Harry sto, andpusten, midt i en sirkel av skadet skog, omgitt av mer ødeleggelse enn en førsteklassing burde ha klart å få i stand, alene. Kutteformelen kunne ikke klare å felle trær, så han hadde startet å bruke delvis transfigurasjon på tverrsnitt av stammene. Det hadde ikke demmet opp for det som var inne i ham, det å rive ned en liten sirkel av trær hadde ikke fått ham til å føle seg noe bedre, alle følelsene var fremdeles der; men i det minste hadde det vært sånn at han ikke hadde tenkt på disse følelsene mens han ødela trærne.
Etter at Harry var sluppet opp for magisk kraft hadde han startet å rive av greiner med hendene og brekke dem. Hendene hans blødde, skjønt ingenting som madam Pomfrit ikke kunne fikse dagen etter. Bare mørk magi etterlot permanente arr på trollmenn.
Så kom en lyd av noe som beveget seg gjennom skogen, lik hovslagene fra en hest, og Harry virvlet rundt, nok en gang med staven klar; han hadde fått tilbake noe av den magiske kraften mens han jobbet med hendene. Det gikk opp for ham for første gang at han var ute i Den forbudte skogen alene, og laget lyd.
Det som dukket fram i månelyset var ikke den enhjørningen Harry hadde ventet, men et vesen med underkropp som en hest, som glinset brunhvitt i månelyset, og overkroppen til et menneske av hankjønn med langt, hvitt hår. Månelyset fanget kentaurens ansikt, og Harry så at øynene dens var nesten like blå som Humlesnurrs, halvveis til safir.
I den ene hånda holdt kentauren et langt trespyd, med et enormt metallblad med en egg som ikke glitret i måneskinnet; en glinsende egg, hadde Harry en gang lest, var et tegn på et sløvt blad.
«Så,» sa kentauren. Stemmen var lav, kraftfull og mandig. «Her står du, omgitt av ødeleggelse. Jeg kan lukte enhjørningens blod i lufta; blodet av noe uskyldig, drept for å redde noen.»
Et plutselig støt av frykt fikk Harry til sans og samling, og han sa raskt, «Det er ikke slik det ser ut.»
«Det vet jeg. Selve stjernene stadfester din uskyld, ironisk nok.» Kentauren tok et steg fram mot Harry inne i den lille lysningen, fremdeles med spydet hevet. «Et merkverdig ord, uskyld. Det innebærer manglende kunnskap, lik et barns uskyldighet; og også en mangel på skyld. Bare de fullstendig ignorante kan fraskrives ethvert ansvar for konsekvensene av sine handlinger. Han vet ikke hva han gjør, og kan derfor være uten en hensikt om å begå ondskap; slik sies det.» Den dype stemmen ga ikke gjenlyd i skogen.
Harrys øyne hoppet raskt opp til tuppen av spydet, og han innså at han burde ha grepet tidsvenderen det øyeblikket han så kentauren. Nå, hvis Harry forsøkte å gripe inn under kutten, kunne spydet ramme ham før han rakk det, gitt at kentauren var rask nok. «Jeg leste en gang,» sa Harry, med en litt ustødig stemme idet han forsøkte å gjengjelde dype ord med sine egne dype ord, «at det er feil å tenke på små barn som uskyldige, fordi det å ikke vite ikke er det samme som å ikke velge. At barn gjør liten skade mot hverandre i slåsskamper i skolegården, fordi de ikke har makt til å gjøre større skade. Men voksne som unngår å gjøre skade, er ikke de mer uskyldige enn barn, ikke mindre?»
«Trollmenns visdom,» sa kentauren.
«Gompevisdom, faktisk.»
«Om de magiløse vet jeg lite. Mars har vært lyssvak i det senere, men den vokser seg klarere.» Kentauren tok et nytt trinn fremover, hvilket førte ham nesten nær nok til et angrep på Harry.
Harry turte ikke å se opp på himmelen. «Det betyr at Mars kommer nærmere Jorda, siden begge planetene går rundt sola. Mars reflekterer den samme mengden sollys som alltid, den bare kommer nærmere oss. Hva mener du, at stjernene fastslår min uskyld?»
