Kapittel 74: Selvrealisering, etterspill: Slik det kunne se ut til å være

Etterspill: Albus Humlesnurr og –

Den gamle trollmannen satt alene ved skrivebordet sitt, i ikke-stillheten på rektors kontor, blant de utallige dingsene som man knapt la merke til; kutten hans var av en hyg­gelig gul­farge, av mykt tøy, ikke slik bekledning han normalt ville brukt i andres nærvær. Hans rynkede hånd holdt en fjærpenn som skrapet i vei på et offisielt utseende per­ga­ment. Hvis du på en eller annen måte kunne ha vært der for å se på dette ansiktet fullt av linjer, ville du ikke ha vært i stand til å utlede noe mer om mannen selv mer enn du ville for­­stått de enigmatiske dingsene. Du kunne kanskje ha lagt merke til at ansiktet så litt trist ut, litt utslitt, men så var det alltid slik Albus Humlesnurr så ut når han var alene.

I flumpeisen var det bare litt spredt aske uten antydning til flamme; en magisk dør som hadde blitt lukket så solid at den hadde sluttet å eksistere. På det materielle plan hadde den store eikedøra inn til kontoret blitt lukket og låst; bakenfor døra lå De Ende­­løse Trappene uten bevegelse; ved bunnen av de trappene sto gurgene som blok­kerte inngangen stille, og de fløt ikke; deres pseudo-liv hadde trukket seg vekk, og bare solid stein var igjen.

Så, idet fjærpennen var midt i prosessen med å penne ut et ord, ja, idet den holdt på å forme en bokstav –

Den gamle trollmannen skjøt opp på føttene med en hastighet som ville ha sjokkert alle som så på; fjærpennen ble forlatt midt i brevet og falt ned på pergamentet; som lyn spant han rundt mot eikedøra, den gule kutten virvlet rundt ham, og en tryllestav med fryk­­telig kraft hoppet inn i hånda hans –

Og like brått stoppet den gamle trollmannen opp, pauset bevegelsen idet tryllestaven var framme og klar.

En hånd slo til mot eikedøra, og banket tre ganger.

Mer sakte, nå, flyttet den dystre tryllestaven seg tilbake til duellhylsteret som var festet inni den gamle trollmannens erme. Den eldgamle mannen beveget seg noen skritt framover, rettet seg opp til en mer formell holdning, ordnet ansiktet i fattede former. Rett i nær­­heten, på skrivebordet, flyttet fjærpennen seg til siden av pergamentet, som om den hadde blitt forsiktig lagt til side istedenfor å bli sluppet i hastverk; og pergamentet selv snudde seg for å vise en tom side.

Med en stille vridning i viljen åpnet Humlesnurr døra.

De grønne øynene stirret på ham, harde som steiner.

«Jeg tilstår at jeg er imponert, Harry,» sa den gamle trollmannen stille. «Usyn­lig­hets­kap­pen ville ha latt deg unnslippe mine svakere sanser; men jeg kunne ikke føle at gur­gene trådte til side, ei heller at trappene snurret. Hvordan kom du hit?»

Gutten gikk inn på kontoret, trinn for planlagte trinn, til døra lukket seg mykt bak ham. «Jeg kan gå hvor som helst jeg velger, med eller uten tillatelse,» sa gutten. Stemmen virket rolig; kanskje en tanke for rolig. «Jeg er i ditt kontor fordi jeg bestemte meg for å være her, og til Bloksberg med passord. Du tar svært feil, rektor Humlesnurr, hvis du tror at jeg befinner meg på denne skolen fordi jeg er en fange her. Jeg har rett og slett bare ikke bestemt meg, hittil, for å forlate den. Med det i tankene: hvorfor kom­man­derte du din agent, professor Slur, til å bryte den avtalen vi inngikk på dette kontoret, om at han ikke skulle plage noen elev fra fjerde trinn og nedover?»

