Det var ingenting som gjensto å gjøre.
Det var ingenting som gjensto å planlegge.
Det var ingenting som gjensto å tenke.
Inn i denne tomheten vokste det nye verste minnet –
Gutten-som-overlevde-i-motsetning-til-hans-beste-venn gikk sløvt gjennom de lange, ekkofylte korridorene i retning Storhallen. All tankeenergien hans var oppbrukt, og sinnet hans hadde begynt å kaste ut tanker slik som et bilde av Hermine som gikk ved siden av ham, og ordløse konsepter som Det vil aldri skje igjen helt til en annen del av ham skrek Nei og kjeftet på den med den faste hensikt om å bringe henne tilbake til live, det var bare det at den delen begynte å bli sliten og den andre delen virket uslitelig. En annen del av sinnet hans insisterte på å gjennomgå det han hadde sagt til professor McSnurp og mamma og pappa, selv om han bare hadde forsøkt å få dem ut derfra så raskt som mulig og hadde måttet klare seg med begrenset mental energi. Som om han på noen måte kunne ha gjort det bedre, ved en handling av den defekte viljen sin. Hvordan forholdet til foreldrene ville være etter dette, om det var noe forhold igjen, klarte ikke Harry å gjette.
Til sist kom han til et kryss der det sto en eldre gutt i grønnlinjet svart kutte og ventet, og leste ei bok i all stillhet, på den veien alle ville velge hvis de ønsket å avskjære noen som gikk fra sykestua til Storhallen.
Harry hadde på seg Usynlighetskappen, selvsagt; han hadde tatt den på seg etter at han forlot kontoret, og den gjorde ham immun mot nesten alle former for magisk oppsporing. Det var ikke noe poeng i å gjøre det lett for noen å forsøke å finne ham og drepe ham. Og Harry hadde nesten bestemt seg for å fortsette forbi uten å bry seg om å finne ut hva som foregikk, da han gjenkjente smygardguttens ansikt.
Og da skjønte Harry plutselig hvordan dette hang sammen. Selvsagt, en av elevene som kom til å være på skolen gjennom påskeferien, ville naturligvis være –
«Du ventet på meg,» sa Harry høyt, uten å ta av seg kappen.
Smygardgutten hoppet bakover, og slo hodet mot veggen; formelboka for femteklasse datt ut av hendene hans, før han tittet opp med store øyne.
«Du er –»
«Usynlig. Ja. Si det du har planlagt å si.»
Lars Loran DeMons kom seg på beina, og sto nærmest i giv akt, før han buste ut, «Herre, gjorde jeg det rette – jeg trodde du ikke ville at jeg skulle tre fram foran alle de andre elevene, at de ville mistenke forbindelsen vår – jeg trodde at hvis du ønsket min hjelp, ville du åpenbart kalle på meg –»
Det var forbløffende hvor mange forskjellige måter du kunne drepe din beste venn på ved å være dum.
«Jeg –» Lars Loran nølte, så sa han med liten stemme, «Jeg tok feil, ikke sant?»
«Du oppførte deg nøyaktig slik du burde, under de omstendighetene. Det var jeg som var dum.»
«Beklager, herre,» hvisket Lars Loran.
«Hvis du hadde blitt med meg, ville du ha vært i stand til å drepe trollet?» Det var ikke en gang det riktige spørsmålet; det riktige spørsmålet var hvorvidt Harry ville ha vurdert Lars Loran som tilstrekkelig hjelp og flydd ut seksti sekunder tidligere, men allikevel …
«Jeg … jeg er ikke sikker, herre … jeg er ikke så velkommen til å trene på duellering i Smygard, jeg har ennå ikke lært gestene til mordforbannelsen – burde jeg studere disse kunstene for å tjene deg bedre, herre?»
«Jeg fortsetter å insistere på at jeg ikke er din herre,» sa Harry.
«Ja, herre.»