«Nattehimmelen snakker til kentaurene. Det er slik vi vet hva vi vet. Eller forteller de ikke trollmenn såpass en gang, i disse dager?» Et foraktfullt uttrykk kom til syne i kentaurens ansikt.
«Jeg … forsøkte å slå opp informasjon om kentaurer, da jeg leste meg opp på clairvoyanse og spådomskunst. De fleste forfatterne gjorde fleipet bare med kentaurenes kunster uten å forklare hvorfor; trollmenn forstår ikke normer for argumentasjon, for dem er det å gjøre narr av en ide eller en person like bra for å forkaste ideen, som det å argumentere mot den … Jeg trodde den delen om at kentaurer brukte astrologi bare var mer fleip …»
«Hvorfor?» lød det fra kentauren. Han vred spørrende på hodet.
«Fordi planetenes baner kan forutsies tusener av år i forveien. Hvis jeg snakket med de riktige gompene, kunne jeg vise deg et diagram som beskrev nøyaktig hvordan planetene vil se ut fra dette stedet ti år senere. Ville du være i stand til å gjøre forutsigelser ut fra det?»
Kentauren ristet på hodet. «Fra et diagram? Nei. Lyset fra planetene, kometene, de ørsmå endringene i selve stjernene; jeg ville ikke se dem.»
«Kometenes omløpsbaner er også bestemt tusener av år i forveien, så de burde ikke korrelere særlig godt med nåtidige hendelser. Og lyset fra stjernene bruker flere år på å reise fra stjernen til Jorda, og stjernene beveger seg ikke noe særlig i det hele tatt, ikke synlig. Så den åpenbare hypotesen er at kentaurer har et medfødt magisk talent for spådomskunst som dere, vel, overfører til stjernehimmelen.»
«Kanskje,» sa kentauren tankefullt. Hodet hans bøyde seg lett. «De andre ville angripe deg for å si slike ting, men jeg har alltid søkt å øke min kunnskap om det jeg ikke vet. Hvorfor nattehimmelen kan forutsi fremtida – det vet jeg visselig ikke. Det er vanskelig nok å begripe evnen i seg selv. Alt jeg kan si, sønn av Lilly, er at selv om det du sier er korrekt, virker det ikke nyttig.»
Harry tillot seg å slappe av litt; det å bli tiltalt som ‘sønn av Lilly’ impliserte at kentauren anså ham for å være mer enn en tilfeldig inntrenger i skogen. I tillegg ville nok det å angripe en Galtvort-elev føre til en form for ganske stor straff for kentaurflokken i skogen, som jo ikke var trollmenn; og kentauren visste antakelig dette … «Det gomper har oppdaget er at det er kraft i sannheten, i alle de små bitene av sannheten som interagerer med hverandre, og den kraften kan du bare finne ved å oppdage så mange sannheter som mulig. For å oppnå dette kan du ikke forsvare falsk tro på noen måte, selv ikke ved å si at den falske troen er nyttig. Det kan kanskje virke som om det ikke spiller noen rolle hvorvidt dine forutsigelser virkelig baserer seg på stjernene eller om det er et medfødt talent som projiseres. Men dersom du virkelig ønsket å forstå clairvoyanse, eller stjernene, for den del, så ville den virkelige sannheten om kentaurenes forutsigelser være et faktum som har noe å si for andre sannheter.»
Kentauren nikket sakte. «Så de stavløse er blitt visere enn trollmennene. Det er til å le av. Fortell meg, sønn av Lilly, sier gompene i sin visdom at himmelen snart vil være tom?»
«Tom?» sa Harry. «Øh … nei?»
«De andre kentaurene i denne skogen har holdt seg borte fra deg, fordi vi har sverget at vi ikke vil blande oss inn i himlenes planer. Fordi, hvis vi blir en del av din fremtid og skjebne, så kan vi bli mindre uskyldige i det som kommer til å skje. Jeg alene har våget å møte deg.»
«Jeg … forstår ikke.»
