Kapittel 61: Eksperimentet i Stanford-fengselet. Finale

Minerva tittet opp på klokka, gullviserne og sølvtallene, de rykkende bevegelsene. Gom­per hadde funnet den opp, og før de hadde det hadde ikke trollmenn brydd seg om å holde orden på tid. Klokkene som hadde tjent Galtvorts klasser da borgen ble reist var styrt av timeglass med sand. Det var en av de tingene blodpuristene ønsket at ikke skulle være sant, og derfor visste Minerva det.

Hun hadde fått en Strålende i sin ØGLE i gompologi, som hun nå mest oppfattet som et skammens merke når hun tenkte på hvor lite hun visste. Hennes yngre selv hadde inn­sett, selv da, at dette faget var en bløff, undervist av en fullblods, etter sigende fordi gom­­pefødte ikke kunne vurdere korrekt hva trollmannsfødte trengte å lære, og mer presis fordi skolestyret ikke syntes noe om gomper i det hele tatt. Men da hun var sytten år hadde Strålende-karakteren vært det viktigste for henne, husket hun med tristhet …

Hvis Harry Potter og Voldemort utkjemper sin krig med gompevåpen vil det ikke bli noe igjen av verden utenom ild!

Det kunne hun ikke forestille seg, og grunnen til at hun ikke kunne forestille seg det var at hun ikke kunne se for seg at Harry slåss mot Du-vet-hvem.

Hun hadde møtt Mørkets herre fire ganger og overlevd alle; tre ganger med Albus til å beskytte henne, og en gang med Bister ved sin side. Hun husket det skadede, slan­ge­lik­nen­de ansiktet; de svake, grønne skjellene som var spredt over huden hans, de glødende røde øynene, stemmen som lo i en lys hvesing og ikke lovet noe annet en ond­skap og plage; det rene og komplette monster.

Og Harry Potter var det lett å se for seg, det klare uttrykket på ansiktet til en ung gutt som vekslet mellom å ta det latterlige alvorlig og det alvorlige latterlig.

Og å se for seg de to møtes foran spissen til den andres tryllestav var for smertefullt å se for seg.

De hadde ingen rett, ingen rett i det hele tatt til å legge dette på en elleve år gammel gutt. Hun visste hva rektor hadde bestemt for ham i dag, for hun var blitt bedt om å gjøre forberedelsene; og hvis det hadde vært henne i den alderen ville hun ha rast og hylt og grått og vært utrøstelig i ukevis, og …

Han er ingen vanlig førsteklassing, hadde Albus sagt. Han er merket som Den mørke her­rens like, og han har krefter som Den mørke herren ikke kjenner til.

Den forferdelige, hule stemmen som tordnet ut av Rakel Rummelfiolds munn, den ekte og opprinnelige profetien, hørtes nok en gang som et ekko i sinnet hennes. Hun hadde på følelsen av at den ikke betydde det rektor trodde at den gjorde, men hun klarte ikke å sette ord på forskjellen.

Og allikevel virket det sant, at hvis det fantes en elleveåring på hele jordas overflate som kunne bære denne byrden, så var det gutten som nå nærmet seg kontoret hennes. Og hvis hun sa noe i nærheten av ‘stakkars Harry’ direkte til ham … vel, han ville ikke like det.

Så nå må jeg finne en måte å drepe en udødelig mørk trollmann på, hadde Harry sagt den dagen han først hadde funnet det ut. Jeg skulle virkelig ønske du hadde fortalt meg det før vi var ferdige med å shoppe.

Hun hadde vært husstyrer for huset Griffing lenge nok; hun hadde sett nok venner dø, til å vite at det var noen mennesker du ikke kunne redde fra å bli helter.

Det banket på døra, og professor McSnurp sa, «Kom inn.»

Da Harry kom inn hadde ansiktet det samme kjølige, vaktsomme uttrykket hun hadde sett inne på Hos Marie, og hun lurte et øyeblikk på om han hadde hatt på seg denne maska, det samme selvet, hele denne dagen.

Den unge gutten satte seg ned på stolen foran pulten hennes, og sa, «Så det er på tide at jeg blir fortalt hva som foregår?» Nøytrale var ordene, de hadde ikke den skarpheten som skulle ha fulgt ansiktsuttrykket.

Professor McSnurps øyenbryn hevet seg i overraskelse før hun kunne hindre det, og hun sa, «Har ikke rektor fortalt deg noen ting, herr Potter?»

