Kapittel 96: Roller, finale

Søndag 19. april, 18.34

Dafnia Grønbek gikk stille mot Grønbek-rommet under Smygards fangekjeller, pri­vi­le­gi­et til en urgammel slekt; på vei for å legge fra seg kofferten etter reisen med Galtvort-eks­pressen før hun møtte sine medelever ved middagen. Etter at Malfang hadde forlatt Galt­vort hadde hele den private avdelingen i Smygard vært hennes. Hånda hennes, som hun holdt bak seg, utførte gjentakende kom her-bevegelser rettet mot hennes store sma­ragd­prydede koffert, som så ut til å nøle med å følge etter. Kanskje fortryllelsene på den solide gamle familiegjenstanden trengte å oppfriskes; eller kanskje kofferten nølte med å følge henne inn på Galtvort, som ikke lenger var trygt.

Mor og far hadde hatt en lengre samtale, etter at de hadde hørt om Hermine; med Dafnia som gjemte seg bak en dør for å tyvlytte mens hun forsøkte å holde tårene i sjakk og å ikke lage noen lyder.

Mor hadde sagt at det triste faktum var at hvis bare én elev døde hvert år, vel, så gjorde det allikevel Galtvort tryggere enn Beauxbatons, for ikke å snakke om Durm­strang. Unge hekser kunne dø på langt flere måter enn å bli myrdet. Beauxbatons’ trans­fi­gurasjonsmester var rett og slett ikke på samme nivå som McSnurp, hadde mor sagt.

Far hadde edruelig bemerket hvor viktig det var for arvingen til Grønbek å holde seg på Galtvort der alle de andre adelige familiene sendte sine barn på skole (dette var for­kla­rin­gen bak den gamle tradisjonen med at de adelige familiene synkroniserte sine ar­vin­gers fødsel, slik at de kunne havne i samme årskull på Galtvort hvis mulig.) Og far hadde sagt at det å være en arving til en urgammel slekt innebar at du ikke alltid kunne holde deg utenfor mulige vanskeligheter.

Hun kunne ha greid seg bra uten å høre den siste delen.

Dafnia svelget hardt, idet hun vridde døråpneren og åpnet døra.

«Frøken Grønbek –» hvisket en skikkelse med sølvkutte fra skyggene.

Dafnia skrek og slamret døra igjen, trakk fram tryllestaven og snudde seg for å løpe.

«Vent!» skrek stemme, nå høyere og kraftigere.

Dafnia stoppet opp. Det kunne da ikke på noen måte være den det hadde hørtes ut som.

Sakte snudde Dafnia seg og åpnet døra igjen.

«Du!» sa Dafnia overrasket, idet hun så ansiktet under hetta. «Jeg trodde du var –»

«Jeg vender nå tilbake til dere,» sa den sølvkledte figuren med sterk stemme, «idet Tiden vendes –»

«Hva gjør du på soverommet mitt?» hylte Dafnia.

«Jeg har hørt at du kan kaste tåkeformen av skytsvergeformelen. Kan jeg få se?»

Dafnia stirret, og så begynte blodet hennes å koke. «Hvorfor?» sa hun, og holdt tryl­le­sta­ven i høyeste beredskap. «Så du kan drepe alle i Smygard som kan kaste ikke-smy­gard­ske formler? Alle sammen vet hvem som fikk Hermine drept!»

Figurens stemme hevet seg. «Jeg avga vitnemål under verifiserum at jeg forsøkte å hjelpe frøken Grang! Jeg forsøkte virkelig å hjelpe henne, da jeg tok hånda hennes på taket, da jeg hjalp henne opp fra gulvet –»

Dafnia fortsatte å holde tryllestaven i beredskap. «Som om din far ikke kunne endre svart­spanernes dokumenter, hvis han ønsket det! Jeg ble ikke født i går, herr Malfang!»

Sakte, som for å ikke skremme, trakk figuren i sølvkutte fram en tryllestav. Dafnias hånd strammet seg om sin egen tryllestav, men så gjenkjente hun fingrenes posisjon på staven og stillingen som figuren inntok, og trakk pusten sjokkert –

«Forvento Vergum!»

Sølvlys strømmet ut fra tuppen av den andres tryllestav – og kondenserte, dannet formen til en skinnende slange som ga inntrykk av å kveile seg sammen i lufta som om den hadde rede der.