«Nei. Du er uskyldig, slik stjernene sier. Og det å myrde noe uskyldig for å redde seg selv, det er en fryktelig ugjerning. En ville leve bare et forbannet liv, et halv-liv, fra den dagen. Enhver kentaur ville i sannhet bli utstøtt dersom han drepte et føll.»
Spydet gjorde en lynsnar bevegelse, for raskt til at Harrys øyne klarte å oppfatte den, og slo tryllestaven ut av hånda hans.
Harrys hånd grep opp mot kutten, for å finne tidsvenderen, og spydskaftet slo hånda hans vekk, nesten hardt nok til å knekke fingre; han grep med den andre hånda, og den ble også slått vekk –
«Jeg beklager, Harry Potter,» sa kentauren, og tittet så opp igjen med utvidede øyne. Spydet fór rundt og hevet seg, og avskar en rød vådeflamme. Så slapp kentauren spydet og sprang desperat vekk; et blink av grønt lys skar forbi ham og nok et grønt blink fulgte etter, så et tredje grønt lysglimt som traff kentauren rett i brystet.
Kentauren falt om og beveget seg ikke igjen.
Det tok lang tid før Harry fikk igjen pusten, før han kom seg på beina, før han fikk plukket opp tryllestaven, for å kvekke fram «Hva?»
På det tidspunktet hadde følelsen av dommedag, av kraft i lufta som en nesten kunne berøre, kommet tilbake.
«P-professor Krengle? Hva gjør du her?»
«Vel,» sa mannen i svart kappe tankefullt, «du hadde behov for å få utløp for sinnet ditt og ha et høylydt raseriutbrudd i Den forbudte skogen, og jeg hadde behov for å bevege meg bortenfor din evne til å oppdage meg for å holde utkikk. En lar ikke elevene sine være alene i Den forbudte skogen. Det burde være åpenbart når du tenker deg om.»
Harry glante på den falne kentauren.
Hesteskikkelsen pustet ikke.
«Du – du drepte ham, det var Avada Kadavra –»
«Jeg forstår ikke alltid hvordan andre mennesker ser for seg at moral skal fungere, herr Potter. Men selv jeg vet at etter konvensjonell moral er det akseptabelt å drepe ikke-menneskelige vesener som er i ferd med å myrde et trollmannsbarn. Du bryr deg kanskje ikke om den ikke-menneskelige delen, men han var i ferd med å drepe deg. Han kunne knapt kalles uskyldig –»
Forsvarsprofessoren stoppet opp, og så på Harry, som hadde løftet en skjelvende hånd til munnen.
«Vel,» sa forsvarsprofessoren deretter, «jeg har fått fram poenget mitt, og du kan tenke igjennom det. Kentaurspyd kan blokkere mange formler, men ingen forsøker å blokkere hvis de ser at en forbannelse har en spesiell grønnfarge. Av denne grunn er det tilrådelig å kjenne til noen grønnfargede lammevåder. Virkelig, herr Potter, på dette tidspunktet burde du ha kjennskap til mine metoder.»
Forsvarsprofessoren gikk nærmere kentaurens kropp, og Harry tok ufrivillig et trinn bakover, så et nytt, ved den forferdelige, stigende følelse av STOPP, IKKE –
Forsvarsprofessoren knelte og presset tryllestaven mot kentaurens hode.
Tryllestaven forble der en god stund.
Og så kom kentauren seg på føttene, med blanke øyne, og den pustet igjen.
«Ikke husk noe av det som har skjedd,» kommanderte forsvarsprofessoren. «Gå bort, og glem alt om denne kvelden.»
Kentauren gikk av gårde, og de fire hestebeina beveget seg merkelig synkront.
«Fornøyd nå?» sa forsvarsprofessoren, og hørtes ganske sarkastisk ut.
Harrys hjerne føltes fremdeles ødelagt ut. «Han forsøkte å drepe meg.»
«Åh, for Merlins skyld – ja, han forsøkte å drepe deg. Bli vant til det. Bare kjedelige mennesker går glipp av den opplevelsen.»