Den gamle trollmannen tittet på den sinte unge helten et langt øyeblikk. Så, sakte nok til å ikke alarmere gutten, trakk de gamle fingrene opp en av de mange skuffene i skri­­vebordet, løftet fram et stykke pergament og la det på skrivebordet. «Fjorten,» sa den gamle trollmannen. «Det er ikke det antall ugler som ble sendt i går kveld. Bare uglene som ble sendt til familier som har et sete i Heksingating, eller familier med stor formue, eller familier som allerede er alliert med dine fiender. Eller, i tilfellet Robert Juksom, alle tre; for hans far, lord Juksom, er en dødseter, og hans bestefar en dødseter som døde foran Alastor Bisters tryllestav. Hva brevene sa vet jeg ikke, men jeg kan gjette. Forstår du fremdeles ikke, Harry Potter? Hver gang Hermine Grang vant, som du kaller det, så økte trusselen mot henne fra Smygard, igjen og igjen. Men nå har smygardingene tri­um­fert over henne, enkelt og trygt, uten vold eller varig skade. De har vunnet, og trenger ikke slåss noe mer …» Den gamle trollmannen sukket. «Det var det jeg hadde planlagt. Det jeg hadde håpet. Og slik ville det ha blitt, dersom ikke forsvarsprofessoren hadde sett det for godt å blande seg inn. Nå havner krangelen i skolestyret, der Severus til­sy­ne­la­ten­de vil overvinne forsvarsprofessoren; men det vil ikke føles likt for smygardingene, det ville ikke ha vært ferdig og over på et øyeblikk, til deres tilfredsstillelse.»

Gutten fortsatte lenger inn i rommet; hodet hans bøyde seg ytterligere for å se på halv­­månebrillene; og på en eller annen måte virket det som om gutten så ned på rektor, iste­­denfor opp. «Så denne lord Juksom er en dødseter?» sa gutten bløtt. «Fint. Da er livet hans allerede kjøpt og betalt for, og jeg kan gjøre alt jeg ønsker med ham uten etiske pro­blemer –»

«Harry!»

Guttens stemme var klar som is, frosset av det reneste vann fra en urørt kilde. «Det virker som om du tror at lyset skal leve i frykt for mørket. Jeg sier at det burde være om­vendt. Jeg ville foretrekke å ikke drepe denne lord Juksom, selv om han er en dødseter. Men en times idestorming med forsvarsprofessoren ville være tilstrekkelig til å finne en kre­ativ måte å ruinere ham finansielt på, eller å få ham utvist fra det magiske Stor­bri­tan­nia. Det ville fungere for å få fram poenget, tror jeg.»

«Jeg tilstår,» sa rektor sakte, «at tanken på å ruinere en fem hundre år gammel adels­slekt, og utfordre en dødseter til en krig til siste slutt, på grunn av noen gnisninger i Galtvorts ganger, ikke hadde slått meg, Harry.» Den gamle trollmannen løftet en finger for å dytte halv­­måneglassene tilbake på plass fra der de hadde sklidd ned på nesen hans i de plut­se­li­ge bevegelsene tidligere. «Jeg våger å påstå at den tanken heller ikke ville ha slått frøken Grang, eller professor McSnurp, eller Fred og Frank.»

Gutten trakk på skuldrene. «Det ville ikke handle om det som skjedde i gangene,» sa gutten. «Det ville dreie seg om rettferdighet for hans tidligere forbrytelser, og jeg ville bare ha gjort det hvis Juksom gjorde første trekk. Poenget er ikke å få folk til å være redde for meg som en joker, når alt kommer til alt. Det er for å lære dem at nøytrale har in­gen­ting å frykte fra meg, og at det å dytte meg med en pinne er utrolig farlig.» Gutten smilte på en måte som ikke nådde fram til øynene hans. «Kanskje jeg skal kjøpe en an­nonse i Aftenprofeten der det står at alle som ønsker å fortsette denne disputten med meg vil lære den sanne meningen av kaos, men at alle som lar meg få være i fred får også være i fred.»

