Det var nesten midnatt.
Å være oppe sent var enkelt nok for Harry. Han hadde bare latt være å bruke tidsvenderen. Harry fulgte en tradisjon med å beregne søvnsyklusen sin slik at han skulle være våken da julekvelden gikk over til juledagen; fordi selv om han aldri hadde vært ung nok til å tro på julenissen, hadde han en gang vært ung nok til å ha en viss tvil.
Det ville ha vært hyggelig om det hadde vært en mystisk figur som kom inn i huset ditt den natta og la fra seg presanger …
Akkurat da gikk det kaldt nedover ryggen til Harry.
Et hint av noe forferdelig som nærmet seg.
En krypende terror.
En følelse av dommedag.
Harry satte seg rett opp i senga.
Han tittet på vinduet.
«Professor Krengle?» skrek Harry, veldig lavt.
Professor Krengle gjorde en liten løftende bevegelse, og det virket som om Harrys vindu foldet seg inn i rammen. Et kaldt vintergust blåste inn i rommet gjennom gapet, sammen med noen få snøfnugg fra en himmel flekket med grå natteskyer, mellom mørket og stjernene.
«Frykt ikke, herr Potter,» sa forsvarsprofessoren med normal stemme. «Jeg har gitt dine foreldre litt ekstra tung søvn; de vil ikke våkne før jeg har dratt igjen.»
«Det er ikke meningen at noen skal vite hvor jeg er!» sa Harry, og holdt fremdeles ropingen lav. «Til og med uglepost skal leveres til Galtvort, ikke hit!» Harry hadde villig gått med på det; det ville være idiotisk hvis en dødseter kunne vinne hele krigen når som helst bare ved å ugle ham en magisk utløst håndgranat.
Professor Krengle gliste, fra der han sto i bakgården utenfor vinduet. «Åh, ingen grunn til bekymring, herr Potter. Du er godt beskyttet mot sporingsformler, og det er lite sannsynlig at noen fullblods ville tenke på å se etter i telefonkatalogen.» Gliset ble bredere. «Og det tok adskillig innsats å komme seg forbi de magiske hindringene som rektor har plassert rundt dette huset – skjønt alle som visste adressen din kunne jo bare vente utenfor og angripe deg neste gang du går ut.»
Harry glante på professoren en stund. «Hva gjør du her?» sa han til slutt.
Smilet forlot professor Krengles ansikt. «Jeg er kommet for å be om unnskyldning, herr Potter,» sa forsvarsprofessoren stille. «Jeg skulle ikke ha snakket så strengt til deg som jeg –»
«Ikke gjør det,» sa Harry. Han tittet ned på pleddet som han klemte rundt pyjamasen sin. «Bare la være.»
«Har jeg fornærmet deg så mye?» sa professor Krengles stille stemme.
«Nei,» sa Harry. «Men det vil du hvis du ber om unnskyldning.»
«Forstått,» sa professor Krengle, og stemmen hans ble øyeblikkelig fast. «Så, hvis jeg skal behandle deg som en likemann, herr Potter; så ville jeg si at du grovt har brutt den etiketten som gjelder mellom vennlige smygardinger. Hvis du ikke for tida spiller spillet mot noen, så må du ikke blande deg i deres planer på den måten, ikke uten å spørre dem på forhånd. For du kan ikke vite hva deres virkelige hensikt er, og heller ikke hvilken innsats de kan tenkes å tape. Det ville markere deg som deres fiende, herr Potter.»
«Jeg beklager,» sa Harry, med akkurat den samme stille tonefallet som professor Krengle hadde brukt.
«Unnskyldning godtatt,» sa professor Krengle.
«Men,» sa Harry, fremdeles stille, «du og jeg må virkelig snakke mer om politikk, ved nærmere anledning.»
Professor Krengle sukket. «Jeg vet at du misliker nedlatenhet, herr Potter –»
Det var litt av en underdrivelse.
«Men det ville være enda mer nedlatende,» sa professor Krengle, «hvis jeg ikke uttrykte det klart. Du mangler noe livserfaring, herr Potter.»
«Og vil alle som har tilstrekkelig livserfaring være enige med deg, da?» sa Harry rolig.
«Hva godt gjør livserfaring for en som spiller rumpeldunk?» sa professor Krengle og trakk på skuldrene. «Jeg tror du vil endre mening etter hvert, etter at alt du har stolt på feiler deg, og du har blitt mer kynisk.»
Forsvarsprofessoren sa dette som om det var det vanligste utsagnet i verden, innrammet av mørket og stjernene og den skyflekkede himmelen, mens et eller to snøfnugg blåste forbi ham i den bitende vinterlufta.
«Hvilket minner meg på,» sa Harry. «God jul!»
«Jeg antar det,» sa professor Krengle. «Når alt kommer til alt, hvis det ikke er en unnskyldning, så må det være en julegave. Den aller første jeg noensinne har gitt, faktisk.»
Harry hadde ikke engang startet å lære seg latin ennå så han kunne lese den eksperimentelle dagboka til Roger Bacon, og han våget knapt åpne munnen for å spørre.
«Ta på vinterjakka,» sa professor Krengle, «eller ta en varme-eliksir hvis du har en; og møt meg utenfor, under stjernene. Jeg skal se om jeg kan vedlikeholde det litt lenger denne gangen.»
Harry brukte et øyeblikk på å prosessere ordene, og så spurtet han til jakkeskapet.
Professor Krengle vedlikeholdt stjerneskinnsformelen i mer enn en time, skjønt forsvarsprofessorens ansikt så anstrengt ut, og måtte sette seg ned etter en stund. Harry protesterte kun én gang, og ble hysjet på.
De krysset grensen fra juleaften til juledagen inne i det tidløse tomrommet der jordas rotasjon ikke betydde noen ting; den ene, sanne, evigvarende Stille natt.
Og akkurat som lovet, sov Harrys foreldre søtt gjennom det hele, helt til Harry var trygt tilbake på rommet og forsvarsprofessoren hadde gått.