Gutten ristet på hodet. «Bare at han hadde mottatt en advarsel om at jeg kunne være i fare, men at jeg var trygg nå.»

Minerva hadde problemer med å møte blikket hans. Hvordan kunne de gjøre dette mot ham, hvordan kunne de legge dette på en elleve år gammel gutt, denne krigen, denne skjebnen, denne profetien … og de stolte ikke en gang på ham …

Hun tvang seg til å se direkte på Harry, og så at hans grønne øyne var rolige mens de hvilte på henne.

«Professor McSnurp?» sa gutten stille.

«Herr Potter,» sa professor McSnurp. «Jeg er redd for at det ikke er opp til meg å for­klare, men hvis rektor etter dette fremdeles ikke forteller deg noe, så kan du komme til­bake til meg og så skal jeg gå og kjefte på ham for deg.»

Guttens øyne utvidet seg, noe av den virkelige Harry kunne sees gjennom sprekkene før den kalde maska kom tilbake på plass.

«Uansett,» sa professor McSnurp bryskt. «Jeg beklager om det er ubeleilig, herr Potter, men jeg er nødt til å be deg om å bruke tidsvenderen til å gå seks timer tilbake til klokka tre, og gi følgende melding til professor Pirrevimp: ‘Sølv på treet’. Be pro­fes­sor­en om å skrive ned tidspunktet der du ga ham meldingen. Etterpå ønsker rektor å treffe deg når det passer for deg.»

Det var en pause.

Så sa gutten, «Så jeg er mistenkt for å misbruke tidsvenderen, altså?»

«Ikke av meg!» sa professor McSnurp fort. «Jeg beklager virkelig ubeleiligheten, herr Potter.»

Nok en pause, og så trakk den unge gutten på skuldrene. «Det vil rote til søvn­skje­ma­et mitt, men jeg antar at det ikke får hjelpe. Vær vennlig å gi husnissene beskjed om at dersom jeg ber om en tidlig frokost, for eksempel rundt klokka tre i morgen tidlig, så skal jeg få det.»

«Naturligvis, herr Potter,» sa hun. «Takk for din forståelse.»

Gutten reiste seg fra stolen og ga henne et formelt bukk, så gikk han ut av døra med en hånd som allerede beveget seg innenfor skjorten der tidsvenderen ventet, og hun ropte nesten Harry! etter ham, det var bare det at hun visste ikke hva hun skulle ha sagt etter det.

Istedenfor ventet hun, med øynene på klokka.

Hvor lang tid trengte hun å vente på at Harry skulle gå tilbake i tid?

Vel, det trengte hun jo strengt tatt ikke å vente på i det hele tatt; hvis han hadde gjort det, så hadde det allerede skjedd …

Derfor skjønte Minerva at hun utsatte det fordi hun var nervøs, og da hun innså det, ble hun trist. Ugagn, ja visst; unevnelig, utenkelig ugagn med forsiktigheten og fram­synt­heten til en fallende stein – hun ante ikke hvordan gutten hadde lurt Valghatten til å ikke sortere ham til Griffing der han åpenbart hørte til – men ikke noe mørkt eller skadelig, det hadde aldri skjedd. Under all ugagn rant godheten hans like dyp og sterk som hos Wiltersen-tvillingene, skjønt ikke en gang Martyriusforbannelsen kunne ha fått henne til å si det høyt.

«Forvento Vergum», sa hun, og så, «Gå til professor Pirrevimp, og bring tilbake hans svar etter at du har spurt ham dette: ‘Gav herr Potter deg en beskjed fra meg, hva var den beskjeden, og når mottok du den?’»


En time tidligere, etter å ha brukt siste gjenværende spinn av tidsvenderen etter å ha tatt på seg Usynlighetskappen, plasserte Harry timeglasset tilbake under skjorta.

Og så satte han kurs for Smygards fangekjeller, og gikk så raskt de usynlige beina kunne klare, skjønt han sprang ikke. Heldigvis var viserektors kontor allerede i en av Galt­vorts nedre etasjer …

Noen trapper senere, passert i to, men ikke tre trinn av gangen, og Harry stoppet ved en korridor der inngangen til Smygards oppholdsrom lå rett rundt hjørnet.

Harry tok ut et stykke pergament (ikke papir) og en sitatpenn (ikke fjærpenn) ut av pungen sin, og sa til sitatpennen, «Skriv disse bokstavene nøyaktig som jeg sier dem: Z-P-F-G-V-Y-C-V-E, mellomrom, F-Ø-Y-I-C-Å-G-E-R-R-G.»