«Nei,» sa den gamle trollmannen. Stemmen hans var dypere nå, og bar i seg noe av hans sanne alder og kraft. «Nei, Harry, slik må det ikke bli. Du har ennå ikke lært den sanne meningen av kamp, det som i sannhet skjer når fiender møtes på slagmarken. Og derfor drømmer du, gutt av ung alder, om å lære dine fiender å frykte deg. Det skrem­mer meg at du, altfor kort kommet i livet som du er, kanskje allerede har nok kraft til å gjøre noen av dine drøm­mer virkelige. Men hør; det er ingen svinger på den veien som ikke fører til mørket, Harry; ingen. Det er visselig framgangsmåten til en mørk herre.»

Gutten nølte, da, og øynene hans flakket bort til den tomme gylne plattformen der Vulkan av og til hvilte sine vinger. Det var en gest som få ville ha lagt merke til, men den gamle trollmannen kjente den svært godt.

«Ålreit, glem den delen om å lære dem å frykte meg,» sa gutten da. Stemmen var ikke mindre hard, men noe av kulden hadde forsvunnet fra den. «Jeg synes fremdeles ikke at du skulle la barn komme til skade av frykt for hva noen som lord Juksom kanskje kan gjøre. Det å beskytte dem er hele poenget med din jobb. Hvis lord Juksom virkelig for­sø­ker å blande seg inn, så gjør det som trengs for å stoppe ham. Gi meg full tilgang til hvelvet mitt, og jeg vil personlig ta ansvaret for å ta meg av eventuelle konsekvenser av å forby bøller på Galtvort, om det nå er lord Juksom eller andre.»

Sakte ristet den gamle trollmannen på hodet. «Det virker som om du tror, Harry, at jeg bare trenger å bruke min fulle kraft, så vil alle fiender bli feid til side. Der tar du feil. Luci­fus Malfang kontrollerer minister Bloeuf, gjennom Aftenprofeten påvirker han hele Stor­britannia, og det er bare så vidt han ikke kontrollerer nok av skolestyret til å få meg kastet ut fra Galtvort. Amelia Beining og Bartemius Kroek er allierte, men selv de ville tre til side hvis de så oss handle tøylesløst. Verden rundt oss er skjørere enn du virker å tro, og vi må gå med større forsiktighet. Den gamle trollmannskrigen tok aldri slutt, Harry, den bare fortsatte i en annen form; den svarte kongen sover, og Lucifus Malfang beveger hans sjakkbrikker for en tid. Tror du at Lucifus Malfang enkelt og greit ville tillate at du tok en brikke med hans farge?»

Gutten smilte, igjen med en anelse av den tidligere kulden. «Okei, da skal jeg finne en måte å sette det opp på slik at det ser ut som om lord Juksom forrådte sin egen side.»

«Harry –»

«Hindringer betyr at du må bli kreativ, rektor. Det betyr ikke at du må forlate de barna det er meningen at du skal beskytte. La lyset vinne, og hvis det skaper problemer, så –» Gutten trakk på skuldrene. «La lyset vinne igjen.»

«Slik ville fønikser kanskje tale, hvis de hadde ord,» sa den gamle trollmannen. «Men du forstår ikke føniksens pris.»

De siste to ordene ble uttalt med en merkelig klar stemme som hørtes ut til å gi ekko gjen­­nom hele kontoret, og så var det en høy rumlende lyd som virket som om den kom fra alle steder rundt dem.

Mellom det eldgamle skjoldet på veggen og Valghattens hylle begynte steinene i veggen å flyte og flytte på seg, de rant inn i to innrammende søyler og avslørte et gap mellom dem, en åpning som viste steintrapper som førte opp i mørket.

Den gamle trollmannen vendte seg og skred mot disse trappene, og så tittet han til­bake til der Harry Potter sto. «Kom!» sa den gamle trollmannen. Nå glimtet det ikke i de blå øynene. «Siden du allerede har gått så langt som til å tvinge deg inn hit uten in­vi­ta­sjon, kan du like gjerne gå lenger.»


Det var intet gelender ved denne steintrappa, og etter de første få trinnene trakk Harry fram tryllestaven sin og kastet Lumos. Rektor så seg ikke tilbake, det virket ikke som om han tittet ned, som om han hadde gått opp disse trinnene ofte nok til å ikke trenge å se.

