Plystre. Tikk. Bzzzt. Ding. Glorp. Popp. Splatt. Ring. Tut. Puff. Kling. Boble. Pip, Knekk. Vusj. Hiss. Pfft. Virvle.
Professor Pirrevimp hadde i stillhet overrakt Harry et brettet pergament i formeltimen den mandagen, og lappen hadde sagt at Harry skulle oppsøke rektor når det passet ham; og på en slik måte at ingen andre ville legge merke til det, spesielt ikke Draco Malfang eller professor Krengle. Hans engangspassord for steingurgen skulle være ‘prippen lammegribb’. Denne hadde blitt fulgt av en bemerkelsesverdig kunstnerisk blekktegning av professor Pirrevimp som stirret strengt på ham; tegningens øyne blunket innimellom; og underst på lappen, med tre streker under, var frasen IKKE HAVNE I TRØBBEL.
Så Harry hadde altså gjort seg ferdig med transfigurasjonstimen, og studert med Hermine, og spist middag, og snakket med løytnantene sine; og til slutt, da klokka slo ni, gjort seg selv usynlig, hoppet tilbake til klokka seks, og gikk trett mot gurgen, den revolverende steintrappa, tredøra, rommet fullt av rare ting, og den sølvskjeggede figuren til rektor.
Denne gangen så Humlesnurr heller seriøs ut, det vanlige smilet manglet, og han hadde på seg pyjamas i mørkere og mer alvorlig purpur enn vanlig.
«Takk for at du kom, Harry,» sa rektor. Den gamle trollmannen reiste seg fra tronen sin og begynte sakte å vandre rundt i rommet mellom alle de merkelige gjenstandene. «Først, – har du med deg notatene fra gårsdagens hendelse med Lucifus Malfang?»
«Notater?» kom det forvirret fra Harry.
«Men du må da sikkert ha skrevet det ned …» sa den gamle trollmannen, og stemmen stoppet opp.
Harry følte seg heller flau. Ja, hvis du nettopp hadde snublet deg gjennom en mystisk konversasjon full av betydningsfulle hint som du ikke forsto, så ville jo den absolutt åpenbare tingen være å skrive ned alt umiddelbart etterpå, før minnet bleknet, så du kunne prøve å finne ut av det senere.
«Ja vel,» sa rektor, «fra hukommelsen, da.»
Harry gjentok litt fårete samtalen som best han kunne, og kom omtrent halvveis før han innså at det ikke var lurt å fortelle alt mulig til den muligens-sinnssyke rektoren, i alle fall ikke uten å tenke det igjennom først; men på den annen side var Lucifus definitivt en bad guy og Humlesnurrs motstander, så det var sannsynligvis en god ide å fortelle ham det; og Harry hadde allerede begynt å snakke, og det var for sent å prøve å beregne ting nå …
Harry fullførte berettelsen så ærlig han klarte.
Humlesnurrs ansikt ble fjernere ettersom Harry fortalte, og mot slutten var det et eldgammelt uttrykk hos ham, og en fasthet i lufta.
«Vel,» sa Humlesnurr. «Jeg foreslår at du gjør alt du kan for at Malfangs arving ikke kommer til skade, må jeg altså få lov til å si. Og jeg vil gjøre det samme.» Rektor skar en grimase, fingrene trommet lydløst på den blekksorte overflaten til en plakett med ordet Leliel inngravert. «Og jeg synes det ville være svært klokt om du unngikk all interaksjon med lord Malfang i framtida.»
«Avskar du uglene fra ham til meg?» sa Harry.
Rektor stirret på Harry et langt øyeblikk, så nikket han motvillig.
Av en eller annen grunn følte ikke Harry seg så sint som han burde ha vært. Kanskje det kunne skyldes at Harry syntes det var veldig lett å sympatisere med rektors synsvinkel akkurat nå. Selv Harry kunne forstå hvorfor Humlesnurr ikke ønsket at han skulle ha direkte kontakt med Lucifus Malfang; det virket ikke som en ond handling.
Ikke på samme måte som da rektor utsatte Zabini for utpressing … noe de bare hadde Zabinis ord for, og Zabini var ekstremt langt unna troverdig; faktisk var det vanskelig å se hvorfor Zabini ikke bare ville fortelle den historien som skaffet ham mest sympati fra professor Krengle …
«Jeg har et forslag. Hva hvis, istedenfor at jeg protesterer, så kan jeg si at jeg forstår hensikten din,» sa Harry, «og du kan fortsette å avskjære uglene mine, men du forteller meg hvem de er fra?»
«Jeg har stoppet en lang rekke ugler som var ment for deg, er jeg redd,» sa Humlesnurr mykt. «Du er en kjendis, Harry, og du ville fått dusinvis av brev hver dag, noen fra langt utenfor dette landet, hvis jeg ikke avviste dem.»
«Det,» sa Harry, og følte på en gryende indignasjon, «synes jeg er å gå litt for langt –»
«Mange av disse brevene,» sa den gamle trollmannen stille, «vil be deg om ting du ikke kan gjøre. Jeg har ikke lest dem, naturligvis; bare sendt dem tilbake ulest til avsenderen. Men jeg kjenner innholdet, for jeg mottar dem også. Og du er for ung, Harry, til å få hjertet ditt knust seks ganger før frokost hver morgen.»
Harry tittet ned på skoene sine. Han burde insistere på å få lese brevene og dømme selv, men … det var en liten røst av fornuftig sans inne i ham, og den skrek svært høyt akkurat nå.
«Takk,» mumlet Harry.
«Den andre grunnen til at jeg ba deg om å komme hit,» sa den gamle trollmannen, «var at jeg ønsket å konsultere din unike genialitet.»
«Transfigurasjon?» sa Harry, overrasket og smigret.
«Nei, ikke den unike genialiteten,» sa Humlesnurr. «Si meg, Harry. Hva slags ondskapens gjerninger kunne du få i stand hvis en desperant fikk lov til å komme inn på Galtvorts område?»
Det viste seg etter hvert at professor Krengle hadde bedt om, eller snarere forlangt, at elevene fikk teste ferdighetene mot en ekte desperant etter at de hadde lært seg ordene og bevegelsene til skytsvergeformelen.
«Professor Krengle er ikke i stand til å kaste skytsvergeformelen selv,» sa Humlesnurr, mens han sakte vandret mellom merkelige dingser. «Noe som aldri er et godt tegn. Men på den annen side fortalte han meg dette faktum helt frivillig i den diskusjonen der han forlangte at eksterne instruktører skal bli bragt inn for å lære bort skytsvergeformelen til alle elever som ønsket å lære den; han tilbød seg å betale utgiftene selv, hvis jeg ikke ville det. Dette imponerte meg i betraktelig grad. Men nå insisterer han på å få inn en desperant –»
«Rektor,» sa Harry stille, «professor Krengle tror veldig sterkt på å prøve ferdighetene på ordentlig i realistiske kampomgivelser. Det å ønske å få inn en desperant er fullstendig passende med rollen hans.»