I kryptografi var det to typer koder; koder som hindret lillebroren din i å lese mel­din­gen din, og koder som hindret større regjeringer i å gjøre det samme, og dette var den første typen kode, men det var bedre enn ingenting. I teorien skulle ingen lese den uan­sett, men selv om de gjorde det ville de ikke huske noe interessant med mindre de klarte å dekryptere den først.

Så puttet Harry pergamentet i en pergamentkonvolutt, og med tryllestaven sin smeltet han litt grønn voks for å forsegle den.

I prinsippet kunne naturligvis Harry ha gjort alt dette for mange timer siden, men på en eller annen måte virket det som at når han ventet til etter at han hadde hørt mel­din­gen fra professor McSnurps egne lepper, så virket det mindre som å Tulle Med Tiden.

Så la Harry konvolutten ned i en annen konvolutt, som allerede inneholdt et annet papirark med andre instruksjoner, og fem sølvsigder.

Han lukket konvolutten (som allerede hadde et navn skrevet på utsiden), forseglet den med mer grønn voks, og presset en siste sigd inn i seglet.

Og så la Harry den konvolutten ned i den aller siste konvolutten, der navnet «Marie Vepsekjerr» var skrevet med store bokstaver.

Og Harry kastet et blikk rundt svingen der det skulende portrettet som utgjorde døra til Smygards oppholdsrom ventet; og siden han ikke ville at portrettet skulle huske å ha ikke-sett noen usynlige, brukte Harry sveveformelen til å sveve konvolutten mot den skulende mannen og dunke den mot ham.

Den skulende mannen så ned mot konvolutten, tittet på den gjennom en monokkel, og sukket, og snudde seg rundt til innsiden av Smygards oppholdsrom, og framsa, «Melding til Marie Vepsekjerr!»

Så fikk konvolutten lov til å falle på gulvet.

Noen øyeblikk senere åpnet portrettdøra seg, og Marie snappet opp konvolutten fra gulvet.

Hun ville åpne den og finne en sigd og en konvolutt adressert til en fjerdeklassing ved navn Maggy Bylling.

(Smygardinger gjorde denne typen ting hele tida, og en sigd betydde definitivt en hastebeskjed.)

Maggy ville åpne sin konvolutt, og finne fem sigder sammen med en konvolutt som skulle etterlates i et ubrukt klasserom …

etter at hun hadde brukt tidsvenderen til å gå fem timer tilbake …

… og der ville hun finne fem nye sigder som ventet på henne, hvis hun kom dit kjapt.

Og en usynlig Harry Potter ville vente i det klasserommet fra kl. 15 til 15.30, bare i tilfelle noen forsøkte den åpenbare testen.

Vel, i det minste hadde det vært åpenbart for professor Krengle.

Det hadde også vært åpenbart for professor Krengle at (a) Maggy Bylling hadde en tidsvender, og (b) hun var ikke svært nøye på hvordan hun brukte den, for eksempel til å gi sin yngre søster virkelig saftige biter av sladder ‘før’ noen andre hadde hørt det.

Noe av spenningen rant ut av Harry da han beveget seg vekk fra portrettdøra, frem­deles usynlig. På en eller annen måte hadde sinnet hans allikevel klart å bekymre seg for planen, selv om det visste at den allerede hadde lyktes. Det eneste som gjensto nå var konfrontasjonen med Humlesnurr, og så var han ferdig for dagen … han ville gå til rektors steingurger klokka ni på kvelden, siden det å gjøre det klokka åtte ville virke mer mistenkelig. På denne måten kunne han påstå at han bare hadde misforstått hva professor McSnurp hadde ment med «etterpå» …

Den obskure smerten strammet rundt Harrys hjerte igjen mens han tenkte på professor McSnurp.

Så Harry trakk seg litt lenger inn i sin mørke side, som hadde hatt på seg det rolige an­­siktsuttrykket og holdt utslittheten borte fra ansiktet, og fortsatte å gå.

Det ville bli en pris å betale, men noen ganger måtte du låne alt du kunne i dag, og la regningen forfalle i morgen.


Selv Harrys mørke side begynte å føle seg utslitt da spiraltrappa hadde levert ham opp til den store eikedøra som var den siste porten inn til Humlesnurrs kontor, men siden Harry nå var lovlige fire timer etter sin naturlige sengetid, var det trygt å la utmattelsen skinne igjennom; i alle fall den fysiske, om ikke den emosjonelle.