Gutten visste at han burde ha vært nysgjerrig, eller redd, men det var ikke ledig hjer­ne­kapasitet til det. Det tok all kontroll han hadde å ikke la raseriet inne i ham koke over mer enn det hadde gjort.

Trappa gikk ikke svært høyt, en kort trapp som gikk rett fram og opp uten svinger og buer.

På toppen var det en dør av solid metall, som så svart ut i det blå lyset som ble kastet fra Harrys tryllestav, hvilket betydde at metallet selv enten var svart eller kanskje rødt.

Albus Humlesnurr løftet opp sin lange tryllestav som om han holdt fram et symbol, og snakket nok en gang med den merkelige stemmen som virket å gi ekko i Harrys ører, som om de brant seg fast i hukommelsen hans: «Føniksens skjebne.»

Den siste døra åpnet seg, og Harry fulgte Humlesnurr inn.

Rommet bak så ut til å være av svart metall lik døra som førte inn. Veggene var svarte, gulvet var svart. Taket over var svart, foruten en enslig kule av krystall som hang ned fra taket i en hvit lenke, og skinte med et briljant sølvlys som så ut som om det kunne ha vært laget som en imitasjon av en skytsverges lys, skjønt du forsto at det ikke var den virkelige tingen.

Inne i rommet var det pidestaller av svart metall; hver bar på et bilde som beveget seg, eller en stående sylinder halvfull med en svakt skinnende sølvvæske, eller et enslig lite objekt; et svidd sølvhalsbånd, en flatklemt hatt, en urørt giftering i gull. Mange pi­de­stal­ler hadde alle tre, bildet og sølvvæsken og gjenstanden. Det virket å være et høyt antall tryl­lestaver på disse pidestallene, og mange av disse stavene var brukket, eller brent, eller det så ut som om treet på et vis hadde smeltet.

Så lang tid tok det før Harry innså hva han så på, og så føltes det plutselig som om halsen ble kvalt; det var som om raseriet inne i ham hadde blitt utsatt for et hammerslag, kan­skje det hardeste hammerslaget i hele dets eksistens.

«Dette er ikke alle falne fra alle mine kriger,» sa Albus Humlesnurr. Ryggen hans var vendt mot Harry, bare de grå lokkene og den kule kutten var synlig. «Ikke i nærheten av alle. Bare mine nærmeste venner, og de som døde som et resultat av mine dårligste be­slut­ninger; her oppbevarer jeg noe for å minnes dem. De jeg angrer på mest av alt, dette er deres plass.»

Harry kunne ikke telle hvor mange pidestaller som var i rommet. Kanskje kunne det ha vært rundt hundre. Rommet av svart metall var ikke lite, og det var tydelig mer plass igjen for framtidige pidestaller.

Albus Humlesnurr snudde seg og så på Harry, de dypblå øynene som stål under hans øyen­bryn, men stemme, da han snakket, var behersket. «Meg tykkes at du ikke vet noe om føniksens pris,» sa Albus Humlesnurr stille. «For meg framstår du ikke som en ond person, men forferdelig uvitende, og trygg i din uvitenhet; slik jeg selv var, for lang tid siden. Og allikevel har jeg aldri hørt Vulkan så tydelig som du virker å ha gjort den dagen. Kanskje var jeg allerede for gammel og full av sorg da min føniks kom til meg. Hvis det er noe jeg ikke forstår, om hvor klar jeg burde være til å kjempe, så fortell meg denne visdommen.» Det var ingen anger i den gamle trollmannens stemme; slaget som tok pusten fra deg som når du falt av en sopelime kom fra de brente og brukne tryllestavene, som glimtet rolig i sin død under sølvlyset. «Eller også vend om og gå bort fra dette stedet, men så vil jeg heller ikke høre mer om det.»

Harry visste ikke hva han skulle si. Det hadde ikke vært noe i hans eget liv som var som dette, og det virket som om alle ordene hans falt vekk og ble borte. Han kunne finne noe å si hvis han så etter, men han kunne ikke tro, i det øyeblikket, at ordene ville være meningsfulle. Du burde ikke være i stand til å vinne noen diskusjon bare fordi men­­nesker hadde dødd som et resultat av dine avgjørelser, og allikevel, selv ved å vite det føltes det ikke som om det var noe som kunne bli sagt. At det ikke var noe som Harry hadde noen rett til å si.

