Kapittel 108: Refleksjoner, del 2

Det bistre uttrykket på Albus Humlesnurrs ansikt varte bare et øyeblikk før det ble erstattet av forvirring. «Kvirinius? Hva –»

Og så var det en pause.

«Vel,» sa Albus Humlesnurr. «Nå føler jeg meg virkelig dum.»

«Det skulle jeg håpe,» sa professor Krengle lett; hvis han på noen måte hadde blitt sjokkert av å bli tatt på fersken, så vistes det ikke. Et lett vift med hånda endret kuttene tilbake til en professors klesstil.

Humlesnurrs bisterhet hadde kommet tilbake og fordoblet seg. «Her går jeg, og leter så grundig etter Voldemorts skygge, og legger aldri merke til at Galtvorts for­svars­pro­fes­sor er et sykelig, halvdødt offer besatt av en ånd som er langt mer kraftfull enn seg selv. Jeg ville kalt det senilitet, hvis ikke så mange andre hadde gått glipp av det også.»

«Definitivt,» sa professor Krengle. Han hevet øyenbrynene. «Er jeg virkelig så van­ske­lig å kjenne igjen uten de røde glødende øynene?»

«Å ja, virkelig,» sa Albus Humlesnurr med jevn stemme. «Skuespillet ditt var perfekt; jeg vedgår at jeg ble fullstendig lurt. Kvirinius Krengle virket – hva er termen jeg leter etter? Ah, ja, der var ordet. Han lot til å være ved sine fulle fem.»

Professor Krengle klukklo; han så mest av alt ut som om disse to bare hadde en hver­dags­lig prat. «Jeg var aldri sinnssyk, vet du. Fyrst Voldemort var bare et tilfeldig spill for min del, det samme som professor Krengle.»

Albus Humlesnurr så ikke ut som om han satte pris på den dagligdagse praten. «Jeg antok at du kanskje ville si det. Jeg beklager å måtte informere deg, Tom, om at alle som kan få seg til å spille rollen som Voldemort er Voldemort.»

«Ah,» sa professor Krengle, og løftet en formanende finger. «Det er et smutthull i den tan­kerekken, gamle mann. Alle som kan få seg til å spille Voldemort må være det mora­lis­ter kaller ‘ond’, der kan vi være enige. Men kanskje den virkelige meg er helt, full­sten­dig, uforbederlig ond på en interessant annen måte enn da jeg lot som med Voldemort –»

«Til det vil jeg gjerne få kommentere,» presset Albus Humlesnurr ut av seg, «at jeg ikke bryr meg.»

«Så må du se for deg at du skal bli kvitt meg svært snart,» sa professor Krengle. «Så interessant. Min udødelige eksistens må avhenge av å finne ut hvilken form for felle du har satt, og så finne en metode å unnslippe den på, så snart som mulig.» Professor Krengle stoppet opp. «Men la oss kaste bort tida med å snakke om andre ting først. Hvordan hadde det seg at du ventet inne i Speilet? Jeg trodde du ville være annensteds.» «Jeg er der,» sa Albus Humlesnurr, «og også inne i speilet, uheldigvis for deg. Jeg har alltid vært der, hele tida.»

«Ah,» sa professor Krengle, og sukket. «Jeg antar at min lille distraksjon var helt bort­kas­tet, da.»

Og Albus Humlesnurrs raseri ble ikke lenger tøylet. «Distraksjon?» ropte Humlesnurr, med safirøyne stramme av raseri. «Du drepte mester Flamel som en distraksjon?»

Professor Krengle så skuffet ut. «Jeg er såret av urettferdigheten i dine beskyldninger. Jeg drepte ikke den du kjenner som Flamel. Jeg bare beordret en annen til å gjøre det.»

«Hvordan kunne du? Selv du, hvordan kunne du? Han var hele vår kunnskaps bibliotek! Hem­meligheter du har latt gå tapt for trollmannsslekten!»

Nå hadde professor Krengles smil fått en skarp kant. «Vet du, jeg forstår fremdeles ikke hvordan ditt forskrudde sinn kan akseptere at Flamel kan være udødelig, mens når jeg forsøker det samme gjør det meg til et monster.»

