Gjennom grønn flamme virvlet de, gjennom flumnettverket spant de, Minervas hjerte løp løpsk med en bankende redsel hun ikke hadde følt på ti år og tre måneder, korri­do­rene mellom rom hostet og spyttet dem ut i lobbyen til Flirgott (den raskeste flum-mottakeren i Diagonallmenningen; forbindelsen som var vanskeligst å avbryte; den raskeste vei ut av Galtvort foruten bruk av føniks). En gnomvakt snudde seg mot dem, øynene utvidet seg, han startet på et lett respektfullt bukk –

Destinasjon, definisjon, demonstrasjon!

Og de to var plutselig i alleen rett bakenfor Hos Marie, tryllestavene allerede ute og hevet, de spant rundt rygg mot rygg og ordene til anti-forvrengningsformelen var allerede på Severus’ lepper.

Alleen var tom.

Da hun snudde seg tilbake for å se på Severus slo tryllestaven hans allerede ned på hans eget hode med en lyd som når et egg knustes, mens leppene hans framsa ord om usynlighet; han fikk fargene til sine omgivelser, ble en uklarhet av sine omgivelser, uklarheten beveget seg og ble tilpasset det som var bak ham, og så var det ingenting der.

Hun senket tryllestaven og tok et steg fram for å motta sin egen forvrengning –

Bak henne hørtes en lyd man ikke kunne ta feil av, noe som brøt ut i flammer.

Hun spant rundt og så Albus der, den lange tryllestaven var allerede trukket og løftet i hans høyre hånd. Øynene var bistre under brillenes halvsirkler, og Vulkan satt på skulderen hans og spredte ut sine ildfargede vinger, klar for både flukt og kamp.

«Albus!» sa hun. «Jeg trodde –» Hun hadde akkurat sett ham reise til Azkaban, og hun hadde trodd at ikke en gang fønikser kunne komme tilbake derfra så lett.

Så innså hun det.

«Hun klarte å flykte,» sa Albus. «Fikk skytsvergen din tak i ham?»

Bankingen i hjertet hennes ble sterkere, frykten i årene hennes ble mer solid. «Han sa han var her, på badet –»

«La oss håpe at han snakket sant,» sa Albus, og tryllestaven berørte hodet hennes og frambragte en følelse av at vann rant ned over henne; og et øyeblikk senere sprang alle fire (selv Vulkan hadde blitt gjort usynlig, skjønt du av og til kunne få et glimt av noe som minnet om ild i lufta rundt ham) mot forsiden av restauranten. De ventet foran døra mens Albus hvisket noe, og et øyeblikk senere reiste en av kundene som var synlig fra vinduet seg opp med et vagt uttrykk på ansiktet og åpnet døra som for å ta en rask titt etter noen venner; og de tre gikk inn og skyndte seg forbi intetanende kunder (Severus merket seg alle ansiktene, visste Minerva, og Albus ville oppdage eventuell forvrengning) mot skiltet som pekte mot badet –

En gammel tredør merket med symbolet for toalett slamret seg åpen, og fire usynlige redningsmenn stormet inn.

Det lille men rene trerommet var tomt, ferske vanndråper syntes i vasken, men det var ikke noe tegn til Harry; bare et papirark som var lagt igjen på dolokket.

Hun kunne knapt puste.

Arket svevet opp i lufta; Albus grep det, og et øyeblikk senere ble det kastet i hennes retning.

M: Hva sa hatten til meg at jeg skulle si til deg?

 –H

«Ah,» sa Minerva høyt i overraskelse, sinnet hennes brukte et øyeblikk på å plassere spørs­målet, det var ikke den typen ting du glemte, men hun hadde ikke tenkt i den modusen, egentlig – «Jeg er en frekk oppkomling og jeg skal holde meg unna dens områder.»

«Eh?» sa lufta med stemmen til Albus, som om også han kunne bli sjokkert.

Også kom Harry Potters hode til syne, hengende løst ved siden av lufta over toa­let­tet; ansiktet var kaldt og på vakt, den altfor-voksne Harry hun av og til hadde sett, med øyne som flakket fram og tilbake og rundt seg.

«Hva er det som –» begynte gutten.

Albus, nå synlig igjen sammen med henne og Vulkan, beveget seg umiddelbart for­over; venstre hånd strakte seg fram og snappet et hårstrå fra Harrys hode (som frambrakte et overrasket utrop fra gutten); Minerva tok imot hårstrået i sin egen hånd, og et øyeblikk senere grep Albus den for det meste usynlige gutten i armene, og det kom et blink av rødgyllen ild.

Og Harry Potter var trygg.

Ved siden av henne kom Severus gradvis til syne. Hans høyre hånd trakk allerede fram flaska fra kutten, hans venstre hånd allerede utstrakt og ventende. Hun ga ham Harrys hår, og et øyeblikk senere falt det ned i flaska med uferdig polyksir, som øye­blik­kelig begynte å frese og boble idet det fikk potensen som ville gjøre Severus i stand til å spille sin rolle som lokkemat.

«Det var uventet,» sa eliksirmesteren sakte. «Hvorfor plukket ikke rektor opp herr Potter tidligere, undres jeg, hvis han gikk så langt som til å vri tida? Ingenting burde ha forhindret ham fra å gjøre det … avgjort; skytsvergen din burde ha funnet herr Potter når han allerede var på et trygt sted …»

Hun hadde ikke tenkt på det; en annen oppdagelse hadde hoppet til første plass i sinnet hennes. Det var ikke på langt nær så redselsfullt som at Bellatrix DeMons hadde rømt fra Azkaban, men allikevel –

«Harry har en usynlighetskappe?» sa hun.

