Idet Harry åpnet øynene i Ravnklos sovesal for førsteklassinger, den første morgenen ved Galtvort, visste han at noe var galt.
Det var stille.
Altfor stille.
Ah, ja, stemmer … det var en lydløser, en slags permanent stillus-formel på hodedelen av sengestammen hans, kontrollert av en liten glidebryter, hvilket var eneste årsak til at det noensinne var mulig for noen å få seg noe søvn i Ravnklo.
Harry satte seg opp og så seg rundt, og forventet å se andre i ferd med å stå opp for dagen –
Sovesalen, tom.
Sengene, rotete og ikke oppredd.
Solen, inn fra en heller høy vinkel.
Lydløseren hans var innstilt på ganske høy effekt.
Og hans mekaniske armbåndsur gikk fremdeles, men alarmen var skrudd av.
Han hadde fått lov til å sove fram til 09.52, virket det som. Til tross for sine beste forsøk på å synkronisere sin 26-timers døgnrytme til ankomsten til Galtvort, hadde han ikke fått sove før klokka ett i natt. Han hadde planlagt å våkne 07.00 sammen med de andre elevene; han kunne tåle litt søvnunderskudd første dag så lenge han fikk en eller annen form for magisk fiks før i morgen. Men nå hadde han gått glipp av frokost. Og den aller første timen hans på Galtvort, i urtologi, hadde startet for en time og tjueto minutter siden.
Sakte, sakte steg sinnet i ham. Åh, for en morsom liten spøk, hva? Skru av alarmen hans. Skru opp lydløseren. Og la herr Viktige Harry Potter gå glipp av første time, og bli anklaget for å være en syvsover.
Når Harry fant ut hvem som hadde gjort dette …
Nei, det kunne bare blitt gjort i samarbeid mellom alle de tolv andre guttene i sovesalen. Alle ville ha sett ham sove. Alle hadde latt ham sove gjennom frokosten.
Sinnet forsvant, og ble erstattet av forvirring og en forferdelig såret følelse. De hadde likt ham. Det hadde han i alle fall trodd. I går kveld hadde han trodd de hadde likt ham. Hvorfor …
I det Harry sto opp fra senga, så han et stykke papir som vendte ut fra sengestammen.
På papiret sto det,
Kjære med-ravnkloinger,
Det har vært en ekstra lang dag. Det hadde vært fint om dere lar meg få sove, og ikke bekymre dere for at jeg går glipp av frokost. Jeg har ikke glemt første time.
Med vennlig hilsen,
Harry Potter.
Og Harry sto der, stivfrossen; isvann begynte å renne gjennom årene hans.
Lappen var skrevet med hans egen håndskrift, med hans egen trykkblyant.
Og han kunne ikke huske å ha skrevet den.
Og … Harry myste på papirbiten. Og med mindre han innbilte seg ting, var ordene ’Jeg har ikke glemt’ skrevet i en annerledes stil, som om han prøvde å fortelle seg selv noe …?
Hadde han visst at han kom til å bli misminnet? Hadde han vært oppe sent, gjort en eller annen form for kriminell eller fordekt handling, og så … men han kunne ikke misminneformelen … hadde noen andre … hva …
Noe gikk opp for Harry. Hvis han hadde visst at han kom til å bli misminnet …
Fremdeles i pysjamasen sprang Harry rundt senga til kofferten sin, trykket tommelen mot låsen, trakk ut pungen, stakk inn hånda og sa «beskjed til meg selv».
Og en ny papirlapp dukket opp i hånda hans.
Harry tok den ut og stirret på den. Denne var også i hans egen håndskrift.
Lappen sa:
Kjære Meg selv,
Vennligst spill spillet. Du kan bare spille spillet en gang per liv. Dette er en sjanse som aldri kan fås tilbake.
Gjenkjennelseskode 927, jeg er en potet.
Vennlig hilsen,
Deg selv
Harry nikket sakte. ‘Gjenkjennelseskode 927, jeg er en potet’ var akkurat den meldingen han hadde tenkt ut på forhånd – noen år tidligere, mens han så på TV – som bare han ville kjenne til. Hvis han ble nødt til å identifisere et duplikat av seg selv som virkelig å være ham, eller noe. Bare i tilfelle. Vær Beredt.
Harry kunne ikke stole på meldingen, det kunne være annen magi involvert. Men det utelukket enkle spøker. Han hadde definitivt skrevet dette og han husket det definitivt ikke.
Han snudde lappen.
På baksiden sto det:
INSTRUKSJONER FOR SPILLET Du kjenner ikke spillets regler Du kjenner ikke til hva som står på spill i dette spillet Du kjenner ikke spillets mål Du vet ikke hvem som kontrollerer spillet Du vet ikke hvordan spillet avsluttes Du starter med 100 poeng. Begynn.
Harry stirret på ‘instruksjonene’. Denne siden var ikke håndskrevet: skriften var perfekt regulær og derved kunstig eller mekanisk laget. Det så ut som om det hadde blitt skrevet ned med en sitatpenn, slik som den han hadde kjøpt for å ta diktater.
Han hadde absolutt ingen anelse om hva som foregikk.
Vel … trinn en var å kle på seg og spise. Kanskje gjøre om rekkefølgen, forresten, magen føltes ganske tom.
Han hadde selvsagt gått glipp av frokosten, men han var beredt for slike muligheter, ettersom han hadde sett det for seg på forhånd. Harry puttet hånda i pungen og sa «energibar», og forventet å få den boksen med halvsunne sjokoladeplater han hadde kjøpt før han dro til Galtvort.
Det som dukket opp føltes ikke som en boks med energibarer.
