Harry, som holdt tekoppen på den eksakt korrekte måten som professor Krengle hadde trengt å demonstrere tre ganger, tok en liten, forsiktig slurk. Helt på andre siden av det lange, brede bordet som var midtpunktet i Maries Rom tok professor Krengle en slurk fra sin egen kopp, og fikk det til å se langt mer naturlig og elegant ut. Selve teen var noe med et navn Harry ikke en gang klarte å uttale; eller i det minste, hver gang Harry hadde forsøkt å gjenta de kinesiske ordene hadde professor Krengle rettet på ham, helt til Harry til slutt hadde gitt opp.
Harry hadde manøvrert seg slik at han hadde klart å få en glimt av regningen forrige gang, og professor Krengle hadde latt ham slippe unna med det.
Han hadde følt en impuls til å drikke Komedi-te først.
Selv det tatt i betraktning hadde Harry allikevel blitt sjokkert ut av sitt gode skinn.
Og for ham smakte det fremdeles som, vel, te.
Det var en stille, nagende mistanke i Harrys hode at professor Krengle visste dette, og med vilje kjøpte sinnssykt dyr te som Harry ikke kunne verdsette tilstrekkelig bare for å tulle med ham. Kanskje ikke professor Krengle selv likte teen noe særlig. Kanskje ingen faktisk likte denne teen, og det eneste poenget med den var å være sinnssykt dyr og få offeret til å føle seg utakknemlig. Faktisk, det kunne også i virkeligheten være helt vanlig te, bare at du bestilte den på en bestemt måte, og så puttet de på en falsk gigantsum på regningen …
Professor Krengles uttrykk var fortegnet og tankefullt. «Nei,» sa professor Krengle, «du burde ikke ha fortalt rektor om din konversasjon med lord Malfang. Vær vennlig å tenke raskere neste gang, herr Potter.»
«Beklager, professor Krengle,» sa Harry ydmykt. «Jeg skjønner det fremdeles ikke.» Det fantes tidspunkt der Harry følte seg som en bløffmaker, der han latet som om han var slu og smart i professor Krengles nærvær.
«Lord Malfang er Albus Humlesnurrs motstander,» sa professor Krengle. «I det minste på det nåværende tidspunkt. Hele England er deres sjakkbrett; alle trollmenn deres brikker. Vurder: lord Malfang truet med å kaste alt over bord, å gi opp spillet, for å få hevn over deg hvis herr Malfang ble skadet. Og i så tilfelle, herr Potter …?»
Det tok enda flere lange sekunder før Harry forsto det, men det var tydelig at professor Krengle ikke kom til å gi noen flere hint. Ikke det at Harry ønsket dem.
Så klarte Harrys hjerne til slutt å opprette forbindelsen, og han skar en grimase. «Humlesnurr dreper Draco, får det til å se ut som at jeg gjorde det, og Lucifus ofrer spillet mot Humlesnurr for å få has på meg? Det … virker ikke som rektors stil, professor Krengle …» Harrys hukommelse hoppet tilbake til en tilsvarende advarsel fra Draco, som hadde fått Harry til å avgi samme svar.
Professor Krengle trakk på skuldrene, og tok slurper av teen.
Harry nippet til sin egen te, og satt i stillhet. Duken som var bredt ut over bordet hadde et svært fredelig mønster. Ved første øyeblikk så det ut som normalt stoff, men hvis du stirret på det lenge nok, eller holdt stillheten lenge nok, så kunne du etter hvert se svake omriss av blomster som glitret på den; gardinene i rommet hadde endret sine mønstre for å matche duken, og virket å skjelve som om i en lydløs bris. Professor Krengle var i et kontemplativt humør denne lørdagen, og det samme var Harry; og Maries Rom, virket det som, hadde ikke unngått å legge merke til dette.
«Professor Krengle,» sa Harry plutselig, «er det et liv etter døden?»
Harry hadde brukt tid på å formulere spørsmålet nøye. Ikke, tror du på et liv etter døden?, men rett og slett er det et liv etter døden? Det folk virkelig trodde på framsto sjelden som tro for dem selv. Folk sa ikke, ‘Jeg tror sterkt på at himmelen er blå!’ De sa bare, ‘himmelen er blå’. Ditt sanne indre kart av verden føltes for deg ut som den måten verden virkelig var på.
Forsvarsprofessoren løftet koppen til leppene igjen før han svarte. Ansiktet var tankefullt. «Hvis så er tilfelle, herr Potter,» sa professor Krengle, «så har ganske mange trollmenn kastet bort ganske mye anstrengelser i sitt søk etter udødelighet.»
«Det er ikke et faktisk svar,» bemerket Harry. Han hadde nå lært seg å legge merke til den slags når man snakket med professor Krengle.
Professor Krengle satte ned tekoppen med et lite, høyfrekvent klirr på asjetten. «Noen av de trollmennene var akseptabelt intelligente, herr Potter; så du kan gå ut fra at eksistensen av et liv etter døden ikke er åpenbar. Jeg har sett litt på saken selv. Det har vært mange påstander av den typen som håp og frykt kan forventes å frambringe. Blant de rapportene der man ikke kan tvile på sannhetsgehalten er det ingenting som ikke kunne være et resultat av ordinær trolldom. Det finnes definitivt innretninger som sies å kunne kommunisere med de døde; men disse, mistenker jeg, projiserer bare et bilde fra hukommelsen; resultatet ser ikke ut til å kunne skjelnes fra minner fordi de er minner. De påståtte åndene forteller ingen hemmeligheter de visste i live, heller ikke noe de kunne lært etter døden, som ikke allerede var kjent av den som bruker innretningen –»
«Som er hvorfor Oppstandelsessteinen ikke er den mest verdifulle magiske gjenstanden i verden,» sa Harry.