Nå ga rektor Harry et merkelig blikk.
«Rollen hans?» sa den gamle trollmannen.
«Jeg mener,» sa Harry, «det er fullstendig konsistent med den måten professor Krengle vanligvis …» Harry sporet av. Hvorfor hadde han brukt de ordene?
Rektor nikket. «Så du har den samme følelsen som jeg har; at det er et påskudd. Et svært rimelig påskudd, i sannhet; mer så enn du kanskje innser. Ofte vil trollmenn som virker å være ute av stand til å kaste en skytsvergeformel plutselig få det til når en virkelig desperant er i nærheten; de går fra ikke et eneste lite lysglimt til en full korporlig skytsverge. Hvorfor det er slik, vet ingen; men slik er det.»
Harry skar en grimase. «Ja vel, men da ser jeg virkelig ikke hvorfor det er grunn til mistenksomhet –»
Rektor kastet armene ut som om han var hjelpeløs. «Harry, forsvarsprofessoren har bedt meg om å ta inn det mørkeste av alle vesener til Galtvort. Jeg må være mistenksom.» Rektor sukket. «Og allikevel, desperanten vil være bevoktet, omringet av vaktformler, i et kraftig bur; jeg vil være der selv for å holde øye med den hele tida – jeg kan ikke tenke på noe forferdelig den kunne gjøre. Men kan hende er jeg bare ikke i stand til å se det. Og derfor spør jeg deg.»
Harry stirret på rektor med munnen åpen. Han var så sjokkert at han ikke en gang klarte å føle seg smigret.
«Meg?» sa Harry.
«Ja,» sa Humlesnurr med antydning til et smil. «Jeg gjør mitt beste for å forvente mine fienders handlinger; å begripe deres skrudde sinn og forutse deres onde tanker. Men jeg ville aldri ha forestilt meg å kvesse en håsblåsings bein om til våpen.»
Harry lurte på om den der noensinne ville bli glemt.
«Rektor,» sa Harry trett, «jeg vet at det ikke høres bra ut, men helt seriøst: jeg er ikke ond, jeg er bare veldig kreativ –»
«Jeg sa ikke at du var ond,» sa Humlesnurr seriøst. «Det er noen som sier at det å forstå ondskap er det å bli ond; men de bare later som om de er vise. Snarere er dét ondt som ikke kjenner kjærlighet, og ikke tør å forestille seg kjærlighet, og ikke noensinne kan forstå kjærlighet uten å opphøre å være ond. Og jeg mistenker at du kan forestille deg veien inn til mørke trollmenns sinn langt bedre enn jeg noensinne har klart; og allikevel kjenner du til kjærlighet selv. Så, Harry.» Rektors øyne var konsentrerte. «Hvis du var i professor Krengles sko, hva slags ugjerninger kunne du stelt i stand etter at du narret meg til å tillate en desperant på Galtvorts område?»
«Vent, vent, vent,» sa Harry, og i halvsvime kom han seg bort til stolen foran rektors skrivebord og satte seg ned. Det var en stor, komfortabel stol denne gang, ikke en trekrakk, og Harry følte seg nærmest omgitt av møbelet da han sank ned.
Humlesnurr ba ham om å være smartere enn professor Krengle.
Punkt en: Harry var mer glad i professor Krengle enn i Humlesnurr.
Punkt to: Hypotesen var at forsvarsprofessoren planla å gjøre noe ondt, og i den konjunktivformen burde Harry hjelpe rektor med å forhindre det.
Punkt tre …
«Rektor,» sa Harry, «hvis professor Krengle faktisk planlegger noe, er jeg ikke sikker på om jeg klarer å være smartere enn ham. Han har mye mer erfaring enn meg.»
Den gamle trollmannen ristet på hodet, og klarte på en eller annen måte å gi et særdeles alvorlig inntrykk på tross av smilet. «Du undervurderer deg selv.»
Det var første gang noensinne at noen hadde sagt det til Harry.
«Jeg husker,» fortsatte den gamle trollmannen, «en ung mann i dette selvsamme kontor, kald og kontrollert mens han tok et oppgjør med husstyreren til huset Smygard, og presset sin egen rektor til å beskytte sine klassekamerater. Og min tro er at den unge mannen er sluere enn professor Krengle, sluere enn Lucifus Malfang; at han vil vokse opp til å bli selve Voldemorts likemann. Det er denne mannen jeg ønsker å rådføre meg med.»
Harry undertrykte grøsningen som gikk gjennom ham med det navnet, og skar en tankefull grimase mot rektor.
Hvor mye vet han … ?
Rektor hadde sett Harry i klørne på sin mysteriøse mørke side, så dypt som Harry noen gang hadde sunket i den. Harry husket fremdeles hvordan det hadde vært å se på, usynlig og tidsvendt, at hans fortids-selv hadde stått opp mot de eldre smygardingene; gutten med arret på panna som ikke oppførte seg som andre. Selvsagt ville rektor ha lagt merke til noe pussig med gutten på kontoret sitt …
Og Humlesnurr hadde konkludert at hans kjæle-helt hadde sluhet nok til å matche sin skjebnebestemte fiende, Den mørke herren.
Hvilket ikke var å be om så mye, når man tenkte på at Mørkets herre hadde plassert et fullt synlig mørkt merke på alle sine tjeneres venstre arm, og at han hadde slaktet hele klosteret som lærte bort kampkunsten han hadde ønsket å lære –
Nok sluhet til å matche professor Krengle ville derimot være et problem av en helt annen størrelsesgrad.
Men det var også tydelig at rektor ikke ville være fornøyd før Harry ble helt kald og mørk, og kom opp med en form for svar som hørtes imponerende slu ut … og det burde helst ikke faktisk komme i veien for at professor Krengle kunne lære bort Forsvar …
Og selvsagt ville Harry gå til sin mørke side og tenke igjennom det fra den synsvinkelen, bare for å være oppriktig, og også for sikkerhets skyld.
«Fortell meg alt,» sa Harry, «om hvordan desperanten skal bli bragt inn hit, og hvordan den skal bevoktes.»
Humlesnurrs øyenbryn hevet seg et øyeblikk, og så begynte den gamle trollmannen å snakke.