Eliksirmesteren svarte ikke; han krympet.

---

Tikk-snikk, drypp-blipp, ding-ring-ting …

Det irriterte henne fremdeles, skjønt man la ikke like mye merke til det etter en stund; allikevel, når og hvis hun ble rektor kom hun til å kjøre en permanent Stillus på hele greia. Hvilken rektor på Galtvort, undret hun, hadde vært den første til å være så hensynsløs at de skapte en dings som laget lyd, for så å gi den videre til sine etterfølgere?

Hun satt på rektors kontor med et kjapt transfigurert eget skrivebord, og gjorde noen av de hundre små bitene av papirarbeid som var nødvendig for at Galtvort ikke skulle stoppe opp; hun kunne enkelt fortape seg i dette arbeidet, og det forhindret henne fra å tenke på andre ting. Albus hadde en gang bemerket, og hadde hørtes ganske syrlig ut, at det virket som om Galtvorts drift fløt enda glattere når det var en ekstern krise som hun ville unngå å tenke på …

… ti år siden, det var forrige gang Albus hadde sagt det.

Der var kimingen som indikerte at det kom en besøkende.

Minerva fortsatte å lese det pergamentet hun holdt på med.

Døra slamret åpen og Severus Slur kom til syne. Han tok tre skritt inn i rommet og sa uten den minste pause, «Har vi hørt noe fra Galøye?»

Albus reiste seg allerede fra stolen sin idet hun ryddet unna pergamentene sine og kansellerte skrivebordet. «Bisters skytsverge rapporterer til den jeg som er i Azkaban,» sa Albus. «Hans Øye så ingenting; og hvis ikke Thunors Øye ser en ting, så eksisterer ikke den tingen. Du?»

«Ingen har prøvd å ta blodet mitt med makt,» sa Severus. Han ga en kjapp grimase av et smil. «Utenom forsvarsprofessoren.»

«Hva?» sa Minerva.

«Han så at jeg var en falsk Harry selv før jeg kunne åpne leppene mine, og rimelig nok angrep han meg umiddelbart og krevde å få vite hvor herr Potter befant seg.» Nok et gri­maseaktig smil. «Å rope at jeg var Severus Slur så ikke ut til å berolige ham, av en eller annen grunn. Jeg tror gjerne at den mannen ville drept meg for en sølvsigd og gitt fem fjong tilbake som veksel. Jeg ble nødt til å lamslå vår gode professor Krengle, som ikke var spesielt lett, og han reagerte dårlig på heksingen. ‘Harry Potter’ var naturlig nok forskrekket og sprang ut og sa fra til eieren, og forsvarsprofessoren ble ført direkte til St. Mungos –»

«St. Mungos?»

«– som sa at han sannsynligvis hadde vært overarbeidet i flere uker før han kollapset, så utslitt var han. Din dyrebare forsvarsprofessor har det bra, Minerva; lamslåelsen kan ha hjulpet ham ved å tvinge ham til å ta noen fridager. Etterpå avslo jeg tilbudet om en flum til Galtvort, og gikk tilbake til Diagonallmenningen og spaserte rundt; men det virker ikke som om noen har ønsket seg herr Potters blod i dag.»

«Vår forsvarsprofessor er i de beste hender, det er jeg trygg på,» sa Albus. «Viktigere saker krever vår oppmerksomhet, Minerva.»

Det tok adskillig anstrengelse for henne å vrenge oppmerksomheten tilbake til noe annet, men hun satte seg ned igjen, og Severus vinket fram en stol til seg selv også; og så trakk de seg sammen for å begynne rådslagingen.

Hun følte seg som en polyksirt juksemaker når hun satt mellom de to. Krig var ikke hennes kunst, ei heller plotting. Hun måtte slite for å holde seg ett skritt foran Wil­ter­sen-tvillingene, og det hendte at hun ikke klarte det. Til syvende og sist satt hun bare her fordi hun hadde hørt profetien …

«Vi står overfor,» startet rektor med å si, «et heller alarmerende mysterium. Jeg kan bare se for meg to trollmenn som kunne ha konstruert denne flukten.»

Minerva trakk pusten skarpt. «Det er en sjanse for at det ikke er Du-vet-hvem?»

«Jeg er redd for det,» sa rektor.

Hun tittet sideveis og så at Severus så like forvirret ut som henne. Redd for at Den mørke herren ikke skulle gjenoppstå? Hun ville ha gitt nesten alt for at det ikke skulle være sant.