Da Harry løftet hånda opp for å se, så han to bittesmå godteribiter – ikke på langt nær nok for et måltid – festet til en lapp, og lappens skrift var den samme som spillinstruksjonene.
Lappen sa:
Forsøk feilet: -1 poeng Gjenværende poeng: 99 Fysisk tilstand: fremdeles sulten Mental tilstand: forvirret
«Hvvvvvvvvveeeehhhhhhh» sa Harrys munn uten noen form for bevisst inngripen eller avgjørelse fra han side.
Han sto der rundt ett minutt.
Ett minutt senere ga det fremdeles ingen mening, og han hadde fremdeles absolutt ingen anelse om hva som foregikk og hjernen hans hadde ikke engang startet å nærme seg noen hypoteser, som om hans mentale hender var omsluttet av gummiballer og ikke kunne plukke opp noe som helst.
Magen hans, som hadde sine egne prioriteter, foreslo et mulig eksperimentelt forsøk.
«Ah …» sa Harry til det tomme rommet. «Jeg kunne vel ikke bruke et poeng og få tilbake boksen med energibarer?»
Kun stillhet.
Harry puttet hånda i pungen og sa «Boks med energibarer.»
En boks som føltes ut som om den hadde riktig form dukket opp i hånda hans … men den var for lett, og den var åpen, og den var tom, og lappen som fulgte med sa:
Poeng brukt: 1 Gjenværende poeng: 98 Du har fått: en boks energibarer
«Jeg ville like å bruke ett poeng og få de faktiske energibarene tilbake,» sa Harry.
Igjen, stillhet.
Harry puttet hånda i pungen og sa «energibarer».
Ingenting kom.
Harry trakk på skuldrene i fortvilelse, og gikk bort til klesskapet han hadde fått tildelt for å hente ut dagens trollmannskutte.
På gulvet i skapet, under kappene, var energibarene – og en lapp.
Poeng brukt: 1 Gjenværende poeng: 97 Du har fått: 6 energibarer Du har fremdeles på deg: pysjamas Ikke spis mens du har på deg pysjamas Du vil få pysjamas-straff
Og nå vet jeg at hvem det nå enn er som kontrollerer spillet, så er vedkommende sinnssyk.
«Jeg gjetter at dette spillet kontrolleres av Humlesnurr,» sa Harry høyt. Kanskje han denne gangen ville klare å sette ny hastighetsrekord til lands for å være kjapp i oppfattelsen.
Stillhet.
Men Harry begynte å se et visst mønster; lappen ville være på det neste stedet han så etter. Så Harry tittet under senga si.
Ha! Ha ha ha ha ha! Ha ha ha ha ha ha! Ha! Ha! Ha! Ha! Ha! Ha! Humlesnurr kontrollerer ikke spillet Dårlig gjettet Veldig dårlig gjettet -20 poeng Og du har fremdeles på deg pysjamas Det er ditt fjerde trekk Og du har fremdeles på deg pysjamas Pysjamas-straff: -2 poeng Gjenværende poeng: 75
Dærsken, det var ei nøtt, ja. Det var bare hans aller første skoledag, og når man altså kunne utelukke Humlesnurr, hadde han ikke kjennskap til navn på flere som kunne være tilsvarende gale.
Med kroppen mer eller mindre på autopilot fant Harry fram et sett med kutte og undertøy, trakk fram kjellernivået i kofferten (han foretrakk en stor grad av privatliv, og noen kunne komme inn i sovesalen), kledde på seg, og gikk så tilbake opp for å legge vekk pysjamasen.
Harry stoppet litt opp før han trakk ut skuffen der pysjamasene hadde sin plass. Hvis mønsteret stemte …
«Hvordan kan jeg tjene flere poeng?» sa Harry høyt.
Så trakk han ut skuffen.
Muligheter til å gjøre gode gjerninger er over alt Men mørke er der lyset trenger å være Kostnad for spørsmål: 1 poeng Gjenværende poeng: 74 Tøft undertøy Var det moren din som valgte det ut?
Harry krøllet lappen hardt sammen i hånda, med et ansikt som flammet mørkerødt. Dracos banneord dukket opp i hukommelsen hans. Sønn av en grums –
På dette tidspunktet hadde han lært bedre enn å si det høyt. Sannsynligvis ville det føre til en banne-straff.
Harry utstyrte seg med minkelskinnpungen og tryllestaven. Han skrellet av innpakningen på en av energibarene og kastet papiret ned i rommets søppelbøtte, der det landet på toppen av en nesten uspist sjokoladefrosk, en krøllet konvolutt og noe grønt og rødt innpakningspapir. Han puttet de gjenværende energibarene ned i minkelskinnpungen.
Så tittet han seg rundt i et siste, desperat, og når alt kom til alt nytteløst forsøk på å finne spor.
Og så forlot Harry sovesalen. Han spiste mens han gikk, og målet var å finne Smygards fangekjeller. Det var i alle fall det han trodde den delen av lappen betydde.
Å forsøke å navigere seg gjennom Galtvorts haller var som … ok, antakelig ikke helt like ille som å vandre rundt inne i et Escher-maleri, det var mer den typen ting du sa for retorisk effekt enn for at det var sant.
Kort tid senere tenkte Harry at et Escher-maleri faktisk ville ha både plusser og minuser sammenliknet med Galtvort. Minuser: Ingen konsistent gravitasjonsretning. Plusser: Trappene ville i alle fall ikke flytte seg rundt MENS DU FREMDELES VAR I DEM.