«Skjønt,» sa Harry, «og dette er ikke på noen måte en form for ordre, bare en bemerkning; alle burde vite hvordan de skal forsvare seg selv, spesielt du. Jeg er sikker på at forsvarsprofessoren vil hjelpe deg med det på generelt grunnlag, hvis du spurte.»
Lars Loran DeMons bukket og sa, «Ja, herre, jeg vil følge dine ordrer hvis jeg kan, herre.»
Harry ville ha klaget på at han ble misforstått, om det ikke hadde vært for at han egentlig hadde blitt forstått fullstendig korrekt.
Lars Loran forlot stedet.
Harry stirret på veggen.
Han hadde helt ærlig trodd at han allerede hadde funnet ut alle de forskjellige måtene han hadde vært dum på, etter å ha brukt en halv dag til å tenke på det.
Åpenbart hadde dette bare vært mer overmot fra hans side.
Forsto vi hva vi gjorde feil? sa Smygard-siden hans kjølig.
Ja, tenkte Harry.
Dine etiske kvaler gir ikke en gang mening. Du lurer ikke Lars Loran. Du gjorde nøyaktig det Lars Loran tror at du gjorde. Du ville ikke trenge å finne på unnskyldninger for at Lars Loran hjelper deg, du kunne bare si at han skylder deg en tjeneste etter å ha reddet ham fra de bøllene, det var seks vitner til den hendelsen. Hermine døde fordi du helt glemte at du hadde en ekstremt verdifull ressurs, og du glemte å tenke på Lars Loran fordi … hvorfor?
Fordi det å ha Lars Loran som lakei virket litt mørk herre-aktig? sa Håsblås med en liten, mental stemme. Jeg mener … den avgjørelsen var sannsynligvis for det meste min skyld, må jeg vel si …
Harrys Smygard-side besvarte ikke det med ord, bare utstrålte forakt og viste fram et bilde av Hermines lik.
Stopp det der! skrek Harry innvendig.
Neste gang, sa Smygard iskaldt, så foreslår jeg at vi bruker mer tid på å bekymre oss om hva som er raskt og effektivt, og mindre tid på å bekymre oss for hva som virker litt mørk herre-aktig.
Du har fått fram poenget ditt, tenkte Harry, det kommer jeg til å gjøre.
Nei, det kommer du ikke til å gjøre, sa Smygard. Du kommer til å finne opp flere rasjonelle grunner for dine bittesmå kvaler. Du kommer til å begynne å høre på meg etter at din neste venn dør.
Harry startet å bekymre seg for om han holdt på å bli sinnssyk. Konversasjonene han hadde med stemmene i hodet sitt var ikke vanligvis som dette.
Gutten-som-overlevde
smerte
Harry Vernes gikk videre alene
vondt
Harry fortsatte å gå gjennom de stille gangene.
«Hvordan går det med herr Potter?» forlangte professor Krengle å få vite. Det var en viss anspenthet rundt mannen, du kunne ikke helt kalle det bekymring, mer som en som ligger i bakhold og beregner tida som er igjen før angrepet. Grang’ene hadde knapt forlatt rommet sammen med madam Pomfrit før forsvarsprofessoren hadde banket på døra til kontoret hennes og så kommet inn før han ventet på hennes svar; og så snakket før hun kunne si et ord. Deler av Minerva spekulerte på om Harry Potter hadde plukket opp denne vanen fra forsvarsprofessoren sin, å ikke legge merke til andres smerte når det var noe han var opptatt av; eller om det bare var en barnslig uvane som denne mannen på en eller annen måte ikke hadde vokst av seg.
«Herr Potter har opphørt å bevokte frøken Grangs legeme,» sa hun, og puttet noe av kulden hun følte inn i stemmen sin. Hun var sikker på at forsvarsprofessoren ikke opplevde like mye sorg som henne, mannen hadde ikke nevnt Hermine Grang med et ord. At han skulle kreve noe av henne – «Jeg regner med at han er gått for å spise middag.»
