Kapittel 45: Humanisme, del 4

Den siste fliken av sola sank under horisonten, det røde lyset bleknet fra tretoppene, bare den blå himmelen lyste opp de seks menneskene som sto på det vintertørre snøflekkede gresset, i nærheten av et tomt bur der en tom, forreven kappe lå på gulvet.

Harry følte seg … vel, normal igjen. Ved-sine-fulle-fem-ish. Besvergelsen hadde ikke fått dagen og den skaden som hadde kommet til å være ugjort, hadde ikke helbredet sårene som om de aldri hadde funnet sted, men smerten hadde blitt … bandasjert, formildet? Det var vanskelig å beskrive.

Humlesnurr så også bedre ut, skjønt ennå ikke helt i toppform. Den gamle troll­man­nens hode vendte seg et øyeblikk, låste blikk med professor Krengle, og tittet så tilbake mot Harry. «Harry,» sa Humlesnurr, «er du i ferd med å kollapse av utmattelse og mu­li­gens dø?»

«Nei, merkelig nok,» sa Harry. «Det der krevde litt av meg, men mye mindre enn jeg trodde det ville.» Eller kanskje det ga noe tilbake, i tillegg til å ta. «Ærlig talt hadde jeg for­ven­tet at kroppen min traff bakken med et dunk omtrent nå.»

Det kom en tydelig kropp-treffer-bakken-med-et dunk-type lyd.

«Takk for at du tok deg av det, Kvirinius,» sa Humlesnurr til professor Krengle, som nå sto over og bak de bevisstløse formene til de tre svartspanerne. «Jeg vedgår at jeg frem­deles føler meg litt utmagret. Men jeg skal utføre minneformlene selv.»

Professor Krengle bukket lett, og tittet så på Harry. «Jeg skal utelate en hel del ubru­ke­lig vantro,» sa professor Krengle, «kommentarer om at selv Merlin ikke klarte det, og så videre. La oss gå rett til det viktige poenget. Hva i den søte glidende slange var det?»

«Skytsvergeformelen,» sa Harry. «Versjon 2.0.»

«Det gleder meg storlig å se at du er den samme gamle igjen,» sa Humlesnurr. «Men du går ingen steder, unge ravnkloing, før du forteller meg nøyaktig hva den varme og lyk­ke­lige tanken var.»

«Hm …» sa Harry. Han tappet en tenksom finger på leppene. «Burde jeg egentlig for­telle det?»

Professor Krengle gliste plutselig.

«Vær så snill?» sa rektor. «Vær så snill med sukker på?»

Harry følte en impuls og bestemte seg for å følge den. Det var farlig, men muligens ville det ikke komme en bedre anledning før selve Tiden tok slutt.

«Tre bokser leskedrikk,» sa Harry til pungen sin, og tittet deretter opp på forsvars­pro­fes­soren og rektoren ved Galtvort. «Mine herrer,» sa Harry, «jeg kjøpte disse leske­drik­kene under mitt første besøk til plattform ni og tre kvart, den dagen jeg startet på Galt­vort. Jeg har spart dem til spesielle anledninger; det er en mindre fortryllelse på dem for å sikre at de drikkes til riktig tid. Dette er mine siste bokser, men jeg tror ikke at det noen­sinne vil komme en bedre anledning. Skal vi?»

Humlesnurr tok en boks leskedrikk fra Harry, og Harry kastet en annen til professor Krengle. De to eldre mennene mumlet identiske formler over boksene og skar en lett grimase over resultatet. Harry, for sin del, bare åpnet den og drakk.

Forsvarsprofessoren og rektor ved Galtvort gjorde høflig likedan.

Harry sa, «Jeg tenkte på min absolutte avvisning av døden som tilhørende naturens orden.»

Kan hende var det ikke akkurat den riktige typen varm følelse du trengte for å kaste en skytsvergeformel, men det ville uansett gå inn på Harrys topp 10.

