Kapittel 44: Humanisme, del 3

Vulkans sang ble sakte borte.

Harry satte seg opp fra der han hadde ligget på det vintergule gresset, fremdeles med Vulkan vaglet på skulderen.

Lyden av pust som ble trukket overalt rundt ham.

«Harry,» sa Jokum med skjelvende stemme, «er ælt greit?»

Føniksens fred var fremdeles i ham, og varme, fra der Vulkan satt vaglet. Varme, som spredte seg gjennom ham, og minnet om sangen, fremdeles levende i føniksens nærvær. Forferdelige ting hadde hendt med ham; forferdelige tanker hadde passert gjennom ham. Han hadde fått tilbake et umulig minne, selv om desperanten hadde fått ham til å skjende det. Et merkelig ord fortsatte i sinnet hans som et ekko. Alt det kunne vente til senere, nå mens føniksen fremdeles skinte i rødt og gull under den nedstigende sola.

Vulkan kurret til ham.

«Noe jeg må gjøre?» sa Harry til Vulkan. «Hva?»

Vulkan beveget hodet i retning desperanten.

Harry tittet mot den usynlige redselen i buret, så tilbake på føniksen, forvirret.

«Herr Potter?» sa Minerva McSnurps stemme fra et sted bak ham. «Er alt greit?»

Harry stavret seg på beina og snudde seg.

Minerva McSnurp så på ham, og så svært bekymret ut; Albus Humlesnurr ved siden av henne gransket ham nøye; Filius Pirrevimp virket enormt lettet; og alle elevene bare sto og stirret.

«Jeg tror det, professor McSnurp,» sa Harry rolig. Han hadde nesten sagt Minerva før han klarte å stoppe det. I alle fall mens han hadde Vulkan på skulderen var alt greit, det kunne hende at han kollapset et øyeblikk etter at Vulkan dro, men på en eller annen måte virket ikke slike tanker så viktige. «Ja, jeg tror alt er greit.»

Det burde ha vært jubel, eller lettede sukk, eller noe som helst, men ingen så ut til å vite hva de skulle si eller gjøre, absolutt ingen.

Føniksens fred vedvarte.

Harry snudde seg. «Hermine?» sa han.

Alle med den aller minste smule av romantikk i hjertene holdt pusten.

«Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg skal takke deg på en tilstrekkelig verdig måte,» sa Harry stille, «ikke mer enn jeg vet hvordan jeg skal si unnskyld. Alt jeg kan si er at hvis du lurer på om det var det rette å gjøre, så var det det.»

Gutten og jenta stirret inn i hverandres øyne.

«Beklager,» sa Harry. «For det som skjer videre. Hvis det er noe jeg kan gjøre –»

«Nei,» svarte Hermine. «Det er ikke det. Men det går greit.» Så snudde hun seg vekk fra Harry og gikk, mot den stien som førte tilbake til Galtvorts porter.

Et antall jenter ga Harry forvirrede blikk, og fulgte så etter henne. Mens de gikk, kunne du høre de ivrige spørsmålene starte.

Harry så på dem da de gikk, og snudde seg for å se på de andre elevene. De hadde sett ham på bakken, skrikende, og …

Vulkan gned seg lett mot kinnet hans.

… og det ville hjelpe dem, en dag, til å forstå at Gutten-som-overlevde også kunne skades, også kunne bli gjort ynkelig. Slik at når de selv ble skadet og ynkelige, ville de huske Harry som vred seg på bakken, og vite at deres egen smerte og problemer ikke be­tyd­de at de ikke ville kunne få til ting. Hadde rektor regnet med det, når han hadde latt de andre elevene bli og se på?

Harrys øyne vendte tilbake til den høye forrevne kappen, nesten fraværende, og uten å helt være klar over hva snakket om, sa Harry, «Den burde ikke eksistere.»

«Ah,» sa en tørr, presis stemme. «Jeg antok at du kanskje ville si det. Jeg beklager svært å måtte si dette, herr Potter, men desperanter kan ikke drepes. Mange har forsøkt.»

«Virkelig?» sa Harry, fremdeles fraværende. «Hva har de prøvd?»

«Det er en bestemt ekstremt farlig og ødeleggende formel,» sa professor Krengle, «som jeg ikke vil navngi her; en formel av forbannet ild. Det er den du ville bruke for å ødelegge en eldgammel, mektig gjenstand som Valghatten. Den har ikke noen effekt på desperanter. De er udødelige.»