Og Harry snudde seg nesten og gikk bort fra denne plassen, om det ikke hadde vært for forståelsen som kom til ham da: at det sannsynligvis var en del av Albus Humlesnurr som alltid sto på dette stedet, alltid, uansett hvor han var. Og hvis du sto på et sted som dette så kunne du gjøre alt, tape alt, hvis det betydde at du ikke trengte å kjempe en gang til.

En av pidestallene grep Harrys oppmerksomhet; fotografiet som var på den beveget seg ikke, smilte ikke og vinket ikke, det var et gompefotografi av en kvinne som så al­vor­lig inn i kameraet, hennes brune hår vridd inn til en slags vanlige gompefletter som Harry ikke hadde sett på noen heks. Det var en sylinder med sølvaktig væske ved siden av fotografiet, men ikke noe objekt; ingen smeltet ring eller brukket tryllestav.

Harry gikk framover, sakte, helt til han sto foran pidestallen. «Hvem var hun?» sa Harry, og stemmen hans hørtes rar ut i hans egne ører.

«Hennes navn var Tessa Glassbrønn,» sa Humlesnurr. «Moren til en gompefødt datter, som dødseterne drepte. Hun var en etterforsker i gompestaten, og etter det for­mid­let hun informasjon fra gompemyndighetene til Føniksordenen, fram til hun ble – for­­rådt – til Voldemorts hender.» Det var en skjelving i den gamle trollmannens stemme. «Hun døde ikke på en pen måte, Harry.»

«Reddet hun liv?»

«Ja,» sa trollmannen stille. «Det gjorde hun.»

Harry løftet blikket fra pidestallen for å se på Humlesnurr. «Ville verden ha blitt et bedre sted dersom hun ikke hadde kjempet?»

«Nei, det ville den ikke,» sa den gamle trollmannen. Stemmen hans var trett, og full av sorg. Han virket mer bøyd nå, som om han brettet seg inn i seg selv. «Jeg ser at du frem­deles ikke forstår. Jeg tror at du ikke vil forstå før den dagen du – åh, Harry. For så veldig lenge siden, da jeg ikke var stort eldre enn du er nå, så lærte jeg voldens sanne ansikt, og dens kostnader. Å fylle lufta med dødelige forbannelser – uansett av hvilken grunn – uansett av hvilken grunn, Harry – det er en forferdelig ting, og dets natur er korrupt, like fryktelig som de mørkeste ritualer. Vold, når den først starter, blir som en døds­kappesvever som slår ut mot alt liv som er i nærheten. Jeg … ville gjerne spare deg for denne kunnskapen og måten jeg fikk lære den på, Harry.»

Harry så vekk fra de blå øynene, og slo blikket ned mot det svarte metallet i gulvet. Rektor forsøkte å fortelle ham noe viktig, det var tydelig; og det var slett ikke noe som Harry mente var dumt, heller.

«Det var en gang en gomp som het Mohandas Gandhi,» sa Harry til gulvet. «Han mente at regjeringen i gompe-Storbritannia ikke skulle herske over landet hans. Og han nektet å kjempe. Han overbeviste hele landet sitt om at de ikke skulle kjempe. Istedenfor fortalte han sitt folk at de skulle gå bort til de britiske soldatene og la seg selv bli slått ned, uten å gjøre motstand, og når Storbritannia ikke lenger orket å gjøre dette, ble landet hans fritt. Jeg syntes dette var en svært vakker ting, da jeg leste om det; jeg syntes det var noe mer opphøyd enn alle kriger som noen gang hadde vært utkjempet med ge­væ­rer eller sverd. At de virkelig hadde gjort det, og at det faktisk hadde virket.» Harry trakk pusten igjen. «Men så fant jeg ut at Gandhi fortalte sitt folk, under andre ver­dens­krig, at hvis nazistene invaderte dem skulle de bruke ikkevoldelig motstand mot dem også. Men nazistene ville bare ha skutt alle sammen. Og kanskje Winston Churchill alltid følte at det burde ha vært en bedre måte, en eller annen smart måte å vinne på som ikke krevde at så mange kom til skade, men det fant han aldri, og derfor måtte han kjempe.» Harry tittet opp på rektor, som stirret på ham. «Winston Churchill var den som forsøkte å overbevise den britiske regjeringen om at de ikke skulle gi Tsjek­ko­slo­va­kia til Hitler i bytte for en fredsavtale, at de skulle gjøre klar til krig umiddelbart –»

