Kapittel 37: Kardinalfeil

Sola skinte klart, lufta var klar, elevene var klare og foreldrene var klare; rent var det brolagte gulvet på plattform 9,75, og lavt hang vintersola på himmelen klokka 9.45 på morgenen, 5. januar 1992. Noen av de yngre elevene hadde på seg votter og skjerf, men de fleste hadde bare kuttene sine; de var tross alt trollmenn.

Etter at Harry hadde flyttet seg vekk fra landingsplattformen tok han av seg skjerf og jakke, åpnet en luke i kofferten, og pakket vekk vintertøyet.

Et langt øyeblikk sto han der og lot januarlufta bite i kroppen, bare for å se hvordan det føltes.

Harry tok fram trollmannskutten sin og risten den på seg.

Og til slutt trakk Harry fram tryllestaven sin; og han kunne ikke la være å tenke på foreldrene han nettopp hadde kysset farvel, eller på verden med sine problemer som han forlot.

Med en merkelig skyldfølelse for det uunngåelige, sa Harry «Thermos.»

Varmen strømmet gjennom ham.

Og Gutten-som-overlevde var tilbake.

Harry gjespet og strakk på seg, og følte seg mer dorsk enn noe annet nå ved enden av ferien. Han hadde ikke spesielt lyst til å lese noe i skolebøkene sine, ikke engang i litt seriøs science fiction, denne morgenen; det han trengte var noe helt lettsindig som kunne oppta oppmerksomheten hans …

Vel, det ville ikke bli så vanskelig å få til, hvis han var villig til å gi slipp på fire fjong.

Dessuten, hvis Aftenprofeten var korrupt og Kleggen var den eneste konkurrerende avisen, så kunne det godt være noen undertrykte ekte nyheter i den.

Harry labbet over til den samme aviskiosken som forrige gang, og lurte på om Kleggen kunne toppe overskriften han hadde sett sist.

Selgeren startet å smile da Harry nærmet seg, og så endret mannens ansikt seg brått, da han fikk øye på arret.

«Harry Potter?» gispet selgeren.

«Nei, herr Durian,» sa Harry, idet øynene dukket kort ned til mannens navneskilt, «bare en forbløffende imitasjon –»

Og så stoppet Harrys stemme nede i halsen hans, idet han fikk øye på øvre halvdel av Kleggen.

FULL SEER RØPER HEMMELIGHET:
MØRK HERRE KOMMER TILBAKE

Et kjapt øyeblikk prøvde Harry å kontrollere ansiktet sitt, før han innså at det å ikke bli sjokkert på mange måter kunne være like avslørende –

«Unnskyld meg,» sa Harry. Stemmen han hørtes litt alarmert ut, og han ante ikke en gang om det var for avslørende, eller akkurat hva hans normale reaksjon ville være hvis han ikke visste noe. Han hadde brukt for mye tid sammen med smygardinger, han glemte hvordan han holdt hemmeligheter skjult fra vanlige mennesker. Fire fjong traff disken. «En Kleggen, takk.»

«Åh, ingen grunn til bekymring, herr Potter!» sa selgeren raskt og viftet med hen­dene. «Det er – nei, samme kan det være, bare –»

En avis fløy gjennom lufta og traff Harrys fingre, og han brettet den opp.

FULL SEER RØPER HEMMELIGHET:
MØRK HERRE KOMMER TILBAKE
GIFTER SEG MED DRACO MALFANG

«Den er gratis,» sa selgeren, «for deg, mener jeg –»

«Neida,» sa Harry. «Jeg hadde tenkt til å kjøpe den uansett.»

Selgeren tok myntene, og Harry leste videre.

«Gosj,» sa Harry et halvt minutt senere, «du får en seer full på seks krus whisky og han røper alle mulige hemmelige ting. Jeg mener, hvem ville ha trodd at Sirius Svaart og Petter Pittelpytt i hemmelighet var samme person?»

«Ikke jeg,» sa selgeren.