Desperanten ville bli transportert til Galtvorts område av en trio svartspanere, alle tre personlige kjenninger av Humlesnurr, og alle tre i stand til å kaste en korporlig skytsvergeformel. De ville bli møtt på grensen til området av Humlesnurr, som ville frakte desperanten gjennom Galtvorts vaktformler –
Harry spurte om passerseddelen var permanent eller midlertidig – om noen rett og slett kunne få inn den samme desperanten dagen etter.
Passerseddelen var midlertidig (svarte rektor med et anerkjennende nikk), og forklaringen fortsatte: desperanten ville være plassert i et bur med gitter av solid titan, ikke transfigurert, men ekte smidd; ettersom tida gikk ville en desperants nærvær korrodere metallet til støv, men ikke på en enkelt dag.
Elevene som ventet på tur ville holde seg godt unna desperanten, bak to korporlige skytsverger uavbrutt vedlikeholdt av to av de tre svartspanerne. Humlesnurr ville vente ved desperantens bur med sin skytsverge. En enslig elev ville nærme seg desperanten; og Humlesnurr ville ta ned skytsvergen sin; og hvis de feilet, ville Humlesnurr bringe skytsvergen opp igjen før eleven kunne lide noen permanent skade. Tidligere duellmester professor Pirrevimp ville også holde seg i nærheten mens det var elever til stede, bare for å gi økt sikkerhetsmargin.
«Hvorfor skal bare du vente ved desperanten?» sa Harry. «Jeg mener, burde det ikke være deg pluss en svartspaner –»
Rektor ristet på hodet. «De ville ikke motstå den gjentatte eksponeringen for desperanten, hver gang jeg tar ned skytsvergen.»
Og hvis Humlesnurrs skytsverge av en eller annen grunn skulle feile, mens en av elevene fremdeles var nær desperanten, så ville den tredje svartspaneren kaste en ny korporlig skytsverge og sende den for å skjerme eleven …
Harry dultet, dyttet og pirket i planen, men han kunne ikke se noen brister i sikkerheten.
Så Harry trakk pusten dypt, sank enda lenger ned i stolen, lukket øynene, og husket:
«Og det blir … fem poeng? Nei, la oss runde det opp til ti poeng fra Ravnklo for unødvendig småprat.»
Kulden kom saktere nå, mer motvillig; Harry hadde ikke vært mye i kontakt med sin mørke side i det siste …
Harry måtte gjennomgå hele den eliksirtimen i hukommelsen, før blodet kjølnet tilstrekkelig til å frambringe dødelig krystallinsk klarhet.
Og så tenkte han på desperanten.
Og det var åpenbart.
«Desperanten er en distraksjon,» sa Harry. Kulden var tydelig i stemmen, siden det var det Humlesnurr ønsket og forventet. «En stor, iøynefallende trussel, men når alt kommer til alt lett å forholde seg til, og enkel å forsvare seg mot. Så mens hele din oppmerksomhet er fokusert på desperanten vil den virkelige planen utfolde seg et annet sted.»
Humlesnurr stirret på Harry et øyeblikk, og ga så et sakte nikk.
«Ja …» sa rektor. «Og jeg tror at jeg vet hva det kan være en distraksjon fra, hvis professor Krengle har onde hensikter … takk, Harry.»
Rektor stirret fremdeles på Harry med et merkelig uttrykk i de eldgamle øynene.
«Hva?» sa Harry med et hint av irritasjon, siden kulden fremdeles var i blodet hans.
«Jeg har et annet spørsmål til den samme unge mannen,» sa rektor. «Det er noe jeg har undret på selv i lengre tid, uten å ha klart å forstå det. Hvorfor?» Et hint av smerte i stemmen. «Hvorfor ville noen med vilje gjøre seg selv til et monster? Hvorfor gjøre ondt bare for å gjøre ondt? Hvorfor Voldemort?»
Plystre, bzzzt, tikk, ding, puff, splatt …
Harry glodde overrasket på rektor.
«Hvordan skulle jeg vite det?» sa Harry. «Er det meningen at jeg på magisk vis skal forstå Mørkets herre fordi jeg er helten, eller noe?»
«Ja!» sa Humlesnurr. «Min egen store fiende var Grindelwald, og ham forsto jeg særdeles godt. Grindelwald var mitt mørke speil, den mannen jeg så lett kunne ha vært, hvis jeg hadde gitt etter for fristelsen til å tro at jeg var en god person, og derfor alltid hadde rett. For alles beste, det var slagordet hans; og han trodde fullt og helt på det, selv mens han rev hele Europa i filler som et såret dyr. Og ham overvant jeg til slutt. Men etter ham kom Voldemort, for å ødelegge alt jeg hadde beskyttet i England.» Smerten var nå tydelig i Humlesnurrs stemme, og den vistes i ansiktet hans. «Han gjorde handlinger som var langt verre enn Grindelwalds verste, skrekk for skrekkens skyld. Jeg ofret alt bare for å holde ham tilbake, og jeg forstår fremdeles ikke hvorfor! Hvorfor, Harry? Hvorfor gjorde han det? Han var aldri min skjebnebestemte fiende, men din; så hvis du i det hele tatt har noen ideer, Harry, så vær så snill å fortelle meg! Hvorfor?»
Harry stirret ned på hendene sine. Sannheten var at Harry ennå ikke hadde lest seg opp på Den mørke herren, og akkurat nå hadde han ikke den fjerneste anelse. Og det virket ikke akkurat som et svar rektor ville ønske å høre. «Kanskje for mange mørke ritualer? I starten tenkte han at han bare skulle gjøre ett, men det ofret en del av hans gode side, og det gjorde ham mindre skeptisk til å utføre andre mørke ritualer, så han utførte flere og flere i en positiv tilbakekoblingssyklus helt til han endte opp som et ekstremt mektig monster –»
«Nei!» Nå hørtes smerten tydelig i rektors stemme. «Jeg kan ikke tro på det, Harry! Det må være noe mer enn det!»
Hvorfor skulle det det? tenkte Harry, men sa det ikke, fordi det var tydelig at rektor trodde at universet var en historie og hadde en handling; og at store tragedier ikke fikk lov til å hende unntatt av tilsvarende store, betydningsfulle grunner. «Jeg beklager, rektor. Det virker ikke spesielt som om Den mørke herren er mitt mørke speil, ikke i det hele tatt. Det er ikke noe jeg finner det minste grann fristende ved å nagle huden til Jeremias Vingles familie fast til veggen i en avisredaksjon.»
«Har du ingen visdom å dele?» sa Humlesnurr. Det var bønn i den gamle trollmannens stemme, nesten trygling.