«Så,» sa Albus tungt. «Vår første mistenkte er Voldemort, gjenoppstått og leter etter en måte å få tilbake sin gamle kropp. Jeg har studert mange bøker jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lest, forsket på alle muligheter han har for å vente tilbake, og jeg har funnet bare tre. Hans beste vei mot livet er de vises stein, som Flamel forsikrer meg om at ikke en gang Voldemort kunne skape på egen hånd; langs den veien ville han gjenoppstå mek­­tigere og mer forferdelig enn noen gang tidligere. Jeg ville ikke ha tenkt at Vol­de­mort var i stand til å motstå fristelsen fra steinen, enda mindre fordi slik en åpen­bar felle er en utfordring mot kløkten hans. Men hans andre vei er omtrent like sterk: Kjøttet av hans tjener, villig gitt; blodet av hans fiende, tatt med makt; og beinet av en forfar, uvitende skjenket. Voldemort er en perfeksjonist –» Albus tittet på Severus, som nikket enig, «– og han ville definitivt søkt den mektigste kombinasjonen: kjøttet til Bellatrix DeMons, blodet til Harry Potter, og et bein fra hans far. Voldemorts siste vei er å forføre et offer og trekke ut livet fra dem over en lang periode; i så tilfelle ville Volde­mort være svak sammenliknet med sin tidligere kraft. Motivet hans for å sikre seg Bellatrix er klart. Og hvis han holder henne som reserve, for å bruke henne kun hvis han ikke kan sikre seg steinen, så ville det forklare hvorfor det ikke ble gjort noe forsøk på å kidnappe Harry denne dagen.»

Minerva gløttet på Severus igjen; så ham lytte oppmerksomt, men uten å virke over­rasket.

«Det som ikke er klart,» fortsatte rektor, «er hvordan Voldemort kunne ha konstruert denne flukten. En dødsdokke ble etterlatt i Bellatrix’ sted, flukten hennes var ment å ikke bli oppdaget; og selv om det slo feil, så kunne ikke desperantene finne henne etter deres første advarsel. Azkaban har stått ugjennomtrengelig i århundrer, og jeg kan ikke forestille meg hvordan Voldemort kan ha gått fram for å få til dette.»

«Det behøver ikke å bety så mye,» sa Severus uttrykksløst. «For at Den mørke herren skal gjøre det vi ikke kan forestille oss, kreves bare at han har bedre forestillingsevne.»

Albus nikket bistert. «Uheldigvis er det nå en annen trollmann som ler av umu­lig­het­er. En trollmann som, for ikke lenge siden, utviklet en ny og kraftig formel som kunne ha blindet desperantene i forbindelse med flukten. Og han er også implisert av andre grunner.»

Minervas hjerte hoppet over et slag, hun visste ikke hvordan, eller hvorfor, men det begynte å stå skrekkelig klart for henne hvem –

«Hvem i all verden kunne det være?» sa Severus og hørtes forvirret ut.

Albus lente seg tilbake og sa de fatale ordene, selv om hun hadde fryktet dem: «Harry Jakob Potter-Eving-Vernes.»

«Potter?» utbrøt eliksirmesteren, med så mye sjokk i den vanligvis silkebløte stemmen som hun noensinne hadde hørt fra han. «Rektor, er dette en av dine spøker? Han går i første klasse på Galtvort! Et raserianfall og noen barnslige streker med en usyn­lig­hets­kap­pe gjør ham ikke til –»

«Det er ingen spøk,» sa Minerva, med en stemme som så vidt var mer enn hvisking. «Harry gjør allerede originale oppdagelser i transfigurasjon, Severus. Skjønt jeg visste ikke at han forsket på formler også.»

«Harry er ingen vanlig førsteklassing,» sa rektor alvorlig. «Han er merket som Den mørke herrens like, og han har krefter som Den mørke herren ikke kjenner til.»

Severus så på henne, og du måtte ha kjent ham godt for å se at han hadde et bedende ansiktsuttrykk. «Er det meningen at jeg skal ta dette alvorlig?»

Minerva bare nikket.

«Vet noen andre om denne … nye og mektige formelen?» forlangte Severus å få vite.

Rektor så på henne med unnskyldning i blikket –

På en eller annen måte visste hun det, hun visste det selv før han sa det, og hun ønsket å skrike av sine lungers fulle kraft.

– og sa, «Kvirinius Krengle.»

«Hvorfor,» sa hun, med en stemme som burde ha smeltet halvparten av dingsene på kontoret, «FORTALTE herr Potter forsvarsprofessoren om denne geniale nye formelen for å bryte seg ut av fengsler –»

Rektor strøk en sliten, rynkete hånd over sin like rynkete panne. «Kvirinius bare var der helt tilfeldig, Minerva. Selv ikke jeg så noen fare i det der og da.» Rektor nølte. «Og Harry sa at denne formelen var for farlig til at han kunne forklare det til noen av oss; og da jeg spurte ham igjen, i dag, så insisterte han på at han fremdeles ikke hadde forklart den for Kvirinius, heller ikke hadde han latt psykoblokk-barrierene falle i nærheten av forsvarsprofessoren –»

«Herr Potter er en psykoblokker? Du ga ham en usynlighetskappe og han er immun mot verifiserum og han er venn med Wiltersen-tvillingene? Albus, har du noen ide om hva du har sluppet løs på denne skolen?» Stemmen hennes var nesten et hyl nå. «Før han har kommet til syvende klasse vil det ikke være igjen annet av Galtvort enn et rykende hull i bakken!»

Albus lente seg tilbake i den store polstrede stolen og sa, smilende, «Ikke glem tidsvenderen.»

Da hylte hun, men stille.

Severus sa, langsomt og slepende, «Burde jeg lære ham å brygge polyksir, rektor? Jeg spør bare for å få det hele komplett, i tilfelle du ikke er fornøyd med alvorlighetsgraden i din kjæle-katastrofe.»

«Kanskje til neste år,» sa Albus. «Mine kjæreste venner, spørsmålet vi har foran oss er hvorvidt Harry Potter har bidratt til å få Bellatrix DeMons ut fra Azkaban, hvilket er en tanke mer enn bare ungdommelige ablegøyer selv etter mine tolerante standarder.»

