyde seg ned og ga ham en rask, fast omfavnelse. «Men du prøvde virkelig,» sa Harry, og følte klumpen i halsen vokse seg stor igjen. «Det var et virkelig, virkelig, virkelig godt forsøk.»
Faren hans rettet seg opp.
«Så …» sa han. «Kan du se plattform ni og tre kvart?»
King’s Cross stasjon var stor og travel, med vegger og gulv belagt med vanlige møkkete fliser. Den var full av vanlige mennesker som skyndte seg til sine vanlige ting, og hadde vanlige samtaler som genererte mengder av vanlig støy. King’s Cross stasjon hadde en plattform ni (som de sto på) og en plattform ti (rett ved siden av) men det var ingenting mellom plattform ni og ti utenom en tynn barriere som ikke så lovende ut. Et stort takvindu rett over slapp inn mengder av lys for å belyse den totale mangelen av noen som helst plattform ni og tre kvart.
Harry tittet rundt seg til han fikk tårer i øynene, og tenkte, kom igjen, magikersyn, kom igjen, magikersyn, men absolutt ingenting ble synlig for ham. Han tenkte på å ta fram tryllestaven og veive med den, men professor McSnurp hadde advart ham mot å bruke tryllestav. Dessuten, hvis det kom et nytt regn av mangefargede gnister så kunne det føre til at han ble arrestert for å bruke fyrverkeri inne på en jernbanestasjon. Og det var hvis man kunne gå ut fra at tryllestaven hans ikke bestemte seg for å gjøre noe annet, som å blåse hele King’s Cross i lufta. Harry hadde bare bladd lett gjennom skolebøkene (skjønt det var bisart nok) i et veldig kjapt forsøk på å fastslå hva slags vitenskapsbøker han burde kjøpe de neste 48 timene.
Vel, han hadde – Harry tittet på klokka – en hel time å finne det ut på, siden det var meningen at han skulle være på toget klokka elleve. Kanskje dette var noe tilsvarende en IQ-test, og de dummeste barna fikk ikke bli trollmenn? (Og den ekstra tida du ga deg selv ville fastslå din Grundighet, som var den nest viktigste faktoren i vitenskapelig suksess.)
«Jeg finner det nok ut,» sa Harry til sine ventende foreldre. «Det er antakelig noen slags form for test-greie.»
Hans far rynket panna. «Hm … kanskje se etter en sti av blandede fotavtrykk på bakken, som fører til et sted som tilsynelatende ikke gir noen mening –»
«Pappa!» sa Harry. «Stopp det der! Jeg har ikke engang forsøkt å finne det ut på egen hånd ennå!» Det var et bra forslag også, hvilket gjorde det enda verre.
«Beklager,» sa faren unnskyldende.
«Ah …», sa Harrys mor. «Jeg tror ikke de ville gjøre det mot en elev, tror du det? Er du sikker på at professor McSnurp ikke fortalte deg noe?»
«Kanskje hun var distrahert,» sa Harry uten å tenke seg om.
«Harry!», hveste faren og moren på likt. «Hva gjorde du?»
«Jeg, eh …» svelget Harry. «Hør, vi har ikke tid til dette nå –»
«Harry!»
«Jeg mener det! Vi har ikke tid til dette nå! Fordi det er en ganske lang historie og jeg må finne ut hvordan jeg kommer meg til skolen!»
Moren hans la en hånd over ansiktet med et stønn. «Hvor ille var det?»
«Jeg, ah,» jeg kan ikke si noe fordi det handler om Nasjonal Sikkerhet, «omtrent halvparten så ille som hendelsen med vitenskapsprosjektet?»
«Harry!»
«Jeg, eh, åh se der, der er noen mennesker med ei ugle, jeg går bort og spør dem hvordan man kommer seg inn!» og Harry sprang vekk fra foreldrene mot en familie bestående av flammende rødhårede mennesker, med kofferten automatisk tassende bak seg.
Den runde damen tittet på ham da han kom mot dem. «Hallo, kjære. Første gang til Galtvort? Ronny er også ny –» og så tittet hun grundigere på ham. «Harry Potter?»
Fire gutter og ei rødhåret jente og ei ugle svingte alle rundt og stivnet.
«Åh, kom igjen da,» protesterte Harry. Han hadde planlagt å gå under navnet Harry Vernes i alle fall fram til han kom til Galtvort. «Jeg kjøpte til og med et pannebånd! Hvordan vet dere hvem jeg er?»
«Ja,» sa Harrys far, som nærmet seg bakfra med lange, stødige skritt, «hvordan vet dere hvem han er?» Stemmen indikerte at han fryktet om ikke det verste, så et stykke i den retningen.
«Det var bilde av deg i avisen,» sa en av to identisk-utseende tvillinger.
«HARRY!»
«Pappa! Det er ikke som du tror! Det er fordi jeg bekjempet Den mørke herren Du-vet-hvem da jeg var ett år gammel!»
«HVA?»
«Mamma kan forklare.»
«HVA?»
«Æh … Mikal, kjære, det er et par ting jeg tenkte det ville være best å ikke plage deg med fram til nå –»
«Unnskyld meg,» sa Harry til den rødhårede familien som alle stirret på ham, «men det ville virkelig være helt ekstremt hjelpsomt om noen kunne fortelle meg hvordan jeg kommer meg til plattform ni og tre kvart akkurat nå.»
«Ehm, ja visst!» sa kvinnen. Hun løftet hånda og pekte på veggen mellom plattformene. «Bare gå rett mot veggen mellom plattform ni og plattform ti. Ikke stopp, og ikke vær redd for å krasje med veggen, det er veldig viktig. Best å ta løpefart hvis du er nervøs.»
«Og uansett hva du gjør, ikke tenk på en elefant.»
«Frank! Ignorer ham, kjære Harry, det er ingen grunn til at du ikke skulle tenke på en elefant.»
«Jeg er Fred, mamma, ikke Frank –»
«Takk!» sa Harry, og tok rennefart mot veggen –
Vent et øyeblikk, det ville ikke virke med mindre han trodde på det?
Det var i slike situasjoner at Harry hatet hjernen sin for å faktisk virke raskt nok til å innse at dette var et tilfelle der ‘resonant tvil’ gjaldt, altså, hvis han hadde startet med å tenke at han ville komme seg igjennom veggen, så ville det gå bra, det var bare det at nå var han bekymret for om han trodde tilstrekkelig på det, hvilket betydde at han faktisk var bekymret for å krasje med veggen –
«Harry! Kom tilbake hit! Det er et par ting du skal forklare meg!» Det var faren hans.
Harry lukket øynene og ignorerte alt han visste om berettiget troverdighet og prøvde bare å tro virkelig hardt at han kom til å komme seg gjennom veggen og –
– lydene rundt ham endret seg.
Harry åpnet øynene og stoppet, halvt snublende, mens han følte seg vagt skitten over å ha gjort et bevisst forsøk på å tro på noe.
Han sto på en lys plattform uten tak ved siden av et kjempestort tog, fjorten lange vogner ledet av et massivt mørkerødt metall-damplokomotiv med høy pipe som ga løfter om død over luftkvaliteten. Plattformen var allerede ganske full (selv om Harry var en hel time for tidlig ute); dusinvis av barn og deres foreldre svermet rundt benker, bord og diverse selgere med sine boder.
Det var ikke en gang noe poeng i å vurdere om det var noe slikt sted i King’s Cross jernbanestasjon, for ikke å snakke om plass til å gjemme det bort der.
Okei, så enten (a) har jeg teleportert til et helt annet sted, eller (b) de kan brette sammen rom så lett som bare det, eller (c) de bare ignorerer alle reglene.
Det var en glidende lyd bak ham, og Harry snudde seg og observerte at kofferten hans definitivt hadde fulgt etter ham på sine små klobesatte tentakler. Åpenbart hadde bagasjen hans også klart å tro med tilstrekkelig styrke til å passere gjennom barrieren. Det var faktisk en litt forstyrrende tanke, da Harry begynte å tenke på det.
Et øyeblikk senere kom den yngste rødhårede gutten gjennom jernporten (jernporten?) i løpefart, trekkende på kofferten bak seg og krasjet nesten inn i Harry. Harry følte seg litt dum fordi han hadde blitt stående, og flyttet seg raskt vekk fra landingsområdet; og den rødhårede gutten fulgte ham og trakk hardt i koffertens håndtak for å holde følge. Et øyeblikk senere kom ei hvit ugle flyvende gjennom porten og slo seg til ro på guttens skulder.
«Gosj,» sa den rødhårede gutten, «er’u virkelig Harry Potter?»
