Vintersola hadde gått ned i god tid før middagen var ferdig, slik at det var under det fredelige lyset fra stjerner som blinket ned fra det fortryllede taket i Storhallen at Hermine gikk av sted til Ravnklo-tårnet sammen med sin studiekamerat Harry Potter, som i det siste så ut til å ha idiotiske mengder tid til å studere. Hun hadde ikke den fjerneste ide om når Harry faktisk gjorde leksene sine, bortsett fra at de ble gjort, muligens av husnisser mens han sov.
Nesten hvert eneste øyepar i hele hallen så på dem idet de gikk ut gjennom de mektige dørene i spiserommet; de så mer ut som beleiringsdører i et slott enn som noe en elev burde være nødt til å passere på vei ut fra middag.
De gikk uten å snakke, og fortsatte å gå til det fjerne babbelet fra elevenes samtaler hadde dødd ut, og så gikk de to litt videre gjennom steinkorridorene før Hermine til slutt snakket.
«Hvorfor gjorde du det, Harry?»
«Gjorde hva?» sa Gutten-som-overlevde i en fraværende tone, som om hodet hans var et helt annet sted og tenkte på ting av enormt større betydning.
«Jeg mener, hvorfor sa du ikke bare nei til dem?»
«Vel,» sa Harry, mens skoene deres trasket over flisene, «jeg kan ikke bare gå rundt og si ‘nei’ hver gang noen spør meg om noe jeg ikke har gjort. Jeg mener, sett at noen spurte meg, ‘Harry, var det du som gjorde den spøken med den usynlige malingen?’ og jeg sier ‘nei’, og så sier de ‘Harry, vet du hvem som tullet med sopelimen til Griffing-speideren?’ og jeg sier ‘Jeg nekter å svare på det spørsmålet.’ Det ville være temmelig avslørende.»
«Og det er grunnen til,» sa Hermine forsiktig, «at du fortalte alle …» Hun konsentrerte seg for å forsøke å huske de nøyaktige ordene. «At hvis det, hypotetisk sett, var en konspirasjon, så kunne du ikke bekrefte eller benekte at den sanne mesteren bak konspirasjonen var gjenferdet til Salazar Smygard, og faktisk ville du ikke en gang være i stand til å innrømme at konspirasjonen eksisterte, så folk burde stoppe å spørre om det.»
«Ja,» sa Harry Potter og smilte svakt. «Det vil lære dem å ikke ta hypotetiske scenarier altfor alvorlig.»
«Og du ba meg om å ikke svare på noe –»
«Det kan tenkes at de ikke tror på deg, hvis du benekter det,» sa Harry. «Så det er bedre å ikke si noe, med mindre du vil at de skal tro at du er en løgner.»
«Men –» sa Hermine hjelpeløst. «Men – men nå tror folk at jeg gjør ting for Salazar Smygard!» Måten som griffingene hadde sett på henne på – måten som smygardingene hadde sett på henne på –
«Det er noe som følger med det å være en helt,» sa Harry. «Har du sett hva Kleggen sier om meg?»
Et kort øyeblikk forestilte Hermine seg at foreldrene hennes leste en avisartikkel om henne, og istedenfor at historien handlet om at hun hadde vunnet en nasjonal stavekonkurranse eller en av de andre måtene hun kunne se for seg å havne i avisen på, så sa overskriften ‘HERMINE GRANG GJØR DRACO MALFANG GRAVID’.
Det var nok til å få deg til å tenke to ganger på hele den der heltinne-greia.
Harrys stemme ble litt mer formell. «Og mens vi snakker om det, frøken Grang; hvordan går det med din nyeste oppgave?»
«Vel,» sa Hermine, «med mindre Salazar Smygards spøkelse virkelig dukker opp og forteller oss hvor vi kan finne bøller, så tror jeg ikke at vi kommer til å ha noe særlig flaks.» Ikke at hun var lei seg for det.
Hun kastet et blikk bort på Harry, og så at gutten ga henne et merkelig, intenst blikk.
«Vet du, Hermine,» sa gutten stille, som for å forsikre seg om at ingen andre i verden hørte det, «jeg tror du har rett. Jeg tror at noen mennesker får langt mer hjelp enn andre til å bli helter. Og jeg synes heller ikke at det er rettferdig.»
Og Harry trakk henne med seg etter heksekutten som lå over armen hennes, og dro henne med seg inn i en sidehall av den korridoren de gikk gjennom; munnen hennes gapte av overraskelse idet Harry fant fram tryllestaven; de rundet en sving i sidehallen og den var så smal at den nesten dyttet henne og Harry inn i hverandre, idet Harry pekte den veien de hadde kommet fra og bløtt sa «Stillus,» og så et øyeblikk senere, i motsatt retning, «Stillus» igjen.
Gutten så undersøkende rundt seg, ikke bare til hver side, men også opp mot taket og ned mot gulvet.
Og så stakk Harry hånda si inn i pungen og sa, «Usynlighetskappe.»
«Hviiip?» sa Hermine.
Harry trakk allerede ut folder av skimrende svart stoff fra minkelskinngjenstanden. «Slapp av,» sa gutten med et lite glis, «de er så sjeldne at ingen har brydd seg om å lage en skoleregel mot dem …»
Og så holdt Harry det mørke fløyelsstoffet ut mot henne, og sa, med merkelig formell stemme, «Jeg gir deg ikke fra meg, men låner deg bort, min kappe, til Hermine Johanne Grang. Beskytt henne vel.»
Hun stirret på kappens skimrende fløyel, stoff som svelget alt lys som falt på det bortsett fra det som glimtet fra små, merkelige refleksjoner, stoff så perfekt svart at det burde vist støv eller nupper eller noe, men gjorde det ikke; jo lenger du så på den, jo mer følte du at det du så på ikke var der i det hele tatt og det var bare en svart kappe.
«Ta den, Hermine.»
Knapt uten å tenke strakk Hermine ut hånda for å ta stoffet; og så akkurat idet hjernen hennes våknet, og hun begynte å trekke hånda tilbake, så slapp Harry kappen og den startet å falle og hun grep fatt i den uten å tenke. Og det øyeblikket fingrene hennes berørte og holdt kappen følte hun et slags uforklarlig støt strømme gjennom henne som da hun løftet opp tryllestaven sin for første gang; og det var som om en sang ble sunget, aldri så svakt, bak i sinnet hennes.
«Det er en av mine oppdragsgjenstander, Hermine,» sa Harry bløtt. «Den tilhørte min far, og det er ikke noe jeg kan erstatte hvis den blir borte. Ikke lån den bort til noen andre, ikke vis den fram til noen andre, ikke fortell noen at den eksisterer … men hvis du ønsker å låne den en stund, bare kom til meg og spør.»
Til slutt rev Hermine øynene vekk fra de dybdeløse svarte foldene og stirret tilbake på Harry.