«De er ikke udødelige,» sa rektor. Ordene milde, blikket skarpt. «De besitter ikke evig liv. De er sår i denne verden, og når du angriper et sår blir det bare større.»

«Hm,» sa Harry. «Hva om du kastet den inn i sola? Ville den bli ødelagt?»

«Kaste den inn i sola?» kvekket professor Pirrevimp og så ut som om han ville besvime.

«Det virker urimelig, herr Potter,» sa professor Kringle tørt. «Sola er svært stor, når alt kommer til alt; jeg tviler på om desperanten ville ha mye effekt på den. Men det er ikke en test jeg ville likt å prøve, herr Potter, bare i tilfelle.»

«Jeg forstår,» sa Harry.

Vulkan kurret en siste gang, samlet vingene rundt Harrys hode, og så tok den av fra Harry. Tok av og satte kursen rett mot desperanten mens den utstøtte et voldsomt, gjennomtrengende skrik som ga ekko over markene. Og før noen kunne reagere på det, var det et flammeglimt, og Vulkan var borte.

Freden bleknet, litt.

Varmen bleknet, litt.

Harry trakk pusten dypt, og slapp den sakte ut igjen.

«Jepp,» sa Harry. «Fremdeles i live.»

Igjen den stillheten, igjen det fraværet av jubel; det virket som om ingen visste hvor­dan de skulle reagere –

«Det er godt å vite at du har kommet deg helt igjen, herr Potter,» sa professor Krengle fast, som for å benekte at det fantes andre muligheter. «Nå, jeg tror frøken Slipprush var neste?»

Det utløste en del diskusjon, der professor Krengle hadde rett og alle andre tok feil. Forsvarsprofessoren påpekte at, på tross av de forståelige følelsene til alle impliserte, så var sjansen for at noe tilsvarende skulle skje noen annen elev mikroskopiske; enda mer nå som de visste at de skulle unngå det med tryllestavene. Og i mellomtida så var det andre elever som trengte å få en best mulig sjanse til å kaste en korporlig skytsverge, eller i alle fall å lære seg hvordan en desperant føltes slik at de kunne flykte, og oppdage sitt eget nivå av sårbarhet …

Til slutt viste det seg at Tommy Ding og Ronny Wiltersen i Griffing var de eneste gjen­værende som fremdeles var villige til å bevege seg noe som helst nærmere despe­ranten, og det gjorde diskusjonen litt enklere.

Harry kastet et blikk i desperantens retning. Ordet ga igjen ekko i sinnet hans.

Ålreit, tenkte Harry til seg selv, hvis desperanten er tom, hva er betydningen?

Og plutselig var det åpenbart.

Harry så på det flekkete, lett rustede buret.

Han så hva som befant seg under den høye, forrevne kappa.

Ja vel, slik var det altså.

Professor McSnurp kom og snakket med Harry. Hun hadde ikke sett det verste, så det var bare lett fuktighet i øynene hennes. Harry fortalte henne at han hadde behov for å snakke med henne senere, og stille et spørsmål han hadde utsatt en stund, men det trengte ikke å skje akkurat nå om hun var opptatt. Det var et visst inntrykk som antydet at hun hadde blitt trukket bort fra noe viktig; og Harry fortalte henne det, og sa at helt ærlig, hun trengte ikke å føle noen skyld for å forlate dem nå. Dette ga ham et heller skarpt blikk, men forlot dem gjorde hun, hastig, med et løfte om at de kunne snakke senere.

Tommy Ding kastet fram sin hvite bjørn igjen, selv i desperantens nærvær; og Ronny Wiltersen fikk opp et adekvat skjold av glitrende tåke. Hvilket markerte slutten på dagen, hva alle andre angikk, og professor Pirrevimp begynte å gjete elevene tilbake til Galtvort. Da det ble åpenbart at Harry hadde til hensikt å bli, ga professor Pirrevimp ham et utforskende blikk; og Harry, for sin del, kastet et betydningsfullt blikk på Humlesnurr. Harry visste ikke hva professor Pirrevimp fikk ut av det, men etter et blikk som inneholdt en skarp advarsel, dro bestyreren for hans hus av gårde.

Og så gjensto bare Harry, professor Krengle, rektor Humlesnurr og trioen av svart­spa­nere.

Det ville ha vært bedre å bli kvitt trioen først, men Harry kunne ikke komme på noen god måte å få til det på.

«Ålreit,» sa svartspaner Bachmann, «la oss frakte den tilbake.»

«Unnskyld meg,» sa Harry. «Jeg vil gjerne ha et nytt forsøk med desperanten.»

