«Våkne.»
Harrys øyne fløy opp idet han våknet med et kvelende gisp, en rykkvis oppstart av den slappe kroppen. Han kunne ikke huske noen drømmer, kanskje hjernen hans hadde vært for utslitt til å drømme; det virket som om han bare hadde lukket øynene og så hørte det ordet et øyeblikk senere.
«Du må våkne,» sa stemmen til Kvirinius Krengle. «Jeg ga deg så mye tid jeg kunne, men det burde være klokt å spare minst én bruk av tidsvenderen din. Vi må snart gå fire timer tilbake til Hos Marie, og må på alle måter framstå som om vi ikke har gjort noe som helst interessant i dag. Jeg ønsket å snakke med deg før det.»
Harry satte seg sakte opp midt i mørket. Kroppen hans smertet, og ikke bare de stedene der den hadde hvilt på det harde betonggulvet. Bilder snublet over hverandre i hukommelsen hans, alt det hans bevisstløse hjerne hadde vært for sliten til å putte inn i et ordentlig mareritt.
Tolv forferdelige tomheter som fløt nedover en metallkorridor, brøt ned metallet rundt seg, lys som ble svakere og temperatur som falt idet tomhetene forsøkte å suge alt liv ut av verden –
Kalkhvit hud, så vidt nok til å dekke skjelettet som var igjen etter at fett og muskler var blitt borte –
En metalldør –
En kvinnes stemme –
Nei, jeg mente det ikke, vær så snill, ikke dø –
Jeg kan ikke huske mine barns navn lenger –
Ikke gå, ikke ta det bort, ikke ikke ikke –
«Hva var det stedet?» sa Harry hest, med en stemme som ble dyttet ut av strupen slik vann kan bli tvunget gjennom et for tynt rør; i mørket hørtes den nesten like knust som Bellatrix DeMons’ stemme hadde vært. «Hva var det stedet? Det der var ikke et fengsel, det var HELVETE!»
«Helvete?» sa den rolige stemmen til forsvarsprofessoren. «Du mener den kristne straff-fantasien? Jeg antar det er en likhet.»
«Hvordan –» Harrys stemme var halvveis blokkert, noe stort satt fast i halsen hans. «Hvordan – hvordan kunne de –» Mennesker hadde bygd det stedet, noen hadde laget Azkaban, de hadde laget det med vilje, de hadde gjort det med overlegg, den kvinnen, hun hadde barn, barn hun ikke husket, en eller annen dommer hadde bestemt at dette skulle skje med henne, noen hadde vært nødt til å hale henne med ned i cellen og låse celledøra mens hun skrek, noen ga henne mat hver dag og gikk av sted uten å slippe henne løs –
«HVORDAN KAN MENNESKER GJØRE DET?»
«Hvorfor skulle de ikke det?» sa forsvarsprofessoren. Et blekt, blått lys opplyste lagerbygningen og viste fram et høyt grotteaktig betongtak, og et støvete betonggulv; og professor Krengle som satt et stykke vekk fra Harry, og lente ryggen sin mot en malt vegg; det bleke, blå lyset gjorde veggene om til overflater lik isbreer, støvet på gulvet til spredt snø, og mannen selv hadde blitt en isskulptur, omgitt av mørke der den svarte kutten lå over ham. «Hvilken nytte har fangene i Azkaban for dem?»
Harrys munn åpnet seg til et kvekk. Ingen ord kom ut.
Et svakt smil vred seg på forsvarsprofessorens lepper. «Du vet, herr Potter, hvis Han-hvis-navn-må-være-unevnt hadde endt opp med å herske over det magiske Storbritannia, så ville han ha bygd det fordi han likte å se sine fiender lide. Og hvis han istedenfor begynte å finne lidelsene usmakelige, ja, da ville han beordret Azkaban revet neste dag. Når det gjelder de som bygde Azkaban, og de som ikke river det ned, mens de taler høytsvevende prekener og innbiller seg at de ikke er skurker … vel, herr Potter, jeg tror at hvis jeg hadde hatt valget mellom å drikke te med dem, og å drikke te med Du-vet-hvem, så tror jeg fornuften min hadde blitt mindre forulempet av Den mørke herren.»
