16. april, 1992
12.07.
Lunsjtid.
Harry slepte seg bort til Griffing-bordet som for det meste var forlatt, og øynene hans slo fort fast at dagens lunsj var breenkaker og roopoballer. Konversasjonen som utgjorde bakgrunnsstøyen, fikk ørene hans med seg, var relatert til rumpeldunk; et lydmiljø som han ga en karakter noe dårligere enn lyden av rustne motorsager, men fremdeles bedre enn det Ravnklo-bordet fremdeles plapret om angående Hermine. Huset Griffing hadde i det minste vært mindre sympatisk innstilt til Draco Malfang fra starten av, og hadde mer politisk insentiv til å ønske at alle bare ville glemme visse uheldige fakta; og om det ikke helt var riktig grunn til å holde tyst, så var det i alle fall tyst. Tommy og Jokum og Lavendel hadde alle reist på ferie, men i det minste var det noen …
«Hva var alt det oppstyret ved lærerbordet?» sa Harry til gruppesinnet kjent som Wiltersen-tvillingene, idet han begynte å legge mat på sin egen tallerken. «Det så ut som om det akkurat tok slutt da jeg kom inn.»
«Vår kjære, men klønete professor Rummelfiold –»
«– ser ut til å ha mistet en hel suppeterrin over seg selv –»
«– for ikke å snakke om over herr Gygrid.»
Et kjapt blikk på lærerbordet bekreftet at spådomsprofessoren viftet febrilsk med tryllestaven sin mens halv-jøtulen klasket seg over klærne. Ingen andre så ut til å bry seg stort om dette, selv ikke professor McSnurp. Professor Pirrevimp sto på sin egen stol som vanlig, det virket som om rektor var fraværende igjen (han hadde vært bortreist de fleste dagene i ferien), professorene Stikling og Schummel og Vektor spiste i sin vanlige gruppe, og –
«Vet dere,» sa Harry, mens han snudde hodet for å titte på takets illusjon av en klar blå himmel, «jeg synes fremdeles det der er litt ekkelt.»
«Hva da?» sa Fred eller Frank.
Den kraftfulle og mystiske forsvarsprofessoren ‘hvilte’ eller hva-nå-i-all-verden-som-var-feil-med-ham, hendene hans gjorde klønete, nølende framstøt mot et kyllinglår som så ut til å unngå ham på tallerkenen.
«Eh, ingenting,» sa Harry. «Jeg er ikke helt vant til Galtvort ennå.»
Harry fortsatte å spise i moderat stillhet, mens diverse Wiltersener diskuterte en eller annen bisarr sinnspåvirkende substans kalt Krutly-kanonene.
«Hva slags dype, mysteriøse tanker er det du tenker?» sa en ungt utseende heks med kort hår som satt like ved. «Jeg mener, bare nysgjerrig. Jeg er Romilda, forresten.» Hun så på ham med et av de der blikkene som Harry var fast bestemt på å ignorere til han ble eldre.
«Så,» sa Harry, «kjenner du til de der skikkelig enkle programmene for kunstig intelligens som ELIZA, som er programmert til å bruke ord i syntaktisk riktige setninger, bare at de ikke inneholder noen forståelse av hva ordene betyr?»
«Selvsagt,» sa heksa. «Jeg har et dusin av dem i kofferten min.»
«Vel, jeg er temmelig sikker på at min forståelse av jenter er omtrent på det nivået.»
Plutselig ble det stille.
Det tok et par sekunder før Harry innså at, nei, hele Storhallen stirret ikke på ham, og så snudde Harry hodet sitt rundt for å se etter.
Figuren som nettopp hadde stavret seg inn i Storhallen så ut til å være herr Nask, Galtvorts liksom-vokter av korridorene; som sammen med sin rovkatt Fru Hansen utgjorde et tilfeldig sammentreff for spillere på lavere nivåer. Harry suste ofte forbi dem med sin episk-nivå Dødstalisman. (Harry hadde på et tidspunkt konsultert Wiltersen-tvillingene rundt det å gjøre noen pek mot dette naturlige målet, hvorpå Fred eller Frank stille hadde påpekt at herr Nask aldri hadde blitt observert med en tryllestav, hvilket var merkelig, egentlig, når man tenkte på hvor mange formler som ville være nyttige i en slik stilling; og det fikk deg til å lure på hvorfor Humlesnurr hadde gitt mannen en stilling ved Galtvort, og Harry hadde holdt kjeft.)
Akkurat nå var herr Nasks brune klær i uorden og våte av svette, skuldrene hevet og senket seg tydelig da han pustet, og katten, som ellers alltid fulgte ham, var borte.
«Troll –» gispet herr Nask. «I fangekjellerne –»
Minerva McSnurp reiste seg fra lærerbordet så raskt at stolen falt ned på gulvet bak henne.
«Argus!» skrek hun. «Hva har skjedd med deg?»