Harrys forespørsel ble møtt av en viss mengde motstand av du er fullstendig sinnssyk-typen, skjønt det var bare svartspaner Mehammer som faktisk sa det høyt.

«Vulkan sa jeg skulle gjøre det,» sa Harry.

Dette overvant ikke all motstand, til tross for det sjokkerte uttrykket det plasserte i Hum­lesnurrs ansikt. Diskusjonen fortsatte, og den begynte å slite vekk kantene av den gjenværende biten av føniksens fred, noe som gjorde Harry irritert, men bare litt.

«Hør,» sa Harry, «jeg er temmelig sikker på at jeg vet hva jeg gjorde feil tidligere. Det finnes en type personer som må bruke en annen type varm og lykkelig tanke. Bare la meg forsøke det, okei?»

Dette var heller ikke overbevisende.

«Jeg tror,» sa professor Krengle til slutt, og stirret på Harry med smale øyne, «at hvis vi ikke tillater at han gjør dette under oppsyn, så kan det tenkes at han, en eller annen gang, sniker seg av gårde for å lete opp en desperant på egen hånd. Er dette en feilaktig an­klage, herr Potter?»

Etter dette utsagnet fulgte en bestyrtet pause. Det virket som et godt tidspunkt å spille trumfkortet på.

«Det går greit for meg hvis rektor frambringer sin egen skytsverge samtidig,» sa Harry. For jeg kommer til å være i desperantens nærvær uansett, skytsverge eller ikke.

Dette skapte forvirring, selv professor Krengle så overrasket ut; men rektor gikk til slutt med på det, siden det ikke virket sannsynlig at Harry kunne bli skadet gjennom fire skytsverger.

Hvis desperanten ikke kunne gripe gjennom din skytsverge på et eller annet nivå, Albus Humlesnurr, så ville du ikke se en naken mann som var smertefull å se på …

Harry sa ikke det høyt, av åpenbare grunner.

Og de begynte å gå mot desperanten.

«Rektor,» sa Harry, «sett at Ravnklo-døra ga deg denne gåten. Hva befinner seg i des­pe­rantens sentrum? Hva ville du svart?»

«Frykt,» sa rektor.

Det var enkelt nok å gjøre den feilen. Desperanten nærmet seg, og frykten kom over deg. Frykten gjorde vondt, du følte at frykten gjorde deg svakere, du ønsket at frykten skulle forsvinne.

Det var naturlig å tenke at frykten var problemet.

Så de hadde konkludert med at desperanten var et vesen av ren frykt, at det ikke var noe å frykte der uten frykten selv, at desperanten ikke kunne skade deg hvis du ikke var redd …

Men …

Hva befinner seg i desperantens sentrum?

Frykt.

Hva er så forferdelig at sinnet nekter å se det?

Frykt.

Hva er umulig å drepe?

Frykt.

… det passet ikke helt sammen, når man først begynte å tenke igjennom det.

Skjønt det var åpenbart hvorfor folk ville nøle med å lete forbi det første svaret.

Folk forsto frykt.

Folk visste hva de var ment å gjøre med frykt.

Så, når de møtte en desperant, så ville det ikke egentlig være betryggende å spørre: «Hva om frykten bare er en bieffekt istedenfor hovedproblemet?»

De hadde kommet svært nær desperantens bur som nå var bevoktet av fire skytsverger idet de tre svartspanerne og professor Krengle trakk pusten brått og skarpt. Alles ansikter snudde seg for å se på desperanten, og virket som om de lyttet; det var skrekk i svartspaner Fludals ansikt.

Så hevet professor Krengle hodet, med hardt ansikt, og spyttet i retning desperanten.

«Den likte ikke at noen tok fra den byttet sitt, antar jeg,» sa Humlesnurr stille. «Vel. Hvis det blir nødvendig, Kvirinius, så vil det alltid være en trygg havn for deg ved Galt­vort.»

«Hva sa den?» sa Harry.

Alle hoder svingte for å stirre på ham.

«Du hørte det ikke … ?» sa Humlesnurr.

Harry ristet på hodet.

«Den sa til meg,» sa professor Krengle, «at den kjente meg, at den ville jakte på meg, og ta meg en vakker dag, uansett hvor jeg forsøkte å skjule meg.» Ansiktet hans var stivt og viste ingen frykt.

«Ah,» sa Harry. «Jeg ville ikke brydd meg om det, professor Krengle.» Det er ikke som om desperanter faktisk kan snakke, eller tenke; strukturen de har er lånt fra ditt eget sinn og dine egne forventninger …

Nå ga alle ham svært merkelige blikk. Svartspanerne glante nervøst på hverandre, og på desperanten, og på Harry.