Blikkene han fikk fra forsvarsprofessoren og rektor gjorde Harry nervøs et kort øye­blikk, mens den sølte Komedi-teen bleknet ut og forsvant; men så tittet de to kort på hverandre og bestemte seg tydeligvis at de ikke ville slippe unna med å gjøre noe virkelig fælt mot Harry mens den andre så på.

«Herr Potter,» sa professor Krengle, «selv jeg vet at det ikke er slik ting er ment å fun­gere.»

«Definitivt,» sa Humlesnurr. «Forklar.»

Harry åpnet munnen, og så innså han noe og klappet munnen sammen igjen. Gudrik hadde ikke fortalt det til noen; det hadde heller ikke Rasla hvis hun hadde visst det; og kanskje hadde det vært et antall andre trollmenn som hadde funnet det ut og holdt munnen lukket. Du kunne ikke glemme det hvis du visste at det var det du prøvde på; med en gang du skjønte hvordan det fungerte, ville dyreformen av skytsvergeformelen aldri mer virke for deg – og de fleste trollmenn hadde ikke riktig oppvekst til å vende seg mot desperanter og ødelegge dem –

«Hm, beklager dette,» sa Harry. «Men akkurat nå innså jeg at å forklare ville være en utrolig dårlig ide helt til det er noen ting dere finner ut på egen hånd.»

«Er det sannheten, Harry?» sa Humlesnurr sakte. «Eller er det slik at du nå bare later som om du er vis –»

«Rektor!» sa professor Krengle og hørtes ekte sjokkert ut. «Herr Potter har nettopp fortalt deg at denne formelen ikke skal forklares til de som ikke kan kaste den! Du presser ikke en trollmann på et slikt spørsmål!»

«Hvis jeg fortalte dere –»

«Nei,» sa professor Krengle, og hørtes temmelig alvorlig ut. «Du forteller oss ikke hvorfor, herr Potter; du skal rett og slett fortelle oss at det kan vi ikke få vite. Hvis du ønsker å utarbeide et hint, så lag dette hintet forsiktig, når du har god tid, ikke midt inne i en konversasjon.»

Harry nikket.

«Men,» sa rektor. «Men, men hva skal jeg fortelle Magidepartementet? Man kan ikke bare miste en desperant!»

«Fortell dem at jeg spiste den,» sa professor Krengle, og fikk Harry til å hoste opp teen han uten å tenke seg om nettopp hadde tatt en slurk av. «Samme for meg. Skal vi dra tilbake, herr Potter?»

De to begynte å gå den lille stien tilbake til Galtvort, og lot Albus Humlesnurr bli til­bake; han stirret fortapt på det tomme buret og de tre sovende svartspanerne som ventet på misminneformlene sine.

De gikk i stillhet en stund før professor Krengle snakket, og all bakgrunnsstøy ble stille da han snakket.

«Du er eksepsjonelt god til å drepe ting, elev,» sa professor Krengle.

«Takk,» sa Harry oppriktig.

«Jeg skal ikke snoke,» sa professor Krengle, «men i tilfelle det bare var rektor du ikke ville betro hemmeligheten til …?»

Harry vurderte dette. Professor Krengle kunne i utgangspunktet ikke kaste dyre­for­men av skytsvergeformelen heller.

Men man kunne ikke tilbakekalle det hvis man først fortalte en hemmelighet, og Harry hadde vært rask nok til å lære at han i det minste måtte tenke seg om en stund før han slapp dette løs på verden.

Harry ristet på hodet, og professor Krengle nikket sin forståelse.

«Av nysgjerrighet, professor Krengle,» sa Harry, «hvis det at du fikk desperanten hit til Galtvort hadde vært en del av en ond plan, hva ville ha vært målet?»

«Å snikmyrde Humlesnurr mens han var svekket,» sa professor Krengle uten en gang å tenke seg om. «Hm. Rektor fortalte deg at han mistenkte meg?»

Harry sa ikke noe et sekund mens han forsøkte å tenke ut et svar, og så ga han opp idet han innså at pausen hadde talt for seg selv.