Eikedøra svingte seg åpen –

Harrys øyne hadde allerede fokusert i retning av det store skrivebordet, tronen bak det; så det tok et øyeblikk før han registrerte at tronen var tom, og skrivebordet nakent uten­om et lærinnbundet verk; og så flyttet Harry blikket og fant trollmannen stående blant dingsene sine, de dusinvis av mystiske, ukjente gjenstander. Vulkan og Valghatten okkuperte sine respektive vagler; en klar, munter flamme spraket i en krok som Harry ikke tidligere hadde innsett var et ildsted, og så var det de to røde paraplyene og tre røde tøfler for venstre fot. Alle ting var på sin plass og slik de pleide å være, utenom den gamle trollmannen selv, som sto høyreist og kledt i en kutte med en ytterst formell sort farge. Det var et sjokk for øynene, den kutten på den personen, det var som om Harry hadde sett sin far ha på seg forretningsdress.

Svært eldgammelt var uttrykket man fikk av Albus Humlesnurr, og sørgmodig.

«Hallo, Harry,» sa den gamle trollmannen.

Innenfra et alternativt selv vedlikeholdt som en psykoblokk-konstruksjon var det en Uskyldig-Harry som hadde absolutt ingen formening om hva som pågikk, men som bukket lett og kjølig, og sa, «Rektor. Jeg antar at du har fått beskjed tilbake fra viserektor McSnurp nå; så hvis det er greit for deg, så ville jeg virkelig like å få vite hva som pågår.»

«Ja,» sa den gamle trollmannen, «tida er inne, Harry Potter.» Ryggen rettet seg, bare så vidt, siden trollmannen allerede hadde stått oppreist; men på en eller annen måte fikk selv den lille endringen til å få trollmannen til å se en fot høyere ut, og sterkere, om ikke yngre; formidabel, om ikke farlig; hans potens samlet rundt ham som et sjal. Med en klar stemme snakket han: «Denne dagen har din krig mot Voldemort begynt.»

«Hva?» sa den ytre Harry som ikke visste noen ting, mens noe som fulgte med innenfor tenkte mye av det samme bare med tillegg av ganske mye banning.

«Bellatrix DeMons har blitt hentet ut av Azkaban; hun har rømt fra et fengsel som er umulig å rømme fra,» sa den gamle trollmannen. «Det er en gjerning som bærer Vol­de­morts signatur, hvis jeg noensinne har sett slikt; og hun, hans mest trofaste tjener, er en av tre ting han trenger for å gjenoppstå i sin nye kropp. Etter ti år har den fienden du en gang overvant vendt tilbake, slik det var forutsagt.»

Ingen av Harrys deler kunne komme på noe svar til det, i det minste ikke på de få se­kun­dene det tok før den gamle trollmannen fortsatte.

«Det trenger ikke å endre stort for deg, foreløpig,» sa den gamle trollmannen. «Jeg har begynt å sette sammen Føniksordenen igjen slik at den kan tjene deg; jeg har advart de få sjelene som kan og bør forstå: Amelia Beining, Alastor Bister, Bartemius Kroek, visse andre. Om profetien – ja, det er en profeti – har jeg ikke fortalt dem; men de vet at Vol­de­mort er tilbake, og de vet at du skal spille en vital rolle. De og jeg skal utkjempe din krig i starten, mens krigen er liten, mens du blir sterkere og kanskje klokere her på Galtvort.» Den gamle trollmannens hender løftet seg, som om de bønnfalt. «Så for deg, foreløpig, er det bare en endring, og jeg ber deg innstendig om å forstå nødvendigheten av den. Gjenkjenner du boka på skrivebordet mitt, Harry?»

Den indre delen av Harry skrek og slo hodet mot innbilte vegger, mens den ytre Harry snudde seg og stirret på det som viste seg å være –

Det var en lengre pause.

Så sa Harry, «Det er en kopi av Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien.»

«Du gjenkjente et sitat fra dem boka,» sa Humlesnurr med et oppmerksomt uttrykk i øynene, «så jeg går ut fra at du husker den godt. Hvis jeg tar feil, vær vennlig å korrigere meg.»

Harry bare stirret på ham.