Harry hadde opprinnelig gått fire sett trapper for å komme til sovesalen. Etter å ha gått ned ikke mindre enn tolv sett trapper, uten å komme noe sted i nærheten av fangehullene, hadde Harry konkludert med at (1) et Escher-maleri ville være barnemat i forhold, (2) på en eller annen måte var han nå høyere i slottet enn han var da han startet, og (3) han hadde gått seg så fullstendig bort at han ikke ville ha blitt overrasket over å se ut av det neste vinduet og se to måner på himmelen.
Reserveplan A hadde vært å stoppe og spørre etter riktig retning, men det virket som om det var en ekstrem mangel på folk som gikk rundt, som om alle hadde gått til de timene de skulle, eller noe sånt.
Reserveplan B …
«Jeg har gått meg bort,» sa Harry høyt. «Kan, uhhh, ånden til Galtvort slott hjelpe meg, eller noe?»
«Jeg tror ikke dette slottet har noen ånd,» bemerket en skrukkete gammel dame i et av maleriene på veggene. «Liv, muligens, men ingen ånd.»
Det var en kort pause.
«Er du –» sa Harry, og så lukket han munnen fast igjen. Når han tenkte seg om – nei, han hadde IKKE tenkt til å spørre maleriet om det var fullt bevisst i betydningen av å være klar over sin egen bevissthet.
«Jeg er Harry Potter,» sa munnen hans, mer eller mindre automatisk. Også mer eller mindre automatisk rakte Harry fram hånda mot maleriet.
Kvinnen i maleriet så ned på Harrys hånd og hevet øyenbrynene sine.
Hånda gled sakte ned igjen.
«Beklager,» sa Harry, «jeg er ny her, på en måte.»
«Det oppfatter jeg, unge ravn. Hvor er det du prøver å gå hen?»
Harry nølte. «Jeg er ikke helt sikker,» sa han.
«Da har du kanskje allerede kommet fram .»
«Vel, uansett hvor det er jeg faktisk prøver å komme fram til, så tror jeg ikke dette er riktig sted …» Harry lukket munnen igjen, klar over hvor idiotisk han hørtes ut. «La meg ta det fra begynnelsen. Jeg spiller dette spillet, ikke sant, det er bare det at jeg ikke vet hva reglene er –» Det funket heller ikke så bra, gjorde det vel. «Okei. Tredje forsøk. Jeg leter etter muligheter til å gjøre gode gjerninger så jeg kan få poeng, og alt jeg har å gå etter er et kryptisk hint om at mørke er der lyset burde være, så jeg prøvde å gå nedover, men det virker som om jeg går oppover istedenfor …»
Den gamle damen i maleriet så heller skeptisk på ham.
Harry sukket. «Livet mitt har en tendens til å bli merkelig.»
«Ville det være rettferdig av meg å konkludere med at du ikke vet hvor du skal eller hvorfor du forsøker å komme deg dit?»
«Veldig rettferdig.»
Den gamle damen nikket. «Jeg er ikke sikker på at ditt viktigste problem er at du har gått deg bort, unge mann.»
«Sant, men i motsetning til de mer viktige problemene, så er det et problem jeg forstår hvordan jeg kan løse og dæven som denne konversasjonen er omgjort til en metafor for menneskelig eksistens, jeg innså ikke en gang at det skjedde før nå nettopp.»
Den gamle damen ga Harry et anerkjennende blikk. «Du er en fin ung ravn, er du ikke? Jeg hadde mine tvil en liten stund. Vel, greit, som en generell regel, hvis du konsekvent tar til venstre, så vil du før eller siden gå nedover.»
Det hørtes merkelig kjent ut, men Harry kunne ikke huske hvor han hadde hørt det før. «Øh … du virker som en svært intelligent person. Eller et maleri av en veldig intelligent person … men nok om det, har du hørt om et mysteriøst spill som du bare kan spille én gang, og der de ikke vil fortelle deg reglene?»
«Livet,» sa kvinnen øyeblikkelig. «Det var da en av de mest åpenbare gåtene jeg noensinne har hørt.»
Harry blunket. «Nei,» sa han sakte. «Jeg mener at jeg faktisk fikk en lapp og alt, som sa at jeg måtte spille spillet, men jeg ville ikke bli fortalt reglene, og noen legger igjen små papirlapper som forteller meg hvor mange poeng jeg har mistet for å bryte reglene, som minus to poeng for å ha på meg pysjamas. Vet du om noen her på Galtvort som er gal nok og har tilstrekkelig magisk styrke til å gjøre noe sånt? Bortsett fra Humlesnurr, mener jeg?»
Bildet av damen sukket. «Jeg er bare et maleri, unge mann. Jeg husker Galtvort som det var – ikke Galtvort som det er nå. Alt jeg kan fortelle deg er at hvis dette var en gåte, så ville svaret være at spillet er livet, og mens vi ikke lager alle reglene på egen hånd, så er det alltid deg selv som gir eller tar poeng. Hvis dette er virkeligheten, og ingen gåte – så vet jeg ikke.»
Harry bukket dypt til maleriet. «Takk, gode dame.»
Damen neiet for ham. «Jeg ønsker jeg kunne sagt at jeg vil huske deg med glede,» sa hun, «men jeg vil sannsynligvis ikke huske deg i det hele tatt. Farvel, Harry Potter.»
Han bukket igjen som svar, og startet å gå ned nærmeste trappeavsats.
Fire venstresvinger senere sto han og stirret nedover en korridor som endte, plutselig, i en oppkastet haug av store steiner – som om det hadde vært et ras, bortsett fra at veggene og taket var intakte og laget av helt vanlig slottsstein.
«Ja vel,» sa Harry til tomme lufta, «Jeg gir opp. Jeg spør om en ledetråd til. Hvordan kommer jeg meg dit jeg trenger å være?»
