Kapittel 3: Å sammenlikne virkelighet med alternativene

«Du galopperende gorgon,» sa bartenderen og tittet på Harry, «er det – kan det være – ?»

Harry lente seg mot bardisken i Den lekke heksekjel så godt han kunne, selv om disken endte opp omtrent ved øyenbrynene hans. Et spørsmål som det fortjente hans fulle oppmerksomhet.

«Er jeg – kunne jeg være – kanskje – man vet aldri – hvis jeg ikke er – men så er spørs­målet – hvem?»

«Velsigne min sjel,» hvisket den gamle bartenderen. «Harry Potter … for en ære.»

Harry blunket, så tok han seg sammen. «Vel, ja, du er svært oppmerksom; folk flest innser ikke det så kjapt –»

«Det holder,» sa professor McSnurp. Hånda hennes strammet grepet om Harrys skulder. «Ikke plag gutten, Tom, alt dette er nytt for ham.»

«Men det er ham?», sa en gammel dame med skjelvende stemme. «Det er Harry Potter?» Med en skrapende lyd kom hun seg opp fra stolen.

«Doris –» sa McSnurp advarende. Blikket hun sendte rundt i rommet skulle ha vært nok til å skremme alle.

«Jeg ønsker bare å trykke ham i hånda,» hvisket kvinnen. Hun bøyde seg ned og stakk fram en rynkete hånd, som Harry forsiktig trykket – mens han følte seg forvirret og mer ukomfortabel enn han noensinne hadde vært. Tårer falt fra den gamle kvinnens øyne og ned på deres hender som møttes. «Barnebarnet mitt var en svartspaner,» hvisket hun til ham. «Døde i ’79. Takk, Harry Potter. Takk himmelen for at du er til.»

«Bare hyggelig,» sa Harry automatisk, og så vendte han hodet og ga professor McSnurp et redd, bedende blikk.

Professor McSnurp slamret en fot i gulvet akkurat idet forsamlingen var på vei framover. Det ga en effekt som ga Harry en ny referanse for frasen ‘lyden av dom­me­dag’, og alle stoppet umiddelbart.

«Vi har det travelt,» sa professor McSnurp med en stemme som virket fullstendig, kom­plett normal.

De forlot baren uten problemer.

«Professor?» sa Harry, da de hadde kommet seg ut på gårdsplassen. Han hadde ment å spørre hva som foregikk, men merkelig nok fant han ut at det var et annet spørsmål han stilte istedenfor. «Hvem var den bleke mannen, borte ved hjørnet? Mannen med ryk­nin­ger i øyet?»

«Hm?» sa professor McSnurp, og hørtes lett overrasket ut; kanskje hun heller ikke hadde forventet det spørsmålet. «Det var professor Kvirinius Krengle. Han underviser i forsvar mot svartekunster på Galtvort dette skoleåret.»

«Jeg hadde en merkelig følelse av at jeg kjente ham …» Harry gned panna si. «Og at jeg ikke burde ta ham i hånda.» Som å møte noen som hadde vært en venn, en gang i tida, før noe gikk drastisk galt … det var ikke egentlig slik det føltes i det hele tatt, men Harry kunne ikke finne bedre ord. «Og hva var … alt det der?»

Professor McSnurp ga ham et merkelig blikk. «Herr Potter … vet du … hvor mye har du blitt fortalt … om hvordan dine foreldre døde?»

Harry svarte med et stødig blikk. «Mine foreldre er i live og har det bra, og de har alltid nektet å snakke om hvordan mine genetiske foreldre døde. Fra det jeg har forstått, så var det ikke pent.»

«Beundringsverdig lojalt,» sa professor McSnurp. Stemmen hennes ble lav. «Selv om det gjør litt vondt å høre deg si det på den måten. Lilly og Jakob var venner av meg.»

Harry så bort, plutselig skamfull. «Beklager,» svarte han med lav stemme. «Men jeg har en mamma og pappa. Og jeg vet at jeg ville bare gjøre meg selv ulykkelig ved å sam­men­­likne virkeligheten med … noe perfekt som jeg bygget opp i fantasien.»

«Det er oppsiktsvekkende klokt av deg,» sa professor McSnurp stille. «Men dine gene­tiske foreldre døde på en svært god måte, mens de beskyttet deg.»

Beskyttet meg?

Noe rart grep Harry om hjertet. «Hva … skjedde, egentlig, da?»