«Jeg kan ikke –»
«Det kan du definitivt,» sa Harry. «Fordi det ikke er noe som er det minste rettferdig ved at jeg finner denne pakket inn i en gaveboks ved senga mi en morgen, og du … ikke.» Harry stoppet opp, tankefull. «Med mindre du fikk din egen usynlighetskappe; i tilfelle kan det være det samme.»
Implikasjonene av usynlighetskappe gikk til slutt opp for henne for fullt, og hun pekte en sjokkert finger på Harry, skjønt de var nær nok til at hun ikke kunne rette ut armen skikkelig, og stemmen hennes steg med en betraktelig porsjon indignasjon idet hun sa, «Så det er slik du forsvant fra eliksirskapet! Og den gangen da –» og så sporet hun av, fordi selv med en usynlighetskappe kunne hun allikevel ikke forstå nøyaktig hvordan Harry hadde …
Harry polerte neglene sine på kutten sin med kunstferdig nonsjalanse, og sa, «Vel, du visste at det måtte være noe slags triks involvert, ikke sant? Og nå vil heltinnen mysteriøst få vite når og hvor bøllene kan finnes – akkurat som om hun hørte bøllene planlegge det, selv om ingen på hennes alder på noen måte kunne gjort seg usynlig for å spionere på dem.»
Det var en pause og en stillhet.
«Harry –» sa hun. «Jeg – jeg er ikke så sikker lenger på om det å slåss mot bøller er en god ide.»
Harrys øyne møtte hennes stødig. «Fordi de andre jentene kanskje kan bli skadet?»
Hun nikket, bare nikket.
«Det er deres valg, Hermine, akkurat slik det er ditt eget. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre de åpenbare dumme tingene som alle gjør i bøker, som å forsøke å holde deg trygg og beskyttet og hjelpeløs, og få deg til å bli virkelig sint på meg, og dytte meg vekk mens du går av sted og ender opp i enda mer trøbbel, hvoretter du på en heroisk måte klarer deg gjennom det, og jeg etterpå får min åpenbaring og innser at bla, bla, bla og så videre. Jeg vet hvordan den delen av mitt livs historie går, så jeg bare hopper over det. Hvis jeg kan forutsi hva jeg kommer til å tenke senere, kan jeg like gjerne tenke det med en gang. Uansett, poenget mitt er, du burde heller ikke kvele dine venners initiativ for å holde dem trygge. Bare fortell dem rett ut at det er lett å forutse at det kommer til å gå skikkelig ille, og hvis de allikevel vil være heltinner etter det, så, greit.»
Det var i slike situasjoner at Hermine lurte på om hun noen gang kom til å bli vant til måten Harry tenkte på. «Harry, jeg,» stemmen hennes satt fast et kort øyeblikk, «jeg vil virkelig, virkelig ikke at de skal bli skadet! Spesielt ikke på grunn av noe jeg startet!»
«Hermine,» sa Harry alvorlig, «jeg er temmelig sikker på at du gjorde det rette. Jeg kan ikke helt se hva som realistisk sett kunne skje med dem som ville være verre for dem, i lengden, enn å ikke prøve.»
«Hva om de blir alvorlig skadet?» sa Hermine. Det kjentes som om stemmen ble blokkert i strupen hennes; hun husket at kaptein Ernst hadde fortalt hvordan Harry bare hadde stirret rett inn i bøllas øyne idet bølla bøyde fingrene hans bakover, før professor Stikling hadde kommet og reddet ham; og det var en annen tanke som kom etter det, om Hanna og hennes delikate hender med fingerneglene som hun møysommelig lakkerte i Håsblås-gult hver morgen, men det ga ikke hjernen hennes henne lov til å se for seg. «Og så – så kommer de aldri til å gjøre noe modig mer, aldri igjen –»
«Jeg tror ikke det fungerer på den måten,» sa Harry stødig. «Selv om alt går himmelropende galt, så tror jeg ikke det fungerer på den måten inne i et menneskelig sinn. Det viktige er å tro om deg selv at du er en som kan bryte ut av stengslene dine. Det å forsøke, og bli skadet, kan ikke på noen måte være verre for deg enn å … sitte fast.»
«Hva hvis du tar feil, Harry?»
Harry stoppet opp et øyeblikk, og så trakk han litt trist på skuldrene, og sa, «Hva om jeg har rett?»
Hermine så ned igjen på det svarte stoffet som rant over hendene hennes. Fra innsiden føltes kappen merkelig bløt og allikevel fast mot håndflaten hennes, som om den forsøkte å gi hånda hennes en beroligende klem.
Så løftet hun armen igjen, og holdt kappen ut mot Harry.
Harry beveget seg ikke for å ta imot.
«Jeg –» sa Hermine. «Jeg mener, takk, tusen takk, men jeg tenker fremdeles på saken, så du kan ta den tilbake for øyeblikket. Og … Harry, jeg synes ikke det er riktig å spionere på folk –»
«Ikke engang på kjente bøller, for å redde ofrene deres?» sa Harry. «Jeg har aldri blitt mobbet, men jeg har vært igjennom en realistisk simulering, og det føltes ikke spesielt behagelig. Har du noen gang blitt mobbet, Hermine?»
«Nei,» sa hun med stille stemme, og fortsatte å rekke Harrys usynlighetskappe fram mot ham.
Til slutt tok Harry kappen sin tilbake – hun følte et kort stikk av tap idet den uhørlige sangen forsvant fra baksiden av sinnet hennes – og startet å stappe det svarte stoffet tilbake i pungen sin.
Da pungen var ferdig med å spise det siste av tøyet, snudde Harry seg for å ta ned stillhetsbarrierene –
«Og, hm,» sa Hermine. «Det er ikke den usynlighetskappen, vel? Den vi leste om i biblioteket på side atten av Berta Pittelpytts oversettelse av Gottschalks En illustrert Gjennomgang av Tapte Gjenstander?»
Harry snudde hodet sitt tilbake, gliste svakt, og sa i nøyaktig samme tonefall som han tidligere hadde brukt til de andre elevene ved middagen, «Jeg kan ikke bekrefte eller benekte at jeg er i besittelse av magiske artefakter med utrolig kraft.»
Da Hermine klatret opp i senga den kvelden forsøkte hun fremdeles å bestemme seg. Livet hennes hadde vært enklere ved middagstider, på den tida der det ikke hadde vært noen praktisk måte å finne bøller på; og nå måtte hun velge på nytt; ikke for seg selv, denne gangen, men for vennene sine. I sinnet kunne hun se for seg Humlesnurrs rynkede ansikt og smerten det ikke helt hadde klart å skjule, og i sinnet hørte hun Harrys stemme som sa «Det er deres valg, Hermine, akkurat slik det er ditt eget.»
Og hånda hennes fortsatte å huske følelsen av kappen mot fingrene hennes; følelsen gikk på repetisjon, om igjen og om igjen ble den spilt av inne i hodet hennes. Det var en kraft tilknyttet den følelsen som overtalte tankene hennes til å vende tilbake til den, og til den sangen hun hadde hørt / ikke hadde hørt i en del av sinnet sitt, og magien som nå lå stille igjen.