«Det er viktig å forstå,» sa Humlesnurr, «at denne boka ikke gir et realistisk bilde av en trollmannskrig. John Tolkien slåss aldri mot Voldemort. Din krig vil ikke være lik de bøkene du har lest. Det virkelige livet er ikke som i historiene. Forstår du, Harry?»

Ganske sakte nikket Harry «ja», og så ristet han et «nei» med hodet.

«Spesielt,» sa Humlesnurr, «så er det en bestemt svært toskete ting som Gandalv gjør i første bok. Han gjør mange feil, gjør Tolkiens trollmann; men denne ene feilen er van­ske­ligst å tilgi. Den feilen er som følger. Da Gandalv først mistenkte, selv for et øyeblikk, at Frodo kunne ha den ene ringen, så burde han ha flyttet Frodo til Kløvendal umid­delbart. Det kunne ha vært pinlig for den gamle trollmannen dersom mistanken hans hadde vært feil. Det kunne ha vært ubehagelig å gi Frodo en slik ordre, og Frodo kunne ha funnet det svært ubeleilig å måtte sette til side mange andre planer og tids­for­driv. Men litt pinlighet, og ubehagelighet, og ubeleilighet, er som ingenting sam­men­lik­net med å tape hele krigen din, når de ni Nazgulene sveiper ned over Hobsyssel mens du leser gamle pergamentruller i Minas Tirith, og tar ringen umiddelbart. Og det er ikke bare Frodo som ville ha blitt skadet; hele Midgard ville ha endt opp i slaveri. Hvis det ikke bare hadde vært en historie, Harry, så ville de ha tapt krigen. Forstår du hva jeg snakker om?»

«Eh …» sa Harry, «ikke egentlig …» Det var noe med Humlesnurr når han var som dette, som gjorde det vanskelig å holde seg skikkelig kald; hans mørke side hadde pro­ble­mer med rarhet.

«Så vil jeg stave det for deg,» sa den gamle trollmannen. Stemmen hans var stødig, øynene var triste. «Frodo burde umiddelbart ha blitt flyttet til Kløvendal av Gandalv selv – og Frodo skulle aldri ha forlatt Kløvendal uten vakter. Det burde ikke ha vært noen terror i Bri, ingen Dyssehaugene der skrømt tok dem, ingen Blåstertopp der Frodo ble såret, de kunne ha tapt hele krigen ved hver av de anledningene, som et resultat av Gandalvs dårskap! Forstår du nå hva jeg sier til deg, sønn av Mikal og Petunia?»

Og den Harry som ikke visste noe, forsto.

Og den Harry som ikke visste noe så at dette var den smarte, den vise, den intelligente og fornuftige, den riktige tingen å gjøre.

Og den Harry som ikke visste noe sa akkurat det en uskyldig Harry ville ha sagt, mens den stille observatøren skrek i forvirring og pine.

«Det du sier,» sa Harry, og stemmen skalv mens følelsene inni ham brant seg gjen­nom den ytre roligheten, «er at jeg ikke skal hjem til foreldrene mine i påsken.»

«Du kommer til å se dem igjen,» sa den gamle trollmannen raskt. «Jeg vil snakke med dem og be dem innstendig om å komme hit for å være her sammen med deg; jeg vil vise dem all mulig vertskapelighet når de kommer på besøk. Men du skal ikke hjem i påsken, Harry. Du skal ikke hjem til sommeren. Du skal ikke lenger spise lunsj i Dia­gon­all­menn­ingen, selv om professor Krengle er der for å passe på deg. Ditt blod er den andre in­gre­di­ensen Voldemort trenger for å gjenoppstå like sterk som han var tidligere. Så du skal aldri igjen forlate grensene for Galtvorts beskyttelse uten en vital grunn, og en vakt som er sterk nok til å avverge alle angrep lenge nok til å få deg i sikkerhet.»

Øyekrokene til Harry begynte å bli fuktige. «Er det en forespørsel?» sa den ustødige stemmen hans. «Eller en ordre?»

«Jeg beklager, Harry,» sa den gamle trollmannen bløtt. «Dine foreldre vil se nød­ven­dig­heten, håper jeg, men hvis ikke … Jeg er redd for at de ikke har noe alternativ; loven, selv om den skulle være gal, anerkjenner dem ikke som dine verger. Jeg beklager, Harry, og jeg vil forstå det hvis du forakter meg for det, men det må gjøres.»

Harry snurret rundt, tittet på døra, han klarte ikke å se på Humlesnurr mer, kunne ikke stole på sitt eget ansikt.