Ondskap hender, tenkte Harry, det har ingen mening og det lærer oss ikke noe, unntatt å ikke være ond? Mørkets herre var sannsynligvis bare en egoistisk jævel som ikke brydde seg om hvem han skadet, eller en idiot som gjorde idiotiske feil som kunne vært unngått, men som fikk snøballen til å rulle. Det er ingen skjebne som ligger bak de store ondskapene i verden; hvis Hitler hadde kommet inn på arkitektskolen slik han ønsket, ville hele Europas historie vært annerledes; hvis vi levde i et univers der forferdelige ting bare fikk skje hvis det var gode grunner, så ville de rett og slett ikke skje i det hele tatt.
Og ingenting av det der var, åpenbart, det rektor ønsket å høre.
Den gamle trollmannen så fremdeles på Harry, der han sto over en liten dings som så ut som en frossen liten røyksky, med smertefull desperasjon i de eldgamle, ventende øynene.
Vel, det var ikke noe vanskelig å høres vis ut. Det var mye enklere enn å være intelligent, faktisk, siden du ikke trengte å si noe overraskende eller komme opp med noen ny innsikt. Du bare lot hjernens mønstergjenkjennende programvare fullføre klisjeen, og bruke hva det nå var for dyp visdom du tidligere hadde lagret.
«Rektor,» sa Harry oppriktig, «jeg vil helst ikke definere meg selv ut fra mine fiender.»
På en eller annen måte, selv midt i all virvlingen og tikkingen, ble det en slags stillhet.
Det der hadde kommet ut noe mer dypt vist enn Harry hadde tenkt.
«Du er kan hende svært vis, Harry …» sa rektor sakte. «Jeg skulle virkelig ønske … at jeg kunne ha blitt definert ut fra mine venner.» Smerten i stemmen hans hadde vokst seg dypere.
Harrys sinn fortet seg å lete etter noe annet dypt vist å si som kanskje ville gjøre den uventede kraften i slaget litt mykere.
«Eller kanskje,» sa Harry mykere, «så er det fienden som skaper griffingen; slik det er vennen som skaper håsblåsingen og ambisjonen som skaper smygardingen. Jeg vet at det alltid, i hver generasjon, er problemet som skaper vitenskapsmannen.»
«Det er en forferdelig skjebne du dømmer mitt hus til, Harry,» sa rektor. Smerten var fremdeles til stede i stemmen hans. «For nå som du først kommenterer det, tror jeg at jeg i stor grad ble skapt av mine fiender.»
Harry stirret ned på hendene sine, der de lå i fanget hans. Kanskje han bare burde holde kjeft mens han fremdeles var på plussiden.
«Men du har besvart spørsmålet mitt,» sa Humlesnurr litt mykere, som til seg selv. «Jeg burde ha innsett at det var en smygardings nøkkel. For sin egen ambisjon; alt på grunn av sin egen ambisjon; og det vet jeg, enskjønt ikke hvorfor …» En kort stund stirret Humlesnurr inn i det store intet, så rettet han seg opp, og øynene fokuserte på Harry igjen.
«Og du, Harry,» sa rektor, «du gir deg selv tittelen vitenskapsmann?» Stemmen hadde linjer av overraskelse og mild misbilligelse.
«Liker du ikke vitenskap?» sa Harry litt trett. Han hadde håpet at Humlesnurr ville være noe gladere i gompeting.
«Jeg antar at det er nyttig for de uten tryllestaver,» sa Humlesnurr og rynket panna. «Men det virker å være en merkelig ting å definere seg selv etter. Er vitenskap like viktig som kjærlighet? Som vennlighet? Er det vitenskap som gjør deg glad i Minerva McSnurp? Er det vitenskap som gjør at du bryr deg om Hermine Grang? Vil det være vitenskap du vender deg til, når du prøver å vekke varme i Draco Malfangs hjerte?»
Den triste tingen her, vet du, er at du sannsynligvis tror at du nettopp ytret et slags utrolig vist argument som vant diskusjonen.
Ok, hvordan skulle man utforme et motsvar på en måte som gjorde at det også hørtes utrolig vist ut …
«Du er ikke ravnkloing,» sa Harry med rolig verdighet, «så det har kan hende ikke falt deg inn at det å respektere sannheten, og søke den alle dager hele livet, også kan være en verdig handling.»
Rektors øyenbryn hevet seg. Og så sukket han. «Hvordan ble du så vis, så ung …?» Den gamle trollmannen hørtes trist ut mens han sa det. «Kanskje det vil vise seg å være verdifullt for deg.»
Bare for å imponere eldgamle trollmenn som er i overkant imponert av seg selv, tenkte Harry. Han var faktisk litt skuffet over Humlesnurrs godtroenhet; Harry hadde ikke akkurat jugd, men Humlesnurr virket altfor imponert over Harrys evne til å prise ting så de hørtes viktige ut, istedenfor å omtale dem i dagligdags språk slik Richard Feynman hadde gjort med sin visdom …
«Kjærlighet er viktigere enn visdom,» sa Harry, bare for å teste grensene for Humlesnurrs toleranse for fullstendig åpenbare klisjeer fullført av ren mønstergjenkjenning helt uten noen form for detaljert analyse.
Rektor nikket alvorlig, og sa, «For visst.»
Harry reiste seg opp fra stolen og strakk ut armene. Vel, da får jeg vel bare gå og elske et eller annet, da, det kommer nok til å hjelpe meg til å overvinne Mørkets herre. Og neste gang du ber meg om råd skal jeg bare gi deg en klem –
«Denne dagen har du hjulpet meg stort, Harry,» sa rektor. «Nå er det bare en siste ting jeg ønsker å spørre den unge mannen om.»
Flott.
«Fortell meg, Harry,» sa rektor (og nå hørtes stemmen hans mest forvirret ut, selv om det fremdeles var et hint av smerte i øynene), «hvorfor frykter mørke trollmenn døden så sterkt?»
«Øh,» sa Harry, «beklager, men jeg må nesten støtte de mørke trollmennene på den der.»
Vusj, hves, ring, glorp, popp, boble –
«Hva?» sa Humlesnurr.
«Døden er dårlige greier,» sa Harry, og forkastet visdom til fordel for klar kommunikasjon. «Veldig dårlig. Ekstremt dårlig. Å være redd for døden er som å være redd for et svært, digert monster med giftige hoggtenner. Det gir faktisk veldig mye mening, og indikerer ikke på noen måte at du har et psykologisk problem.»
Rektor stirret på ham som om han nettopp hadde gjort seg om til en katt.
«Okei,» sa Harry, «la meg si det på denne måten. Vil du dø? Fordi hvis du vil det, så har gompene en egen telefon man kan ringe til hvis man tenker på selvmord –»
«Når tida er inne,» sa den gamle trollmannen stille. «Ikke før. Jeg ville aldri skynde meg fram til den dagen, ei heller nekte den når den kommer.»