Argus Nask snublet seg framover fra de store dørene, overkroppen hans hadde små streker og flekker av dyprødt som om noen hadde sølt grillsaus over ansiktet hans. «Troll – grått – dobbelt så høyt som meg – det – det –» Argus Nask dekket ansiktet med hendene. «Det spiste Fru Hansen – spiste henne helt opp, i ett tygg –»
Minerva følte et stikk av sorg i sitt andre jeg; hun hadde ikke likt den andre katten noe særlig, men de to hadde i alle fall vært med-katter.
Storhallen gjenlød av opprør. Severus reiste seg fra lærerbordet, på en eller annen måte som unngikk oppmerksomhet, og skred ut av de store dørene uten å si noe.
Naturligvis, tenkte Minerva, korridoren i fjerde etasje – dette kan være en distraksjon –
Mentalt overlot hun alle slike saker til Severus, trakk fram tryllestaven, løftet den høyt, og avfyrte fem skarpe smell fulgt av purpurfarget ild.
Det ble sjokkert stillhet utenom Argus’ brutte hulk.
«Et farlig vesen ser ut til å være løs på Galtvort,» sa hun til fakultetet ved lærerbordet. «Jeg vil be dere alle om å hjelpe til med å gjennomsøke hallene.» Så snudde hun seg mot de lamslåtte og stirrende elevene, og hevet stemmen. «Prefekter – følg deres hus tilbake til oppholdsrommene umiddelbart.»
Perry Wiltersen spratt opp ved Griffing-bordet. «Følg meg!» sa han med høy stemme. «Førsteklassinger, hold dere samlet! Nei, ikke du –» men på det tidspunktet hevet de andre prefektene sine egne stemmer idet et fornyet kor av stemmer begynte å stige.
Så snakket en klar, kjølig stemme under den plutselige lyden som hadde oppstått.
«Viserektor.»
Hun snudde seg.
Forsvarsprofessoren tørket rolig hendene med en serviett idet han reiste seg fra lærerbordet. «Med all respekt,» sa mannen med ukjent identitet, «du er ingen ekspert i kamptaktikk, madam. I denne situasjonen ville det være klokere å –»
«Jeg beklager, professor,» sa professor McSnurp og vendte seg mot de store dørene. Filius og Pomona hadde allerede reist seg for å følge henne, mens Rubeus Gygrid tårnet opp over alle sammen idet halv-jøtulen reiste seg opp. Hun hadde vært igjennom liknende opplevelser altfor mange ganger på dette tidspunktet. «Triste erfaringer har lært meg at anledninger som dette ikke er et godt tidspunkt for å ta imot noe råd som den gjeldende forsvarsprofessoren kan tilby. Ja, faktisk, så tror jeg det er lurt at vi to leter etter trollet sammen, slik at du ikke vil bli mistenkt for noe som eventuelt kan skje i løpet av den tida.»
Uten å nøle svingte forsvarsprofessoren seg mykt i retning av Griffing-bordet og klappet i hendene med en lyd som om gulvet slo sprekker.
«Marie Bjerkthun av hus Griffing, nestkommanderende i Mittens arme,» sa forsvarsprofessoren rolig i stillheten som oppsto. «Vennligst rådgi din husstyrer.»
Marie Bjerkthun reiste seg opp på benken og snakket; den lille heksa hørtes langt mer selvsikker ut enn Minerva kunne huske da året startet. «Elever som går gjennom gangene vil være spredt og umulig å forsvare. Alle elever forblir i Storhallen og danner en stor gruppe i midten … ikke omgitt av bord, et troll ville hoppe rett over bord … men i et definert område forsvart av syvendeårs elever. Kun fra armeene, uansett hvor gode de er til å duellere, så de ikke kommer i veien for hverandres skuddlinjer.» Marie nølte. «Jeg beklager, herr Gygrid, men – det ville ikke være trygt for deg, du burde bli her med elevene. Og professor Rummelfiold burde heller ikke møte et troll på egen hånd,» Marie hørtes langt mindre unnskyldende for den delen, «men hvis hun går sammen med professor Krengle så kan de to sammen utgjøre en kampenhet i tillegg som er effektiv og til å stole på. Og med det er min analyse ferdig, professor.»
«Adekvat, til å bli gitt på så kort advarsel,» sa forsvarsprofessoren. «Tjue krenglepoeng til deg. Men du overser det enda enklere poenget at hjemme ikke betyr trygghet, og et troll er sterkt nok til å rive en portrettdør av hengslene –»
«Nok,» glefset Minerva. «Takk skal du ha, frøken Bjerkthun.» Hun snudde seg mot husbordene som så på. «Elever, dere gjør som hun sa.» Tilbake mot lærerbordet. «Professor Rummelfiold, du slår følge med forsvarsprofessoren –»
«Ah,» sa Rakel med sviktende stemme. Under hennes overdrevne sminke og lag av sjal virket kvinnen ganske blek. «Jeg er redd for – at jeg ikke er helt frisk i dag – ja, faktisk føler jeg meg ganske svak –»
«Du vil ikke behøve å slåss mot trollet,» sa Minerva skarpt, med en tålmodighet som på vanlig måte var tynnslitt når hun måtte forholde seg til kvinnen. «Bare følg forsvarsprofessoren og ikke la ham slippe ut av syne et øyeblikk; du må være i stand til å avgi vitnemål senere om at du var sammen med ham til enhver tid.» Hun vendte seg til Rubeus. «Rubeus, jeg overlater kommandoen her til deg. Hold dem trygge.» Den store mannen rettet seg opp da han hørte dette, mistet sitt triste uttrykk og nikket stolt til henne.