Harrys stemme pep hest. «Hvorfor – hvorfor ville han –»
«Tja, mange mulige årsaker. Jeg ville ha jugd hvis jeg sa at jeg aldri hadde vurdert å drepe deg selv.»
Harry stirret bort mot dit kentauren hadde forsvunnet inn mellom trærne.
Hjernen hans føltes fremdeles halvveis ødelagt, som en motor som fusket, og Harry kunne ikke begripe hvordan dette på noen måte kunne være et godt tegn.
Nyheten om at Draco Malfang nesten var blitt oppspist av et eller annet redselsfullt vesen hadde vært nok til å få Humlesnurr til å vende tilbake fra hvor han nå enn hadde reist, å vekke lord Malfang og lady Grønbeks kjekke ektemann, og å tilkalle Amelia Beining. Den antatte tilstedeværelsen av denne redselen hadde fremkalt skepsis selv hos Humlesnurr, og mulighetene for en falskminneformel hadde vært diskutert. Harry hadde sagt (etter en tids intern debatt om konsekvensene av at folk trodde at en demon var løs i skogen) at han ikke faktisk husket at han hadde gjort samme anstrengelse som krevdes for å skremme en desperant, det mørke vesenet hadde bare forsvunnet; som var noe du ville forvente at noen skulle gjenskape som et falskt minne, hvis de ikke faktisk hadde visst hvordan Harry gjorde det. Navnene Bellatrix DeMons, Severus Slur og Kvirinius Krengle var blitt nevnt i sammenheng med trollmenn som var sterke nok til å overmanne alle som var til stede og kaste falskminneformler; og Harry hadde visst at Lucifus tenkte på Humlesnurr. Svartspanere hadde gitt vitnemål, og diskusjonene beveget seg i sirkler, og det var anklagende blikk og bitende bemerkninger klokka to om natta. Det hadde vært forslag, og avstemminger, og konsekvenser.
«Mener du selv,» sa rektor Humlesnurr stille til Harry, når alt var over og de to var alene, «at det Galtvort du har omskapt er en forbedring»?
Harry satt med albuene på knærne, med ansiktet hvilende i hendene, i møterommet som alle andre nå hadde forlatt. Professor McSnurp, som ikke brukte en tidsvender like hyppig som de to, hadde raskt funnet senga.
«Ja,» sa Harry etter å ha nølt altfor lenge. «Fra mitt perspektiv, rektor, er forholdene ved Galtvort endelig, til slutt, normale. Dette er hvordan ting burde ende opp når fire barn blir sendt ut i Den forbudte skogen om natta. Det burde bli bråk, politiet burde dukke opp, og de ansvarlige burde få sparken.»
«Du vurderer det som bra,» sa Humlesnurr stille, «at mannen som du kaller ansvarlig fikk, som du sier, sparken.»
«Ja, det vil jeg absolutt si.»
«Argus Nask har tjent denne institusjonen i flere tiår.»
«Og da han fikk verifiserum,» sa Harry trett, «avslørte Argus Nask at han hadde sendt en elleveårig gutt ut i Den forbudte skogen, og håpet at noe fryktelig kom til å skje med ham, fordi han trodde at guttens far hadde vært ansvarlig for at katten hans døde. De tre andre elevene som var sammen med Draco lot det ikke til at han hadde ofret en tanke. Jeg ville ha argumentert for fengsel, men deres oppfatning av fengsel i dette landet er Azkaban. Jeg vil også bemerke at Nask var bemerkelsesverdig ubehagelig mot barna ved Galtvort, og jeg forventer at skolens velværeindeks blir forbedret ved hans avreise; ikke at det spiller noen rolle for deg, antar jeg.»
Rektors øyne var ugjennomtrengelige bak halvmånebrillene. «Argus Nask er en futt. Stillingen her ved Galtvort er alt han har. Eller snarere, hadde.»
«Hensikten med skolen er ikke å gi arbeidsplasser til de ansatte. Jeg vet at du sannsynligvis brukte mer tid sammen med Nask enn sammen med noen enkeltelev, men det burde ikke få Nasks indre erfaringer til å veie tyngre i dine tanker. Også elever har indre erfaringer.»