Dette er prisen du selv må betale, sa Håsblås i sinnet hans, slik dine handlinger forårsaket kost­nader for andre. Vil det endre hele synet ditt på saken, på den måten professor Krengle tror det vil?

Helt automatisk sa maska til uskyldige Harry nøyaktig det den ville ha sagt: «Er mine foreldre i fare? Trenger de å bli flyttet hit?»

«Nei,» sa den gamle trollmannens stemme. «Det tror jeg ikke. Dødseterne lærte, mot slutten av krigen, at de ikke skulle angripe Ordenens familier. Og hvis Voldemort nå handler uten sine tidligere kompanjonger, så vet han fremdeles at det er jeg som for øye­blik­ket tar beslutningene, og han vet at jeg ikke vil gi ham noe hvis familien din trues. Jeg har lært ham at jeg ikke er mottakelig for utpressing, og derfor vil han ikke forsøke.»

Da snudde Harry seg tilbake, og så en kulde i den gamle trollmannens ansikt som passet til endringen i stemmen, Humlesnurrs blå øyne ble harde som stål bak glassene; det passet ikke personen, men det passet den formelle sorte kutten.

«Er det alt, eller er det mer?» sa Harrys skjelvende stemme. Senere ville han tenke igjen­nom dette; senere ville han komme på kløktige mottiltak; senere ville han spørre pro­fessor Krengle om det var noen måte å overbevise rektor om at han tok feil på. Akkurat nå, derimot, krevde det all Harrys oppmerksomhet å vedlikeholde maska.

«Voldemort brukte en gompeartefakt til å unnslippe fra Azkaban,» sa den gamle troll­mannen. «Han observerer deg og lærer av deg, Harry Potter. Snart vil en mann ved navn Arthur Wiltersen ved Magidepartementet utstede en forordning om at all bruk av gom­pe­gjen­stan­­der må opphøre i forsvarsprofessorens kamper. For framtida, når du får en god ide, så bør du være mer forsiktig med hvem du deler den med.»

Det virket ikke viktig sammenliknet med det andre. Harry bare nikket, og sa igjen, «Var det alt?»

Det ble en pause.

«Vær så snill,» sa den gamle trollmannen hviskende. «Jeg har ikke rett til å be om din tilgivelse, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, men vær så snill, si i det minste at du forstår hvorfor.» Det var fuktighet i den gamle trollmannens øyne.

«Jeg forstår,» sa stemmen til den ytre Harry som forsto, «jeg mener … jeg har faktisk tenkt litt på det selv … jeg lurte på om jeg kunne få deg og foreldrene mine til å godta at jeg var på Galtvort om sommeren, slik som de foreldreløse, så jeg kunne bruke bib­lio­te­ket her, det er mer interessant på Galtvort uansett …»

En halvkvalt lyd kom fra Albus Humlesnurrs strupe.

Harry snudde seg mot døra igjen. Han kom seg ikke unna uskadet, men han kom seg unna.

Han tok et steg framover.

Hånda hans grep mot dørhåndtaket.

Et gjennomtrengende skrik skar gjennom lufta –

Som i sakte bevegelse, mens Harry snudde seg, så han at føniksen hadde kastet seg ut i lufta og fløy mot ham.

Fra den virkelige Harry, den som kjente hans egen skyld, kom et stikk av panikk; han hadde ikke tenkt på det, hadde ikke forventet det, han hadde forberedt seg på å møte Hum­­lesnurr, men han hadde glemt Vulkan –

Flaks, flaks, flaks; tre ganger slo føniksens vinger slik en ild blusser opp og dør ned, det virket som om reisen gikk altfor sakte der Vulkan gled over de mysteriøse dingsene mot dit Harry sto.

Og den rødgylne fuglen svevde foran ham med myke vingeslag, beveget seg i lufta som flammen på et stearinlys.

«Hva er det, Vulkan?» sa den falske Harry forundret, og så føniksen inn i øynene, slik han ville ha gjort om han var uskyldig. Den virkelige Harry, som følte den samme forferdelige kvalmen inne i seg som da professor McSnurp hadde uttrykt sin tillit til ham, tenkte, Ble jeg ond i dag, Vulkan? Jeg trodde ikke at jeg var ond … Hater du meg nå? Hvis jeg er blitt noe en føniks hater, kanskje jeg bare burde slutte med det nå, gi opp alt og tilstå –

Vulkan skrek, det mest forferdelige skriket Harry noensinne hadde hørt, et skrik som fikk alle dingsene til å vibrere og fikk alle de sovende figurene til å hoppe i portrettene sine.