«En ledetråd! En ledetråd, sa du?»
Den ivrige stemmen kom fra et maleri på veggen ikke langt unna, denne gangen et portrett av en middelaldrende mann i den mest skrikende rosa kutten Harry noensinne hadde sett eller forestilt seg. I maleriet hadde han på seg en bøyd gammel spiss hatt med en fisk på (ikke en tegning av en fisk, altså, men en fisk).
«Ja!» sa Harry. «En ledetråd! En ledetråd, sier jeg! Men ikke en hvilken som helst ledetråd, jeg leter etter en spesiell ledetråd, det er for et spill jeg spiller –»
«Ja, ja! En ledetråd for spillet! Du er Harry Potter, er du ikke? Jeg er Kornelius Flabbeskog! Jeg fikk beskjed av fyrstinne Erin som hadde fått beskjed av fyrst Røyskatt-Nehse som hadde fått beskjed av, nei, det har jeg glemt. Men det var en melding til meg som jeg skulle gi videre til deg! Til meg! Ingen har brydd seg om meg på, jeg vet ikke hvor lenge, kanskje alltid, jeg har blitt sittende fast her i denne forbannede ubrukelige gamle korridoren – en ledetråd! Jeg har ledetråden din! Den vil koste deg bare tre poeng! Vil du ha den?»
«Ja! Jeg vil ha den!» Harry var klar over at han antakelig burde prøve å holde sarkasmen sin under kontroll, men han kunne bare ikke noe for det.
«Mørket kan finnes mellom de grønne studierommene og McSnurps transfigurasjonsklasserom! Det er ledetråden! Og få opp farten, du er treigere enn en sekk med snegler! Minus ti poeng for å være treig! Nå har du 61 poeng! Det var resten av meldingen!»
«Takk,» sa Harry. Han begynte virkelig å få taket på spillet nå. «Eh … du skulle vel ikke tilfeldigvis vite hvor meldingen opprinnelig kom fra, skulle du?»
«Den ble framsagt av en hul stemme som veltet fram fra en kløft inne i selve lufta, en kløft som åpnet seg over en flammende avgrunn! Det var det de fortalte meg!»
På dette tidspunktet var ikke Harry lenger sikker på om dette var den typen ting han burde være skeptisk til, eller slikt han bare fikk ta som det kom. «Og hvordan kan jeg finne dette området mellom de grønne studierommene og transfigurasjonsklasserommene?
«Bare gå tilbake der du kom og ta venstre, høyre, ned, ned, høyre, venstre, høyre, opp, og venstre igjen, og så er du ved de grønne studierommene, og hvis du går inn og går rett ut på motsatt side er du i en stor, svingende korridor som fører fram til et kryss og på høyre side av det krysset finner du en lang rett gang som går til transfigurasjonsklasserommet!» Figuren av den middelaldrende mannen tok en pause. «I alle fall var det slik da jeg var på Galtvort. Dette er en mandag i et år med oddetall, er det ikke?»
«Blyant og trykkpapir,» sa Harry til pungen sin. «Ehh nei, avbryt det, papir og trykkblyant.» Han tittet opp. «Kunne du være så snill å gjenta det?»
Etter å ha gått seg vill to ganger til, begynte Harry å føle at han forsto den grunnleggende regelen for å navigere seg gjennom den alltid endrende labyrinten som var Galtvort, nemlig å spørre et maleri om veien. Hvis dette var uttrykk for en form for utrolig dypsindig livsregel, skjønte han ikke hva det skulle være.
Det grønne studierommet var et overraskende trivelig sted, med solskinn strømmende inn gjennom vinduer av grønnfarget glass som viste drager i rolige jordbruksomgivelser. Det hadde stoler som så ekstremt komfortable ut, og bord som virket svært velegnet hvis du skulle studere sammen med en til tre venner.
Harry kunne ikke faktisk gå rett gjennom og ut døra på den andre siden. Det var bokhyller satt inn i veggene, og han var nødt til å gå bort og lese noen av titlene, slik at han ikke mistet sin rett til å bære Vernes-navnet. Men han gjorde det raskt, med klagen på at han var treig i tankene, og så gikk han ut på den andre siden.
Han gikk ned ‘den store, svingende korridoren’ da han hørte en ung gutts stemme som skrek ut.
Det var i slike situasjoner Harry hadde en unnskyldning for å sprinte i toppfart, uten å tenke på å spare energi, gjøre passende oppvarmingsøvelser eller å bekymre seg for å krasje inn i ting, et plutselig frenetisk løp som nesten kom til en tilsvarende plutselig stopp da han så vidt unngikk å løpe ned en gruppe av seks førsteårs håsblåsinger …
… som sto sammenklumpet og så ganske redde ut, som om de desperat ønsket å gjøre noe, men ikke kunne finne ut hva, hvilket sannsynligvis hadde en sammenheng med gruppa av eldre smygardinger som, slik det så ut til, hadde omringet nok en ung gutt.
Harry var plutselig ganske sint.
«Unnskyld meg!» ropte Harry så høyt han kunne.
Muligens hadde det ikke vært nødvendig. Folk stirret allerede på ham. Men det hadde definitivt bidratt til å få all handling til å opphøre.
Harry passerte samlingen av håsblåsinger og gikk mot smygardingene.
De tittet ned på ham med uttrykk som spente fra raseri til morskap til glede.
Deler av Harrys hjerne skrek i panikk at disse var mye eldre og større gutter som kunne banke ham flat.