«Jeg forstår ikke,» sa Harry med skjelvende stemme, han hadde lest om det klassiske eksperimentet med psykologien i fengsler, de helt vanlige studentene som hadde blitt sadistiske med en gang de fikk rollen som fengselsvakter; det var først nå han innså at eksperimentet ikke hadde undersøkt det riktige spørsmålet, det ene, viktigste spørsmålet, de hadde ikke tatt en titt på nøkkelpersonene, ikke fengselsvaktene men alle andre, «Jeg forstår virkelig ikke, professor Krengle, hvordan mennesker bare kan forholde seg passivt og la dette skje, hvorfor det landet som er det magiske Storbritannia gjør dette –» Harrys stemme stoppet opp.
Forsvarsprofessorens øyne hadde tilsynelatende samme farge som alltid, i det bleke, blå lyset, for det lyset hadde samme farge som Kvirinius Krengles iriser, de aldri smeltende bitene av is. «Velkommen, her Potter, til ditt første møte med politikkens realiteter. Hva har de fortapte vesenene i Azkaban å tilby til noen av sidene? Hvem ville få en fordel av å hjelpe dem? En politiker som åpent tok deres side ville bli assosiert med kriminelle, med svakhet, med smakløse ting som folk helst ikke vil tenke på. Alternativt kunne politikeren demonstrere sin makt og grusomhet ved å rope om lengre straffer; for å kunne vise styrke trenger du et offer som kan knuses under deg, tross alt. Og befolkningen applauderer, for det er deres instinkt å støtte vinneren.» En kald latter fylt med morskap. «Ser du, herr Potter, ingen tror helt på at de vil ende opp i Azkaban, så de ser ingen personlig fare med et slikt sted. Når det gjelder hva de utsetter andre for … Jeg antar at du en gang ble fortalt at mennesker bryr seg om den typen ting? Det er en løgn, herr Potter, mennesker bryr seg ikke det minste, og hvis du ikke hadde levd et utrolig beskyttet liv så ville du ha lagt merke til det for lenge siden. Trøst deg med dette: de som nå er fanger i Azkaban stemte på den samme magiministeren som lovet å flytte cellene deres nærmere desperantene. Jeg tilstår, herr Potter, at jeg ser lite håp for demokratiet som en effektiv styringsform, men jeg beundrer poesien som ligger i det at det får ofrene til å bidra til sin egen undergang.»
Harrys sinn som nylig hadde samlet seg truet med å splintre opp i smådeler igjen, ordene falt som hammerslag på bevisstheten hans og drev ham tilbake, trinn for trinn, over kanten der en dyp avgrunn ventet, og han forsøkte å finne noe som kunne redde ham, et eller annet smart svar som kunne imøtegå ordene, men det kom ikke.
Forsvarsprofessoren så på Harry, blikket reflekterte mer nysgjerrighet enn befaling. «Det er svært enkelt, herr Potter, å forstå hvordan Azkaban ble bygd, og hvordan det fortsetter å eksistere. Mennesker bryr seg om det de selv forventer å tjene eller tape; og så lenge de ikke forventer at det slår tilbake på dem selv, er deres grusomhet og mangel på medfølelse uten grenser. Alle andre trollmenn i dette landet er ikke annerledes på innsiden enn ham som ønsket å herske over dem, Du-vet-hvem; de bare mangler hans kraft og hans … oppriktighet.»
Guttens hender var strammet i knyttnever, så fast at neglene skar seg inn i håndflatene; om fingrene hans var hvite eller ansiktet blekt kunne du ikke ha sett det, for det svake, blå lyset omgjorde alt til is eller skygger. «En gang tilbød du meg din støtte hvis min ambisjon var å bli den neste mørke herren. Er det derfor, professor?»