Det skar gjennom alt forsvaret Harry hadde lik et hvitglødende sverd gjennom smør; kollapset alle lagene hans som når en ballong sprakk; dyttet umiddelbart om på pri­ori­te­rin­gene hans da han husket den ene, viktigste tingen; tårene begynte å renne fritt fra Harrys øyne, ned på kinnene, og stemmen hans var halvkvalt idet ordene kom ut av halsen hans som om han hostet opp lava –

«Vulkan sier,» sa Harrys stemme, «han vil at jeg, skal, gjøre, noe, med, fangene, i Az­ka­ban –»

«Vulkan, nei!» sa den gamle trollmannen. Humlesnurr skred forover og strakte en bedende hånd fram mot føniksen. Den gamle trollmannens stemme var nesten like des­pe­rat som føniksens skrik hadde vært. «Du kan ikke be ham om det, Vulkan, han er frem­deles bare en gutt!»

«Du dro til Azkaban,» hvisket Harry, «du tok Vulkan med deg, han så – du så – du var der, du så – HVORFOR GJORDE DU IKKE NOE? HVORFOR SLAPP DU DEM IKKE UT?»

Da instrumentene stoppet å vibrere innså Harry at Vulkan hadde skreket samtidig med hans eget skrik, at føniksen nå fløy ved siden av Harry og møtte Humlesnurr ved hans side; det rødgylne hodet var på høyde med hans eget.

«Kan du,» hvisket den gamle trollmannen, «kan du virkelig høre føniksens stemme så tydelig?»

Harry hulket nesten for mye til å snakke, for alle metalldørene han hadde passert, stemmene han hadde hørt, de verste minnene, den desperate tryglingen da han gikk videre, alt hadde sprunget fram i sinnet hans som ild da føniksen skrek, alle de indre bol­verkene hans var knust. Harry visste ikke om han virkelig kunne høre føniksens stemme så tydelig, om han ville ha forstått Vulkan uten å vite på forhånd. Alt Harry visste var at han hadde en plausibel unnskyldning for å si det professor Krengle hadde sagt at han aldri måtte nevne i konversasjoner fra denne dagen; fordi dette var akkurat det en uskyl­dig Harry ville ha sagt, ville ha gjort, hvis han hadde hørt så tydelig. «De har det vondt – vi må hjelpe dem –»

«Jeg kan ikke!» skrek Albus Humlesnurr ut. «Harry, Vulkan, jeg kan ikke, det er ikke noe jeg kan gjøre!»

Nok et gjennomtrengende skrik.

«HVORFOR IKKE? BARE GÅ INN OG FÅ DEM UT!»

Den gamle trollmannen vrengte blikket sitt vekk fra føniksen, og øynene hans møtte Harrys istedenfor. «Harry, fortell det til Vulkan for meg! Fortell ham at det ikke er så enkelt! Fønikser er ikke vanlige dyr, men de er dyr, Harry, de kan ikke forstå –»

«Jeg forstår heller ikke,» sa Harry med skjelvende stemme. «Jeg forstår ikke hvorfor dere gir folk som føde til desperanter! Azkaban er ikke et fengsel, det er et torturkammer og dere torturerer disse menneskene til DØDE!»

«Parsifal,» sa den gamle trollmannen hest, «Parsifal Humlesnurr, min egen far, Harry, min egen far døde i Azkaban! Jeg vet, jeg vet at det er redselsfullt! Men hva vil du ha meg til å gjøre? Å knuse Azkaban med rå kraft? Vil du at jeg skal erklære åpent opprør mot Magidepartementet?»

KRA!

Det var en pause, og Harrys skjelvende stemme sa, «Vulkan vet ikke noe om re­gje­rin­ger, han vil bare at du – tar fangene ut – av cellene sine – og han vil hjelpe deg å slåss, hvis noen står i veien for deg – og – og det vil jeg også, rektor! Jeg blir med deg og ødelegger alle desperanter som kommer i nærheten! Politisk etterspill kan vi bry oss om etterpå, jeg vedder på at du og jeg sammen kunne slippe unna med det –»

«Harry,» hvisket den gamle trollmannen, «fønikser forstår ikke hvordan det å vinne et slag kan tape krigen.» Tårer strømmet nedover den gamle trollmannens kinn, og dryppet ned i sølvskjegget. «Kampen er alt de vet om. De er gode, men ikke vise. Det er derfor de velger trollmenn som sine herrer.»

