«Tørpin, Lisa!»
hviske hviske hviske harry potter hviske hviske smygard hviske hviske nei seriøst mener du det hviske hviske
«RAVNKLO!»
Harry ble med på applausen som hilste velkommen den unge jenta som sky gikk mot Ravnklo-bordet, mens stripene på kutten hennes nå endret seg til mørkeblå. Lisa Tørpin så ut til å slites mellom impulsen til å sette seg så langt vekk fra Harry Potter som mulig, og impulsen til å springe bort, presse seg ned ved siden av ham og starte utspørringen av ham.
Å være midtpunkt for en ekstraordinær og merkelig hendelse, og så deretter bli valgt inn i hus Ravnklo, var nært beslektet med å bli dyppet i grillsaus og kastet inn i et bur med sultne kattunger.
«Jeg lovet Valghatten å ikke si noe om det,» hvisket Harry for ørtende gang.
«Nei, jeg kødder ikke.»
«Ja, jeg lovet virkelig Valghatten å ikke snakke om det.»
«Ok! Greit! Jeg lovet Valghatten å ikke snakke om mesteparten av det, og resten er privat, akkurat som deres var så slutt å spørre!»
«Så dere vil vite hva som skjedde! Greit! Her er en del av det! Jeg fortalte hatten at professor McSnurp truet med å brenne den opp, og den fortalte meg at jeg skulle si til professor McSnurp at hun var en frekk oppkomling som skulle holde seg unna hattens områder!»
«Hvis dere allikevel ikke tror på det jeg svarer, så hvorfor spør dere i det hele tatt?»
«Nei, jeg vet heller ikke hvordan jeg overvant Den mørke herren! Hvis dere finner ut av det, vennligst fortell meg det!»
«Stillhet!» ropte professor McSnurp fra podiet ved lærerbordet. «Ingen snakking til Valgseremonien er overstått!»
Det var et kort øyeblikk med dempet volum, mens alle ventet for å se om hun kom til å fremme noen spesifikke og troverdige trusler, og så startet hviskingen igjen.
Så reiste den sølvskjeggede gamlingen seg fra sin store gylne stol, og smilte blidt.
Plutselig stillhet. Noen dunket frenetisk Harry i siden med en albue mens han prøvde å fortsette å hviske, og Harry avbrøt seg selv midt i en setning.
Den gamle mannen med det gode humøret satte seg ned igjen.
Huskelapp til meg selv: Ikke kødd med Humlesnurr.
Harry prøvde fremdeles å prosessere alt som hadde skjedd under Hendelsen med Valghatten. Ikke minst det som hadde skjedd i det øyeblikket Harry hadde tatt hatten av hodet; i samme øyeblikk hadde han hørt en liten hvisking som tilsynelatende kom fra ingensteds, noe med merkverdig likhet med både engelsk og hvesing samtidig, en stemme som hadde sagt, «Hilsssen fra Ssssmygard til Ssmygard: hvisss du ssssøker mine hemmeligheter, sssssnakk med sssslangen min.»
Harry antok at det ikke var ment å være en del av den offisielle valgprosessen. At det var en liten bit ekstramagi som ble lagt til av Salazar Smygard da hatten ble laget. At hatten selv ikke var klar over dette. At det ble utløst av at hatten sa «SMYGARD!», pluss eller minus noen andre betingelser. At en ravnkloing som han selv virkelig, slett ikke var ment å høre det. Og at hvis han kunne finne en måte å få Draco til å sverge å ikke si noe om det på, så ville det være et perfekt tidspunkt å ha en boks Komedi-te for hånda.
Dærsken døtte. Du bestemmer deg for å ikke gå den veien som fører til å bli en mørk herre, og universet starter å tulle med deg med en gang Hatten kommer av hodet ditt. Noen dager lønner det seg rett og slett ikke å slåss mot skjebnen. Kanskje jeg burde vente til i morgen før jeg starter på løftet om å ikke bli en mørk herre.
«GRIFFING!»
Ronny Wiltersen fikk masse applaus, og ikke bare fra griffingene. Tydeligvis var Wiltersen-familien godt likt her. Etter et kort øyeblikk smilte Harry, og startet å klappe sammen med de andre.
På den annen side, i dag måtte jo være den perfekte dagen å vende seg bort fra den mørke siden.
Drit i skjebne og drit i universet. Han skulle vise den hatten.
«Zabini, Blaise!»
Pause.
«SMYGARD!» ropte hatten.