«Jeg gjenkjenner navnet, Harry,» sa Humlesnurr. Leppene hans krøllet seg svakt opp­over. «Og min ærlighet tvinger meg til å nevne at gode, gamle Winston aldri var en type som ble noe særlig påvirket av samvittighet, selv etter et dusin drinker med ildwhisky.»

«Poenget er,» sa Harry, etter en kort pause for å minne seg selv på akkurat hvem det var han snakket til, og å slå ned den tilbakevendende følelsen om at han var et ignorant barn som var blitt rammet av sinnssyk frekkhet, som ikke hadde noen rett til å være i dette rommet og ingen rett til å spørre ut Albus Humlesnurr om noe, «poenget er at det å si at vold er ondt ikke er et svar. Det sier ikke når du må kjempe og når du kan unngå det. Det er et vanskelig spørsmål, og Gandhi nektet å forholde seg til det, og det var da jeg mistet noe av min respekt for ham.»

«Og ditt eget svar, Harry?» sa Humlesnurr stille.

«Et svar er at du burde aldri bruke vold unntatt for å stoppe vold,» sa Harry. «Du burde ikke risikere noens liv med mindre du kan redde enda flere liv. Det høres bra ut når man sier det slik. Problemet er bare at hvis en politimann ser en innbruddstyv som bryter seg inn i et hus, så bør politimannen forsøke å stoppe tyven, selv om tyven kanskje kommer til å sette seg til motverge og noen kan bli skadet eller til og med drept. Selv om tyven bare forsøker å stjele noen juveler, som bare er ting. Fordi hvis ingen ikke så mye som plager tyvene, så vil det blir flere tyver, og flere tyver. Og selv om de bare noensinne stjal ting hver gang, så ville det – samfunnsveven –» Harry stoppet opp. Tankene hans var ikke like velordnede som de vanligvis lot som de var, i dette rommet. Han burde ha vært i stand til å gi en fullstendig logisk framstilling med utgangspunkt i spillteori, burde i det minste ha vært i stand til å se det på den måten, men det unnslapp ham. Hauker og duer – «Ser du ikke, hvis onde mennesker er villige til å risikere vold for å få tak i det de vil ha, og gode mennesker alltid trekker seg unna fordi vold er en for stor risiko, så er det – det er ikke et godt samfunn å leve i, rektor! Ser du ikke hva all denne mobbingen gjør mot Galtvort, og mot huset Smygard mest av alt?»

«Krig er for forferdelig å risikere,» sa den gamle trollmannen. «Og allikevel vil den komme. Voldemort vender tilbake. De svarte sjakkbrikkene samler seg. Severus er en av de viktigste brikkene som vår side har, i den krigen. Men vår onde eliksirmester må, som det heter, spille sin rolle. Hvis Severus kan betale den kostnaden ved å såre barns følelser, bare følelsene, Harry,» den gamle trollmannens stemme var svært myk, «så ville du måtte være helt utrolig uskyldig innenfor krigens irrganger for å tro at han gjorde et dårlig bytte. Vanskelige valg ser ikke ut som det, Harry. De ser ut – som dette.» Den gamle troll­man­nen gjorde ingen gester. Han bare sto der han var, blant pidestallene.

«Du burde ikke være rektor,» sa Harry med brennende hals. «Jeg beklager, jeg be­kla­ger så mye, men du burde ikke forsøke å lede en skole og lede en krig samtidig. Galtvort burde ikke være en del av dette.»