«Kan du hente ut desperantene slik at jeg kan ta meg av dem?» Harrys stemme var be­den­de nå. «Få dem ut i grupper på femten – jeg tror jeg kan ødelegge så mange samtidig uten å skade meg selv –»

Den gamle trollmannen ristet på hodet. «Det var vanskelig nok å si fra at vi hadde mistet en – de kunne kanskje gi meg en til, men aldri to – de betraktes som nasjonal eien­dom, Harry, våpen i tilfelle det blir krig –»

Raseriet flammet opp i Harry, flammet opp som ild, det kunne ha kommet fra der føniksen nå hvilte seg på hans egen skulder, og det kunne ha kommet fra hans egen mørke side, og de to raseriene blandet seg inne i ham, den varme og den kalde, og det var en merkelig stemme som sa fra strupen hans, «Si meg dette. Hva må en regjering gjøre, hva må velgerne gjøre med demokratiet sitt, hva må folk i et land gjøre, før jeg burde bestemme meg for at jeg ikke er på deres side lenger?»

Den gamle trollmannens øyne utvidet seg der han stirret på gutten med en føniks på skulderen. «Harry … er det dine ord, eller forsvarsprofessorens –»

«Fordi det må jo være en form for poeng et sted, må det ikke? Og hvis det ikke er Az­ka­ban, så hvor er det?»

«Harry, lytt, vær så snill, hør på meg! Trollmenn ville ikke kunne leve sammen hvis alle erklærte opprør mot fellesskapet, hver gang de var uenige! Det vil alltid være noe –»

«Azkaban er ikke bare noe! Det er ondskap!»

«Ja, selv ondskap! Selv noen onder, Harry, for trollmenn er ikke perfekt gode! Og allikevel er det bedre at vi lever i fred, enn i kaos; og hvis du og jeg ødelegger Azkaban med makt så ville det være begynnelsen på kaos, kan du ikke se det?» Den gamle trollmannens stemme var bedende. «Og det er mulig å opponere mot viljen til dine med-trollmenn, åpent eller i hemmelighet, uten å hate dem, uten å erklære dem for onde og fi­en­der! Jeg tror ikke at folket i dette landet fortjener det av deg, Harry! Og selv om noen av dem fortjente det – hva med barna, hva med elevene på Galtvort, hva med de mange gode menneskene som er blandet inn med de dårlige?»

Harry så på skulderen sin der Vulkan hadde vaglet seg, så at føniksens øyne stirret tilbake på ham; de glødet ikke og allikevel flammet de, røde flammer i en sjø av gyllen ild.

Hva synes du, Vulkan?

«Kra?» sa føniksen.

Vulkan forsto ikke konversasjonen.

Den unge gutten så på den gamle trollmannen, og sa med tykk stemme, «Eller kanskje føniksene er visere enn oss, smartere enn oss, kanskje de følger oss rundt og håper at vi en dag vil lytte til dem, slik at kanskje en gang vi forstår, en dag så skal vi bare ta, fangene, ut, fra sine celler –»

Harry spant rundt og dro eikedøra åpen og gikk ut i spiraltrappa og slamret døra igjen bak seg.

Spiraltrappa begynte å rotere, Harry ble fraktet nedover, og han puttet ansiktet i hen­dene sine og begynte å gråte.

Det var ikke før han var halvveis til bunnen at han la merke til forskjellen, la merke til varmen som fremdeles spredte seg gjennom ham, og han innså at –

«Vulkan?» hvisket Harry.

– føniksen var fremdeles på skulderen hans, vaglet der som han hadde sett ham noen ganger på Humlesnurrs.

Harry stirret igjen inn i øynene, de røde flammene i den gylne ilden.

«Du er ikke min føniks nå … er du?»

Kra!

«Åh,» sa Harry, og stemmen skalv litt, «det er jeg glad for å høre, Vulkan, fordi jeg tror ikke – rektor – jeg tror ikke han fortjener –»

Harry stoppet og trakk pusten.

«Jeg tror ikke han fortjener det, Vulkan, han forsøkte å gjøre det rette …»

Kra!

«Men du er sint på ham og forsøker å få fram poenget ditt. Jeg forstår.»

Føniksen trykket hodet ømt mot Harrys skulder, og steingurgen gikk smidig til side for å slippe Harry tilbake til Galtvorts korridorer.