Og så sto de rett foran desperantens bur.

«’De er sår i denne verden,’» sa Harry. «Det er bare vill tipping, men jeg gjetter at den som sa det var Gudrik Griffing.»

«Ja …» sa Humlesnurr. «Hvordan visste du det?»

Det er en vanlig misforståelse, tenkte Harry, at alle de beste rasjonalistene er valgt til Ravn­klo, slik at de andre husene ikke får noen. Slik er det ikke; det å bli valgt til Ravnklo indikerer at din sterkeste evne er nysgjerrighet, å undre seg, og et begjær etter å vite det riktige svaret. Og dette er ikke den eneste evnen en rasjonalist trenger. Noen ganger må du jobbe hardt med et problem, og holde på med det en stund. Noen ganger trenger du en smart plan for å finne det ut. Og noen ganger er det du trenger mer enn noe annet for å se et svar, motet til å møte det …

Harrys blikk gikk til det som lå under kappen, redselen langt verre enn en råtnende mumie. Rasla Ravnklo kunne også tenkes å ha visst svaret, for gåten var innlysende nok når du først så den som en gåte.

Og det var også åpenbart hvorfor skytsvergene var dyr. Dyrene visste ikke, og var derfor beskyttet mot frykten.

Men Harry visste, og ville alltid vite, og ville aldri bli i stand til å glemme. Han hadde forsøkt å lære seg selv å møte virkeligheten uten å kvie seg, og selv om Harry ennå ikke var en mester i den kunsten, hadde de sporene allerede blitt festet i sinnet hans, den til­lærte refleksen om å se i retning av den smertefulle tanken istedenfor å se vekk. Harry ville aldri være i stand til å glemme ved å tenke varme, lykkelige tanker om noe annet, og det var derfor formelen ikke hadde fungert for ham.

Så Harry ville tenke en varm, lykkelig tanke som ikke var om noe annet.

Harry trakk fram tryllestaven som professor Pirrevimp hadde returnert til ham, og plasserte føttene i startposisjonen for skytsvergeformelen.

Inne i sinnet sa Harry farvel til de siste rester av føniksens fred, satte rolighet til side, den drømmeliknende tilstanden, og husket istedenfor Vulkans gjennomtrengende skrik idet han klargjorde seg for kamp. Han kalte på alle deler og elementer av seg selv for å få dem til å våkne. Mønstret inne i seg all styrken som skytsvergeformelen noensinne kunne trekke på, for å plassere seg selv i riktig tilstand for den endelige varme og lykke­li­ge tanken; han husket alle lyse ting.

Bøkene hans far hadde bragt ham.

Mors smil da Harry hadde håndlaget et morsdagskort til henne, en komplisert greie som hadde brukt et kvartkilo tiloversblevne elektroniske deler fra garasjen for å blinke lys og tute en liten melodi; den hadde tatt tre dager å lage.

Professor McSnurp som fortalte ham at foreldrene hans hadde dødd en god død, mens de beskyttet ham. Som de hadde.

Å innse at Hermine holdt følge med ham og til og med var raskere, at de kunne være sanne rivaler og venner.

Å føre Draco ut av mørket, og å se ham sakte bevege seg mot lyset.

Nilus og Jokum og Lavendel og Tommy og alle andre som så opp til ham, alle som han ville ha kjempet for å beskytte hvis noe truet Galtvort.

Alt som gjorde livet verdt å leve.

Hånda hans beveget seg til startposisjonen for skytsvergeformelen.

Harry tenkte på stjernene, bildet som nesten hadde holdt desperanten borte selv uten en skytsverge. Bare at denne gangen hadde Harry lagt til den manglende ingrediensen, han hadde ikke sett det selv, på ordentlig, men han hadde sett bildene og videoen. Jorda, blendende blå og hvit som reflekterte solskinn der den hang i verdensrommet, mellom det svarte tomrommet og de briljante lyspunktene. Det hørte til der, inne i det bildet, fordi det var det som ga alt annet sin mening. Jorda var det som gjorde stjer­nene betydningsfulle, gjorde dem til mer enn ukontrollerte fusjonsreaksjoner, fordi det var jorda som en dag ville kolonisere galaksen og fullbyrde nattehimmelens løfte.