Harry klappet for Zabini også, og ignorerte de pussige blikkene han fikk fra alle, inkludert Zabini.
Ingen andre navn ble ropt opp etter det, og Harry innså plutselig at «Zabini, Blaise» hørtes veldig ut som om det var på slutten av alfabetet. Åh, flott, nå hadde han bare klappet for Zabini … Vel, vel.
Humlesnurr reiste seg opp igjen, og begynte å gå mot podiet. Tydeligvis skulle de nå bli beæret med en tale –
Og Harry fikk plutselig inspirasjonen til å gjennomføre en briljant eksperimentell test.
Hermine hadde sagt at Humlesnurr var den mektigste trollmannen i live, ikke sant?
Harry grep ned i pungen sin og hvisket «Komedi-te».
For at Komedi-teen skulle virke, måtte den få Humlesnurr til å si noe så idiotisk i talen sin at selv om Harry nå var fullt mentalt forberedt, ville han allikevel få drikken i vrangstrupen. Noe sånt som, alle Galtvort-elever måtte gå nakne hele skoleåret, eller alle skulle transformeres til katter.
Men hvis noen i hele verden kunne motstå kraften i Komedi-teen, måtte det være Humlesnurr. Så hvis dette virket, var Komedi-teen bokstavelig talt uovervinnelig.
Harry trakk i ringen på brusboksen under bordet, siden han ønsket å gjøre dette uten å vekke noe oppmerksomhet. Boksen lagte en stille hvesende lyd. Et par hoder vendte seg for å se på ham, men snudde seg kjapt tilbake, da –
«Velkommen! Velkommen til et nytt år ved Galtvort!» sa Humlesnurr, og smilte strålende til elevene med armene utstrakt, som om ingenting kunne ha gledet ham mer enn å se dem alle sammen samlet her.
Harry tok en første slurk av Komedi-teen og senket boksen igjen. Han ville drikke brusen i små slurker, og forsøke å ikke få det i vrangstrupen uansett hva Humlesnurr sa –
«Før vi starter festmåltidet, vil jeg gjerne få si noen få ord. Og her er de: Jabba jabba bom bom kliss klass kliss! Takk skal dere ha.»
Alle klappet og heiet, og Humlesnurr satt seg ned igjen.
Harry satt som stivnet, med grønn brus rennende ut av munnviken. Han hadde i det minste klart å hoste stille.
Han skulle virkelig virkelig virkelig ikke gjort det. Utrolig hvor mye mer åpenbart det ble ett sekund etter at det var for sent.
Da han tenkte tilbake burde han sannsynligvis ha lagt merke til at noe var galt da han tenkte på at alle skulle gjøres om til katter … eller til og med før det, at han kunne husket sin mentale huskelapp om å ikke kødde med Humlesnurr …eller hans nyfunne forsett om å ta mer hensyn til andre … eller kanskje hvis han hadde et minste fnugg av sunn fornuft …
Det var håpløst. Han var korrupt til beinet. Hyll Den mørke herren Harry. Du kunne ikke slåss mot skjebnen.
Noen spurte Harry om det gikk bra. (Andre startet å forsyne seg selv med mat, som magisk hadde kommet til syne på bordet, samme kunne det være.)
«Alt ok,» sa Harry. «Unnskyld meg. Hm. Var det en … normal … tale til å være rektor? Dere … virket ikke … veldig overrasket …»
«Åh, men Humlesnurr er selvsagt sinnssyk,» sa en eldre utseende ravnkloing som satt ved siden av ham, med et navn Harry ikke en gang kunne håpe på å huske. «Veldig morsom, en trollmann med helt utrolig styrke, men spik spenna gæern.» Han tok en pause. «Ved et senere tidspunkt kan jeg også tenke meg å spørre om hvorfor grønn væske tøt ut mellom leppene dine, og så forsvant; skjønt jeg forventer at du lovte Valghatten å ikke snakke om det heller.»
Med stor møye stoppet Harry seg selv fra å glane ned på den avslørende boksen med Komedi-te som han holdt i hånda.
Når alt kom til alt, så hadde ikke Komedi-teen ved behov laget en overskrift i Kleggen om ham og Draco. Draco hadde forklart det på en måte som fikk det til å se ut som om det hadde skjedd – naturlig? Som om den hadde endret historien til å passe?
Harry fikk et mentalt bilde av seg selv sitte og dunke hodet mot bordplata. Dunk, dunk, dunk gikk hodet hans, i tankene.