Ikke dette en gang til. «Jeg har ingen logisk måte å vite det sikkert på. Foreldrene mine oppdro meg til å tro at mitt navn var Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, og mange mennesker her har fortalt meg at jeg ser ut som mine foreldre, jeg mener mine andre foreldre, men,» Harry rynket øyenbrynene idet han innså det, «for alt jeg vet, kan det greit finnes magi som kan polymorfe barn til å få et bestemt utseende –»
«Ehhh, hva sa du nå, kompis?»
Du skal ikke til Ravnklo, antar jeg. «Ja, jeg er Harry Potter.»
«Jeg er Ronny Wiltersen,» sa den høye, tynne, fregnede, langnesede gutten, og rakte fram en hånd, som Harry høflig ristet mens de gikk. Ugla sendte Harry et merkelig undersøkende blikk og et høflig tut (faktisk mer av en ehhhhh-lyd, noe som overrasket Harry.)
Der og da innså Harry potensialet for en umiddelbar katastrofe. «Bare et øyeblikk,» sa han til Ronny, og åpnet en av skuffene i kofferten, den som – hvis han husket korrekt – var for vinterklær – ja, det var riktig – og så fant han det letteste skjerfet han hadde, under vinterkappen. Harry tok av seg pannebåndet; like kjapt brettet han ut skjerfet og snurret det rundt ansiktet. Det var litt varmt, spesielt siden det var sommer, men Harry kunne leve med det.
Så lukket han skuffen og trakk fram en annen skuff og fant fram ei svart trollmannskutte, som han trakk over hodet, nå da han var utenfor gompeterritorium.
«Der ja,» sa Harry. Lyden kom en tanke dempet ut gjennom skjerfet over ansiktet. «Hvordan ser jeg ut? Teit, jeg veit det, men ser jeg ut som Harry Potter?»
«Øh …» sa Ronny. Han lukket munnen, som hadde hengt åpen. «Ikke enklig, Harry.»
«Finfint,» sa Harry. «Men, for ikke å ødelegge hele poenget med denne øvelsen, så er det fint om du heretter tiltaler meg som,» Vernes ville kanskje ikke virke lenger, «herr Spoo.»
«Greit, Harry,» sa Ronny usikkert.
Kraften er ikke spesielt sterk i denne her. «Kall … meg … herr … Spoo.»
«Okei, herr Spoo –» Ronny stoppet. «Jeg klarer’ke, det får meg til å føle meg dum.»
Det er ikke bare en følelse. «Okei. Velg et navn du da.»
«Herr Kanon,» sa Ronny umiddelbart. «For Krutly-kanonene.»
«Øhm …» Harry visste at han kom til å angre på at han spurte om dette. «Hvem eller hva er Krutly-kanonene?»
«Hvem er Krutly-kanonene? Bare det aller beste laget i hele rumpeldunks historie! Okei, de havna på siste plass i ligaen forrige sesong, men –»
«Hva er rumpeldunk?»
Dette spørsmålet var også en feiltakelse.
«Okei, la meg se om jeg har skjønt dette riktig,» sa Harry da det virket som om Ronnys forklaring (med tilhørende luftige armbevegelser) holdt på å dø ut. «Å fange denne snopp-tingen er verdt ett hundre og femti poeng?»
«Jah –»
«Hvor mange tipoengsmål pleier et lag å skåre, uten å telle med snoppen?»
«Tja, kanskje femten eller tjue i profesjonelle kamper –»
«Det er bare helt feil. Det strider mot alle mulige regler for spilldesign. Hør, resten av spillet høres ut som om det gir mening, på en måte, til en sport å være, mener jeg; men det du i bunn og grunn sier er at det å fange snoppen overskygger omtrent all annen poengfangst. De to speiderne er der oppe og flyr rundt og holder utkikk etter snoppen, og har vanligvis ikke så mye kontakt med de andre, og det å få øye på snoppen først kommer til å være mest et spørsmål om flaks –»
«Det er’ke flaks!» protesterte Ronny. «Du må bevege øya dine i det riktige mønsteret, for å –»
«Jammen, det er ikke interaktivt, det er ikke noe samspill med den andre spilleren, og hvor morsomt er det å se på noen som er utrolig gode til å bevege øynene sine? Og så, da, når den speideren som er heldig sveiper ned og fanger snoppen, så vil han som oftest overstyre innsatsen til hele resten av laget. Det er som om noen tok en virkelig sport og så la til denne meningsløse ekstra rollen slik at du kunne bli Viktigste Spiller uten virkelig å behøve å bli involvert i resten av spillet, eller lære det. Hvem var den første speideren, egentlig? Kongens idiot av en sønn som ville spille rumpeldunk men ikke forsto reglene?» Faktisk, nå som Harry tenkte over det, virket dette som en forbløffende god hypotese. Putt ham på en sopelime og fortell ham at jobben hans er å fange den skinnende dingsen …
Ronny skulte. «Selv om du ikke liker rumpeldunk, så trenger’u ikke å gjøre narr av det!»
«Hvis du ikke kan kritisere, så kan du ikke forbedre. Jeg foreslår hvordan spillet kan forbedres. Og det er veldig lett. Bli kvitt den der snoppen.»
«De vi’kke endre spillet bare fordi du sier det!»
«Jeg er Gutten-som-overlevde, vet du. Folk vil lytte til meg. Og kanskje hvis jeg kan overtale dem til å endre spillet på Galtvort, så vil nyvinningen spre seg.»
Et uttrykk av absolutt redsel spredte seg over Ronnys ansikt. «Men, men hvis du tar bort snoppen, åssen skal noen kunne vite når kampen er over?»
«Kjøp … ei … klokke. Det ville være mye mer rettferdig enn å la kampen vare ti minutter noen ganger, og pågå i timevis andre ganger. Tidsplanen ville være mye mer forutsigbar for tilskuerne også.» Harry sukket. «Åh, slutt å gi meg det uttrykket av absolutt redsel, jeg regner med at jeg ikke faktisk vil gidde å bruke tida på å ødelegge denne patetiske unnskyldningen av en nasjonalsport, for å gjenskape den i en sterkere og smartere versjon etter mitt eget hode. Jeg har langt, langt, langt viktigere ting å bekymre meg over.» Harry så tankefull ut. «Skjønt på den annen side, det ville jo ikke ta så lang tid å skrive ned den snoppløse reformasjonens nittifem teser og spikre dem opp på ei kirkedør –»
«Potter,» hørtes en ung gutts slepende stemme, «hva er det der på ansiktet ditt og hva er det som står ved siden av deg?»
Ronnys uttrykk endret seg fra redsel til hat. «Du!»
Harry vendte hodet mot lyden; og det var nettopp Draco Malfang, som muligens var tvunget til å ikle seg standard skolekutte, men veide opp for det med en koffert som så minst like magisk og mye mer elegant ut enn Harrys egen; dekorert med sølv og smaragder, og prydet med hva Harry gjettet var Malfangs slektsvåpen, en vakker sjøorm med hoggtenner over kryssede elfenbens-tryllestaver.
«Draco!» sa Harry. «Eh, eller Malfang, hvis du ønsker, men det høres i grunnen mer ut for meg som at man mener Lucifus. Jeg er glad for å se deg frisk og rask etter, øh, vårt siste møte. Dette er Ronny Wiltersen. Og jeg prøver å være anonym, så kall meg, eh,» Harry så ned på kappen sin, «herr Svart.»
«Harry!» hveste Ronny. «Du kan ikke bruke det navnet!»
Harry blunket. «Hvorfor ikke?» Det hørtes prydelig mørkt ut, som en internasjonal mann omgitt av mystikk –
«Jeg synes det er et fint navn,» sa Draco, «men det tilhører den urgamle adelsslekta Svaart. Jeg kaller deg heller herr Sølver.»
«Du ser til å ha deg vekk fra … fra herr Gull,» sa Ronny kaldt, og tok et steg framover. «Han trenger’ke å snakke med sånne som deg!»
Harry løftet diplomatisk en hånd. «Da går jeg under navnet herr Bronsse, men takk for navneregelen. Og, Ronny, eh …» Harry strevde litt med å finne ut hvordan han skulle ordlegge seg, «Jeg er glad for at du er så … entusiastisk rundt det å beskytte meg, men jeg har ikke noe spesielt imot å snakke med Draco –»
Dette virket å være den siste dråpen som fikk Ronny til å renne over. Han spant rundt og så på Harry med nå rasende, flammende øyne. «Hva? Vet du hvem dette er?»
«Ja, Ronny,» sa Harry, «du husker kanskje at jeg kalte ham Draco uten at han behøvde å introdusere seg selv.»