«Du bryr deg ikke i det hele tatt, gjør du, Harry?» Humlesnurrs stemme var stille. «Om de som lider av dine handlinger?»
«Jeg bryr meg om de uskyldige,» sa Harry. «Som herr Gygrid, som du vil ha lagt merke til at jeg omtalte som ikke ondskapsfull, bare uvitende. Det var greit for meg at herr Gygrid fortsetter sitt arbeid her så lenge han ikke tar med seg flere inn i Den forbudte skogen ved en senere anledning.»
«Jeg hadde tenkt at med Rubeus frikjent, så kunne han undervise i stell av magiske vesener når Silvanus fratrer. Men mye av den undervisningen foregår i Den forbudte skogen. Så det skal heller ikke komme til å skje, etter at du har vært på ferde.»
Harry sa sakte, «Men – du fortalte oss at herr Gygrid kan bli litt blind når det gjelder magiske vesener som truer trollmenn. At herr Gygrid har en kognitiv svakhet og ikke helt kunne forestille seg at Draco og Tracey kunne bli skadet, hvilket var grunnen til at herr Gygrid ikke så noe galt ved å forlate dem alene i Den forbudte skogen om natta. Var ikke dette sant?»
«Det er sant.»
«Ville ikke derfor herr Gygrid være den verst tenkelige læreren i stell av magiske vesener?»
Den gamle trollmannen tittet ned på Harry gjennom halvmånebrillene. Stemmen hans var tykk da han svarte. «Herr Malfang selv så ikke noe galt ved dette. Argus’ handlinger ble ikke sett på som helt urimelige, Harry Potter. Og Rubeus kunne ha vokst i stillingen. Det ville ha vært – alt Rubeus ønsket, hans ene største mål –»
«Feilen på din side,» sa Harry, der han tittet ned på knærne og følte seg minst en tiendel så utslitt som han noen gang hadde vært, «er et kognitivt bias som vi i bransjen ville kalle ufølsomhet for gruppestørrelse. Du ganger ikke opp med antall mennesker som påvirkes. Du tenker på hvor lykkelig herr Gygrid ville være når han fikk nyhetene. Vurder de neste ti årene, og tusen elever som tar vesenstell, og ti prosent av dem som blir forbrent av askesnoger. Ikke én av dem ville bli like mye skadet som det herr Gygrid ville bli lykkelig, men det ville være hundre skadede elever og bare én glad lærer.»
«Kanskje,» sa den gamle trollmannen trist. «Og din egen feil, Harry, er at du ikke føler smerten hos de som lider av dine handlinger, når du er ferdig med å gange opp antall mennesker.»
«Det kan være.» Harry fortsatte å stirre på knærne sine. «Eller kanskje det er enda verre. Rektor, hva betyr det egentlig hvis en kentaur ikke liker meg?» Hva betyr det når et medlem av en rase magiske vesener som er kjent for spådomskunst lekser opp for deg om mennesker som er uvitende om konsekvenser, for så å be om unnskyldning og forsøke å stikke deg med et spyd?
«En kentaur?» sa rektor. «Når har du – ah, tidsvenderen. Du er årsaken til at jeg ikke kunne reise tilbake til før hendelsen, fordi det ville forårsake et paradoks.»
«Er jeg det? Jeg antar at jeg er det.» Harry ristet fjernt på hodet. «Beklager.»
«Med svært få unntak,» sa Humlesnurr, «så liker ikke kentaurer trollmenn i det hele tatt.»
«Dette var noe mer spesifikt enn en generell motvilje.»
«Hva sa kentauren til deg?»
Harry svarte ikke.
«Ah.» Rektor nølte. «Kentaurer har tatt feil mange ganger, og hvis det finnes noen i hele verden som kunne forvirre selv stjernene, så er det deg.»
Harry tittet opp, og så de blå øynene nok en gang vennlige bak de halvmåneformede brillene.
«Ikke tenk så mye på det,» sa Albus Humlesnurr.