En annen elev senket stemmen og hvisket. «Jeg hører at Humlesnurr i all hemmelighet er en genial mesterhjerne som kontrollerer mengder av ting, og han bruker galskapen som dekke slik at ingen vil mistenke ham.»
«Det samme har jeg hørt,» hvisket en tredje elev, og det var flere nikk rundt bordet.
Dette kunne ikke unngå å fange Harrys oppmerksomhet.
«Jeg forstår,» hvisket Harry og senket sin egen stemme. «Så alle vet at Humlesnurr i hemmelighet er mesterhjernen.»
De fleste elevene nikket. En eller to så plutselig tankefulle ut, inkludert den eldre eleven som satt ved siden av Harry.
Er du sikker på at dette er Ravnklo-bordet? Harry klarte å ikke si det høyt.
«Briljant!» hvisket Harry. «Hvis alle vet det, så vil ingen mistenke at det er en hemmelighet!»
«Ja, nettopp!» hvisket en elev, og så rynket han panna. «Vent, det høres ikke helt riktig ut –»
Huskelapp til meg selv: fjerdedelen av Galtvort-elever, kjent som hus Ravnklo, er ikke verdens mest eksklusive program for begavede barn.
Men i alle fall hadde han oppdaget et viktig faktum i dag: Komedi-teen var allmektig. Og det betydde …
Harry blunket overrasket idet hodet hans til slutt gjorde den åpenbare koblingen.
… det betydde at så snart han hadde lært seg en trylleformel for å midlertidig endre sin egen humoristiske sans, så kunne han få alt til å skje, ved å gjøre det slik at han bare ville finne den ene tingen morsom nok til å sette drikken i vrangstrupen; og så drikke en boks Komedi-te.
Vel, det var en kort og enkel reise til guddommelighet. Til og med jeg hadde forventet at dette skulle ta lengre tid enn første skoledag.
Da han tenkte over saken, hadde han også fullstendig ødelagt Galtvort ti minutter etter at valgprosessen startet.
Harry følte en viss beklagelse over dette – Merlin visste hva en sinnssyk rektor kom til å gjøre i løpet av de neste syv skoleårene – men han kunne ikke hjelpe for en liten følelse av stolthet også.
I morgen. Senest i morgen skulle han slutte å gå langs den veien som førte til Den mørke herren Harry. En mulig framtid som hørtes mer skremmende ut for hvert minutt som gikk.
Og allikevel, på en eller annen måte, stadig mer attraktiv. Deler av hodet hans så allerede for seg tilhengernes uniformer.
«Spis,» gryntet den eldre eleven ved siden av ham, mens han dunket Harry i siden. «Ikke tenk. Spis.»
Harry startet automatisk å fylle opp tallerkenen med hva nå enn det var som var foran ham, blå pølser med små glødende biter, samme kunne det være, hodet hans var akkurat nå fullstendig uinteressert i tilfeldige matvarer.
«Hva tenkte du på, Valg –» begynte Padma Patil å si, en av de andre førsteårs ravnkloingene.
«Ingen utspørringer ved måltidene!» kom det samtidig fra minst tre personer. «Husregel!» la en fjerde til. «Ellers ville vi alle sulte her.»
Harry oppdaget at han innerst inne håpet at denne nye smarte ideen faktisk ikke virket. Og at Komedi-teen virket på en annen måte, og faktisk ikke hadde allmektig kraft til å endre virkeligheten. Det var ikke det at han ikke ønsket at den skulle være allmektig; det var snarere det at han ikke kunne utstå tanken på å leve i et univers som virkelig fungerte på den måten. Det var noe uverdig ved å stige høyere gjennom å bruke mineralvann på en smart måte.
Men han kom til å teste det eksperimentelt.
«Forresten,» sa den eldre eleven ved siden av ham i en ganske hyggelig tone, «vi har et system for å tvinge folk som deg til å spise, har du lyst til å finne ut hva det er?»
Harry ga opp og startet å spise den blå pølsa si. Den var ganske god, særlig de glødende bitene.
Middagen ble ferdig overraskende kjapt. Harry prøvde å smake minst en liten bit av alle typer ny rar mat han kunne se. Nysgjerrigheten hans tålte ikke at han ikke visste hvordan noe smakte. Han var glad for at dette ikke var en restaurant der du bare kunne bestille én rett, og du aldri fant ut hva de andre rettene på menyen smakte. Harry hatet det, det var som et torturkammer for alle med en gnist av nysgjerrighet: Finn ut av kun ett av mysteriene på denne lista, ha, ha, ha!