Forsvarsprofessoren bøyde hodet, et tynt smil på leppene hans. «Lær alt jeg har å lære deg, herr Potter; så vil du til slutt herske over dette landet. Da kan du rive ned det fengselet som demokratiet lagde, hvis du fremdeles finner at Azkaban fornærmer følelsene dine. Lik det eller ikke, herr Potter; i dag har du sett at din egen vilje står i konflikt med befolkningens vilje, og at du ikke bøyer hodet ditt og godtar deres avgjørelse når det skjer. Så for dem, uansett om de vet det eller ikke, og uansett om du vedkjenner deg det selv eller ikke, så er du deres neste mørke herre.»
I det monokromatiske lyset, ubevegelig, virket både gutten og forsvarsprofessoren som isskulpturer uten bevegelse, irisene i deres øyne var dempet ned til samme farge og så svært like ut i det lyset.
Harry stirret direkte inn i de bleke øynene. Alle spørsmålene som lenge hadde vært undertrykket, de han hadde sagt til seg selv at han satte på vent fram til midten av mai. Det hadde vært en løgn, visste Harry nå, det hadde vært å lure seg selv; han hadde ikke stilt spørsmålene fordi han hadde vært redd for svarene. Og nå prøvde alt å komme ut fra leppene hans på en gang. «I den første dagen av dine timer, da forsøkte du å overbevise mine klassekamerater om at jeg er en drapsmann.»
«Det er du.» Med morskap. «Men hvis ditt spørsmål er hvorfor jeg fortalte det til dem, herr Potter, så er svaret at du vil finne ut at flertydighet er en fin alliert på din vei mot makt. Vis fram et tegn på Smygard en dag, og motsi det med et tegn på Griffing dagen etter; og smygardingene vil være i stand til å tro det de ønsker, mens griffingene også diskuterer seg fram til å støtte deg. Så lenge det er uklarhet kan folk tro det som virker å være til deres fordel. Og så lenge du framstår som sterk, så lenge det virker som om du vinner, vil instinktet deres fortelle dem at deres fordel ligger i å støtte deg. Gå alltid i skyggene; og både lys og mørke vil følge deg.»
«Og,» sa gutten med jevn stemme, «akkurat hva ønsker du deg fra dette?»
Professor Krengle hadde lent seg enda lenger tilbake mot veggen, slik at ansiktet ble dekket i skygge; øynene endret seg fra blek is til mørke groper som dem hans slangeform hadde. «Jeg ønsker at Storbritannia skal vokse seg sterkt under en sterk leder; det er mitt ønske. Og når det gjelder hvorfor,» professor Krengle smilte uten glede, «så tror jeg at jeg skal holde det for meg selv.»
«Følelsen av dommedag som jeg har i nærheten av deg.» Ordene ble vanskeligere og vanskeligere å si, der subjektet danset nærmere og nærmere noe fryktelig og forbudt. «Du har alltid visst hva det betydde.»
«Jeg har gjettet på flere muligheter,» sa professor Krengle med et ansiktsuttrykk som var umulig å lese. «Og ennå vil jeg ikke si alt jeg har gjettet. Men så mye vil jeg fortelle deg: det er din dommedag som flammer opp når vi kommer for nær hverandre, ikke min.»
For en gangs skyld klarte Harrys hjerne å markere dette som et tvilsomt utsagn og mulig løgn, istedenfor å tro alt den hørte. «Hvorfor blir du av og til en zombie?»
«Personlige årsaker,» sa professor Krengle med absolutt ingen humor i stemmen.
«Hva var det overordnede motivet for å redde Bellatrix?»
Det var en kort stillhet, der Harry konsentrerte seg hardt om å kontrollere pustingen sin, å holde den stødig.