Deretter så Minerva på elevene, og hevet stemmen. «Jeg trenger knappest å si at alle som forlater Storhallen av hvilken som helst grunn, vil bli utvist. Ingen unnskyldninger vil bli akseptert. Er det forstått?»
Wiltersen-tvillingene, som hun hadde hatt direkte øyekontakt med, nikket respektfullt.
Uten et ord snudde hun seg og marsjerte mot hallens dører med de andre professorene bak seg.
På den andre enden av rommet, på en vegg der ingen la merke til den, viste ei klokke 12.14.
… og han innså det fremdeles ikke.
Tikk.
Idet Harry stirret med smale øyne mot dit professorene hadde gått ut, og lurte på hva som faktisk foregikk og hva det betydde; idet elevene samlet seg til en mengde som var lettere å forsvare, og tryllestaver viftet for å levitere bordene ut av veien, innså Harry det fremdeles ikke.
Tikk.
«Burde ikke alle professorene ha dannet par?» sa en eldre griffingelev som Harry ikke visste navnet på. «Jeg mener – det ville gått langsommere, men det ville vært tryggere, tror jeg –»
Tikk.
Noen andre svarte, og hevet stemmen, skjønt Harry fikk ikke med seg stort av det; hovedsaken var at fjelltroll var høyst resistente mot magi, og utrolig sterke, og kunne regenerere alle sår og skrammer, men de var allikevel bråkete; så hvis du hørte at de kom, så ville det ikke være altfor vanskelig for en Galtvort-professor å pakke dem inn i Vadims Ubrytelige et eller annet.
Tikk.
Og Harry innså det fremdeles ikke.
Tikk.
Lydene fra folkemengden dempet seg, folk snakket med lave stemmer til hverandre mens de kastet blikk rundt seg, og lyttet etter lyder av dører som ble knust eller sinte brøl.
Tikk.
Noen elever spekulerte hviskende rundt hva forsvarsprofessoren kunne håpe å oppnå ved å smugle inn et troll, og hvorvidt han var sint fordi professor McSnurp hadde innsett at dette kunne være en avledningsmanøver, og hva det var en avledning fra.
Tikk.
Og tanken hadde fremdeles ikke kommet til Harry, ikke før etter at alle elevene hadde samlet seg i en gruppe på kanskje hundre mennesker som ble patruljert av syvendeårs elever som så stolte og alvorlige ut, med tryllestaver som alle pekte utover; og noen foreslo å ta en opptelling, og noen andre svarte sarkastisk at det kanskje kunne ha vært smart en annen dag, men akkurat nå var praktisk talt alle sammen reist bort på påskeferie og ingen visste egentlig hvor mange elever som var ment å være der, og definitivt ikke om noen eventuelt manglet.
Tikk.
Da var det at Harry lurte på hvor Hermine var.
Tikk.
Harry tittet bort mot dit ravnkloingene hadde gruppert seg; han så ikke Hermine, men alle sto jo såpass tettpakket at du kunne ikke egentlig forvente å se noen av de lavere elevene gjennom mengden, blant alle de eldre elevene.
Tikk.
Deretter tittet Harry over mot håsblåsingene for å se om han kunne få øye på Nilus, og skjønt Nilus sto bak en mye høyere elev, klarte Harrys visuelle prosessering å finne ham nesten umiddelbart. Hermine var ikke sammen med håsblåsingene heller, etter det Harry kunne se – og hun ville definitivt ikke stå sammen med smygardingene –
Tikk.
Harry dyttet seg vei gjennom den tettpakkede mengden; gikk ved siden av eller rundt eldre elever, og ved ett tilfelle snek han seg bare mellom beina på en høy fyr, til han sto midt blant ravnkloingene og kunne definitivt verifisere at, niks, ingen Hermine.
Tikk.
«Hermine Grang!» sa Harry høyt. «Er du her?»
Ingen svarte.
Tikk.
Et sted i bakhodet hans var det en følelse av skrekk som begynte å vokse, samtidig som andre deler av ham forsøkte å bestemme seg for hvor mye panikk som var passe. Den første timen i forsvar mot svartekunster var ganske uklar i Harrys hode, men han husket fjernt noe om at troll var i stand til å spore opp bytte som var alene og uten forsvar.
Tikk.
Et annet tankespor søkte febrilsk gjennom uorganiserte muligheter; hva kunne han faktisk gjøre? Klokka var ikke 15 ennå, så han kunne ikke komme til dette nå’et med å bruke tidsvenderen. Selv om han kunne snike seg ut av rommet – det måtte finnes en måte å få på seg kappen på uten å bli lagt merke til, en form for distraksjon han kunne bruke – så hadde han ingen anelse om hvor Hermine var, og Galtvort var kjempestort.
Tikk.