Så var det tid for dessert, hvilket Harry fullstendig hadde glemt å spare rom til. Han klarte ikke å få ned en bit dessert til etter å ha smakt på en liten bit sirupsterte.
Alle disse rettene måtte da helt sikkert bli servert minst én gang til i løpet av skoleåret.
Så, hva var på gjøremålslista hans, utenom de vanlige skoletingene?
Gjøre – 1. Forske på sinnsendrende formler, så du kan teste Komedi-teen og se om du faktisk har funnet en vei til allmektighet. Eller snarere, bare forsk på alle typer magi du kan finne. Sinnet er grunnlaget for vår makt som mennesker; all type magi som påvirker det er den viktigste typen magi.
Gjøre – 2. Eller egentlig er dette Gjøre-1 og det andre er Gjøre-2. Gå gjennom bokhyllene i bibliotekene i Galtvort og Ravnklo, bli kjent med systemet, og sørg for at du minst har lest alle titlene. Ved andre gjennomsyn: Les alle innholdsfortegnelsene. Koordiner med Hermine som har mye bedre hukommelse enn deg. Sjekk om det er noe lånesystem mellom flere biblioteker ved Galtvort, og se om dere to, spesielt Hermine, kan besøke dem også. Hvis andre hus har private bibliotek, finn ut hvordan du kan få lovlig tilgang, eller snik deg inn.
Valg – 3a: Få Hermine til å sverge å holde det hemmelig, og start å utforske ’Fra smygarding til smygarding: hvis du søker mine hemmeligheter, snakk med slangen min.’ Problem: Dette høres høyst konfidensielt ut, og det kan ta ganske lang tid å tilfeldigvis komme over ei bok som inneholder hint.
Gjøre – 0: Sjekk ut hvilke typer magi som finnes for å søke etter og hente ut informasjon, hvis slikt i det hele tatt finnes. Bibliotekmagi er ikke i lengden like viktig som sinnspåvirkende magi, men har mye høyere prioritet.
Valg – 3b: Finn en trylleformel som magisk binder Draco Malfang til å holde noe hemmelig, eller bekreft ved magi Dracos intensjoner om å holde på en hemmelighet (verifiserum?), og så spør ham om Smygards melding …
Eller egentlig … Harry hadde en temmelig dårlig magefølelse rundt valg 3b.
Nå som Harry tenkte over det, føltes ikke 3a så veldig bra, heller.
Harrys tanker hoppet tilbake til muligens det verste øyeblikk i sitt liv så langt, de lange sekundene av blod-frysende skrekk under hatten, da han trodde at han allerede hadde feilet. Han ønsket, da, å gå tilbake bare noen minutter i tid og endre noe, endre hva som helst, før det var for sent …
Og så viste det seg at det ikke var for sent allikevel.
Ønske oppfylt.
Du kunne ikke endre historien. Men du kunne gjøre ting riktig fra starten av. Gjøre noe annerledes første gang du prøvde.
Hele den greia med å søke etter Smygards hemmeligheter … virket forferdelig mye som den typen ting der du, mange år senere, ville tenke tilbake og si, ’Og det var der alt begynte å gå galt.’
Og han ville desperat ønske muligheten til å gå tilbake i tid og gjøre et annerledes valg …
Ønske oppfylt. Hva nå?
Harry smilte sakte.
Det var en ganske ikke-intuitiv tanke … men …
Men han kunne, ingen regel sa at han ikke kunne, han kunne bare late som om han aldri hadde hørt den lille hviskingen. La universet fortsette nøyaktig slik det ville ha gjort hvis det ene kritiske øyeblikket ikke hadde skjedd. Tjue år senere var dette han desperat skulle ønske skjedde for tjue år siden, og tjue år siden før tjue år senere var tilfeldigvis akkurat nå. Å endre en fjern fortid var enkelt, du måtte bare gjøre det på riktig tidspunkt.
Eller … dette var enda mer ikke-intuitivt … han kunne til og med si fra til, tja, si, professor McSnurp, istedenfor Draco eller Hermine. Og hun kunne samle et par dugelige folk og fjerne den ekstra lille magien fra Hatten.
Se det! Det hørtes ut som en bemerkelsesverdig god ide med en gang Harry faktisk hadde tenkt på det.
Så utrolig åpenbart når du tenkte tilbake, men allikevel, på en eller annen måte, valg 3c og valg 3d hadde ikke falt ham inn i starten.