«Interessant …» sa professor Krengle. «Herr Potter, det er ikke utelukket at det var et komplott i virksomhet i dag. Det at din tryllestav endte opp så nærme desperantens bur kunne ha vært et uhell. Eller en av svartspanerne kunne ha vært utsatt for en Befalio, For­flo­kio eller psykomantikk for å påvirke deres handlinger. Pirrevimp og meg selv bør ikke unntas for mistanke i dine beregninger. En merker seg at professor Slur avlyste alle sine timer i dag, og jeg mistenker at han er mektig nok til å forvrenge seg selv; svartspanerne kastet finneformler tidlig, men de gjentok dem ikke rett før det var din tur. Men enklest av alt, herr Potter, så kunne denne dåden ha vært planlagt av Hum­le­snurr selv; og hvis han gjorde det, tja, så ville han muligens også ha gjort noe på forhånd som vendte din mistanke andre steder.»

De gikk noen trinn videre.

«Men hvorfor ville han?» sa Harry.

Forsvarsprofessoren var stille et øyeblikk, og så sa han, «herr Potter, hvilke trinn har du tatt for å undersøke rektors karakter?»

«Ikke mange,» sa Harry. Han hadde nylig innsett … «Ikke på lang nær nok.»

«Så vil jeg bemerke,» sa professor Krengle, «at du ikke finner ut alt som er å vite om en mann ved bare å spørre hans venner.»

Nå var det Harrys tur til å gå noen steg i stillhet på den lett slitte lille stien som førte tilbake til Galtvort. Det var virkelig meningen at han skulle vite bedre enn som så alle­rede. Bekreftelsesbias var den tekniske betegnelsen; det betydde, blant annet, at når du valgte kilder for informasjon, så var det en merkbar tendens til å velge kilder som var enige i din gjeldende mening.

«Takk,» sa Harry. «Når jeg tenker over det … jeg har ikke sagt det tidligere, har jeg? Takk for alt. Hvis en annen desperant noensinne truer deg, eller for den del, irriterer deg lett, så la meg få vite det og jeg skal introdusere den for herr Glødende Person. Jeg liker det ikke når desperanter irriterer mine venner lett.»

Det skaffet ham et utolkbart blikk fra professor Krengle. «Ødela du desperanten fordi den truet meg?»

«Hm,» sa Harry, «jeg hadde på en måte bestemt meg før det, men ja, det ville ha vært tilstrekkelig grunn i seg selv.»

«Jeg forstår,» sa professor Krengle. «Og hva ville du ha gjort med trusselen mot meg hvis formelen din ikke hadde fungert for å ødelegge desperanten?»

«Plan B,» sa Harry. «Innkapsle desperanten i metall med høy tetthet og høyt smelte­punkt, sannsynligvis titan, og sluppet denne pakken ned i en aktiv vulkan, og håpe at den endte opp inne i jordas mantel. Ah, hele planeten er fylt med flytende lava under overflaten –»

«Ja,» sa professor Krengle. «Det vet jeg.» Forsvarsprofessoren hadde tatt på seg et svært merkelig smil. «Jeg burde virkelig ha tenkt på det selv, når alt kommer til alt. Fortell meg, herr Potter, hvis du ønsket å miste noe på en slik måte at ingen noensinne ville finne det igjen, hvor ville du legge det?»

Harry vurderte spørsmålet. «Jeg antar at jeg ikke bør spørre om hva du har funnet som trenger å mistes –»

«Korrekt,» sa professor Krengle, som Harry hadde forventet; og så, «kanskje du får vite det når du blir eldre,» som han ikke hadde forventet.

«Vel,» sa Harry, «foruten å forsøke å få det inn i jordas smeltede kjerne, så kunne du begrave det i solid stein en kilometer under jorda et tilfeldig valgt sted – kanskje tele­por­tere det inn, hvis det går an å gjøre det blindt, eller å bore et hull og reparere hullet etterpå; det viktige ville være å ikke la det være igjen noen spor, så det bare er en anonym kubikkmeter et sted i jordskorpen. Du kunne slippe det ned i Marianergropen, som er det dypeste punktet i planetens hav – eller bare velge en annen tilfeldig grop i havet, for å gjøre det mindre åpenbart. Hvis du kunne gjøre det svevende og usynlig, kunne du kaste det ut i stratosfæren. Eller ideelt sett ville du sende det av gårde ut i ver­dens­rom­met, med en kappe som forhindret sporing, og en tilfeldig endrende akselerasjonsfaktor som ville føre det ut av solsystemet. Og etterpå, naturligvis, ville du misminne deg selv, så selv ikke du visste nøyaktig hvor det var.»