Professor McSnurp sukket. Tryllestaven hennes berørte Harrys panne, og blikket hans ble uklart et øyeblikk. «En liten forkledning,» sa hun, «slik at dette ikke skjer flere ganger, ikke før du er klar.» Så svippet tryllestaven hennes fram igjen, og dunket lett tre ganger mot en murvegg …

… som hulte seg ut til en åpning, og vridde seg og utvidet seg og gjorde seg om til en stor buegang, der lange rader av butikker med skilt som averterte for heksekjeler og dra­ge­lever kom til syne.

Harry blunket ikke. Det var jo ikke som om noen forvandlet seg til en katt, akkurat.

Og så gikk de forover, sammen, inn i trollmannsverdenen.

Det var kjøpmenn som kauket ut Sprettstøvler (”Laget med Ekte Flummi!») og «Kniver +3! Gafler +2! Skjeer med +4-bonus!» Det var briller som gjorde alt du så på grønt, og en utstilling komfortable lenestoler med katapultseter for nødstilfeller.

Harrys hode roterte rundt og rundt, roterte som om det prøvde å skru seg selv av nakken. Det var som å gå gjennom magisk utstyr-seksjonen i en Advanced Dungeons and Dragons-regelbok (han spilte ikke spillet, men han likte å lese regelbøkene). Harry ønsket desperat å ikke gå glipp av en eneste av gjenstandene som var til salgs, i tilfelle det var en av de tre du trengte for å fullføre syklusen med uendelige Wish-formler.

Så fikk Harry øye på noe som, fullstendig uten en bevisst tanke, fikk ham til å skjene vekk fra viserektoren og sette kursen rett mot butikken, som prydet gaten med sine blå mursteiner med bronselinjer. Han ble brakt tilbake til virkeligheten bare ved at pro­fes­sor McSnurp stilte seg rett foran ham.

«Her Potter?» sa hun.

Harry blunket, så innså han hva han nettopp hadde gjort. «Beklager! Jeg glemte for et øyeblikk at jeg var sammen med deg, istedenfor med familien.» Harry pekte mot bu­tikk­vinduet, som viste fram vilt utseende bokstaver som skinte stikkende klart og sam­tidig fjernt, og dannet ordene Bighams briljante bøker. «Når du går forbi en bok­handel du ikke har besøkt før, må du gå inn og se deg rundt. Det er en familieregel.»

«Det er det mest Ravnklo utsagnet jeg noen gang har hørt.»

«Hva?»

«Ingenting. Herr Potter, vårt første steg er å besøke Flirgott, trollmannsverdenens bank. Hvelvet til din genetiske familie er der, med arven dine genetiske foreldre etterlot deg, og du vil trenge penger til skoleutstyr.» Hun sukket. «Og, antar jeg, en viss mengde penger til bøker kan vel også unnskyldes. Skjønt du burde vurdere å vente litt. Galtvort har et ganske stort bibliotek om magiske emner. Og i det tårnet der du, så vidt jeg kan be­dømme, vil bo, er det et eget bibliotek med et bredere utvalg emner. Bøker du even­tuelt kjøper nå vil sannsynligvis vise seg å være duplikater.»

Harry nikket, og de fortsatte videre.

«Ikke misforstå meg, det er en glimrende avledning,» sa Harry mens hodet hans fort­satte å sveive rundt til begge sider, «sannsynligvis den beste avledningen noen har prøvd på meg, men ikke tro at jeg har glemt den pågående diskusjonen vår.»

Professor McSnurp sukket. «Dine foreldre – eller din mor, i alle fall – kan ha gjort svært lurt i å ikke fortelle deg.»

«Så du synes jeg skal fortsette i lykkelig uvitenhet? Det er en liten hake ved den planen, professor McSnurp.»

«Jeg antar at det ville være meningsløst,» svarte heksa stramt, «når alle i denne gata kan fortelle deg historien. Vel. Greit.»

Og hun fortalte ham om Han-hvis-navn-må-være-unevnt, Den mørke herren, Voldemort.

«Voldemort?» Harry hvisket. Navnet burde ha vært morsomt, men det var det ikke. Det brant med en kald følelse, skruppelløst, diamantklart, en hammer av ren titan som slo på en ambolt av sviktende kjøtt. En kuldegysning fòr gjennom Harry da han uttalte ordet, og der og da bestemte han seg for å bruke tryggere talemåter, som Du-vet-hvem.

