Kapittel 31: Mellomspill: personlig økonomi

«Men rektor,» argumenterte Harry, og noe av desperasjonen lakk ut i stemmen hans, «det å la alle mine verdier ligge i et udiversifisert hvelv fullt av gullmynter – det er gal­skap, rektor! Det er som om, jeg vet ikke, som å gjøre transfigurasjonseksperimenter uten å først avklare det med en anerkjent autoritet! Man gjør rett og slett ikke sånn med penger!»

Fra det rynkede fjeset til den gamle trollmannen – under en festlig feriehatt som lignet en katastrofal bilkollisjon mellom biler av grønt og rødt tøy – tittet et trist og alvor­lig ansikt ut på Harry.

«Jeg beklager, Harry,» sa Humlesnurr, «og jeg ber om unnskyldning, men det å tillate at du får full kontroll over dine egne finanser ville gi deg altfor mye frihet.»

Harrys munn åpnet seg, og ingen lyd kom ut. Han var, bokstavelig talt, målløs.

«Jeg vil godta at du tar ut fem galleoner til julepresanger,» sa Humlesnurr, «som er mer enn gutt på din alder burde bruke, men det utgjør ingen trussel, slik jeg vurderer det –»

«Jeg kan ikke tro at du sa akkurat det!» buste det ut fra Harrys munn. «Du innrømmer at du er såpass manipulativ?»

«Manipulativ?» sa den gamle trollmannen, med antydning til et smil. «Nei, mani­pu­la­tivt ville være hvis jeg ikke innrømmet det, eller hvis jeg hadde noe dypere motiv bak det åpenbare. Dette er temmelig enkle greier, Harry. Du er fremdeles ikke klar til å delta i spillet, og det ville være dumskap å gi deg tilgang til tusenvis av galleoner som du kan bruke til å skape forstyrrelser på spillebrettet.»


Den muntre travelheten i Diagonallmenningen hadde økt hundre ganger og doblet seg igjen da julen nærmet seg, med alle butikker drapert med briljante troll­manns­kunster som blinket og glitret som om selve julegleden holdt på å forbrenne uten kon­troll og gjøre hele området om til et lystig høytidskrater. Gatene var så fullpakkede med hekser og trollmenn i feststemte og synlige klær at øynene dine ble angrepet omtrent like hardt som ørene; og det var klart, etter den forvirrende variasjonen av handlende å dømme, at Diagonallmenningen ble ansett som en internasjonal attraksjon. Det var hekser kledd i store tøystykker som mumier i håndklær, og trollmenn i formelle floss­hat­ter og badekåper, og små barn så vidt over spedbarnsalder som var dekorert med lys som skinte nesten like klart som butikkene selv, mens foreldrene leide dem gjennom dette magiske vidunderland og lot dem hyle av hjertens lyst. Det var jul med din glede og barn­­lige lyst.

Og midt i alt lyset og all munterheten, et anstrøk av sorteste natt; en kald, mørk at­mos­­fære som ryddet vei noen få dyrebare meter selv midt i all ståheien.

«Nei,» sa professor Krengle med et uttrykk av bitter frastøtelse, som om han nettopp hadde satt tennene i mat som ikke bare smakte forferdelig, men også var moralsk for­kas­te­lig. Det var den typen ansiktsuttrykk en vanlig person kunne tenkes å få etter å ha startet på en kjøttpai, bare for å finne ut at den var råtten og dessuten laget av kattunger.

«Åh, kom igjen,» sa Harry. «Du må da ha noen ideer.»

«Herr Potter,» sa professor Krengle, og leppene formet en meget tynn linje, «jeg gikk med på å være din voksne verge på denne ekspedisjonen. Jeg gikk ikke med på å gi deg råd angående valg av presanger. Jeg gjør ikke jul, herr Potter.»

«Hva med Newtonsmesse?» sa Harry muntert. «Isaac Newton ble faktisk født 25. desember, til forskjell fra enkelte andre historiske personer jeg kunne ha nevnt.»

Dette gjorde ikke inntrykk på professor Krengle.

«Hør her,» sa Harry, «jeg beklager, men jeg er nødt til å gjøre noe spesielt for Fred og Frank og jeg har null peiling på hva jeg egentlig kan velge mellom.»

Professor Krengle lagde en tankefull nynnende lyd. «Du kunne spørre hvilket familie­med­lem de mislikte mest, og så finne en leiemorder. Jeg kjenner noen fra en bestemt eksil­­regjering som er særdeles kompetent, og han ville kunne gi deg kvantumsrabatt på flere Wiltersener.»

«Denne julen,» sa Harry med sin aller dypeste stemme, «gi dine venner … døden i gave.»

Det fikk professor Krengle til å smile. Det gikk helt opp til øynene hans.

«Vel,» sa Harry, «i det minste foreslo du ikke at jeg skulle kjøpe en rotte til dem som kjæledyr –» Harrys munn klappet igjen, og han angret på ordene omtrent så snart som de hadde forlatt munnen hans.

«Unnskyld meg?» sa professor Krengle.

«Ingenting,» sa Harry med en gang, «lang og teit historie.» Og det å fortelle den virket feil, på en måte, kanskje fordi Harry var redd for at professor Krengle ville ha ledd selv om Rulle Wiltersen ikke hadde blitt frisk og alt hadde gått bra …

Og hvor hadde professor Krengle vært hvis han ikke hadde hørt den historien? Harry hadde fått inntrykk av at alle i det magiske Storbritannia kjente til den.

«Men hør nå,» sa Harry, «jeg prøver å styrke deres lojalitet til meg, skjønner du? Å gjøre tvillingene til mine håndlangere? Som det heter i ordtaket: En venn er ikke en du bruker en gang og så kaster ham vekk; en venn er en du bruker på nytt og på nytt. Fred og Frank er to av de aller nyttigste vennene jeg har på Galtvort, professor Krengle, og jeg planlegger å bruke dem på nytt og på nytt. Så hvis du kan hjelpe meg å være litt Smygard her, og foreslå noe som de ville bli svært takknemlige for …» sa Harry, og etterlot seg en åpen invitt.

Man måtte selge inn slike ting på rett måte.

De gikk et godt stykke før professor Krengle snakket igjen, med en stemme som for­melig dryppet av avsmak. «Wiltersen-tvillingene har brukte tryllestaver, herr Potter. De ville bli minnet på din generøsitet med hver formel de kaster.»

Harry klappet hendene sammen i ufrivillig glede. Bare putt pengene på konto hos Oli­vander, og gi herr Olivander beskjed om å aldri gi pengene tilbake – nei, enda bedre; å sende det til Lucifus Malfang hvis Wiltersen-tvillingene ikke møtte opp før starten av deres neste skoleår. «Det er genialt, professor!»

Professor Krengle så ikke ut til å sette pris på komplimentet. «Jeg antar at jeg kan tole­rere julen sett på den måten, herr Potter, skjønt bare så vidt.» Så smilte han lett. «Det vil naturligvis koste deg fjorten galleoner, og du har bare fem.»

«Fem galleoner,» sa Harry, heller snurt. «Jeg tror ikke rektor forstår seg på meg i det hele tatt.»

«Jeg tror,» sa professor Krengle, «at det rett og slett ikke falt ham inn å frykte for kon­se­kvensene hvis du skulle begynne å konsentrere dine evner rundt det å få tak i penger. Skjønt det var lurt av deg å tape, istedenfor å komme med en utilslørt trussel. Av nys­gjer­righet, herr Potter, hva ville du ha gjort hvis jeg ikke hadde snudd meg bort i kjedsomhet mens du, i barnslig trass, telte opp fjong til en verdi av fem galleoner?»

«Vel, det enkleste ville ha vært å låne penger av Draco Malfang,» sa Harry.

Professor Krengle klukket kort. «Ærlig talt, herr Potter.»

Aha, jeg noterer det. «Sannsynligvis ville jeg gjort et par kjendisopptredener. Jeg ville ikke prøvd meg på noe økonomisk forstyrrende bare for å få litt lommepenger.» Harry hadde sjekket, og han ville få tillatelse til å beholde tidsvenderen når han dro hjem i jule­ferien, slik at søvnsyklusen hans ikke begynte å rotere. Men på den annen side var det også mulig at noen holdt utkikk etter magiske spekulanter. Gull og sølv-trikset ville kreve innsats på gompesiden, og startkapital, og gnomene ville muligens bli mistenksomme etter den første syklusen. Og det å starte en ordentlig bank ville være masse arbeid … Harry hadde ikke helt kommet fram til en metode for å bli rik som var rask og garantert effektiv og trygg, så han hadde vært veldig glad da det viste seg at professor Krengle hadde vært så lett å lure.

«Jeg håper at du får de fem galleonene til å vare lenge, siden du telte dem så grundig,» sa professor Krengle. «Jeg tviler på at rektor vil være noe særlig ivrig etter å betro hvelv­nøkkelen din til meg en gang nummer to, når han først finner ut at jeg har blitt narret.»

«Jeg er sikker på at du gjorde ditt beste,» sa Harry i dyp takknemlighet.

«Trenger du hjelp til å finne et trygt sted å oppbevare alle de fjongene, herr Potter?»

«Vel, på en måte,» sa Harry. «Vet du om noen gode investeringsmuligheter, professor Krengle?»

Og de to fortsatte sin vandring, i sin lille sfære av stillhet og isolasjon, gjennom den strålende og travle mengden; og hvis du så nøye etter ville du se at i deres fotspor visnet jule­buketter, blomster døde, og barneleker som spilte muntre klokker endret seg til dypere og mer illevarslende toner.

Harry la merke til det, men han sa ikke noe, bare smilte lett for seg selv.

Alle hadde sin egen måte å feire høytidene på, og julebukken, som fra gammelt av hadde hatt en viss ondskap, var like mye en del av julen som det julenissen var.