Harry skar en alvorlig grimase. «Det høres ikke ut som om du har en spesielt sterk vilje til å leve, rektor!»
«Harry …» Den gamle trollmannens stemme begynte å høres litt hjelpeløs ut; og han hadde nå vandret bort til et sted der sølvskjegget hans, ubemerket, hadde svevet ned i en gullfiskbolle av krystallglass, og nå fikk en grønnaktig teint som krøp oppover hårene. «Jeg tror at jeg kanskje ikke uttrykte meg klart nok. Mørke trollmenn er ikke ivrige etter å leve. De frykter døden. De strekker seg ikke opp mot solas lys, men flykter fra den kommende natta ned i svært mye mørkere huler som de lager selv, uten måne eller stjerner. Det er ikke liv de begjærer, men udødelighet; og deres trang er så sterk at de vil ofre sine egne sjeler! Vil du leve evig, Harry?»
«Ja, og det vil du også,» sa Harry. «Jeg ønsker å leve en dag til. I morgen vil jeg fremdeles ønske å leve en dag til. Derfor ønsker jeg å leve evig, bevist ved induksjon av positive heltall. Hvis du ikke ønsker å dø, betyr det at du ønsker å leve evig. Hvis du ikke ønsker å leve evig, betyr det at du ønsker å dø. Man må gjøre enten det ene eller det andre … Jeg når ikke fram til deg her, gjør jeg.»
De to kulturene stirret på hverandre tvers over en stor kløft av ikke sammenliknbare størrelser.
«Jeg har levd i hundre og ti år,» sa den gamle trollmannen stille (og tok skjegget ut av bollen, og ristet på det for å få ut fargen). «Jeg har sett og gjort en lang rekke ting; altfor mange av dem er ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett eller gjort. Og allikevel angrer jeg ikke på å være i live, for det å se at elevene mine vokser er en glede jeg ikke har begynt å gå lei av. Men jeg ønsker ikke å leve så lenge at jeg blir lei av det! Hva ville du gjøre med evigheten, Harry?»
Harry pustet dypt. «Møte alle interessante mennesker i hele verden, lese alle gode bøker og så skrive noe som var enda bedre, feire mitt første barnebarns tiårsdag på månen, feire mitt første tipp-tipp-tipp-tippoldebarns hundrede bursdag ved Saturns ringer, lære de dypeste og endelige reglene ved naturen, forstå bevissthetens natur, finne ut hvorfor noe i det hele tatt eksisterer, besøke andre stjerner, oppdage utenomjordiske skapninger, skape utenomjordiske skapninger, gjensynsmøte med fest for alle sammen på den andre siden av Melkeveien når vi er ferdige med å utforske hele greia, møte alle andre som var født på Den Gamle Jorda for å se på når sola til slutt slukker, og jeg pleide å bekymre meg for det å finne en måte å unnslippe dette universet på før det går tomt for negentropi men jeg har langt større håp nå som jeg har oppdaget at fysikkens såkalte lover mer er valgfrie retningslinjer.»
«Jeg forsto ikke så mye av det,» sa Humlesnurr. «Men jeg må spørre om dette er ting du virkelig begjærer så desperat, eller om du bare ser for deg dem for å kunne se for seg å ikke være trett og lei, mens du stadig løper vekk fra døden.»
«Livet er ikke en endelig liste av ting du kan krysse av for før du får lov til å dø,» sa Harry bestemt. «Det er livet, du bare fortsetter å leve det. Hvis jeg ikke gjør de tingene der er det fordi jeg har funnet noe enda bedre å gjøre.»
Humlesnurr sukket. Fingrene hans trommet på ei klokke; da de berørte den, endret tallene seg til udechiffrerbar skrift, og viserne hoppet til andre posisjoner i noen sekunder. «I det usannsynlige tilfellet at jeg får lov til å henge videre med til jeg er hundre og femti,» sa den gamle trollmannen, «så tror jeg ikke at jeg ville ha noe imot det. Men to hundre år ville absolutt være for mye av en god ting.»
«Ja, vel,» sa Harry, med litt tørr stemme mens han tenkte på mamma og pappa og deres tilmålte tid hvis Harry ikke gjorde noe med det, «jeg mistenker, rektor, at hvis du kom fra en kultur der mennesker var vant til å leve i fire hundre år, så ville det å dø som tohundreåring virke akkurat like tragisk for tidlig som det å dø som, la oss si, åtti.» Harrys stemme ble hard på det siste ordet.
«Kanskje,» sa den gamle trollmannen fredsommelig. «Jeg ville ikke ønske å dø før mine venner gjør det; ei heller å leve etter at alle er gått bort. Den vanskeligste tida er når de du har elsket mest går bort før deg; og allikevel lever andre fremdeles, og du må fortsette for deres skyld …» Humlesnurrs øyne var fiksert på Harry, og de begynte å bli triste. «Ikke sørg for mye over meg, Harry, når min tid er inne; jeg kommer til å være sammen med de jeg lenge har savnet, på vårt neste store eventyr.»
«Åh!» sa Harry idet han plutselig innså noe. «Du tror på et liv etter døden. Jeg hadde det inntrykket at trollmenn ikke har religion?»
Tut. Biiip. Thud.
«Hvordan kan du ikke tro på det?» sa rektor og så ut som han var helt satt ut. «Harry, du er en trollmann! Du har sett spøkelser!»
«Spøkelser,» sa Harry med flat stemme. «Du mener som de tingene i portretter, lagrede minner og oppførsel uten noen bevissthet eller liv, tilfeldig trykket inn i omgivelsene av magistrålingen som følger den voldelige døden til en trollmann –»
«Jeg har hørt den teorien,» sa rektor, og stemmen ble skarp, «gjentatt av trollmenn som mistar kynisme for visdom, som tror at det å se ned på andre er å opphøye seg selv. Det er en av de dummeste ideene jeg har hørt på hundre og ti år! Nei, spøkelser lærer ikke og vokser ikke, fordi dette ikke er der de hører til! Sjeler er ment å gå videre, det er ikke noe liv som gjenstår for dem her! Og hvis ikke spøkelser, så hva med Sløret? Hva med Oppstandelsessteinen?
«Ålreit,» sa Harry og forsøkte å holde stemmen rolig, «jeg vil høre på bevisene dine, fordi det er det vitenskapsmenn gjør. Men først, rektor, la meg fortelle deg en liten historie.» Harrys stemme skalv. «Du vet, da jeg kom hit, da jeg gikk av toget fra King’s Cross, jeg mener ikke i går, men tilbake i september; da jeg gikk av toget da, rektor, så hadde jeg aldri sett et spøkelse. Jeg forventet ikke spøkelser. Så da jeg så dem, rektor, gjorde jeg noe virkelig dumt. Jeg trakk forhastede slutninger. Jeg, jeg trodde det var et liv etter døden, jeg trodde at ingen noensinne egentlig hadde dødd, jeg trodde at alle som den menneskelige rase noensinne hadde tapt egentlig hadde det bra, jeg trodde trollmenn kunne snakke med mennesker som hadde gått videre, at det bare krevdes den rette formelen for å hente dem tilbake, at trollmenn kunne gjøre det; jeg trodde jeg kunne møte mine foreldre som døde for meg, og fortelle dem at jeg har hørt om det offeret de gjorde, og at jeg hadde begynt å kalle dem min mor og far –»
«Harry,» hvisket Humlesnurr. Vann glitret i den gamle trollmannens øyne. Han tok et steg nærmere fra sin posisjon på kontoret –
«Og så,» spyttet Harry ut, og raseriet tok plass i stemmen hans; det kalde raseriet på universet fordi det var slik og på ham selv fordi han hadde vært så dum, «så spurte jeg Hermine og hun sa at de bare var etterbilder, brent inn i steinen i slottet når en trollmann døde, som silhuettene på veggene i Hiroshima. Og jeg burde ha visst det! Jeg skulle ha visst det selv uten å spørre! Jeg burde ikke ha trodd på det i tretti sekunder en gang! Fordi hvis mennesker har sjel så ville det ikke finnes en slik ting som hjerneskade; hvis sjelen din kunne fortsette å snakke etter at hele hjernen din var borte, hvordan kunne skade på venstre hjernehalvdel ta vekk taleevnen din? Og professor McSnurp, da hun fortalte meg om hvordan mine foreldre hadde dødd, så oppførte hun seg ikke som om de bare hadde dratt på en lang reise til et annet land, som om de hadde emigrert til Australia tilbake i seilskutenes tid, som er den måten folk ville oppføre seg på hvis de faktisk visste at døden bare er å reise et annet sted; hvis de har harde beviser for et liv etter døden, istedenfor å finne opp ting for å trøste seg selv, så ville det forandre alt, det ville ikke spille noen rolle at alle hadde mistet noen i krigen; det ville være litt trist, men ikke forferdelig! Og jeg hadde allerede lagt merke til at folk i trollmannsverdenen ikke oppfører seg slik! Så jeg burde ha visst bedre! Og det var da jeg visste at mine foreldre virkelig var døde og borte for alltid, at det ikke var noe igjen av dem, at jeg aldri ville få sjansen til å møte dem og, og, og de andre barna trodde jeg gråt fordi jeg var redd for spøkelser –»
Den gamle trollmannens ansikt var skrekkslagent, han åpnet munnen for å si noe –
«Så fortell meg, rektor! Fortell meg om bevisene! Men ikke våg å overdrive en eneste liten detalj, fordi hvis du gir meg falskt håp igjen, og jeg finner ut senere at du løy eller pyntet litt på sannheten, så kommer jeg aldri til å tilgi deg! Hva er sløret?»
Harry løftet hendene og tørket kinnene, mens glassdingsene på kontoret stoppet å vibrere etter det siste skriket hans.
«Sløret,» sa den gamle trollmannen med bare lett skjelving i stemmen, «er en stor steinportal som står forvart i Mysteriedepartementet; en portal til de dødes land.»
«Og hvordan vet noen det?» sa Harry. «Ikke fortell meg hva du tror, fortell meg hva du har sett!»
Den fysiske manifestasjonen av barrieren mellom verdener var en stor steinportal, gammel og høy med en skarp topp, med et slitt svart slør lik overflaten på en vannpytt, utstrakt mellom steinene; alltid i raslende bevegelse fra den stadige enveistrafikken av sjeler. Hvis du sto ved Sløret, kunne du høre stemmene til de døde kalle på deg; alltid kallende hvisking som bare nesten kunne forstås; stemmene ble høyere og flere hvis du forble der og forsøkte å høre, som om de forsøkte å kommunisere; og hvis du lyttet for lenge, ville du gå for å møte dem, og i det øyeblikket du berørte Sløret ville du bli sugd inn og aldri hørt fra igjen.
«Det høres ikke en gang ut som en interessant svindel,» sa Harry, med roligere stemme nå som det ikke var noe som kunne få ham til å håpe, eller få ham til å bli sint for å få håp knust. «Noen bygde en steinportal, lagde litt blafrende overflate inne i den som Forsvant alt den berørte, og fortryllet den til å hviske til folk og hypnotisere dem.»
«Harry …» sa rektor, og begynte å se litt bekymret ut. «Jeg kan fortelle deg sannheten, men hvis du nekter å høre den …»
Heller ikke interessant. «Hva er Oppstandelsessteinen?»
«Det burde jeg ikke fortelle deg,» sa rektor sakte, «men jeg frykter hva din vantro kan forårsake … så hør, da, Harry, vær vennlig å høre …»
Oppstandelsessteinen var en av de tre legendariske dødstalismanene, i slekt med kappen til Harry. Oppstandelsessteinen kunne kalle sjeler tilbake fra de døde – å hente dem tilbake til de levendes verden, skjønt ikke som de var. Kadmon Peffermell brukte steinen til å bringe tilbake sin tapte kjæreste fra døden, men hennes hjerte forble hos de døde, og ikke i de levendes verden. Og med tida gjorde det ham gal, og han drepte seg selv for å virkelig få være sammen med henne igjen.
I all høflighet reiste Harry hånda si.
«Ja?» sa rektor nølende.
«Den åpenbare testen for å se om Oppstandelsessteinen virkelig kaller tilbake de døde, eller bare projiserer et bilde fra brukerens minne, er å stille et spørsmål som du ikke vet svaret på, men som den døde personen ville vite, og som definitivt kan verifiseres i denne verden. For eksempel, hent tilbake –»
Så tok Harry en kort pause, fordi denne gangen hadde han klart å tenke ett skritt i forkant av det tungen ville si, raskt nok til å ikke si det første navnet og testen som hadde dukket opp i hodet hans.
«… din døde kone, og spørre henne hvor hun la sin mistede ørering, eller noe sånt som det,» endte Harry. «Har noen gjort noen tester av den typen?»
«Oppstandelsessteinen har vært tapt i århundrer, Harry,» sa rektor stille.
Harry trakk på skuldrene. «Vel, jeg er en vitenskapsmann, og jeg er alltid villig til å bli overbevist. Hvis du virkelig tror at Oppstandelsessteinen kan kalle de døde tilbake – så må du også tro at en slik test ville fungere, ikke sant? Så, vet du noe om hvor denne steinen kanskje kan finnes? Jeg har allerede fått én dødstalisman under svært mystiske omgivelser, og, vel, vi vet jo begge hvordan verdens rytme fungerer når det gjelder denne typen ting.»
Humlesnurr glante på Harry.
Harry glante likeverdig tilbake på rektor.
Den gamle trollmannen strøk en hånd over panna og mumlet, «Dette er galskap.»
(På en eller annen måte klarte Harry å la være å le.)
Og Humlesnurr ba Harry om å hente fram Usynlighetskappen fra pungen; etter anvisning fra rektor stirret Harry på innsiden av kappens bakside til han så det, svakt tegnet mot sølvveven i bleknet karmosinrødt som størknet blod, symbolet til Dødstalismanene: et triangel, med en sirkel tegnet på innsiden, og en linje som delte dem begge.
«Takk skal du ha,» sa Harry høflig. «Jeg skal sørge for å holde et ekstra øye åpent for en stein med et slikt merke. Har du noen annen form for bevis?»
Humlesnurr så ut til å kjempe en intern kamp mot seg selv. «Harry,» sa den gamle trollmannen, med økende stemmekraft, «det er en farlig vei du går inn på nå; jeg er ikke sikker på at jeg gjør det rette ved å si dette, men jeg må få deg vekk fra denne veien! Harry, hvordan kunne Voldemort ha overlevd kroppens død hvis han ikke hadde en sjel?»
Og det var tidspunktet da Harry innså at det var nøyaktig én person som opprinnelig hadde fortalt professor McSnurp at Mørkets herre fremdeles var i live, i første omgang; og det var den sinnssyke rektoren på deres galehus av en skole, som trodde at verden ble styrt av klisjeer.
«Godt spørsmål,» sa Harry, etter en intern debatt rundt hvordan han skulle fortsette dette. «Kanskje han fant en måte å duplisere kraften i Oppstandelsessteinen på, bare at han på forhånd lastet inn en komplett kopi av hjernetilstanden. Eller noe sånt.» Harry var plutselig langt fra sikker på at han forsøkte å komme opp med en forklaring på noe som faktisk hadde skjedd. «Men når vi snakker om det, kunne du kanskje bare fortsatt samværet vårt med å fortelle alt du vet om hvordan Mørkets herre overlevde, og hva som kreves for å drepe ham?» Hvis han i det hele tatt fremdeles eksisterer som mer enn overskrifter i Kleggen.
«Du lurer ikke meg, Harry,» sa den gamle trollmannen; ansiktet så eldgammelt ut nå, og hadde linjer skapt av mer enn tårer. «Jeg vet hvorfor du virkelig spør det spørsmålet. Nei, jeg leser ikke sinnet ditt, jeg trenger ikke det; din nøling avslører deg! Du søker hemmeligheten bak Mørkets herre udødelighet for å bruke den selv!»
«Feil! Jeg ønsker hemmeligheten bak Mørkets herres udødelighet for å bruke den for alle!»
Tikk, sprake, fisle …
Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr bare sto der og stirret på Harry med munnen gapende vid åpen.
(Harry ga seg selv et fullført-merke for mandag, siden han hadde klart å overlaste en annen persons hode fullstendig før dagen var over.)
«Og i tilfelle jeg ikke var tydelig nok,» sa Harry, «når jeg sier alle så mener jeg alle gomper også, ikke bare alle trollmenn.»
«Nei,» sa den gamle trollmannen og ristet på hodet. Stemmet hevet seg. «Nei, nei, nei! Dette er galskap!»
«Bwa ha ha!» sa Harry.
Den gamle trollmannens ansikt var stramt av sinne og bekymring. «Voldemort stjal boka der han hentet denne hemmeligheten; den var ikke der da jeg gikk for å se etter den. Men jeg vet så mye som dette, og så mye vil jeg fortelle deg: hans udødelighet var født av et ritual som var forferdelig og mørkt, svartere enn den dypeste natt! Og det var Stina, stakkars søte Stina, som døde for det; hans udødelighet krevde et offer, det krevde mord –»
«Vel, jeg skal åpenbart ikke popularisere en metode for udødelighet som krever at noen drepes! Det ville jo ødelegge hele poenget!»
En forvirret pause.
Sakte begynte den gamle trollmannens ansikt å gi slipp på sinnet, skjønt bekymringen var der fremdeles. «Du ville ikke bruke et ritual som krever menneskeoffer.»
«Jeg vet ikke hva du tar meg for, rektor,» sa Harry kjølig, mens han merket at hans eget sinne steg i ham, «men la oss ikke glemme at jeg er den som gjerne vil at mennesker skal leve! Den som ønsker å redde alle sammen! Du er han som synes at døden er fantastisk og at alle burde dø!»
«Nå føler jeg meg lettere fortapt, Harry,» sa den gamle trollmannen. Nok en gang begynte føttene hans å frakte ham rundt i det merkelige kontoret. «Jeg vet ikke hva jeg skal si.» Han plukket opp en krystallkule som så ut til å inneholde en hånd i flammer, og så inn i den med et trist uttrykk. «Bare at du misforstår meg kraftig … jeg ønsker ikke at alle skal dø, Harry!»
«Du bare ønsker ikke at noen skal være udødelige,» sa Harry med en betydelig porsjon ironi. Det virket som om elementære logiske tautologier som Alle x: Dø(x) = Ikke eksistere x: Ikke dø(x) lå utenfor resonneringsevnen til verdens mektigste trollmann.
Den gamle trollmannen nikket. «Jeg er mindre redd enn jeg var, men fremdeles svært bekymret for deg, Harry,» sa han stille. Hånda hans, litt skrukkete av tida, men fremdeles sterk, plasserte krystallballen trygt tilbake i holderen. «For frykten for døden er en bitter ting; en sykdom i sjelen som gjør mennesker forvridd og forvrengt. Voldemort er ikke den eneste mørke trollmannen som har gått nedover den sørgelige stien, skjønt jeg frykter at han har tatt det lengre enn noen før ham.»
«Og du tror at du ikke er redd for døden?» sa Harry, og prøvde ikke en gang å maskere vantroen i stemmen.
Den gamle trollmannens ansikt var fredfullt. «Jeg er ikke perfekt, Harry, men jeg tror jeg har akseptert døden som en del av meg selv.»
«Ja, riktig,» sa Harry. «Men, skjønner du, det er den lille greia som heter kognitiv dissonans, eller for å si det enklere, rognebær som vi sier er sure bare fordi de henger høyt og vi ikke kan få tak i dem uansett. Hvis folk ble slått i hodet med klubber en gang i måneden, og ingen kunne gjøre noe med det, så ville det ganske raskt komme all verdens filosofer, som latet som om de var vise som du kalte det; som ville finne alle slags forbløffende fordeler med å bli slått i hodet med ei klubbe en gang i måneden. Slik som, det gjør deg tøffere, eller det gjør deg lykkeligere de dagene du ikke blir slått med ei klubbe. Men hvis du gikk bort til noen som ikke ble slått, og du spurte dem om de hadde lyst til å begynne, i bytte for de forbløffende fordelene, så ville de si nei. Og hvis du ikke hadde måttet dø, hvis du kom fra et eller annet sted der ingen en gang hadde hørt om døden, og jeg foreslo for deg at det ville være en forbløffende fantastisk vidunderlig stor ide at folk skulle bli rynkete og gamle og til slutt slutte å eksistere, så, da, ja, du ville umiddelbart ha halt meg av gårde til et asyl for mentalt syke mennesker! Så hvorfor ville noen på noen måte tenke en tanke så dum at døden er en god ting? Fordi du er redd for den, fordi du ikke virkelig ønsker å dø, og den tanken gjør så vondt inni deg at du må rasjonalisere den vekk, gjøre noe for å bedøve smerten, så du ikke trenger å tenke på det –»
«Nei, Harry,» sa den gamle trollmannen. Ansiktet hans var vennlig; hånda hans rørte i en opplyst vanndam som lagde små musikalske lyder da fingrene hans rørte rundt. «Skjønt jeg kan forstå hvorfor du tenker på den måten.»
«Ønsker du å forstå Mørkets herre?» sa Harry, med hard og barsk stemme. «Så må du lete inne i den delen av deg som flykter, ikke fra døden, men fra frykten for døden; som finner den frykten så vanskelig å bære at den vil omfavne døden som en venn, kjæle med den, forsøke å bli ett med natta så den kan tenke seg selv som herren over undergrunnen. Du har tatt det mest fryktelige av onder og kalt det godt! Med bare en liten skrudd tvist ville den samme delen av deg selv myrde uskyldige, og kalle det vennskap. Hvis du kan kalle døden bedre enn livet så kan du vri ditt moralske kompass til å peke hvor som helst –»
«Jeg tror,» sa Humlesnurr, og ristet vanndråper fra hånda til lyden av små klirrende klokker, «at du forstår mørke trollmenn svært godt, uten enda å være en selv.» Dette ble sagt ytterst seriøst, og uten anklage. «Men din forståelse av meg, frykter jeg, er ganske manglende.» Den gamle trollmannen smilte nå, og det var vennlig latter i stemmen.
Harry forsøkte å ikke bli kaldere enn han allerede var; fra et eller annet sted veltet det inn i sinnet hans et flammende inferno av motvilje, over Humlesnurrs nedlatenhet, og all latteren som den vise gamle tosken hadde brukt istedenfor argumenter. «Det artige er, vet du, at jeg trodde Draco Malfang kom til å være så vanskelig som dette å snakke til; og istedenfor, i hans barnslige uskyld, var han hundre ganger sterkere enn deg.»
Et uttrykk av overraskelse kom til syne på den gamle trollmannens ansikt. «Hva mener du?»
«Jeg mener,» sa Harry med bitende stemme, «at Draco faktisk tok sin egen tro på alvor og tenkte igjennom ordene mine istedenfor å kaste dem ut av vinduet ved å smile med hyggelig overlegenhet. Du er så gammel og vis, du kan ikke engang legge merke til noe jeg sier! Ikke forstå, legge merke til!»
«Jeg har lyttet til deg, Harry,» sa Humlesnurr, og så mer alvorlig ut, «men å lytte er ikke alltid å være enig. Men hvis vi legger bort uenigheten, hva er det du tror jeg ikke forstår?»
At hvis du virkelig trodde på et liv etter døden, så ville du gå ned til St. Mungos og drepe Nilus’ foreldre, Allinda og Frank Langballe, så de kan reise videre på deres ‘neste store eventyr’ istedenfor å la dem ligge der i sin permanent skadede tilstand –
Harry klarte så vidt, så vidt, å stoppe seg selv fra å si det høyt.
«Ålreit,» sa Harry kjølig. «Så vil jeg besvare ditt opprinnelige spørsmål. Du spurte hvorfor mørke trollmenn frykter døden. Lat som, rektor, at du virkelig tror på sjeler. Lat som at hvem som helst kunne verifisere sjelers eksistens når som helst; lat som om ingen gråter i begravelser fordi de vet at deres kjære fremdeles er i live. Nå, kan du se for deg å ødelegge en sjel? Å rive den i filler, så det ikke gjenstår noe som kan reise ut på det neste store eventyret? Kan du forestille deg hvilken forferdelig ting det ville være, den verste forbrytelsen som hadde blitt begått i hele universets historie, som du ville gjøre alt for å forhindre fra å skje en eneste gang? Fordi det er hva døden virkelig er – tilintetgjørelsen av en sjel!»
Den gamle trollmannen stirret på ham, med et trist uttrykk i øynene. «Jeg antar at jeg faktisk forstår nå,» sa han stille.
«Åh,» sa Harry. «Forstår hva?»
«Voldemort,» sa den gamle trollmannen. «Nå, til sist, forstår jeg ham. Fordi for å kunne tro at verden virkelig er slik, så må du tro at det ikke er noen rettferdighet i den; at den er spunnet ut av mørke i sin kjerne. Jeg spurte deg hvorfor han ble et monster, og du kunne ikke gi noen grunn. Og hvis jeg kunne spørre ham, så antar jeg at svaret hans ville bli: Hvorfor ikke?»
De sto og stirret inn i hverandres øyne, den gamle trollmannen i sin kappe, og den unge gutten med det lynformede arret på panna.
«Fortell meg, Harry,» sa den gamle trollmannen, «vil du til sist bli et monster?»
«Nei,» sa gutten, med jernets fasthet i stemmen.
«Hvorfor ikke?» sa den gamle trollmannen.
Den unge gutten sto svært rank, haken holdt høy og stolt, og han sa: «Det er ingen rettferdighet i naturens lover, rektor; ingen term for rimelighet i bevegelsenes likninger. Universet er verken ondt eller godt, det bryr seg rett og slett ikke. Stjernene bryr seg ikke, ei heller sola, eller himmelen. Men det trenger de heller ikke! Vi bryr oss! Det er lys i verden, og det er oss!»
«Jeg lurer på hva det kommer til å bli av deg,» sa den gamle trollmannen. Stemmen var bløt, og inneholdt stor undring og beklagelse. «Det er tilstrekkelig til å få meg til å ønske å leve bare for å få se det.»
Gutten bukket for ham med tung ironi, og forlot kontoret; og eikedøra slamret igjen bak ham med et drønn.