«De har til og med et bilde av de to sammen, så vi vet hvem det er som i hemmelighet er samme person.»

«Jepp,» sa selgeren. «Temmelig smart forkledning, spørru meg.»

«Og jeg er i hemmelighet sekstifem år gammel.»

«Du ser’ke halvparten så gammal ut,» sa selgeren elskverdig.

«Og jeg er forlovet med Hermine Grang, og Bellatrix DeMons, og Lulla Lunekjær, og aha, Draco Malfang også …»

«Ligger an te’ å bli et int’resangt bryllup,» sa salgsmannen.

Harry tittet opp fra avisen, og sa i en hyggelig tone, «Vet du, først hørte jeg at Lulla Lunekjær var sinnssyk, og så lurte jeg på om hun virkelig var det, eller om hun bare fant på ting og kniste for seg selv hele tida. Så leste jeg min andre Kleggen-overskrift og be­stem­te meg for at hun ikke kunne være sinnssyk, jeg mener, det kan ikke være lett å finne på disse tingene, man kan ikke gjøre det ved et uhell. Og vet du hva jeg tenker ? Jeg tror at hun må være gal allikevel. Når vanlige mennesker prøver å finne på ting, så kommer det ikke ut som dette her. Noe er nødt til å gå virkelig feil med innsiden av hodet ditt før det er dette som kommer ut når du starter å finne på ting!»

Selgeren stirret på Harry.

«Men seriøst,» sa Harry. «Hvem leser disse greiene?»

«Du,» sa selgeren.

Harry gikk for å lese avisen si.

Han satte seg ikke ned ved det samme bordet rett ved, der han hadde sittet med Draco den gangen han hadde gjort seg klar til å gå på toget første gang. Det virket som å friste skjebnen til å gjenta seg selv.

Det var ikke bare at hans første uke ved Galtvort hadde vært, skulle man tro Kleggen, femtifire år lang. Det var mer slik, etter Harrys ydmyke mening, at livet hans ikke trengte noen nye tråder av kompleksitet.

Så Harry fant en liten jernstol et annet sted, et stykke unna folkemengden og den til­fel­dige dempede svisjelyden når foreldre immiverte inn med barna; og satte seg ned for å lese Kleggen for å se om den inneholdt noen undertrykte nyheter.

Og utenom den åpenbare galskapen (himmelen hjelpe alle sammen hvis noe av det var sant) så var det en god porsjon romantisk sladder; men ingenting som egentlig ville være spesielt viktig selv om det var sant.

Harry leste nettopp om Magidepartementets foreslåtte ekteskapslov, å forby alle ekte­skap, da –

«Harry Potter,» sa en silkebløt stemme som sendte et adrenalinsjokk strømmende gjennom Harrys blod.

Harry tittet opp.

«Lucifus Malfang,» sa Harry med trett stemme. Neste gang skulle han gjøre det som faktisk var lurt – å vente utenfor, i gompe-delen av King’s Cross, fram til 10.55.

Lucifus bøyde hodet svakt, noe som sendte det lange, hvite håret drivende lett over skul­drene. Mannen bar fremdeles på den samme stokken, sortlakkert med et slangehode i sølv til håndtak, og noe med grepet om stokken sa stille dette er et våpen med dødelig kraft, ikke jeg er svak og må støtte meg på denne. Ansiktet var uttrykksløst.

To menn sto på hver side av ham, øynene deres var konstant på vakt, og begge hadde tryllestavene i lavt grep. De to flyttet seg som en enkelt organisme med fire bein og fire armer, Krabbe-og-Gurgel senior, og Harry trodde han kunne gjette hvem som var hvem, men det betydde ikke egentlig noe. De var bare et vedheng til Lucifus, like sikkert som om de hadde vært de to tærne lengst til høyre på hans venstre fot.

«Jeg beklager at jeg forstyrrer deg, herr Potter,» sa den bløte silkestemmen. «Men du har ikke besvart noen av mine ugler; og dette, tenkte jeg, kunne være min eneste sjanse til å møte deg.»