Hun gapet.

«Jeg forsøkte virkelig å hjelpe Hermine Grang,» sa Draco Malfang med stødig stemme. «Fordi jeg kjenner til sykdommen som ligger i hjertet til hus Smygard. Grunnen til at så mange av oss ikke lenger kan kaste skytsvergeformelen er … hat. Hatet mot gompefødte, eller mot hvem som helst, egentlig. Folk tror at dette er alt Smygard handler om nå, ikke sluhet eller ambisjoner eller hederlig adelskap. Og selv jeg vet, fordi det er åpenbart hvis du bare ser etter, at Hermine Grang ikke var svak i magiens kunst.»

Dafnias sinn ble helt tomt. Øynene hennes tittet nervøst rundt seg, bare for å sjekke at det ikke rant blod inn under dørene, slik som forrige gang Noe hadde blitt Ødelagt.

«Og jeg har også kommet fram til,» sa Draco Malfang stille, idet sølvslangen fortsatte å skinne med et lys og en varme man ikke kunne ta feil av, «at Hermine Grang aldri virkelig forsøkte å drepe meg. Kanskje var hun utsatt for falskminneformler, kanskje det var psykomantikk, men nå da hun er myrdet er det åpenbart at frøken Grang var målet helt fra starten av, da noen forsøkte å få det til å se ut som om hun myrdet meg –»

«V-vet-vet du hva du sier?» sa Dafnia med ustø stemme. Hvis Lucifus Malfang hørte sin arving si slike ting – han ville flå Draco og gjøre ham om til bukser!

Draco Malfang smilte, den sølvaktige kutten skinte i lyset til sin fullt korporlige skyts­ver­ge; det var et smil som var både arrogant og farlig, som om det å bli omgjort til et par lær­bukser var noe som ikke var verdig hans bekymring. «Ja,» sa Draco, «men det spiller ingen rolle nå. Malfang-slekta returnerer Potter-slektas formue og opphever gjelden.»

Dafnia gikk over til senga si og falt overende i den, og håpet at hun ville klare å våkne opp fra denne drømmen når hun først var i seng.

«Jeg ønsker å invitere deg med i en konspirasjon,» sa figuren i skinnende kutte. «Alle i Smygard som kan kaste skytsvergeformelen, og alle som kan lære det. Slik er det vi vil vite at vi kan stole på hverandre, når Sølv-smygardingene møtes.» Med en dramatisk be­ve­gelse kastet Draco Malfang hetta tilbake. «Men det vil ikke fungere uten deg, Dafnia Grønbek. Du og din familie. Din mor vil forhandle fram detaljene med far, men jeg ønsker at Grønbek-ene hører forslaget fra deg først.» Draco Malfangs stemme senket seg bistert. «Det er mye vi må snakke om, vi to, før vi kan spise middag.»


Harry Potter hadde, tilsynelatende, lagt seg til den vanen å være usynlig; de hadde kun fått et kort glimt av hånda hans, da han ga dem en liste skrevet på en merkelig form for ikke-pergament. Harry hadde forklart at, når alle aspekter var vurdert, så trodde han ikke egentlig at det var lurt at han kunne finnes fram til utenom ved spesielle anledninger, så fra nå av kom han bare til å forholde seg til andre mennesker i form av en kroppsløs stemme, eller et klart strålende lys som holdt seg skjult bak hjørner der ingen kunne se det; og som alltid kunne finne fram til sine venner uansett hvor de forsøkte å gjemme seg. Det var, ærlig talt, en av de nifseste tingene Fred og Frank noensinne hadde hørt, i en livstid som hadde inkludert det å fylle skoene til hver eneste elev i Smygards andre klasse med transfigurerte levende tusenbein. Fred og Frank trodde ikke at dette på noen måte kunne være bra for noens sinnstilstand, men de visste ikke helt hva de kunne si. Det kunne ikke benektes, de hadde sett det med sine egne fire øyne, at Galtvort …

