(Internasjonale nyhetsoverskrifter, 7. april 1992:)
Svenska hexpressen:
HELE DET BRITISKE HEKSINGATING
MELDER Å HA SETT ‘GUTTEN-SOM-OVERLEDE’
SKREMME EN DESPERANT
Ekspert på magiske vesener:
«Det der er bare løgn»
Frankrike, Tyskland anklager Storbritannia
for å ha funnet på hele greia
New Zealands formelrapport:
HVA HAR DREVET BRITISKE
STYRESMAKTER INN I GALSKAPEN?
KAN VÅR REGJERING VÆRE DE NESTE?
Eksperter lister opp topp 28 grunner
til å tro at det allerede har skjedd
Den amerikanske magiker:
VARULVKLAN BLIR DE
FØRSTE INNBYGGERNE I WYOMING
Kleggen:
MALFANG FLYKTER FRA GALTVORT
IDET LAMIAKREFTER VÅKNER
Aftenprofeten:
JURIDISK TRIKS LAR
«GAL GOMPEFØDT» UNNSLIPPE
MENS POTTER TRUER MAGIDEPARTEMENTET
MED ANGREP PÅ AZKABAN
Hypotese: Voldemort
(8. april 1992, kl. 19.22)
De fire samlet seg nok en gang rundt det eldgamle skrivebordet til rektor ved Galtvort, med dets skuffer inni skuffene inni skuffene, der alt tidligere papirarbeidet til Galtvort skole var lagret; legendene mente at rektor Kapibel en gang hadde gått seg vill inne i det skrivebordet, og var, faktisk, der fremdeles, og ville ikke bli sluppet ut igjen før hun hadde fått orden på papirene sine. Minerva så ikke spesielt fram til å arve de skuffene, når hun en dag arvet det skrivebordet – hvis noen av dem overlevde.
Albus Humlesnurr satt bak skrivebordet sitt og så alvorlig og fattet ut.
Severus Slur sto ved siden av den døde flumpeisen med sin aske, og ga inntrykk av å sveve illevarslende som den vampyren som elevene av og til anklaget ham for å late som at han var.
Galøye Bister var ment å slå følge med dem, men hadde ennå ikke ankommet.
Og Harry …
En gutts lille, tynne skikkelse, vaglet på armen på stolen sin, som om energiene som rant gjennom ham var for kraftige til å tillate en normal sittestilling. Fast ansikt, svett hår, bestemte grønne øyne, og mellom der, arret i form av et lynglimt, det som aldri grodde. Han virket mer bister, nå; selv sammenliknet med for en eneste uke tilbake.
Et øyeblikk tenkte Minerva tilbake på turen til Diagonallmenningen med Harry, for noe som virket som evigheter og atter evigheter siden. Allerede da hadde det på en eller annen måte vært denne alvorlige gutten inne i Harry. Dette var ikke fullstendig hennes egen feil, eller Albus’ feil. Og allikevel var det en tristhet her som var vanskelig å bære, den kontrasten mellom den unge gutten hun hadde møtt første gang, og den gutten som var resultatet av møtet med det magiske Storbritannia. Harry hadde aldri hatt en spesielt vanlig barndom, hadde hun skjønt; Harrys adoptivforeldre hadde fortalt henne at han hadde snakket lite og lekt mindre med gompebarn. Det var smertefullt å tenke på at Harry kanskje bare hadde hatt et par måneders lek med de andre barna på Galtvort, før krigens krav hadde strippet vekk alt. Kanskje det fantes et annet ansikt som Harry viste fram til andre barn på hans egen alder, når han ikke prøvde å stirre Heksingating i senk. Men hun kunne ikke la være å se for seg Harry Potters barndom som en stor haug med ved, og hun selv og Albus som la trebit etter trebit inn i flammehavet.
«Profetier er merkelige ting,» sa Albus Humlesnurr. Den gamle trollmannens øyelokk dekket øynene hans halvveis, som om han var utslitt. «Vage, uklare, med en mening som unnslipper oss som vann som holdes mellom spredte fingre. Profetier er alltid en byrde, for det er ingen svar å finne der, bare spørsmål.»
Harry Potter satt anspent. «Rektor Humlesnurr,» sa gutten med myk presisjon, «mine venner er under angrep. Hermine Grang ble nesten sendt til Azkaban. Krigen har startet, som du formulerte det. Professor Rummelfiolds profeti er nøkkelinformasjon når jeg skal balansere mine hypoteser om hva det er som foregår. For ikke å snakke om hvor tullete det er – og farlig – at Den mørke herren kjenner til profetien, og jeg ikke gjør det.»
Albus så på henne, strengt og spørrende, og hun ristet hodet til svar; hva nå det var for en utenkelig måte at Harry hadde funnet ut at Rummelfiold hadde framsagt profetien på, og at Den mørke herren kjente til den, så var det ikke hun som hadde latt ham få vite det.
«Voldemort, i sitt forsøk på å avlede den selvsamme profetien, gikk til sitt nederlag i møtet med deg,» sa den gamle trollmannen så. «Kunnskapen hans var utelukkende skadelig for ham. Tenk nøye igjennom det, Harry Potter.»
«Ja, rektor, jeg forstår det. I den kulturen der jeg vokste opp har vi også en litterær tradisjon for selvoppfyllende og feiltolkede profetier. Jeg skal tolke med varsomhet, vær sikker. Men jeg har allerede gjettet en hel del. Er det tryggere for meg at jeg arbeider ut fra delvis gjetting?»
Tida gikk.
«Minerva,» sa Albus. «Om du ville være så vennlig.»
«Han med …» begynte hun. Ordene kom famlende ut av strupen hennes; hun var ingen skuespillerinne. Hun kunne ikke imitere den dype, isnende tonen i den opprinnelige profetien; og allikevel virket det som om den tonen bar all meningen. «Han med makt til å knuse Mørkets herre er på vei … født av dem som tre ganger har trosset ham, født når den sjuende måned dør …»
«Og Mørkets herre skal merke ham som sin like,» kom Severus’ stemme, hvilket fikk henne til å hoppe i stolen. Eliksirmesteren tårnet opp ved ildstedet. «Men han skal eie krefter som er Mørkets herre ukjente … den ene må dø for den andres hånd, for så lenge begge lever, kan ingen av dem leve.»
Den siste linja framsa Severus så illevarslende at det ga henne frysninger; det var nesten som å lytte til Rakel Rummelfiold.
Harry lyttet med rynket panne. «Kan du gjenta det?» sa Harry.
«Han med makt til å knuse Mørkets herre er på vei, født av dem som tre ganger har trosset ham, født når den sjuende måned –»
«Eller egentlig, vent litt, kan du skrive det ned? Jeg må analysere det grundig –»
Dette ble gjort, mens både Albus og Severus fulgte med som hauker, som for å sørge for at ingen usett hånd grep inn og snappet denne verdifulle informasjonen.
«La meg se …» sa Harry. «Jeg er hankjønn og født 31. juli, sjekk. Jeg overvant faktisk Mørkets herre, sjekk. Flertydig pronomen i linje to … men det er rimelig å tro at det var mine foreldre, og at ingen annen gravid kvinne var på besøk. Dette arret er en åpenbar kandidat for merket …» Harry rørte ved panna. «Så er det disse kreftene som er ukjente for Mørkets herre, det refererer antakelig til min vitenskapelige bakgrunn –»
«Nei,» sa Severus.
Harry tittet overrasket opp på eliksirmesteren.
Severus’ øyne var lukket, og ansiktet stramt konsentrert. «Mørkets herre kunne skaffe seg den kraften ved å studere de samme bøkene som deg, Potter. Men profetien sa ikke, krefter som Mørkets herre ikke har. Heller ikke, krefter Mørkets herre ikke kan få. Hun snakket om krefter som er Mørkets herre ukjent … det vil være noe merkeligere for ham enn gompeartefakter. Noe han kanskje ikke kan forstå i det hele tatt, selv om han har sett det …»
«Vitenskap er ikke en kasse med teknologiske triks,» sa Harry. «Det er ikke bare gompeversjonen av en tryllestav. Det er ikke en gang kunnskap som det å memorere den periodiske tabellen. Det er en helt annen måte å tenke på.»
«Kanskje …» mumlet eliksirmesteren, men stemmen var skeptisk.
«Det er farefullt,» sa Albus, «å forsøke å lese for mye ut av en profeti, selv om du har hørt den selv. De er ekstremt frustrerende ting.»
«Ja, jeg skjønner dette her,» sa Harry. Hånda hans hevet seg og gned på arret på panna. «Men … okei, hvis dette virkelig er alt vi vet … hør, jeg bare sier det enkelt og greit. Hvordan vet du at Mørkets herre faktisk overlevde?»
«Hva?» skrek hun ut. Albus bare sukket og lente seg tilbake i den enorme rektorstolen.
«Vel,» sa Harry, «forestill dere hvordan denne profetien hørtes ut da den ble framsagt. Du-vet-hvem får vite om profetiens innhold, og det høres ut som om jeg er skjebnebestemt til å vokse opp og knuse ham. At det er meningen at vi to skal ha en endelig kamp der en av oss må dø for den andres hånd, for så lenge begge lever, kan ingen av oss leve. Så Du-vet-hvem angriper Gudriksdal og overvinnes umiddelbart, og etterlater seg en eller annen rest som kanskje eller kanskje ikke er hans løsrevne sjel. Kanskje dødseterne er det han etterlater seg, eller mørkets merke. Denne profetien kan allerede være fullbyrdet, det er det jeg sier. Ikke misforstå – jeg innser at min tolkning er litt søkt. Rummelfiolds ordvalg virker ikke å være naturlige for bare å beskrive hendelsene som historisk sett skjedde den 31. oktober 1981. Det å angripe en baby og så at heksingen reflekteres er ikke noe du vanligvis ville kalt ‘makt til å knuse’. Men hvis du tenker på profetien som noe som omhandlet flere mulige framtider, der bare en faktisk ble realisert på Allehelgensaften, så kunne profetien allerede være oppfylt.»
«Men –» buste Minerva ut med. «Men raidet på Azkaban –»
«Hvis Mørkets herre overlevde, så, ja, da er han den mest sannsynlige mistenkte for rømmingen fra Azkaban,» sa Harry fornuftsmessig. «Du kunne til og med si at rømmingen fra Azkaban er bayesiansk bevis for at Den mørke herren overlevde, fordi en rømming fra Azkaban har større sannsynlighet for å skje i verdener der han er i live enn i verdener der han er død. Men det er ikke sterkt bayesiansk bevis. Det er ikke noe som umulig kan skje med mindre Den mørke herren er i live. Professor Krengle, som ikke startet ut fra antakelsen om at Du-vet-hvem fremdeles er i live, hadde ingen problemer med å tenke fram en alternativ forklaring. For ham var det åpenbart at en eller annen mektig trollmann ønsket seg Bellatrix DeMons fordi hun kjente noen av Mørkets herres hemmeligheter, som for eksempel noe av hans magiske kunnskap som han fortalte bare til henne. Sannsynligheten for at noen overlever sin egen kropps død er veldig lav, selv om det er magisk mulig. Vanligvis skjer det ikke. Så hvis det bare er rømmingen fra Azkaban … Jeg må si at formelt er ikke det tilstrekkelig bayesiansk bevis. Usannsynligheten i beviset ved å anta at hypotesen er falsk står ikke i forhold til den tidligere antatte sannsynligheten til hypotesen.»
«Nei,» sa Severus flatt. «Profetien er ikke fullbrakt ennå. Jeg ville ha visst det om den var det.»
«Er du sikker på det?»
«Ja, Potter. Hvis profetien allerede hadde vært fullbrakt, ville jeg forstå det! Jeg hørte Rummelfiolds ord, jeg husker Rummelfiolds stemme, og hvis jeg fikk vite om de hendelsene som stemte overens med profetien, ville jeg kjenne dem igjen. Det som allerede har skjedd … stemmer ikke overens.» Eliksirmesteren snakket med visshet i stemmen.
«Jeg er ikke sikker på hva jeg kan bruke det utsagnet til,» sa Harry. Hånda hans gled opp og gned fraværende arret i panna. «Kanskje er det bare at det du tror har hendt ikke passer, og at det som virkelig har hendt er noe annet …»
«Voldemort er i live,» sa Albus. «Det er andre indikasjoner.»
«Som hva?» svarte Harry umiddelbart.
Albus tok en liten pause før han fortsatte. «Det finnes forferdelige ritualer som trollmenn har brukt for å komme tilbake fra de døde,» sa Albus sakte. «Så mye kan alle finne ut ved å studere historie og legender. Og allikevel er disse bøkene nå savnet, jeg kunne ikke finne dem; det var Voldemort som fjernet dem, det er jeg sikker på –»
«Så du kan ikke finne bøker om udødelighet, og det beviser at Du-vet-hvem har dem?»
«Nettopp,» sa Albus. «Det er en bestemt bok – jeg vil ikke si navnet på den høyt – som mangler fra begrenset seksjon i Galtvorts bibliotek. Et eldgammelt pergament som burde ha vært hos Borgia & Brust, med bare et tomrom på ei hylle for å vise hvor det en gang var –» Den gamle trollmannen stoppet. «Men jeg antar,» sa den gamle trollmannen, som til seg selv, «at du vil si at selv om Voldemort forsøkte å gjøre seg selv udødelig, så beviser ikke det at han lyktes …»
Harry sukket. «Bevis, rektor? Alt som finnes, er sannsynligheter. Hvis det er kjent at det eksisterer bestemte bøker som omhandler ritualer om udødelighet, og disse nå er blitt borte, så øker det sannsynligheten for at noen har forsøkt et slikt ritual. Som i sin tur øker den tidligere sannsynligheten for at Mørkets herre overlevde sin død. Jeg går med på dette, og takker deg for å bidra med dette faktumet. Spørsmålet er om den tidligere sannsynligheten øker tilstrekkelig.»
«Visselig,» sa Albus stille, «hvis du tillater selv en sjanse for at Voldemort overlevde, så må det være verdt å være på vakt mot?»
Harry bøyde hodet lett. «Som du sier, rektor. Skjønt med en gang en sannsynlighet faller lavt nok, så er det også en feiltakelse å fortsette å være svært opptatt av den … Gitt at bøker om udødelighet mangler, og at denne profetien ville høres en tanke mer naturlig ut hvis det refererer til at Mørkets herre og jeg har en framtidig kamp, så går jeg med på at det at Mørkets herre er i live er en sannsynlighet, ikke bare en mulighet. Men andre sannsynligheter må også vurderes – og i den sannsynlige verdenen der Du-vet-hvem ikke er i live, så var det noen annen som fikk Hermine opp i vanskeligheter.»
«Dårskap,» sa Severus bløtt. «Ren dårskap. Mørkets merke har ikke bleknet, ei heller dets mester.»
«Akkurat! Det er det jeg mener med formelt utilstrekkelig bayesiansk bevis. Ja da, det høres veldig dystert og illevarslende ut og greier, men er det så usannsynlig at et magisk merke fortsetter å eksistere etter at skaperen dør? Sett at merket helt sikkert vil fortsette å eksistere mens Mørkets herres bevissthet lever, men på forhånd ville vi bare ha gjettet på en tjue prosents sjanse for at mørkets merke skulle fortsette å eksistere etter at Den mørke herren dør. Så observasjonen, ‘Det mørke merket har ikke bleknet’ har fem ganger større sannsynlighet for å opptre i verdener der Mørkets herre lever enn i verdener der Mørkets herre er død. Er det virkelig tilstrekkelig med den tidligere usannsynligheten vi har satt på udødelighet? La oss si at sjansene var hundre til en mot at Mørkets herre overlevde. Hvis en hypotese har hundre ganger større mulighet til å være feil enn rett, og så ser du bevis som er fem ganger mer sannsynlig hvis hypotesen er sann enn feil, så burde du oppdatere beregningen til at hypotesen har tjue ganger større sannsynlighet for å være feil enn riktig. Sjanse på hundre til en, ganger en sannsynlighetsfaktor på en til fem, tilsvarer en sjanse på tjue til en på at Mørkets herre er død –»
«Hvor henter du alle disse numrene fra, Potter?»
«Det er den aksepterte svakheten ved denne metoden,» sa Harry straks. «Men det jeg sikter til rent kvalitativt er hvorfor observasjonen ‘Mørkets merke har ikke bleknet’ ikke er tilstrekkelig støtte for hypotesen ‘Mørkets herre er udødelig’. Beviset er ikke like ekstraordinært som påstanden.» Harry tok en kort pause. «For ikke å snakke om at selv om Mørkets herre er i live, så er det ikke nødvendigvis han som sto bak Hermines problemer. Som en slu mann en gang sa, det kan finnes mer enn en slu planlegger og mer enn ett plott.»
«Slik som for eksempel forsvarsprofessoren,» sa Severus med et tynt smil. «Jeg antar at vi alle må gå med på at han er en mistenkt. Det var forsvarsprofessoren forrige skoleår, når alt kommer til alt; og året før der, og året før der.»
Harrys øyne falt ned på pergamentet på fanget hans. «La oss fortsette. Er vi sikre på at denne profetien er nøyaktig? Ingen har kludret med hukommelsen til professor McSnurp, kanskje endret eller fjernet en linje?»
Albus rykket til, tok en kort pause, og så snakket han sakte. «En stor besvergelse er lagt over Storbritannia, som registrerer alle profetier som framsies innenfor våre grenser. Langt under Heksingatings Eldgamle Hall, i Mysteriedepartementet, registreres de.»