En annen del sa tørt at den som ble tatt i å banke opp Gutten-som-overlevde ville møte en hel verden av problemer, spesielt hvis de var en gjeng eldre smygardinger og det var syv håsblåsinger som så det, og at sjansene for at de ville gjøre permanent skade i nærvær av vitner var nær null. Det eneste virkelige våpenet de eldre guttene hadde mot ham var hans egen frykt, hvis han tillot det.
Så la Harry merke til at gutten de fanget var Nilus Langballe.
Selvsagt.
Det avgjorde saken. Harry hadde bestemt seg for å be Nilus ydmykt om unnskyldning, og det betydde at Nilus var hans, hvordan våget de?
Harry strakte seg, tok Nilus’ hånd og halte ham ut fra ringen av smygardinger; gutten snublet i sjokk da Harry trakk ham ut, og i nesten samme bevegelse dyttet han seg selv inn i det samme rommet.
Og Harry sto i midten av smygardingene der Nilus hadde stått, og så opp på de mye eldre, større og sterkere guttene.
«Hallo,» sa Harry. «Jeg er Gutten-som-overlevde.»
Det var en heller pinlig pause. Ingen så helt ut til å vite hvordan konversasjonen skulle fortsette derfra.
Harrys øyne så nedover, og så noen bøker og papirer spredt rundt på gulvet. Blæh. Den gamle leken der du lot gutten forsøke å plukke opp bøkene sine, og så slå dem ut av hånda igjen. Harry kunne ikke huske at han noensinne hadde vært utsatt for denne leken selv, men han hadde god fantasi, og fantasien gjorde ham rasende. Vel, med en gang denne større situasjonen var løst, ville det være lett nok for Nilus å komme tilbake og plukke opp sakene sine, gitt at smygardingene konsentrerte seg så mye om ham at de glemte å gjøre noe med bøkene.
Uheldigvis ble øyebevegelsene hans lagt merke til. «Ooooh,» sa den største av guttene, «du ville ha ’røm bøkene –»
«Hold kjeft,» sa Harry kaldt. Hold dem ute av balanse. Ikke gjør det de forventer. Ikke fall inn i et mønster som sier at de skal bølle med deg. «Er dette en del av en utrolig smart plan som vil gi dere framtidige fordeler, eller er en like meningsløs vanære mot navnet Salazar Smygard som –»
Den største gutten dyttet Harry Potter hardt, og han forsvant sjanglende ut av sirkelen av smygardinger og landet på Galtvorts harde steingulv.
Og smygardingene lo.
Harry reiste seg opp, i det som for ham virket som forferdelig sakte film. Han visste foreløpig ikke hvordan han skulle bruke tryllestaven sin, men det var ingen grunn til å la det stoppe ham, under disse omstendighetene.
«Jeg ønsker å bruke så mange poeng som nødvendig for å bli kvitt denne personen,» sa Harry, med fingeren pekende på den største smygardingen.
Så løftet Harry den andre hånda, sa «Abrakadabra!» og knipset i fingrene.
Ved ordet Abrakadabra skrek to av håsblåsingene, inkludert Nilus; tre andre smygardinger hoppet desperat vekk fra Harrys finger, og den største smygardingen snublet bakover med et sjokkert uttrykk, et plutselig plask av rødt dekorerte ansiktet, nakken og brystet hans.
Harry hadde ikke forventet det.
Sakte førte den største smygardingen hånda opp til hodet, og skrellet av fatet med kirsebærpai som nettopp hadde drapert seg selv over ham. Smygardingen holdt fatet i hånda et øyeblikk, stirret på det, og lot det falle i gulvet.
Sannsynligvis var det ikke verdens beste tidspunkt for at en av håsblåsingene skulle begynne å le, men det var nøyaktig det en av håsblåsingene gjorde.
Så fikk Harry øye på en lapp som hang under fatet.
«Vent litt,» sa Harry, og sprang fram for å plukke opp lappen. «Denne lappen er til meg, tror jeg –»
«Du,» gryntet den største smygardingen, «du, kommer, til, å –»
«Se på dette!» ropte Harry, og veivet lappen mot den eldre gutten. «Jeg mener, bare se på dette! Kan du tro at jeg blir belastet 30 poeng for frakt og behandling av en lusen pai? 30 poeng! Jeg kommer til å gå i tap på dette her, selv etter å ha reddet en uskyldig gutt i nød! Og lagerkostnader? Moms? Vekslingsgebyr? Hvordan får du vekslingsgebyr for en pai?»
En ny heller pinlig pause fulgte. Harry tenkte dødelige tanker om hvem nå enn av håsblåsingene det var som ikke kunne stoppe å fnise; den idioten kom til å få ham skadet.
Harry tok et trinn bakover, og sendte smygardingene sitt beste dødelige blikk. «Nå, kom dere vekk, eller så kommer jeg til å gjøre livene deres mer og mer surrealistiske helt til dere gjør det. La meg advare dere … å bråke med mitt liv har en tendens til å få deres liv til å bli … litt ubehagelige! Skjønner?»
I en forferdelig bevegelse trakk den største smygardingen fram tryllestaven sin for å peke den mot Harry, og i det samme øyeblikket ble han truffet på den andre siden av hodet av nok en pai, denne gangen klart blåbærfarget.
Lappen på denne paien var ganske stor og lettlest. «Du vil ha lyst til å lese lappen på den paien,» bemerket Harry. «Jeg tror den er til deg denne gangen.»
Smygardingen grep sakte oppover, tok paifatet, snudde det rundt med et bløtt plask som sendte mer blåbær ned på gulvet, og leste en lapp som sa:
ADVARSEL INGEN magi kan brukes mot deltakeren mens spillet pågår videre innblanding i spillet VIL rapporteres til spillmyndighetene
Uttrykket av ren forbløffelse på smygardingens uttrykk var et sant kunstverk. Harry trodde han kunne begynne å like denne spillkontrolløren.