«Jeg har ikke mottatt noen av dine ugler,» sa Harry rolig. «Humlesnurr sendte dem ikke videre, antar jeg. Men jeg ville ikke ha besvart dem hvis jeg hadde fått dem, utenom via Draco. Hvis jeg skulle samhandle direkte med deg, uten at Draco visste om det, ville det være et overtramp i vennskapet vårt.»

Vær så snill å gå, vær så snill å gå …

De grå øynene glitret mot ham. «Så, det er din holdning …» sa Malfang senior. «Vel, jeg skal spille med en stund. Hva var din hensikt i å manøvrere din gode venn, min sønn, inn i en offentlig allianse med den jenta?»

«Åh,» sa Harry lett, «det er åpenbart, ikke sant? Når Draco samarbeider med Grang vil han innse at gompefødte er menneskelige, de også, når alt kommer til alt. Bwa. Ha. Ha.»

Et minimalt hint av et smil beveget seg over Lucifus’ lepper. «Ja, det høres ut som om en av Humlesnurrs planer. Hvilket det ikke er.»

«Ikke i det hele tatt,» sa Harry. «Det er en del av mitt spill med Draco, og ikke noe Hum­lesnurr har noe med, og det er alt jeg vil si.»

«La oss slutte med lekene,» sa Malfang senior, og de grå øynene ble plutselig hardere. «Hvis mine mistanker er riktige, så ville du knapt gjøre som Humlesnurr ba deg om uansett, herr Potter.»

En kort pause.

«Så, du vet det,» sa Harry, med kald stemme. «Si meg. Når, nøyaktig, forsto du det?»

«Da jeg leste ditt svar til professor Krengles lille tale,» sa den hvithårede mannen og klukklo barskt. «Jeg var forvirret, først, for det virket ikke som om det var i din egen interesse; det tok mange dager før jeg forsto hvem som hadde interesse av det, og så ble alt til slutt klart. Og det er også tydelig at du er svak, på noen måter, om ikke på alle.»

«Svært smart av deg,» sa Harry, fremdeles kjølig. «Men kan hende tar du feil av mine interesser.»

«Det kan være.» Et hint av stål kom inn i silkestemmen. «Faktisk så er det akkurat det jeg frykter. Du spiller merkelige spill med min sønn, med formål jeg ikke klarer å gjette. Det er ikke en vennligsinnet handling, og du kan knapt la være å forvente at jeg bryr meg!»

Lucifus lente seg på stokken med begge hender nå, og begge de hendene hadde hvitnet, og livvaktene hans hadde plutselig blitt mer vaktsomme.

Et slags instinkt inne i Harry formulerte en påstand om at det ville være en veldig dårlig ide å vise sin redsel, å la Lucifus se at han kunne skremmes. De var uansett på en offentlig jern­bane­stasjon –

«Jeg synes det er interessant,» sa Harry, og plasserte stål inn i sin egen stemme, «at du tror jeg kunne tjene på å gjøre Draco noe vondt. Men det er irrelevant, Lucifus. Han er min venn, og jeg forråder ikke mine venner.»

«Hva?» hvisket Lucifus. Ansiktet viste rent sjokk.

Så –

«Selskap,» sa en av lakeiene, og Harry tenkte ut fra stemmen at dette måtte være Krabbe senior.

Lucifus rettet seg opp og snudde seg, og et misbilligende hves unnslapp ham.

Nilus nærmet seg, og så redd, men bestemt ut, rett bak en høy kvinne som slett ikke så redd ut.

«Madam Langballe,» sa Lucifus iskaldt.

«Herr Malfang,» svarte damen med tilsvarende is. «Er du en plage for vår Harry Potter?»