Harry ga seg selv +1 poeng i sitt anti-mørke-herre-Harry-skjema.
Det hadde vært et forferdelig slemt pek som hatten hadde gjort ham, men du kunne ikke argumentere med resultatene konsekvensielt sett. Det ga ham definitivt en bedre anelse om offer-perspektivet.
Gjøre – 4: Si unnskyld til Nilus Langballe.
Okei, nå var han virkelig i gang her, nå gjensto det bare å holde dampen oppe. Hver dag, på hver måte, blir jeg Lysere og Lysere …
Folk rundt Harry hadde også for det meste stoppet å spise på dette tidspunktet, og fatene med dessert begynte å forsvinne, samt de brukte tallerkenene.
Da alle fat og asjetter var borte, reiste Humlesnurr seg igjen fra setet sitt.
Harry kunne ikke for det, han følte en trang til å drikke enda en Komedi-te.
Nå KØDDER du, tenkte Harry til den delen av seg selv.
Men eksperimentet telte ikke hvis det ikke kunne gjentas, ikke sant? Og skaden var allerede gjort, var den ikke? Ville han ikke se hva som ville skje denne gangen? Var han ikke nysgjerrig? Hva hvis han observerte et annet resultat?
Hei, jeg vedder på at du er den samme delen av hjernen min som tvang igjennom den spøken mot Nilus Langballe.
Eh, kanskje?
Og er det ikke overveldende åpenbart at hvis jeg gjør dette, så vil jeg angre ett sekund etter at det er for sent?
Hmm …
Nemlig. Så, NEI.
«Ahem,» sa Humlesnurr fra podiet, og strøk det lange sølvskjegget. «Bare et par ord til, nå som vi alle er fôret og vannet. Jeg har et par semesterstart-beskjeder å gi dere.»
«Førsteklassinger bør legge merke til at skolens skog er forbudt område for alle elever. Det er derfor den kalles Den forbudte skogen. Hvis det var lov, ville den hett Den tillatte skogen.»
Enkelt og greit. Huskelapp til meg selv: Forbudt skog er forbudt.
«Jeg er også blitt bedt av herr Nask, vaktmesteren, om å minne alle om at ingen former for magi bør brukes i gangene mellom timene. Uheldigvis vet vi jo alle at det som skulle være og det som er, er to forskjellige ting. Takk for at dere vil huske dette.»
Øh …
«Rumpeldunk-uttaksprøver vil avholdes i semesterets andre uke. Alle som er interesserte i å spille for sitt huslag bør kontakte madam Hopp. Alle som er interesserte i å skrive om hele regelverket for rumpeldunk-spillet bør kontakte Harry Potter.»
Harry inhalerte sitt eget spytt og endte opp i et hosteanfall, mens alles øyne snudde seg for å se på ham. Hvordan i svarte! Han hadde ikke sett Humlesnurr i øynene på noe tidspunkt … mente han. Han hadde definitivt ikke tenkt på rumpeldunk på det tidspunktet! Han hadde ikke snakket om dette til noen andre enn Ronny Wiltersen, og han kunne ikke tenke seg at Ronny ville ha nevnt det for noen andre … eller hadde Ronny gått til en professor for å klage? Hvordan i alle dager …
«I tillegg må jeg fortelle at i år er korridoren i fjerde etasje, høyre hånd, forbudt område for alle som ikke ønsker å dø en svært smertefull død. Det er bevoktet av en finurlig serie farlige og potensielt dødelige feller, og du kan ikke komme forbi alle sammen, spesielt hvis du bare går i første klasse.»
Harry var nummen ved dette tidspunktet.
«Og til sist vil jeg få takke Kvirinius Krengle av hele mitt hjerte, for å gå med på å ta stillingen som professor i forsvar mot svartekunstene her på Galtvort.» Humlesnurrs blikk gled undersøkende over elevmassen. «Jeg håper alle elever vil vise professor Krengle all respekt og toleranse som fortjenes gjennom denne ekstraordinære tjenesten har gir til dere og denne skolen, og at dere ikke vil plage oss med noen form for smålige klager om ham, med mindre dere har lyst til å gjøre hans jobb.»
Hæ? Hva handlet det om?
«Og nå overlater jeg talerstolen til vårt nye medlem av lærerstaben, professor Krengle, som har lyst til å si noen ord.»
Den unge, tynne, nervøse mannen som Harry først hadde møtt i Den lekke heksekjel beveget seg sakte opp mot podiet, og så seg skremt rundt i alle retninger. Harry fikk et glimt av bakhodet hans, og det virket som om professor Krengle allerede holdt på å bli skallet, til tross for hans tilsynelatende unge alder.