En annen del av sinnet hans forsøkte å frambringe modeller av muligheter. Etter det den andre eleven hadde sagt, så var ikke troll stillferdige rovdyr, de var bråkete –
Hermine vil ikke ane noe om at det er et troll, så hun vil gå og undersøke hva lyden er. Hun er en heltinne, er hun ikke?
– men Hermine hadde nå en usynlighetskappe og en sopelime i pungen sin. Harry hadde insistert på den delen for både henne og Nilus, og professor McSnurp hadde fortalt ham at det var blitt gjort. Det burde være tilstrekkelig til å la Hermine unnslippe, selv om hun var elendig til å fly. Alt hun trengte å gjøre var å komme seg opp på en del av taket; det var klare dagen, og solskinn skulle på en eller annen måte være dårlige greier for troll, Harry husket så vidt den delen og derfor ville Hermine huske det helt eksakt. Og selvsagt, selv om Hermine ønsket å bevise at hun dugde til noe igjen, så kunne hun på ingen måte være dum nok til å angripe et fjelltroll.
Tikk.
Det ville hun ikke.
Tikk.
Det var bare ikke henne.
Tikk.
Og så slo det Harry at noen tidligere hadde forsøkt å få Hermine Grang anklaget for mord ved å bruke minneformler. Hadde gjort dette på innsiden av Galtvort, uten at alarmer gikk av. Og hadde arrangert det slik at Draco døde sakte nok til at ingen alarm ville gå av før minst seks timer senere, da ingen ville kunne bruke en tidsvender for å sjekke. Og at den som var smart nok til å få et troll forbi den eldgamle vaktmagien til Galtvort uten at rektor kom for å undersøke det fremmede vesenet, kunne være smart nok til også å ta det åpenbare steget å forstyrre magien på Hermines gjenstander …
Tikk.
En del av ham følte noe som nærmet seg sakte stigende panikk idet perspektivet skiftet, som en Necker-kube som dreide rundt … hva i Margaret Thatcher hadde Harry tenkt på, å la Hermine og Nilus få bli værende på Galtvort bare fordi de hadde fått et par små idiotiske leketøy? Det kom ikke til å stoppe noen som ønsket å drepe dem –
Tikk.
En annen del av sinnet hans gjorde motstand; den muligheten var ikke sikker, den var kompleks og sannsynligheten kunne lett være under 50 %. Det var lett å forestille seg å få full panikk foran hele forsamlingen, og så kom Hermine tilbake fra badet som var rett utenfor Storhallen. Eller hvis trollet endte opp med å bevege seg langt unna der hun var … som i historien om gutten som skrek ulv, ulv; ingen ville tro ham neste gang hun virkelig var i trøbbel; det kunne bruke opp velvilje som var tilknyttet hans navn og rykte, og det kunne gjøre det vanskeligere om han fikk behov for hjelp senere …
Tikk.
Harry gjenkjente en forekomst av redd-for-å-bli-flau-vurderingen som hindret folk flest i å noensinne gjøre noe når omstendighetene var usikre, og forsøkte mentalt å trampe hardt på denne vurderingen med begge føtter. Selv da var det merkelig hvor mye viljestyrke det tok å bygge opp avgjørelsen om å rope høyt ut så alle kunne høre det; hvis Hermine faktisk var i mengden og han rett og slett ikke hadde sett henne, ville dette bli pinlig …
Tikk.
Harry trakk pusten dypt og ropte så høyt han kunne, «Hermine Grang! Er du her?»
Alle elevene snudde seg for å se på ham. Så snudde noen seg rundt for å se etter selv. Lydnivået i rommet sank idet noe av konversasjonen stilnet.
«Har noen sett Hermine Grang siden – siden halv elleve eller deromkring? Har noen peiling på hvor hun kan være?»
Bakgrunnsstøyen dempet seg ytterligere.
Ingen hadde hevet stemmen for å rope noe til ham, og spesielt hadde ingen ropt, Ta det rolig, Harry, jeg er her.
«Åh, Merlin,» sa noen i nærheten, og så økte lydnivået på konversasjonene igjen, med nye og opphissede tonefall.
Harry stirret ned på hendene sine, stengte plapringen ute og forsøkte å tenke, tenke, TENKE –
Tikk.
Tikk.
Tikk.
Susanne Beining og en rødhåret gutt med en tryllestav som så nærmest utslitt ut dyttet seg vei gjennom mengden omtrent samtidig.
«Vi må la lærerne få vite om dette –»
«Vi må finne’a –»
«Finne henne?» glefset Susanne og snudde seg mot den andre gutten. «Hvordan skal vi gjøre det, kaptein Wiltersen?»
«Vi går ut og leiter etter’a!» glefset Ronny Wiltersen tilbake.
«Er du dust? Det er lærere ute i gangene og leter allerede, hva får deg til å tro at vi har bedre sjanse enn dem til å komme over general Grang? Bare det at vi kommer til å bli spist av trollet! Og utvist etterpå!»
Det var merkelig hvordan det å høre dårlige ideer fikk de riktige ideene stå fram tydelig i kontrast.
«Ålreit, alle sammen! Hør etter!»
Folk snudde seg for å se.
«STILLE! ALLE SAMMEN! HOLD KJEFT!»
Halsen til Harry hadde vondt etterpå, men han fikk alles oppmerksomhet.
«Jeg har en sopelime,» sa han så høyt han klarte mens strupen fremdeles sved. Han husket Azkaban, og sopelimen som bare hadde plass til to, da han leverte bestillingen på en som kunne ta tre personer. «Det er en treseter. Jeg trenger en syvendeklassing fra armeene til å følge meg. Vi skal fly gjennom gangene så raskt som mulig og se etter Hermine Grang, plukke henne opp, og komme rett tilbake hit etterpå. Hvem blir med?»
Og plutselig ble det fullstendig stille i Storhallen.
Elever så usikkert på hverandre. De yngre elevene så forventningsfullt på de eldre elevene, mens de igjen snudde seg for å se på elevene som bevoktet området. De fleste av dem stirret rett framover med tryllestavene klare bare i tilfelle trollet valgte det øyeblikket til å bryte gjennom veggen.
Ingen beveget seg.
Ingen sa noe.
Harry Potter snakket igjen. «Vi skal ikke slåss mot trollet. Hvis vi ser det så bare flyr vi vekk, og det har ikke sjanse til å holde følge med en sopelime. Jeg tar ansvar for å ordne opp med lærerstaben etterpå. Vær så snill.»
Folk fortsatte med å se på andre folk.
Harry stirret på den tause mengden, og dusinet med syvendeklassinger som hadde blikket fast vendt utover, og følte at kulden kom over ham. Et sted i bakhodet hans lo professor Krengle hånlig og spottet ideen om at vanlige tåper noensinne ville gjøre noe nyttig av egen fri vilje, uten en tryllestav som pekte mot hodene deres …
Tikk.
Standardmedisinen mot tilskuerapati var å fokusere på et enkelt individ. «Ålreit,» sa Harry, og forsøkte å beholde den kommanderende stemmen til Gutten-som-overlevde, stemmen som ikke tvilte på lydighet. «Frøken Bjerkthun, bli med meg, nå. Vi har ingen tid å miste.»
Heksa han hadde navngitt snudde seg fra der hun sto og stirret stødig utover; uttrykket hennes var skrekkslagent det ene sekundet før ansiktet hennes ble blankt.
«Viserektor beordret oss til å bli her alle sammen, herr Potter.»
Harry måtte bruke viljestyrke for å tvinge kjevene åpne. «Professor Krengle sa ikke det, derimot, og det gjorde ikke du heller. Professor McSnurp er ingen taktiker, hun tenkte ikke på å sjekke om det var elever som manglet, og hun syntes det var en god ide å sende alle elevene på gåtur i gangene. Men professor McSnurp forstår det når man påpeker at hun gjør feil, du så hvordan hun lyttet til deg og professor Krengle, og jeg er sikker på at hun ikke ville at vi bare skulle ignorere det faktum at Hermine Grang er der ute, på egen hånd –»
Tikk.
«Jeg ville forvente at professoren sa at hun ikke ønsket at flere elever skulle gå rundt i gangene. Professoren sa at hvis noen forlot hallen av en hvilken som helst grunn, så ville de bli utvist. Kan hende du ikke trenger å bekymre deg for det siden du er Gutten-som-overlevde, men resten av oss må det!»
Tikk.
Et sted i bakhodet hans satt professor Krengle og bare lo av ham. Å forvente at en normal person skulle handle uten perfekt strategisk klarhet, uten et tydelig fokus på deres personlige ansvar, når de hadde en god unnskyldning for å ikke gjøre noe … «En elevs liv står på spill,» sa Harry med jevn stemme. «Kan hende slåss hun mot trollet akkurat nå. Av nysgjerrighet, betyr det noe for deg i det hele tatt?»
Tikk.
Frøken Bjerkthuns ansikt vred seg. «Du – du er Gutten-som-overlevde! Bare gå ut selv og knips fingrene, hvis du vil hjelpe henne!»
Tikk.
Harry var knapt klar over hva han sa selv. «Det er bare smarthet og bløffing, jeg har ikke slike krefter i det virkelige livet, ei ung jente trenger din hjelp og er du en Griffing eller er du ikke?»
«Hvorfor sier du alle disse tingene til meg?» skrek frøken Bjerkthun. «Det var ikke jeg som fikk ansvaret her inne! Det var herr Gygrid!»
En pinlig pause falt over rommet.
Harry spant rundt for å se opp på den store halv-jøtulen som tårnet opp over mengden av elever, idet samtlige andre hoder også snudde seg mot ham.
«Herr Gygrid,» sa Harry, og forsøkte å beholde den kommanderende tonen. «Du er nødt til å autorisere denne ekspedisjonen og du er nødt til å gjøre det nå.»
Tvilen så ut til å slite i Rubeus Gygrid, skjønt det var litt vanskelig å bedømme når det store hodet var så omkranset av ustelt hår og skjegg; bare øynene hans virket levende, innrammet i alt håret. «Øh …» sa halv-jøtulen. «Jeg fikk beskje’ om lissom å holde alle samma trygge –»
«Flott, nå, kan vi også holde Hermine Grang trygg? Du vet, eleven som ble feilaktig beskyldt for et mord hun ikke begikk som trenger noen som kan hjelpe henne?»
Halv-jøtulen skvatt til idet Harry sa disse ordene.
Harry stirret på den enorme mannen, forsøkte å bruke viljen sin til å få ham til å ta hintet, håpet at ordene ikke hadde røpet det for noen andre – han kunne ikke bare være muskler, Jakob og Lilly hadde da helt sikkert blitt venn med denne mannen av andre grunner enn at de syntes synd på ham –
«Feilaktig beskyldt?» ropte en anonym stemme, fra et eller annet sted nær der smygardingene hadde samlet seg. «Ha, holder du fremdeles på med den greia der? Hvis hun blir spist så vil jeg si det er høyst fortjent.»
Spredt latter hørtes, samtidig som indignerte utrop kom fra andre steder.
Halv-jøtulens stemme strammet seg opp. «Du tar åsså blir her, gutt,» sa herr Gygrid i et tordnende tonefall som sannsynligvis var ment å være vennlig. «Jeg ska’ ta å gå og se etter’a sjøl. Når sant ska’ sies, så kan troll værra en tanke leie – du må lissom fange dem etter ankel’n og dingle dem akkurat på rette måten, ellers tar’em bare lissom og drar kroppen din i to beter –»
«Kan du fly en sopelime, herr Gygrid?»
«Øh –» Rubeus Gygrid rynket panna. «Nei.»
«Da kan du ikke lete raskt nok. Sjetteklassinger! Kaller alle sjetteklassinger! Er det sjetteklassinger her som ikke er verdiløse feiginger?»
Stillhet.
«Femteklassinger? Herr Gygrid, fortell dem at de er autorisert til å bli med meg og holde meg trygg! Jeg prøver å være fornuftig her, for svarte!»
Halv-jøtulen vred hendene sine med et pinefullt uttrykk i ansiktet. «Øh – jeg –»
Noe klikket inne i Harry og han startet å marsjere rett mot dørene i Storhallen, mens han dyttet bort alle som ikke kom seg ut av veien hans raskt nok som om de var statuer av deig. (Han sprang ikke, fordi løping var en invitasjon til at noen skulle forsøke å stoppe deg.) Et sted i sinnet hans gikk han gjennom et tomt rom som var fylt med mekaniske dukker som utstøtte meningsløse leppe-bevegende lyder som betydde at han ble distrahert –
En stor figur stilte seg i veien for ham.
Harry tittet opp.
«Jeg kan’ke la deg gjørra det, Harry Potter, ikke du av alle. Det er merk’lie ting som skjer i slottet, og kanskje er’e non’ som er ute etter å få has på frøken Grang – eller kanskje døm er ute etter deg.» Rubeus Gygrids stemme var trist, men fast, og de gigantiske hendene hans hang ved siden lik enorme gafler. «Jeg kan’ke la deg gå ut der, Harry Potter.»
«Lamstivosløvus!»
Lammevåden krasjet inn i siden på Gygrids hode og fikk den store mannen til å skvette. Hodet hans vred seg rundt, raskere enn noe så stort burde være i stand til, og bæljet, «Men gryntende gomper, jente! Å er’e du trur atte du driver med!» til Susanne Beinings unge skikkelse.
«Beklager!» skrek hun. «Tafyrio! Holkium!»
Den store mannens hender, som nå dunket på skjegget sitt for å slukke brannen, klarte ikke helt å ta seg for idet han krasjet ned på gulvet; men det betydde ikke stort fordi Harry hadde kommet seg forbi ham og –
Nilus Langballe trådte inn foran ham, han så vettskremt, men bestemt ut, og håsblåsingens tryllestav var allerede klar og stødig i hånda hans.
Harrys hånd søkte etter sin egen tryllestav som en ren refleksbevegelse, det var så vidt han klarte å stoppe seg selv før Nilus fyrte løs på ham; han stirret på løytnanten sin som om hele verden var blitt gal.
«Harry!» buste Nilus ut. «Harry, herr Gygrid har rett, du kan ikke, alt dette kan være en felle, de kan være ute etter deg –»
Alle Nilus’ muskler ble plutselig frosne og han datt overende på gulvet, stiv som en planke.
En blek Ronny Wiltersen trådte fram bak Nilus, med sin egen tryllestav klar, og sa, «Gå.»
«Ronny, din galning, hva er det du gjør –» kom en stemme som muligens tilhørte frøken Klarvangs kjæreste, men Harry hadde allerede kurs for døra, idet Ronnys og Susannes stemmer hevet seg i nye besvergelser. En høy stemme bæljet fram et indignert utrop, og ukjente stemmer begynte å rope.
Så var Harry gjennom, hånda hans grep ned i pungen og stemmen hans sa «Sopelime!» idet de store dørene begynte å lukke seg igjen bak ham.
Harry fortsatte å løpe gjennom inngangshallen mens den lange trepersons sopelimen med sal begynte å komme ut av pungen, gjentok et antall banneord inne i seg og tenkte det er dette som skjer når du prøver å være fornuftig med den delen av hjernen som ikke prøvde å tenke ut et søkemønster for å dekke steder der Hermine kanskje var. Biblioteket var i fjerde etasje og praktisk talt på den andre siden av slottet … Harry hadde nesten kommet fram til de store marmortrappene før sopelimen var kommet i hendene hans og «Opp!» han var i lufta og skjøt fart opp mot tredje etasje –
«Uæææh!» skrek Harry, og klarte så vidt å spinne sopelimen rundt i lufta slik at han ikke spiddet en av de menneskelige figurene som lusket rundt toppen av trappene. Et skummelt øyeblikk fulgte, der han forsøkte å ikke falle av sopelimen, og gjorde de manøvrene som ville få ham til å bli værende i salen, til tross for at han var skikkelig nær bakken og nesten ikke hadde rom til å manøvrere i, og så –
«Fred? Frank?»
«Vi kan’ke finne ut åssen vi skal finne’a!» kom det fra en av Wiltersen-tvillingene, mens hendene vred seg i fortvilelse. «Vi sneik oss ut fordi vi trudde vi kunne finne frøken Grang – det må vær’ en rask måte å finne noen inne i slottet på, det er vi begge sikre på – men vi kan’ke huske hva det er!»
Harry stirret på begge to, der han hang opp ned fra sopelimen som et resultat av de desperate manøvrene, og som en ren refleks sa munnen hans, «Vel, hvorfor var dere så sikre på at dere kunne finne henne?»
«Vi veit ikke!» ropte den andre Wiltersen-tvillingen.
«Har dere vært i stand til å finne folk inne i Galtvort tidligere?»
«Ja! Vi –» og Wiltersen-tvillingen som snakket, stoppet brått; begge de to rødhårede stirret ut i det fjerne med tomme uttrykk.
Et tordnende brak fulgte, som fra to store dører som ble dyttet åpen av noen som var veldig, veldig sterk.
Harry spant rundt i lufta for å gjøre de to ledige salene på sopelimen tilgjengelig for Wiltersen-tvillingene, han sa ingenting; det var ingen grunn til at de skulle røpe posisjonen sin hvis de ikke måtte. Det virket som om tida beveget seg altfor sakte idet Wiltersen-tvillingene kom seg opp i salene, Harrys hjerte dunket hardt til tross for den mentale kalkulasjonen som sa at herr Gygrid, løpende, ikke burde rekke selv begynnelsen av trappa i tide. Så var de tre i hard akselerasjon bort og i retning nærmeste korridor, steingulvet under dem ble uklart og det virket som om veggene rundt dem lagde en hørbart susende lyd (skjønt det bare var vinden i ørene deres) idet de suste forbi; Harry husket at han red på en lengre trepersons sopelime så vidt tidsnok til å sakke farten før neste sving.
Og nå var alle setene på sopelimen opptatt, men hvis de faktisk fant Hermine, så – Harry kunne ta på seg Usynlighetskappen, det ville skjule ham fra trollet, og det ville frigjøre en sal for Hermine –
Harry dukket brått før en plutselig bue i taket kunne rive av ham hodet.
«Vi fant Hogan!» buste det ut fra Wiltersen-tvillingen som satt bak Harry. «Det veit jeg at vi gjorde! Den gangen vi trengte å fortelle’n at Nask jakta på’n!»
«Hvordan?» sa Harry, med det meste av hjernen opptatt med å ikke dø i en forferdelig flyulykke. Han burde ha sakket farten for økt sikkerhet, men det var en spenning som økte i ham, en følelse av forferdelse uten kilde. Han kunne ikke sakke farten, noe forferdelig ville skje hvis han sakket farten …
«Vi –» sa Wiltersen-tvillingen bakerst. «Vi husker’ke!»
Nok en skarp sving passert i, estimerte Harry, rundt regnet 0,3 % av lysets hastighet, og de beveget seg gjennom en korridor full av svinger som Harry alltid brukte for å komme seg fra Storhallen til biblioteket, bare det at det var ikke den korteste veien hvis du var på en sopelime, han burde ha tatt den lange rette vest-korridoren istedenfor –
Den delen av hjernen hans som ikke styrte klarte til slutt å ta igjen virkeligheten.
«Noen har tuklet med sinnene deres!» ropte Harry ut, idet han vevde seg gjennom den svingete korridoren så raskt at den bakerste Wiltersen av og til dunket lett inn i en vegg siden lengden av sopelimen var i konflikt med Harrys ikke-tilpassede flyveferdigheter.
«Hva?» skrek Fred eller Frank.
«Hvem det nå var som fikk Hermine har tuklet med sinnene deres også!» Det kunne være Forglemmiarum, det kunne være et falskt minne som ikke var lagt på riktig, men akkurat nå klarte ikke Harry å tenke –
Sopelimen vendte og skjøt opp ved siden av en spiraltrapp, alle tre la seg flate langs sopelimen så de kunne komme seg gjennom hullet i taket som åpnet seg opp til fjerde etasje, og så var de foran biblioteket; sopelimen stoppet opp med en hvinelyd selv om den ikke hadde noe som helst som kunne forårsake friksjon og hvine. Harry ga Wiltersen-tvillingene et kjapt blikk for å få dem til å bli der idet han klatret ned fra sopelimen og dyttet opp dørene til biblioteket, og kontrollerte pusten sin da han stakk hodet innenfor.
Hermine Grang var ikke der.
Madam Knipe, som spiste et smørbrød ved skrivebordet sitt, så plutselig opp med et irritert blikk. «Biblioteket er stengt!»
«Har du sett Hermine Grang?» sa Harry.
«Jeg sa at biblioteket er stengt, gutt! Lunsjtid!»
«Dette er ekstremt viktig. Har du sett Hermine Grang eller har du noen anelse om hvor hun kan være?»
«Nei! Nå, forsvinn!»
«Har du noen rask måte å få kontakt med professor McSnurp på i nødsituasjoner?»
«Heh?» sa bibliotekaren overrasket. Hun reiste seg opp bak skrivebordet. «Hva er –»
«Ja eller nei. Vennligst svar umiddelbart.»
«Ah – vi har flumnettverket –»
«Hun er ikke på kontoret sitt,» sa Harry. «Har du andre måter å kontakte henne på? Ja eller nei.»
«Unge mann, jeg insisterer på at du –»
Harrys hjerne markerte dette som jeg snakker med NPC-er igjen idet han spant på hælen og satte kursen mot sopelimen igjen.
«Stopp!» skrek madam Knipe, og hun kom løpende – for seint, ut fra dørene, idet Harry og Wiltersen-tvillingene skjøt av sted igjen og ut av bibliotekarens synsvidde. Presset i Harrys sinn økte stadig, som om en fysisk hånd klemte brystet hans, han måtte finne Hermine og han hadde ingen annen ide om hvor hun kunne befinne seg, med mindre det var heksenes sovesal i Ravnklo-tårnet og der kunne han ikke komme inn. Det å gjennomsøke hele Galtvort var på grensen til en matematisk umulighet, det var sannsynligvis ikke en enkelt sammenhengende flyrute som ville besøke alle rom minst en gang – hvorfor hadde han ikke tenkt på å forlange at Hermine, Nilus og ham selv skulle bli gitt de der kjekke små speilene som svartspanerne brukte til å kommunisere –
Faktumet ‘jeg er en idiot’ traff Harry som et slag i magen. Han trengte ikke speil for å sende en melding, han hadde ikke trengt speil siden januar. Harry sakket farten på sopelimen så den sto stille i lufta i en korridor, tryllestaven var på vei opp i hånda hans, den sterke viljen til å beskytte Hermine Grang steg opp fremst i sinnet hans lik en sol av sølvfarget ild og fløt ned i armen hans idet han skrek ut
«FORVENTO VERGUM!»
og den flammende hvite menneskeskikkelsen kom til syne som en supernova; Wiltersen-tvillingenes stemmer skrek høyt i sjokk.
«Fortell Hermine Grang – at et troll går løs inne i Galtvort – det jakter kanskje på henne – hun må straks komme seg ut i direkte sollys!»
Sølvfiguren snudde seg som om den skulle til å gå, og så forsvant den.
«Merlins underbukser,» pustet Fred eller Frank.
Sølvskikkelsen flammet brått opp på ny, og sa i den merkelige utenfor-versjonen av Harrys egen stemme, «Hermine Grang sier,» og den flammende figurens stemme fikk et høyere toneleie, «ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!»
Det virket som om tida delte seg, som om alt beveget seg svært raskt og langsomt samtidig. En desperat impuls etter å sette fart på sopelimen, fly i topphastighet, det var bare det at Harry ikke visste hvor –
«Hvis du vet hvor hun er,» ropte Harry til den flammende menneskelige skikkelsen, stirret inn i den som om den var en sol, «så før meg til henne!»
Sølvflammen beveget seg og Harry satte opp farten etter den, Wiltersen-tvillingene ga fra seg høyfrekvente skrik bak ham idet han skjøt gjennom lufta som en kanonball, de beveget seg raskere enn fornuft og tanke, han fokuserte ikke på veggene som skvatt forbi ham eller hvor høy hastigheten var, bare fulgte sølvlyset gjennom korridorene og opp trapper og lynte gjennom dører som Fred eller Frank desperat skrek ut besvergelser for å åpne og alt tok allikevel for mye tid; noe dypt inne i Harry følte det som om han beveget seg i sirup idet vinduer og portretter skjøt forbi.
Så skrek sopelimen seg gjennom en siste sving som dunket en av Wiltersen-tvillingene inn i veggen ikke fullt så hardt som en klabb ville treffe, og så fulgte de den strålende skytsvergen gjennom en åpning i takene, opp og oppover, forbi en etasje og så enda en på kortere tid enn det tok å puste.
Skytsvergen stoppet opp (og Harry bråbremset som respons) akkurat idet de kom til et stort, åpent område som spredte seg utover til det unnslapp taket og ble til en utendørsterrasse, en plattform av marmorfliser ute i fri luft –