«Hør her,» sa Harry, «skal vi bare si at det er nok for i dag? Jeg tror at ting holder på å komme litt ut av kontroll her. Hva om dere går tilbake til Smygard og jeg går tilbake til Ravnklo, og vi alle sammen roer ned litt, hva?»
«Jeg har en bedre ide,» hveste smygardingen som svar. «Hva om du tilfeldigvis brekker alle fingrene dine?»
«Hvordan i Merlins navn skal du få det til å virke som en troverdig ulykke etter å ha framsagt trusselen foran et dusin vitner, din idiot –»
Den største smygardingen grep sakte og meningsfullt ut mot Harrys hender, og Harry frøs til, den delen av hjernen som la merke til den andre guttens alder og styrke klarte til sist å gjøre seg hørt, og skrek, HVA I SVARTE ER DET JEG DRIVER PÅ MED?
«Vent!» sa en av de andre smygardingene, med plutselig panikk i stemmen. «Stopp, du burde ikke gjøre det!»
Den største smygardingen ignorerte ham, tok Harrys høyre hånd fast i sin venstre, og tok Harrys pekefinger i sin høyre hånd.
Harry stirret smygardingen rett inn i øynene. Deler av Harry skrek, det var ikke meningen at dette skulle skje, det var ikke lovlig at dette skjedde, voksne ville aldri la noe som dette faktisk skje –
Sakte begynte smygardingen å bøye pekefingeren hans bakover.
Han har ikke faktisk knekt fingeren min og det er under min verdighet å så mye som vri meg før han gjør det. Før det, er dette bare nok et forsøk på å skremme.
«Stopp!» sa den smygardingen som hadde protestert tidligere. «Stopp, dette er en veldig dårlig ide!»
«Der må jeg si meg enig,» sa en iskald stemme. En eldre kvinnes stemme.
Den største smygardingen slapp Harrys hånd og hoppet bakover, som om han hadde brent seg.
«Professor Stikling!» ropte en av håsblåsingene, og hørtes så glad ut som noen Harry noensinne hadde hørt før.
Inn i Harrys synsfelt, da han snudde seg, stampet en rund liten kvinne med uryddig krøllete grått hår, og klær dekket av skitt. Hun pekte en anklagende finger på smygardingene. «Forklar dere,» sa hun. «Hva gjør dere med håsblåsingene mine og …» hun tittet på ham. «Min fine elev, Harry Potter.»
Ai da. Stemmer, det var HENNES klasse jeg gikk glipp av i morges.
«Han truet med å drepe oss!» kom det hastig fra en av de andre smygardingene, den samme som hadde forsøkt å avblåse det hele.
«Hva?» sa Harry tomt. «Det gjorde jeg ikke! Hvis jeg hadde tenkt å drepe dere ville jeg ikke framsatt offentlige trusler først!»
En tredje smygarding lo uten å tenke seg om, men stoppet brått ved de andre guttenes stygge blikk.
Professor Stikling hadde ikledd seg et heller skeptisk ansiktsuttrykk. «Nøyaktig hva slags dødstrussel snakker vi om her?»
«Mordforbannelsen! Han latet som om han brukte mordforbannelsen på oss!»
Professor Stikling snudde seg for å se på Harry. «Å ja, det var nok en forferdelig trussel fra en elleve år gammel gutt. Skjønt ikke noe du noensinne skulle late som å gjøre, Harry Potter.»
«Jeg kan ikke en gang ordene til mordforbannelsen,» sa Harry kjapt. «Og jeg hadde aldri tryllestaven min framme på noe tidspunkt.»
Nå ga professor Stikling Harry et skeptisk blikk. «Jeg antar at denne gutten traff seg selv med to paier, da?»
«Han brukte ikke tryllestaven sin!» utbrøt en av de unge håsblåsingene. «Jeg vet heller ikke hvordan han gjorde det, han bare knipset i fingrene og så var det pai!»
«Virkelig,» sa professor Stikling etter en pause. Hun trakk fram sin egen tryllestav. «Jeg vil ikke kreve det, siden det virker som om du er offeret her, men har du noe imot at jeg sjekker tryllestaven din for å verifisere det?»
Harry tok fram staven sin. «Hva må jeg –»
«Hexohistorico,» sa Stikling. Hun rynket panna. «Merkelig, tryllestaven din ser ikke ut til å ha vært brukt i det hele tatt.»
Harry trakk på skuldrene. «Det har den faktisk ikke. Jeg fikk tryllestaven og bøkene bare for noen få dager siden.»
Stikling nikket. «Da har vi et klart tilfelle av tilfeldig magi fra en gutt som følte seg truet. Og reglene sier klart at du ikke skal holdes ansvarlig. Når det gjelder dere …» Hun snudde seg mot smygardingene. Øynene så fast på Nilus’ bøker på bakken.
Det var en lang stillhet der hun så granskende på de fem smygardingene.
«Tre poeng fra Smygard, hver,» sa hun til sist. «Og seks fra ham,» pekende på gutten dekket med pai. «Og dere skal aldri bråke med mine håsblåsinger igjen, og heller ikke min elev Harry Potter. Nå, gå.»
Hun trengte ikke å si det flere ganger; smygardingene snudde og gikk svært raskt vekk fra stedet.
Nilus startet å plukke opp bøkene sine. Det virket som om han gråt, men bare litt. Kanskje på grunn av forsinket sjokk, eller det kunne ha vært fordi de andre guttene hjalp ham.