«Spådomshallen,» hvisket Minerva. Hun hadde lest om det stedet, sagt å være et enormt rom med hyller fylt med glødende kuler; en etter en dukket kulene opp gjennom hundrevis av år. Merlin selv hadde spunnet denne besvergelsen, ble det sagt; den største trollmannens endelige klask i skjebnens ansikt. Ikke alle profetier førte til noe godt; og Merlin hadde ønsket at i det minste alle som ble nevnt i en profeti skulle få vite hva som hadde blitt sagt om dem. Det var den respekten Merlin hadde vist for deres frie vilje, at Skjebnen ikke skulle kunne kontrollere dem fra utsiden, uten at noen visste om det. De som var nevnt i en profeti kunne få en glødende kule svevende ned til hånda si, og så få høre profetien uttalt med seerens sanne røst. Andre som forsøkte å berøre en slik kule, ble det sagt, ville bli drevet til galskap – eller muligens bare få hodet sprengt i biter; legendene var uklare på dette punktet. Uansett hva Merlin opprinnelig hadde tenkt seg, så hadde De unevnelige ikke latt noen komme inn på flere århundrer, etter det hun hadde hørt. Oldtidas trollmannskunster hadde slått fast at senere Unevnelige hadde oppdaget at det å gi subjektet for en profeti et hint kunne påvirke seernes utløsning av hva det nå var for tidsmessig trykk de utløste; og Merlins arvtakere hadde derfor forseglet denne hallen. Det gikk opp for Minerva at hun lurte på (nå som hun hadde brukt noen måneder i herr Potters nærvær) hvordan noen faktisk kunne vite dette; men hun visste også bedre enn å spørre Albus, i tilfelle Albus kom til å svare. Minerva trodde fast og bestemt på at du bare burde bekymre deg om Tid hvis du var ei klokke.
«Spådomshallen,» bekreftet Albus høyt. «De som nevnes i en profeti, kan lytte til den profetien der. Ser du implikasjonen, Harry?»
Harry rynket panna. «Vel, jeg kunne lytte til den, eller Mørkets herre … åh, foreldrene mine. De som tre ganger har vist Mørkets herre tross. De var også nevnt i profetien, så de kunne høre opptaket?»
«Hvis Jakob og Lilly hørte noe annet enn det Minerva sa,» sa Albus likefram, «så fortalte de ikke meg om det.»
«Du førte Jakob og Lilly dit?» sa Minerva.
«Vulkan kan reise mange steder,» sa Albus. «Ikke nevnt dette videre.»
Harry stirret rett på Albus. «Kan jeg dra til dette mysterieavdeling-stedet og høre opptaket av profetien? Den opprinnelige tonen i stemmen kunne vise seg å være nyttig, etter det jeg har hørt.»
Lys glimtet fra refleksjonen i Albus’ halvmånebriller idet den gamle trollmannen sakte ristet på hodet. «Jeg mener det ville være uklokt,» sa Albus. «For grunner andre enn de åpenbare. Det er farlig, dette stedet som Merlin laget; farligere for noen mennesker enn for andre.»
«Jeg skjønner,» sa Harry tonløst, og tittet tilbake ned på pergamentet. «Jeg skal anse profetien som antatt korrekt gjengitt for nå. Den neste delen sier at Mørkets herre har merket meg som hans like. Noen ide om nøyaktig hva det betyr?»
«Definitivt ikke,» sa Albus, «at du må imitere hans handlinger, på noe sett.»
«Jeg er ikke dum, rektor. Gomper har tenkt seg fram til en ting eller to omkring tidsparadokser, selv om det for dem kun er teoretisk. Jeg vil ikke kaste bort mine etiske retningslinjer bare fordi et signal fra framtida påstår at det kommer til å skje, fordi da blir det den eneste grunnen til at det skjedde i det hele tatt. Allikevel, hva betyr det?»
«Det vet jeg ikke,» sa Severus.
«Heller ikke jeg,» sa hun.
Harry tok ut tryllestaven sin, vendte den om i hånda, stirret meditativt på treverket. «Elleve tommer, kristtorn, med en kjerne av føniksfjær,» sa Harry. «Og føniksen som ga sin halefjær til denne staven, ga kun fra seg én annen fjær, som herr … hva var det han het, Oliven-noe … brukte som kjerne til Den mørke herrens tryllestav. Og jeg er en ormmunn. Det virket som et veldig stort sammentreff allerede da. Og nå finner jeg ut at det er en profeti som fastslår at jeg skal bli Mørkets herres like.»
Severus’ øyne var tankefulle; rektors blikk uleselig.
«Kunne det kanskje være,» sa Minerva med sviktende stemme, «at Du-vet-hvem – at Voldemort – overførte noen av sine egne krefter til herr Potter, den natta han ga ham det arret? Ikke noe han planla å gjøre, definitivt. Allikevel … jeg kan ikke se hvordan herr Potter kunne være hans like, hvis han hadde noe mindre magi enn Mørkets herre selv …»
«Meh,» sa Harry, og stirret fremdeles meditativt på tryllestaven sin. «Jeg ville ha slåss mot Mørkets herre helt uten magi, hvis jeg måtte. Homo sapiens ble ikke den dominante arten på denne planeten ved å ha de skarpeste klørne eller den hardeste rustningen – skjønt jeg antar at noe av det poenget kanskje er tapt på trollmenn. Allikevel, det er under min verdighet som et menneskelig vesen å være redd for noe som ikke er smartere enn meg; og ut fra det jeg har hørt, så var ikke Mørkets herre spesielt skremmende på det området.»
Eliksirmesteren snakket, og stemmen fikk noe av den vanlige foraktelige tonen. «Du anser deg selv for å være mer intelligent enn Mørkets herre, Potter?»
«Faktisk, ja,» sa Harry, og rullet opp venstre kutteerme for å vise fram den nakne albuen. «Ah, det minner meg om noe! La oss forsikre oss om at ingen her har den der lett synlige tatoveringen på det der vanlige stedet som er lett å sjekke, den tatoveringen som ville peke dem ut som en hemmelig fiendtlig spion.»
Albus gjorde en stillende bevegelse som fikk eliksirmesteren til å stoppe før han kunne si noe spottende. «Fortell meg, Harry,» sa Albus, «hvordan ville du ha laget et slikt mørkets merke?»
«En plassering utenom det vanlige,» sa Harry umiddelbart, «et sted som ikke var lett å undersøke uten pinligheter og mas, skjønt en person som var opptatt av sikkerhet ville sjekke uansett. Lage det mindre, om mulig. Legge over en annen ikke-magisk tatovering for å gjøre den nøyaktige formen utydelig – eller enda bedre, dekke det med et lag falsk hud –»
«Kløktig, i sannhet,» sa Albus. «Men fortell meg, la oss anta at du kunne legge inn alle betingelser du ønsket i dette merket, å få det til å blekne eller komme til syne slik du selv ønsket det. Hva ville du da ha gjort?»
«La det være fullstendig usynlig til enhver tid,» sa Harry med et tonefall som fastslo det åpenbare. «Du ville ikke ønske at det var noen måte å se forskjell på en spion og en ikke-spion.»
«Om vi nå antar at du er enda mer kløktig,» sa Albus. «Du er en mester i smarte triks, en mester i lureri, og du bruker dine evner til det fulleste.»
«Vel –» Gutten stoppet opp, og rynket panna. «Det virker unødvendig komplisert, mer som en taktikk en skurk ville bruke i et rollespill enn noe du ville ha prøvd i en virkelig krig. Men jeg antar at du kunne plassert falske mørke merker på folk som ikke virkelig er dødsetere, og la de ekte merkene på de virkelige dødseterne være usynlige. Men da vil det være et spørsmål om hvorfor folk i utgangspunktet ville tro at mørkets merke identifiserte en dødseter … jeg er nok nødt til å tenke på dette i minst fem minutter, hvis jeg skal gjøre en tilstrekkelig grundig vurdering av problemstillingen.»
«Jeg spør deg om dette,» sa Albus, fremdeles med den milde tonen, «fordi jeg faktisk, i krigens tidlige dager, utførte slike tester som du foreslår. Ordenen overlevde bare min tåpelighet fordi Alastor ikke stolte på de nakne armene vi så. Jeg tenkte meg senere fram til at bærerne av merket ville være i stand til å skjule det eller vise det etter egen vilje. Og allikevel, da vi trakk Igor Karkaroff fram for Heksingating, så var merket tydelig synlig på armen hans, uansett hvor mye Karkaroff forsøkte å si at han var uskyldig. Hvilke faktiske regler som styrer mørkets merke, vet jeg ikke. Selv Severus er bundet av sitt merke slik at han ikke kan røpe dets hemmeligheter til noen som ikke vet dem fra før.»
«Åh, ja, det gjør jo det hele åpenbart,» sa Harry umiddelbart. «Vent et øyeblikk – du var en dødseter?» Harry overførte blikket sitt til Severus.
Severus sendte et tynt smil tilbake. «Så vidt de vet, er jeg det fremdeles.»
«Harry,» sa Albus, med øyne bare for gutten. «Hva mener du, det gjør det hele åpenbart?»
«Informasjonsteori 101,» sa gutten i en belærende tone. «Det å observere variabel X gir informasjon om variabel Y, hvis og bare hvis de positive verdiene av X har forskjellige sannsynligheter gitt av de forskjellige tilstandene til Y. Det øyeblikket du hører om noe som helst som skiller mellom en spion og en ikke-spion, så burde du umiddelbart starte å tenke på å utnytte det til å skille mellom spioner og ikke-spioner. Og tilsvarende, for å skille virkelighet fra løgner, så trenger du en prosess som oppfører seg annerledes når den er i nærvær av det som er sant og det som er løgn – det er derfor ‘tro’ ikke kan brukes som en metode for å skille, mens ‘gjør eksperimentelle forutsigelser og test dem’ gjør det. Du sier at noen med mørkets merke ikke kan avsløre hemmelighetene til noen som ikke allerede kjenner til dem. Så, for å finne ut hvordan mørkets merke fungerer, skriv ned alle måter du kan forestille deg at merket faktisk kan fungere på, og så observer professor Slur mens han forsøker å fortelle om hver av disse tingene til en medhjelper – kanskje en som ikke vet hva eksperimentet handler om – jeg skal forklare binærsøk senere så du kan spille Tjue spørsmål for å smalne det inn litt – og alt han ikke klarer å si høyt er sant. Stillheten hans ville være noe som oppførte seg annerledes rundt virkelige utsagn om merket versus falske utsagn, ser du.»
Minervas munn hang åpen, innså hun; og hun lukket den brått. Selv Albus så overrasket ut.
«Og etter det, som jeg sa, så kan all forskjell i oppførsel mellom spioner og ikke-spioner brukes til å identifisere spioner. Med en gang du har identifisert minst én magisk sensurert hemmelighet ved merket, så kan du teste noen for om de har merket ved å sjekke om de kan fortelle denne hemmeligheten til noen som ikke allerede vet det –»
«Tusen takk, herr Potter.»
Alle tittet på Severus. Eliksirmesteren rettet seg opp, og han viste tenner i en grimase av sint triumf. «Rektor, jeg kan fra nå av snakke fritt om merket. Hvis vi vet at vi tas og blir anklaget for å være dødsetere, foran andre som ennå ikke har sett våre nakne armer, så vil merket vårt vise seg selv uansett om vi vil eller ikke. Men hvis de allerede har sett armene våre nakne, så vil det ikke vise seg; og heller ikke om vi bare testes ut av mistanke. På den måten virker det som om mørkets merke identifiserer dødsetere – men bare de dødseterne som allerede er kjent, som du forstår.»
«Ah …» sa Albus. «Takk, Severus.» Han lukket øynene kort. «Det ville i sannhet forklare hvordan Svaart unnslapp selv Petters oppmerksomhet … ja, ja. Og Harrys foreslåtte test?»
Eliksirmesteren ristet på hodet. «Den mørke herren var ingen tåpe, til tross for Potters dagdrømmer. Det øyeblikket en slik test mistenkes, så slutter merket å binde våre tunger. Allikevel kunne jeg ikke gi noen hint om denne muligheten, bare vente til noen andre kunne dedusere den.» Nok et tynt smil. «Jeg ville ha gitt deg en solid porsjon huspoeng nå, herr Potter, hvis det ikke ville så tvil om dekket jeg gjemmer meg bak. Men som du kan se, så var Mørkets herre svært slu.» Blikket hans ble fjernere. «Ah,» pustet Severus, «han var i sannhet svært slu …»
Harry Potter satt stille lenge.
Så –
«Nei,» sa Harry. Gutten ristet på hodet. «Nei, det kan ikke faktisk være sant. Først og fremst, vi snakker om den typen logisk nøtt som ville dukke opp i kapittel en av en Raymond Smullyan-bok, ikke noe i nærheten av hva gompe-vitenskapsmenn gjør til daglig. Og for det andre, for alt jeg vet tok det Mørkets herre fem måneders tenking for å finne opp den gåten jeg nettopp løste på fem sekunder –»
«Er det så utenkelig for deg, Potter, at noen kan være like intelligent som deg selv?» Eliksirmesterens stemme inneholdt mer nysgjerrighet enn spott.
«Det kalles en standardverdi, professor Slur. Bevisene som foreligger kan støtte både det at Mørkets herre fant opp gåten på fem måneder eller på fem sekunder, men i alle gitte populasjoner vil det være mange flere mennesker som kan gjøre det på fem måneder enn på fem sekunder …» Harry tørket en hånd mot panna si. «Fillern også, hvordan kan jeg forklare det? Jeg antar, fra ditt perspektiv, at Mørkets herre fant opp en smart gåte og jeg løste den på en smart måte og det får oss til å se likeverdige ut.»
«Jeg husker din første dag med eliksirtimer,» sa eliksirmesteren tørt. «Jeg tror at du fremdeles har en vei å gå.»
«Fred, Severus,» sa Albus. «Harry har allerede oppnådd mer enn du vet om. Allikevel, fortell meg, Harry – hvorfor tror du faktisk at Mørkets herre er mindre intelligent enn deg? Åpenbart er han en skadet sjel på mange områder. Men kløkt målt mot kløkt – du er ennå ikke klar til å møte ham, slik jeg bedømmer det; og jeg kjenner den fulle rekkevidden av dine dåder.»
Det som var frustrerende med denne konversasjonen var at Harry ikke kunne fortelle om sine faktiske grunner for å være uenig, hvilket brøt flere grunnleggende prinsipper for diskusjonsbasert samarbeid.
Han kunne ikke forklare hvordan Bellatrix virkelig var blitt hentet ut fra Azkaban – ikke av Du-vet-hvem i noen form eller skikkelse, men av den kombinerte kløkten til Harry og professor Krengle.
Harry ønsket ikke å si høyt foran professor McSnurp at eksistensen av hjerneskade impliserte at det ikke fantes en slik ting som sjeler. Hvilket gjorde suksessfulle ritualer for udødelighet … vel, ikke umulige, Harry hadde definitivt planer om å smi sammen en vei til magisk udødelighet en dag, men det ville være mye vanskeligere og kreve mye mer smarthet enn bare det å binde en allerede eksisterende sjel til en magisk beholder. Hvilket ingen intelligente trollmenn ville bry seg om i første omgang, hvis de visste at sjelen deres var udødelig.
Og den virkelige og ærlige grunnen til at Harry visste at Mørkets herre ikke kunne ha vært så smart … vel … det var ingen taktfull måte å si det på, men …
Harry hadde vært til stede på en samling i Heksingating. Han hadde sett de latterlige ‘sikkerhetsforanstaltningene’, hvis du kunne kalle dem det, som bevoktet de dypeste nivåene i Magidepartementet. De hadde ikke en gang den der ‘Tyvens bane’ som gnomene brukte til å vaske vekk polyksir og Befalio fra folk som skulle ned til hvelvene. Den åpenbare metoden for å ta over Magidepartementet ville være å ta en Befalio på magiministeren og noen få departementssjefer, og så ugle en håndgranat til alle som var for kraftfulle for Befalio. Eller ugle dem gass som gjorde dem bevisstløse, hvis du trengte dem levende og i en tilstand av Levende Dødhet for å få hår til polyksirer. Psykomantikk, falske minner, forflokningsformelen – det var latterlig, den magiske verdenen var supermettet med metoder for å jukse. Det var ikke sikkert at Harry ville bruke noen av disse metodene selv, når han skulle ta over Storbritannia, siden han var begrenset av sine etiske retningslinjer … vel, Harry kunne kanskje bruke noen av de mindre alvorlige metodene, siden polyksir eller en midlertidig forflokning eller psykomantikk kun med lesetilgang alle hørtes bedre ut enn en ekstra dag der Azkaban eksisterte … men …
Hvis Harry ikke hadde vært begrenset av etiske regler, så var det mulig at han kunne ha tatt ut de ondere seksjonene av Heksingating den dagen; helt alene, kun ved å bruke en førsteklassings magiske kraft, fordi han var smart nok til å forstå desperanter. Skjønt Harry hadde kanskje ikke befunnet seg i en spesielt god posisjon politisk etterpå, siden de overlevende medlemmer i Heksingating ville ha syntes det var billig og enkelt å forkaste handlingene hans av PR-grunner og fordømme ham, selv om de smartere der ville innse at det var til alles beste … men allikevel.
Hvis du var helt uten etiske begrensninger, bevæpnet med Salazar Smygards eldgamle hemmeligheter, hadde dusinvis av kraftfulle tilhengere inkludert Lucifus Malfang, og det tok deg mer enn ti år å feile i å rive ned de styrende organer i det magiske Storbritannia, så betydde det at du var ganske dum.
«Hvordan skal jeg si dette …» sa Harry. «Hør, rektor, du har etikk, det er en rekke taktikker du ikke vil bruke i kamp fordi du ikke er ond. Og du har slåss mot Mørkets herre, en ekstremt kraftig trollmann som ikke hadde disse begrensningene, og du holdt ham unna uansett. Hvis Du-vet-hvem hadde vært supersmart i tillegg, ville du vært død. Dere ville alle ha vært døde. Dere ville dødd umiddelbart –»
«Harry,» sa professor McSnurp. Stemmen hennes sviktet. «Harry, vi døde nesten, alle sammen. Mer enn halvparten av Føniksordenen døde. Hvis det ikke hadde vært for Albus – Albus Humlesnurr, den største trollmannen de siste to århundrer, Harry – så ville vi med visshet ha omkommet.»
Harry strøk en hånd over panna igjen. «Jeg beklager,» sa Harry. «Jeg forsøker ikke å bagatellisere det dere opplevde. Jeg vet at Du-vet-hvem var en komplett ond, utrolig kraftig mørk trollmann med dusinvis av kraftfulle tilhengere, og det er … dårlige nyheter, ja, definitivt dårlig. Det er bare det at …» Alt det der er ikke på noe i nærheten av den samme trusselskalaen som hvis din fiende er smart, siden de da ville transfigurere botulingift og snike en milliondels gram inn i teen din. Var det noen trygg måte å formidle det konseptet på uten å gå i detaljer? Harry kunne ikke tenke på noen.
«Vær så snill, Harry,» sa professor McSnurp. «Vær så snill, Harry, jeg bønnfaller deg – ta Mørkets herre på alvor! Han er farligere enn –» Den eldre heksa så ut til å ha vansker med å finne riktige ord. «Han er langt farligere enn transfigurasjon!»
Harrys øyenbryn hevet seg før han kunne hindre seg selv i det. En mørk klukklatter kom fra den retningen der Severus Slur befant seg.
Hm, sa Ravnklos stemme inne i ham. Hm, ærlig talt så har professor McSnurp rett, vi tar ikke dette så seriøst som vi ville ha gjort om vi så på et vitenskapelig problem. Det vanskelige er å overhodet reagere på ny informasjon, istedenfor å bare forkaste alt sammen. Akkurat nå virker det som om vi ikke endret vår oppfatning i det hele tatt etter å ha møtt på et uventet, viktig argument. Vår avvisning av fyrst Voldemort som en seriøs trussel var opprinnelig basert på at mørkets merke var åpenlyst idiotisk. Det ville trenge en fokusert innsats å gå tilbake og mistenke hele stien av resonnementer vi fulgte basert på den falske antakelsen, og vi har ikke gjort den innsatsen her og nå.
«Greit,» sa Harry, akkurat idet professor McSnurp så ut til å ville snakke igjen. «Greit, for å ta dette på alvor, er jeg nødt til å stoppe og tenke i fem minutter.»
«Vennligst gjør det,» sa Albus Humlesnurr.
Harry lukket øynene.
Hans Ravnklo-side delte seg i tre.
Sannsynlighetsestimat, sa Ravnklo En, som tok rollen som moderator. At Mørkets herre er i live, og like smart som vi er, og derfor en genuin trussel.
Hvorfor er ikke alle hans fiender allerede døde? sa Ravnklo To, som var aktor.
Bemerk, sa Ravnklo En, vi hadde allerede tenkt på det argumentet så vi kan ikke bruke det til å skifte oppfatning igjen hver gang vi gjennomgår det.
Men hva er den faktiske logiske bristen? sa Ravnklo To. I verdener med en smart fyrst Voldemort ville alle i Føniksordenen dø i løpet av krigens første fem minutter. Verden ser ikke slik ut, så vi lever ikke i den verden. QED.
Er det virkelig så sikkert? spurte Ravnklo Tre, som var blitt utnevnt som forsvarer. Kanskje det var en eller annen grunn til at fyrst Voldemort ikke utkjempet en slik total krig på det tidspunktet –
Som hva da? forlangte Ravnklo To å få vite. Videre, uansett hva din unnskyldning er, så forlanger jeg at sannsynligheten for din hypotese får minuspoeng tilsvarende den økte kompleksiteten –
La Tre snakke, sa Ravnklo En.
Okei … hør, sa Ravnklo Tre. Først og fremst, vi vet ikke om noen vil være i stand til å ta over Magidepartementet kun med tankekontroll. Kanskje det magiske Storbritannia i virkeligheten er et oligarki og du trenger nok militær styrke til å skremme familieoverhodene til underkastelse –
Bruk Befalio på dem også, skjøt Ravnklo To inn.
– og oligarkene har Tyvens bane i inngangene til sine hjem –
Straff for kompleksitet! skrek Ravnklo To. Flere episykler!
– åh, vær rimelig, sa Ravnklo Tre. Vi har ikke faktisk sett noen ta over Magidepartementet med et par velplasserte Befaliusforbannelser. Vi vet ikke at det faktisk kan gjøres så enkelt.
Men, sa Ravnklo To, selv når vi tar det med i beregningen … det virker virkelig som om det burde finnes en annen måte. Ti år med feil, virkelig? Ved å bruke vanlige taktikker for terrorisme? Det er … ikke en gang å prøve.
Kanskje fyrst Voldemort hadde mer kreative ideer, svarte Ravnklo Tre, men han ønsket ikke å vise fram planene sine til andre lands regjeringer, ønsket ikke at de skulle vite hvor sårbare de var og installere Tyvens bane i sine ministerier. Ikke før han hadde sikret seg Storbritannia som maktbase og nok tjenere til å undertvinge alle de andre større regjeringene på samme tidspunkt.
Du går nå ut fra at han ønsker å erobre hele verden, påpekte Ravnklo To.
Rummelfiold profeterte at han ville være vår like, kommenterte Ravnklo Tre nøkternt. Derfor ønsket han å ta over verden.
Og hvis han er din like, og du er nødt til å slåss mot ham –
Et øyeblikk forsøkte Harrys sinn å forestille seg en situasjon der to kreative trollmenn utkjempet en total krig mot hverandre.
Harry hadde notert seg alle formler og eliksirer i sine førsteklassebøker som kunne bli kreativt brukt til å drepe folk. Han hadde ikke klart å stoppe seg selv fra å gjøre det. Bokstavelig talt. Han hadde forsøkt å forhindre hjernen sin fra å gjøre det hver gang, men det var som å se på en fisk og forsøke å stoppe hjernen din fra å legge merke til at det var en fisk. Hva noen kunne kreativt gjøre med magi på syvende årstrinn, eller svartspanernivå, eller eldgammel tapt magi slik fyrst Voldemort hadde hatt … tålte ikke å bli tenkt for mye på. En kreativ geni-psykopat med magiske superkrefter var ikke en ‘trussel’, det var hendelse på utryddelsesnivå.
Så ristet Harry på hodet, og avviste den dystre retningen som resonneringen hans hadde tatt. Spørsmålet var hvorvidt det var en signifikant mulighet for å møte noe så skrekkelig som en mørk rasjonalist i utgangspunktet.
Forhåndssannsynlighet for at noen skulle forsøke et ritual for udødelighet som faktisk fikk det til å fungere …
Kall det en til tusen, som et generøst overestimat; det var ikke slik at grovt regnet en av tusen trollmenn overlevde sin egen død. Skjønt, det måtte medgis at Harry ikke hadde data på hvor mange som hadde forsøkt udødelighetsritualer først.
Hva om Mørkets herre er så smart som oss? sa Ravnklo Tre. Du vet, på den måten Rummelfiold profeterte at han skulle være vår like. Da ville han få sitt udødelighetsritual til å fungere.
Å kreve et slikt nivå av intelligens var en tilleggsdetalj som var problematisk; forhåndssannsynligheten for at et tilfeldig medlem i populasjonen var så intelligent var lav …
Men fyrst Voldemort var ikke en tilfeldig utvalgt trollmann, han var en bestemt trollmann i populasjonen som hadde fått alles oppmerksomhet. Gåten med merket impliserte et visst minimumsnivå av intelligens, selv dersom (hypotetisk) Mørkets herre hadde brukt lengre tid på å tenke den ut. Og på den annen side, i gompeverdenen, alle de ekstremt intelligente personene Harry kjente til fra historien hadde ikke blitt onde diktatorer eller terrorister. Det nærmeste man kunne komme i gompeverdenen var forvaltere av hedgefond, og ingen av dem hadde forsøkt å ta over så mye som et land i den tredje verden; et poeng som satte en øvre grense for både deres mulige ondskap og mulige godhet.
Det var tenkelige hypoteser der Mørkets herre var smart og Føniksordenen ikke bare døde øyeblikkelig, men de hypotesene var mer sammensatte og burde gi minuspoeng for kompleksitet. Etter at kompleksitetsstraffen for de andre unnskyldningene ble faktorert inn ville det være en sannsynlighetsratio for hypotesene ‘Mørkets herre var smart’ mot ‘Mørkets herre var dum’ til observasjonen, ‘Mørkets herre vant ikke krigen umiddelbart’. Det var sannsynligvis verdt en 10:1 sannsynlighetsratio til fordel for at Mørkets herre var dum … men kanskje ikke en 100:1. Du kunne ikke faktisk si at ‘Mørkets herre vinner umiddelbart’ hadde en sannsynlighet på mer enn 99 prosent, hvis du antok av Mørkets herre var smart fra starten av; summen av alle andre mulige unnskyldninger ville være mer enn 0,01.
Og så var det profetien … som kanskje eller kanskje ikke opprinnelig hadde hatt med en linje om hvordan fyrst Voldemort umiddelbart ville dø dersom han konfronterte Potterne. Som Albus Humlesnurr deretter hadde redigert i professor McSnurps minne, med den hensikt å narre fyrst Voldemort til å møte sitt endelikt. Hvis det ikke fantes en slik linje, så hørtes profetien ut noe mer som om Du-vet-hvem og Gutten-som-overlevde var skjebnebestemt til å ha en konfrontasjon senere. Men i så tilfelle var det mindre sannsynlig at Humlesnurr ville komme opp med en plausibel unnskyldning for å ikke ta med Harry til Spådomshallen …
Harry undret seg på om han i det hele tatt kunne klare å få en bayesiansk beregning ut av dette. Naturligvis var det slik med en subjektiv bayesiansk kalkyle at poenget ikke var at, etter at du hadde funnet på en haug numre, så ville det å gange dem sammen gi deg et nøyaktig riktig tall. Det virkelige poenget var at prosessen med å finne på disse tallene ville tvinge deg til å ta hensyn til alle relevante fakta og veie alle relative sannsynligheter. Som å innse, så snart du faktisk tenkte på sannsynligheten for at mørkets merke ikke bleknet hvis Du-vet-hvem var død, at sannsynligheten ikke var lav nok til at observasjonen kunne telle som sterkt bevis. En versjon av prosessen var å samle hypoteser og liste opp bevis, finne på alle numrene, gjøre beregningen, og så glemme sluttsvaret og følge det hjernen din syntes virket mest rimelig etter at du hadde tvunget den til å virkelig veie alle faktorer. Problemet var at bevisene ikke sto i noe avhengighetsforhold til hverandre, og det var en rekke interessante bakgrunnsfaktorer som spilte inn …
… vel, en ting var i det minste sikkert.
Hvis kalkulasjonen i det hele tatt kunne gjøres, ville det være nødvendig med et stykke papir og en blyant.
I peisen på den ene siden av rektors kontor flammet ilden plutselig opp, og endret seg fra oransje til en lys giftiggrønn farge.
«Ah!» sa professor McSnurp inn i den ukomfortable ikke-stillheten. «Det er Galøye Bister, formoder jeg.»
«La denne saken hvile for nå,» sa rektor med en viss lettelse, idet han også snudde seg for å holde øye med flummen. «Jeg antar at vi kommer til å få høre noen nyheter om denne saken også.»
Hypotese: Hermine Grang
(8. april 1992, kl. 18.53)
I mellomtida, i Storhallen i Galtvort, idet elevene som ikke hadde hemmelige møter med rektor var opptatt med middagene sine rundt fire store bord –
«Det er snålt,» sa Tommy Ding tankefullt. «Jeg trodde ikke på generalen da han sa at det han ville lære oss ville endre oss for alltid, og at vi aldri ville klare å vende tilbake til et normalt liv igjen. Med en gang vi visste. Med en gang vi så det han kunne se.»
«Ja, itte sænt!» sa Jokum Finnimann. «Je trudde óg at det der bære va en spøk! Liksom, du veit, ælt anna n’ general Kaos no’nsinne tala om.»
«Men nå –» sa Tommy trist. «Vi kan ikke gå tilbake, kan vi? Det ville være som å gå tilbake til en gompeskole etter å ha gått på Galtvort. Vi bare … vi er bare nødt til å holde oss i nærheten av hverandre. Det er alt vi kan gjøre, ellers blir vi gale.»
Jokum Finnimann, ved siden av ham, bare nikket uten et ord og spiste enda en bit savannespringer.
Rundt dem fortsatte konversasjonen ved Griffing-bordet. Den var ikke like ustoppelig som den hadde vært i går, men nå og da ble emnet tatt fram igjen.
«Vel, det må ha vært noen form for treveis kjærlighetsforhold,» sa en andreårs heks ved navn Samantha Crowley (hun svarte aldri når hun ble spurt om eventuelt slektskap med forfatteren). «Spørsmålet er, hvilken vei gikk dette forholdet før alt gikk galt? Hvem elsket hvem – og hvorvidt den personen elsket vedkommende tilbake – jeg vet ikke hvor mange mulige løsninger det er –»
«Sekstifire,» sa Sara Varyabel, en blomstrende skjønnhet som sannsynligvis burde vært valgt inn i Ravnklo eller Håsblås istedenfor. «Nei, vent, det er feil. Jeg mener, hvis ingen elsket Malfang og Malfang ikke elsket noen så ville han ikke egentlig være en del av kjærlighetstrianglet … dette kommer til å kreve aritmantikk, kunne dere bare vente to minutter?»
«Etter min mening er det helt åpenbart at Grang er Potters ruterhjerte, og at Potter sjalifiserte mellom Malfang og Grang.» Heksa som hadde snakket nikket med selvtilfredsheten til en som nettopp hadde levert en presis løsning på en komplisert situasjon.
«Det der er jo ikke en gang ord,» protesterte en ung trollmann. «Du bare finner dem på mens du snakker.»
«Av og til kan du ikke beskrive en ting ved å bruke virkelige ord.»
«Det er så trist,» sa Nasreen Imani, som faktisk hadde tårer i øynene. «De var bare – de var bare så åpenbart ment å være sammen!»
«Du mener Potter og Malfang?» sa en andreklassing ved navn Kolly McMester. «Åh, jeg er så enig – familiene deres hatet hverandre så mye, det er jo bare helt umulig at de ikke kunne bli forelsket i hverandre –»
«Nei, jeg mener alle tre,» sa Nasreen.
Dette forårsaket en kort pause i den hviskende konversasjonen. Tommy Ding fikk i stillhet lemonaden sin i vrangstrupen, og forsøkte å ikke lage noen lyder der den rant ut av munnen hans og gjorde skjorta hans våt.
«Wow,» sa en mørkhåret heks ved navn Helga Birkebark. «Det er virkelig … sofistikert av deg, Nasreen.»
«Hør, alle sammen, vi er nødt til å være litt realistiske her,» sa Elise Plom, en høy heks som hadde vært general for en arme og derfor snakket med en viss autoritet i stemmen. «Vi vet – fordi hun kysset ham – at Grang elsket Potter. Så den eneste grunnen til at hun skulle prøve å drepe Malfang er at hun visste at hun var i ferd med å miste Potter til ham. Det er ingen grunn til å gjøre det så komplisert – dere oppfører dere som om dette er et skuespill istedenfor det virkelige livet!»
«Men selv om Grang var forelsket, så er det allikevel rart at hun bare skulle miste hodet fullstendig på den måten,» sa Barkhado, hvis svarte kutte kombinert med den nattsvarte huden fikk henne til å se ut som en mørk silhuett. «Jeg vet ikke … jeg tror kanskje det er mer som foregår her enn bare en romantisk novelle som har gått galt. Jeg tror kanskje at folk flest ikke har noen ide i det hele tatt om hva det er som foregår.»
«Ja! Takk skal du ha!» utbrøt Tommy Ding. «Hør – innser dere ikke – slik som Harry Potter fortalte oss alle sammen – hvis du ikke forutså at noe ville skje, hvis det kom helt overraskende, så ville det du trodde om en verden der du ikke forutså det ikke være nok til å forklare …» Tommys stemme døde ut, siden han så at ingen hørte etter. «Det er fullstendig håpløst, er det ikke?»
«Skjønte du ikke det før nå?» sa Lavendel Bruun som satt tvers overfor sine to tidligere med-kaotikere. «Hvordan i alle dager ble du løytnant?»
«Åh, kan dere to være stille!» glefset Nasreen til dem. «Det er åpenbart at begge dere to vil ha de tre for dere selv!»
«Jeg mener det!» sa Barkhado. «Hva om det som virkelig skjer er annerledes enn alle de, dere veit, normale tingene som alle de normale menneskene snakker om? Hva om noen – fikk Grang til å gjøre det hun gjorde, akkurat slik Potter forsøkte å fortelle alle sammen?»
«Jeg tror Barkhado har rett,» sa en utenlandsk-utseende gutt som alltid introduserte seg som ‘Adrian Springfrø’ selv om foreldrene hans faktisk hadde døpt ham Gale Drongo. «Jeg tror at det hele tida har vært …» Adrian senket stemmen illevarslende, «… en skjult hånd …» Adrian hevet stemmen igjen, «som har formet alle hendelsene. En person som har stått bak alt, fra starten av. Og jeg snakker ikke om professor Slur heller.»
«Du mener ikke –» gispet Sara.
«Jo,» sa Adrian. «Den som virkelig står bak alt dette er – Tracey Davidsen!»
«Det er det jeg også tror,» sa Barkhado. «Når alt kommer til alt –» Hun tittet seg raskt rundt. «Helt siden den greia med bøllene og taket – selv trærne i skogen rundt Galtvort virker som om de skjelver, som om de er redde –»
Jokum Finnimann rynket tankefullt på panna. «Je trur je skjønner å Harry får sin … dere veit … fra,» sa Jokum, og senket stemmen slik at bare Lavendel og Tommy kunne høre det.
«Åh, jeg skjønner så absolutt hva du mener,» sa Lavendel. Hun brydde seg ikke om å senke sin egen stemme. «Det er et mirakel at han ikke brøt sammen og bare startet å drepe alle sammen for evigheter siden.»
«Personlig,» sa Tommy, også med lav stemme, «så vil jeg si at den virkelig skremmende biten er – det kunne vært oss.»
«Jepp,» sa Lavendel. «Det er veldig greit å vite at vi alle er fullstendig ved våre fulle fem nå.»
Tommy og Jokum nikket alvorlig.
Hypotese: G.G.
(8. april 1992, kl. 20.08)
Flumilden på rektors kontor flammet opp i lyst blekgrønt, ilden ble konsentrert til den dannet en spinnende virvelvind av smaragd, og så flammet den enda klarere og spyttet en menneskelig figur ut i lufta –
Det var en uklarhet av bevegelser i det figuren som viste seg snappet opp en tryllestav, mykt spinnende med bevegelsen fra flummen som en ballettdanser, slik at hans skytefelt med staven dekket hele rommets 360 grader; og så, like plutselig, stoppet figuren og ble stille.
Umiddelbart da Harry så mannen, selv før han merket seg øyet, noterte han seg arrene på hendene, arrene på fjeset, som om mannen hadde blitt brent og skåret opp over hele kroppen; skjønt det eneste som kunne sees av huden hans var hendene og ansiktet. Resten av mannens kropp var skjult, dekket av ikke kutte, men lær som så mer ut som rustning enn klær; mørkt grått lær, som passet godt til mannens uflidde grå hår.
Den neste tingen som Harrys syn forsto, var det briljante blå øyet som okkuperte høyre side av mannens ansikt.
En del av Harrys sinn innså at personen som professor McSnurp hadde gitt navnet ‘Galøye Bister’ var den samme som Humlesnurr hadde kalt ‘Alastor’, inne i det minnet som Humlesnurr hadde vist Harry; et bilde fra før en eller annen hendelse (eller, flere hendelser, sannsynligvis) hadde gitt mannen arr på hver centimeter av kroppen og tatt en bit av nesa hans –
Og en annen del av sinnet hans merket seg støtet av adrenalin. Harry hadde trukket staven sin i ren refleks da mannen hadde spunnet ut av flummen som han hadde gjort, det hadde vært noe der som føltes som et bakholdsangrep, Harrys hånd hadde allerede startet å løfte tryllestaven for en Sovnium før han klarte å stoppe det. Selv nå holdt den rustningkledde mannen tryllestaven parat; den pekte ikke på en bestemt person, men dekket hele rommet, og tryllestaven var allerede på perfekt linje med øynene, som en soldat som sikter nedover et geværløp. Det var fare i mannens kroppsstilling, og i støvlene på føttene hans; fare i lærrustningen han bar og fare i det briljante blå øyet.
Da den arrete mannen snakket, til rektor, hadde stemmen hans en skarp kant. «Jeg antar at du ser for deg at dette rommet er trygt?»
«Det er bare venner her,» sa Humlesnurr.
Mannens hode nikket mot Harry. «Det inkluderer ham?»
«Hvis Harry Potter ikke er vår venn,» sa Humlesnurr alvorlig, «så er vi alle definitivt dømt til undergang; så vi kan like gjerne gå ut fra at han er det.»
Mannens tryllestav holdt seg stødig og klar, skjønt den pekte ikke direkte på Harry. «Gutten trakk nesten staven mot meg nå nettopp.»
«Uhh …» sa Harry. Han la merke til at hånda hans fremdeles holdt tryllestaven i et fast grep, og anstrengte seg for å la hånda slappe av og falle ned langs siden igjen. «Beklager det, du virket en tanke … klar til kamp.»
Den arrete mannens tryllestav beveget seg så vidt bort fra der den nesten hadde pekt på Harry, skjønt den senket seg ikke, og mannen ga fra seg et kort bjeff av en latter. «Konstant årvåkenhet, hva, gutt?» sa mannen.
«Det er ikke paranoia hvis de virkelig er ute etter deg,» framsa Harry ordtaket.
Mannen vendte seg helt mot Harry; og i den grad Harry kunne lese noe uttrykk ut av det arrete ansiktet, så virket mannen nå interessert.
Humlesnurrs øyne hadde fått igjen noe av det briljante glimtet som de hadde hatt før flukten fra Azkaban, et smil under sølvbarten som om det smilet aldri hadde vært borte. «Harry, dette er Alastor Bister, også kalt Galøye, som vil kommandere Føniksordenen etter meg – hvis noe skulle skje meg, altså. Alastor, dette er Harry Potter. Jeg har alt håp om at dere to skal trives fantastisk godt sammen.»
«Jeg har hørt en hel del om deg, gutt,» sa Galøye Bister. Hans ene mørke naturlige øye fikserte på Harry, mens fronten av det briljante blå spant frenetisk rundt, det lot til å rotere helt fritt i øyehulen. «Ikke alt sammen bra. Hører de kaller deg Desperantskremmeren i departementet.»
Etter å ha tenkt seg om litt, bestemte Harry seg for å svare med et vitende smil.
«Hvordan fikk du til den der, gutt?» sa mannen bløtt. Nå var det blå øyet hans også fiksert på Harry. «Jeg tok en liten prat med en av svartspanerne som eskorterte desperanten der til Azkaban. Milan Lindström sa at den kom rett fra gropen, og ingen ga den spesielle instruksjoner på veien. Naturligvis kan hun ha jugd.»
«Det var ikke noe snedig triks involvert der,» sa Harry. «Jeg gjorde det på den harde måten. Skjønt det kan naturligvis hende at jeg juger nå.»
Humlesnurr lente seg tilbake i stolen sin og klukklo i bakgrunnen, som om han bare var nok en dings på rektors kontor og det var lyden han lagde.
Den arrete mannen snudde seg tilbake for å se på rektor, skjønt tryllestaven hans var i lav klarstilling og pekte i Harrys generelle retning. Da han snakket, var stemmen hans barsk og forretningsmessig. «Jeg har en ledetråd til en av Voldys nylige verter. Er du sikker på at skyggen hans er på Galtvort nå?»
«Ikke sikker –» begynte Humlesnurr.
«Du sa hva?» avbrøt Harry. Etter å ha nesten konkludert med at Mørkets herre ikke eksisterte, var det et sjokk å høre en diskusjon som tok det for gitt.
«Voldys vert,» sa Bister kort. «Den han besatte før han tok over Grang.»
«Hvis historiene snakker sant,» sa Humlesnurr, «så er det en form for gjenstand av kraft som binder Voldemorts skygge til denne verden; og ved hjelp av den kan han forhandle med en vert om å besette kroppen deres, og overføre noe av sin kraft og stolthet til dem –»
«Så det åpenbare spørsmålet er hvem som har fått for mye kraft for raskt,» sa Bister kjapt. «Og det viser seg at det er en fyr som har gått hen og forvist brøleånden i Bandon, satt en stake i en hel løpsk klan av vampyrer i Asia, sporet ned Vagga-Vagga-varulven og utryddet en bande gravgespenster med en tesil. Og han melker det for alt det er verdt; det har vært snakket om Merlin-ordenen. Virker som om han har blitt litt av en sjarmør og politiker, ikke bare en kraftfull trollmann.»
«Kjære vene,» mumlet Humlesnurr. «Er du sikker på at han ikke bare bruker sine egne ferdigheter?»
«Sjekket karakterene hans,» sa Bister. «Arkivet viser at Gyldeprinz Gulmedal fikk Troll i sin forsvars-UGLE og ikke gadd å prøve på ØGLE. Akkurat den typen lettlurt fjols som ville ta imot den typen avtale som Voldy tilbød.» Det blå øyet virvlet som besatt rundt i øyehulen. «Med mindre dere husker Gyldeprinz som elev, og tror at han har nok potensiale til å gjøre alt dette på egen hånd?»
«Nei,» sa professor McSnurp. Hun rynket panna. «Ikke en sjanse, ville jeg sagt.»
«Jeg er redd jeg må si meg enig,» sa Humlesnurr med en undertone av pine. «Ah, Gyldeprinz, din stakkars tosk …»
Bisters glis var mer likt et snerr. «Tre om natta-jobb for deg, Albus? Gulmedal skulle være hjemme i natt.»
Harry lyttet til dette med økende uro, og lurte på om selv Magidepartementet hadde noen regler om at dommere trengte å utstede tillatelse til ransakelse og avhør – for ikke å snakke om en gjeng som tok loven i egne hender, slik den organisasjonen det virket som om Harry nå var blitt en del av. «Unnskyld meg,» sa Harry. «Nøyaktig hva er det som skjer klokka tre om morgenen?»
Noe i Harrys stemme må ha røpet ham, fordi den arrete mannen virvlet rundt for å se på ham. «Har du noen problemer med det, gutt?»
Harry stoppet opp, og forsøkte å finne ut hvordan han skulle formulere dette til den fremmede –
«Vil ta ham ned selv?» fortsatte den arrete mannen. «Få hevn for foreldrene dine, hæ?»
«Nei,» sa Harry så høflig han klarte. «Ærlig talt – hør, hvis vi visste sikkert at han var en villig vert for Du-vet-hvem, så er det én ting, men hvis vi ikke er sikre og dere skal dra av sted for å drepe ham –»
«Drepe?» snøftet Galøye. «Det er det som er låst inne i hodet hans,» Bister tappet seg på panna, «som vi trenger fra ham, gutt. Hvis vi er heldige, så kan ikke Voldy rense fjottens hukommelse like lett som han kunne da han var levende, og Gulmedal vil huske hva malacruxen så ut som.»
Harry noterte seg mentalt ordet malacrux for framtidig undersøkelse, og fortsatte, «Jeg er bare bekymret for at en som er uskyldig – det som høres ut som en ganske anstendig person, hvis han gjorde alt det der på egen hånd – kanskje er i ferd med å bli skadet.»
«Svartspanere skader folk,» sa den arrete mannen kort. «Dårlige folk, hvis du er heldig. Noen dager er du ikke heldig, og mer er det ikke å si om den saken. Bare husk, mørke trollmenn skader langt flere mennesker enn vi gjør.»
Harry pustet dypt. «Kan du i det minste forsøke å ikke skade denne personen, i tilfelle han ikke er –»
«Hva gjør denne førsteklassingen i dette rommet, Albus?» forlangte den arrete mannen å få vite idet han virvlet rundt igjen for å se på rektor. «Og ikke fortell meg at det er på grunn av det han gjorde da han var en baby.»
«Harry Potter er ikke en vanlig førsteklassing,» sa rektor stille. «Han har allerede utført bedrifter som er tilstrekkelig umulige til å sjokkere selv meg, Alastor. Hans er det eneste intellektet i Ordenen som kanskje en dag kan matche Voldemort, slik du og jeg aldri kunne.»
Den arrete mannen lente seg over rektors skrivebord. «Han er en negativ faktor. En byrde. Naiv. Vet ikke en pokkers ting om hva krig handler om. Jeg vil ha ham bort herfra, og ha alle minnene hans om Ordenen fjernet før en av Voldys tjenere plukker dem rett ut av sinnet hans –»
«Jeg er en psykoblokker, faktisk.»
Galøye Bister kastet et blikk med smale øyne bort på rektor, som nikket.
Og så snudde den arrete mannen seg rundt og sto rett overfor Harry, og blikkene deres møttes.
Det plutselige raseriet i psykomantikkangrepet fikk nesten Harry til å falle av stolen; det var som om et knivblad av hvitglødende jern kuttet seg inn i den innbilte personen som var fremst i sinnet hans. Harry hadde ikke hatt en sjanse til å øve siden herr Dyrkorns treningstimer, og Harry mistet nesten grep om den innbilte personen som det virkelige ham latet som om han var, idet den personens verden ble omgjort til glødende lava og en rasende sonde av undersøkende spørsmål. Harry mistet nesten grep om det å bare late som at han hallusinerte, bare late som om han var den imaginære personen som skrek i sjokk og smerte der psykomantikken rev åndsfriskheten hans i filler og omformet ham til å tro at han sto i brann –
Harry klarte å bryte øyekontakten, og lot blikket falle ned på Bisters kinn.
«Du er ute av trening, gutt,» sa Bister. Harry så ikke på mannens ansikt, men stemmen var dødelig alvorlig. «Og jeg skal advare deg kun denne ene gangen. Voldy er ikke som noen annen psykomantiker i registrert historie. Han trenger ikke å se deg inn i øynene, og hvis skjoldene dine er så rustne som det der så vil du aldri merke en eneste ting.»
«Behørig notert,» sa Harry til det arrete kinnet. Harry var mer rystet enn han ville ha innrømmet, herr Dyrkorn hadde ikke vært noe i nærheten av så kraftfull, og hadde aldri testet Harry på den måten. Det å late som om han var en som hadde det vondt, var … Harry kunne ikke finne ord for å beskrive hva det føltes som å inneholde en innbilt person som hadde så mye smerter, men det hadde ikke vært normalt. «Får jeg noen plusser i boka for å være en psykoblokker i utgangspunktet?»
«Så du tror at du alt er voksen, hæ? Se meg i øynene!»
Harry styrket skjoldene sine, og tittet enda en gang inn i det mørkegrå øyet og det briljant blå.
«Har du noensinne sett noen dø?» spurte Galøye Bister.
«Mine foreldre,» sa Harry likefram. «Jeg fikk tilbake det minnet i januar da jeg sto overfor en desperant for å lære skytsvergeformelen. Jeg husker Du-vet-hvems stemme –» En grøsning gikk gjennom Harrys kropp, og tryllestaven rykket til i hånda hans. «Min viktigste taktiske rapport er at Du-vet-hvem kunne framsi mordforbannelsen på mindre enn et halvt sekund, men du visste sannsynligvis det allerede.»
Det var et gisp fra professor McSnurps retning, og Severus’ ansikt hadde strammet seg.
«Ålreit,» sa Galøye Bister bløtt. Et merkelig tynt smil vred leppene i det arrete fjeset. «Jeg skal gi deg samme tilbud som jeg gir enhver svartspaner på prøve. Få inn én berøring på meg, gutt – ett treff, en formel – og jeg skal anerkjenne din rett til å snakke til meg.»
«Alastor!» ropte professor McSnurps stemme ut. «Virkelig, det er en helt urimelig test! Herr Potter, hva nå enn annet han har utrettet, har ikke hundre års kamperfaring!»
Harrys øyne skjøt lynraskt rundt i rommet, saumfor de merkelige gjenstandene, tittet forbi Humlesnurr og Severus og Valghatten, stoppet kort opp her og der. Harry kunne ikke se professor McSnurp fra der han sto, men det betydde ingenting. Det var bare en gjenstand han virkelig hadde ønsket å se på, og poenget med alle de andre blikkene hadde bare vært å skjule hvilken det var.
«Jepp jepp,» sa Harry, og hoppet ned fra stolen mens han ignorerte professor McSnurps brå gisp og eliksirmesterens vantro snøft. Humlesnurr hadde hevet øyenbrynene, og Bister gliste som en tiger. «Sørg for å vekke meg opp om førti minutter om han faktisk får tatt meg.» Harry inntok en duellists startposisjon, med staven holdt lavt. «Så la oss sette i gang –»
Harry åpnet øynene, hodet hans føltes som om det hadde blitt stappet fullt av bomull.
Alle andre var borte fra rektors kontor; flumilden var svak; bare Humlesnurr ventet fremdeles bak skrivebordet.
«Hei, Harry,» sa rektor stille.
«Jeg så ikke en gang at han beveget seg,» sa Harry beundrende, og musklene knaket idet han satte seg opp.
«Du sto to skritt unna Alastor Bister,» sa Humlesnurr, «og du tok blikket vekk fra tryllestaven hans.»
Harry nikket, idet han tok Usynlighetskappen ut av pungen sin. «Jeg mener – jeg inntok duellposisjon så han skulle tro at jeg var en standard idiot og undervurdere meg – men jeg må innrømme at det der var imponerende.»
«Så du planla det slik hele tida, Harry?» sa Humlesnurr.
«Selvsagt,» sa Harry. «Legg merke til at jeg gjør dette med en gang jeg våknet opp, istedenfor å stoppe for å tenke meg om.»
Harry kastet kappens hette over hodet sitt, og tittet tilbake opp på vegguret som han tilfeldig hadde kastet blikket på tidligere.
Det hadde da vist omtrent tjuetre minutter etter åtte; og nå var den fem over ni.
Minerva stirret idet gutten plasserte seg selv i en duellposisjon, med tryllestaven holdt lavt. Et øyeblikk undret Minerva på om Harry på noen måte – nei, det var fullstendig latterlig, det var Galøye Bister og det var mer enn umulig. Naturligvis var det det hun hadde trodd om den delvise transfigurasjonen hans også …
«Så la oss sette i gang,» sa Harry og falt over ende.
Severus klukklo en gang. «Herr Potter har sine sider, det må jeg innrømme,» sa eliksirmesteren. «Skjønt jeg ville aldri ha sagt det mens han var våken, og hvis du gjentar ordene skal jeg benekte dem, for guttens ego er allerede mer enn stort nok. Herr Potter har sine sider, Galøye, men duellering er ikke blant dem.»
Galøyes egen klukklatter var lavere og bistrere. «Å, ja,» sa Galøye. «Bare idioter duellerer. Å stå der på den måten og vente på at jeg skulle angripe, hva var det gutten tenkte? Jeg burde gi ham et arr, for å huske denne anledningen –»
«Alastor!» bjeffet Albus, idet hun skrek «Stopp!»; Severus hoppet fram, og Galøye Bister pekte målrettet tryllestaven mot Harry Potters kropp.
«Lamstivosløvus!»
Galøyes kropp virket nesten å flimre idet han spant rundt på trefoten sin som et lyn, raskere enn hun noensinne hadde sett noen bevege seg uten magi; den røde lammevåden passerte gjennom den plutselig tomme lufta og bommet så vidt på Severus før den krasjet inn i motsatt vegg, og innen øynene hennes hadde rykket tilbake til Bister var det sytten strålende kuler i mønsteret til en Sagitta Magica, synlig bare for et øyeblikk før de dannet en briljant strek og traff noe som falt på gulvet med et dunk –
«Hallo igjen, Harry,» sa Humlesnurr.
«Jeg kan ikke fatte denne fyrens reaksjonsevne,» sa Harry, tok av seg kappen mens han reiste seg opp fra der han hadde ligget usynlig på gulvet, usett av sitt tidligere selv. «Hastigheten hans er utrolig også. Jeg må finne en måte å zappe ham på uten å si fram en besvergelse som røper meg …»
– og så dukket Galøye hardt og raskt, hendene hans traff flatt på gulvet. Hun så nesten ikke de to tynne hvite trådene som passerte gjennom det tomrommet hun hadde sett, men øynene hennes gikk til den blå gnisten som kom til syne da trådene traff en av rektors dingser, og før hun rakk å snu hodet tilbake, hadde Galøye kommet seg lynraskt og glidende opp på beina, tryllestaven hans danset så raskt at det var vanskelig å se den, og det var lyden av nok et dunk –
«Hallo igjen, Harry.»
«Unnskyld meg, rektor, men kunne du la meg gå ned trappene, og så komme opp igjen, før jeg hopper tilbake for siste gang? Dette vil kreve mer enn en times forberedelser –»
Minerva måpte til Galøye Bister, som ikke hadde senket tryllestaven sin det minste, og Severus hadde et uttrykk på ansiktet som var nært sjokkartet.
«Vel, gutt?» sa Galøye Bister. «Hva annet er det du har?»
Harry Potters hode dukket opp, flytende midt i lufta idet en usynlig hånd trakk tilbake hetta på Usynlighetskappen.
«Det øyet,» sa Harry Potter. Det var et merkelig hissig lys i guttens øyne. «Det er ikke en vanlig gjenstand. Den kan se rett gjennom Usynlighetskappen min. Du hoppet unna mitt transfigurerte elektrosjokkvåpen så snart jeg startet å heve det, selv om jeg ikke sa fram noen besvergelse. Og nå som jeg har studert deg nærmere – du observerte alle mine tidsvendte selv i det øyeblikket du flummet inn i rommet, gjorde du ikke?»
Galøye Bister smilte, det samme fliret som viste tenner; hun hadde sett dette da de sto overfor Voldemort selv. «Bruk et hundre år på å jakte mørke trollmenn, og du vil se alt,» sa Bister. «En gang arresterte jeg en ung japaner som prøvde et liknende triks. Han fant ut på den harde måten at hans teknikk med skyggekopier ikke hjalp stort mot dette øyet mitt.»
«Du ser i alle retninger,» sa Harry Potter, med det merkelige hissige lyset fremdeles i blikket hans. «Uansett hvor øyet faktisk peker, så ser det alt rundt deg.»
Bisters tigerglis ble bredere. «Det er ikke flere av deg i rommet nå,» sa Galøye. «Tror du at det er fordi du gir opp etter dette forsøket, eller fordi du vinner? Noen veddemål, gutt?»
«Det er mitt siste forsøk fordi jeg bestemte meg for å vedde mine siste tre timer på en enkelt sjanse,» sa Harry Potter. «Når det gjelder om jeg vinner eller ikke –»
Uklare bevegelser fylte hele lufta i rektors kontor. Galøye Bister hoppet til en side med vanvittig hastighet, og et øyeblikk senere rykket Harry hodet bakover mens han ropte «Lamstivoslappus!»
Tre glødende former i lufta beveget seg forbi Harrys hode, som beveget seg, samtidig som en rød stråle skjøt ut fra Harrys posisjon, den gikk forbi Galøye idet han dukket unna i nok en annen retning –
Hvis hun hadde blunket, ville hun ha gått glipp av det, den røde strålen som tok en bråsving midt i lufta og hamret inn i Bisters øre.
Bister falt.
Harry Potters hode droppet ned til høyden av en førsteklassing på hender og knær, og så helt ned på gulvet, og ansiktet hans åpenbarte plutselig utmattelse.
Minerva McSnurp sa, «Hva i himmerik var det –»
«Så du besøkte altså Pirrevimp,» sa Bister. Den pensjonerte svartspaneren satt i en stol, og tok dype slurker fra et oppkvikkende middel han hadde i en flaske som han hadde tatt av beltet sitt.
Harry Potter nikket, og satt nå i sin egen stol istedenfor å være vaglet på et armlene. «Jeg prøvde forsvarsprofessoren først, men –» Gutten skar en grimase. «Han … var ikke tilgjengelig. Vel, jeg hadde bestemt meg for at det var verdt å risikere fem huspoeng, og hvis du sier at en risiko er verdt det, så kan du ikke klage når du må betale. Uansett, jeg gjettet meg fram til at du hadde et øye som så ting som andre mennesker ikke kunne se, og da, som Isaac Asimov påpekte i sin Second Foundation, er det skarpt lys som er våpenet. Les nok science fiction, vet du, og du kommer til å lese om alt mulig minst én gang. Uansett, jeg fortalte professor Pirrevimp at jeg trengte en formel som ville skape et stort nummer av lysende og flakkende former som kunne fylle hele kontoret, men usynlige, slik at bare ditt øye kunne se dem. Jeg hadde ingen anelse om hva det i det hele tatt ville innebære å kaste en illusjon og så gjøre den usynlig, men jeg regnet med at hvis jeg ikke sa det høyt, så ville professor Pirrevimp bare gjøre det uansett, og det gjorde han. Det viste seg at det ikke var en formel jeg ville klare å bruke på egen hånd, men Pirrevimp lagde en engangsdings som kunne gjøre det – skjønt jeg måtte overtale ham til å gå med på at det ikke var å jukse, siden absolutt ingenting kan telle som juks mot en svartspaner som har levd lenge nok til å gå av med pensjon. Og så hadde jeg fremdeles ikke klart for meg hvordan jeg kunne treffe deg, siden du beveger deg så raskt. Så jeg spurte om formler som var målsøkende, og det var da Pirrevimp viste meg heksingen jeg brukte på slutten, Svingelammeren. Det er en av professor Pirrevimps egne oppfinnelser – han er en mesterduellant i tillegg til å være formelmester –»
«Vet det, gutt.»
«Beklager. Uansett, professoren sa at han forlot duellklubben før han fikk en sjanse til å bruke den formelen, siden den bare virker når den kan være siste støt mot en motstander uten skjold. Heksingen kommer så nært målet som mulig langs sin opprinnelige bane, og så med en gang den oppdager at målet fjerner seg igjen, så svinger heksingen midt i lufta og går rett på målets nye posisjon. Den kan bare svinge én gang – men besvergelsen likner svært på ‘Lamstivosløvus’ og lammestrålen har samme farge, så hvis fienden tror at det er en vanlig lammevåde og prøver å hoppe til side som vanlig, så vil den ene svingen få has på dem. Åh, og professoren ba om at ingen av oss skulle nevne dette spesialtrikset, bare i tilfelle han fikk sjanse til å bruke det i en konkurranse en gang.»
«Men –» sa professor McSnurp. Hun gløttet bort på Galøye Bister, som nikket anerkjennende, og på Severus, som med omhu beholdt et uttrykksløst ansikt. «Herr Potter, du lamslo nettopp Galøye Bister! Den mest berømte mørk trollmann-jegeren i svartspanerkontorets historie! Det burde ha vært umulig!»
Bister ga fra seg en mørk klukklatter. «Hva er ditt svar til det, gutt? Jeg er nysgjerrig.»
«Vel …» sa Harry. «Først og fremst, professor McSnurp, så slåss ingen av oss på ordentlig.»
«Ingen av dere?»
«Naturligvis ikke,» sa Harry. «Hvis det hadde vært en seriøs kamp ville herr Bister tatt ned alle kopier av meg umiddelbart, uten å vente på at de skulle angripe. Og for min del, hvis det faktisk var nødvendig å ta ned den mest berømte svartspaneren i kontorets historie, ville jeg få rektor Humlesnurr til å gjøre det for meg. Og utenom det … siden det ikke var en ordentlig kamp …» Harry stoppet opp. «Hvordan kan jeg si det? Trollmenn er vant til dueller der folk slåss fram og tilbake med formler en stund. Men hvis to gomper med pistoler står i et lite rom og skyter på hverandre … så er det sånn at den som treffer først, vinner. Og hvis en av dem med vilje bommer, og gir den andre sjanse etter sjanse – som herr Bister ga meg flere nye sjanser – vel, så måtte du ha vært temmelig patetisk hvis du tapte.»
«Åh, ikke så patetisk,» sa Bister med et lett truende glis.
Harry så ikke ut til å legge merke til det. «Du kan kanskje si at herr Bister testet meg for å se om jeg ville forsøke å slåss mot ham, eller forsøke å vinne. Altså, hvorvidt jeg ville ta rollen til en som slåss – bruke standardformler jeg allerede kjente, skjønt jeg ikke forventet at konsekvensene av den handlingen ville være seier – eller om jeg ville lete igjennom uvanlige planer til jeg fant noe som kunne vinne. Som forskjellen mellom en elev som sitter i timen fordi det er det elever gjør, og en elev som bryr seg nok til å spørre seg selv hva som kreves for å faktisk lære et bestemt emne, og øver på den nødvendige måten – ser du, professor McSnurp? Når du ser på det på den måten – innser at herr Bister ga meg en rekke sjanser, og at jeg ikke burde angripe i det hele tatt med mindre jeg tror jeg kan vinne – så gjorde jeg det ikke all verdens bra, siden jeg faktisk trengte tre forsøk på å få has på ham. Pluss, som jeg sa, i en virkelig kamp kunne herr Bister gjort seg selv usynlig, eller satt opp skjold –»
«Ikke stol for mye på skjold, gutt,» sa Galøye. Den lærkledte svartspaneren tok nok en slurk fra den oppkvikkende flaska. «Det du lærer i ditt første år på akademiet er ikke en sannhet for alltid, ikke mot de sterkeste mørke trollmennene. For hvert skjold som noensinne er laget, er det en eller annen forbannelse som går rett gjennom det, hvis du ikke er rask nok til å kaste motforbannelsen. Og det finnes en forbannelse som går gjennom alt, og det er en forbannelse som enhver dødseter vil bruke.»
Harry Potter nikket alvorlig. «Stemmer, noen formler er umulige å blokkere. Jeg skal huske det, i tilfelle noen kaster en mordforbannelse på meg. Igjen.»
«Den typen smarthet får folk drept, gutt, og det bør du ikke glemme.»
Et trist sukk fra Gutten-som-overlevde. «Jeg vet det. Beklager.»
«Så, sønn. Du hadde noe å si rundt det at Albus og jeg drar for å besøke Gulmedal?»
Harry åpnet munnen sin, så stoppet han opp litt. «Jeg skal ikke fortelle dere hvordan en krig skal føres,» sa Gutten-som-overlevde til slutt. «Jeg har ingen erfaring med det. Alt jeg vet er at det finnes konsekvenser. Vær vennlig å ta det rådet at etter min vurdering er Gulmedal sannsynligvis uskyldig, så hvis dere kan unngå å skade ham uten for mye risiko –» Gutten trakk på skuldrene. «Jeg kjenner ikke eventuelle kostnader knyttet til en slik framgangsmåte. Bare, vær så snill, vær forsiktig så dere ikke skader ham hvis han er uskyldig.»
«Hvis jeg kan,» sa Bister.
«Og – dere planlegger å se igjennom sinnet hans for spor og bevis etter Mørkets herre, ikke sant? Jeg vet ikke hva lovene i det magiske Storbritannia sier om å framskaffe bevis – men alle er alltid skyldig i å bryte en eller annen lov, det er rett og slett for mange lover. Så hvis det ikke handler om Mørkets herre, ikke overlever ham til departementet, bare slett minnet hans og gå, okei?»
Bister rynket panna. «Sønn, ingen skaffer seg så mye magisk kraft så raskt uten å pønske på noe.»
«Så overlat det til de vanlige svartspanerne, hvis og når de kan finne bevis på den vanlige måten. Vær så snill, herr Bister. Kall det en vane fra min gompeoppdragelse, men hvis det ikke handler om krigen så vil jeg ikke at vi skal være det onde politiet som bryter seg inn i folks hus midt på natta, gjennomsøker sinnet deres og sender dem til Azkaban.»
«Jeg skjønner ikke hensikten med dette, sønn, men jeg antar at jeg kunne gjøre deg den tjenesten.»
«Noe annet, Alastor?» spurte Albus.
«Ja,» sa Bister. «Angående den der forsvarsprofessoren deres –»
Hypotese: Gyldeprinz Gulmedal: Slutt
Hypotese: Humlesnurr
(9. april 1992, kl. 17.32)
Idet professor Krengle sakte hevet teen sin, rykket tekoppen til midt i bevegelsen, og sendte den mørke gjennomskinnelige væsken så vidt skvalpende over siden, slik at bare tre enslige dråper krøp nedover tekoppens side. Harry ville ikke ha lagt merke til det, hvis han ikke tilfeldigvis hadde sett svært nøye etter; for professor Krengles grep rundt koppen var fjellstøtt før og etter dette.
Hvis denne lille rykningen utviklet seg til en konstant skjelving, ville det bety slutten på alle former for ikke-stavløs magi for forsvarsprofessoren. Stavarbeid ga ikke rom for skjelvende fingre. Hvor mye det faktisk ville hemme professoren, om det nå ville gjøre det i det hele tatt, kunne ikke Harry gjette på. Forsvarsprofessoren var definitivt i stand til å utføre magi uten tryllestav, men pleide allikevel å bruke en stav for større ting – skjønt for ham var det kanskje bare for letthets skyld …
«Sinnssykdom,» sa professor Krengle, idet han forsiktig nippet til teen – han tittet på tekoppen, ikke på Harry, hvilket var uvanlig for ham – «kan være en signatur i seg selv.»
Forsvarsprofessorens lille kontor var stille, det lydbeskyttede rommet lydløst slik rektors kontor aldri kunne være det. Noen ganger hendte det at begge tilfeldigvis var ferdige med å puste ut eller inn samtidig; og så var det en fullstendig lydmessig tomhet som nesten var en lyd i seg selv.
«Jeg går med på det i en viss betydning,» sa Harry. «Hvis noen forteller meg at alle stirrer på dem og at undertøyet deres får strødd i seg pulver som kontrollerer tanker, så vet jeg at de er psykotiske, fordi det er psykosens standardsignatur. Men hvis du forteller meg at alt som er forvirrende peker på Albus Humlesnurr som en mistenkt, så virker det … drøyt. Bare fordi jeg ikke kan se en hensikt betyr ikke det at det ikke er en hensikt.»
«Uten hensikt?» sa professor Krengle. «Åh, men Humlesnurrs galskap er ikke at han er uten hensikt, men at han har for mange hensikter. Rektor kan ha planlagt dette for å få Lucifus Malfang til å droppe det spillet som handler om å hevne seg på deg – eller det kunne være et dusin andre plott. Hvem vet hva rektor tror han har gode grunner for å gjøre, når han har funnet gode grunner for å gjøre så mange merkelige ting allerede?»
Harry hadde høflig takket nei til te, selv om han innså at professor Krengle ville forstå hva det betydde. Han hadde vurdert å ta med seg sin egen brusboks – men hadde bestemt seg for å la være det også, etter å ha innsett hvor lett det ville være for forsvarsprofessoren å teleportere inn en del av en eliksir, selv om de to ikke kunne berøre hverandre med direkte magi.
«Nå har jeg rukket å se litt mer av Humlesnurr,» sa Harry. «Med mindre alt jeg har sett er en løgn, så finner jeg det vanskelig å tro at han ville legge planer for å sende en eneste Galtvort-elev til Azkaban. Noensinne.»
«Ah,» sa forsvarsprofessoren bløtt, den lille refleksjonen av tekoppen glimtet i de bleke øynene. «Men kanskje det er en annen signatur, herr Potter. Du har foreløpig ikke forstått perspektivet til en mann som Humlesnurr. Hvis han må, av en eller annen tilstrekkelig edel grunn, ofre en elev – ja, men så hvilken annen ville han velge, enn hun som erklærte seg selv som en heltinne?»
Det fikk Harry til å tenke. Kanskje det skyldtes tilbakeblikkets bias, men det virket som om det konsentrerte noe av den hypotesens sannsynlighetsmasse rundt det å plassere akkurat Hermine i en slik situasjon. Og på samme måte, så hadde professor Krengle på forhånd spådd at Humlesnurr kunne komme til å utpeke Draco som mål …
Men hvis det er deg som er bak alt dette, professor, så kan det være at du har utformet dine planer for å sette en felle for rektor, og så sørget for å kaste mistanke på ham på forhånd.
Konseptet ‘bevis’ hadde en noe annerledes mening når du forholdt deg til noen som hadde erklært seg selv for å spille spillet på ‘ett nivå høyere enn deg’.
«Jeg ser poenget ditt, professor,» sa Harry jevnt, uten å gi hint om sine andre tanker. «Så du tror at det er mest sannsynlig at det var rektor som la denne fellen for Hermine?»
«Ikke nødvendigvis, herr Potter.» Professor Krengle tømte tekoppen i en slurk og satte den ned, koppen ga fra seg et skarpt klirr idet den landet. «Det er også Severus Slur – skjønt hva han tror han kan vinne på det, kan jeg ikke gjette på. Derfor er han heller ikke min hovedmistenkte.»
«Men hvem er så det?» sa Harry, lettere forvirret. Professor Krengle kom garantert ikke til å svare ‘Du-vet-hvem’ –
«Svartspanerne har en regel,» sa professor Krengle. «Etterforsk offeret. Mange liksom-kriminelle innbiller seg at hvis det virker som om de er offeret for en forbrytelse, så vil de ikke bli mistenkt. Så mange kriminelle ser for seg dette, faktisk, at hver eneste senior svartspaner har sett det et dusin ganger.»