Forsvarsprofessoren lo, og det hørtes til og med merkeligere ut enn det smilet hadde virket.

«Professor Krengle?» sa Harry.

«Ypperlige forslag, alle sammen,» sa professor Krengle. «Men fortell meg, herr Potter, hvorfor nøyaktig de fem?»

«Huh?» sa Harry. «De virket bare som ganske åpenbare ideer.»

«Ja vel?» sa professor Krengle. «Men det er et interessant mønster her, ser du. En kunne kanskje si at det høres ut som en gåte. Jeg må tilstå, herr Potter, at selv om denne dagen har hatt både oppturer og nedturer, så har det i det store og hele vært en over­ras­ken­de god dag.»

Og de fortsatte å gå ned den stien som førte til Galtvorts porter, på betraktelig avstand fra hverandre, idet Harry, helt uten å tenke på det, automatisk holdt seg langt nok unna forsvarsprofessoren for å ikke utløse dommedagsfølelsen, som av en eller annen grunn føltes uvanlig sterk akkurat nå.


Etterspill, Dafnia Grønbek:

Hermine hadde nektet å svare på spørsmål, og med en gang de kom til sidegangen som førte til Smygards fangekjellere hadde Dafnia og Tracey forlatt resten med en gang og gått så raskt de kunne. Rykter spredte seg raskt på Galtvort, så de måtte rett til fangehullene hvis de ville være de første til å fortelle historien videre.

«Okei, husk,» sa Dafnia, «ikke bare bus ut med kysset med en gang vi kommer inn, okei? Det fungerer bedre hvis vi forteller hele historien i riktig rekkefølge.»

Tracey nikket opphisset.

Og i det øyeblikket de stormet inn i Smygards oppholdsrom trakk Tracey Davidsen pusten og ropte. «Alle sammen! Harry Potter kunne ikke kaste skytsvergeformelen og despe­ran­ten spiste ham nesten og professor Krengle reddet ham, men så var Potter helt ond helt til Grang fikk ham tilbake med et kyss! Det er ekte kjærlighet, garantert!»

Vel, det var for så vidt historien i riktig rekkefølge, antok Dafnia.

Nyheten skape ikke den forventede reaksjonen. De fleste jentene tittet bort og ble sit­ten­de i sofaene sine; eller guttene bare fortsatte å lese i de stolene de satt.

«Ja,» sa Petrea surt der hun satt med Grylius’ føtter i fanget, tilbakelent mens hun leste noe som så ut til å være en fargeleggingsbok, «Milly har sagt det allerede.»

Hvordan –

«Hvorfor kysset ikke du ham først, Tracey?» sa Flora og Hestia Misfall fra sine egne stoler. «Nå kommer Potter til å gifte seg med ei grumsejente! Du kunne blitt hans sanne kjærlighet og kommet deg inn i en rik adelsslekt og alt, hvis du bare hadde kysset ham først!»

Traceys ansikt var et bilde av lamslått forståelse.

«Hva?» skrek Dafnia. «Kjærlighet fungerer ikke på den måten!»

«Selvsagt gjør den det,» fastslo Milly fra der hun øvde på en eller annen formel mens hun tittet ut av vinduet på det virvlende vannet i innsjøen. «Første kyss får prinsen.»

«Det var ikke deres første kyss!» ropte Dafnia. «Hermine var allerede hans sanne kjær­lig­het! Det var derfor hun kunne få ham tilbake!» Så innså Dafnia hva hun nettopp hadde sagt og vred seg inni seg; men, som det het, budskapet må tilpasses målgruppa.