«Mange takk skal du ha, Harry Potter,» sa professor Stikling til ham.
«Syv poeng til Ravnklo, en for hver håsblåsing du hjalp til å beskytte. Og så vil jeg ikke si noe mer.»
Harry blunket. Han hadde forventet en form for lekse om å holde seg vekk fra trøbbel, og en porsjon kjeft for å ha gått glipp av sin aller første skoletime.
Kanskje han burde valgt Håsblås. Stikling var kul.
«Skrubberunt,» sa Stikling til haugen av pairester på gulvet, som deretter umiddelbart forsvant.
Og så gikk hun, nedover den gangveien som førte til det grønne studierommet.
«Hvordan gjorde du det?» spurte en av håsblåsguttene ivrig så snart hun hadde gått.
Harry smilte selvtilfreds. «Jeg kan få alt mulig til å skje bare ved å knipse i fingrene.»
Guttens øyne utvidet seg. «Virkelig?»
«Nei,» sa Harry. «Men når du nå skal fortelle denne historien til en masse mennesker, sørg for å dele den med Hermine Grang i førsteårs Ravnklo, hun har en liten anekdote som kan more deg.» Han hadde absolutt null peiling på hva som foregikk, men han hadde ikke tenkt til å la denne sjansen gå fra seg. Hvis han kunne legge noen centimeter til den voksende legendestatusen, så hvorfor ikke? «Og forresten, hva var den greia med mordforbannelsen?»
Gutten ga ham et rart blikk. «Du vet det ikke, altså? Virkelig?»
«Ordene til mordforbannelsen er,» gutten svelget, og stemmen falt til en hvisking, og han holdt hendene godt ut fra siden for å gjøre det helt tydelig at han ikke holdt noen tryllestav, «Avada Kadavra.»
Ja, selvsagt er de det.
Harry plasserte dette på sin voksende liste over ting han aldri skulle fortelle til faren sin, professor Mikal Vernes-Eving. Det var ille nok å fortelle om hvordan du var den eneste personen som hadde overlevd den forferdelige mordforbannelsen, om han ikke i tillegg måtte innrømme at mordforbannelsen var ‘abrakadabra’.
«Jaha, ja,» sa Harry etter en pause. «Vel, det er siste gang jeg skal si det før jeg knipser i fingrene.» Skjønt det hadde avstedkommet en effekt som kunne vise seg å være taktisk nyttig.
«Hvorfor brukte du –»
«Jeg er oppvokst blant gomper, gomper tror de ordene er en spøk og at det er morsomt. Seriøst, det var sånn det var. Eh … beklager, men … Hva var det du het igjen?»
«Jeg er Ernst Maltmann,» sa håsblåsingen. Han holdt ut hånda, og Harry trykket den. «Beæret over å få møte deg.»
Harry utførte et lett bukk. «Hyggelig å møte deg også, men dropp den beæret-greia.»
Så flokket de andre guttene seg rundt ham, og det var en plutselig strøm av introduksjoner.
Da alt var unnagjort, svelget Harry. Dette kom til å bli veldig vanskelig. «Øh … hvis alle kunne unnskylde meg litt … jeg har noe å si til Nilus –»
Alles øyne rettet seg mot Nilus, som tok et steg bakover og så småskeptisk ut.
«Jeg antar,» sa Nilus med en liten stemme, «at du har tenkt til å si at jeg burde være modigere –»
«Å, nei, nei, ikke noe i den retningen!» sa Harry fort. «Har ikke noe med det å gjøre. Det er bare, uhhh, noe Valghatten fortalte meg –»
Plutselig så alle de andre guttene svært interesserte ut, bortsett fra Nilus, som så enda mer skeptisk ut.
Det virket som om noe blokkerte Harrys hals. Han visste at han bare skulle få det ut, og det var som om han hadde svelget en stor murstein som nå hadde satt seg fast.
Harry måtte nesten ta manuell kontroll over leppene og produsere hver stavelse individuelt, men han klarte å få det til å skje. «Jeg, er, lei, meg.» Han slapp ut pusten, og pustet dypt inn igjen. «For det jeg gjorde, øh, her, forleden dag. Du … trenger ikke å ta det pent eller noe, jeg kommer til å forstå det om du bare hater meg. Dette handler ikke om at jeg prøver å være kul ved å si beklager, eller at du må godta det. Det jeg gjorde var galt.»
Det var en pause.
Nilus holdt bøkene tettere mot brystet. «Hvorfor gjorde du det?» sa han med en tynn, sviktende stemme. Han blunket, som om han prøvde å holde igjen tårene. «Hvorfor gjør alle det mot meg, selv Gutten-som-overlevde?»
Harry følte seg plutselig mindre enn han hadde gjort i hele sitt liv. «Sorry,» sa Harry igjen, med adskillig hesere stemme. «Det er bare … du så så redd ut, det var nesten som det var et skilt over hodet ditt med ’offer’ på, og jeg ville bare vise deg at ting ikke alltid går galt, at noen ganger, så gir monstrene deg sjokolade … jeg trodde at hvis jeg viste deg det, så ville du kanskje innse at det ikke var så mye å være redd for –»
«Men det er det,» hvisket Nilus. «Du så det jo i dag, det er det!»