Til sist trakk forsvarsprofessoren på skuldrene, som om det ikke betydde noe. «Jeg har nesten stavet det for deg, herr Potter. Jeg har fortalt deg alt du trengte å vite for å dedusere deg fram til svaret på egen hånd, hvis du hadde vært tilstrekkelig moden til å vurdere det første åpenbare spørsmålet. Bellatrix DeMons var Den mørke herrens mektigste tjener, hennes lojalitet mest sikker; hun var den personen som var mest troende til å få ta del i noen av Smygards tapte kunnskap, som burde ha vært din.»
Sakte krøp raseriet inn over Harry, sakte kom vreden, noe forferdelig begynte å koke i blodet hans, om noen øyeblikk kom han til å si noe han virkelig ikke burde si mens de to var alene i et forlatt lager –
«Men hun var uskyldig,» sa forsvarsprofessoren. Han smilte ikke. «Og måten alle hennes valg ble tatt vekk fra henne på, slik at hun aldri fikk en sjanse til å lide for sine egne feil … den slo meg som overdrevet, herr Potter. Selv om hun ikke kan fortelle deg noe nyttig –» Forsvarsprofessoren trakk lett på skuldrene igjen, «– så skal jeg ikke tenke på denne dagens arbeid som bortkastet.»
«Så altruistisk av deg,» sa Harry kjølig. «Så hvis alle trollmenn er som Du-vet-hvem på innsiden, så er du kanskje et unntak, eller?»
Forsvarsprofessorens øyne lå fremdeles i skyggen, mørke groper man ikke kunne oppnå kontakt med. «Kall det et innfall, herr Potter. Av og til har det moret meg å spille heltens rolle. Hvem vet, kanskje Du-vet-hvem kunne ha sagt det samme.»
Harry åpnet munnen en siste gang –
Og oppdaget at han ikke klarte å si det, han kunne ikke stille det siste spørsmålet, det siste og viktigste spørsmålet, han kunne ikke få ordene til å komme ut. Selv om en slik unnlatelse var forbudt for en rasjonalist, selv om han alltid hadde forsøkt å følge Tarskis litani og Gendlins litani og sverget på at alt som kunne bli ødelagt av sannheten burde bli det, så klarte han ikke, i det ene øyeblikket, å få seg selv til å stille det siste spørsmålet høyt. Selv om han visste at han tenkte på feil måte, selv om han visste at det var meningen at han skulle være bedre enn dette, så klarte han ikke å si det.
«Nå er det min tur til å spørre ut deg.» Professor Krengles rygg rettet seg fra der den hadde lent seg mot isbreveggen av malt betong. «Jeg undres, herr Potter, på om du har noen kommentarer rundt det at du nesten drepte meg og ødela vår felles anstrengelse. Jeg har forstått det slik at en unnskyldning, i slike tilfeller, betraktes som et tegn på respekt. Men du har ikke tilbudt meg en. Er det bare slik at du ennå ikke har kommet så langt, herr Potter?»
Tonen var rolig, den stille kanten i stemmen var så fin og skarp at den ville skjære tvers igjennom deg før du innså at du ble myrdet.
Og Harry bare stirret på forsvarsprofessoren med kjølige øyne som aldri ville vike fra noe; ikke en gang døden, nå. Han var ikke lenger i Azkaban, ikke lenger redd for den delen av seg selv som var uten frykt; og den solide edelsteinen som var Harry hadde rotert for å møte stress, vendt seg sømløst fra en fasett til en annen, fra lys til mørke, varme til kulde.
Et kalkulert trekk fra hans side, for å få meg til å føle meg skyldig, plassere meg i en posisjon der jeg må underkaste meg?
Ekte følelse fra hans side?