«Lurer på hva som er i veien med ham,» hvisket den eldre utseende eleven ved siden av Harry. Tilsvarende lavmælte kommentarer ble utvekslet andre steder langs bordet.
Professor Krengle fant veien opp til podiet og sto der og blunket. «Ah …» sa han. «Ah …» Så virket det som om motet sviktet, og han sto der i stillhet, med en rykning i kroppen nå og da.
«Åh, finfint,» hvisket den eldre eleven, «virker som om det blir nok et langt år i forsvarstimene –»
«Vær hilset, mine unge lærlinger,» sa professor Krengle i en tørr, selvsikker tone. «Vi vet alle at Galtvort har en tendens til å ha uflaks med ansettelsene i denne stillingen, og mange av dere lurer uten tvil på hvilken skjebne som vil ramme meg i år. Jeg forsikrer dere, den skjebnen vil ikke være min inkompetanse.» Han smilte tynt. «Tro det eller ei, jeg har lenge hatt lyst til å en dag forsøke meg som lærer i forsvar mot svartekunster her ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Den første til å undervise i dette emnet var Salazar Smygard selv, og så sent som det fjortende århundre var det en tradisjon for de beste kamptrollmenn av alle overbevisninger å forsøke seg som lærer her. Tidligere professorer i forsvar inkluderer ikke bare den legendariske vandrende helt Harold Schea, men også den anførselstegn udødelige anførselstegn slutt Baba Yaga, ja, jeg ser at noen av dere fremdeles grøsser ved lyden av det navnet, selv om hun har vært død i seks hundre år. Det må ha vært et interessant tidspunkt å være Galtvort-elev på, tror dere ikke?»
Harry svelget hardt, forsøkte å undertrykke den plutselige bølgen av følelser som hadde kommet over ham mens professor Krengle startet sin tale. Den presise tonen minnet ham svært om en foreleser ved Oxford, og det begynte å gå opp for Harry at han ikke kom til å se hjemmet sitt, eller moren og faren, før til jul.
«Dere er vant til at denne stillingen innehas av inkompetente, slubberter, og de uheldige. For alle som har historisk sans vil denne lærerstillingen ha et fullstendig annet omdømme. Ikke alle som har undervist her har vært de beste, men alle de beste har undervist ved Galtvort. I slikt celebert selskap, og etter så lang tid med forventninger knyttet til denne dagen, ville jeg skjemmes over å sette en standard lavere enn perfeksjon. Dessuten er det min intensjon at hver eneste en av dere alltid vil huske dette året som de beste timene i forsvar mot svartekunster som dere noensinne har hatt. Det dere lærer i år, vil for alltid tjene dere som en fast grunnmur i forsvarskunstene, uansett hvilke lærere dere har hatt tidligere eller vil få senere.
Professor Krengles uttrykk ble alvorlig. «Vi har svært mye lærestoff å ta igjen, og ikke mye tid å dekke det på. Derfor har jeg planlagt å avvike fra de normale læringskonvensjonene ved Galtvort på flere måter, i tillegg til å introdusere noen valgfrie aktiviteter etter skoletid.» Han tok en pause. «Hvis dette ikke er tilstrekkelig, antar jeg at jeg kan finne nye måter å motivere dere på. Dere er mine lenge etterlengtede elever, og dere vil gjøre deres aller beste i mine lenge etterlengtede forsvarsklasser. Jeg burde legge til en eller annen redselsfull trussel, som ’ellers vil dere lide grusomt’, men det ville være klisjefylt, synes dere ikke? Jeg legger min ære i å være mer oppfinnsom enn som så. Tusen takk.»
Så virket det som om livsgnisten og selvtilliten rant ut av professor Krengle. Munnen hans gapte åpen, som om han plutselig oppdaget at han sto ansikt til ansikt med et uventet publikum, og han snudde seg med et tvangsmessig rykk og humpet tilbake til stolen sin, bøyd og kroket som om han var i ferd med å kollapse og implodere.
«Han virker en tanke merkelig,» hvisket Harry.
«Meh,» sa den eldre eleven. «Du ha’kke sett noe ennå.»
Humlesnurr kom tilbake på podiet.
«Og nå,» sa Humlesnurr, «før vi går til sengs, la oss synge skolesangen! Alle velger sin favorittmelodi og sine favorittord, så starter vi!»