Harry hadde snakket til kappen som om den var en person, bedt den om å ta godt vare på henne. Harry hadde sagt at kappen hadde tilhørt hans far; at han ikke kunne erstatte den hvis den ble borte …
Men … Harry ville da ikke virkelig gjøre det?
Bare gi henne en av de tre Dødens talismaner som ble skapt hundrevis av år før Galtvort?
Hun kunne si at hun følte seg smigret, men dette gikk langt forbi å føle seg smigret, det fikk henne til å lure på akkurat hva hun betydde for Harry.
Kanskje Harry var den typen person som gikk rundt og lånte bort eldgamle tapte artefakter til alle han anså som en venn, men –
Men når hun tenkte på hvilken del av Harrys liv han sa han hadde hoppet over, den delen der han forsøkte å sørge for at hun var trygg og beskyttet …
Hermine stirret opp i taket i Ravnklos sovesal. Et sted under senga si hørte hun Amanda og Su snakke. Hun skrudde opp lydløseren sin slik at hun ikke kunne høre de nøyaktige ordene, men kunne allikevel høre den fjerne mumlingen; det var noe betryggende ved å sove på en sovesal med de andre jentene. Harry pleide å skru lydløseren sin på maks, visste hun.
Hun begynte også å lure på om Harry faktisk, vel …
Du vet …
Likte henne.
Hermine brukte lang tid på å få sove den kvelden.
Og da hun våknet opp neste morgen stakk det en liten pergamentbit fram fra under puta hennes som sa Klokka halv elleve vil du finne en bølle i fjerde gangvei til venstre for den hallen som fører ut av eliksir-klasserommet –S.
Da Hermine kom inn i Storsalen den morgenen var magen hennes full av sommerfugler på størrelse med hippogriffer, og selv mens hun nærmet seg Ravnklos frokostbord hadde hun ennå ikke bestemt seg for hva hun skulle gjøre.
Det var en ledig plass ved siden av Padma, så hun. Det burde altså være der hun burde sette seg, hvis hun skulle si det til Padma og så be Padma om å si det til Dafnia og Tracey.
Hermine gikk mot den ledige plassen ved siden av Padma.
Ord ventet i strupen hennes, Padma, jeg fikk en mysteriøs melding –
Og hun kunne føle en diger mursteinsmur inne i seg som hindret ordene i å komme ut. Hun kom til å sette Hanna og Susanne og Dafnia i fare. Ta dem i hånda og lede dem rett inn i trøbbel. Det var Galt.
Eller hun kunne bare gå og prøve å takle bølla på egen hånd, uten å si noe til vennene sine, og det var, helt åpenbart, også Galt.
Hermine visste at hun sto overfor et Moralsk Dilemma, akkurat som alle de heksene og trollmennene hun hadde lest om i fortellinger. Det var bare det at i fortellinger fikk alltid folk et riktig valg og et feil valg, ikke to valg som var feil, hvilket virket en smule urettferdig. Men hun hadde på følelsen, av en eller annen grunn – kanskje det kom av den måten Harry alltid snakket om hvordan historiebøkene ville se dem – at hun nå måtte foreta en Heltemodig Avgjørelse, og at hele hennes liv nå kunne gå i to forskjellige retninger, avhengig av hva hun valgte akkurat nå, denne morgenen.
Hermine satte seg ned ved bordet uten å se seg om til noen av sidene, hun bare stirret på tallerkenen og sølvtøyet som om de kanskje hadde svarene skjult inne i seg; hun tenkte så hardt som hun noensinne hadde gjort, og noen sekunder senere hørte hun Padmas stemme hviske nesten inne i øret hennes, «Dafnia sier at hun vet hvor det kommer til å være en bølle klokka halv elleve i dag.»
Fordømt.
De var alle fordømt, etter Susanne Beinings mening.
Tante hadde av og til fortalt historier som startet slik som dette; folk som gjorde noe de visste var idiotisk, og historiene sluttet vanligvis med at noen var fordømte ut over veggene og ut over gulvene og lagde flekker på tantes sko.
«Hei, Padma,» mumlet Parvati, stemmen hennes var bare så vidt hørbar over de bløte trinnene til åtte jenter som trippet på tærne gjennom korridoren som førte mot eliksir-klasserommet, «vet du hvorfor Hermine har sukket hele morgenen –»
«Ingen snakking!» hveste Lavendel, den harde hviskingen hørtes mye høyere ut enn Parvatis mumling. «Du vet aldri når Ondskapen lytter!»
«Sssh!» sa tre andre jenter enda høyere.
Fullstendig, totalt, helt ekstremt fordømt.
Idet de nærmet seg den fjerde korridoren til venstre for eliksirklasserommet, der Dafnias mysteriøse informant hadde sagt at bøllingen ville finne sted, beveget de åtte seg saktere forover; lyden av føttene deres ble bløtere, og til sist gjorde general Grang den håndbevegelsen som betydde Stopp, jeg går og ser etter.
Og så løftet Lavendel hånda, og da Hermine snudde seg for å se på henne, så Lavendel forvirret ut; hun pekte rett nedover i korridoren, gestikulerte for seg selv, og så prøvde hun å gi noen tegn som Susanne ikke forsto –
General Grang ristet på hodet, og nok en gang, denne gangen med saktere og mer overdrevne bevegelser, gjorde hun tegnet for Stopp, jeg går og ser etter.
Lavendel, som så enda mer forvirret ut, pekte tilbake den veien de hadde kommet, og gjorde en sprettende bevegelse med den andre hånda.
Nå så alle til og med mer forvirret ut enn Lavendel, og Susanne tenkte syrlig at én times øvelse for to dager siden ikke var nok til å huske et nytt sett kodesignaler.
Hermine pekte på Lavendel, så på gulvet under Lavendels føtter, og ansiktsuttrykket hennes gjorde det fullstendig klart at hensikten var Du. Blir. Her.
Lavendel nikket.
Dom-me-dag, gikk ordene av Kaoslegionens marsjsang gjennom Susannes hode, dom-me-dag dom-me-dag dom-me-dag …
Hermine grep innenfor kutten, og trakk ut en kort stav med et speil på enden, og et øyestykke. Svært stille og forsiktig krøp ravnklojenta opp mot veggen, rett ved der gangen åpnet seg ved korridoren, og dyttet så vidt tuppen av øyestykket rundt hjørnet.
Så litt til.
Så litt til.
Så stakk general Grang forsiktig hodet rundt hjørnet.
General Grang vendte seg tilbake mot dem, nikket, og gjorde håndtegnet for følg meg.
Susanne følte seg litt bedre idet hun krøp framover. Den delen av Planen som hadde gått ut på at de skulle komme dit en halvtime før bølla hadde, tilsynelatende, fungert. Kanskje de bare var en smule fordømte …?