«Unnskyld meg, rektor,» sa Severus med et av de tørrere smilene hun noensinne hadde sett ham servere Albus, «men jeg vil gjerne få registrert min mening om at svaret er nei. Dette er Den mørke herrens verk, enkelt og greit.»

«Så hvorfor,» sa Albus, og nå var det absolutt ingen humor i stemmen hans, «da jeg planla å hente ut Harry umiddelbart etter at han kom til Diagonallmenningen, så fant jeg ut at dette ville resultere i et paradoks?»

Minerva sank lengre tilbake i stolen sin, lot venstre albue falle ned på det harde, polstrede armlenet, lente hodet i hendene, og lukket øynene i fortvilelse.

Det var et ordtak som ble spredt i engere kretser at bare én av tretti svartspanere var kva­lifisert til å etterforske saker som involverte tidsvendere; og av de få, så var halvparten allerede blitt sinnssyke, og resten ville bli det snart.

«Så du mistenker,» sa Severus’ stemme, «at Potter forlot Diagonallmenningen, dro til Azkaban, og så tidsløkket seg tilbake til Diagonallmenningen etterpå for å bli plukket opp av oss –»

«Eksakt,» sa Albus stemme. «Skjønt det er også mulig at Voldemort eller hans tjenere fulgte med for å forsikre seg om at Harry ankom Diagonallmenningen før de begynte ope­rasjonen mot Azkaban. Og at de hadde noen med en tidsvender som kunne sende tilbake melding om deres suksess, for å utløse bortføringen. Faktisk var det min mis­tan­ke om denne muligheten som fikk meg til å sende deg og Minerva på deres eget opp­drag, før jeg selv dro til Azkaban. På det tidspunktet trodde jeg at utbrytingen ville slå feil, men hvis det å hente hit Harry Potter innebar å observere det faktum som deres even­tuelle feil ville medføre, så kunne ikke jeg selv ha reist til Azkaban etter at jeg hadde interagert med ham, for Azkabans framtid kan ikke berøre dets fortid. Da jeg, i Az­ka­ban, ikke mottok noen rapport fra deg eller Minerva, og heller ikke fra Pirrevimp som jeg ba om å forsøke å kontakte dere, så visste jeg at deres interaksjon med Harry Potter hadde vært en interaksjon med Azkabans framtid, hvilket betydde at noen sendte mel­din­ger gjennom Tiden –»

Albus’ stemme stoppet opp.

«Men rektor,» sa Severus, «du kom tilbake fra Azkabans framtid og interagerte med oss …»

Eliksirmesterens stemme sporet av.

«Men Severus, hvis jeg hadde mottatt rapporter fra deg og Minerva om at Harry var i sikkerhet, så ville jeg ikke, i utgangspunktet, reist tilbake i tid for –»

«Rektor, jeg tror vi er nødt til å tegne opp diagrammer for å løse dette.»

«Jeg er enig, Severus.»

Det var lyd av pergament som ble lagt ut på et bord, og fjærpenner som skrapte, og mer diskusjon.

Minerva satt i stolen sin og hvilte hodet i hånda med øynene lukket.

Hun hadde en gang hørt en historie om en kriminell som hadde hatt en tidsvender som Mysterieavdelingen hadde forseglet til hans person, i et tilfelle av ekstremt dårlige vur­deringer rundt hvem som trengte en; og en svartspaner hadde blitt satt på saken for å spore opp denne ukjente tidsforbryteren, og svartspaneren hadde også blitt utstyrt med en tidsvender; og historien hadde endt med at begge havnet på St. Mungos avdeling for totalt uhelbredelige sinnsforvirrede.

Minerva satt der med øynene lukket, hun forsøkte å ikke lytte, å ikke tenke på det, og å ikke bli gal.

Etter en stund, da diskusjonen så ut til å ha dødd ut, sa hun høyt, «Herr Potters tids­ven­der er begrenset til timene mellom klokka ni på kvelden og midnatt. Var det be­skyt­ten­de skallet rundt den tuklet med, Albus?»

«Ikke som mine beste undersøkende formler kunne finne ut,» sa Albus. «Men skal­lene er nye ting, og å overkomme De unevneliges forholdsregler uten å etterlate spor er … muligens ikke umulig.»

Hun åpnet øynene, og fikk se Severus og rektor stirre intenst på et pergament som var dekket med kruseduller som var nøstet inn i hverandre og som uten tvil ville drive henne inn i galskap om hun skulle forsøke å forstå det.

«Har dere kommet til noen konklusjoner?» sa Minerva. «Og vennligst ikke fortell meg hvordan dere kom fram til dem.»

Severus og rektor så på hverandre, og så snudde de seg for å se på henne.

«Vi har konkludert,» sa rektor alvorlig, «at enten var Harry involvert eller så var han det ikke; at enten har Voldemort tilgang til en tidsvender eller så har han det ikke; og at uansett hva som kunne ha skjedd inne i Azkaban så var det ingen som tok en tur til Lille­hen­ge gravplass i løpet av den perioden Bister allerede har overvåket den innenfor min egen fortid.»

«I korte trekk,» sa Severus slepent, «vi vet ingenting, kjære Minerva; skjønt det virker i det minste sannsynlig at en annen tidsvender var involvert, på en eller annen måte. Min egen mistanke handler om at Potter har blitt bestukket, lurt eller truet til å sende mel­din­ger tilbake i tid; kanskje til og med når det gjelder flukten fra fengselet. Jeg skal ikke fremme det åpenbare forslaget om hvem som trekker i trådene hans. Men jeg fore­slår at klokka ni i kveld så tester vi om Potter er i stand til å reise alle de seks timene til­bake til klokka tre, for å se om han har brukt tidsvenderen tidligere i dag.»

«Det virker fornuftig å gjøre det uansett,» sa Humlesnurr. «Se til at det blir gjort, Minerva, og få Harry til å komme innom kontoret mitt når det passer ham, en gang etter det.»

«Men mistenker dere fremdeles at Harry er direkte involvert i selve utbruddet fra fengselet?»

«Mulig men usannsynlig,» sa Severus, samtidig som Albus sa, «Ja.»

Minerva knep seg rundt neseroten, pustet dypt inn, og lot lufta gli sakte ut igjen. «Albus, Severus, hva i all verden for slags grunn ville herr Potter ha for å gjøre en slik ting!»

«Ingen som jeg kan komme på,» sa Albus, «men det gjenstår allikevel at bare Harrys tryl­le­rier, av alle metoder jeg kjenner til, kunne ha –»

«Vent litt,» sa Severus. Alle uttrykk forsvant fra ansiktet hans. «En tanke slo meg, jeg må undersøke –» Eliksirmesteren grep litt flumpulver, skred over rommet til peisen – Albus viftet kjapt med tryllestaven for å tenne den – og så, i et bluss av grønn flamme, og ordene «Kontoret til husstyrer i Smygard», var Severus borte.

Hun og Albus så på hverandre og begge trakk på skuldrene; og så gjenopptok Albus sine studier av pergamentet.

Severus spant ut av peisen igjen kun få minutter senere, og børstet spor av aske vekk fra kutten sin.

«Vel,» sa eliksirmesteren. Igjen det uttrykksløse ansiktet. «Jeg er redd for at herr Potter har et motiv.»

«Ut med det!» sa Albus.

«Jeg fant Lars Loran DeMons der han satt og studerte i Smygards oppholdsrom,» sa Severus. «Han var ikke motvillig til å møte øynene mine. Og det virker som om herr DeMons ikke likte å tenke på at foreldrene hans var i Azkaban, i kulden og mørket, med de­sperantene som sugde vekk livet deres, at de hadde smerter hvert sekund av hver dag, og at han fortalte herr Potter dette og tryglet ham om å få dem ut. Fordi, skjønner dere, herr DeMons hadde hørt at Gutten-som-overlevde kunne gjøre alt.»

Hun og Albus utvekslet blikk.

«Severus,» sa Minerva, «virkelig … selv Harry … har mer sunn fornuft enn det …»

Stemmen hennes sporet av. «Herr Potter tror han er Gud,» sa Severus uttrykksløst, «og Lasse DeMons falt på kne foran ham i et ektefølt bønnerop.»

Minerva stirret på Sirius og følte seg dårlig i magen. Hun hadde studert gompe­reli­gion – det var den vanligste grunnen når foreldrene til gompefødte måtte få justert minnene sine – og hun visste nok til å forstå hva Severus nettopp hadde sagt.

«Uansett,» sa eliksirmesteren. «Jeg tok en titt inne i herr DeMons for å se om han visste noe om sin mors flukt. Han har ikke hørt noe. Men det øyeblikket han finner det ut, vil han konkludere at den som er ansvarlig er Harry Potter.»

«Jeg forstår …» sa Albus sakte. «Takk, Severus. Det er gode nyheter.»

«Gode nyheter?» buste Minerva ut med.

Albus tittet på henne, nå med et like uttrykksløst ansikt som Severus, og hun husket med et sjokk at Albus’ egen – «Det er den beste grunnen jeg på noen måte kan forestille meg for å hente Bellatrix ut av Azkaban,» sa Albus stille. «Og hvis det ikke er Harry, må vi huske på; så er det garantert Voldemort selv som gjør sitt første trekk. Men la oss ikke forhaste oss med å avsi en dom mens det fremdeles er mye vi ennå ikke vet, skjønt vi vil snart få vite mer.»

Nok en gang reiste Albus seg opp bak skrivebordet, marsjerte bort til peisen der det frem­deles brant, kastet inn en ny klype grønt pulver og stakk hodet inn i flammene. «Avdelingen for magisk justis,» sa han, «Direktørens kontor.»

Etter et øyeblikk kom stemmen til madam Beining klar og skarp. «Hva er det, Albus? Jeg er ganske opptatt.»

«Amelia,» sa Albus, «jeg bønnfaller deg om å dele eventuelle oppdagelser du har gjort angående denne saken.»

Det var en pause. «Jaha,» sa den kalde stemmen til madam Beining fra den flam­men­de ilden, «og gjelder det begge veier, Albus?»

«Det kan hende,» sa den gamle trollmannen rolig.

«Hvis en eneste svartspaner dør på grunn av din tilbakeholdenhet, geskjeftige gamle mann, så vil jeg holde deg fullt ansvarlig.»

«Jeg forstår, Amelia,» sa Albus, «men jeg har ikke noe ønske om å utløse unødvendig be­kymring og vantro –»

«Bellatrix DeMons har flyktet fra Azkaban! Hva slags bekymring eller vantro tror du jeg ville kalle unødvendig i dette tilfellet?»

«Det kan hende at jeg vil minne deg på de ordene senere,» sa den gamle trollmannen inn i de grønne flammene. «For hvis jeg blir trygg på at min frykt ikke er grunnløs, så vil jeg fortelle deg det. Nå, Amelia, jeg trygler deg, hvis du har funnet ut noe som helst om denne saken, så vær så snill, del det.»

En ny pause, og så sa madam Beinings stemme, «Jeg har informasjon som jeg fikk vite fire timer inn i framtida, Albus. Vil du fremdeles ha den?»

Albus stoppet opp –

(og overveide, visste Minerva, muligheten for at han skulle kunne ønske å gå mer enn to timer tilbake i tid fra dette øyeblikket; for du kunne ikke sende informasjon lengre tilbake i tid enn seks timer, ikke med noen rekke av tidsvendere.)

– og sa til slutt, «Ja takk.»

«Vi hadde flaks,» sa madam Beinings stemme, «en av svartspanerne som var vitne til flukten var gompefødt, og hun fortalte oss at den flyvende flammeformelen, som vi kalte det, kanskje ikke var en formel i det hele tatt, men en gompegjenstand.»

Som et hardt slag i magen, det var slik det føltes, og kvalmen i Minervas mellomgulv doblet seg. Alle som hadde sett en kamp med Kaoslegionen visste hvilken hånd som van­lig­vis sto bak slikt …

Madam Beinings stemme fortsatte. «Vi hentet inn Arthur Wiltersen fra Avdelingen for misbruk av gompegjenstander – han vet mer om gompegjenstander enn noen annen nålevende trollmann – og ga ham beskrivelsen fra svartspanerne som var til stede, og han løste det. Det var en gompeartefakt som kalles en rakker, og de kaller den det fordi du må være en helsprø rakker for å ri på en. For bare seks år siden var det en av rakkerne deres som eksploderte og drepte hundrevis av gomper med et smell, og nesten satte fyr på månen. Wiltersen sa at rakkere bruker en spesiell type vitenskap som kalles motsatt reaksjon, så planen er å utvikle en heksing som vil forhindre den vitenskapen fra å virke rundt Azkaban.»

«Takk, Amelia,» sa Albus alvorlig. «Er det alt?»

«Jeg skal sjekke om vi har noe fra seks timer framover,» sa stemmen til madam Bei­ning, «hvis vi har det ville de ikke ha fortalt det til meg, men jeg skal få dem til å gjøre det. Har du noe du vil fortelle meg, Albus? Hvilke av de to mulighetene ser det ut til å være?»

«Ikke ennå, Amelia,» sa Albus, «men det kan hende jeg har nyheter til deg snart.»

Så rettet han seg opp fra ilden igjen, som bleknet tilbake til vanlige gule flammer. Hvert minutt av den gamle trollmannens år, hvert naturlige sekund siden fødselen og hvert ekstra sekund som tidsvending hadde lagt til, alt det pluss et par ekstra tiår for stress, var synlig som rynkede linjer i ansiktet hans.

«Severus?» sa den gamle trollmannen. «Hva var det egentlig?»

«En rakett,» sa den halvblods eliksirmesteren, som hadde vokst opp i gompebyen Koks­heim. «En av de mest imponerende gompeteknologiene.»

«Hvor sannsynlig er det at Harry kjenner til slike kunster?»

Severus sa slepende, «Åh, en gutt som herr Potter vet alt om raketter; det, kjære Minerva, er helt sikkert. Du må huske at ting gjøres annerledes i gompeverdenen.» Severus skar en grimase. «Men raketter er farlige, og dyre …»

«Harry har stjålet og skjult en ukjent mengde penger fra hvelvet sitt i Flirgott, kanskje tusenvis av galleoner,» sa rektor; og så, som svar til deres tvillingblikk, «Det var ikke en del av planen min, men jeg gjorde den feilen å sende forsvarsprofessoren for å overvåke at Harry tok ut fem galleoner til julepresanger …» Rektor trakk på skuldrene. «Ja, jeg er enig, i tilbakeblikk var det ren idioti, la oss fortsette.»

I stillhet dunket Minerva hodet noen ganger mot stolens nakkestøtte.

«Uansett, rektor,» sa Severus. «Bare fordi dødseterne aldri brukte gompeartefakter i den første krigen, betyr det ikke at han ikke kjenner til det. Raketter falt over Stor­bri­tan­nia som våpen, på gompesiden av Grindelwalds krig. Hvis han brukte somrene de årene i et gompe-barnehjem, slik du fortalte oss, rektor … så har også han hørt om raketter. Og hvis han har fått rapporter om herr Potter og hans liksom-kamper der han bruker gom­pe­artefakter, så ville han garantert plukke opp dette som en styrke ved fienden og for­søke å gjøre det bedre selv. Det er akkurat slik han tenker: all kraft han ser vil han for­sø­ke å ta som sin egen.»

Den gamle trollmannen sto bom stille, uten å bevege en lillefinger, selv hårene i skjeg­get virket som om de var frosset fast lik ståltråd; og en tanke slo Minerva, mer skrem­­mende enn noen annen tanke hun hadde hatt, at Albus Humlesnurr sto fastfrosset i redsel.

«Severus,» sa Albus Humlesnurr, og stemmen hans brast nesten, «innser du hva du sier? Hvis Harry Potter og Voldemort utkjemper sin krig med gompevåpen, vil det ikke bli noe igjen av verden utenom ild!»