«Jeg spør ikke om guttens fysiske tilstand! Har du – har han –» Professor Krengle gjorde en skarp gest, som for å indikere et konsept han ikke hadde passende ord for.
«Ikke noe særlig,» sa hun. Hun var rundt tretti sekunder unna det å beordre forsvarsprofessoren ut av kontoret sitt.
Professor Krengle begynte å gå fram og tilbake innenfor det lille området kontoret hennes utgjorde. «Frøken Grangs bekymringer var det eneste han virkelig la vekt på – når hun er borte – alle hindringer for guttens tøylesløshet er fjernet. Jeg kan se det nå. Hvem andre er det? Herr Langballe? Herr Potter later ikke som om de er likeverdige. Pirrevimp? Hans gnomeblod ville bare rope etter hevn. Herr Malfang, hvis han skulle komme tilbake? I hvilken hensikt? Slur? En vandrende ulykke. Humlesnurr? Pfah. Hendelser som fører til katastrofe er allerede satt i gang, de må nå bli styrt langs en eller annen kurs de ikke vanligvis ville gå. Hvem kan det tenkes at herr Potter ville lytte til, som vanligvis ikke ville snakke med ham? Fredrik Djervell har lært ham opp, men hva slags råd ville herr Djervell gi? En ukjent faktor. Herr Potter brukte lang tid i samtale med Remus Lupus. Ham har jeg ikke brukt mye tid på å bli kjent med. Ville Lupus vite hvilke ord han skulle si, hvilke handlinger som må foretas, hvilket offer som må gjøres for å endre guttens kurs?» Professor Krengle snurret rundt mot henne. «I sin tid i Føniksordenen, hendte det at Remus Lupus trøstet de sørgende, eller holdt tilbake de som ville handle overilt?»
«Det er ikke en dårlig tanke,» sa hun sakte. «Jeg mener å huske at herr Lupus ofte klarte å dempe Jakob Potter noe da de gikk på Galtvort.»
«Jakob Potter,» sa professor Krengle, og øynene smalnet. «Gutten er ikke mye lik Jakob Potter. Er du trygg på at denne planen vil lykkes? Nei, det er feil spørsmål, vi trenger ikke å begrense oss til en enkelt plan. Er du sikker på at denne planen vil være nok, at vi ikke trenger å forfatte flere? Når jeg spør slik, så gir svaret seg selv. Veien som fører mot katastrofe, må avskjæres hvert eneste sted det er mulig.» Forsvarsprofessoren hadde gjenopptatt travingen inne på kontoret hennes; fram til en vegg, snu på hælen, bort til den andre.
«Mine unnskyldninger, professor,» hun brydde seg ikke om å holde skarpheten ute av stemmen sin, «men jeg har absolutt nådd grensen min for i dag. Du kan gå.»
«Du.» Professor Krengle spant rundt, og hun oppdaget at hun nå stirret rett inn i isblå øyne. «Du ville være den første jeg ville tenkt på etter frøken Grang, som ville holde gutten unna tåpeligheter. Har du allerede gjort absolutt alt du kan? Selvsagt har du ikke det.»
Hvordan våget han å antyde det. «Hvis du ikke har noe mer å si, professor, så vil du forlate kontoret.»
«Har dine samarbeidspartnere dedusert hvem jeg i virkeligheten er?» Ordene ble framsagt med en mild tone som overhodet ikke var ekte.
«Faktisk, ja. Nå –»
Ren magi, ren kraft krasjet inn i rommet som et lynnedslag, som et tordendrønn som ga ekko rundt ørene hennes og gjorde de andre sansene døve, papirene på skrivebordet hennes blåst rundt ikke fra et frambrakt vindkast, men av den rene, rå kraften av magisk styrke.
Så opphørte kraftutladningen, og den eneste etterdønningen var Hermine Grangs dødsattest som sakte dalte gjennom lufta ned mot gulvet.