Draco flirte. Så havnet blikket hans på den hvite ugla på Ronnys skulder. «Åh, hva er dette?» sa Draco skrålende, med en stemme full av spott. «Hvor er den beryktede Wiltersen-rotta?»
«Begravd i bakgården,» sa Ronny kjølig.
«Akk nei, hvor sørgelig. Pot … ah, herr Bronsse, jeg burde nevne at det er allmenn enighet om at Wiltersen-familien har den beste kjæledyrhistorien noensinne. Lyst til å fortelle den, Wiltersen?»
Ronnys ansikt fortrakk seg. «Du ville’ke syntes det var så morsomt om det skjedde med din familie!»
«Å nå,» malte Draco, «men det ville aldri skje Malfang-slekta.»
Ronnys hender knyttet seg –
«Takk, nå holder det,» sa Harry, og la inn så mye stille autoritet i stemmen som han klarte. Det var klart at uansett hva dette var snakk om, så var det et sårt minne for den rødhårede gutten. «Hvis Ronny ikke vil snakke om det, så trenger han ikke å snakke om det, og jeg vil be deg om ikke å snakke om det heller.»
Draco vendte et overrasket blikk mot Harry, og Ronny nikket. «Ja, nemlig, Harry! Jeg mener herr Bronsse! Ser du hva slags fyr han er? Si at han skal gå!»
Harry talte til ti inni seg, hvilket for ham betydde en lynrask 12345678910 – en merkverdig vane han hadde fått i femårsalderen, da moren hans først hadde instruert ham om å gjøre det, og Harry hadde kommet fram til at denne måten var raskere og burde være like effektiv. «Nei, jeg har ikke tenkt til å be ham gå,» sa Harry rolig. «Han er hjertelig velkommen til å snakke med meg hvis han ønsker det.»
«Vel, jeg ha’kke tenkt å henge rundt med noen som henger sammen med Draco Malfang,» annonserte Ronny kjølig.
Harry trakk på skuldrene. «Det må jo være opp til deg. Jeg akter ikke å la noen fortelle meg hvem jeg kan og ikke kan henge sammen med.» Inni seg gjentok han, vær så snill å gå din vei, vær så snill å gå din vei …
Ronnys ansikt ble blankt av overraskelse, som om han faktisk hadde forventet at den setningen skulle fungere. Så spant han rundt, dro hardt i kofferthåndtaket og stormet ned fra plattformen.
«Hvis du ikke likte ham,» sa Draco nysgjerrig, «hvorfor gikk du ikke bare din vei?»
«Vel … moren hans hjalp meg med å finne ut hvordan jeg skulle komme meg til denne plattformen fra King’s Cross-stasjonen, så jeg syntes det var vrient å be ham pelle seg vekk. Og det er ikke det at jeg hater denne Ronny-fyren,» sa Harry, «jeg bare, bare …» Harry lette etter ordene.
«Ser ikke helt hans eksistensberettigelse?» tilbød Draco.
«Noe sånt.»
«Men over til noe annet, Potter … hvis du virkelig vokste opp blant gomper –» Draco tok en liten kunstpause, som om han ventet på en benektelse, men Harry sa ikke noe «– så vet du antakelig ikke hvordan det er å være berømt. Folk kommer til å ville bruke opp all tida di. Du må lære deg å si nei.»
Harry nikket, med et tankefullt uttrykk på ansiktet. «Det høres ut som et godt råd.»
«Hvis du forsøker å være grei, så ender du bare opp med å bruke mest tid sammen med de som er mest innpåslitne. Bestem deg for hvem du ønsker å bruke tida sammen med, og få resten til å stikke. Du har nettopp kommet hit, Potter, så alle kommer til å bedømme deg etter hvem de ser deg med, og du ønsker ikke å bli sett sammen med slike som Ronny Wiltersen.»
Harry nikket igjen. «Unnskyld for at jeg spør, men, hvordan gjenkjente du meg?»
«Herr Bronsse,» sa Draco med et smil i munnviken, «jeg har møtt deg før, som du husker. Jeg så noen på plattformen som gikk rundt med et skjerf surret rundt hodet, og så aldeles latterlig ut. Så jeg foretok en kvalifisert gjetning.»
Harry bøyde hodet lett og tok imot komplimentet. «Beklager det der,» sa Harry. «Vårt første møte, altså. Jeg mente ikke å drite deg ut foran Lucifus.»
Draco vinket det vekk mens han ga Harry et merkelig blikk. «Skulle bare ønske at far hadde kommet inn da du ga komplimenter til meg –» Draco lo. «Men takk selv, for det du sa til far. Hadde du ikke sagt det ville det vært vanskeligere for meg å forklare.»
Harry bøyde hodet en smule dypere. «Og takk skal du ha for å gjengjelde da du kjørte den linja for professor McSnurp.»
«Bare hyggelig. Skjønt en av assistentene må tydeligvis ha fortalt det til noen venner som en fortrolig hemmelighet, fordi far sa at det gikk merkelige rykter om at du og jeg endte opp i en slåsskamp, eller noe sånt.»
«Aida,» sa Harry og vred seg litt. «Beklager så mye –»
«Helt i orden, vi er vant til det, Merlin skal vite at det er mengder av rykter rundt Malfang-slekta allerede.»
Harry nikket. «Glad for å høre at du ikke endte i trøbbel.»
Draco grein på nesa. «Far har, hm, en raffinert humoristisk sans, men han vet svært mye om det å få venner. Svært mye. Han fikk meg til å gjenta det før jeg gikk til sengs, hver kveld hele den siste måneden, ’Jeg skal få meg venner på Galtvort.’ Da jeg forklarte alt til ham og han så at det var det jeg gjorde, så kjøpte han iskrem til meg.»
Harry gapte. «Klarte du å snu den situasjonen om til en iskrem?»
Draco nikket, og så like fornøyd ut med seg selv som bragden fortjente. «Vel, far visste hva jeg gjorde, selvsagt, og det er han som har lært meg hvordan det skal gjøres. Og hvis jeg flirer på den riktige måten mens jeg gjør det, så blir det en far-sønn-ting og han må kjøpe iskrem til meg, ellers gir jeg ham et sånt spesielt trist blikk, som om jeg tenker at jeg har skuffet ham.»
Harry så kalkulerende på Draco, og følte nærværet av en annen mester. «Har du hatt undervisning i hvordan man manipulerer andre?»
«Selvsagt,» sa Draco stolt. «Jeg er en Malfang. Far har kjøpt privattimer.»
«Wow,» sa Harry. Det å ha lest Robert Cialdinis Påvirkning. Teori og praksis ranket sannsynligvis ikke veldig høyt opp mot det (skjønt det fremdeles var en fenomenal bok). «Din far er nesten like kul som min far.»
Dracos øyenbryn hevet seg et godt stykke oppover. «Å? Og hva er det faren din gjør?»
«Han kjøper bøker til meg.»
Draco tenkte igjennom dette. «Det høres ikke veldig imponerende ut.»
«Du måtte vært der for å forstå det. Uansett, glad for å høre at det gikk bra. Med den måten Lucifus så på deg på, trodde jeg at han ville komme til å k-korsfeste deg.»
«Far elsker meg,» sa Draco fast. «Han ville aldri gjort det.»
«Hm …» sa Harry. Han husket den svartkledde, hvithårede elegante personen som hadde stormet gjennom Madam Malkins, mens han holdt denne vakre, dødelige stokken med sølvhåndtak. Det var ikke lett å se for seg ham som en kjærlig far. «Ikke misforstå, men hvordan vet du det?»
«Høh?» Det var åpenbart at dette var et spørsmål Draco vanligvis ikke stilte seg selv.
«Jeg stiller det grunnleggende spørsmålet i rasjonell tenking: Hvorfor tror du det du tror? Hva tror du at du vet, og hvordan tror du at du vet det? Hva får deg til å tro at Lucifus ikke ville ofre deg, på samme måte som han ville ofret alt annet for å oppnå makt?»
Draco ga Harry nok et merkelig blikk. «Nøyaktig hva vet du om far?»
«Hmmm … plass i Heksingatinget, sitter i skolestyret for Galtvort, ufattelig velstående, har oppmerksomheten til minister Bloeuf, har fortrolighet hos minister Bloeuf, har sannsynligvis noen svært pinlige fotografier av minister Bloeuf, mest framtredende blodpurist nå da Den mørke herren er borte, tidligere dødseter og fastslått bærer av Det mørke merket, men slapp unna ved å hevde å være under Befaliusforbannelsen, som var forferdelig lite sannsynlig og alle visste det … ond med stor O og en født drapsmann … Ja, det burde være det hele.»
Dracos øyne ble to smale streker. «McSnurp fortalte deg dette, ikke sant.»