«Hva?» sa Minerva. Hun hadde naturligvis hørt om skytevåpen, men de var ikke så farlige for ei erfaren heks –

Severus snakket som om hun ikke var til stede. «Så kan hende, rektor, at han sender en bevisst advarsel til Harry Potter om akkurat det; en beskjed om at alle angrep med gom­pevåpen vil bli møtt med tilsvarende motangrep. Kommander herr Potter til å stoppe bruken av gompeteknologi i kampene sine; det vil vise ham at meldingen er mot­tatt … og ikke gi ham flere ideer.» Severus rynket panna. «Skjønt, når jeg tenker på det, herr Malfang – og naturligvis frøken Grang – jeg tror kanskje heller at et fullstendig forbud mot teknologi er klokere –»

Den gamle trollmannen presset begge hender mot panna, og fra leppene hans kom en ustødig stemme, «Jeg begynner å håpe at det er Harry som står bak denne flukten … åh, Merlin beskytte oss alle, hva har jeg gjort, hva har jeg gjort, hva vil det bli av denne verden?»

Severus trakk på skuldrene. «Fra de ryktene jeg har hørt, rektor, er gompevåpen bare en tanke verre enn de mer … utilgjengelige aspektene av trolldomskunst –»

«Verre?» gispet Minerva, og klappet så igjen munnen som med tvang.

«Verre enn noen fare som er tilbake i disse bleknende år,» sa Albus. «Ikke verre enn det som utslettet Atlantis fra Tiden.»

Minerva stirret på ham og følte svetten piple ut langs hele ryggraden.

Severus fortsatte, og henvendte seg fremdeles til Albus. «Alle dødseterne utenom Bellatrix ville ha forrådt ham; alle hans støttespillere ville ha vendt seg imot ham; alle mak­tene i verden ville ha samlet seg for å ødelegge ham, his han hadde vært uforsiktig med noe virkelig farlig potent. Er dette så annerledes?»

Litt bevegelse, litt farge, hadde vendt tilbake til den gamle trollmannens ansikt. «Kanskje ikke …»

«Og uansett,» sa Severus med et lett nedlatende smil, «gompevåpen er ikke så enkle å få tak i, ikke for tusen galleoner eller tusen tusen.»

Transfigurerer ikke Harry bare alt han trenger til kampene sine? tenkte Minerva, men før hun kunne åpne munnen for å spørre –

Peisen brøt ut i grønne flammer på det tidspunktet, og ansiktet til Trivius Fjoth Fjolne, madam Beinings assistent, dukket opp. «Overmagiarius?» sa Fjoth Fjolne. «Jeg har en rapport til deg, sendt fra …» Fjoth Fjolnes øyne vurderte Minerva og Severus, «seks minutter siden.»

«Om seks timer, mener du,» sa Albus. «Det er meningen at disse to skal høre det; avgi din rapport.»

«Vi vet hvordan det ble gjort,» sa Fjoth Fjolne. «I Bellatrix DeMons’ celle, skjult i et hjørne, var en eliksirflaske; og tester av de restene av væske som var igjen viser at det var en animagus-eliksir.»

Det var en lang pause.

«Jeg skjønner …» sa Albus tungt.

«Unnskyld meg?» sa Minerva. Det gjorde ikke hun.

Fjoth Fjolnes hode vendte seg mot henne. «Animaguser, madam McSnurp, i sin ani­ma­gus-form, er mindre interessante for desperanter. Alle fanger testes før de ankommer Azkaban; og hvis de er animaguser blir deres dyreform ødelagt. Men vi hadde ikke tenkt på at noen som var beskyttet av en skytsvergeformel mens de tok eliksiren og utførte meditasjonen kanskje ville kunne klare å bli en animagus etter at de havnet i Azkaban –»

«Jeg har forstått det slik,» sa Severus, og hadde nå på seg sitt vanlige hånflir, «at ani­ma­gus-meditasjonen krever en anselig mengde tid.»

«Vell, herr Slur,» bjeffet Fjoth Fjolne, «arkivene viser at Bellatrix DeMons var en ani­ma­gus før hun ble dømt til Azkaban og at hennes dyreform ble ødelagt; så kanskje hennes andre meditasjon ikke tok like lang tid som den første!»

«Jeg ville ikke ha trodd det mulig for noen fange i Azkaban å gjøre en slik ting …» sa Albus. «Men Bellatrix DeMons var en høyst mektig trollkvinne før hun ble innsatt, og hun kunne kanskje ha greid det, hvis noen heks kunne. Kan Azkaban sikres mot at dette blir gjentatt?»

«Ja,» sa det selvsikre hodet til Trivius Fjoth Fjolne. «Våre eksperter sier at det er nær uten­kelig at animagus-meditasjonen kan bli utført på mindre enn tre timer, uavhengig av erfaring. Alle besøk til fanger som har lov til å få besøk vil heretter begrenses til to timer, og desperantene vil informere oss om noen skytsverge vedlikeholdes i fange­om­rå­det lengre enn det.»

Albus så ikke glad ut, men nikket allikevel. «Jeg forstår. Da vil det ikke bli flere forsøk av den typen, naturligvis, men ikke la vaktholdet bli mindre grundig. Og når Amelia har fått beskjed om alt dette, fortell henne at jeg har informasjon til henne.»

Hodet til Trivius Fjoth Fjolne forsvant uten å si noe mer.