«Jeg er Rogus Ringelhorn, som kjempet mot Voldemort,» sa mannen, fremdeles i et mildt tonefall. «Noter deg mine ord. Gutten kan ikke tillates å fortsette i den sinnstilstanden han er nå. Han vil bli farlig. Det er mulig at du allerede har gjort alt du kan. Allikevel har jeg ofte oppdaget at dette er noe som skjer ytterst sjelden, og det sies oftere enn det gjøres. Snarere mistenker jeg at du bare har gjort det du vanligvis gjør. Jeg kan ikke virkelig forstå hva som får andre til å bryte sine egne grenser, siden jeg aldri har hatt slike. Folk forblir overraskende passive når de står overfor en mulig død. Faktisk har frykt for offentlig latterliggjøring, eller å miste livsgrunnlaget, større sannsynlighet for å drive menn til ekstreme handlinger og brudd med sine normale vaner. På den andre siden av krigen, hos motparten, hadde Mørkets herre ypperlige resultater med Martyriusforbannelsen, regelmessig brukt på merkede tjenere som ikke kunne unngå straff på andre måter enn å ha suksess i sine oppgaver; ingen ‘brukbare forsøk’ ble godtatt. Forestill deg deres sinnstilstand inne i deg selv, og spør deg om du virkelig har gjort alt du kan for å vri Harry Potter vekk fra denne kursen.»
«Jeg er en Griffing og har ikke for vane å bli motivert av frykt,» glefset hun tilbake. «Du vil utvise høflighet på mitt kontor!»
«Jeg opplever frykt som en ypperlig motivasjonsfaktor, og i sannhet er det frykt som motiverer meg selv akkurat nå. Du-vet-hvem, med alle sine redsler, hadde allikevel visse grenser. Det er min profesjonelle vurdering, som en lærd trollmann nesten på linje med Humlesnurr eller Han-hvis-navn-må-være-unevnt, at gutten kan slå følge med de som har sine ritualer innskrevne på hele lands gravsteiner. Dette er ikke en tilfeldig liten bekymring, McSnurp, jeg har allerede hørt ord som jeg ser på med ytterste alvorlighet.»
«Er du gal? Tror du at herr Potter kunne – dette er latterlig. Herr Potter kan ikke på noen måte –»
Et ordløst bilde krysset sinnet hennes, av en flekk med glass på en stålkule.
«– herr Potter ville ikke gjøre noe slikt!»
«Hans bevisste valg kreves ikke. Trollmenn går sjelden inn for å påkalle sin egen dommedag. Herr Potter slår deg kanskje ikke som spesielt ondskapsfull. Men, slår han deg som fryktløs og ustoppelig så snart han har bestemt seg for et mål? Jeg gjentar at jeg har spesifikk grunn for de alvorligst mulige bekymringer!»
«Har du snakket med rektor om dette?» sa hun sakte.
«Det ville være verre enn meningsløst. Humlesnurr kan ikke nå fram til gutten. I beste fall er han vis nok til å vite dette og ikke gjøre ting verre. Selv mangler jeg det tankesettet som kreves. Du er den som – men jeg ser at du fremdeles er på utkikk etter andre som kan redde deg.» Forsvarsprofessoren snudde seg vekk fra henne, og gikk mot døra. «Jeg tror jeg skal konsultere Severus Slur. Mannen er kanskje en vandrende katastrofe, men han kjenner fakta, og han innehar kanskje en større forståelse for guttens sinnstilstand. Hva deg angår, madam, forestill deg at du er ved enden av ditt liv, og vet at Storbritannia – men nei, Storbritannia er ikke ditt virkelige land, er det? Forestill deg at du er ved enden av ditt liv i det mørke spiser seg gjennom Galtvorts bleknende murer, i vissheten om at dine elever vil dø sammen med deg, og du tenker tilbake på denne dagen og innser at det var noe mer du kunne ha gjort.»