«De ville ikke ha gjort noe virkelig ille mens det var vitner til stede. Frykt er det viktigste våpenet de har. Det er derfor de plukker ut deg fordi de kan se at du er redd. Jeg ville bare prøve å gjøre deg mindre redd … å vise deg at frykten er verre enn selve tingen … eller det var det jeg prøvde å si til meg selv, men Valghatten sa at jeg bare løy til meg selv og at jeg i virkeligheten gjorde det fordi det var morsomt. Så det er derfor jeg sier unnskyld –»
«Jeg fikk vondt,» sa Nilus. «Nå nettopp. Da du tok tak i meg og dro meg vekk fra dem.» Nilus holdt fram armen og pekte der Harry hadde tatt fatt i ham. «Regner med at jeg får et blåmerke her seinere, så hardt dro du. Jeg fikk mer vondt av at du dunket borti meg enn av noe av det smygardingene gjorde, faktisk.»
«Nilus!» hveste Ernst. «Han prøvde å redde deg!»
«Jeg er lei meg,» hvisket Harry. «Da jeg så det, så ble jeg bare … skikkelig sinna …»
Nilus så stødig på ham. «Så du trakk meg bort, skikkelig hardt, og gikk inn istedenfor meg, og bare, ’Hei, jeg er Gutten-som-overlevde’.»
Harry nikket.
«Jeg tror at du kommer til å bli skikkelig kul en dag,» sa Nilus. «Men akkurat nå, så er du ikke det.»
Harry svelget den plutselige knuten i halsen og gikk av gårde. Han fortsatte ned korridoren fram til den delte seg, så tok han til venstre inn i en gang, og fortsatte å gå, uten å se seg om.
Hva var det egentlig meningen at han skulle gjøre? Aldri bli sint? Han var ikke sikker på at han kunne ha gjort noe som helst uten å bli sint, og hvem vet hva som ville ha skjedd med Nilus og bøkene hans da. Dessuten hadde Harry lest nok fantasy-bøker til å vite hvordan denne situasjonen ville ende. Han skulle prøve å undertrykke raseriet, og han ville feile, og det ville fortsette å komme til overflaten. Og etter hele denne lange reisen i sitt indre ville han lære, til slutt, at sinnet var en del av ham selv, og at bare ved å akseptere det kunne han lære å bruke det på en fornuftig måte. Star Wars var det eneste universet der svaret faktisk var at du var ment å avskjære deg selv fra alle negative følelser, og det var noe med Yoda som alltid hadde fått Harry til å hate den grønne lille dusten.
Så den åpenbare tidsbesparende planen var å hoppe over den indre reisen og gå rett til den delen der han innså at bare ved å akseptere at raseriet var en del av seg selv kunne han klare å kontrollere det.
Problemet var at han ikke følte at han mistet kontrollen når han ble sint. Det kalde raseriet fikk ham til å føle at han hadde kontroll. Det var bare da han tenkte igjennom saken i ettertid at hendelsene som helhet virket å ha … blitt ukontrollerbare, på en måte.
Han lurte på hvor mye Spillkontrolløren brydde seg om den typen ting, og hvorvidt han hadde vunnet eller tapt poeng for det. Harry selv følte seg som om han hadde tapt ganske mange poeng, og han var sikker på at den gamle damen i bildet ville ha fortalt ham at det var den eneste meningen som betydde noe.
Og Harry lurte også på om Spillkontrolløren hadde sendt professor Stikling. Det var den logiske tanken: lappen hadde truet med å gi beskjed til Spillmyndighetene, og så var professor Stikling plutselig der. Kanskje professor Stikling var Spillkontrolløren – husstyrer for Håsblås ville være den siste personen noen mistenkte, hvilket burde putte henne nær toppen av Harrys liste. Han hadde lest en eller to mysterienoveller også.
«Så hvordan gjør jeg det i spillet?» sa Harry høyt.
Et papirark fløy over hodet på ham, som om noen hadde kastet det fra rett bak ham – Harry snudde seg rundt, men ingen var der – og da Harry snudde seg framover igjen, holdt arket på å slå seg til ro på gulvet.
Lappen sa:
Poeng for stil: 10 Poeng for god tenking: - 3 000 000 Bonuspoeng for poeng til Ravnklo: 70 Gjeldende poengsum: -2 999 871 Runder som gjenstår: 2
«Minus tre millioner poeng?» sa Harry indignert til den tomme gangen. «Det virker litt i overkant! Jeg ønsker å appellere til Spillmyndigheten! Og hvordan er det meningen at jeg skal gjøre opp for tre millioner poeng de neste to rundene?»
Nok et ark fløy over hodet hans.
Appell: avslått Å stille feil spørsmål: - 1 000 000 000 000 poeng Gjeldende poengsum: - 1 000 002 999 871 Runder som gjenstår: 1
Harry ga opp. Med én runde igjen måtte han bare prøve å gjette, selv om han ikke hadde et veldig godt forslag. «Jeg gjetter at spillet representerer livet.»
Et siste papirark kom flygende, og der leste han
Forsøk feilet Feilet feilet feilet Aaaaiiiiiiiiiieeeeeeeeeeeeeee Gjeldende poengsum: minus uendelig DU HAR TAPT SPILLET Siste instruksjon:Gå til McSnurps kontor
Den siste linja var i hans egen håndskrift.
Harry stirret på den siste linja en stund, så trakk han på skuldrene. Greit. Professor McSnurps kontor, skal bli. Hvis hun var Spillkontrolløren …
Men ærlig talt, altså, Harry hadde absolutt ingen anelse om hva han ville føle hvis professor McSnurp var Spillkontrolløren. Hjernen hans prøvde, men nektet. Det var, bokstavelig talt, ikke mulig å tenke seg.
Et par portretter senere – det var ikke en lang tur, professor McSnurps kontor var ikke langt fra transfigurasjonsklasserommet, i alle fall ikke på mandager i år med oddetall – sto Harry utenfor døra til kontoret hennes.
Han banket på.
«Kom inn,» sa professor McSnurps stemme, dempet av døra.
Han gikk inn.