«Ingen flere forsøk …?» sa Minerva.

«Fordi, kjære Minerva,» sa Severus slepent, og det tilvante hånfliret var ennå ikke helt borte, «hvis Den mørke herren hadde planlagt å befri noen av sine andre tjenere fra Az­ka­ban, så ville han ikke latt det bli igjen en eliksirflaske som kunne fortelle oss hvordan det ble gjort.» Severus rynket panna. «Jeg må tilstå … allikevel forstår jeg ikke hvorfor den flaska ble gjensatt der.»

«Det er en form for beskjed …» sa Albus sakte. «Og jeg forstår ikke meningen, ikke i det hele tatt …» Han trommet med fingrene på pulten.

Et langt minutt eller tre stirret den gamle trollmannen ut i intet, med en grimase; mens også Severus satt i stillhet.

Så ristet Albus urolig på hodet, og sa, «Severus, forstår du noe av dette?»

«Nei,» sa eliksirmesteren, og med et sardonisk smil, «hvilket sannsynligvis er like greit for oss; uansett hva det var ment at vi skulle konkludere ut fra dette, så har den delen av planen hans slått feil.»

«Dere er sikre, nå, på at det er Du vet … at det er Voldemort?» sa Minerva. «Det kunne ikke være at en eller annen annen dødseter har fått denne smarte ideen?»

«Og de kjente også til raketter?» sa Severus tørt. «Jeg tror ikke at de andre dødseterne var så glade i gompologi. Det er ham.»

«Ham er det visselig,» sa Albus. «Azkaban har forblitt ugjennomtrengelig gjennom århundrene, bare for å se seg slått av en vanlig animagus-eliksir. Det er for smart og for umulig, noe som alltid var Voldemorts signatur siden de dagene han var kjent som Tom Venster. Enhver som ville ønske å forfalske den signaturen måtte være like kløktig som Vo­ldemort selv for å gjøre det. Og det er ingen andre i hele verden som ved et uhell ville overvurdere min egen kløkt, og la det ligge igjen en beskjed til meg som jeg ikke kan forstå i det hele tatt.»

«Med mindre han har vurdert deg helt nøyaktig,» sa Severus tonløst, «og i så tilfelle er det nøyaktig det han mente at du skulle tenke.»

Albus sukket. «For visst. Men selv om han har narret meg fullstendig, så kan vi i det minste stole på konklusjonen om at det ikke var Harry Potter.»

Det burde ha kommet som en lettelse, og allikevel følte Minerva at kulden spredte seg gjennom ryggraden og gjennom blodårene, gjennom lunger og bein.

Hun husket samtaler som dette.

Hun husket samtaler som dette fra ti år tilbake, fra en tid der blod hadde flytt gjen­nom Storbritannia i brede elver, der trollmenn og hekser hun en gang hadde undervist hadde blitt slaktet i hundrevis, hun husket brennende hjem og skrikende barn og glimt av grønne lys –

«Hva vil du fortelle madam Beining?» hvisket hun.

Albus reiste seg fra pulten og gikk inn til rommets senter, hånda hans berørte lett forskjellige gjenstander, her et instrument av lys, der et instrument av lyd; han justerte brillene med en hånd, og brukte den andre hånda til å sentrere det lange sølvskjegget mot kutten sin, og så til slutt snudde den gamle trollmannen seg og sto igjen ansikt til ansikt med dem.

«Jeg vil fortelle henne det lille jeg vet om den svartekunsten som kalles malacrux, der en sjel nektes sin død,» sa Albus Humlesnurr, i et bløtt tonefall som syntes å fylle hele rommet, «og jeg vil fortelle henne hva som kan utføres med kjøttet til en tjener.»

«Jeg vil fortelle henne at jeg gjenoppretter Føniksordenen.»

«Jeg vil fortelle henne at Voldemort har vendt tilbake.»

«Og at den andre trollmannskrigen har begynt.»

 

NOEN TIMER SENERE …

 

Den antikke gamle klokka på veggen i viserektors kontor hadde gylne visere, og sølv­­tall som utgjorde urskiven; den tikket og rykket lydløst gjennom sine bevegelser, for den hadde en lydløs-fortrylling på seg.

Den gylne timeviseren nærmet seg sølvnummeret ni; den gylne minuttviseren gjorde det samme; de to koblede delene av Tid nærmet seg hverandre og kom snart til å være på samme sted, men ville aldri kollidere.

Klokka var 20.43, og tida nærmet seg da Harrys tidsvender ville åpne seg, for å bli testet på den ene måten som ikke noen tenkelig formel kunne narre, med mindre den for­melen kunne omgå selve Tidens lover. Ingen kropp eller sjel, ingen kunnskap eller sub­stans, kunne putte syv ekstra timer inn i en enkelt dag. Hun ville finne på en melding der og da, og be Harry om å ta med meldingen seks timer tilbake til professor Pirrevimp klokka tre; og så ville hun spørre professor Pirrevimp om han hadde mottatt den på det tidspunktet.

Og professor Pirrevimp ville fortelle henne at han absolutt hadde mottatt den klokka tre.

Og så ville hun be Severus og Albus om å ha litt mer tiltro til Harry neste gang.

Professor McSnurp kastet skytsvergeformelen sin, og sa til sin skinnende katt, «Gå til herr Potter og fortell ham dette: Herr Potter, vær vennlig å komme til mitt kontor med en gang du hører dette, uten å gjøre noe annet på veien hit.»