«Nei, hun ville ikke si noe til meg om Lucifus etterpå, unntatt at jeg skulle holde meg borte fra ham. Så under hendelsen i eliksirbutikken, mens professor McSnurp var opptatt med å skrike til butikkinnehaveren og forsøke å få alt under kontroll, grep jeg tak i en av kundene og spurte ham om Lucifus.»
Dracos øyne var utvidede igjen. «Gjorde du virkelig det?»
Harry ga Draco et forvirret blikk. «Hvis jeg løy første gangen, så kommer jeg ikke til å fortelle deg sannheten selv om du spør en gang til.»
Det var en kort pause mens Draco tok inn dette.
«Du kommer så totalt til å ende i Smygard.»
«Jeg kommer så totalt til å komme i Ravnklo, ellers takk. Jeg ønsker meg bare makt så jeg kan få tak i bøker.»
Draco flirte. «Ja, særlig. Men uansett … tilbake til det du spurte om …» Draco pustet dypt, og fikk et seriøst blikk på ansiktet. «Far gikk en gang glipp av en avstemming i Heksingating for meg. Jeg hadde vært en tur på en sopelime, og falt av, og brakk en del ribbein. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg hadde aldri hatt det så vondt før og trodde jeg skulle dø. Så far gikk glipp av en svært viktig avstemming, fordi han var der ved senga mi i St. Mungos; han satt og holdt hendene mine og lovte meg at alt ville bli bra igjen.»
Harry følte seg ukomfortabel og tittet vekk et øyeblikk, før han – med en viss anstrengelse – tvang seg selv til å se på Draco igjen. «Hvorfor forteller du meg det?» Det er noe svært … privat …»
Draco ga Harry et alvorlig blikk. «En av mine privatlærere sa en gang at mennesker danner nære vennskap ved å kjenne til private ting om hverandre, og at grunnen til at folk flest ikke får nære venner er fordi de er for flaue til å dele noe som virkelig er viktig for dem.»
Draco vendte inviterende håndflatene opp. «Din tur?»
Det å vite at Dracos håpefulle ansikt høyst sannsynlig hadde blitt drillet inn i ham som et resultat av flere måneders øvelse gjorde det ikke noe mindre effektivt, noterte Harry seg. Eller faktisk så gjorde det det mindre effektivt, men dessverre ikke ineffektivt. Det samme kunne sies om Dracos smarte bruk av gjensidighet, et press for å besvare en gave man ikke har bedt om; en teknikk som Harry hadde lest om i sine bøker om sosialpsykologi (et eksperiment hadde vist at en betingelsesløs gave på $ 5 var dobbelt så effektivt som et betinget tilbud om $ 50 når det gjaldt å få folk til å besvare en undersøkelse). Draco hadde gitt en betingelsesløs gave i form av en fortrolighet, og nå inviterte han Harry til å tilby en fortrolighet i gjengjeld … og tingen var den at Harry faktisk følte et press. Å nekte, var Harry sikker på, ville bli møtt med et blikk av trist skuffelse, og muligens en liten porsjon forakt som indikerte at Harry hadde mistet poeng.
«Draco,» sa Harry, «bare så du vet det, så ser jeg hva du prøver å gjøre akkurat nå. Mine egne bøker kaller det gjensidighet, og de snakker hvordan det å gi en gave på to sigder viste seg å være dobbelt så effektivt som å tilby dem tjue sigder, for å få dem til å gjøre det du ønsker …» Harry sporet av.
Draco så trist og skuffet ut. «Det er ikke ment som et triks, Harry. Jeg ønsker virkelig å bli venn med deg.»
Harry holdt opp en hånd. «Jeg sa ikke at jeg ikke ville svare. Jeg trenger bare litt tid til å velge noe som er personlig, uten at det er skadelig for meg. La oss si … Jeg ville at du skulle vite at jeg ikke kan tvinges til å gjøre ting fortere enn jeg selv vil.» En pause for å reflektere kunne gjøre en god del for å minske kraften til mange overtalelsesteknikker, med en gang du lærte å gjenkjenne dem.
«Okei,» sa Draco. «Jeg venter til du kommer på noe. Og forresten, ta gjerne av skjerfet når du sier det.»
Enkelt, men effektivt.
Og Harry kunne ikke unngå å legge merke til hvor klønete, klumsete og amatørmessig hans forsøk på å unngå manipulering / redde ansikt / briljere hadde virket i forhold til Draco. Jeg trenger de privatlærerne.
«Okei,» sa Harry etter en stund. «Nå skal du høre.» Han tittet rundt seg, og så rullet han skjerfet vekk fra ansiktet, slik at alt utenom arret var synlig. «Hm … det høres ut som om du virkelig kan stole på faren din. Jeg mener … hvis du snakker seriøst til ham, så hører han alltid på deg og tar deg seriøst.»
Draco nikket.
«Noen ganger,» sa Harry og svelget. Dette var overraskende vanskelig å si, men så var det også meningen at det skulle være vanskelig. «Noen ganger skulle jeg ønske at min egen far var lik din.» Harrys øyne flakket vekk fra Dracos ansikt, mer eller mindre automatisk; og så tvang Harry seg til å se på Draco igjen.
Så slo det Harry hva i all verden han nettopp hadde sagt, og han la til, «Ikke at jeg skulle ønske at faren min var et feilfritt dødsinstrument som Lucifus, jeg mente bare det der med å ta meg på alvor –»
«Jeg forstår,» sa Draco med et smil. «Der! Kjenner du at vi er litt nærmere det å bli venner nå?»
Harry nikket. «Jah. Jo da. Det gjør faktisk det. Øh … ikke vondt ment, men jeg har tenkt til å ta på meg forkledningen igjen, jeg har virkelig ikke lyst til å måtte ta meg av –»
«Jeg forstår.»
Harry rullet skjerfet tilbake over ansiktet.
«Far tar alle sine venner på alvor,» sa Draco. «Det er derfor han har mange venner. Du burde møte ham.»
«Jeg skal tenke på det,» sa Harry med nøytral stemme. Han ristet hodet i undring. «Så du er virkelig hans ene svake punkt. Heh.»
Nå ga Draco Harry et virkelig forundret blikk. «Lyst til å få tak i noe å drikke, og finne et sted å sitte?»
Harry innså at han hadde stått stille på samme plass altfor lenge. Han strakk på seg og prøvde å knekke litt opp i ryggen. «Ja, klart.»
Plattformen holdt på å fylle seg opp nå, men det var fremdeles et stille område på den andre siden av det røde damplokomotivet. På vei dit passerte de en kiosk der en skallet, skjeggete mann tilbød aviser, tegneserier og stablede neongrønne bokser.
Kioskmannen var i ferd med å lene seg tilbake og drikke fra en av de neongrønne boksene i nøyaktig samme øyeblikk som han fikk øye på den raffinerte og elegante Draco Malfang, som kom nærmere sammen med en mystisk gutt som så ufattelig teit ut med et skjerf knyttet over ansiktet. Synet ga kioskmannen et plutselig hosteanfall midt i drikkingen, og en stor porsjon neongrønn væske rant ut på skjegget hans.
«Unnskyld meg,» sa Harry, «men hva er de greiene du drikker der, egentlig?»
«Komedi-te,» sa kioskmannen. «Hvis du drikker det, så kommer det til å skje noe overraskende som fører til at du søler på deg selv eller på noen andre. Men det er fortryllet slik at flekken forsvinner etter noen sekunder –» Og faktisk, flekken på skjegget hans var nesten borte allerede.
«Så latterlig,» sa Draco. «Så veldig, veldig latterlig. Kom igjen, herr Bronsse, la oss gå og finne en annen –»
«Vent,» sa Harry.
«Å kom igjen da! Det der er bare, bare, barnslig!»
«Nei, beklager, Draco, jeg må undersøke dette nærmere. Hva skjer hvis jeg drikker Komedi-te mens jeg gjør mitt beste for å holde samtalen fullstendig seriøs?»
Kioskmannen ga fra seg sitt beste mystiske smil. «Hvem vet? En venn går forbi i et froskekostyme? Noe uventet er dømt til å skje –»
«Nei. Beklager. Jeg tror bare ikke noe på det. Riktignok prøver jeg å la være å mistro siden jeg har skjønt at magi kan gjøre litt av hvert, men dette er drøyt på så mange nivåer at jeg ikke en gang kjenner ord som kan forklare det. Det er, det er rett og slett ingen måte at en forbasket drikk kan manipulere virkeligheten til å produsere en komisk situasjon. I tilfelle bare gir jeg opp og flytter til Bahamas som førtidspensjonist –»
Draco stønnet. «Skal vi virkelig gjøre dette?»
«Ingen tvinger deg til å drikke, men jeg må undersøke. Jeg må. Hva koster de?»
«Fem fjong boksen,» sa kioskmannen.
«Fem fjong? Du kan selge boblende drikker som manipulerer virkeligheten for fem fjong boksen?» Harry grep ned i pungen sin, sa «fire sigder og fire fjong,» og slapp dem ned på disken. «To dusin bokser, takk.»
«Jeg tar én,» sukket Draco, og hånda hans bevegde seg mot lomma.
Harry ristet raskt på hodet. «Neida, jeg spanderer, teller ikke som en tjeneste heller, jeg vil se om det virker for deg også.» Han tok en boks fra stabelen som nå var plassert på disken og lempet den over til Draco, så startet han å mate pungen sin. Pungens Utvidende Åpning spiste boksene til akkompagnement av små rapelyder, noe som ikke egentlig hjalp noe særlig på Harrys håp om at han en dag ville finne en fornuftig forklaring på alt dette.
Tjueto rap senere hadde Harry den siste boksen i hånda. Draco så forventningsfullt på ham, og de åpnet boksene samtidig.
Harry rullet skjerfet bort fra munnen, de bøyde hodene bakover, og drakk Komedi-teen.
På en eller annen måte smakte det lysegrønt – ekstra sprudlende, og mer lime-aktig enn lime.
Bortsett fra det skjedde det ingenting.
Harry tittet på kioskmannen, som så på dem med et vennlig uttrykk.
Okei, hvis denne fyren bare brukte et naturlig uhell som en måte å selge meg tjuefire bokser ingenting på, så skal jeg applaudere hans kreative entreprenørånd og deretter drepe ham.
«Det skjer ikke alltid med en gang,» sa kioskmannen. «Men det er garantert å skje en gang per boks, ellers får du pengene tilbake.»
Harry tok en stor slurk til.
Og enda en gang hendte det ingenting.
Kanskje jeg bare skulle drikke hele greia så fort som mulig … og håpe at magen ikke eksploderer av all kullsyra, eller at jeg ikke raper mens jeg drikker …
Nei, han hadde råd til litt tålmodighet. Men ærlig talt skjønte ikke Harry hvordan dette skulle kunne fungere. Du kunne ikke gå bort til noen og si «Nå skal jeg overraske deg» eller «Og nå skal jeg fortelle deg poenget med vitsen, og det kommer til å være veldig morsomt.» Det ødela hele overraskelsen. Så godt mentalt forberedt som Harry var nå, kunne Lucifus Malfang ha gått forbi i ballerinakostyme og det ville ikke fått ham til å sprute ut. Hva i alle dager for slags gal strek var universet ment å hoste opp nå?
«Uansett, la oss gå og sette oss,» sa Harry. Han forberedte seg på å ta en ny slurk, og satte kursen mot noen benker lengre bort, hvilket plasserte ham i riktig vinkel til å titte bakover og se en del av kioskens avisstativ som var viet en avis kaldt Kleggen, som hadde følgende overskrift:
GUTTEN-SOM-OVERLEVDE
GJØR DRACO MALFANG GRAVID
«Gah!» skrek Draco, mens lysegrønn væske sprutet over hele ham fra Harrys retning. Draco snudde seg mot Harry med ild i øynene og grep sin egen boks. «Din sønn av en grums! La oss se hvordan du liker å bli spyttet på!» Draco tok en grundig slurk av boksen akkurat idet hans egne øyne fikk se overskriften.
I ren refleks forsøkte Harry å blokkere ansiktet mot spruten av væske som fløy i hans retning. Uheldigvis blokkerte han med hånda som holdt Komedi-teen, hvilket sendte resten av den grønne væska ned over skulderen hans.
Harry stirret på boksen i hånda si samtidig som han fortsatte å hoste og spytte, og grønnfargen holdt på å forsvinne fra Dracos kappe.
Så tittet han opp og stirret på avisens overskrift.
GUTTEN-SOM-OVERLEVDE
GJØR DRACO MALFANG GRAVID
Harrys lepper åpnet seg og sa, «men mehn me men men meh me men …»
For mange innsigelser som slåss om å komme først, det var problemet. Hver gang Harry forsøkte å si «Men vi er bare elleve!» kom innsigelsen «Men menn kan ikke bli gravide!» og forlangte første prioritet, og ble så overkjørt av «Men vi er bare gode venner!»
Så tittet Harry ned på boksen i hånda si igjen.
Han følte en dyp trang til å springe vekk mens han skrek så høyt han kunne, helt til han falt sammen av oksygenmangel; og det eneste som stoppet ham var at han en gang hadde lest at ren panikk var et kjennetegn ved et virkelig viktig vitenskapelig problem.
Harry snerret, kastet boksen med stor kraft ned i nærmeste søppelbøtte, og gikk tilbake til kiosken. «En Kleggen, takk.» Harry betalte fire fjong til, hentet nok en boks Komedi-te fra pungen, og gikk så tilbake til piknikområdet med den blonde gutten, som stirret på sin egen boks med et uttrykk av oppriktig beundring.
«Jeg tar det tilbake,» sa Draco. «Det der var ganske bra gjort.»
«Hei, Draco, vet du hva som er enda bedre når det gjelder å bli venner enn det å utveksle hemmeligheter? Begå mord.»
«Ja, jeg har en privatlærer som sier det samme,» sa Draco imøtekommende. Han grep innenfor kappen og klødde seg med en lett, naturlig bevegelse. «Hvem tenker du på?»
Harry slamret Kleggen hardt ned på bordet ved benkene. «Fyren som fant på denne overskriften.»
Draco stønnet. «Ikke en fyr. Ei jente. Ei ti år gammel jente, kan du tro det? Hun ble gæern etter at moren døde, og faren, som eier denne avisen, er overbevist om at hun er en seerske, så når det er noe han ikke vet så spør han Lulla Lunekjær og tror alt hun sier.»
Uten egentlig å tenke seg om, åpnet Harry neste boks med Komedi-te og forberedte seg på å ta en slurk. «Tuller du? Det er jo til og med verre enn gompe-journalistikk, hvilket jeg ville ha trodd var umulig.»
Draco snerret. «Hun har en eller annen slags pervers besettelse med Malfangene, også, og faren hennes står på motsatt side politisk, så han trykker hvert ord. Når jeg blir gammel nok, skal jeg voldta henne.»
Grønn væske sprutet ut av Harrys nesebor, og rant ned i skjerfet som fremdeles dekket dette området. Komedi-te og lunger var en dårlig blanding, og Harry brukte de neste sekundene på å hoste frenetisk.
Draco stirret skarpt på ham. «Er det noe galt?»
Det var på dette tidspunktet at Harry plutselig innså at (a) støyen fra resten av perrongen hadde gjort seg om til en form for uklar dempet lyd i samme øyeblikk som Draco hadde grepet innenfor kappen, og (b) da de hadde diskutert det å begå mord som en måte å bli venner på, så hadde det vært nøyaktig én person i samtalen som trodde de spøkte.
Riktig. Fordi han virker jo som et helt vanlig barn, eller? Og hvis han er et vanlig barn, er han nøyaktig hva du ville forvente at en gutt i rett nedadstigende linje ville være hvis Darth Vader var den kjærlige faren.
«Nja, vel,» Harry hostet, å kjære vakre vene, hvordan skulle han komme seg ut av denne knipa, «Jeg var bare overrasket over måten du var så villig til å diskutere det åpent på, du virket ikke bekymret over å bli overhørt.»
Draco snøftet. «Kødder du? Lulla Lunekjærs ord mot mitt?»
Å men i aller svarteste – «Det er ikke slike ting som magisk sannhetssjekking, antar jeg?» Eller DNA-tester … ennå.
Draco så seg rundt. Øynene hans smalnet. «Ja, det er jo sant, du vet jo ingenting om vår verden. Hør her, jeg skal forklare, jeg mener, måten det virkelig fungerer på, som om du allerede var i Smygard og stilte meg det samme spørsmålet. Men du må sverge å ikke si noe om det til noen.
«Jeg sverger,» sa Harry.
«Rettsvesenet bruker verifiserum, men det er bare en vits, egentlig. Du får bare noen til å kjøre en misminneformel på deg før du skal gi vitnemål, og så påstår du at den andre har fått justert hukommelsen og fått et falskt minne. Selvsagt, hvis du bare er en helt vanlig person, så vil retten anta misminneformel istedenfor falskminneformel. Men retten er diskret, og hvis jeg er involvert, så dreier det seg om æren til en adelsslekt, og så går det til Heksingating, der far har god kontroll på stemmegivingen. Etter at jeg blir frifunnet vil Lunekjær-familien måtte betale oppreisning for å ha vanæret meg. Og de vet hvordan dette fungerer, så de kommer ikke til å prøve seg.
En kald grøsning gikk gjennom Harry, og med grøsningen fulgte instruksjoner om å holde stemme og ansikt så normalt som mulig. Huskelapp til meg selv: Kast styret i det magiske Storbritannia så snart anledningen byr seg.
Harry hostet igjen for å renske stemmen. «Draco, vær så snill, vær så snill å ikke misforstå nå; jeg står for mine ord, men som du sa kunne jeg vært i Smygard og jeg spør fordi jeg forsøker å forstå hvordan det fungerer. Så, hva ville skje – teoretisk sett – hvis jeg ga vitnemål om at jeg hadde hørt at du planla det?»
«Da ville jeg, hvis jeg var noen annen enn en Malfang, hatt problemer,» svarte Draco kjekt. «Men siden jeg er en Malfang … far kontrollerer flertallet av stemmene. Og etterpå ville han knust deg .. vel, sikkert ikke så enkelt, siden du er Gutten-som-overlevde, men far er ganske god til sånne ting.» Draco rynket panna. «Og dessuten, du snakket om å myrde henne, hvorfor var ikke du bekymret over at jeg skulle avlegge vitnemål etter at hun ble funnet død?»
Hvordan, åh, hvordan kunne dagen min ende opp med å gå så galt som dette? Harrys munn bevegde seg allerede raskere enn han kunne tenke. «Da jeg sa det, trodde jeg hun var eldre! Jeg vet ikke hvordan det fungerer her, men i gompe-Storbritannia vil rettsvesenet være adskillig strengere når noen dreper et barn –»
«Det gir vel mening,» sa Draco, men så fremdeles en tanke mistenksom ut. «Men uansett, det er alltid lurere at saken ikke havner hos svartspanerne i det hele tatt. Hvis vi er forsiktige, og bare gjør slike ting som helbreder-magi kan fikse igjen, så kan vi bare misminne henne og så gjøre det på nytt igjen neste uke.» Så fniste den lyshårede gutten, en ungdommelig lyd høyt i skalaen. «Men bare se for deg henne si at hun hadde blitt skjendet av både Draco Malfang og Gutten-som-overlevde, ikke en gang Humlesnurr ville tro henne.»
Jeg skal rive i stykker din patetiske lille gjenværende rest av middelalderen, rive dem i biter mindre enn atomene de består av. «Når vi snakker om det, kan vi bare vente og se det der an litt? Etter at jeg fant ut at overskriften kom fra ei jente et år yngre enn meg, har jeg funnet en annen plan for å få hevn.»
«Hæ? Fortell,» sa Draco, og startet å ta en ny slurk av Komedi-teen sin.
Harry visste ikke om drikkens magi virket mer enn én gang per boks, men han visste hvordan han kunne unngå å få skylden, så han la sjelen sin i å få timingen helt riktig:
«Jeg funderte rett og slett på om jeg skulle gifte meg med den jenta en dag.»
Draco lagde en ekkel ka-pfft-lyd, og lekket grønn væske ut av munnvikene som en ødelagt bilradiator. «Er du sinnssyk?»
«Nei, tvert om. Jeg er så sinnsfrisk at det brenner som ild.»
«Du har merkeligere smak enn en deMons,» sa Draco, og hørtes halvt beundrende ut. «Og jeg antar at du vil ha henne for deg selv, da, eller?»
«Jepp. Jeg kan skylde deg en tjeneste for det –»
Draco veivet det bort. «Næh, den skal du få.»
Harry tittet ned på boksen han holdt i hånda, og kulden ség inn i blodet hans. Sjarmerende, lykkelig, generøs med tjenester til sine venner – Draco var ikke en psykopat. Det var den triste og forferdelige delen av dette, det å kjenne menneskelig psykologi godt nok til å vite at Draco ikke var et monster. Det hadde eksistert ti tusen samfunn gjennom verdens historie der denne konversasjonen kunne ha funnet sted. Nei, verden ville ha vært et helt annet sted hvis det hadde behøvdes en ond mutant for å si det Draco hadde sagt. Det var veldig enkelt, veldig menneskelig; det var standarden hvis ingenting annet grep inn. Fiender var, for Draco, ikke mennesker.
Og i den forsinkede tida i dette forsinkede landet, her og nå, slik som i mørket før daggry, før Opplysningstida, ville sønnen til en tilstrekkelig mektig adelsmann rett og slett ta for gitt at han sto over loven, i alle fall når det gjaldt tilfeldige bondejenter. Enkelte steder i gompeverdenen var det fremdeles slik, land der den typen aristokrati fremdeles fantes og fremdeles tenkte på den måten, eller enda mørkere land der det ikke bare var aristokratiet. Det var slik det var, på alle steder og til alle tider som ikke nedsteg direkte fra Opplysningstida. En arverekkefølge som, tydeligvis, ikke helt inkluderte det magiske Storbritannia, uansett hvor mye krysskulturell smitte det hadde vært av slike ting som brusbokser med ringåpner.
Og hvis Draco ikke endrer mening om å ville ha hevn, og jeg ikke kaster bort min egen sjanse for et lykkelig liv ved å gifte meg med ei stakkars gæern jente, så er det bare tid jeg har kjøpt, og ikke for mye av det heller …
For ei enkelt jente. Ikke for andre.
Jeg lurer på hvor vanskelig det ville være å bare lage ei liste over eliten av blodpurister og drepe alle sammen.
De hadde forsøkt nøyaktig det under den franske revolusjonen, mer eller mindre – å lage ei liste over alle fiender av Framskrittet, og så fjerne alt over nakken – og det hadde ikke endt spesielt bra, etter det Harry husket. Kanskje han måtte tørke støv av noen av de historiebøkene som faren hadde kjøpt til ham, og se etter om det som hadde gått galt med den franske revolusjonen var noe det var lett å fikse.
Harry stirret opp mot himmelen, og på månens bleke form, som denne morgenen var synlig gjennom den skyfrie lufta.
Så verden er i stykker og har feil og er sinnssyk, og grusom og blodig og mørk. Er det nytt? Nei, du visste jo det fra før av …
«Nå så du plutselig veldig alvorlig ut,» sa Draco. «La meg gjette, gompeforeldrene dine lærte deg at sånt som dette var galt.»
Harry nikket; stolte ikke helt på sin egen stemme.
«Vel, som far sier; det er muligens fire hus, men når alt kommer til alt hører alle til enten Smygard eller Håsblås. Og ærlig talt, du er ikke på Håsblås-kanten. Hvis du bestemmer deg for å gå sammen med Malfangene under bordet … vår makt og vårt rykte … kunne du slippe unna med ting selv ikke jeg kan gjøre. Lyst til å prøve det en stund? Se hvordan det føles?»
Er vi ikke en smart liten slange. Elleve år gammel, og styrer allerede byttet ditt mens du ligger i skjul …
Harry tenkte, vurderte, valgte sitt våpen. «Draco, kunne du kanskje forklare den rent blod-greia litt nøyere for meg? Jeg er ny her, vet du.»
Et bredt smil prydet Dracos ansikt. «Du burde virkelig møte far og spørre ham; han er lederen vår, ikke sant?»
«Gi meg tretti sekunders-versjonen.»
«Okei,» sa Draco. Han pustet dypt inn, stemmen ble litt dypere og fikk en egen klang. «Våre krefter har svekket seg, generasjon for generasjon, ettersom smitten av grumsete blod har økt. Der Salazar og Gudrik og Rasla og Helga en gang reiste Galtvort ved egen kraft; skapte Medaljongen og Sverdet og Diademet og Begeret, så er det ingen trollmenn i våre bleknende dager som kan måle seg mot dem. Vi blekner, alle blekner om til gomper mens vi blander blod med deres avkom og tillater at våre futter får overleve. Hvis smitten ikke stoppes, så vil snart våre tryllestaver brekke og alle våre kunster opphøre, Merlins ætt vil ende og blodet fra Atlantis vil feile. Våre barn vil bli nødt til å skrape i jorda for å overleve, som om de var usle gomper, og mørke vil dekke verden for alltid.» Draco tok en ny slurk av drikkeboksen, og så tilfreds ut; dette virket å være den fullstendige saksframstillingen slik han forsto det.
«Overtalende,» sa Harry, og mente det deskriptivt snarere enn normativt. Det var et vanlig mønster: Fall fra nåde, nødvendigheten av å bevokte den gjenstående renheten mot smitte; en fortid som skrånet oppover og en framtid som bare skrånet nedover. Og dette mønsteret hadde også sitt motstykke …» Jeg må riktignok korrigere deg på ett av faktapunktene. Informasjonen din om gomper er en tanke utdatert. Det er ikke akkurat sånn at vi bare driver og skraper i jorda lenger.»
Dracos hode vred seg brått rundt. «Hva? Hva mener du, vi?»
«Vi. Vitenskapsmennene. Francis Bacons ætt, og blodet fra Opplysningstida. Gompene ble ikke sittende og gråte over å ikke ha tryllestaver, vi har våre egne krefter nå, med eller uten magi. Hvis alle deres kunster opphører, så vil vi alle ha mistet noe svært verdifullt, fordi deres magi er det eneste hintet vi har til hvordan universet virkelig fungerer – men dere vil ikke bli nødt til å skrape i jorda. Husene deres vil fremdeles være kalde om sommeren og varme om vinteren, det vil fremdeles være leger og medisin. Vitenskap kan holde dere i live hvis magien feiler. Det vil være en tragedie, men ikke bokstavelig talt enden på alt lyset i verden. Jeg bare nevner det.»
Draco rygget flere skritt tilbake, og ansiktet var fullt av en blanding av redsel og vantro. «Hva i Merlins navn er det du snakker om, Potter?»
«Hei, jeg hørte på din historie. Da kan vel du høre på min?» Klønete, skjennet Harry på seg selv, men Draco stoppet faktisk ryggingen og virket å lytte.
«Uansett,» sa Harry, «Det jeg mener, er at dere tydeligvis ikke har fulgt så nøye med på det som foregår i gompeverdenen.» Sannsynligvis fordi hele trollmannsverdenen så ut til å betrakte resten av jorda som et slumområde, som fortjente like mye oppmerksomhet i nyhetene som The Financial Times ga til den vanlige elendige situasjonen i Burundi. «Okei. Raskt spørsmål. Har trollmenn noensinne vært på månen? Du vet, den tingen der oppe?» Harry pekte opp på det store, fjerne himmellegemet.
«Hva?» sa Draco. Det var ganske åpenbart at tanken aldri hadde falt gutten inn. «Vært på – det er bare en –» Fingeren hans pekte på den lille bleke dingsen på himmelen. «Du kan ikke immivere til et sted du aldri har vært, og hvordan skulle noen kunne komme til månen i første omgang?»
«Vent litt,» sa Harry til Draco, «Jeg har lyst til å vise deg ei bok jeg har tatt med meg, jeg tror jeg husker hvilken kasse den ligger i.» Og Harry reiste seg opp og knelte ned og dro ut trappene til kjelleren i kofferten, steg ned trinnene og løftet en boks vekk fra en annen boks, og kom farlig nære å behandle bøkene respektløst; og rev av kasseteipen, og kjapt, men forsiktig, hentet han ut en stabel bøker –
(Harry hadde arvet den nær-magiske Vernes-evnen til å huske hvor alle bøkene hans var, etter å ha sett dem kun én gang, hvilket var en tanke snodig når man tok mangelen på genetisk forbindelse med i betraktning.)
Og Harry fór opp trappene igjen, og dyttet trappa tilbake inn i kofferten med hælen, og, tungt pustende, bladde seg framover i boka til han fant det bildet han ønsket å vise Draco.
Det bildet med det hvite, tørre landskapet med krater, og menneskene i romdress, og den blåhvite kloden som hang over det hele.
Det bildet.
Bildet, hvis bare ett bilde i hele verden skulle overleve.
«Det,» sa Harry, med skjelving i stemmen fordi han ikke helt kunne holde stolthetsfølelsen ute, «er slik jorda ser ut fra månen.»
Draco bøyde seg sakte over. Det var et merkelig uttrykk på det unge fjeset. «Hvis det er et virkelig bilde, hvorfor beveger det ikke på seg?»
Beveger på seg? Ah. «Gomper kan lage bevegelige bilder, men de trenger en større boks å vise det fram på, de klarer ikke å få plass til dem på en enkelt bokside ennå.»
Dracos finger flyttet seg til en av romdraktene. «Hva er de der?» Stemmen hans begynte å skjelve.
«Det er mennesker. De har på seg drakter som dekker hele kroppen for å gi dem luft, fordi det ikke er noe luft på månen.»
«Det er umulig,» hvisket Draco. Det var skrekk i øynene hans, og fullstendig forvirring. «Ingen gomp kunne noensinne gjort noe sånt. Hvordan …»
Harry tok tilbake boka, bladde sider igjen til han fant det han lette etter. «Dette er en rakett som går opp mot verdensrommet. Flammene dytter den høyere og høyere, helt til den kommer til månen.» Bla sider igjen. «Dette er en rakett på bakken. Den lille flekken ved siden av er et menneske.» Draco gispet. «Det å dra til månen koster noe tilsvarende … kanskje rundt tusen millioner galleoner.» Draco lagde en kvalt lyd. «Og det krevde innsatsen til … sannsynligvis flere mennesker enn det som lever i hele det magiske Storbritannia.» Og da de kom fram, la de fra seg en plakett der det står, ’Vi kommer i fred, for hele menneskeheten.’ Men du er ennå ikke rede til å høre de ordene, Draco Malfang …
«Du snakker sant,» sa Draco sakte. «Du ville ikke ha forfalsket en hel bok bare for dette – og jeg kan høre det i stemmen din. Men … men …»
«Hvordan, uten tryllestaver og magi? Det er en lang historie, Draco. Vitenskap fungerer ikke ved å veive med tryllestaver og mumle fram trylleformularer, det virker ved å vite hvordan universet fungerer, til et slikt dypt nivå at du vet nøyaktig hva du må gjøre for å få universet til å gjøre det du vil. Hvis magi er som å kaste Befalio på noen for å få dem til å gjøre det du vil, så er vitenskap som å kjenne dem så godt at du kan overbevise dem at det var deres egen ide helt fra starten av. Det er ganske mye mer komplisert enn å vifte med en tryllestav, men det fungerer når staven feiler; akkurat som at hvis Befalio skulle feile, så kan du fremdeles forsøke å overtale personen. Og vitenskap bygger seg opp fra generasjon til generasjon. Du må virkelig vite hva du gjør, for å utføre vitenskap – og når du virkelig forstår noe, så kan du forklare det til noen andre. De største vitenskapsmenn for et århundre siden, de mest lysende navn som fremdeles omtales med beundring; deres krefter er ingenting mot dagens største vitenskapsmenn. I vitenskap finnes ikke noe tilsvarende som deres tapte kunster som reiste Galtvort. I vitenskap vokser våre ferdigheter, år for år. Og vi begynner å forstå og komme til bunns i hemmelighetene bak liv og arv. Vi vil være i stand til å se på selve det blodet du snakket om, og se hva som gjør deg til en trollmann; og om en eller to generasjoner vil vi være i stand til å overtale det blodet til å gjøre alle dine barn til mektige trollmenn de med. Så, ser du, problemet ditt er ikke i nærheten av å være så ille som det høres ut, fordi om noen få år vil vitenskapen være i stand til å løse det for deg.»
«Men …» sa Draco. Stemmen hans skalv. «Hvis gomper har den typen kraft … så … hva er vi?»
«Nei, Draco, det er ikke det som er greia, skjønner du ikke? Vitenskap bruker kraften i den menneskelige forståelsen til å se på verden og finne ut hvordan den virker. Den kan ikke feile, før menneskeheten selv feiler. Din magi kunne skru seg av, og du ville hate det, men du ville fremdeles være deg. Du ville fremdeles være i live for å sørge og angre. Men fordi vitenskap hviler på min menneskelige intelligens, er det den kraften som ikke kan fjernes fra meg uten å fjerne meg. Selv om universet plutselig endrer lovene sine, slik at min kunnskap blir ugyldig, så kan jeg bare finne ut av de nye lovene. Det har skjedd tidligere. Det er ikke en gompe-ting, det er en menneskelig ting, det bare raffinerer og øver opp den kraften du bruker hver gang du ser på noe du ikke forstår og spør ’Hvorfor?’ Du er i Smygard, Draco. Ser du ikke implikasjonen?»
Draco tittet opp fra Harrys bok. Hans ansikt viste gryende forståelse. «Trollmenn kan lære å bruke denne kraften.»
Forsiktig nå … agnet er satt ut, nå kroken … «Hvis du kan lære å tenke på deg selv som menneske istedenfor trollmann, så kan du øve opp og raffinere dine krefter som menneske.»
Og hvis den instruksjonen ikke akkurat fantes i hver vitenskapelige fagplan, så trengte ikke Draco få vite det akkurat nå, gjorde han?
Dracos øyne var nå tankefulle. «Du har … allerede gjort dette?»
«Til en viss grad,» gikk Harry med på. «Min utdannelse er ikke komplett. Ikke i elleveårsalderen. Men – min far kjøpte også privattimer til meg, ser du.» Greit, de hadde vært fattige studenter, og det hadde bare vært fordi Harry hadde en 26-timers døgnrytme, men det kunne ligge for nå …
Draco nikket sakte. «Du tror du kan mestre begge kunstene, samle kreftene sammen, og …» Draco stirret på Harry. «Gjøre deg selv til herre over begge verdenene?»
Harry ga fra seg en ond latter, det virker helt naturlig å gjøre det på dette tidspunktet. «Du må innse, Draco, at den verden du kjenner til, hele det magiske Storbritannia, er bare én rute på et mye større spillbrett. Spillbrettet som inkluderer steder som månen, og stjernene på nattehimmelen, som er lys på samme måte som solen, bare ufattelig langt bort; og ting som galakser som er enormt mye større enn jorda og solen, så store at bare vitenskapsmenn kan se dem og du ikke en gang vet at de eksisterer. Men jeg er virkelig ravnkloing, vet du; ikke smygarding. Jeg ønsker ikke å herske over universet. Jeg synes bare det burde kunne organiseres noe mer fornuftig.»
Det var ærefrykt på Dracos ansikt. «Hvorfor forteller du dette til meg?»
«Vel, ser du, ehm … det er ikke mange mennesker som vet hvordan man utfører virkelig vitenskap – å forstå noe for aller første gang, selv om det forvirrer deg noe så grundig. Hjelp ville være nyttig.»
Draco stirret på Harry med åpen munn.
«Men vær forsiktig, Draco, virkelig vitenskap er ikke som magi. Du kan ikke gjøre det og så gå videre upåvirket, på samme måte som du lærer ordene til en ny formel. Kraften kommer med en kostnad, en pris så høy at folk flest nekter å betale den.»
Draco nikket ved denne tanken; endelig hørte han noe han kunne forstå. «Og prisen?»
«Å lære å innrømme at du tar feil.»
«Øh …» sa Draco etter at den dramatiske pausen hadde vart en stund. «Skal du forklare det, eller … ?»
«Når du forsøker å finne ut av hvordan noe fungerer, på et dypt og grunnleggende nivå, så vil de første nittini forklaringene du kommer fram til være feil. Den hundrede forklaringen er riktig. Så du er nødt til å lære å innrømme at du tar feil, om igjen og om igjen. Det høres ikke ille ut, men det er så vanskelig at folk flest ikke kan utføre vitenskap. Alltid å stille spørsmålstegn ved dine egne tanker; alltid å ta et nytt blikk på ting du alltid har tatt for gitt,» som å ha en snopp i rumpeldunk, «og hver gang du endrer oppfatning, endrer du deg selv. Men nå går jeg litt kjapt fram her. Altfor kjapt. Jeg vil bare at du skal vite … jeg tilbyr å dele noe av denne kunnskapen med deg. Hvis du vil. Det er bare én betingelse.»
«Jah hah,» sa Draco. «Vet du, far sier at når noen stiller betingelser på den måten, så er det aldri et godt tegn. Noensinne.»
Harry nikket. «Ikke misforstå, og tro at jeg prøver å lage en kløft mellom deg og faren din. Det handler ikke om det. Det handler bare om at jeg ønsker å samhandle med folk på min egen alder, istedenfor å ha dette mellom meg og Lucifus. Jeg regner med at faren din synes det er greit, han vet at du også må vokse opp før eller siden. Men dine bevegelser i spillet vårt må være dine egne bevegelser. Det er min betingelse – at jeg samhandler med deg, Draco; ikke din far.»
«Jeg må gå,» sa Draco. Han reiste seg. «Jeg må ha litt tid til å tenke over dette.»
«Ta den tida du trenger,» sa Harry.
Lydene fra jernbaneplattformen endret seg fra uklar hvisking til normal bakgrunnsstøy idet Draco gikk.
Harry pustet sakte ut den lufta han hadde holdt inne uten helt å være klar over det, og tittet så på klokka på håndleddet, en enkel mekanisk modell som faren hadde kjøpt i håp om at den ville virke i nærvær av magi. Sekundviseren tikket fremdeles, og hvis minuttviseren viste riktig, var den ikke helt elleve ennå. Han burde vel komme seg på toget snart og holde utkikk etter hva hun nå het, men det virket som en god ide å bruke noen minutter på å gjøre pusteøvelser og se om blodet hans kunne bli litt varmere igjen.
Men da tittet Harry opp fra armbåndsuret, så han to figurer kommende mot seg, latterlig utseende med ansiktene tildekket av vinterskjerf.
«Hallo, herr Bronsse,» sa den ene maskedekkede figuren. «Kunne du være interessert i å bli med i Kaosordenen?»
Etterspill:
Ikke lenge etter, da all dagens ståk og bråk var vel overstått, satt Draco bøyd over pulten sin med fjærpenn i hånd. Han hadde et privat rom i Smygard-fangehullene, med sin egen pult og sin egen peis – dessverre var ikke en gang han høyt nok oppe til å være tilknyttet flumnettverket, men i det minste delte ikke Smygard den latterlige tanken at alle måtte sove på sovesaler. Det var ikke mange private rom, du måtte være den aller beste i en av de mest velrenommerte adelsslektene, men det kunne man ta for gitt med adelsslekta Malfang.
Kjære far,
skrev Draco. Og så stoppet han.
Blekk dryppet sakte fra fjærpennen, og flekket til pergamentet nær ordene.
Draco var ikke dum. Han var ung, men privatlærerne hadde lært ham opp godt. Draco visste at Potter sannsynligvis hadde mye større sympati for Humlesnurrs fraksjon enn det Potter ga uttrykk for … skjønt, Draco trodde at Potter kunne fristes. Men det var krystallklart at Potter forsøkte å friste Draco like mye som Draco forsøkte å friste ham.
Og det var også krystallklart at Potter var briljant, og ganske mye mer enn bare en tanke gal, og at han spilte et spill så stort at Potter selv sannsynligvis ikke forsto det, improvisert i topphastighet med like mye subtil finfølelse som en løpsk nundu. Men Potter hadde klart å velge en taktikk som Draco ikke bare kunne ignorere. Han hadde tilbudt Draco en del av sin makt, gamblet med at Draco ikke kunne bruke den uten å bli mer lik ham selv. Far hadde kalt dette for en avansert teknikk, og hadde advart Draco om at den ofte ikke fungerte.
Draco visste at han ikke hadde forstått alt som hadde hendt … men Harry hadde tilbudt ham en sjanse til å spille, og akkurat nå var den hans. Og hvis han sprutet ut med hele greia, ville det bli fars.
Når alt kom til alt, var det så enkelt. De enklere teknikkene krevde at offeret var intetanende, eller i det minste usikre. Smiger måtte skjules som beundring på en troverdig måte. (‘Du burde ha vært i Smygard’ er en gammel klassiker, svært effektiv overfor en bestemt type person som ikke forventer det, og hvis det virker, kan du gjenta det.) Men når du finner noens ultimate på-bryter spiller det ingen rolle om de vet at du vet. Potter, i sin gale, hastige framferd, hadde gjettet en nøkkel til Dracos sjel. Og hvis Draco visste at Potter visste det – selv om det jo hadde vært en naturlig ting å gjette seg fram til – så endret ikke det noe.
Så nå, for første gang i livet, hadde han virkelige hemmeligheter. Han spilte sitt eget spill. Det var en merkelig smerte forbundet med å holde noe hemmelig for far, men han visste at far ville bli stolt, og det gjorde det greit.
Han lot blekkdråpene få være på pergamentet – det var en skjult melding der, og en faren ville forstå, fordi de hadde spilt subtilitetens spill mer enn én gang – og skrev ut det ene spørsmålet som virkelig hadde gnagd på ham gjennom hele denne greia, den delen det virket som om han burde forstå, mens han slett ikke gjorde det.
Kjære far:
La oss anta at jeg har møtt en elev ved Galtvort, en som ikke allerede er i vår omgangskrets, som kalte deg et ’feilfritt dødsinstrument’ og sa at jeg var ’ditt ene svake punkt’. Hva ville du si om ham?
Det tok ikke lang tid før familieugla returnerte med svar.
Elskede sønn:
Jeg ville si at du har vært så heldig å møte noen som har fortroligheten til vår venn og verdifulle allierte, Severus Slur.
Draco stirret på brevet en stund, og kastet det til slutt på peisen.