«Hei, hei, hei, hva?» sa Grylius og svingte føttene ned fra Petreas fang. «Hva er dette? Frøken Bylling fortalte ikke om den delen.»

Alle andre så også på Dafnia nå.

«Å ja,» sa Dafnia, «Harry dyttet henne vekk og ropte, ‘Jeg sa jo ingen kyssing!’ Så skrek Harry som om han var døende og Vulkan begynte å synge for ham – litt usikker på hva av det som skjedde først, egentlig –»

«Det høres ikke ut som ekte kjærlighet for meg,» sa Misfall-tvillingene. «Det høres ut som om feil person kysset ham.»

«Det skulle ha vært meg,» hvisket Tracey. Ansiktet hennes var fremdeles lamslått. «Jeg skulle være hans sanne kjærlighet. Harry Potter var min general. Jeg skulle ha, jeg skulle ha slåss mot Grang for ham –»

Dafnia spant rundt og så på opphisset på Tracey. «Du? Ta Harry vekk fra Hermine?»

«Ja!» sa Tracey. «Meg!»

«Du er sprø,» sa Dafnia med overbevisning. «Selv om du hadde kysset ham først, vet du hva det ville ha gjort deg til? Den triste lille kjærlighetssyke jenta som dør på slutten av andre akt.»

«Det tar du tilbake!» ropte Tracey.

Imens hadde Grylius krysset rommet over til dit Vincent gjorde lekser. «Herr Krabbe,» sa Grylius med lav stemme, «dette tror jeg herr Malfang må få vite.»


Etterspill, Hermine Grang:

Hermine stirret på det voksforseglede papiret; utenpå var det rett og slett skrevet num­­meret 42.

Jeg fant ut hvorfor vi ikke kunne kaste skytsvergeformelen, Hermine, det har ikke noe med å gjøre at vi ikke er lykkelige nok. Jeg kunne ikke engang forklare det til rektor. Det må holdes enda mer hemmelig enn delvis transfigurasjon, i alle fall for nå. Men hvis du noensinne trenger å slåss mot desperanter, så er hemmeligheten skrevet ned her, kryptert, slik at hvis noen ikke vet at det handler om desperanter og skytsvergeformelen så vil de ikke forstå hva som menes …

Hun hadde fortalt Harry om å se ham dø, se sine foreldre dø, alle hennes venner, se alle dø. Hun hadde ikke fortalt ham om frykten for å dø alene; det var på en måte frem­­deles for vondt å tenke på.

Harry hadde fortalt henne om hvordan han husket at foreldrene hans hadde dødd, og at han hadde syntes det var morsomt.

Det er ingen lys på det stedet der desperanten bringer deg, Hermine. Ingen varme. Ingen om­sorg. Det er et sted der du ikke engang kan forstå lykke. Det er smerte, og frykt, og disse kreftene kan frem­deles drive deg videre. Du kan hate, og finne glede i å ødelegge det du hater. Du kan le, når du ser at andre har det vondt. Men du kan aldri være lykkelig, du kan ikke engang huske hva det er som ikke er der mer … Jeg tror ikke det er noen annen måte jeg kan forklare hva du reddet meg fra på. Vanligvis skammer jeg meg når jeg får folk inn i trøbbel, vanligvis kan jeg ikke fordra det når folk ofrer seg for meg, men denne ene gangen vil jeg si at uansett hva det ender opp med å koste deg å ha kysset meg, vær ikke et sekund i tvil om at det var det rette å gjøre.

Hermine hadde ikke innsett hvor lite desperanten hadde berørt henne, hvor lite og grunt det mørket hadde vært der den tok henne.

Hun hadde sett alle dø, og det hadde fremdeles gjort vondt.

Hermine puttet lappen tilbake i pungen sin, slik en flink pike burde gjøre.

Men hun hadde virkelig lyst til å lese den.

Hun var redd for desperanter.