Klokka ti tjueni, nesten presis på sekundet, dukket bølla opp. Hvis noen hadde vært i nærheten for å høre det – skjønt korridoren var tilsynelatende tom – så ville de ha hørt skoene hans klikke solid gjennom hovedkorridoren, gå inn den lille gangen, gå mot der gangen svingte rundt det første hjørnet, og så stoppet han, litt overrasket av å se at gangveien nå endte i en solid mursteinsvegg der det ikke hadde vært noen vegg før.
Så trakk bølla på skuldrene og snudde seg, mens han lente seg tilbake for å holde utsikt med hovedgangen fra rett rundt hjørnet.
Det var tross alt slottet Galtvort.
Bak de raskt transfigurerte tynne panelene de hadde brukt for å skape innrykk av en mursteinsmur ventet jentene; de snakket ikke, de beveget seg ikke, de pustet nesten ikke, men så på gjennom tittehullene de hadde laget for seg selv.
Idet Susannes blikk saumfor bølla kunne hun kjenne at brystet hennes strammet seg, og det forplantet seg helt ned til tærne. Gutten så ut til å være i syvende klasse, om ikke eldre, og kutten hans hadde grønne striper istedenfor de røde som de hadde håpet på, og han hadde muskler, og etter å ha sett litt lenger, innså Susanne at stillingen hadde den balansen som innebar at han duellerte.
Så hørte alle lyden av flere føtter som nærmet seg fra korridoren. Smygardingene og griffingene i fjerde trinn hadde nettopp kommet ut fra eliksirtimen.
Fottrinnene trampet forbi, fjernet seg og døde ut; og bølla foretok seg ikke noe. Et øyeblikk følte Susanne et stikk av lettelse –
Så hørtes en ny, mindre gruppe fottrinn som kom nærmere.
Bølla gjorde fremdeles ingenting, idet fottrinnene passerte.
Dette hendte noen flere ganger.
Og så, idet de kunne høre den svake lyden av et siste par med fottrinn, hørte jentene bøllas stemme som sa, klart og kaldt og stille, «Parero.»
Noen gispet faktisk på det tidspunktet, skjønt heldigvis veldig, veldig lavt. Hvis de ikke en gang kunne få inn et eneste skudd –
Bøllene lærte allerede, innså Susanne; hun hadde ikke forventet at FULHET ville ha handlefrihet særlig lenge før bøllene tok hintet – men – Hermine hadde allerede overvunnet tre bøller – og skolen hadde summet med spekulasjoner om Salazar Smygards spøkelse, i går –
Han venter oss!
Susanne ville ha hvisket at de måtte gi opp, at de måtte avbryte planen, det var bare det at det ikke var noen måte å gi en beskjed –
«Stillus,» sa bølla med en bløt, bestemt stemme idet tryllestaven hans pekte mot korridoren, og den blå uklarheten av skjoldformelen skimret rundt ham. «Apporto offer.»
Da fjerdeklassingen kom innenfor synsvidde dinglet han opp ned som om en usynlig hånd holdt det ene beinet hans; den rødstripede kutten begynte å gli nedover hoftene og viste fram buksene under. Munnen hans åpnet og lukket seg hjelpeløst, men ingen lyd kom ut.
«Jeg antar at du lurer på hva som foregår,» sa den syvendeårs smygardingen med stille, kald stemme. «Ikke bekymre deg om det. Det er så enkelt at selv en griffing kan forstå det.»
Med disse ordene formet smygardingens venstre hånd en knyttneve som ble kjørt hardt inn i griffingens mage. Fjerdeklassingen vred seg febrilsk, men ingen ord kom ut av munnen hans.
«Du er mitt offer,» sa den eldre smygardingen. «Jeg er en bølle. Jeg har tenkt til å jule deg opp. Og så får vi se om noen stopper meg.»
Akkurat da innså Susanne at det var en felle.
Og omtrent samtidig klang den mektige og lyse stemmen til ei ung jente, som skrek, «Stopp, ugjerningsmann! Finite Incantatem!»
Lavendel, tenkte Susanne, pinefullt. Griffingjenta hadde meldt seg frivillig til å være en distraksjon, mens de andre utførte et flankeangrep fra et sted bølla ikke ville vente det, det hadde vært planen, men nå –
«I Galtvorts navn,» skrek Lavendels stemme ut, skjønt de ikke kunne se henne, «og i navnet til heltinner overalt, så befaler jeg deg å slippe den IIIIIK!»
«Exitarmus,» sa bølla. «Lamstivosløvus. Apporto teit heltinne.»
Da Lavendel kom flytende innenfor synsvidde, dinglende etter en fot og bevisstløs, blunket Susanne; jenta hadde på seg skjørt og bluse i klart mørkerødt og gull, istedenfor den vanlige Galtvort-kutten.
Bølla ga også jentas kropp som hang opp og ned et pussig blikk, og så pekte han med tryllestaven på henne og sa «Finite Incantatem,» men klærne forble uforandret.
Så trakk bølla på skuldrene, og så, fremdeles vendt mot Lavendel istedenfor den dinglende fjerdeårs gutten, trakk han knyttneven sin tilbake –
«Hamrius!» skrek fem stemmer, og fem grønne spiraler skjøt fram fra fem tryllestaver som siktet gjennom fem hull i den falske veggen, og et øyeblikk senere ropte Hermines stemme «Lamstivosløvus!»
Fem grønne spiraler knuste ineffektivt mot den blå tåka, og Hermines røde skudd spratt vekk fra skjoldet og traff fjerdeklassingen, som rykket til og så ble stille.
Og bølla fra sjuende snudde seg rundt og smilte barskt idet førsteklassejentene skrek og angrep.
Susannes øyne åpnet seg brått, og øyeblikkelig rullet hun seg vekk fra der hun hadde ligget på gulvet, lungene hennes brant fremdeles og hele kroppen gjorde fremdeles vondt fra å ha blitt truffet; etter det hun kunne se hadde kampen bare beveget seg noen sekunder framover, Hannas kropp falt med armene utstrakt i retning Susanne, «Holkium!» ropte Hermine, men den eldre gutten viftet bare med staven som etterlot seg en grønn glød og Hermines formel ble synlig omgjort til et regn av blåhvite gnister, og i omtrent samme bevegelse sa bølla «Lamstivosløvus!» og Hermine ble blåst bakover og Susanne hentet opp all den magiske kraften hun hadde igjen og ropte «Stimulus!» mot Hermines kropp i det bølla snudde seg mot henne, og så skrek Padma «Prismatis!» rett før bølla ropte «Hindrio!», og regnbuesfæren dannet seg rundt bølla og den syvendeårs smygardingen sjanglet idet hans egen heksing ble reflektert tilbake på ham selv, men et øyeblikk senere sveipet bøllas tryllestav opp for å berøre seg selv og så ble Padmas prismatiske sfære knust som en såpeboble idet bøllas tryllestav skar igjennom den og «Stimulus!» skrek Parvati mot Hannas kropp, og Tracey og Lavendel skrek samtidig «Vingardium Leviosa!» –
Hanna Abom holdt ut tryllestaven med en hånd som skalv av utmattelse; nå hadde hun ikke engang nok magi igjen til en eneste Stimulus.