… ikke var trygt …

«Jeg vet ikke hvem dere gikk til for å få utført falskminneformlene på Rita Slita,» sa den kildeløse stemmen til Harry Potter. «Hvem det nå enn er … vil kanskje ikke være i stand til å levere det jeg bestiller direkte, men kan hende de kjenner noen som kan få tak i ting fra gompeverdenen. Og – jeg vet at det kan hende koster ekstra, men så få men­nes­ker som mulig bør få vite at Harry Potter har noe med dette å gjøre.» Nok et glimt av en liten guttehånd, og så traff en sekk bakken med en klirrende lyd. «Noen av disse gjen­stan­dene er dyre selv i gompeverdenen, og kanskje deres kontakter er nødt til å lete utenfor Storbritannias grenser; men et hundre galleoner vil være tilstrekkelig til å betale for alt sammen, håper jeg. Jeg ville gjerne ha fortalt dere hvor galleonene kommer fra, men jeg ønsker ikke å ødelegge den overraskelsen som morgendagen vil bringe.»

«Hva er disse greiene?» sa Fred eller Frank, idet de tittet igjennom lista. «Faren vår er en ekspert på gomper –»

«– og vi gjenkjenner’ke halvparten av disse greiene –»

«– vi gjenkjenner faktisk ikke noe av det –»

«– nøyaktig hva er det du planlegger å gjøra?»

«Ting er blitt alvorlige,» sa Harrys stemme bløtt. «Jeg vet ikke hva jeg blir nødt til å gjøre. Kan hende vil jeg trenge gompenes kraft, ikke bare trollmenns, før dette er over – og kan hende jeg trenger det umiddelbart, med liten tid til forberedelser. Jeg planlegger ikke å bruke noe av dette. Jeg bare ønsker å ha det i nærheten dersom … ting skjer.» Harrys stemme tok en pause. «Åpenbart skylder jeg dere mer enn jeg noensinne kan betale tilbake, og dere vil ikke la meg gi dere noe av det dere fortjener, jeg vet ikke en gang hvordan jeg kan takke dere skikkelig; alt jeg kan gjøre er å håpe at en dag når dere vokser opp så blir dere mer fornuftige rundt disse greiene og kan dere vær så snill ta imot ti prosent i kommisjon –»

«Ah, hold flabben,» sa Frank eller Fred.

«For himmelens skyld, du gikk løs på et troll for min skyld, og Fred hadde brukne ribbein!»

Begge to ristet på hodet. Harry hadde blitt der han var da de ba ham om å rømme, og gått fram for å distrahere trollet slik at det ikke spiste opp Frank. Harry var den typen person, visste de, som ville tenke at noe som det ikke veide opp for det han skyldte Wil­ter­sen-tvillingene, at hans egne handlinger ikke var tilstrekkelig motytelse. Men det tvil­lin­gene visste, og som Harry ikke ville forstå før han var eldre, var at det betydde at ingen av dem skyldte den andre parten noe, og ingen av dem kunne skylde den andre parten noe. Det var en merkelig form for egoisme, tenkte de, at Harry kunne forstå snill­het fra sitt eget perspektiv – å aldri drømme om å be om penger fra noen som han hadde hjulpet mer enn de hadde hjulpet ham, eller å kalle det gjeld – og samtidig ikke være i stand til å oppfatte at andre kanskje ville oppføre seg på samme måte mot ham.

«Minn meg på å kjøpe en kopi av gomperomanen De som beveger verden,» sa stemmen uten kilde. «Jeg begynner å forstå hva slags type mennesker som kan få utbytte av å lese den.»


Mandag 20. april, kl. 19.00

Det skjedde uten noen innblanding eller noe tegn fra lærerbordet, idet elevene var ferdige med å innta en beklemt middag; det skjedde uten tillatelse eller bønn om unn­skyld­ning fra professorene eller rektor.

Kort tid etter at dessertskålene hadde kommet til syne reiste en elev seg fra Smygard-bordet og gikk rolig, ikke mot lærerbordet, men mot motsatt side av de fire husbordene i Stor­salen i Galtvort. Kort hvisking brøt løs ved synet av det hvitblonde kortklipte håret, idet Draco Malfang sto der; stille betraktet han hele Galtvort. Draco Malfang hadde nesten ikke sagt noe siden han overraskende vendte tilbake. Smygardingen hadde ikke nedlatt seg til å verken bekrefte eller benekte at han hadde vendt tilbake fordi han, siden Her­mine Grang hadde møtt sin død ved hans families hånd, ikke lenger hadde noe å frykte.

Så tok Draco Malfang opp en skje med en hånd, og et glass vann med den andre, og begynte forsiktig å slå på glasset for å frambringe en klar, ringende lyd.

Ding.

Ding.

Ding.

Først avstedkom dette mer opphisset småsnakk. Ved lærerbordet tittet de forskjellige pro­fessorene forvirret bort på rektor i sin store stol, men rektor ga ikke noe tegn, og derved foretok ikke lærerstaben seg noe.

Draco Malfang fortsatte å slå skjeen mot glasset, helt til rommet ble stille, ventende.

Så reiste en annen elev seg fra Ravnklo-bordet, tok veien mot dit Draco Malfang sto, og snudde seg for å betrakte Galtvort side om side med ham. Mange puster ble trukket i over­raskelse; de to burde ha vært de bitreste fiender –

«Jeg, og min far, lorden av den adelige og urgamle slekt Malfang,» sa Draco Malfang med klar stemme, «har kommet fram til den slutningen at onde krefter er i spill ved Galt­vort. At disse onde kreftene ønsket å skade Hermine Grang. At Hermine Grang kanskje ble tvunget, mot sin vilje, til å løfte hånd mot vår slekt; eller kanskje både hun og jeg ble utsatt for falskminneformler. Vi vil nå si at hvem det enn er som våger å bruke Mal­fangs arving på denne måten, er fienden til slekta Malfang, og vi vil ta hevn over ved­kom­mende. Og slik vår ære krever, har vi returnert all formue som ble tatt fra Potter-slekta, og annullert all gjeld.»

Så snakket Harry Potter. «Slekta Potter anerkjenner at dette var en ærlig misforståelse, og har ingen ond vilje mot slekta Malfang. Vi tror, og sier offentlig, at slekta Malfang ikke hadde noen skyld i Hermine Grangs død. Hvem det enn er som skadet Hermine Grang er fienden til slekta Potter, og vi vil ta hevn over vedkommende. Begge to.»

Så begynte Harry Potter å gå tilbake mot Ravnklo-bordet, og stormen av ren, total, full­stendig forvirring begynte å eksplodere –

Draco Malfang fortsatte med å dunke skjeen mot vannglasset for å frambringe en klar ringelyd.

Ding.

Ding.

Ding.

Og andre elever reiste seg, fra andre bord, og fant veien fram dit hvor Draco Malfang sto, og plasserte seg ved hans side, eller bak ham, eller foran ham.

En fryktelig stillhet senket seg over Storhallen, en følelse av at verden var i endring, at makt­forhold skiftet; man kunne nesten kjenne det i lufta.

«Min far, Theodor Grønbek, med samtykke og full støtte fra min mor, ladyen til den urgamle adelsslekta Grønbek,» sa Dafnia Grønbek.

«Og min families overhode, Karolus, av slekta Nokk,» sa den tidligere løytnant Nokk, en gang Teodor av Kaos, som nå sto bak Draco Malfang.

«Og min grandtante, Amelia, av slekta Beining, også direktør for Avdelingen for magisk justis,» sa Susanne Beining, som sto ved siden av Dafnia Grønbek, som hun hadde kjempet side om side ved.

«Og min bestemor, Augusta, av den urgamle adelsslekta Langballe,» sa Nilus Lang­bal­le, som hadde vendt tilbake denne ene kvelden.

«Og min far, Lucifus, lorden av Malfang, av den urgamle adelsslekta Malfang!»

«Som sammen med Oleanna Hagen utgjør et flertall i Galtvorts skolestyre!» sa Dafnia Grønbek med klar stemme. «Har, for å sikre alle elevers trygghet, inkludert sine egne barn, vedtatt følgende regler for undervisningen ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom!»


«Først!» sa Dafnia. Dafnia forsøkte å holde skjelvingen under kontroll, der hun sto ansikt til ansikt med de fire husbordene, fremst av de fem. Hennes foreldres undervisning i ta­le­kunst kunne ikke hjelpe henne fullt ut. Dafnias øyne skjøt kjapt ned i hånda hennes, der stikkord var skrevet ned med en fjærpenn og blekrødt blekk. «Elever får ikke gå noe sted på egen hånd, selv ikke på toalettet! Dere vil gå i grupper på minst tre, og hver gruppe må ha en sjette- eller syvendeklassing med seg!»

«Dernest!» sa Susanne Beining bak henne, med en stemme nesten like fast. «For å yt­ter­ligere sikre elevenes trygghet er ni svartspanere avgitt til Galtvort for å danne en ope­rativ beskyttende enhet; Hjelpestyrken!» Susanne tok fram et lite, rundt objekt av glass fra kutten sin, en av kommunikatorene som ble brukt av AMJ, som de nå alle hadde fått. Susanne løftet den til munnen sin og sa, nå med høyere stemme, «Svartspaner Kimson, dette er Susanne Beining. Innta posisjon!»

Dørene til Hallen slamret seg åpne, og inn marsjerte ni svartspanere med den for­sterk­ede læruniformen de brukte i aktiv tjeneste. De spredte seg ut øyeblikkelig; to svart­spa­nere tok plass ved hvert av de fire husbordene, og den siste fant vaktstilling ved læ­rer­bor­det. Det kom flere gisp.

«For det tredje!» sa Draco Malfang, med kommanderende stemme. Malfang hadde ty­de­ligvis memorert sine egne beskjeder, siden han ikke hadde skrevet noe i hendene sine så vidt Dafnia kunne se. «Stilt overfor en felles fiende som ikke nøler med å drepe elever fra ethvert hus, må de fire husene ved Galtvort samarbeide og oppføre seg som ett! For å un­derstreke dette er systemet med huspoeng midlertidig suspendert! Alle lærere vil opp­mun­tre til solidaritet på tvers av husene, etter erklæring gitt av Galtvorts skolestyre!»

«For det fjerde!» framsa Nilus Langballe. «Alle elever som ikke allerede er i for­svars­pro­fessorens fritidsaktiviteter, vil gjennomføre spesiell opplæring i selvforsvar under ledelse av instruktører fra Hjelpestyrken!»

«For det femte!» ropte Teodor Nokk ut i et truende tonefall. «All form for slåssing i kor­ridorene eller et hvilket som helst sted utenfor forsvarstimer vil bli hardt slått ned på! Slåss sammen, eller ikke slåss i det hele tatt!»

«For det sjette!» sa Dafnia Grønbek, og pustet dypt. Da hun hadde funnet ut hva som var planlagt, hadde hun gjort en liten ekstra forespørsel til sin mor via flumnettverket. Selv når Lucifus Malfang spilte på lag med Amelia Beining – en tanke som sinnet hennes frem­deles slet med å få grep om – så hadde Grønbeks vippestemme allikevel vært på­kre­vet, siden Juksom og hans fraksjon hadde nektet å støtte Malfang. For ikke å snakke om at Beining ikke stolte på Malfang, og Malfang ikke stolte på Beining. Så mor hadde krevet, og Grønbek-ene hadde fått – «Siden minnejusterende formler har blitt brukt på elever uten at alarm er blitt utløst, er det tenkelig at noen av skolens ansatte er delaktig. Derfor! Hjelpestyrken vil rapportere direkte til min far, lord Grønbek!» Og denne delen var bare symbolsk, visste hun, det var ingen grunn til at noen ikke rett og slett ville kon­tak­te svartspanerne direkte; men en dag kunne dette utvikle seg videre, hvilket var grunnen til at hun hadde bedt mor om å kreve det – «Og hvis noen ønsker å rapportere noe til hjelpestyrken, så kan de ta kontakt med svartspanerne, eller gå via meg –» Dafnia sveipet hånda bakover for å indikere elevene som var samlet. «Den oppnevnte president for Den spesielle beskyttelseskomiteen!»

Og Dafnia tok en dramatisk pause. Alle hadde øvd på denne delen.

«Vi vet ikke hvem fienden er,» sa Nilus, med en stemme som ikke kvekket.

«Vi vet ikke hva fienden vil,» sa Teodor, og så fremdeles truende ut.

«Men vi vet hvem fienden angriper,» sa Susanne, og så like stridslysten ut som da hun hadde stått opp mot tre syvendeårs bøller.

«Fienden angriper Galtvorts elever,» sa Draco Malfang, klart og kommanderende, som om alt dette var hans naturlige element.

«Og Galtvort,» framsa Dafnia av Grønbek, og følte blodet brenne slik det aldri i hennes liv hadde gjort tidligere, «kommer til å gjøre motstand!»