«Jeg forstår,» sa professor Krengle. «Jeg antar at det besvarer –»
«Nei,» sa gutten med kald, fattet stemme, «du får ikke lov til å styre konversasjonen så lett, professor. Jeg gikk svært langt for å beskytte deg og få deg trygt ut av Azkaban, etter at jeg trodde du hadde forsøkt å drepe en politimann. Det inkluderte å møte tolv desperanter uten en skytsverge. Jeg undres, hvis jeg hadde sagt unnskyld da du forlangte det, ville du ha sagt takk tilbake? Eller har jeg rett når jeg antar at det var min underkastelse du ønsket der, ikke bare min respekt?»
Det var en pause, og så kom professor Krengles stemme med et svar, åpenbart iskaldt og med en fare som ikke lenger var skjult. «Det virker som om du fremdeles ikke kan få deg til å tape, herr Potter.»
Mørke stirret ut av Harrys øyne uten at han vred på seg; forsvarsprofessoren selv redusert til en vanlig dødelig ting i disse øynene. «Ah, og lurer du på, nå, hvorvidt du burde late som om du tapte mot meg, og late som om du var ydmyk overfor mitt sinne, fordi det passet til dine egne planer? Tanken om en kalkulert falsk unnskyldning, slo den deg i det hele tatt? Ikke meg heller, professor Krengle.»
Forsvarsprofessoren lo, lavt og humørløst, tommere enn tomrommet mellom stjernene, farlig som et vakuum fylt med hard stråling. «Nei, herr Potter, du har ikke lært leksa di, ikke i det hele tatt.»
«Jeg tenkte på å tape mange ganger, i Azkaban,» sa gutten med rolig stemme. «At jeg bare burde gi opp, og overgi meg til svartspanerne. Å tape ville ha vært det fornuftige valget. Jeg hørte stemmen din si det til meg, i sinnet mitt; og jeg ville ha gjort det, hvis jeg hadde vært der alene. Men jeg kunne ikke få meg selv til å tape deg.»
Så ble det nok en gang stille, for en tid; som om selv forsvarsprofessoren ikke helt kunne finne ut hva han skulle svare til det.
«Jeg er nysgjerrig,» sa professor Krengle til slutt. «Hva synes du at jeg burde be om unnskyldning for, egentlig? Jeg ga deg eksplisitte instruksjoner i tilfelle det ble en kamp. Du skulle holde deg nede, holde deg av veien, ikke bruke noe magi. Du brøt instruksjonene og satte oppdraget i fare.»
«Jeg tok ingen beslutning,» sa gutten jevnt, «det var ikke noe valg som ble gjort, bare et ønske om at svartspaneren ikke skulle dø, og skytsvergen min var der. For at det ønsket ikke skulle finne sted, så burde du ha advart meg om at du muligens ville bløffe ved å bruke en mordforbannelse. Som standard går jeg ut fra at når du peker tryllestaven på noen og sier Avada Kadavra, så er det fordi du ønsker å se dem døde. Burde ikke det være første regel for Trygg Bruk av Utilgivelige Forbannelser?»
«Regler er for dueller,» sa forsvarsprofessoren. Noe av kulden hadde vendt tilbake i stemmen. «Og duellering er en sport, ikke en gren av kampmagi. I en virkelig kamp så er en forbannelse som ikke kan blokkeres og som motstanderen derved må hoppe unna, en uvurderlig taktikk. Jeg ville ha trodd at dette var åpenbart for deg, men det virker som om jeg har feilbedømt intellektet ditt.»
«For meg virker det også uhøflig,» sa gutten, og fortsatte som om den andre ikke hadde sagt noe, «å ikke fortelle meg at jeg kunne drepe begge to hvis jeg kastet en formel på deg. Hva hvis noe hadde skjedd med deg, og jeg hadde forsøkt en Stimulus eller en sveveformel? Den ignoransen, som du tillot av grunner jeg ikke kan gjette på, spilte også en rolle i denne katastrofen.»