Resten av gangen lå i stillhet, falne kropper lå spredt ut over bakken; Padma og Tracey og Lavendel, Hermine og Parvati i en haug mot veggen; Susann sto forsteinet mens øynene hjelpeløst fulgte handlingen, selv griffinggutten lå henslengt uten en bevegelse (Hermine hadde vekket ham og han hadde kjempet, men det hadde ikke vært nok.)
Det hadde vært en svært kortvarig kamp.
Bølla smilte fremdeles, de eneste tegnene på anstrengelse hos ham var en lett bølge i den blå gløden som omga ham, og et par svetteperler på panna.
Bølla løftet hånda, tørket svette av panna, og snek seg mot henne som en menneskeformet levende dødskappesvever.
Hanna snudde seg og flyktet, hun spant rundt og sprang med skrik som satt fast i halsen, spurtet forbi det falne panelet med den falske mursteinsveggen, sprang nedover korridoren så hurtig hun klarte, og dukket fra side til side så godt hun kunne –
Rett før Hanna kom til svingen sa bøllas stemme bak henne «Spasmio!» og hun fikk forferdelige kramper i beina, hun falt overende og skled og hodet hennes traff veggen, men hun la ikke en gang merke til den smerten idet hun startet å hyle med smertefullt forvridde muskler –
Bølla snek seg fremdeles mot henne, så Hanna idet hun snudde hodet; sakte kom han mot henne, fremdeles med det forferdelige smilet.
Og hun rullet, til tross for smerten fra leggmusklene som lagde knute på seg, hun rullet rundt hjørnet i korridoren og skrek, «Gå vekk!»
«Jeg trukke det,» sa bølla, nå med en stemme dyp og skremmende som en voksen manns, han hørtes svært nær ut nå.
Bølla gikk rundt hjørnet og Dafnia Grønbek kjørte sitt Eldgamle Klinge rett inn i mellomgulvet hans.
Et kraftig glimt lyste opp hele korridoren –
De syv jentene forlot madam Pomfrits kontor med en kuet mine, og etterlot seg en av dem fremdeles liggende i en sykehusseng.
Hanna ville være bra igjen om rundt trettifem minutter, hadde helbredersken sagt; avrevne muskler var lette å fikse.
Dafnia hadde tatt seg av all snakkingen, og ifølge henne hadde Hanna feilet litt med en langløpsformel, hvilket hadde forårsaket krampene. Madam Pomfrit hadde gitt dem et skarpt blikk, men hadde ikke forfulgt saken, selv om den formelen var omtrent seks år over deres nivå.
Madam Pomfrit hadde også gitt Dafnia en eliksir for å avhjelpe tilstanden med total magisk utslitthet, og advart henne mot å bruke noen form for magi de neste tre timene. Det, etter sigende, hadde vært fordi Dafnia brukte altfor mye magi på å forsøke å Finite Hanna, – istedenfor at hennes Eldgamle Klinge trakk ut all magien hennes for å bryte Parero-formelen.
Resten av dem hadde bestemt seg for å ikke si noe om blåmerkene under kuttene før de kunne få noen eldre jenter til å kaste Restitutio. Det var grenser for hva Dafnia kunne snakke seg ut av.
Hele greia, tenkte Susanne, hadde vært for nære på, altfor nære på. Hvis bølla hadde så mye som sett rundt hjørnet – hvis han hadde tatt seg tid til å kaste skjoldformelen igjen –
«Vi burde stoppe,» sa Susanne så snart de syv var utenfor hørevidde fra helbrederskens kontor. «Vi burde stoppe å gjøre dette.»
Deretter, av en eller annen grunn, selv om det var meningen at de skulle stemme over denne typen ting, snudde alle seg for å se på general Grang.
Solskinnsgeneralen snudde seg ikke for å se på henne, hun bare gikk videre med et tankefullt blikk.
Etter en liten stund sa Hermine Grang, med en stemme som hørtes tankefull og litt trist ut, «Hanna sa at hun ikke ville at vi skulle stoppe. Jeg er ikke sikker på om det er riktig av oss å … være mindre modige for hennes skyld, enn det hun er.»
Alle de andre jentene, utenom Susanne, nikket til dette.
«Jeg tror at dette gikk så dårlig som det kunne gå,» sa Parvati. «Og vi kan takle det. Det har vi bevist nå.»
Susanne kunne ikke komme på noe å si til dette. Hun trodde ikke at det å skrike så høyt hun kunne om åpenbar idioti og DOMMEDAG ville være overtalende. Og hun kunne heller ikke bare forlate de andre jentene. Var det ikke nok å være forbannet med hardt arbeid, hvorfor måtte håsblåsinger være lojale i tillegg til alt annet?
«Forresten, Lavendel,» sa Padma. «Hva i navnet til Merlins underbukser hadde du på deg der borte?»
«Heltekostymet mitt,» sa griffingjenta.
Dafnia hørtes matt ut, og snakket uten å snu på hodet mens hun trasket nedover gangen. «Det er kostymet til Griffings Soldater i skuespillet Månesoldatenes krøniker.»
«Transfigurerte du det?» sa Parvati og så forvirret ut. «Men bølla kastet Finite på deg, jeg skjønner ikke –»
«Niks!» sa Lavendel. «Det er ekte! Du skjønner, jeg bare transfigurerte heltekostymet mitt om til vanlig bluse og skjørt på forhånd, så det eneste jeg trengte å gjøre var å kaste Finite på meg selv etter at jeg så bølla. Vil du ha ditt eget kostyme, Parvati? Jeg fikk laget mitt i går, Alvilde og Edvin i sjette klasse gjorde det, for tolv sigder –»
«Jeg tror,» sa general Grang med forsiktig stemme, «at det ville få alle til å se litt latterlige ut.»
«Vel,» sa Lavendel, «vi burde stemme over hvorvidt –»
«Jeg tror,» sa general Grang, «at uansett hva noen av dere stemmer, så vil jeg ikke bli funnet død ikledt et slikt kostyme –»
Susanne ignorerte diskusjonen. Hun forsøkte å komme fram til en eller annen lur strategi for å bli mindre fordømt.
Hele Storhallen ble stille, om det så bare var et kort øyeblikk, idet de syv av dem kom inn for å spise lunsj.
Så startet applausen.
Den var spredt; ikke den massive klappingen av alle som applauderte på likt. Mye av den kom fra Griffing-bordet, mindre fra Håsblås og Ravnklo, og ikke noe fra Smygard.
Dafnia følte ansiktet stramme seg. Hun hadde håpet – vel, kanskje etter at de hadde funnet en Griffing-bølle å stoppe, og en smygarding å redde, så ville hennes med-smygardinger kanskje innse –
Hun så bort på Håsblås-bordet.
Nilus Langballe applauderte med hendene høyt over hodet, skjønt han smilte ikke. Kanskje han hadde hørt om Hanna, eller kanskje han lurte på hvorfor Hanna ikke var der.