Etterspill, Minerva McSnurp:

Hun følte seg frossen; hun skulle ikke ha vært så sjokkert, hun burde ikke ha funnet Harry så vanskelig å møte, men etter det han hadde vært igjennom … hun hadde under­søkt gutten for spor etter desperering, og feilet i å finne dem. Men noe rundt den roen han hadde stilt et slik illevarslende spørsmål med var bekymringsfullt. «Herr Potter, jeg kan ikke på noen måte snakke om slike ting uten rektors tillatelse!»

Gutten på kontoret hennes fordøyde svaret uten å endre ansiktsuttrykk. «Jeg ville fore­­trekke å ikke bry rektor med denne saken,» sa Harry rolig. «Jeg insisterer på å ikke bry ham, faktisk, og du lovet meg at samtalen vår ville være konfidensiell. Så la meg si det på denne måten. Jeg vet at det var, faktisk, en profeti. Jeg vet at du er den som opprinnelig hørte den av Rakel Rummelfiold. Jeg vet at profetien identifiserer barnet til Jakob og Lilly som en som var farlig for Mørkets herre. Og jeg vet hvem jeg er; ja, alle vet hvem jeg er på dette tidspunktet, så du avslører ikke noe nytt eller farlig, hvis du bare forteller meg dette: Hva var de nøyaktige ordene som identifiserte meg, barnet til Jakob og Lilly?»

Rummelfiolds hule stemme ga ekko i sinnet hennes …

Han skal fødes hos dem som tre ganger har vist Mørkets herre tross, fødes når den sjuende måned dør …

«Harry,» sa professor McSnurp, «jeg kan ikke på noen måte fortelle deg det!» Det ga henne frysninger inn til beinet at Harry allerede visste så mye, hun kunne ikke forestille seg hvordan Harry hadde funnet ut –

Gutten så på henne med merkelige, sorgtunge øyne. «Kan du ikke en gang nyse uten rektors tillatelse, professor McSnurp? For jeg lover at jeg har god grunn til å spørre, og god grunn for å holde spørsmålet privat.»

«Vær så snill, Harry, ikke …» hvisket hun.

«Ålreit,» sa Harry. «Et enkelt spørsmål. Vær så snill. Var Potter-familien nevnt ved navn? Sier profetien bokstavelig talt ‘Potter’?»

Hun stirret på Harry en stund. Hun kunne ikke egentlig si hvorfor eller fra hvor hun fikk følelsen at dette var et kritisk punkt; at hun ikke lett kunne avslå forespørselen, ei heller lett godta den.

«Nei,» sa hun til slutt. «Vær så snill, Harry, ikke flere spørsmål.»

Gutten smilte, litt trist, virket det som, og sa, «Takk skal du ha, Minerva. Du er en god kvinne, og trofast.»

Og mens munnen hennes fremdeles var åpen i fullstendig sjokk, reiste Harry Potter seg opp og forlot kontoret; og det var da hun innså at Harry hadde tatt hennes avslag som et svar, og det sanne svaret attpåtil –

Harry lukket døra bak seg.

Logikken hadde kommet til ham med en merkelig diamantaktig klarhet. Harry kunne ikke ha sagt om den kom til ham mens Vulkan sang, eller om det kanskje var tid­lig­ere.

Fyrst Voldemort hadde drept Jakob Potter. Han hadde foretrukket å spare Lilly Potters liv. Han hadde derfor fortsatt angrepet sitt med det ene formålet om å drepe spebarnet deres.

Mørke herrer var vanligvis ikke redde for spebarn.

Så det fantes en profeti om at Harry Potter var farlig for fyrst Voldemort, og fyrst Voldemort hadde kjent til denne profetien.

«Jeg gir deg denne sjeldne sjansen til å flykte. Men jeg vil ikke bry meg om å betvinge deg, og din død her vil ikke redde ditt barn. Gå til side, dumme kvinne, hvis du vet ditt eget beste.»

Hadde det vært et innfall å gi henne den sjansen? Men i tilfelle ville ikke fyrst Volde­mort ha forsøkt å overtale henne. Hadde profetien advart fyrst Voldemort mot å drepe Lilly Potter? I tilfelle ville fyrst Voldemort tatt seg bryet med å betvinge henne. Fyrst Voldemort hadde vært litt villig til å ikke drepe Lilly Potter. Preferansen hadde vært sterkere enn en innskytelse, men ikke så sterk som en advarsel.