Den mørke herren hadde utøst sitt raseri over det magiske Storbritannia som en vill ulv, hadde revet og slitt i materien som utgjorde deres hverdagsliv. Andre land hadde vridd seg beklagende i hendene, men nølt med å gripe inn, enten ut fra apatisk egoisme eller ren frykt; for den av dem som ville være den første til å sette seg opp mot Mørkets fyrste ville bli det neste målet for hans terror.

(Tilskuereffekten, tenkte Harry, mens han kom på Darley og Latanés eksperiment som viste at det var mer sannsynlig at du fikk hjelp hvis du hadde et epileptisk anfall foran én person istedenfor tre. Diffusjon av ansvar, alle håper at noen andre griper inn først.)

Dødseterne hadde fulgt i kjølvannet etter Mørkets herre, og i fortroppen; åtselgribber for å plukke i sårene, eller slanger for å bite og svekke. Dødseterne var ikke like skrekke­lige som Mørkets herre, men de var skrekkelige, og de var mange. Og dødseterne holdt mer enn tryllestaver; det var rikdom i de maskerte rekkene, og politisk makt, og hemme­lig­heter brukt som utpressing, for å paralysere et samfunn som prøvde å forsvare seg selv.

En gammel og respektert journalist, Jeremias Vingle, etterlyste økte skatter og mobi­li­se­ring. Han ropte ut at det var absurd av de mange å gjemme seg i frykt for de få. Skinnet hans, kun skinnet, ble funnet naglet til redaksjonsveggen neste morgen, ved siden av skinnene av hans hustru og to døtre. Alle ønsket at noe mer kunne bli gjort, og ingen turte å ta ledelsen i å foreslå det. Hvem som enn sto mest fram ble det neste eks­em­pelet.

Helt fram til navnene Jakob og Lilly Potter havnet øverst på den lista.

Og de to kunne ha endt opp døde med tryllestaver i hendene og ikke angret på sine valg, for de var helter; men de hadde også et spedbarn, deres sønn, Harry Potter.

Tårer truet med å oversvømme Harrys øyne. Han tørket dem vekk, i sinne, eller kanskje i desperasjon, jeg kjente ikke disse menneskene, ikke virkelig, de er ikke mine foreldre nå, det er meningsløst å føle seg så trist på deres vegne –

Etter å ha grått inn i heksas kutte, følte Harry seg litt bedre da han så opp og så at også professor McSnurps øyne var tårefylte.

«Så, hva skjedde?», sa Harry, med lav, skjelvende stemme.

«Mørkets herre kom til Gudriksdal,» hvisket professor McSnurp. «Dere skulle ha vært i skjul, men dere ble forrådt. Mørkets herre drepte Jakob, og han drepte Lilly, og til slutt kom han til deg, der du lå i vogga. Han kastet mordforbannelsen på deg, og der og da endte det. Mordforbannelsen er formet av rent hat, og angriper sjelen direkte, skjærer den vekk fra kroppen. Den kan ikke blokkeres, og den som blir truffet, dør. Men du overlevde. Du er den eneste som noensinne har overlevd mordforbannelsen. Den spratt tilbake og traff Mørkets herre, og etterlot seg bare den forbrente kroppen hans og et arr på din panne. Det var enden på skrekkveldet, og vi var fri igjen. Det, Harry Potter, er grunnen til at folk vil se arret på panna di, og hvorfor de vil ta deg i hånda.»

Stormen av gråt som hadde skylt gjennom Harry hadde brukt opp alle tårene hans; han kunne ikke gråte mer, han hadde grått ferdig.

(Og et sted i bakhodet hans var en liten, liten følelse av forvirring, en anelse av at noe ikke stemte med historien; og det skulle ha vært en del av Harrys ferdigheter å legge merke til den lille følelsen, men han var distrahert. For det er en trist regel at når du som mest trenger dine evner som rasjonalist, er sjansen størst for å glemme dem.)

Harry fjernet grepet om professor McSnurp. «Jeg – jeg må tenke over dette,» sa han, og prøvde å holde kontroll på stemmen. Han stirret ned på skoene. «Hm. Du kan fort­sette å kalle dem foreldrene mine, hvis du vil, du må ikke si ’genetiske foreldre’ eller noe sånt. Jeg antar at det ikke er noen grunn til at jeg ikke kan ha to mødre og to fedre.»

Ingen lyd kom fra professor McSnurp.

Og de gikk videre sammen, i stillhet, helt til de sto foran en grandios hvit bygning med enorme bronsedører, og over sto det med innskåret skrift Flirgotts Bank.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.