Så, ikke helt i stand til å hindre seg selv fra å gjøre det, tittet hun bort på lærerbordet.
Professor Stiklings ansikt var rynket med bekymringer. Hun og professor McSnurp bøyde hodene sine mot rektor Humlesnurr, som så alvorlig ut, og leppene deres beveget seg raskt. Professor Pirrevimp så mer resignert ut enn noe annet, og Krengle, med slapt ansikt, stakk skjelvende mot suppen sin med en skje som var trykket inn i en knyttneve.
Professor Slur så direkte på –
Henne?
Eller – på Hermine Grang, som sto ved siden av henne?
Et lite, tynt smil gled over eliksirmesterens ansikt, og han løftet hendene, og førte dem sammen i en bevegelse som var for sakte til å være et ordentlig klapp, og så vendte eliksirmesteren oppmerksomheten tilbake til tallerkenen sin og ignorerte konversasjonen rundt seg.
Dafnia følte en kuldegysning idet hun raskt snudde seg for å gå mot Smygard-bordet. Susanne og Lavendel og Parvati skrellet av fra gruppa, og satte kursen mot Håsblås- og Griffing-bordene på den andre siden av Storhallen.
Det skjedde mens de passerte den delen av Smygard-bordet der Smygards rumpeldunklag satt.
Det var da Hermine plutselig snublet, snublet brått som om noen trakk henne ned, og forsvant sprellende inn i åpningen mellom der Markus Flint og Lusian Wold satt, og det var en trist, liten plaskelyd da Hermines ansikt stoppet opp på Flints tallerken med steik og potetmos.
Så skjedde alt sammen altfor raskt, eller kanskje det bare var Dafnia selv som tenkte for sakte, i det Flint brølte indignert og hånda hans røsket Hermine bakover og hev henne inn i Ravnklo-bordet, og hun kolliderte med ryggen til en elev og kollapset på gulvet –
Stillheten spredte seg ut som ringer i vann.
Hermine dyttet seg opp på hendene, skjønt hun kom seg ikke helt opp på føttene; Dafnia kunne se at hele kroppen hennes ristet, og at ansiktet hennes fremdeles var dekket med potetmos og småbiter av steik.
I et langt øyeblikk var det ingen som snakket, ingen som beveget seg. Som om ingen i hele Storhallen kunne se for seg, noe mer enn det Dafnia kunne, hvordan dette kom til å utvikle seg.
Så kom Flints kraftige stemme, stemmen til Smygard-kapteinen som var vant til å brøle ut kommandoer på rumpeldunkbanen, og rumlet farlig, «Du ødela maten min, jentunge.»
Nok et øyeblikk med frossen stillhet. Hermines hode – Dafnia kunne se at det skalv – snudde seg for å se på Smygards rumpeldunkkaptein.
«Si unnskyld,» sa Flint.
Harry Potter startet å reise seg fra Ravnklo-bordet, og så stoppet han halvveis, som om han akkurat kom til å tenke på noe –
Så reiste fem andre mennesker seg fra Ravnklo-bordet.
Hele Smygards rumpeldunklag reiste seg, og tryllestavene fant veien til hendene deres; og så reiste elevene ved Griffing-bordet seg, og ved Håsblås-bordet, og uten å tenke seg om snudde Dafnia seg for å se på lærerbordet, og hun så at rektor fremdeles satt og observerte, bare observerte, Humlesnurr bare så på og han hadde en hånd utstrakt som for å holde tilbake professor McSnurp – om bare ett sekund kom noen til å kaste en heksing, og så ville det være for sent, hvorfor gjorde ikke rektor noe –
Og en stemme sa, «Mine beklagelser.»
Dafnia snudde seg tilbake for å se, med munnen hengende åpen i absolutt sjokk.
«Skrubberunt,» sa den glatte stemmen, og potetmosen forsvant fra Hermines ansikt og avdekket ravnkloingens overraskede uttrykk idet Draco Malfang nærmet seg henne, la vekk tryllestaven og gikk ned på et kne ved siden av henne og tilbød henne en hjelpende hånd.
«Beklager det der, frøken Grang,» sa Draco Malfangs høflige stemme. «Jeg antar at noen syntes at de var morsomme.»
Hermine tok Dracos hånd, og Dafnia innså plutselig hva som kom til å skje –
Men Draco Malfang trakk ikke Hermine halvveis opp bare for å slippe henne.
Han bare trakk henne opp på føttene.
«Takk,» sa Hermine.
«Bare hyggelig,» sa Draco Malfang med en høy stemme, og så seg ikke rundt for å se på at alle fire av Galtvorts hus stirret fullstendig sjokkert på ham. «Bare husk at det å være slu og ambisiøs ikke betyr at du må være som det der.»
Og så gikk Draco Malfang tilbake til sin plass ved Smygard-benken og satte seg ned som om han ikke nettopp hadde – han hadde ikke nettopp – han hadde bare –
Hermine gikk til nærmeste ledige plass på Ravnklo-benken og satte seg.
Et stort antall andre mennesker satte seg også, temmelig sakte.
«Dafnia?» sa Tracey. «Er alt bra med deg?»
Dracos hjerte hamret så hardt i brystet hans at han var bekymret for om det kanskje ville eksplodere rett ut av brystet i en dusj av blod, slik den forbannelsen Alekto Misfall en gang hadde brukt på en valp.
Dracos ansikt forble fullstendig kontrollert, fordi han visste (det hadde blitt drillet inn i ham, igjen og igjen) at hvis han viste det minste tegn på frykten han følte, så ville huskameratene hans rive ham i biter som en sverm akromantulaer.
Det hadde ikke vært tid til å sjekke med Harry Potter, ingen tid til å plotte, ingen tid til å tenke, bare det ene øyeblikket der han innså at tida for å starte å redde Smygards rykte var akkurat nå.
Fra alle sider av det lange Smygard-bordet stirret sinte ansikter på Draco.
Men de var i undertall mot ansiktene som bare så forvirret ut.
«Ålreit, jeg gir opp,» sa en sjetteklassegutt som Draco ikke gjenkjente, som satt på andre siden av ham og to plasser til høyre. «Hvorfor gjorde du det, Malfang?»
Selv om munnen hans var svært tørr, svelget ikke Draco. Det ville ha vært et tegn på frykt. Istedenfor tok han en bit gulrot, som hadde vært det fuktigste av alt på tallerkenen hans, og tygget og svelget, mens han tenkte så raskt han kunne.
«Vet du,» sa Draco, og gjorde stemmen sin så kuttende han kunne – mens hjertet hans dunket enda hardere i brystet, idet alle rundt ham stoppet å snakke for å lytte – «det er sannsynligvis en eller annen måte å få Smygard til å se enda verre ut enn å angripe åtte førsteårige jenter fra alle fire hus som samarbeider om å stoppe bøller, men jeg kan ikke forestille meg hva det skulle være. På denne måten får vi fordel av det Grønbek gjør.»
De forvirrede ansiktene fortsatte å være forvirret.