Ny stillhet. Forsvarsprofessorens øyne hadde smalnet, og det var et lett forvirret uttrykk på ansiktet hans, som om han hadde møtt på en fullstendig ukjent situasjon; og mannen sa fremdeles ikke noe.
«Vel,» sa gutten. Øynene hans hadde ikke vandret vekk fra forsvarsprofessorens. «Jeg er definitivt lei meg for at jeg skadet deg, professor. Men jeg tror ikke at denne situasjonen tilsier at jeg underkaster meg din vilje. Jeg har aldri helt forstått konseptet med unnskyldninger, og enda mindre hvordan det kan brukes i en situasjon som dette; hvis du har min anger, men ikke min underkastelse, teller det som å si unnskyld?»
Igjen den kalde, kalde latteren, mørkere enn tomrommet mellom stjernene.
«Det vet jeg ikke noe om,» sa forsvarsprofessoren, «jeg har heller aldri forstått konseptet med unnskyldninger. Det spillet ville være meningsløst mellom oss, virker det som, når begge ville vite at det var en løgn. La oss ikke snakke mer om det. Med tida vil vi gjøre opp gjeld mellom oss.»
Det var stille en stund.
«Forresten,» sa gutten. «Hermine Grang ville aldri ha bygd Azkaban, uansett hvem som skulle plasseres der. Og hun ville ha valgt å dø før hun ville valgt å skade en uskyldig. Jeg bare nevner dette, siden du sa tidligere at alle trollmenn er som Du-vet-hvem på innsiden; og det er et enkelt faktum at dette rett og slett er feil. Jeg ville ha innsett det tidligere hvis jeg ikke hadde vært,» gutten ga fra seg et kort, barskt smil, «utslitt og stresset.»
Forsvarsprofessorens øyne var halvåpne, uttrykket fjernt. «Innsiden av folk er ikke alltid slik utsiden tyder på, herr Potter. Kanskje hun rett og slett ønsker at andre skal tenke på henne som ei snill og grei jente. Hun kan ikke bruke skytsvergeformelen –»
«Hah,» sa gutten; smilet virket ektere nå, varmere. «Hun har problemer av nøyaktig samme grunn som jeg hadde. Det er lys nok inne i henne til å ødelegge desperanter, det er jeg sikker på. Hun ville ikke være i stand til å stoppe seg selv fra å ødelegge desperanter, selv om det ville koste henne sitt eget liv …» Gutten sporet av, og så fortsatte stemmen. «Det er ikke sikkert at jeg er slik en god person, kanskje; men de finnes, og hun er en av dem.»
Tørt. «Hun er ung, og det koster henne lite å framstå som snill.»
Harry måtte vurdere hvordan samtalen kunne fortsettes. Så sa han, «Professor, jeg må spørre deg; når du ser noe som er mørkt og dystert, slår det deg aldri å forsøke å forbedre det på noen måte? Som, ja, noe går galt i folks hoder og får dem til å tro at det er finfint å torturere kriminelle, men det betyr ikke at de er virkelig onde på innsiden; og kanskje, hvis du lærte dem de riktige tingene, viste dem hva de gjorde galt, så kunne du forandre det som –»
Da lo professor Krengle, og ikke med den tidligere tomheten. «Ah, herr Potter, noen ganger glemmer jeg hvor ung du er. Det ville være enklere å forandre farge på himmelen.» Nok en klukklatter, denne gangen kaldere. «Og grunnen til at det er lett for deg å tilgi slike idioter og tro det beste om dem, herr Potter, er at du selv ikke har lidd ondt. Du vil tenke mindre varmt om vanlige idioter etter første gang idiotien deres kostet deg noe du holdt kjær. La oss si hundre galleoner fra din egen lomme, kanskje, istedenfor den pinefulle døden til hundre fremmede.» Forsvarsprofessoren smilte tynt. Han tok lommeuret ut av kutten og så på det. «La oss dra tilbake nå, hvis det ikke er mer som skal sies mellom oss.»