Bjeffet av latter som kom fra Lucifus hørtes merkelig bittert ut. «Ah, det kan jeg ikke tenke meg. Kommet for å beskytte ham fra meg, har du?» Det hvithårede hodet vendte seg mot Nilus. «Og dette burde da være herr Potters lojale løytnant, den siste ætling av Langballe, Nilus, selv-titlet av Kaos. Så merkelig verden snur og vender på seg. Noen ganger tror jeg den må være helt gal.»

Harry hadde ingen anelse om hva han skulle si til det, og Nilus så forvirret ut, og redd.

«Jeg tviler på at det er verden som er gal,» sa madam Langballe. Stemmen hennes fikk en hoverende tone. «Det virker som om du er i dårlig humør, herr Malfang. Gjorde talen til vår kjære professor Krengle at du mistet noen allierte?»

«Det var en smart nok måte å rakke ned på mine evner på,» sa Lucifus kaldt, «men bare effektivt overfor de tåpene som tror at jeg virkelig var en dødseter.»

«Hva?» sprutet det ut fra Nilus.

«Jeg var under Befalio, unge mann,» sa Lucifus og hørtes trett ut. «Den mørke herren kunne knapt ha begynt å rekruttere fra fullblodsfamilier uten støtte fra adelsslekta Malfang. Jeg avslo tilbudet, og han sikret seg meg uansett, rett og slett. Hans egne dødsetere visste ikke noe om det før senere, derfor har jeg det falske merket; skjønt siden jeg ikke vir­ke­lig var villig, så er jeg ikke bundet av det. Noen dødsetere tror fremdeles at jeg var den fremste av dem; og for nasjonens fred lot jeg dem tro det, for å holde dem under kon­troll. Men jeg var ikke så tåpelig at jeg støttet den gale eventyreren av fri vilje –»

«Ignorer ham,» sa madam Langballe, rettet til både Harry og Nilus. «Han må bruke resten av livet på å late som, i frykt for ditt vitnemål under verifiserum.» Sagt med ond­skaps­full tilfredsstillelse.

Lucifus snudde avvisende ryggen sin til henne, og sto ansikt til ansikt med Harry igjen. «Kunne du be denne gamle hurpa om å forsvinne, herr Potter?»

«Det tror jeg ikke,» sa Harry tørt. «Jeg foretrekker å omgås den delen av Malfang-slekta som er på min egen alder.»

Det ble en lengre pause etter dette. De grå øynene saumfar ham.

«Naturligvis …» sa Lucifus sakte. «Jeg føler meg dum nå. Hele tida latet du bare som om du ikke hadde noen ide om hva vi snakket om.»

Harry møtte blikket hans og sa ingenting.

Lucifus løftet stokken et par centimeter og støtte den hardt i bakken.

Verden forsvant i blek tåke, alle lyder ble stille, det var ingenting i hele universet uten­om Harry og Lucifus Malfang og den slangehodede stokken.

«Min sønn er mitt hjerte,» sa Malfang senior, «den siste tingen av verdi jeg har i denne verden, og dette sier jeg deg i en vennligsinnet ånd: hvis han kommer til skade, ville jeg bruke resten av livet på hevn. Men så lenge min sønn ikke kommer til skade, så ønsker jeg deg lykke til i dine bestrebelser. Og siden du ikke har spurt meg om noe annet, så vil jeg heller ikke spørre deg om noe annet.»

Så forsvant den bleke tåka, og en rasende madam Langballe kom til syne, blokkert fra å bevege seg framover av Krabbe senior; nå hadde hun tryllestaven sin framme.

«Hvordan våger du!» freste hun.

Lucifus’ mørke kutte virvlet rundt ham, og det hvite håret, idet han vendte seg mot Gurgel senior. «Vi vender tilbake til Malfanghus.»

Så tre krakk! av eksivering, og de var borte.

Stillhet fulgte.

«Kjære himmel,» sa madam Langballe. «Hva dreide det der seg om?»

Harry trakk hjelpeløst på skuldrene. Så tittet han på Nilus.

Det var svette på Nilus’ panne.