«Mester Flamel tok aldri overgangen til udødelighet! Han –» Humlesnurr lød halvkvalt ut. «Han bare holdt seg våken etter kveldstid, for vår alles skyld, gjennom sin lange, lange dag –»

«Jeg vet ikke om du husker dette,» sa professor Krengle med svevende stemme, «men husker du den dagen på kontoret ditt med Tom Venster? Den der jeg tryglet deg, jeg gikk ned på mine knær og tryglet deg, om å introdusere meg til Nicolas Flamel slik at jeg kunne få be om å bli hans læregutt, slik at jeg en dag kunne lage De vises stein for meg selv? Det var mitt siste forsøk på å være en god person, hvis du er nysgjerrig. Du sa nei til meg, og ga meg en lekse om hvor udydig det var å være redd for døden. Jeg forlot kontoret ditt med bitterhet og i raseri. Jeg kom fram til at hvis jeg uansett kom til å bli kalt ond, bare for å ønske å ikke dø, så kunne jeg like gjerne være ond; og en måned senere drepte jeg Stina Vådemyr for å følge andre veier fram til udødelighet. Selv da jeg fikk vite mer om Flamel, forble jeg ganske satt ut av hykleriet ditt; og av den grunn pinte jeg deg og dine mer enn jeg ellers ville ha gjort. Jeg har ofte tenkt på at dette er noe du burde vite, men vi har aldri har hatt en ordentlig sjanse til å snakke åpent.»

«Jeg avslår,» sa Albus Humlesnurr, med et blikk som ikke vaklet eller vek. «Jeg godtar ikke den minste flik av ansvar for det du har blitt. Det var alt, fullstendig, kun deg og dine egne avgjørelser.»

«Jeg er ikke overrasket over å høre at du sier det,» sa professor Krengle. «Likevel, nå er jeg nysgjerrig på hva slags ansvar du vil akseptere. Du har tilgang til en eller annen uvanlig form for spådomskunst; den slutningen gjorde jeg for lenge siden. Du gjorde alt­for mange trekk som ikke ga noen mening, og måtene de endte opp med å være til for­del for deg var for latterlige. Så, fortell meg. Ble du advart på forhånd, den natta på alle­hel­gensaften der jeg ble overvunnet for en periode?»

«Jeg visste,» sa Albus Humlesnurr, med lav og kald stemme. «Og det ansvaret godtar jeg, som er noe du aldri vil forstå.»

«Du arrangerte det slik at Severus Slur fikk høre profetien han ga videre til meg.»

«Jeg tillot at det skjedde,» sa Albus Humlesnurr.

«Og der var jeg, i fyr og flammer over å endelig ha fått mitt eget forhåndstips.» Professor Krengle ristet på hodet som om han var trist. «Så den store helten Humlesnurr ofret sine uvitende bønder, Lilly og Jakob, bare for å holde meg borte noen år.»

Albus Humlesnurrs øyne var som steiner. «Jakob og Lilly ville ha gått villig i døden, hvis de hadde visst om det.»

«Og det lille barnet?» sa professor Krengle. «Jeg tillater meg å tvile på at Potterne ville ha vært så ivrige etter å la ham ende opp på samme vei som Du-vet-hvem.»

Du kunne knapt se en rykning. «Gutten-som-overlevde kom ut av det greit nok. Forsøkte å forme ham til en ny deg, var det så? Istedenfor formet du deg selv til et lik, og Harry Potter ble den trollmannen du skulle ha vært.» Nå var det noe som liknet den vanlige Humlesnurr bak halvmåneglassene, et lite glimt kom til syne i øynene. «All Tom Vensters iskalde briljans, temmet, takket være Jakobs og Lillys varme og kjærlighet. Jeg undres hvordan du følte det da du så hva Tom Venster kunne ha blitt til, hvis han hadde vokst opp i en kjærlig familie?»

Professor Krengles lepper kruset seg. «Jeg var overrasket, til og med sjokkert, over det avgrunnsdype i herr Potters naivitet.»

«Jeg antar at du ikke helt ville kunne sette pris på humoren i denne situasjonen.» Det var da, til slutt, at Albus Humlesnurr smilte. «Som jeg lo da jeg innså det. Da jeg så at du hadde laget en God Voldemort som motstander til den onde – ah, som jeg lo! Jeg hadde aldri mage til å leve ut min rolle, men Harry Potter skal klare det mer enn bra, når han får sin makt.» Albus Humlesnurrs smil forsvant. «Skjønt jeg antar at Harry blir nødt til å finne en annen mørk herre å overvinne for å fortjene makten, siden du ikke kommer til å være der.»

«Ah ja. Det.» Professor Krengle begynte å gå vekk fra Speilet, og så ut til å stoppe opp rett før han kom til det punktet der Speilet ikke ville ha reflektert ham lenger, hvis det hadde gjort det i utgangspunktet. «Interessant.»

Humlesnurrs smil var kaldere nå. «Nei, Tom. Du skal ikke gå noen steder.»

Professor Krengle nikket. «Har du noe imot å fortelle meg nøyaktig hva du har gjort?»

«Du har avslått døden,» sa Humlesnurr, «og hvis jeg ødela kroppen din, ville ånden din bare komme vandrende tilbake, lik et dumt dyr som ikke forstår at det blir sendt vekk. Så jeg sender deg utenfor Tiden, til et frosset øyeblikk der verken jeg eller noen andre kan hente deg tilbake fra. Kanskje Harry Potter vil være i stand til å klare det en dag, hvis profetien snakker sannheten. Det kan være at han vil ønske å diskutere med deg nøyaktig hvem som har skylden for at hans foreldre døde. For deg ville det bare være et øyeblikk – hvis du noensinne kom tilbake i det hele tatt. Uansett hvordan det blir, Tom, så ønsker jeg deg et godt opphold.»

«Hm,» sa professor Kremle. Forsvarsprofessoren hadde gått like forbi der Harry Potter sto og tittet, stum, og nær lamslått av redsel; bare for å stoppe opp igjen ved Speilets andre kant. «Som jeg mistenkte. Du bruker Merlins gamle forseglingsmetode, den hi­stor­ien som Toferius Chang gir navnet De tidløses prosess. Hvis legenden er sann, så kan ikke en gang du stoppe prosessen, nå da den har vært i virksomhet så lenge.»

«Visselig,» sa Albus Humlesnurr. Men øynene hans var plutselig på vakt.

Og Harry, fra der han sto rett ved og til høyre for døra, ventet i stillhet og kontrollert panikk, kunne føle det i lufta; han kunne føle anelsen av et nærvær som samlet seg inne i Speilets område. Noe som var mer fremmed enn magi; alt ved det var uforståelig bortsett fra det faktum at det var ufattelig og det faktum at kraften i det var svært stor. Det hadde startet sakte, men nå vokste det raskere, dette nærværet.

«Men du kunne fremdeles reversere effekten, hvis Changs beretninger er sanne,» sa professor Krengle. «De fleste av Speilets krefter er tosidige, ifølge legenden. Så du kunne bortvise det som er på den andre siden av Speilet istedenfor. Send deg selv, istedenfor meg, inn i den frosne tida. Hvis du har lyst til det, altså.»

«Og hvorfor ville jeg gjøre det?» Albus Humlesnurrs stemme var stram. «Jeg antar at du kommer til å fortelle meg at du har tatt gisler? Det var bortkastet, Tom, din idiot! Din fullstendige idiot! Du burde ha visst at jeg ikke ville gitt deg noe tilbake uansett hva slags gisler du tok.»

«Du var alltid ett trinn for sein,» sa professor Krengle. «Tillat meg å introdusere gisselet mitt.»

Et annet nærvær invaderte lufta rundt Harry, en krypende følelse over hele huden hans og en annen Tom Vensters magi passerte svært nære kroppen. Usynlighetskappen ble revet av ham, og den skimrende svarte Kappen fløy vekk fra ham, gjennom lufta.

Professor Krengle fanget den, og trakk den raskt over seg selv; på mindre enn et sekund hadde han trukket Kappens hette ned over hodet, og forsvunnet.

Albus Humlesnurr vaklet, som om en livsviktig støtte hadde blitt fjernet.

«Harry Potter,» pustet rektor. «Hva gjør du her?»

Harry stirret på bildet av Albus Humlesnurr, som hadde et ansikt der den ytterste fortvilelse og det ytterste sjokk kriget om å få mest plass.

Skyldfølelsen og skammen var for mye, for mye, alt traff Harry på samme tid, og han kunne føle det uforståelige nærværet rundt seg forsterke seg til et høydepunkt. Harry visste uten ord at tida var ute, og at han var ferdig.

«Det er min feil,» sa Harry med liten stemme, fra en eller annen del av ham som hadde tatt over halsen hans i den siste stund. «Jeg var dum. Jeg har alltid vært dum. Du må ikke redde meg. Farvel.»

«Nei, skulle du ha sett,» sang professor Krengles stemme ut fra tomme lufta. «Det ser ikke ut til at jeg har et speilbilde lenger.»

«Nei,» sa Albus Humlesnurr. «Nei, nei, NEI!»

Inn i Albus Humlesnurrs hånd fløy fra ermet hans den lange, mørkegrå tryllestaven, og i hans andre hånd, som om den dukket opp fra ingen steder, var det plutselig en kort stav av mørk stein.

Albus Humlesnurr kastet begge disse fra seg med voldsomhet, akkurat i det den vok­sen­de følelsen av kraft økte til en uutholdelig topp, og så forsvant.

På ny gikk Speilet tilbake til å vise den normale refleksjonen av et gullopplyst rom av hvit stein, uten noe spor av hvor Albus Humlesnurr hadde vært.