«Nettopp,» sa professor Krengle, «skjønt jeg ville ikke ha sagt nei til en sjanse til å prøve den.» Det var et tørt, tynt smil på leppene hans; og noe kaldere, fjernere, i øynene. «Du snakket med Humlesnurr om dette også, går jeg ut fra.»
Harry nikket.
Gardinene hadde endret seg til et svakt blått mønster, og uklare omriss av forseggjorte snøfnugg ble sakte synlig på duken. Professor Krengles stemme hørtes svært behersket ut. «Rektor kan være svært overtalende, herr Potter. Jeg håper at han ikke har overtalt deg.»
«Ingen sjanse,» sa Harry. «Lurte meg ikke et øyeblikk.»
«Det håper jeg virkelig ikke,» sa professor Krengle, fremdeles i den beherskede tonen. «Jeg ville blitt ekstremt skuffet hvis jeg fant ut at rektor hadde overbevist deg om å kaste bort livet ditt på en eller annen idiotisk plan ved å fortelle deg at døden bare er det neste store eventyret.»
«Jeg tror faktisk ikke at rektor trodde på det selv,» sa Harry. Han nippet til teen sin igjen. «Han spurte meg hva i all verden jeg skulle finne på en hel evighet hvis jeg ikke døde, ga meg den vanlige regla om at det ville bli kjedelig, og det virket ikke som om han så noen konflikt mellom det og sin egen påstand om at sjelen var udødelig. Faktisk ga han meg en lang belæring om hvor forferdelig det var å ønske udødelighet før han hevdet at han selv hadde en udødelig sjel. Jeg kan ikke helt se for meg hva som kan ha foregått inne i hodet hans, men jeg tror ikke at han faktisk hadde en mental modell av seg selv som fortsatte for evig i et liv etter døden …»
Det føltes som om temperaturen i rommet falt.
«Du oppfatter det,» sa en stemme lik is fra den andre siden av bordet, «som at Humlesnurr ikke virkelig tror på det han sier. Det er ikke det at han kompromisser med prinsippene sine. Det er det at han aldri har hatt dem. Er du blitt kynisk ennå, herr Potter?»
Harry tittet ned på tekoppen sin. «Litt,» sa Harry til sin muligens-ultra-høykvalitets, kanskje-idiotisk-rådyre kinesiske te. «Jeg begynner definitivt å bli litt frustrert av … hva det nå enn er som går galt i folks hoder.»
«Ja,» sa isstemmen. «Jeg finner også det frustrerende.»
«Er det noen måte å få folk til å ikke gjøre det på?» sa Harry til tekoppen sin.
«Faktisk så finnes det en bestemt nyttig formel som løser problemet.»
Harry tittet håpefullt opp, – og så et kaldt, kaldt smil på forsvarsprofessorens ansikt.
Så skjønte Harry det. «Jeg mener, utenom Avada Kadavra.»
Forsvarsprofessoren lo. Harry gjorde det ikke.
«Uansett,» sa Harry raskt, «jeg tenkte i alle fall raskt nok til å ikke foreslå den åpenbare ideen med Oppstandelsessteinen for Humlesnurr. Har du noensinne sett en stein med en linje, inne i en sirkel, inne i et triangel?»
Det virket som om den dødelige kulden trakk seg tilbake, brettet seg sammen; idet den vanlige professor Krengle vendte tilbake. «Ikke som jeg kan huske,» sa professor Krengle etter en stund, med en tankefull rynke i panna. «Det er Oppstandelsessteinen?»
Harry satte tekoppen til side, og tegnet på asjetten det symbolet han hadde sett på innsiden av kappen sin. Og før Harry kunne plukke fram sin egen tryllestav for å kaste sveveformelen, fløt asjetten lydig over bordet mot professor Krengle. Harry ønsket virkelig å lære de der stavløse greiene, men det, tydeligvis, var langt over hans nåværende pensum.
Professor Krengle studerte Harrys asjett et øyeblikk, og ristet deretter på hodet; og et øyeblikk senere fløt asjetten tilbake til Harry.
Harry plasserte tekoppen tilbake på asjetten og la fraværende merke til at symbolet han hadde tegnet hadde forsvunnet. «Hvis du kommer over en stein med det symbolet,» sa Harry, «og den faktisk kommuniserer med livet etter døden, så la meg få vite det. Jeg har noen spørsmål til Merlin eller en eller annen som var til stede i Atlantis.»
«Naturligvis,» sa professor Krengle. Så løftet forsvarsprofessoren tekoppen igjen, og snudde den nærmest opp ned mot munnen som å få ut det siste av innholdet. «Forresten, herr Potter, jeg frykter at vi må kutte ut dagens besøk i Diagonallmenningen. Jeg håpet at det ville – men samme det. La oss bare si at det er noe annet jeg må gjøre denne ettermiddagen.»
Harry nikket, gjorde seg ferdig med sin egen te, og reiste seg så fra plassen sin samtidig med professor Krengle.
«Et siste spørsmål,» sa Harry, idet professor Krengles kappe løftet seg selv fra knaggen og fløt mot forsvarsprofessoren. «Magi er løs i verden, og jeg stoler ikke lenger like mye på mine egne gjetninger som jeg en gang gjorde. Så, etter din beste gjetning og uten ønsketenking, tror du at det finnes et liv etter døden?»
«Hvis jeg gjorde det, herr Potter,» sa professor Krengle mens han ristet på seg kappen, «ville jeg fremdeles være her?»