«Du prøver ikke seriøst å overbevise meg om at Hermine –»
Forsvarsprofessoren ga Harry et av de der smaløyde blikkene som betydde at han var dum.
Draco? Draco hadde blitt avhørt under verifiserum – men Lucifus hadde kanskje tilstrekkelig kontroll til å påvirke svartspanere til … åh.
«Du tror Lucifus Malfang satte opp en felle med sin egen sønn?» sa Harry.
«Hvorfor ikke?» sa professor Krengle bløtt. «Fra herr Malfangs nedskrevne vitnemål, herr Potter, leser jeg ut det inntrykket at du hadde en viss suksess med å endre herr Malfangs politiske ståsted. Hvis Lucifus Malfang hadde funnet ut dette tidligere … så kunne han ha bestemt seg for at sin tidligere arving hadde blitt en byrde.»
«Den kjøper jeg ikke,» sa Harry flatt.
«Nå er du i overkant naiv, herr Potter. Historiebøkene er fulle av familiekrangler som har endt med mord, for ubekvemmeligheter og trusler langt mindre enn det herr Malfang utgjorde for sin far. Jeg antar at det neste du vil fortelle meg er at lord Malfang av dødseterne er altfor vennlig innstilt til å ønske å skade sin sønn.» En kant av tung sarkasme i stemmen.
«Vel, ja, faktisk,» sa Harry. «Kjærlighet er noe virkelig, professor, et fenomen med observerbare effekter. Hjerner er virkelige, følelser er virkelige, og kjærlighet er like mye en del av den virkelige verden som epler og trær. Hvis du gjør eksperimentelle forutsigelser uten å regne med foreldres kjærlighet, så vil du få skikkelige vansker med å forklare meg hvorfor mine egne foreldre ikke sendte meg til et barnehjem etter hendelsen med vitenskapsprosjektet på skolen.»
Forsvarsprofessoren reagerte ikke på dette i det hele tatt.
Harry fortsatte, «Fra det Draco sier, så har Lucifus prioritert ham høyere enn viktige avstemminger i Heksingating. Det er signifikant bevis, siden det finnes adskillig billigere måter å late som om man elsker noen på, hvis du bare ønsker å late som. Og det er ikke akkurat som at forhåndssannsynligheten for at en forelder skal elske sitt barn er lav. Jeg antar at det er mulig at Lucifus bare tok rollen som en elskende far, og at han forkastet den rollen etter at han fikk vite at Draco fraterniserte med gompefødte. Men som man sier, professor, man må skille mellom mulighet og sannsynlighet.»
«Så ville jo forbrytelsen være enda bedre,» sa forsvarsprofessoren, fremdeles med det bløte tonefallet, «hvis ingen ville tro det om ham.»
«Og hvordan ville Lucifus klare å endre hukommelsen til Hermine i første omgang, uten at Galtvorts vaktformler ville slå alarm? Han er ikke en professor – aha, du tror det er professor Slur.»
«Feil,» sa forsvarsprofessoren. «Lucifus Malfang ville ikke bruke en tjener til en slik affære. Men anta at en eller annen Galtvort-professor, intelligent nok til å kaste en velformet minneformel uten å ha noe særlig til ferdigheter i kamp, besøker Galtvang. Fra en mørk sidegate stiger den svartkledde skikkelsen til Malfang fram – han ville gjøre noe slikt personlig – og sier et eneste ord til henne.»
«Befalio.»
«Sesampsykus, snarere,» sa professor Krengle. «Jeg vet ikke om Galtvorts beskyttelse ville utløses hvis en professor kom tilbake under innflytelse av Befaliusforbannelsen. Og hvis jeg ikke vet det, så er det sannsynlig at heller ikke Malfang vet det. Men i det minste er Malfang en perfekt psykoblokker; kan hende han er i stand til å bruke psykomantikk. Når det gjelder offeret … kanskje Aurora Schummel; ingen ville undres over at astronomiprofessoren var ute om natta.»
«Eller enda mer åpenbart, professor Stikling,» sa Harry. «Siden hun er den siste personen noen ville mistenke.»
Forsvarsprofessoren nølte et øyeblikk. «Kanskje.»
«Apropos noe helt annet,» sa Harry så, og plasserte en tankefull rynke i panna, «jeg antar at du ikke uten videre vet eller husker om noen av dagens lærere på Galtvort var til stede den gang da herr Gygrid fikk skylden for hendelsen i 1943?»
«Humlesnurr underviste i transfigurasjon, Kedelbrenn hadde stell av magiske vesener, og Vektor var lærer i aritmantikk,» sa professor Krengle øyeblikkelig. «Og jeg mener at Trivia Taakeprat, som nå underviser i oldruner, var Ravnklo-prefekt på den tida. Men herr Potter, det er ingen grunn til å mistenke at andre ved siden av Du-vet-hvem var involvert i den affæren.»
Harry trakk kunstferdig på skuldrene. «Det virket verdt å stille spørsmålet, bare for å sjekke. Uansett, professor, jeg går med på at det er mulig at en fra utsiden brukte psykomantikk på et medlem av Galtvorts stab, og så endret minnet i ettertid; det er helt garantert at ingen ville glemme den biten. Men jeg tror ikke at Lucifus Malfang er en sannsynlig kandidat for å være denne mesterhjernen. Det er mulig, men ikke sannsynlig, at alt rundt Lucifus’ tilsynelatende kjærlighet for Draco bare var pliktfølelse, og at alt gikk opp i røyk. Det er mulig, men ikke sannsynlig, at alt Lucifus gjorde foran Heksingating bare var skuespill. Folks utside likner ikke alltid på innsiden, slik du sa. Men det er ett bevis som ikke passer inn i det hele tatt.»
«Og hva er så det?» sa forsvarsprofessoren, med øynene halvt lukket.
«Lucifus forsøkte å nekte å godta et hundre tusen galleoner for Hermines liv. Jeg så hvor overrasket Heksingating var, da Lucifus sa at han nekter til tross for æresreglene. Heksingating forventet ikke det av ham. Hvorfor skulle han ikke bare ta pengene mens han spilte indignert og latet som om han gnisset tenner? Han ville ikke faktisk bry seg så mye om å få kastet Hermine i Azkaban.»
Det var en pause. «Kanskje han bare levde seg for mye inn i rollen han spilte,» sa professor Krengle. «Det er slikt som kan hende, herr Potter, når du står midt oppe i det.»
«Kanskje,» sa Harry. «Men allikevel er det nok en usannsynlighet som må postuleres – og når du har kommet så langt at du må legge inn så mange unnskyldninger i en teori, så kan den ikke havne øverst på lista lenger. Noe annet spesielt du synes jeg burde tenke på, innenfor rekkevidden til alle andre muligheter?»
En lang stillhet fulgte. Forsvarsprofessorens øyne senket seg for å se på den tomme tekoppen foran dem, og virket uvanlig fjern.
«Jeg antar jeg kan tenke meg en siste mistenkt,» sa forsvarsprofessoren til slutt.
Harry nikket.
Forsvarsprofessoren la tilsynelatende ikke merke til dette, men fortsatte bare. «Har rektor fortalt deg noe – selv et hint – om professor Rummelfiolds spådom?»
«Hæ?» sa Harry automatisk, og konverterte sitt eget plutselige sjokk om til den beste uvitenheten han klarte. Det var sannsynligvis feil nivå for å lure professor Krengle, men Harry ville definitivt ikke ta seg tid til å tenke før han svarte – vent, hvordan i alle dager kan professor Krengle vite om det – «Professor Rummelfiold har framsatt en spådom?»
«Du var jo til stede og hørte hvordan den begynte,» sa professor Krengle og rynket panna. «Du ropte ut til hele skolen at profetien ikke kunne handle om deg, siden du ikke kom, du var her allerede.»
Han kommer. Den ene som vil rive i stykker selve –
Og det var så langt professor Rummelfiold hadde kommet før Humlesnurr hadde grepet tak i henne og forsvunnet.
«Åh, den spådommen,» sa Harry. «Sorry! Det hadde jeg helt glemt.»
Harry trodde at han hadde puttet for mye kraft inn i det utsagnet, og fire-femtedels-forventet at professor Krengle ville si, Aha, så, herr Potter, hva er denne mysteriøse andre profetien du prøvde så hardt å skjule –
«Det er tåpelig,» sa forsvarsprofessoren skarpt, «hvis det er sannheten du nå faktisk forteller meg. Profetier er ikke trivielle saker. Jeg har vridd hjernen min rundt det lille jeg hørte, men et slikt lite fragment er rett og slett for lite.»
«Du tror at den ene som kommer er den ene som kanskje satte en felle for Hermine?» sa Harry. Mens sinnet hans allokerte nok en ny hypotese, usikker forutsagt referanse, han-som-skal-komme.
«Uten å mene å fornærme frøken Grang,» sa forsvarsprofessoren med en ny rynke i panna, «så virker ikke hennes liv eller død riktig så viktig. Men noen skulle komme – en som, etter din tolkning, ikke allerede var der – og noen så betydningsfull, og ukjent som spiller … hvem vet hva annet de kan ha gjort?»
Harry nikket, og sukket mentalt fordi han så ut til å måtte gjøre om hele kalkulasjonen rundt lord Voldemort-sannsynlighetene med nok et nytt bevis blandet inn i miksen.
Professor Krengle snakket med øynene halvveis lukket, han tittet ut som gjennom smale sprekker. «Mer enn spørsmålet om hvem profetien snakket om – hvem var ment å høre den? Det er sagt at spådommer er utsagt til de med kraft til å forårsake dem eller forhindre dem. Humlesnurr. Meg selv. Deg. På en fjern fjerdeplass, Severus Slur. Men av de fire ville Humlesnurr og Slur ofte være i Rummelfiolds nærhet. Du og jeg er de eneste som ikke ville ha brukt noe særlig tid i hennes nærvær før den søndagen. Jeg oppfatter det som ganske sannsynlig at profetien var ment for en av oss – før Humlesnurr tok forutsigersken vekk. Og rektor sa ikke mer til deg?» Professor Krengles stemme var bydende nå. «Jeg trodde jeg hørte litt for mye kraft i den benektelsen, herr Potter.»
«Helt ærlig, nei,» sa Harry. «Det hadde rett og slett hoppet ut av hukommelsen min.»
«I så tilfelle er jeg temmelig irritert på ham,» sa professor Krengle bløtt. «Faktisk tror jeg at jeg er sint.»
Harry sa ikke noe. Han svettet ikke en gang. Mulig at det var en dårlig grunn til å ha selvtillit, men i nøyaktig denne saken var Harry tilfeldigvis uskyldig.
Professor Krengle nikket en gang, skarpt, som i godkjennelse. «Hvis det ikke er mer som skal sies mellom oss, herr Potter, kan du gå.»
«Jeg kan tenke meg ytterligere en mistenkt,» sa Harry. «En du ikke hadde på din egen liste i det hele tatt. Kunne du analysert ham for meg, professor?»
Nok en gang kom et av de stille øyeblikkene som nesten var en lyd i seg selv.
«Hva den mistenkte angår,» sa forsvarsprofessoren bløtt, «så tror jeg du skal etterforske og bedømme ham på egen hånd, herr Potter, uten hjelp fra meg. Jeg har hørt slike forespørsler før, og erfaring har lært meg å nekte. Enten vil jeg gjøre en for god jobb med å beskylde meg selv, og overbevise deg om at jeg er skyldig – eller du vil avgjøre at mine beskyldninger var for halvhjertede, og at jeg er skyldig. Jeg vil bare gi en bemerkning i mitt forsvar – at jeg ville ha trengt en særdeles god grunn til å sette din skjøre allianse med arvingen til adelsslekta Malfang i fare.»
Hypotese: Forsvarsprofessoren
(8. april 1992, kl. 20.37)
«… så jeg frykter at jeg må ha meg unnskyldt,» sa Humlesnurr alvorlig. «Jeg lovet Kvirinius … eller riktigere, jeg lovet forsvarsprofessoren … at jeg ikke ville gjøre noe forsøk på å avdekke hans sanne identitet, i egen person eller på annen måte.»
«Og hvorfor ville du ha gitt et tåpelig løfte som det, da?» glefset Galøye Bister.
«Det var et ufravikelig krav ved hans ansettelse, sa han.» Humlesnurr gløttet på professor McSnurp, og et skrått smil flagret kort over ansiktet hans. «Og Minerva gjorde det klart for meg at Galtvort var i absolutt behov av en kompetent forsvarsprofessor dette året, selv om jeg skulle måtte hale Grindelwald ut av Nurmengaard og glemme tidligere uoverensstemmelser for å overtale ham til å ta stillingen.»
«Jeg sa det ikke akkurat på den måten –»
«Uttrykket sa det for deg, kjære.»
Og slik gikk til at de fire – Harry, professor McSnurp, eliksirmesteren og Alastor Bister aka ‘Galøye’ – kort tid etter var samlet helt alene på rektors kontor.
Det var merkelig hvordan rektors kontor virket … ubalansert … uten rektor til stede. Hvis du ikke hadde den eldgamle kloke mesteren der til å få alt til å virke høytidelig, var dere bare fire mennesker som forsøkte å ha et seriøst møte mens de var omgitt av bisarre, støyende gjenstander. Tydelig synlig fra der Harry hadde vaglet seg på armlenet på sin stol var en sammentrykket-konisk gjenstand, som en kjegle med toppen kappet av; den spant sakte rundt et pulserende sentralt lys som den skygget for, men ikke gjorde uklar; og hver gang det indre lyset pulserte lagde dingsen en vrupp-vrupp-vrupp-lyd som virket merkelig fjern, dempet som om dem kom fra bak fire solide vegger, selv om den spinnende-koniske-delte tingesten bare var en meter eller to vekk.
Vrupp … vrupp … vrupp …
Og så var det et utvalg kropper av Harry Potter som fremdeles pustet. Han hadde stablet dem opp i et stille hjørne, for å rydde litt opp i rot som var hans eget på mer enn én måte. (Bare en av kroppene var ikke på innsiden av en kopi av Usynlighetskappen, men så tok det bare en liten mengde konsentrasjon fra Harry for å legge merke til sine andre selv fra under den kappen som så ham som sin mester – en innsats Harry med vilje ikke hadde gjort tidligere, for å unngå å på forhånd få tidsrelatert informasjon som han ønsket å avgjøre etter sitt eget valg.) Den triste tingen var at på dette tidspunktet var det å ha sin egen kropp synlig liggende i et hjørne ikke noe som virket som galskap i det hele tatt. Det var bare … Galtvort.
«Ålreit, så,» sa Bister, og virket ganske gretten. Fra innenfor lærrustningen trakk den arrete mannen fram ei svart mappe. «Dette er en kopi av det Amelias folk har samlet. Det er nesten helt sikkert at hun vet at vi har dette, men alt er allikevel konfidensielt, er det klart? Uansett –»
Og Bister fortalte dem hvem Avdelingen for magisk justis trodde at ‘Kvirinius Krengle’ egentlig var. En tilsynelatende vanlig elev ved Galtvort (skjønt med nok talent til at han bare så vidt ble forbigått i rollen som topptillitsmann) som hadde reist på ferie til Albania etter avgangseksamen, forsvant, kom tilbake etter 25 år, og ble deretter innblandet i trollmannskrigen –
«Å slakte slekta Ringelhorn var det som skaffet Voldy et navn,» sa Bister. «Før det var han bare nok en mørk trollmann med visjoner om storhet pluss en håndlanger ved navn Bellatrix DeMons. Men etter det –» Bister snøftet. «Hver tosk i landet flokket seg sammen for å tjene ham. Du ville ha håpet at Heksingating plutselig skulle ta situasjonen på alvor, med en gang de innså at Voldy var villig til å drepe selv disse i egne øyne særdeles verdifulle menneskene. Og det er akkurat det tufsene gjorde – håpet at en eller annen annen tufs ville ta det på alvor. Ingen av feigingene tok et skritt fram. Det var Ringelhorn, Kroek, Beining, og Langballe. Dét var omtrent samtlige i Magidepartementet som turte å si et ord som kanskje ville fornærme Voldy.»
«Det er slik din slekt ble adlet, herr Potter,» innskjøt den høytidelige stemmen til professor McSnurp. «Det er en eldgammel lov som sier at hvis noen gjør ende på en urgammel slekt, så vil den som hevner dette blodet bli adlet. Nå skal det også sies at Potter-slekta allerede var eldre enn noen av de slektslinjer som kalles urgamle. Men deres fikk tittelen ‘adelshus av Storbritannia’ etter at krigen var over, som en anerkjennelse for at dere hadde hevnet den urgamle slekta Ringelhorn.»
«Strøm av takknemlighet og alt det der,» sa Galøye Bister surt. «Det varte ikke, men i det minste fikk Jakob og Lilly en fancy tittel og en ubrukelig medalje med i graven. Men da har vi glemt åtte år med fullstendig redsel etter at Ringelhorn forsvant og Regulus Svaart – han var Ringelhorns private kilde blant dødseterne, er vi ganske sikre på – ble henrettet av Voldy. Som en demning som brast og gørr som rant ut, og druknet hele landet. Albus pokkers Humlesnurr selv måtte tre inn i Ringelhorns sko, og det var bare så vidt nok til at vi overlevde.»
Harry lyttet med en merkelig følelse av uvirkelighet. Noe av det føltes rett, og passet med tidligere observasjoner – spesielt med den talen som professor Krengle hadde holdt før jul – og allikevel …
Dette var professor Krengle de snakket om.
«Så dette er den personen Magidepartementet mener er deres forsvarsprofessor,» sa Galøye Bister som avslutning. «Nå, hva tror du om denne greia, gutt?»
«Vel …» sa Harry sakte. Det er også mulig å ha en maske bak maska. «Den åpenbare neste tanken er at denne ‘Rogus Ringelhorn’-personen faktisk døde i krigen allikevel, og at dette bare er noen som later som om de er Rogus Ringelhorn som later som om de er Kvirinius Krengle.»
«Er det åpenbart?» sa professor McSnurp. «Kjære Merlin …»
«Virkelig, gutt?» sa Galøye Bister, det blå øyet hans spant raskt rundt. «Jeg ville sagt at det er litt … paranoid.»
Du kjenner ikke professor Krengle, sa ikke Harry. «Det er en enkel teori å teste,» sa Harry høyt. «Bare sjekk hvorvidt forsvarsprofessoren husker noe om krigen som den virkelige Rogus Ringelhorn ville ha visst. Skjønt, jeg antar, hvis han spiller rollen som Rogus Ringelhorn som later som om han er en annen, så har han en god unnskyldning for å late som at han later som at han ikke vet hva du snakker om –»
«Litt paranoid,» sa den arrete mannen, med stigende røst. «Ikke tilstrekkelig paranoid! KONSTANT ÅRVÅKENHET! Tenk en gang til, gutt – hva hvis den virkelige Rogus Ringelhorn aldri vendte tilbake fra Albania?»
Det ble en pause.
«Jeg forstår …» sa Harry.
«Selvsagt gjør du det,» sa professor McSnurp. «Ikke bry dere om meg, er dere snille, Jeg bare sitter her stille og rolig og blir gal.»
«I min type jobb er det slik at, hvis du overlever, så lærer du at det er tre typer mørke trollmenn,» sa Bister alvorlig; tryllestaven hans pekte ikke på noen, den var vinklet lett nedover, men den var i hånda hans. Den hadde ikke forlatt hånda hans siden det øyeblikket han kom inn i rommet. «Det er mørke trollmenn som har ett navn. Det er mørke trollmenn som har to navn. Og så er det mørke trollmenn som endrer navn på samme måte som du og jeg bytter klær. Jeg så ‘Ringelhorn’ ta ned tre dødsetere som om han knakk noen kvister. Det er ikke mange trollmenn som er så gode i førtifemårsalderen. Humlesnurr, kanskje, men ikke mange andre.»
«Kanskje dette er sant,» sa eliksirmesteren fra der han lusket. «Men hva så, Galøye? Uansett identitet så var Ringelhorn garantert Den mørke herrens fiende. Jeg har hørt dødsetere forbanne navnet hans selv etter at de trodde han var død. De hadde stor frykt for ham.»
«Men når det gjelder forsvarsprofessorer,» sa professor McSnurp bestemt, «så tar jeg dette og er takknemlig for det.»
Bister svingte rundt og ga henne et stygt blikk. «Bare det at, hvor i askesnogens nesebor var ‘Ringelhorn’ alle de årene han var borte, hæ? Kanskje han trodde han kunne skape et navn for seg selv i Storbritannia ved å stå mot Voldy, og så forsvant han da han fant ut at han tok feil. Så hvorfor skulle han komme tilbake nå, hæ? Hva er den nye planen?»
«Han, ah …» forsøkte Harry seg. «Han sier at han alltid ønsket å være en anerkjent forsvarsprofessor siden alle de beste kamptrollmennene har undervist ved Galtvort. Og det er faktisk sånn at han er en utrolig flink forsvarsprofessor, altså … jeg mener, hvis han bare ønsket å vedlikeholde en forkledning, så kunne han unnslippe med å gjøre en mye dårligere jobb …»
Professor McSnurp nikket fast.
«Naivt,» sa Bister flatt. «Jeg antar at dere ikke en gang har vurdert tanken på at vår forsvarsprofessor kanskje bare planla det slik at Ringelhorn-slekta ble utryddet??»
«Hva?» skrek professor McSnurp.
«Vår mysteriøse trollmann hører noe om et savnet barn fra en av Storbritannias urgamle slekter,» sa Bister. «Trår inn i skoene til ‘Rogus Ringelhorn’, men holder seg vekk fra den virkelige Ringelhorn-familien. Men til slutt er slekta nødt til å legge merke til at noe ikke stemmer. Så denne falskneren får på en eller annen måte Voldy til å slakte alle sammen – kanskje lekket et passord de ga ham for å komme innenfor beskyttelsene – og derved var han en lord av Heksingating!»
Inne i Harrys sinn virket det å pågå en kamp mellom Håsblås En, som aldri hadde stolt på forsvarsprofessoren i det hele tatt; og Håsblås To, som var altfor lojal mot Harrys venn, professor Krengle, til å tro på noe slikt bare fordi Bister sa det.
Det er jo temmelig åpenbart, da, bemerket hans Smygard-del. Jeg mener, tror du faktisk at noen under naturlige omstendigheter ville ende opp som siste arving til en urgammel slekt OG fyrst Voldemort drepte hans familie OG han må hevne sin kampkunst-sensei? Om noe, ville jeg si at han gikk altfor langt i det å sette opp sin nye identitet som den nye ideelle helten. Det høres ut som en handling i en litt billig roman, ikke den typen ting som faktisk kan skje i det virkelige livet.
Og dette kommer fra en foreldreløs som ble oppfostret uten å vite noe om sin arv, kommenterte Harrys Indre Kritiker. Med en profeti som omhandler seg selv. Vet du, jeg tror ikke vi noensinne har lest en historie om to like skjebnebestemte helter som konkurrerer om hvem som er tilstrekkelig klisje til å ta ned skurken –
Ja, svarte den sentrale Harry for å overdøve de fjerne vrupp-ende lydende i bakgrunnen, vi lever et svært trist liv og DERE HJELPER IKKE TIL.
Det er bare en ting som kan gjøres på dette punktet, sa Ravnklo. Og vi vet alle hva det er, så hvorfor diskutere?
Men, svarte Harry, hvordan kan vi faktisk teste eksperimentelt hvorvidt professor Krengle er den originale Rogus Ringelhorn eller ikke? Jeg mener, hva slags ting som kan observeres vil oppføre seg annerledes, avhengig av om han er den virkelige Rogus Ringelhorn eller bare gir seg ut for å være det?
«Hva vil du at jeg skal gjøre med det, Galøye?» krevde professor McSnurp å få vite. «Jeg kan ikke –»
«Du kan,» sa den arrete mannen, med et sint blikk. «Bare gi den fordømte forsvarsprofessoren sparken.»
«Det sier du hvert år,» sa professor McSnurp.
«Ja, og jeg har alltid rett!»
«Konstant årvåkenhet eller ikke, Alastor; elevene må få opplæring!»
Bister snøftet. «Bah! Jeg sverger på at den der forbannelsen blir verre for hvert år, ettersom dere folkens blir mer og mer motvillige til å gi slipp på dem. Deres viktige professor Krengle ville måttet være Grindelwald i forkledning før dere ville gitt ham sparken!»
«Er han?» Harry kunne ikke unngå å spørre. «Jeg mener, kan han faktisk være –»
«Jeg sjekker Grindys celle annenhver måned,» sa Bister. «Han var der i mars.»
«Kan personen som sitter i cellen være en annen?»
«Jeg tester blodet hans for å bekrefte identiteten, sønn.»
«Hvor oppbevarer du blodet som du bruker som referanse?»
«På et trygt sted.» Noe som liknet et smil strakk ut de arrete leppene. «Har du vurdert svartspanerkontoret når du er ferdig på Galtvort?»
«Alastor,» sa professor McSnurp motvillig. «Forsvarsprofessoren har en … helsetilstand. Jeg antar at du vil kalle det mistenkelig i seg selv – men det er langt fra sikkert at det vil være et feiltrinn fra hans side som gjør at vi ikke fornyer engasjementet hans.»
«Ja, de lille hvilepausene hans,» sa Bister mørkt. «Amelia tror at han kom i veien for en eller annen høynivå forbannelse. For meg høres det mer ut som et mørkt ritual som har slått feil!»
«Du har ingen bevis for det!» sa professor McSnurp.
«Den mannen kunne like gjerne bære et skilt som sa ‘Mørk trollmann’ i glødende grønne bokstaver over hodet sitt.»
«Ah …» sa Harry. Det virket ikke som et spesielt godt tidspunkt å spørre hva herr Bister syntes om det ‘ikke alle ritualer som krever et offer er onde’-synspunktet. «Unnskyld meg, men du sa tidligere at professor Krengle – jeg mener, den gamle Rogus Ringelhorn – jeg mener, Ringelhorn fra syttitallet – uansett, du sa at den personen brukte mordforbannelsen. Hva impliserer det? Må man være en mørk trollmann for å bruke den?»
Bister ristet på hodet. «Jeg har brukt den selv. Alt som trengs, er kraft og en viss sinnstilstand.» Leppene skar grimaser slik at tennene vistes. «Den første gangen jeg brukte den var mot en trollmann ved navn Vendettus Bloehr, og du kan spørre meg om hva han gjorde etter at du er ferdig på Galtvort.»
«Men hvorfor er forbannelsen utilgivelig, da?» sa Harry. «Jeg mener, en skjæreheksing kan også drepe noen. Så hvorfor er det bedre å bruke Explosio istedenfor Avada Kadav –»
«Lukk munnen din!» sa Bister skarpt. «Noen kunne komme til å misforstå det hvis du uttaler den besvergelsen. Du ser for ung ut til å kaste den, men det finnes slikt som polyksir. Og for å besvare spørsmålet ditt, gutt, så er det to grunner til at den formelen er i den svarteste boka. Den første er at mordforbannelsen slår til direkte mot sjelen, og den bare fortsetter helt til den treffer en. Rett gjennom skjold. Rett gjennom vegger. Det er en grunn til at selv svartspanere som slåss mot dødsetere ikke fikk lov til å bruke den før Ringelhorn-loven ble vedtatt.»
«Ah,» sa Harry. «Det høres ut som en glimrende grunn for å bann–»
«Jeg er ikke ferdig, gutt. Den andre grunnen er at mordforbannelsen ikke bare forutsetter en kraftig porsjon av magi. Du må mene det. Du er nødt til å ønske at noen dør, og ikke for alles beste heller. Det å drepe Bloehr fikk ikke tilbake Bosse Humbag, eller Tobs Hildering, eller Bollis Tveten. Det var ikke for rettferdighet, eller for å hindre ham i å gjøre det igjen. Jeg ville at han skulle dø. Du skjønner nå, gutt? Du trenger ikke å være en mørk trollmann for å bruke den forbannelsen – men du kan ikke være Albus Humlesnurr heller. Og hvis du er arrestert for å drepe med den, så kan du ikke forsvare deg.»
«Jeg … skjønner,» mumlet Gutten-som-overlevde. Du kan ikke ønske den personen død som en instrumentell verdi på veien mot en eller annen positiv framtidig konsekvens, du kan ikke kaste den hvis du tror at det er et nødvendig onde; du må faktisk ønske dem døde bare fordi de skal være døde, som en endelig verdi i din nyttefunksjon. «En magisk innkapslet preferanse for døden over livet, som slår til inne i området til den rene livskraften … det høres ut som en vanskelig forbannelse å blokkere.»
«Ikke vanskelig,» glefset Bister. «Umulig.»
Harry nikket alvorlig. «Men Rogus Ringelhorn – eller hvem det nå er – brukte mordforbannelsen mot et par dødsetere selv før de utryddet familien hans. Betyr det at han allerede nødvendigvis måtte hate dem? Som i, at den historien om kampkunst-dojoen sannsynligvis var sann?»
Bister ristet lett på hodet. «En av de mørke sannhetene ved mordforbannelsen, gutt, er at når du først har kastet den én gang, så tar det ikke mye hat å gjøre det på nytt.»
«Den skader sinnet?»
Igjen ristet Bister på hodet. «Nei. Det er drepingen som gjør det. Et mord river opp sjelen – men det ville også være tilfellet med skjæreheksingen. Mordforbannelsen sprekker ikke opp sjelen. Det bare kreves en oppsprukket sjel for å kaste den.» Hvis det var et trist uttrykk i det arrete ansiktet, så kunne ikke det leses. «Men det forteller oss ikke stort om Ringelhorn. Folk som Humlesnurr vil aldri bli i stand til å kaste forbannelsen hele sitt liv, fordi sjelen deres aldri vil sprekke, uansett – det er de menneskene som er sjeldne, svært sjeldne. Det kreves bare en liten sprekk.»
Det var en merkelig, tung følelse i Harrys bryst. Han hadde lurt på nøyaktig hva det hadde betydd, at Lilly Potter hadde forsøkt å kaste mordforbannelsen på fyrst Voldemort med sin siste pust. Men det måtte være tilgivelig, det var rett og riktig for en mor å hate den mørke trollmannen som var kommet for å drepe barnet hennes, og spottet henne fordi hun ikke klarte å hindre ham. Det var noe galt med deg som forelder hvis du ikke kunne kaste Avada Kadavra i den situasjonen. Og ingen andre forbannelser kunne trengt igjennom Den mørke herrens skjold; du måtte i det minste forsøke å hate Mørkets herre nok til å ønske ham død for dødens egen skyld, hvis det var den eneste måten å redde barnet ditt på.
Det kreves bare en liten sprekk …
«Nok,» sa professor McSnurp. «Hva vil du at vi skal gjøre?»
Bisters smil vred seg. «Bli kvitt forsvarsprofessoren og se om alle problemene deres forsvinner på mystisk vis. Vedder en galleon på at de gjør det.»
Professor McSnurp så ut som om hun hadde store kvaler. «Alastor – men – vil du undervise klassene, hvis –»
«Ha!» sa Bister. «Hvis jeg noensinne svarer ja på det spørsmålet, sjekk meg for polyksir, fordi det er ikke meg.»
«Jeg kan teste det eksperimentelt,» sa Harry. Og så, idet alle så på ham, «Jeg skal spørre professor Krengle et spørsmål som den virkelige Rogus Ringelhorn ville ha visst – som, hvem andre var i Smygard i 1945-årskullet, eller noe slikt – forhåpentligvis uten å gjøre det åpenbart hva jeg er ute etter. Det vil ikke være definitivt bevis, han kan ha forberedt seg godt på rollen, men det ville være bevis. Allikevel, herr Bister, selv om professor Krengle ikke er den opprinnelige Ringelhorn, så er jeg ikke sikker på at det å bli kvitt ham er den beste løsningen. Han har reddet livet mitt to ganger –»
«Hva?» kom det skarpt fra Bister. «Når? Hvordan?»
«En gang da han slo ut en stor gjeng unge hekser som tilkalte meg ned mot bakken, og en gang da han fant ut at desperanten trakk liv ut av meg gjennom tryllestaven min. Og hvis professor Krengle ikke var den som narret Draco Malfang opp i fella i første omgang, så reddet han Dracos liv, og ting ville ha vært langt verre hvis han ikke hadde gjort det. Hvis forsvarsprofessoren ikke står bak alt sammen – så er han ikke en vi har råd til å miste.»
Professor McSnurp nikket fast.
Hypotese: Severus Slur
(8. april 1992, kl. 21.03)
Harry og professor McSnurp sto nå i de sakte snurrende trappende, som gikk rundt uten å gå ned; eller i det minste var det en Harry som sto i de trappene – hans andre tre selv’er var blitt etterlatt på rektors kontor.
«Kan jeg spørre deg et privat spørsmål?» sa Harry, da han trodde de var langt nok unna til å ikke bli hørt. «Og nærmere bestemt, privat fra rektors ører.»
«Ja,» sa professor McSnurp, uten helt å sukke. «Skjønt jeg håper du innser at jeg ikke kan gjøre noe som er i konflikt med mine plikter overfor –»
«Ja,» sa Harry, «det er akkurat det jeg trenger å spørre deg om. Foran Heksingating, da Lucifus Malfang sa at Hermine ikke var en del av Potter-slekta og at han ikke ville ta imot pengene, så ba du Hermine om å sverge den eden. Det jeg vil vite, hvis noe slikt skjer igjen, er om din øverste pliktfølelse er overfor Galtvort-eleven Hermine Grang, eller til lederen for Føniksordenen, Albus Humlesnurr.»
Professor McSnurp så ut som om noen hadde truffet henne midt i fjeset med en stekepanne av støpejern, et par minutter tidligere, og nå ble fortalt at noen kom til å gjøre det igjen, og at hun ikke skulle rykke til.
Harry rykket litt til selv. En eller annen gang måtte han lære seg den der vanen med å ikke formulere ting slik at de traff så hardt som overhodet mulig.
Veggene roterte rundt dem, bak dem, og på en eller annen måte gikk de nedover.
«Åh, herr Potter,» sa professor McSnurp mens hun pustet sakte ut. «Jeg … jeg skulle ønske at du ikke spør meg slike spørsmål … åh, Harry, jeg tenkte ikke igjennom saken der og da, ikke i det hele tatt. Jeg bare så en mulighet for å hjelpe frøken Grang, og … jeg ble valgt inn i Griffing, når alt kommer til alt.»
«Du har muligheten til å tenke nå,» sa Harry. Alt dette kom ut helt feil, men han måtte si det uansett, fordi – «Jeg ber deg ikke om å være lojal overfor meg. Men hvis du vet – hvis du er sikker på – hva du kommer til å gjøre hvis det kommer til å handle om en uskyldig Galtvort-elev på den ene siden, og Føniksordenen på den andre siden, enda en gang …»
Men professor McSnurp ristet på hodet. «Jeg er ikke sikker,» hvisket transfigurasjonsprofessoren. «Jeg vet ikke om det var det rette valget første gangen heller. Jeg beklager. Jeg klarer ikke å ta en avgjørelse rundt slike forferdelige ting!»
«Men du vil gjøre noe hvis det skjer igjen,» sa Harry. «Det å unngå å ta valget er også et valg. Du kan ikke bare forestille deg at du må ta en avgjørelse her og nå?»
«Nei,» sa professor McSnurp, og hørtes litt sterkere ut; og Harry innså at han ved et uhell hadde pekt på en utvei. Professorens neste ord bekreftet Harrys frykt. «Slikt et forferdelig valg som det, herr Potter – jeg tror ikke jeg skal ta det før jeg må.»
Harry sukket innvendig. Han antok at han ikke hadde noen rett til å forvente at professor McSnurp sa noe annet. I et moralsk dilemma der du ville tape noe uansett, så ville det å ta et valg føles dårlig uansett hva du valgte, altså kunne du midlertidig slippe unna litt mental smerte ved å nekte å velge. Kostnaden var at du ikke var i stand til å planlegge på forhånd, og også at du fikk et kjempestort bias mot det å ikke gjøre noe eller å vente til det var for sent … men du kunne ikke forvente at ei heks visste alt det. «Ålreit,» sa Harry.
Skjønt det var ikke ålreit, ikke egentlig. Humlesnurr kan ha ønsket at den gjelden ble borte; professor Krengle ville også helst ha sett at Harry ikke skyldte slekta Malfang noe. Og hvis forsvarsprofessoren var Rogus Ringelhorn, eller på en overbevisende måte kunne gi seg ut for å være Rogus Ringelhorn, så hadde fyrst Voldemort teknisk sett ikke utryddet slekta Ringelhorn. I så tilfelle ville noen kunne fremme en resolusjon i Heksingating om å trekke tilbake den adelige statusen til Potter-slekta, som hadde blitt tildelt som påskjønnelse for å hevne den urgamle adelsslekta Ringelhorn.
Og dermed kunne det tenkes at Hermines ed om tjeneste til en adelsslekt ville være ugyldig.
Eller kanskje ikke. Harry ante ikke noe om de juridiske teknikalitetene, spesielt ikke om Potter-slekta ville få pengene tilbake hvis noen klarte å få sendt Hermine til Azkaban. Bare fordi du mistet noe ville det kanskje ikke innebære at betalingen ble sendt tilbake, juridisk sett. Harry var ikke sikker, og han turte ikke å spørre en magisk advokat …
… det ville ha vært hyggelig å være i stand til å stole på at minst én voksen ville ta Hermines side istedenfor Humlesnurrs, hvis en sak som dette truet med å bli aktuell.
Trappene de var i holdt opp å rotere, og de var foran ryggene til de store steingurgene, som skled til side slik at korridoren bakenfor kom til syne.
Harry trådte ut –
En hånd la seg på Harrys skulder.
«Herr Potter,» sa professor McSnurp med lav stemme, «hvorfor ba du meg å holde et øye med professor Slur?»
Harry snudde seg rundt igjen.
«Du ba meg om å holde øynene åpne, og se om han forandret seg,» fortsatte professor McSnurp med en tone som inneholdt noe viktig. «Hvorfor sa du det, herr Potter?»
Det tok litt tid, gitt omstendighetene, før Harry klarte å tenke tilbake og huske hvorfor han hadde sagt det. Harry og Nilus hadde reddet Lars Loran DeMons fra bøller, og så hadde Harry konfrontert Severus i gangen og, i det minste ifølge eliksirmesterens egne ord, ‘nesten dødd’ –
«Jeg fant ut noe som gjorde meg bekymret,» sa Harry etter et øyeblikk. «Fra noen som fikk meg til å love å ikke fortelle det til noen andre.» Severus hadde fått Harry til å sverge at samtalen deres ikke ville bli delt med noen, og Harry var fremdeles bundet av dette.
«Herr Potter –» begynte professor McSnurp, og så pustet hun ut; blinket av skarphet forsvant like raskt som det hadde kommet. «Glem det. Hvis du ikke kan si det, så kan du ikke si det.»
«Hvorfor spør du?» sa Harry.
Professor McSnurp så ut til å nøle litt –
«Ålreit, la meg være mer spesifikk,» sa Harry. Etter at professor Krengle hadde gjort det mot ham en rekke ganger, begynte Harry å få taket på det. «Hvilken endring har du allerede observert hos professor Slur som du lurer på om du skal fortelle meg om?»
«Harry –» sa transfigurasjonsprofessoren, og lukket deretter munnen.
«Jeg vet åpenbart noe du ikke vet,» sa Harry hjelpsomt. «Ser du, dette er grunnen til at vi ikke alltid kan utsette å ta avgjørelser når vi møter forferdelige moralske dilemmaer.»
Professor McSnurp lukket øynene, pustet dypt inn, plasserte fingrene på neserota og trykket den gjentatte ganger. «Ålreit,» sa hun. «Det er en subtil ting … men som gir grunn til bekymring. Hvordan kan jeg få sagt dette … herr Potter, har du lest mange bøker som det ikke er meningen at unge barn skal lese?»
«Jeg har lest alle sammen, faktisk.»
«Ja, selvsagt har du det. Vel … jeg forstår det ikke helt selv, men så lenge Severus har vært ansatt ved denne skolen, og lusket rundt i den der forferdelige flekkete kutten, så har det vært en bestemt type jenter som har kastet lange blikk etter ham –»
«Du sier det som om det er noe galt i det?» sa Harry. «Jeg mener, hvis det er en ting jeg faktisk forsto ut fra de bøkene, så er det at det ikke er meningen at du skal stille spørsmål ved folks preferanser.»
Professor McSnurp ga Harry et svært merkelig blikk.
«Jeg mener,» sa Harry igjen, «etter det jeg har lest, så er det slik at når jeg blir litt eldre så er det noe sånt som en 10 % sjanse for at jeg vil synes professor Slur er attraktiv, og det viktige er at jeg bare aksepterer det jeg –»
«Uansett, herr Potter, så har Severus alltid ignorert disse unge jentenes blikk fullstendig. Men nå –» Professor McSnurp så ut til å innse noe, og sa raskt, med hendene løftet avvergende, «Vennligst ikke misforstå meg, professor Slur har definitivt ikke vært ufin mot ei eneste ung heks! Absolutt ikke! Han har aldri så mye som smilt til noen, så vidt meg bekjent. Han har bedt de unge jentene om å stoppe å stirre på ham. Og hvis de stirrer på ham uansett, så ser han vekk. Det har jeg sett med mine egne øyne.»
«Øh …» sa Harry. «Sorry, men bare fordi jeg har lest alle de bøkene betyr det ikke at jeg forsto dem. Hva betyr alt det der?»
«At han har begynt å legge merke til det,» sa professor McSnurp med lav stemme. «Det er en subtil ting, men nå som jeg først har sett det, er jeg sikker. Og det betyr … er jeg svært redd … at det båndet som holder Severus knyttet til Albus’ sak … kan ha svekket seg, eller er kanskje til og med brutt.»
2 + 2 = …
«Slur og Humlesnurr?» Så hørte Harry de ordene som nettopp hadde kommet ut av munnen hans, og fortet seg å legge til, «Ikke at det er noe galt med det –»
«Nei!» sa professor McSnurp. «Åh, for Merlins skyld – jeg kan ikke forklare det for deg, herr Potter!»
En bit i puslespillet falt plutselig på plass.
Han var fremdeles forelsket i min mor?
Dette var noe midt imellom vakker tristesse og patetisk, i rundt fem sekunder, før enda en bit falt på plass.
Dette var selvsagt før jeg ga ham mine nyttige råd om personlige relasjoner.
«Jeg forstår,» sa Harry forsiktig etter noen øyeblikk. Det var tidspunkter der det å si ‘Ooops’ ikke helt var dekkende. «Du har rett, det er ikke et godt tegn.»
Professor McSnurp la begge hendene over ansiktet sitt. «Uansett hva du tenker på nå,» sa hun med lett dempet stemme, «som jeg kan forsikre deg at også er feil, så vil jeg ikke høre om det noensinne.»
«Så …» sa Harry. «Hvis, slik du antydet, at båndet som holdt professor Slur knyttet til Humlesnurr er brutt … hva ville han gjøre da?»
En lang stillhet fulgte.
Hva ville han gjøre da?
Minerva senket hendene, og tittet ned på ansiktet til Gutten-som-overlevde som så opp på henne. Ett enkelt spørsmål burde ikke ha gitt henne så mye fortvilelse. Hun hadde kjent Severus i mange år; de to var bundet sammen, på en merkelig måte, av den profetien de begge hadde hørt. Skjønt Minerva mistenkte, av det hun visste om regler for profetier, at hun bare hadde overhørt den selv. Det hadde vært Severus’ handling som hadde ført profetien nærmere fullbyrdelse. Og skyldfølelsen, det knuste hjertet som hadde fulgt det valget, hadde plaget eliksirmesteren i årevis. Hun kunne ikke forestille seg hvem Severus ville være uten det. Hodet hennes ble tomt da hun forsøkte å se det for seg; tankene var som et blankt pergament.
Severus var da sikkert ikke lenger den mannen han en gang hadde vært, den sinte og forferdelig tåpelige unge mannen som hadde latt Voldemort få vite om profetien i bytte mot å få bli en dødseter. Hun hadde kjent ham i årevis, og Severus var garantert ikke lenger den mannen …
Kjente hun ham i det hele tatt?
Hadde noen noen gang sett den ekte Severus Slur?
«Jeg vet ikke,» sa professor McSnurp til slutt. «Helt ærlig, så har jeg ingen anelse. Jeg kan ikke engang se det for meg. Vet du noe om dette, herr Potter?»
«Æhm …» sa Harry. «Jeg tror jeg kan si at mine egne observasjoner peker i samme retning som dine. Jeg mener, det øker sannsynligheten for at professor Slur ikke elsker min mor lenger.»
Professor McSnurp lukket øynene sine. «Jeg gir opp.»
«Jeg vet ikke om noe galt han har gjort utenom det, altså,» la Harry til. «Jeg antar at rektor ga deg klarering til å spørre meg om dette?»
Professor McSnurp så vekk fra ham, og stirret i veggen. «Ikke gjør det, Harry, vær så snill.»
«Greit,» sa Harry, og snudde seg og skyndte seg videre nedover hallen; han hørte professor McSnurp som gikk bak ham i saktere tempo, og den rumlende lyden av gurgene som flyttet seg tilbake på plass.
Det var morgenen etter den neste, i eliksirtimen, at Harrys thermoseliksir kokte over i heksekjelen med et grønt skum og en lett kvalmende lukt, og professor Slur, som så mer resignert enn irritert ut, ba Harry om å bli igjen etter timen. Harry hadde sine egne mistanker om denne affæren, og så snart klassen hadde sluppet ut – Hermine, som vanlig var de siste dagene, hadde vært den første til å springe ut av døra – svingte døra igjen og låste seg bak elevene som forlot stedet.
«Jeg beklager for å ha ødelagt eliksiren din, herr Potter,» sa Severus Slur stille. På ansiktet hans var det merkelige, triste uttrykket som Harry hadde sett kun en gang tidligere, i en korridor for en tid tilbake. «Det vil ikke få noen betydning for karakterene dine. Sitt ned, er du snill.»
Harry satte seg tilbake på pulten sin, og fikk tida til å gå ved å skrubbe vekk litt mer av den grønne flekken på pultens treplate mens eliksirmesteren framsa noen privatlivsformler.
Da eliksirmesteren var ferdig, snakket han igjen. «Jeg … vet ikke helt hvordan jeg burde innlede dette emnet, herr Potter, så jeg sier det rett ut … foran desperanten, så fikk du tilbake minnet om den natta dine foreldre døde?»
Harry nikket taust.
«Hvis … jeg forstår at det ikke er et behagelig minne, men … om du kunne fortelle meg hva som skjedde …?»
«Hvorfor?» sa Harry. Stemmen hans var høytidelig, og gjorde definitivt ikke narr av det bedende uttrykke som Harry aldri hadde forventet å se fra den personen. «Jeg ville ikke tro at det ville være en behagelig ting for deg å høre heller, professor –»
Eliksirmesterens stemme var nesten hviskende. «Jeg har sett det for meg hver eneste natt disse siste ti årene.»
Vet du, sa Harrys Smygard-side, det ville kanskje ikke være en spesielt god ide å la ham få høre dette, hvis hans skyld-baserte lojalitet allerede er svekket –
Hold kjeft. Avvist.
Det var ikke noe som Harry faktisk kunne klare å få seg til å nekte. Han tok ett forslag fra sin Smygard-side, og det var det.
«Vil du fortelle meg nøyaktig hvordan det hadde seg at du fikk vite om profetien?» sa Harry. «Jeg er lei meg for å gjøre dette om til en byttehandel, jeg skal fortelle deg historien etterpå, bare, det kunne være virkelig viktig –»
«Det er lite å si. Jeg var der for å bli intervjuet av viserektor for stillingen som eliksirmester, og jeg ventet utenfor rommet på Galthodet da søkeren før meg, Rakel Rummelfiold, kom for å søke på stillingen som lærer i clairvoyanse. I det øyeblikket Rummelfiold var ferdig med å uttale profetien, flyktet jeg, forkastet min sjanse til å bli mester ved Galtvort, og dro til Mørkets herre.» Eliksirmesterens ansikt var dratt og stramt. «Jeg stoppet ikke en gang opp for å vurdere hvorfor denne gåten kanskje hadde kommet meg for øre, før jeg solgte den til en annen.»
«Et jobbintervju?» sa Harry. «Der du og professor Rummelfiold begge tilfeldigvis var søkere, og professor McSnurp skulle intervjue dere? Det virker som … et relativt stort sammentreff …»
«Sannseersker er Tidens spillebrikker, herr Potter. Sammentreff er uvesentlig for dem, og de hever seg over det. Jeg var den som var ment å høre denne profetien og bli dens tåpe. Minervas nærvær gjorde ingen endring i det som kom til å skje. Det ble aldri brukt noen hukommelsesmagi slik du antok, jeg vet ikke hvorfor du tenkte på det, men det var ingen hukommelsesmagi, det kunne ikke ha vært slik magi i bruk. Stemmen til en seerske har en kvalitet, en gåtefullhet som selv psykomantikk ikke kan dele, hvordan kunne det ha blitt innplantet i et falskt minne? Tror du at Mørkets herre ville tro meg på mitt ord? Den mørke herren grep sinnet mitt og så mystifikasjonen der, selv om han ikke kunne gripe selve mysteriet; og dermed visste han at profetien hadde vært ekte. Den mørke herren kunne ha drept meg der og da, etter å ha tatt det han ønsket – jeg var i sannhet en tåpe som gikk til ham – men han så noe i meg som jeg ikke vet hva er, og han gjorde meg til en dødseter, skjønt på hans vilkår heller enn mine. Slik er det jeg fikk det til å skje, fikk alt til å skje, fra start til slutt, alltid mine egne handlinger.» Severus’ stemme hadde blitt ganske hes, og ansiktet var fylt med naken smerte. «Nå, fortell meg, er du snill; hvordan døde Lilly?»
Harry svelget to ganger, og begynte på sin beretning.
«Jakob Potter ropte til Lilly at hun skulle ta meg og løpe sin vei, at han skulle holde Du-vet-hvem unna.»
«Du-vet-hvem sa –» Harry stoppet, han grøsset over hele seg, musklene hans strammet seg som om de forberedte seg på et anfall. Minnet kom sterkt tilbake til ham, nå, fulgt av kulde og mørke. «Han brukte … mordforbannelsen … og så kom han opp andre etasje, på en måte, jeg tror han må ha flydd, jeg husker ingen fottrinn i trappa eller noe slikt … og så sa min mor, ‘Nei, ikke Harry, vær så snill, ikke Harry!’ eller noe slikt. Og Mørkets herre – stemmen hans hadde slikt et høyt tonefall, lik vann som plystrer ut av en tekjele, bare kald – Mørkets herre sa –»
«Gå til side, kvinne! For deg er jeg ikke kommet, bare for gutten.»
Ordene var svært tydelige i Harrys hukommelse.
«– han sa til min mor at hun skulle gå ut av veien, han var der kun for å ta meg, og min mor tryglet ham om nåde, og Mørkets herre sa –»
Jeg gir deg denne sjeldne sjansen til å flykte.
«– at han var generøs og ga henne en sjanse til å flykte, men han ville ikke bry seg om å slåss mot henne, og selv om hun døde, ville hun ikke kunne redde meg –» Harrys stemme var ustødig, «– og derfor burde hun ha kommet seg vekk. Og det var da min mor tryglet Mørkets herre om å ta hennes liv istedenfor mitt – og Den mørke herren – Den mørke herren sa til henne – og stemmen var lavere denne gang, som om han tok av seg en maske –»
Greit, jeg godtar handelen.
«– han sa at han aksepterte tilbudet hennes, og at hun skulle slippe tryllestaven så han kunne drepe henne. Og så ventet Mørkets herre, han bare ventet. Jeg, jeg vet ikke hva Lilly Potter tenkte på, det ga ikke engang mening fra starten av, det hun sa, det var ikke som om Mørkets herre ville drepe henne og så bare dra sin vei, når han hadde kommet dit for å ta meg. Lilly Potter sa ingenting, og så begynte Mørkets herre å le av henne, og det var skrekkelig, og – og hun prøvde til sist den eneste tingen som gjensto som ikke var å forlate meg eller gi opp og dø. Jeg vet ikke om hun en gang var i stand til det, om formelen ville ha virket for henne, men når du tenker på det, så måtte hun prøve. Den siste tingen min mor sa var ‘Avada Ka–‘ men Mørkets herre startet sin egen forbannelse i samme øyeblikk som hun sa ‘Av’ og han sa det på mindre enn et halvt sekund og det var et blink av grønt lys og så – og så – og så –»
«Det holder.»
Sakte, som en kropp som flyter opp til overflaten av vannet, vendte Harry tilbake fra der han hadde vært.
«Det holder,» sa eliksirmesteren hest. «Hun døde … Lilly døde uten smerter, altså? Mørkets herre … gjorde ikke noe med henne, før hun døde?»
Hun døde i troen på at hun hadde feilet, og at Mørkets herre kom til å drepe barnet hennes rett etterpå. Det er smerte.
«Han – Den mørke herren torturerte henne ikke –» sa Harry. «Hvis det er det du spør om.»
Bak Harry låste døra seg selv opp og svingte seg åpen.
Harry forlot klasserommet.
Det var fredag, 10. april, i året 1992.