Ville de fremdeles være plaget av desperanter, disse barnebarns barnebarn, de fjerne etterkommerne etter menneskeslekta der de skred fra stjerne til stjerne? Nei. Selvsagt ikke. Desperantene var bare småplager, de bleknet til ingenting i lyset av det løftet; ikke udre­pelige, ikke uovervinnelige, ikke en gang i nærheten. Du måtte holde ut slike små­plager hvis du var en av de få heldige og uheldige til å bli født på jorda, på Gamle Jorda, som den en dag ville være kjent som. Det var også en del av hva det innebar å være i live, hvis du var en av den lille håndfullen tenkende vesener født i alle tings be­gyn­nelse, før intelligent liv virkelig hadde kommet til sin fulle kraft. At den langt rikere framtida avhang av hva du gjorde her, nå, i de tidligste dager av morgengry, når det frem­­­deles var så mye mørke å bekjempe, og midlertidige småplager som desperanter.

Mamma og pappa, Hermines vennskap og Dracos reise, Nilus og Jokum og Lavendel og Tommy, den blå himmelen og den strålende sola og alle lyse ting, jorda, stjernene, løftet, alt menneskeheten var og alt den ville bli …

På tryllestaven flyttet Harrys fingre seg til startposisjonen; han var klar, nå, til å tenke den riktige typen varm og lykkelig tanke.

Og Harrys øyne stirret direkte mot det som lå under den forrevne kappa, så rett på det som hadde fått navnet desperant. Tomheten, ingenting, hullet i universet, fraværet av farge og rom, det åpne sluket som verdens varme rant ut gjennom.

Frykten den sendte ut stjal vekk alle lykkelige tanker, å ha den nære trakk din kraft og styrke ut av deg, kysset dens ville ødelegge alt du var.

Jeg kjenner deg nå, tenkte Harry idet staven hans vred seg en gang, to ganger, tre og fire ganger, mens fingrene hans gled nøyaktig de riktige distansene, jeg forstår din natur, du symboliserer døden, gjennom en eller annen magisk lov er du en skygge av døden som er kastet inn i verden.

Og døden er noe jeg aldri vil omfavne.

Det er bare en barnslig ting som menneskearten ennå ikke har vokst fra.

Og en dag …

Vil vi overkomme det …

Og mennesker vil ikke trenge å ta avskjed mer …

Staven løftet seg opp og pekte rett mot desperanten.

«FORVENTO VERGUM!»

Tanken eksploderte ut fra ham som en demning som brast, strømmet gjennom armen og ut i staven, eksploderte ut fra den som flammende hvitt lys. Lys som ble kor­por­lig, tok form og substans.

En figur med to armer, to bein, og et hode, som sto oppreist; dyret Homo sapiens, formen til et menneske.

Glødende sterkere og sterkere idet Harry pøste all sin styrke inn i formelen, den brant med hvitglødende lys klarere enn solnedgangen, svartspanerne og professor Krengle be­skyt­tet øynene sine i sjokk –

Og en gang når menneskehetens etterkommere har spredt seg fra stjerne til stjerne, så vil de ikke fortelle sine barn historien om Gamle Jorda før de er gamle nok til å høre den; og når de får vite det, vil de gråte over å høre at slik en ting som Døden en gang hadde vært til!

Menneskefiguren skinte klarere nå enn sola midt på dagen; så strålende at Harry kunne føle dens varme på huden sin; og Harry sendte ut all sin motstand mot skyggen av Død, åpnet alle flomporter inne i seg for å få den lyse skikkelsen til flamme opp klarere og enda klarere.

Du er ikke uovervinnelig, og en dag vil den menneskelige rase gjøre slutt på deg.

Jeg vil gjøre slutt på deg om jeg kan, ved kraften av sinn og magi og vitenskap.

Jeg vil ikke skjelve i frykt for døden, ikke så lenge jeg har en sjanse til å vinne.

Jeg vil ikke la døden berøre meg, jeg vil ikke la døden berøre de jeg elsker.

Og selv om du gjør slutt på meg før jeg gjør slutt på deg,

så vil en annen ta min plass, og en annen,

helt til denne verdens sår til sist er helbredet …

Harry senket tryllestaven, og den skinnende menneskefiguren bleknet og forsvant.

Sakte pustet han ut.

Som å våkne fra en drøm, som å åpne øynene etter søvn, flyttet Harry øynene vekk fra buret, han så rundt seg og så at alle stirret på ham.

Albus Humlesnurr stirret på ham

Professor Krengle stirret på ham.

Svartspanertrioen stirret på ham.

Alle så på ham som om de nettopp hadde sett ham ødelegge en desperant.

Den forrevne kappen lå tom i buret.