«Du har ingen spørsmål om de umulige tingene jeg gjorde for å få oss ut av Azkaban?»
«Nei,» sa forsvarsprofessoren. «Jeg antar at jeg har funnet ut av de fleste av dem allerede. Når det gjelder resten, så er det altfor sjelden jeg finner en person som jeg ikke kan gjennomskue øyeblikkelig, det være seg venn eller fiende. Jeg skal løse gåten du utgjør på egen hånd, når tida er moden.»
Forsvarsprofessoren kravlet seg opp, dyttet mot veggen med begge hender og kom seg på beina, mykt, om enn for sakte. Gutten gjorde det samme med mindre eleganse.
Og så buste gutten ut med det siste, mest forferdelige spørsmålet som han tidligere ikke hadde klart å stille; som om det å si det høyt ville gjøre det virkelig, som om det ikke allerede var fullstendig åpenbart.
«Hvorfor er jeg ikke slik som andre barn på min alder?»
I en forlatt sidegate til Diagonallmenningen, der rester av ikke-Forsvunnet søppel lå her og der langs kanten der brosteinsgata møtte bygningsveggene av murstein på hver side, sammen med spredt skitt og andre tegn på manglende vedlikehold, immiverte en eldgammel trollmann og føniksen hans brått inn.
Trollmannen grep allerede innenfor kutten for å hente timeglasset da, av gammel vane, øynene hoppet til et tilfeldig sted mellom gata og veggen, for å memorere det –
Og den gamle trollmannen blunket overrasket; akkurat på det punktet lå det en bit pergament.
En rynke krysset Albus Humlesnurrs ansikt idet han tok et skritt fram, plukket opp den sammenkrøllede lappen og brettet den ut.
På den sto det et enkelt ord «NEI», og ikke noe mer.
Sakte lot trollmannen det flagre vekk fra fingrene sine. Fraværende bøyde han seg ned på fortauet og plukket opp nærmeste pergamentbit, som så merkelig lik ut den han nettopp hadde funnet; han berørte den med tryllestaven sin, og et øyeblikk senere hadde lappen en inskripsjon med det samme ordet «NEI», i den samme håndskriften, som var hans egen.
Den gamle trollmannen hadde planlagt å reise tre timer tilbake i tid, til da Harry Potter først ankom Diagonallmenningen. Han hadde allerede observert, med sine instrumenter, at gutten forlot Galtvort, og det kunne ikke gjøres om (hans ene forsøk på å narre sine egne instrumenter, og derigjennom kontrollere Tiden uten å endre hvordan den så ut til å være for ham selv, hadde resultert i en katastrofe tilstrekkelig til å overbevise ham om å aldri forsøke slike smarte triks om igjen). Han hadde håpet å hente ut gutten ved første mulige øyeblikk etter ankomsten, og plassere ham et annet trygt sted, om ikke Galtvort (for instrumentene hans hadde ikke vist at gutten hadde kommet tilbake.) Men nå –
«Et paradoks hvis jeg plukker ham opp rett etter at han ankommer Diagonallmenningen?» mumlet den gamle trollmannen til seg selv. «Kanskje de ikke iverksatte planen om å bryte seg inn i Azkaban før etter at de hadde bekreftet hans ankomst her … eller kanskje … muligens …»
Malt betong, hardt gulv og fjernt tak; to figurer sto ansikt til ansikt. Et vesen som bar formen av en mann sent i trettiårene, med antydning til måne; og et annet sinn som bar formen til en elleveårig gutt med et arr på panna. Is og skygge, blekt blått lys.
«Jeg vet ikke,» sa mannen.
Gutten bare så på ham. Og så sa han, «Jaha, virkelig?»
«I sannhet,» sa mannen. «Jeg vet ingenting, og det jeg gjetter vil jeg ikke fortelle om. Allikevel kan jeg si så mye –»