«Hva?» sa sjetteårs-gutten, og «Vent, hvilken fordel?» sa femteklassejenta på hans høyre side.
«Det får huset Smygard til å se bedre ut,» sa Draco.
Smygardingene rundt ham ga ham undrende blikk som om han nettopp hadde forsøkt å forklare algebra.
«Se bedre ut for hvem?» sa den sjetteårs gutten.
«Men du hjalp nettopp en grums,» sa den femteårs jenta. «Hvordan er det ment å se bra ut?»
Dracos strupe tetnet seg. Hjernen hans opplevde en forferdelig feilfungering der den ikke kunne komme på noe annet å si enn sannheten –
Så, «Det er sannsynligvis en form for utrolig smart plott som Malfang er i gang med,» sa en annen femteklassing. «Dere vet, som i Lysets tragedie, der alt som ser ut som tilbakeslag er en del av plottet. Og det ender opp med Grangs hode på en påle og ingen mistenker at det var ham.»
«Det gir mening,» sa noen lenger ned ved bordet, og det ble masse nikking.
«Vet du hva sjefen driver med?» mumlet Vincent lavt.
Grylius Gurgel svarte ikke. I hodet sitt kunne han høre svært tydelig lyden av sin herres stemme som sa, Jeg kan ikke tro at jeg trodde på hvert ord av det der, den dagen ryktet hadde startet om at Salazar Smygard viste Potter og Grang hvor de kunne finne bøller.
«Herr Gurgel?» hvisket Vincent.
Grylius Gurgels lepper formet ordene, Åh nei, men ingen lyd kom ut.
Hermine hadde forlatt lunsjen tidlig den dagen, av en eller annen grunn hadde hun ikke følt seg sulten. De få sekundene av forferdelig ydmykelse hadde fortsatt å brenne gjennom hjernen hennes, igjen og igjen, følelsen da ansiktet hennes ble skviset inn i potetmosen, og så å bli kastet gjennom lufta, og så smygardguttens stemme som sa ‘Si unnskyld’ … det kunne være den aller første gangen i hele hennes liv der hun følte for å hate noen. Gutten som hadde kastet henne (Markus Flint, sa de at navnet hans var) og hvem det nå var som hadde kastet den snubleheksingen på henne i første omgang … hun hadde følt det, i et forferdelig øyeblikk hadde hun hatt lyst til å gå og si til Harry at hvis han begynte å bli kreativ på hennes vegne, så ville hun ikke ha noe imot det.
Hun hadde ikke vært et minutt ute av Storhallen før hun hørte løpende føtter bak seg, og snudde seg for å se Dafnia som sprang mot henne.
Og lyttet til hva solskinnssoldaten hennes hadde å si …
«Forstår du ikke?» Dafnias stemme var så vidt under et skrik. «Bare fordi noen er snille mot deg betyr ikke at de er din venn! Han er Draco Malfang! Faren hans er dødseter, alle foreldrene til alle vennene hans er dødsetere – Nokk, Gurgel, Krabbe, alle rundt ham, forstår du det? De forakter gompefødte alle sammen, de vil at alle som er som deg skal dø, de synes at du ikke er brukelig til noe utenom å være et offer i forferdelige mørke ritualer! Draco er den neste lord Malfang, han er blitt oppdratt fra fødselen av til å hate deg og han er blitt oppdratt fra fødselen av til å juge!» Dafnias grågrønne øyne stirret flammende på henne, og forlangte godtakelse og forståelse.
«Han –» sa Hermine sviktende. Hun husket taket, det forferdelige sjokket idet hun startet å falle, Draco Malfangs hånd som grep hennes og holdt så hardt at hun hadde hatt blåmerker etterpå. Hun måtte be ham to ganger før han til slutt lot henne falle. «Kanskje Draco Malfang ikke er som dem –»
Dafnias hvisking var nesten som et skrik. «Hvis han ender opp med å ikke gjøre noe mot deg, ti ganger så hardt som det han hjalp deg med, så er livet hans over, forstår du? Jeg mener, Lucifus Malfang ville bokstavelig talt gjøre ham arveløs! Vet du hva sjansene er for at han ikke har en slu plan?»
«Liten?» sa Hermine med tynn stemme.
«Null!» hveste Dafnia. «Jeg mener ingen! Jeg mener mindre enn null! Jeg mener at den sjansen er så liten at du ikke kunne finne den med tre forstørrelsestryllinger og en Pol-Pek-formel og – og – og et eldgammelt kart og en kentaurprofet! Alle i Smygard vet at han pønsker ut en slu plan mot deg og ikke vil bli mistenkt, jeg hørte at noen sa at noen så at han pekte tryllestaven sin mot deg rett før du snublet – skjønner du ikke? Alt dette er en del av Malfangs plan!»
Draco satt og spiste steik med stekt blomkål og askesnogsaus (den var ikke laget av ekte askesnogegg, den bare smakte som ild), og forsøkte å ikke le og forsøkte å ikke gråte.
Han hadde hørt om plausibel grunn til å nekte, men hadde ikke innsett hvor mye det hadde å si før han fant ut at Malfangene ikke hadde noen.
«Vil dere vite hva plottet mitt er?» sa Draco. «Her er plottet mitt. Jeg har ikke tenkt til å gjøre noe, og så neste gang folk tror at jeg plotter noe, så vil de ikke være sikre.»
«Huh …» sa femteklassingen. «Jeg tror ikke at jeg tror på deg, det høres ikke snedig nok ut til å være det virkelige svaret –»
«Det er det han vil du skal tro,» sa den femteårs jenta.
«Albus,» sa Minerva i en farlig tone, «planla du alt dette?»
«Vel, hvis jeg faktisk knipset fingrene mine under bordet, så ville jeg ikke bare fortelle deg det –»
Forsvarsprofessorens skjelvende hånd mistet skjeen ned i suppen igjen.
«Hva mener du, lurte dere inn i en felle?» sa Milly. De to satt med beina i kors på Dafnias seng, etter å ha gått rett dit fra Storhallen etter lunsj. «Med mine Seer-Øyne som stirrer gjennom Selve Tiden, så jeg at dere vant!»
Dafnia stirret på Milly, og hennes egne bare vanlige dødelige øyne var ganske smale for øyeblikket. «Den gutten ventet på oss!»
«Vel, ja!» sa Milly. «Alle vet at dere jakter på bøller!»
«Hanna ble truffet av en virkelig smertefull heksing,» sa Dafnia. «Hun måtte oppsøke en helbreder, Milly! Hvis vi er venner, burde du advart meg!»
«Hør, Dafnia, jeg fortalte deg –» Smygardjenta stoppet opp, som om hun forsøkte å huske noe, og så sa hun, «Jeg mener, jeg fortalte deg, det jeg Ser må skje. Hvis jeg forsøker å endre det, hvis noen forsøker å endre det, så vil virkelig forferdelige, forskrekkelige, ikke bra, ekstremt dårlige ting skje. Og så vil det skje uansett. Hvis jeg Ser at dere blir jult opp, så kan jeg ikke fortelle deg det, for da vil dere prøve å ikke dra dit, og så –» Milly stoppet.
«Og så?» sa Dafnia skeptisk. «Jeg mener, hva skjer hvis vi rett og slett ikke drar dit?»
«Jeg vet ikke!» sa Milly. «Men det får sannsynligvis det å bli spist av dødskappesvevere til å ligne på et teselskap!»
«Hør, selv jeg vet at det ikke er slik profetier fungerer,» sa Dafnia, og stoppet så opp. «I det minste fungerer ikke profetier på den måten i skuespill …» Vel, måtte hun innrømme, det var jo alle former for tragedier der det å forsøke å unngå en profeti fikk det til å skje, eller der det, på den annen side, å forsøke å følge det profetien sa var den eneste grunnen til at det skjedde. Men du kunne få profetier til å gjøre som du ville hvis du var smart nok; eller noen som elsket deg høyt nok kunne ta din plass; eller med nok innsats så var det mulig å fullstendig gå imot en profeti … Skjønt, igjen, i skuespill husket aldri seerne hva de Så, heller …
Milly måtte ha sett Dafnias nøling, fordi den andre jenta begynte å se litt tryggere ut. «Vel,» sa Milly skarpt, «dette er ikke et skuespill! Hør, jeg kan fortelle deg om jeg Ser at kampen blir hard eller lett. Men det er alt jeg kan gjøre, forstår du? Og hvis jeg sier ‘hard’ så kan dere ikke la være å møte opp! Eller – eller –» Millys øyne rullet bakover i hodet, og hun framsa hult, «De som prøver å lure sine skjebner vil møte en trist og mørk ende –»
Professor Stikling ristet på hodet, og ansiktet så stramt ut.
«Men –» sa Susanne. «Men du hjalp Harry Potter den ene gangen –»
«Og det ble gjort fullstendig klart for meg,» sa professor Stikling i en stemme som hørtes ut som om noen brukte en krympeformel på halsen hennes, «at det var professor Slurs jobb, og ikke min, å holde orden i huset Smygard – frøken Beining, vær så snill, du trenger ikke å gjøre dette hvis –»
«Jo, jeg trenger å gjøre det,» sa Susanne ulykkelig. «Jeg er en håsblåsing, vi er nødt til å være lojale.»
«Et mysteriøst stykke pergament under puta di?» sa Harry Potter, og så opp fra der han satt, i det Stillus-påvirkede hjørnet der de studerte. Så smalnet guttens grønne øyne. «Det var ikke fra Julenissen, vel?»
Pause.
«Okei,» sa Hermine. «Jeg skal ikke spørre, og du skal ikke fortelle meg det, og vi skal begge to late som om du aldri sa det og jeg vet ikke noe om det –»
Susanne gikk bort til bordet så snart den eldre jenta var alene, og så seg fort rundt i Håsblås’ oppholdsrom for å forsikre seg om at ingen så på dem (på den måten tante hadde lært henne å gjøre, slik at det ikke var åpenbart at hun så etter).
«Hei der, Sussi,» sa den syvendeårs håsblåsingen. «Trenger du allerede mer –»
«Kunne jeg fått snakke med deg privat litt, vær så snill?» sa Susanne.
Fernandus Astorgus, syvendeklassing i Smygard, og inntil nylig ansett som en lovende nybegynner i Ungdommens duellkrets, sto stiv som en påle i professor Slurs kontor, med tennene fast sammenpresset og svette rennende nedover ryggraden.
«Jeg husker helt bestemt,» sa husstyreren hans med en sardonisk, slepende stemme, «at jeg advarte deg, og et antall andre, denne bestemte morgenen, at det var visse jenter i første klasse som kunne vise seg å være irriterende, hvis en kriger var uforsiktig og lot seg selv bli overrasket.»
Professor Slur smøg seg i en sirkel rundt ham.
«Jeg –» sa Fernandus, idet mer svette perlet fram på panna. Han visste hvor latterlig det hørtes ut, hvor mye av en patetisk unnskyldning det var. «Professor, de burde ikke ha vært i stand til –» Ei jente i første klasse skulle ikke ha vært i stand til å bryte gjennom hans Parero, uansett hva slags Eldgammel Formel hun brukte – Grønbek måtte absolutt ha hatt hjelp –
Men det var svært tydelig at husstyreren hans ikke kom til å tro på det.
«Åh, det er jeg helt enig i,» knurret Slur lavt og truende. «Det burde de ikke ha klart. Jeg begynner å lure på om herr Malfang, uansett hva hans kløktige plan kan være, kanskje har et poeng, Astorgus. Det kan ikke være bra for huset Smygards rykte dersom våre krigere, istedenfor å demonstrere styrke, taper mot småjenter!» Slurs stemme øke i styrke. «Det er et hell for deg at du hadde såpass god smak at du ble overvunnet av ei liten jente som er en med-smygarding fra en adelig slekt, Astorgus, ellers ville jeg trukket poeng fra deg selv!»
Fernandus Astorgus knyttet nevene langs sidene, men han kunne ikke komme på en eneste ting å si.
Det tok sin tid før Fernandus Astorgus fikk lov til å forlate husstyrerens nærvær.
Og etterpå var det bare veggene, gulvet og taket som så Severus Slurs smil.
Den kvelden fikk Draco besøk av sin fars ugle, Petrus, som ikke var grønn, men bare fordi det ikke fantes noe slikt som grønne ugler. Det beste far hadde klart å finne var en ugle med de reneste sølvfjær, med store lysende grønne øyne, og et nebb så skarpt og grusomt som noen slanges hoggtenner. Pergamentet som var viklet rundt Petrus’ bein var kort og rett på sak:
Hva gjør du, min sønn?
Pergamentet som Draco sendte tilbake var like kort, og det sa,
Jeg forsøker å forhindre at Smygards rykte skades, far.
Akkurat så lang tid senere som det tok for ei ugle å fly fra Galtvort til Malfanghus og tilbake, kom familieugla med en ny beskjed, og denne sa bare:
Og hva gjør du egentlig?
Draco stirret på pergamentet han hadde fjernet fra uglas bein og rullet ut. Hendene hans skalv, idet han holdt pergamentbiten bort til lyset fra peisen. Fem ord, skrevet med svart blekk, burde ikke ha vær mer skremmende enn døden.
Det var lite tid å tenke på. Far visste nøyaktig hvor lang tid det tok for en melding å reise fra Malfanghus til Galtvort og tilbake igjen; han ville vite det hvis Draco halte ut tida for å komponere en forsiktig løgn.
Men allikevel ventet Draco til hånda hans sluttet å skjelve, før han skrev svaret sitt, det eneste svaret han hadde tenkt ut som far kanskje kunne akseptere.
Jeg forbereder meg til neste krig.
Draco surret pergamentet rundt uglas bein og bant det fast, og sendte så Petrus flaksende ut av rommet sitt, gjennom Galtvorts haller, ut i natta.
Han ventet, men det kom ikke noe svar.