Så anta at noen som fyrst Voldemort vurderte som en mindre alliert eller tjener, nyttig men ikke uvurderlig, hadde tigget Mørkets herre om å spare livet til Lilly. Lillys, men ikke Jakobs.

Denne personen hadde visst at fyrst Voldemort ville angripe huset til Potterne. Hadde kjent til profetien, og det faktum at Mørkets herre visste om den. Ellers ville han ikke ha bedt for Lillys liv.

Ifølge professor McSnurp så var det, foruten henne, kun to andre som visste om profetien. Albus Humlesnurr og Severus Slur.

Severus Slur, som hadde elsket Lilly før hun ble Lilly Potter, og som hatet Jakob.

Så, Severus hadde fått vite om profetien, og fortalt den til Mørkets herre. Som han hadde gjort fordi profetien ikke hadde beskrevet Potterne med navn. Det hadde vært en gåte, og Severus hadde løst den gåten for sent.

Men hvis Severus hadde vært den første til å høre profetien, og så dro av sted for å fortelle det til Mørkets herre, så hvorfor ville han også ha fortalt det til Humlesnurr eller professor McSnurp?

Altså måtte Humlesnurr eller professor McSnurp ha hørt det først.

Rektor på Galtvort hadde ingen åpenbar grunn til å fortelle transfigurasjonslæreren om en ekstremt sensitiv og avgjørende profeti. Mens transfigurasjonslæreren hadde all grunn til å fortelle rektor.

Altså virket det rimelig at professor McSnurp hadde vært den første til å høre det.

Vurdering av sannsynlighet antydet at det hadde vært professor Rummelfiold, Galtvorts fastboende seerske. Seere var sjeldne, så hvis du talte opp de sekundene som professor McSnurp hadde vært i nærheten av en seer i sin livstid, så ville de fleste av de seer-sekundene være Rummelfiold-sekunder.

Professor McSnurp hadde fortalt Humlesnurr; og ville ikke ha fortalt noen andre om profetien uten tillatelse.

Derfor var det Albus Humlesnurr som på en eller annen måte hadde sørget for at Severus Slur fikk vite om profetien. Og Humlesnurr selv hadde løst gåten, ellers ville han ikke ha valgt Severus, som en gang hadde elsket Lilly, som sendebud.

Humlesnurr hadde med vilje arrangert det slik at fyrst Voldemort fikk vite om pro­fe­tien, med håp om å lokke ham inn i en dødbringende felle. Kanskje Humlesnurr hadde ordnet det slik at Severus fikk vite bare deler av profetien, eller det var andre profetier som Severus ikke visste om … på en eller annen måte hadde Humlesnurr visst at et umid­­delbart angrep på Potterne allikevel ville føre til fyrst Voldemorts umiddelbare ne­der­lag, skjønt fyrst Voldemort selv hadde ikke trodd dette. Eller kanskje det bare hadde vært et heldig sammentreff i Humlesnurrs sinnssykdom, hans smak for bisarre komplotter …

Severus hadde endt opp med å tjene Humlesnurr etter dette; kanskje dødseterne ikke ville se i nåde til Severus hvis Humlesnurr avslørte hans rolle i deres undergang.

Humlesnurr hadde forsøkt å ordne det slik at Harrys mor ble spart. Men den delen av planen hadde slått feil. Og han hadde med vitende og vilje dømt Jakob Potter til døden.

Humlesnurr var ansvarlig for døden til Harrys foreldre. Hvis denne logiske rekken var korrekt. Harry kunne ikke, i rettferdighetens navn, si at det å avslutte trollmannskrigen med seier ikke talte som formildende omstendigheter. Men allikevel, så … plaget dette ham en hel masse.

Og det var på tide og vel så det å spørre Draco Malfang om hva den andre siden av den krigen hadde å si om karakteren til Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr.