Kapittel 88: Roller, del 1

En enkel Stimulus fra rektor hadde vekket Fred Wiltersen, fulgt av en midlertidig hel­bre­dende formel for en brukket arm og brustne ribbein. Harrys stemme hadde fjernt fortalt rektor om den transfigurerte syren inne i trollets hode (Humlesnurr hadde sett ned over kanten av takterrassen og gjort noen bevegelser før han kom tilbake), og så om at Wiltersen-tvillingenes hukommelse hadde blitt tuklet med; han vedlikeholdt en separat konversasjon som Harry husket, men ikke kunne prosessere.

Harry sto fremdeles over Hermines kropp, han hadde ikke beveget seg fra det stedet, tenkte så fort han kunne gjennom følelsen av dissosiasjon og oppdelt tid, var det noen ting han burde gjøre , noen muligheter som snart ikke var mulig lenger. Noen måte å re­dusere mengden av magisk allmektighet som ville trengs senere. En midlertidig fyrtårn-effekt for å markere dette øyeblikket til bruk for senere tidsreiser, hvis han en dag fant en måte å reise lenger enn seks timer tilbake i tid på. Det var teorier om tidsreiser under den generelle relativitetsteorien (som hadde virket mye mindre plausible før Harry hadde støtt på tidsvendere) og de teoriene sa at du ikke kunne reise tilbake i tid til før maskinen var bygd – en relativistisk tidsmaskin vedlikeholdt en kontinuerlig gang­vei gjennom tida, den teleporterte ingenting. Men Harry kunne ikke tenke på noe som kunne komme til nytte ut fra de formlene han kjente til, Humlesnurr var ikke spesielt sam­arbeidsvillig, og uansett var dette flere minutter etter det kritiske punktet i Tiden.

«Harry,» hvisket rektor, og la hånda på Harrys skulder. Han hadde forsvunnet fra der han sto over Wiltersen-tvillingene og dukket opp igjen ved siden av Harry; Frank Wil­tersen hadde teleportert fra der han satt til en knelende stilling ved siden av broren sin, og Fred lå nå rett ut med øynene åpne og klynket mens han pustet. «Harry, du må forlate dette stedet.»

«Vent,» sa Harrys stemme. «Jeg forsøker å tenke etter om det er noe annet jeg kan gjøre.»

Den gamle trollmannens stemme hørtes hjelpeløs ut. «Harry – jeg vet at du ikke tror på sjeler – men uansett om Hermine følger med på deg nå, eller ikke, så tror jeg ikke hun skulle ønske at du oppførte deg slik.»

… nei, det var åpenbart.

Harry pekte tryllestaven sin stødig på Hermines kropp –

«Harry! Hva er det du –»

– og lot alt strømme nedover armen og ut i hånda –

«Fryserio!»

«– gjør?»

«Hypotermi,» sa Harry fjernt, idet han sjanglet. Det hadde vært en av de formlene han og Hermine hadde eksperimentert med, for en livstid siden, slik at han var i stand til å kon­trollere den nøyaktig; skjønt det hadde trengtes mye kraft for å påvirke så mye masse. Hermines kropp burde nå være nesten nøyaktig fem grader celsius. «Folk er blitt reddet tilbake fra kaldt vann etter mer enn tretti minutter uten å puste. Kulden beskytter deg fra hjerneskade, ser du, den sakner farten på alle prosesser. Gompeleger har et ordtak, du er ikke død før du er varm og død – jeg tror de til og med kjøler ned pa­si­ent­en under noen kirurgiske inngrep, hvis de har behov for å stoppe noens hjerte en liten stund.»

Fred og Frank startet å hulke.

Humlesnurrs ansikt var allerede stripete av tårer. «Jeg beklager,» hvisket han. «Harry, jeg beklager så mye, men du må stoppe med dette.» Rektor tok Harry i skulderen og trakk ham vekk.

Harry tillot seg selv å bli snudd vekk fra Hermines kropp, han gikk forover mens rektor varsomt dyttet ham vekk fra blodet. Fryseformelen ville kjøpe ham tid. Minst timer, kanskje dager hvis han kunne få til å fornye formelen på Hermine eller hvis de lagret kroppen hennes på et kaldt sted.

Nå var tida inne for å tenke.


Minerva hadde sett Albus’ ansikt og hun hadde visst at noe var galt; nok tid hadde gått til at hun selv kunne gruble over hva som hadde skjedd, og til og med hvem som hadde dødd; sinnet hennes blinket innom Alastor, til Augusta, til Arthur og Molly, alle blant de mest sannsynlige målene når Voldemort var på vei til makten for andre gang. Hun hadde trodd at hun hadde stålsatt seg selv; hun hadde trodd at hun var klar for de verste av nyheter.

Så snakket Albus, og alt stålet forlot henne.

Ikke Hermine – nei –

Albus ga henne et kort tidsrom å gråte på; og så fortalte han henne at Harry Potter, som hadde sett frøken Grang gå bort, hadde slått seg til utenfor sykestuas lagerrom der frøken Grangs levninger ble oppbevart, og nektet å flytte seg vekk fra stedet, og ba alle som snakket til ham om å gå vekk slik at han kunne tenke.

Det eneste som hadde fått gutten til å reagere var da Vulkan hadde forsøkt å synge til ham; Harry Potter hadde skreket til føniksen at den ikke skulle gjøre det, følelsene hans var virkelige, han ønsket ikke at magi skulle forsøke å helbrede dem som om de var en sykdom. Etter det hadde Vulkan nektet å synge igjen.

Albus tenkte at hun kanskje kunne ha den beste muligheten til å nå fram til Harry Potter nå.

Så hun måtte ta seg sammen, og vaske ansiktet sitt; senere ville det være tid for privat sorg, når de av barna hennes som hadde overlevd ikke trengte henne like sterkt lenger.

Minerva McSnurp tok seg sammen, trakk sammen de fjernere bitene av seg selv, tørket øynene en siste gang, og la hånda på dørklinken til den delen av sykestua som hadde et bakre lagerrom som nå ble brukt, for andre gang dette århundret og for femte gang siden Galtvort-slottet var blitt reist, som hvilested for en lovende ung elev.

Hun åpnet døra.

Harry Potters øyne stirret på henne. Gutten satt på gulvet foran døra til det bakre la­ger­rommet, og holdt tryllestaven i fanget sitt. Hvis disse øynene sørget, hvis de var tomme, eller hvis de til og med var brustne, så kunne det ikke synes på guttens ansikt. Det var ingen spor av tørkede tårer på disse kinnene.

«Hvorfor er du her, professor McSnurp?» sa Harry Potter. «Jeg fortalte rektor at jeg ønsket å være alene en stund.»

Hun kunne ikke komme på noe å si. Å hjelpe deg – du har det ikke bra – men hun visste ikke hva kun skulle si, det var ingenting hun kunne forestille seg å si som ville gjøre ting bedre. Hun hadde ikke planlagt noe før hun gikk inn i rommet, siden hun ikke akkurat hadde vært i toppslag selv.

«Hva tenker du på?» sa Minerva. Det var den eneste setningen som dukket opp i hodet hennes. Albus hadde fortalt henne at Harry hadde sagt, igjen og igjen, at han tenkte; og at hun måtte forsøke å få Harry til å snakke, på en eller annen måte.

Harry stirret halvveis på henne og halvveis forbi henne; ansiktet hans ble anspent, og hun holdt pusten.

Det tok en stund før Harry snakket.

«Jeg forsøker å tenke gjennom om det er noe jeg burde gjøre akkurat nå,» sa Harry Potter. «Men det er vanskelig. Sinnet mitt fortsetter å se for seg måter fortida kunne ha endt opp annerledes på dersom jeg hadde tenkt raskere; og jeg kan ikke utelukke at det kanskje er en nøkkelinnsikt et sted inni der.»

«Herr Potter –» sa hun med sviktende stemme. «Harry, jeg tror ikke det er sunt for deg å – tenke, slik du gjør nå –»

«Jeg er uenig. Det er det å ikke tenke som får folk drept.» Ordene ble framsagt jevnt, mo­notont, som om noen leste opp linjer fra ei bok.

«Harry,» sa hun, omtrent uten å tenke mens hun sa det, «det er ingenting du kunne ha gjort –»

Noe blafret i Harrys uttrykk. Øynene hans lot til å fokusere på henne for første gang.

«Ingenting jeg kunne ha gjort?» Harrys stemme steg da han uttalte det siste ordet. «In­gen­ting jeg kunne ha GJORT? Jeg har mistet tellingen over hvor mange forskjellige måter jeg kunne ha reddet henne på! Hvis jeg hadde bedt om at vi alle fikk speil å kommunisere med! Hvis jeg hadde insistert på at Hermine ble tatt ut av Galtvort og plassert i en skole som ikke er sin­nssyk! Hvis jeg hadde sneket meg ut umiddelbart istedenfor å forsøke å diskutere med normale mennesker! Hvis jeg hadde husket skytsvergen tidligere! Selv det aller siste minuttet var det kanskje ikke for sent! Jeg drepte trollet og snudde meg mot henne og hun var fremdeles I LIVE, og jeg bare bøyde meg ned for å lytte til hennes siste ord som en IDIOT istedenfor å til­kalle skytsvergen igjen og få Humlesnurr til å sende Vulkan! Eller hvis jeg bare hadde møtt denne problemstillingen fra en annen synsvinkel – hvis jeg hadde lett etter en elev med en tidsvender som kunne sende en melding tilbake i tid før jeg fant ut at noe hadde skjedd med henne, istedenfor å sitte der med et resultat som ikke kan endres – jeg ba rektor om å reise tilbake og redde Hermine og så bare jukse til resten, jukse til den døde kroppen, endre alles hukommelser, men Humlesnurr sa at han hadde forsøkt noe lik­nen­de en gang og det fungerte ikke og han mistet enda en venn istedenfor. Eller hvis jeg hadde – hvis jeg bare hadde valgt å – hvis, den kvelden –»

Harry presset hendene mot ansiktet, og da han fjernet dem igjen, var ansiktet hans igjen rolig og fattet.

«Uansett,» sa Harry Potter, nok en gang med denne monotone stemmen, «så vil jeg ikke gjenta den feilen, så jeg kommer til å bruke tida fram til middag på å tenke igjen­nom om det er noe jeg burde gjøre. Hvis jeg ikke har kommet fram til noe før det så kommer jeg og spiser middag. Nå er det fint om du går din vei.»

Hun var oppmerksom på at tårer gled nedover kinnene hennes igjen. «Harry – Harry, du må tro på at dette ikke er din feil!»

«Selvsagt er det min feil. Det er ingen andre her som kunne være ansvarlige for noe.»

«Nei! Du-vet-hvem drepte Hermine!» Hun var knapt oppmerksom på hva hun selv sa, at hun ikke hadde skjermet rommet mot andre som eventuelt kunne høre det. «Ikke du! Uan­sett hva annet du kunne ha gjort, så var det ikke deg som drepte henne, det var Vol­de­mort! Hvis du ikke kan tro på det så vil du bli gal, Harry!»

«Det er ikke slik ansvarlighet fungerer, professor.» Harrys stemme var tålmodig, som om han forklarte ting til et barn som garantert ikke ville forstå. Han så ikke på henne lenger, stirret bare inn i veggen til høyre for henne. «Når du gjør en analyse av feil, så er det ikke noe poeng i å tildele feil til en del av systemet du ikke kan endre i ettertid; det er som å gå utfor en klippe og legge skylden på gravitasjonen. Gravitasjonen kommer ikke til å være annerledes neste gang. Det er ikke noe poeng i å forsøke å allokere ansvar til per­soner som ikke kommer til å endre sine handlinger. Med en gang du ser på det fra det perspektivet, så innser du at det å fordele skyld aldri er nyttig for noe med mindre du legger skylden på deg selv, fordi dine handlinger er de eneste som kan endres ved at du legger skylden dit. Det er derfor Humlesnurr har sitt rom fullt av ødelagte tryllestaver. Han forstår den delen, i det minste.»

En fjern del av sinnet hennes noterte seg at hun skulle vente til mye senere, og så snakke skarpt til rektor om hva slags ting han kunne vise fram til lettpåvirkelige barn. Kan hende hun til og med burde skrike til ham denne gangen. Hun hadde fundert på om hun kanskje burde skrike til ham uansett, på grunn av frøken Grang –

«Du er ikke ansvarlig,» sa hun, skjønt stemmen hennes skalv. «Det er lærerne – det er vi som er ansvarlige for elevenes sikkerhet, ikke du.»

Harrys øyne flakket tilbake til henne. «Du er ansvarlig?» Stemmen hans var stram. «Vil du at jeg skal holde deg ansvarlig, professor McSnurp?»

Hun hevet hodet og nikket. Det ville være bedre, langt bedre, enn om Harry skyldte på seg selv.

Gutten dyttet seg opp fra sittende stilling, og tok et skritt forover. «Ålreit, da,» sa Harry med monoton stemme. «Jeg forsøkte å gjøre den fornuftige tingen, da jeg så at Her­mine manglet og at ingen av lærerne visste om det. Jeg ba en syvendeårs elev om å bli med meg på sopelime og beskytte meg mens vi lette etter Hermine. Jeg ba om hjelp. Jeg tryglet om hjelp. Og ingen hjalp meg. Fordi du ga alle en absolutt ordre om å holde seg akkurat der de var, ellers ville de bli utvist, ingen unnskyldninger ville bli akseptert. Uan­sett hva annet Humlesnurr gjør feil, så tenker han i alle fall på elevene som folk, ikke dyr som må føres inn i en innhegning og hindres fra å gå ut. Du visste at du ikke var flink til militær tenkemåte, din første ide var å få oss alle ut og gå i korridorene; du visste at noen elever der var bedre enn deg til strategi og taktikk, og allikevel limte du oss fast i Stor­hallen uten noe spillerom. Så da noe skjedde som du ikke hadde forutsett, og det ville ha vært absolutt fornuftig å sende ut en syvendeårs elev på en rask sopelime for å se etter Hermine Grang, så visste elevene at du ikke ville forstå eller tilgi. De var ikke redde for trollet, de var redde for deg. Disiplinen, konformiteten, feigheten du la over dem for­hin­dret meg akkurat lenge nok til at Hermine døde. Ikke at jeg burde ha forsøkt å be om hjelp fra normale mennesker, naturligvis, og jeg vil endre meg og bli mindre dum neste gang. Men hvis jeg var dum nok til å allokere ansvar til noen som ikke er meg, så er det det jeg ville ha sagt.»

Tårer rant nedover kinnene hennes.

«Det er det jeg ville ha fortalt deg hvis jeg trodde at du kunne være ansvarlig for noe. Men normale mennesker velger ikke med utgangspunkt i konsekvenser, de bare spiller roller. Det er et bilde i ditt hode av en som skaper fast disiplin, og du gjør alt som det bildet ville gjøre, uansett om det gir mening eller ikke. En som skaper fast disiplin ville be­­ordret elevene tilbake til rommene sine, selv om det var et troll som gikk løs i gangene. En som skaper fast disiplin ville beordre elever til å ikke forlate Storhallen, under trusler om utvisning. Og det lille bildet av professor McSnurp som du har inne i hodet ditt kan ikke lære av erfaring eller endre seg selv, så denne konversasjonen er me­nings­løs. Folk som deg er ikke ansvarlige for noe; folk som meg er det; og når vi feiler er det ingen andre å legge skylden på.»

Gutten skred framover slik at han sto rett foran henne. Hånda hans skjøt inn under kutten, og trakk fram den gylne sfæren som var det departements-framskaffede be­skyt­ten­de skallet til tidsvenderen. Han snakket med død, lav stemme uten vekt. «Denne kunne ha reddet Hermine, hvis jeg hadde vært i stand til å bruke den. Men du mente at det var din rolle å stenge meg ned og stå i veien for meg. Ingen har dødd på Galtvort de siste femti årene, det sa du da du stengte av tidsvenderen, husker du? Jeg burde ha spurt igjen etter at Bellatrix DeMons unnslapp Azkaban, eller etter at Hermine ble beskyldt for mord­forsøk. Men jeg glemte det fordi jeg var dum. Vennligst lås den opp nå før noen av mine andre venner dør.»

Uten av stand til å snakke, tok hun fram tryllestaven sin og gjorde dette, åpnet opp den tidsbestemte fortryllelsen hun hadde lagt inn i kapselens lokk.

Harry Potter åpnet det gylne skallet, tittet på det lille timeglasset innenfor sirklene, nikket, og lukket skallet igjen. «Takk skal du ha. Nå kan du gå.» Guttens stemme sprakk igjen. «Jeg må tenke.»


Hun lukket døra bak seg, en forferdelig og fremdeles for det meste kvalt lyd unnslapp strupen hennes –

Albus kom skimrende til syne ved siden av henne, en kort spraglete aura idet for­vreng­ningen forsvant.

Hun hoppet ikke, ikke helt. «Stopp med det der, har jeg sagt,» sa Minerva. Stemmen hennes hørtes tam og blek ut i hennes egne ører. «Det var privat.»

Albus viftet fingrene mot døra bak henne. «Jeg var redd for at herr Potter kunne komme til å skade deg.» Rektor tok en kort pause, så sa han stille, «Jeg var svært over­ras­ket over at du bare sto der og tok imot.»

«Alt jeg hadde trengt å gjøre var å si ‘herr Potter’, og han ville ha stoppet.» Stemmen hennes hadde dempet seg nesten til hvisking. «Bare det, og han ville ha stoppet. Og så ville han ikke ha noen han kunne ha sagt de forferdelige tingene til, ingen i det hele tatt.»

«Etter min mening var herr Potters bemerkninger fullstendig urettferdige og ufortjente,» sa Albus.

«Hvis det hadde vært deg, Albus, så ville du ikke ha truet med å utvise noen som forlot rommet. Kan du helt ærlig si meg noe annet?»

Albus hevet øyenbrynene. «Din rolle i denne katastrofen var minimal; dine be­slut­ning­er svært fornuftige der og da, og det er bare Harry Potters perfekte tilbakeblikk som gjør at han kan forestille seg noe annet. Du er for visst visere enn å skylde på deg selv for dette, Minerva.»

Hun visste svært godt at Albus ville plassere et bilde av Hermine i det forferdelige rommet sitt, at det ville få en æresplass. Albus ville holde seg selv ansvarlig, det var hun sikker på, selv om han ikke hadde vært på Galtvort da det skjedde. Men ikke henne.

Så du synes heller ikke det er verdt bryet å holde meg ansvarlig …

Hun lente seg tungt mot den nærmeste veggen, og forsøkte å holde tilbake tårene; hun hadde aldri sett Albus gråte bortsett fra ved tre anledninger. «Du har alltid hatt tiltro til dine elever, på en måte jeg aldri har hatt. De ville ikke ha vært redde for deg. De ville ha visst at du ville forstå.»

«Minerva –»

«Jeg er ikke passende til å etterfølge deg som rektor. Dette vet vi begge to.»

«Der tar du feil,» sa Albus stille. «Når tida er inne, vil du bli den førtifemte kvin­ne­lige rektoren ved Galtvort og du vil gjøre en ypperlig jobb.»

Hun ristet på hodet. «Hva nå, Albus? Hvis han ikke vil lytte til meg, så til hvem?»

Det var kanskje en halv time senere. Gutten bevoktet fremdeles døra der kroppen til hans beste venn lå. Han stirret nedover, på tryllestaven som lå i hendene hans. Av og til var ansiktet hans forvridd i tanker, andre ganger var det avslappet.

Skjønt døra ikke åpnet seg, og ingen lyd kunne høres, tittet gutten opp. Han valgte et nøytralt ansikt. Stemmen hans, da han snakket, var matt. «Jeg ønsker ikke selskap.»

Døra åpnet seg.

Galtvorts forsvarsprofessor kom inn i rommet og lukket døra bak seg, og valgte for­sik­tig en plass i et hjørne mellom to vegger, så langt fra gutten som rommet tillot. En skarp følelse av katastrofe hadde dukket opp i lufta mellom de to, og hang der uten å for­andre seg.

«Hvorfor er du her?» sa gutten.

Mannen la hodet lett på skakke. Bleke øyne studerte gutten som om han var et ek­sem­plar av en livsform fra en fjern planet, og tilsvarende farlig.

«Jeg er kommet for å be om unnskyldning, herr Potter,» sa mannen stille.

«Unnskyldning for hva?» sa gutten. «Hvorfor det, hva kunne du ha gjort for å for­hin­dre Hermines død?»

«Jeg burde ha tenkt på å undersøke hvorvidt du selv, herr Langballe og frøken Grang var til stede, siden alle dere tre var åpenbare neste mål,» sa forsvarsprofessoren uten å nøle. «Herr Gygrid var ikke mentalt utstyrt til å lede samlingen av elever. Jeg burde ha ig­no­rert viserektors forespørsel om stillhet, og bedt henne om å la professor Pirrevimp være igjen, som ville ha vært bedre i stand til å forsvare elevene mot trusler og som kunne ha vedlikeholdt kommunikasjon via skytsverge.»

«Korrekt.» Guttens stemme var skarp som et barberblad. «Jeg hadde glemt at det var andre på Galtvort som kunne være ansvarlig for ting. Så hvorfor tenkte du ikke på det, pro­fessor? Fordi jeg har ikke trodd at du var dum.»

Det var en pause, og guttens fingre ble hvite rundt tryllestaven.

«Du tenkte ikke på dette heller, herr Potter, der og da.» Forsvarsprofessorens stemme var sliten. «Jeg er smartere enn deg. Jeg tenker raskere enn deg. Jeg har mer erfaring enn deg. Men gapet mellom oss to er ikke det samme som gapet mellom oss og dem. Hvis du kan overse noe, så kan jeg det også.» Mannens lepper vred seg. «Ser du, jeg deduserte øye­blikkelig at trollet kun var ment som en distraksjon fra andre saker, og av liten vik­tig­het i seg selv. Så lenge ingen sendte elevene ut på meningsløse gåturer gjennom gangene, eller tankeløst sendte de unge smygardingene ned til de selvsamme fangehullene der trollet først var blitt sett.»

Gutten så ikke ut til å slappe av. «Jeg antar at dette er plausibelt.»

«Uansett,» sa mannen, «hvis det er noen som kan sies å være ansvarlig for frøken Grangs død, så er det meg selv. Det er jeg, ikke du, som skulle ha –»

«Jeg oppfatter det slik at du har snakket med professor McSnurp og at hun har gitt deg et manus.» Gutten brydde seg ikke om å holde bitterheten ute av stemmen. «Hvis du har noe å si til meg, professor, så si det uten maskene.»

En kort pause oppsto.

«Som du ønsker,» sa forsvarsprofessoren nøytralt. De bleke øynene holdt seg årvåkne og skarpe. «Jeg synes det er leit at jenta er død. Hun var en god elev i min forsvarsklasse, og kunne ha vært en god alliert for deg senere. Jeg ville gjerne ha trøstet deg for tapet ditt, men jeg har ingen anelse om hvordan slikt gjøres. Naturligvis, hvis jeg finner de an­svar­lige skal jeg drepe dem. Du er velkommen til å bli med dersom omstendighetene til­later det.»

«Så rørende,» sa gutten med kjølig stemme. «Du vil altså ikke gå til det skrittet å hevde at du likte Hermine?»

«Hennes sjarme var bortkastet på meg, mistenker jeg. Det er lenge siden jeg dannet slike bånd på en enkel måte.»

Gutten nikket. «Takk for at du er ærlig. Var det alt, professor?»

Det var en pause.

«Slottet har arr nå,» sa mannen som sto i hjørnet.

«Hva?»

«Da en bestemt eldgammel gjenstand i min besittelse informerte meg om at frøken Grang sto på dødens rand, kastet jeg den formelen av forbannet ild som jeg nevnte tid­lig­ere. Jeg brant meg gjennom noen vegger og gulv slik at jeg kunne fly en mer rett kurs til åstedet.» Mannen snakket fremdeles tonløst. «Galtvort vil ikke helbrede slike skader av seg selv, ikke enkelt, kanskje ikke i det hele tatt. Jeg antar at det vil bli nødvendig å lappe over hullene med mindre besvergelser. Jeg angrer på dette nå, siden jeg uansett var for seint ute.»

«Ah,» sa gutten. Han lukket øynene sine kort. «Du ønsket å redde henne. Du ønsket det så sterkt at du foretok deg en eller annen faktisk handling. Jeg antar at ditt sinn, om ikke deres, ville være i stand til det.»

Et kort, tørt smil fra mannen.

«Takk skal du ha, professor. Men jeg vil gjerne få være i fred nå fram til middag. Du av alle mennesker vil forstå. Var det alt?»

«Ikke helt,» sa mannen. Et hint av sardonisk tørrhet kom nå tilbake til stemmen hans. «Du forstår, basert på nylige erfaringer er jeg litt bekymret for at du nå akter å foreta deg noe ekstremt toskete.»

«Slik som hva?» sa gutten.

«Jeg er ikke helt sikker. Kanskje du har bestemt deg for at et univers uten frøken Grang har mistet sin verdi, og burde ødelegges for de fornærmelsene det har vist deg.»

Gutten smilte uten humor. «Dine egne synspunkter vises, professor. Den slags ting er ikke egentlig min greie. Har det vært din, en eller annen gang?»

«Ikke egentlig. Jeg har ingen stor kjærlighet for universet, men jeg lever i det.»

En ny, kort pause.

«Hva planlegger du, herr Potter?» sa mannen i hjørnet. «Du har kommet fram til en form for betydningsfull avgjørelse, skjønt du forsøker å skjule den for meg. Hva er din hensikt?»

Gutten ristet på hodet. «Jeg tenker fremdeles, og vil gjerne få være alene til å gjøre nettopp det.»

«Jeg husker et tilbud du ga meg, for mange måneder siden,» sa forsvarsprofessoren. «Ønsker du noen intelligente å prate med? Jeg vil forstå det hvis det ikke er trivelig å være i nærheten av deg.»

Gutten ristet på hodet igjen. «Nei, ellers takk.»

«Nei vel,» sa forsvarsprofessoren. «Hva med noen som har stor kraft og ikke føler seg spesielt bundet av naive skrupler?»

Det var en nøling, og så ristet gutten nok en gang på hodet.

«Noen som har kjennskap til en god del hemmelig kunnskap, og magi som noen kanskje ville se på som unaturlig?»

Guttens øyne smalnet lett, så vanskelig å observere at en annen kanskje ikke ville ha gjort det –

«Jeg forstår,» sa forsvarsprofessoren. «Så kom igjen og spør meg om slike ting. Jeg gir mitt ord på at jeg ikke vil snakke noe om dette til de andre.»

En tid gikk før gutten begynte å snakke, og da han gjorde det var det med sprukken stemme.

«Jeg har til hensikt å få tilbake Hermine. Fordi det er ikke et liv etter døden, og jeg har ikke planer om å bare la henne – la henne ikke være –»

Gutten presset hendene over ansiktet, og da han tok dem bort igjen, virket han nok en gang like følelseskald som mannen som sto i hjørnet.

Forsvarsprofessorens øyne var tankefulle og lett overrasket.

«Hvordan?» sa mannen til slutt.

«På den måten som trengs.»

Nok en pause.

«Uavhengig av risiko,» sa mannen i hjørnet. «Uavhengig av hvor farlig magi som trengs for å få det gjort.»

«Ja.»

Professorens øyne var tankefulle. «Men hva slags generell framgangsmåte har du sett for deg? Jeg antar at det å gjøre liket hennes om til en inferius ikke er det du –»

«Ville hun være i stand til å tenke?» sa gutten. «Ville kroppen hennes fremdeles forfalle?»

«Nei, og ja.»

«Så nei.»

«Hva med Oppstandelsessteinen til Kadmon Peffermell, hvis den kunne bli skaffet til veie?»

Gutten ristet på hodet. «Jeg ønsker ikke en illusjon av Hermine som er hentet fra mine minner. Jeg vil at hun skal være i stand til å leve sitt liv –» guttens stemme sprakk opp. «Foreløpig har jeg ikke bestemt meg for hvordan jeg skal angripe problemet. Hvis jeg må bruke rå makt på problemet og løse det ved å skaffe meg nok kraft og kunnskap til å bare få det til å skje, så vil jeg det.»

Ny pause.

«Og når du skal gi deg i kast med det,» sa mannen i hjørnet, «så vil du bruke ditt fa­vo­ritt­verktøy, vitenskap.»

«Naturligvis.»

Forsvarsprofessoren pustet ut, nesten som et sukk. «Jeg antar at det gir mening.»

«Er du villig til å hjelpe, eller ikke?» sa gutten.

«Hva slags hjelp søker du?»

«Magi. Hvor kommer den fra?»

«Det vet jeg ikke,» sa mannen.

«Og heller ingen annen vet det?»

«Åh, situasjonen er langt verre enn som så, herr Potter. Det er knapt en lærd innen de eso­teriske kunster som ikke har klarlagt magiens natur, og hver eneste av dem tror noe som er forskjellig fra de andre.»

«Hvor kommer nye formler fra? Jeg leser stadig vekk om noen som finner opp en formel som skal utrette et eller annet, men det nevnes ikke hvordan.»

Kuttekledde skuldre ble trukket. «Hvor kommer nye bøker fra, herr Potter? De som leser mange bøker, blir av og til i stand til å skrive nye. Hvordan? Det vet ingen.»

«Det finnes bøker om å skrive –»

«Det å lese dem vil ikke gjøre deg til en berømt forfatter. Når man har tatt hensyn til at man kan få alle former for gode råd, så gjenstår det et mysterium. Det å finne opp nye formler er et tilsvarende mysterium, i renere form.» Mannen la hodet på skakke. «Slike opp­gaver er farlige å gi seg i kast med. Det sies at enten bør man være barnløs, eller man bør vente til barna er voksne. Det er en grunn til at så mange oppfinnere har bakgrunn fra Griffing, og ikke fra Ravnklo slik man kanskje kunne forvente.»

«Og de kraftigere former for magi?» sa gutten.

«En legendarisk trollmann kunne kanskje finne opp ett offerritual i løpet av livet, og så gi kunnskapen videre til sine etterkommere. Å forsøke å finne opp fem slike ville være selv­mord. Det er derfor de virkelig kraftfulle trollmennene er de som har studert eld­gam­mel kunnskap.»

Gutten nikket fjernt. «En direkte løsning er åpenbart feil vei å gå, altså. Det ville ha vært hyggelig å bare funnet opp en formel for ‘Vekk døde til live’, ‘Bli Gud’ eller ‘Bring hit en som står på dødens rand’. Vet du noe om Atlantis?»

«Bare det alle lærde vet,» sa mannen tørt. «Hvis du gjerne vil få en innføring i de atten mest populære teoriene – ikke gi meg det blikket, herr Potter. Hvis det var så enkelt, ville jeg gjort det for mange år siden.»

«Jeg forstår. Beklager.»

En tid med stillhet fulgte. Forsvarsprofessorens blikk hvilte på gutten; guttens blikk stirret ut i et tomrom.

«Det er noen typer magi jeg akter å lære. Formler jeg kunne ha brukt tidligere i dag, hvis jeg bare hadde kommet på å lære dem på forhånd.» Guttens stemme var kald. «Formler som jeg trenger, hvis denne typen ting fortsetter å hende. De fleste kan jeg bare slå opp, antar jeg. Andre antar jeg at jeg ikke kan.»

Forsvarsprofessoren bøyde hodet lett. «Jeg skal lære deg omtrent all magi du ønsker å kunne, herr Potter. Jeg har noen grenser, men du kan alltid spørre. Men hva, nøyaktig, er du ute etter? Du mangler den rå kraften for mordforbannelsen og de fleste andre formler som ses på som forbudt –»

«Den formelen av forbannet ild. Det er ikke tilfeldigvis et offerritual som selv et barn kunne bruke, hvis han turte?»

Forsvarsprofessorens lepper vred seg. «Det krever permanent ofring av en dråpe blod; kroppen din vil ha en bloddråpe mindre fra den dagen. Ikke den typen ting du ønsker å gjøre altfor ofte, herr Potter. Viljestyrke kreves slik at den forbannede ilden ikke vender seg mot deg og konsumerer deg; vanligvis tester man først viljestyrken på mindre prø­vel­ser. Og selv om det ikke er et hovedelement i ritualet er jeg redd for at det krever mer magisk styrke enn du vil få de første årene.»

«Synd,» sa gutten. «Det ville ha vært fint å se uttrykket på fiendens ansikt neste gang de forsøkte å bruke et troll.»

Forsvarsprofessoren bøyde hodet lett, og leppene hans vred seg litt igjen.

«Hva med minneformler? Wiltersen-tvillingene oppførte seg rart, og rektor sa han tror de er forglemmet. Det virker som om dette er et av fiendens favorittriks.»

«Regel åtte,» sa forsvarsprofessoren. «Alle teknikker som er så gode at de påfører meg et nederlag én gang, er gode nok til at jeg bør lære dem selv.»

Gutten smilte humørløst. «Og en gang hørte jeg om en voksen som kastet For­glem­mi­arum mens hun var nesten helt tom for magi, så det burde ikke kreves for mye magi å kaste det. Det er ikke en gang ansett som utilgivelig, skjønt jeg kan ikke tenke meg hvorfor ikke. Hvis jeg kunne ha fått herr Gygrid til å huske et annet sett med ordre –»

«Det er ikke så liketil,» sa forsvarsprofessoren. «Du har ikke nok kraft til å bruke falsk­min­neformelen, og selv en enklere Forglemmiarum vil være på grensen av det du kan klare. Det er en farlig kunst, ulovlig å bruke uten departementets godkjennelse, og jeg vil advare deg mot å bruke det i situasjoner der det ville være uheldig å fjerne ti år av noens hu­kommelse ved et uhell. Jeg skulle ønske at jeg kunne love deg å skaffe til veie en av de strengt bevoktede pergamentene fra Mysteriedepartementet, og gi den til deg i skjul. Men det jeg faktisk vil fortelle deg er at du vil finne boka om grunnleggende min­ne­magi i det nord-nordvestlige hjørnet i Galtvorts bibliotek, lagret under M.»

«Virkelig,» sa gutten flatt.

«Slik er det.»

«Takk for dine råd, professor.»

«Din kreativitet er blitt en god del mer praktisk, herr Potter, siden jeg først ble kjent med deg.»

«Takk for komplimentet.» Gutten tittet ikke opp fra der han satt; blikket hans var igjen festet på tryllestaven i hendene hans. «Nå vil jeg gjerne fortsette å tenke. Vær vennlig å forklare dem for meg hva som vil skje dersom jeg blir forstyrret.»


Døra til lagerrommet åpnet seg, og professor Krengle kom ut. Ansiktet hans hadde et dødt, uttrykksløst ansikt; hun ville sagt at det minnet henne om Severus, skjønt Severus hadde aldri sett helt slik ut.

Idet døra klikket igjen bak ham hadde Minerva kastet opp en ordløs Stillus-barriere. Ordene rant raskt ut av henne: «Hvordan gikk det – du var der inne en stund – snakker Harry nå?»

Professor Krengle gikk raskt over rommet til veggen på motsatt side av inngangen, og tittet tilbake på henne. Følelsesløsheten gled av ansiktet hans, som om han tok av seg en maske, og en svært bister person kom til syne bakenfor. «Jeg snakket til herr Potter slik han forventet at jeg skulle snakke, og unngikk å si ting som ville irritere ham. Jeg tror ikke det ga ham noen trøst. Jeg tror ikke helt jeg har grepet om den slags.»

«Takk – det er fint at han snakket i det hele tatt –» Hun nølte. «Hva sa herr Potter?»

«Jeg er redd for at jeg lovet ham å ikke snakke om det til andre. Og nå … tror jeg at jeg må besøke Galtvorts bibliotek.»

«Biblioteket?»

«Ja,» sa professor Krengle. En ukarakteristisk spenning hadde funnet vei inn i stemmen hans. «Jeg akter å styrke sikkerheten i den begrensede seksjonen med visse for­an­­staltninger fra mitt eget hode. De gjeldende beskyttelsene er en vits. Og herr Potter må holdes vekk fra begrenset seksjon for enhver pris

Hun stirret på forsvarsprofessoren; hjertet hennes hadde hoppet opp i halsen.

Professor Krengle fortsatte å snakke. «Du skal ikke fortelle gutten at jeg har sagt dette til deg. Du vil bekrefte til Pirrevimp og Vektor at gutten skal avledes etter de vanlige me­to­dene hvis han stiller inngående spørsmål om å skape nye formler. Og skjønt dette ikke er mitt eget fagområde, viserektor; hvis det er noen som helst måte du kan se for deg at gutten kan overtales til å slutte å synke dypere ned i sorg og galskap – noen som helst måte å gjøre om de beslutningene han fatter – så foreslår jeg at du gjør dette umid­del­bart.»