«Takk skal du ha, Nilus,» sa Harry. «Jeg satte virkelig stor pris på hjelpen din, Nilus. Og nå, Nilus, tror jeg kanskje at du skal sette deg ned litt.»

«Ja, general,» sa Nilus, og istedenfor å komme bort til en av de andre stolene ved siden av Harry, kollapset han halvveis til han ble sittende på bakken.

«Du har forårsaket mange endringer i min sønnesønn,» sa madam Langballe. «Jeg liker noen av dem, men ikke alle.»

«Send meg en liste over hva som er hva,» sa Harry, «så skal jeg se hva jeg kan gjøre.»

Nilus stønnet, men sa ingenting.

Madam Langballe klukklo. «Det skal jeg, unge mann; takk skal du ha.» Stemmen hennes senket seg. «Herr Potter … talen som ble holdt av professor Krengle er noe vår nasjon lenge har trengt å høre. Det samme kan jeg ikke si om din kommentar til den.»

«Jeg vil ta din mening til etterretning,» sa Harry mildt.

«Det håper jeg virkelig at du gjør,» sa madam Langballe, og snudde seg mot sin søn­ne­­sønn igjen. «Trenger jeg fremdeles å –»

«Det er helt greit at du drar nå, bestemor,» sa Nilus. «Jeg greier meg bra på egen hånd denne gangen.»

«Nåh, det liker jeg,» sa hun, og poppet og forsvant som en såpeboble.

De to guttene satt stille et øyeblikk.

Nilus snakket først, med trett stemme. «Du kommer til å prøve å rette på alle de en­drin­gene hun liker, ikke sant?»

«Ikke alle,» sa Harry uskyldig. «Jeg må bare forsikre meg om at jeg ikke korrumperer deg.»


Draco så veldig bekymret ut. Hodet hans kastet hele tida raske blikk rundt seg, til tross for det faktum at Draco hadde insistert på at de skulle gå ned i Harrys koffert, og å bruke en ordentlig Stillus-formel og ikke bare den som gjorde lyden uklar.

«Hva var det du sa til far?» sprutet Draco ut med, det øyeblikket Stillus-formelen tok effekt og lydene fra Plattform 9 ¾ forsvant.

«Jeg … hør, kan du si meg hva han sa til deg, før han slapp deg av?», sa Harry.

«At hvis det virket som om du truet meg så skulle jeg fortelle det til ham straks,» sa Draco. «Og at jeg skulle fortelle det til ham umiddelbart dersom det var noe jeg gjorde som kunne være en trussel mot deg! Far tror at du er farlig, Harry; hva det nå enn var du sa til ham i dag så skremte det ham! Det er ikke en god ide å skremme far!»

Åh, oppsann …

«Hva snakket dere om?» forlangte Draco å få vite.

Harry lente seg trett tilbake i den lille foldestolen som var på bunnen av koffertens hule. «Vet du, Draco, akkurat som det fundamentale spørsmålet i rasjonalitet er ‘Hva er det jeg tror at jeg vet og hvordan tror jeg at jeg vet det?’, så er det også en kardinalfeil, en tenkemåte som er det motsatte av dette. Som de gamle greske filosofene. De hadde absolutt ingen anelse om hva som foregikk, så de gikk rundt og sa ting som ‘alt er vann’ eller ‘alt er ild’, og de spurte aldri seg selv, ‘Vent et øyeblikk, selv om alt er vann, hvordan i all verden kunne jeg vite det?’ De spurte ikke seg selv om de hadde noe bevis som skilte den muligheten fra alle de andre mulighetene du kunne tenke deg; bevis som de høyst sannsynlig ikke ville finne hvis teorien ikke var sann –»

«Harry,» sa Draco, med anstrengt stemme, «Hva snakket du med far om?»

«Jeg vet ikke, faktisk,» sa Harry, «så det er veldig viktig at jeg ikke bare finner på ting så jeg ikke –»

Harry hadde aldri hørt noen skrike i skrekk i en fullt så høy toneart før.