«Barna vil overleve,» sa den gamle trollmannen med trette gamle øyne. «De ville ikke over­­leve Voldemort. Har du lurt på hvorfor barna på Galtvort ikke snakker noe særlig om sine foreldre, Harry? Det er fordi det alltid er, innen hørevidde, noen som har mistet moren sin, eller faren sin, eller begge. Dette er det Voldemort etterlot seg forrige gang han kom. Ingenting er verdt at den krigen starter på ny en eneste dag tidligere enn den må, eller varer en eneste dag lenger enn den må.» Nå beveget den gamle trollmannen armene som for å indikere alle de ødelagte tryllestavene. «Vi kjempet ikke fordi det virket som den riktige tingen å gjøre! Vi slåss når vi måtte, når det ikke var andre utveier. Det var vårt svar.»

«Er det derfor du ventet så lenge med å konfrontere Grindelwald?»

Harry hadde stilt dette spørsmålet uten helt å tenke seg om –

Tida gikk sakte mens de blå øynene gransket ham.

«Hvem har du snakket med, Harry?» sa den gamle trollmannen. «Nei, ikke svar. Jeg vet det allerede.» Humlesnurr sukket. «Mange har stilt meg det spørsmålet, og jeg har alltid avvist dem. Allikevel, når tida er inne må du få vite den fulle sannheten om den saken. Vil du sverge på å ikke nevne dette til andre, før jeg gir deg tillatelse?»

Harry ville ha likt å få lov til å si det til Draco, men – «Jeg sverger,» sa Harry.

«Grindelwald var i besittelse av en eldgammel og fryktelig gjenstand,» sa Hum­le­snurr. «Mens han eide den, kunne jeg ikke bryte igjennom forsvaret hans. I vår duell kunne jeg ikke vinne, bare kjempe mot ham i mange, lange timer før han falt om av ut­mat­telse, og jeg ville ha tatt min død av den kampen i etterkant dersom det ikke var for Vulkan. Men mens hans gompeallierte fremdeles gjorde blodoffer for å vedlikeholde hans kraft ville Grindelwald ikke ha falt. Han var, på den tida, virkelig uovervinnelig. Om den forferdelige gjenstanden som Grindelwald hadde må ingen få vite, ingen må mis­tenke, det må ikke finnes et eneste hint. Og derfor må du ikke snakke om det, og jeg vil ikke si noe mer for nå. Det er alt, Harry. Det finnes ingen moral som kan bli lært, og ingen visdom. Dette er alt som er.»

Harry nikket sakte. Det var ikke helt utenkelig, gitt magiens muligheter …

«Og så,» fortsatte Humlesnurrs stemme, enda stillere, nesten som om han snakket med seg selv, «siden det var jeg som overmannet ham, så adlød de meg da jeg sa at han ikke skulle dø, selv om de skrek i tusentall etter hans blod. Så han ble fengslet i Nur­men­gaard, i fengselet han selv fikk bygd, og han har sittet der til denne dag. Jeg dro til den duel­len uten å ha til hensikt å drepe ham, Harry. Fordi, ser du, jeg hadde forsøkt å drepe Grin­delwald en gang tidligere, for lenge siden, og det … det var … det viste seg å være … et feilgrep, Harry …» Den gamle trollmannen stirret nå på sin lange mørkegrå tryl­le­stav der han holdt den i begge hender, som om den var en krystallkule i en gompe-fantasi, en spådomskilde der svar kunne bli funnet. «Og jeg tenkte, der, da … jeg tenkte at jeg aldri skulle drepe. Og så kom Voldemort.»

Den gamle trollmannen så opp på Harry igjen, og sa, med hes stemme, «Han er ikke som Grindelwald, Harry. Det er ikke noe menneskelig igjen i ham. Ham må du øde­legge. Du må ikke nøle, når den tida kommer. Mot ham alene, av alle vesener i verden, må du ikke vise noen nåde; og når du er ferdig må du glemme det, glemme at du noen­sinne har gjort en slik ting, og gå tilbake til å leve. Spar ditt raseri til dette, og dette alene.»

Deretter var det stillhet.

Det varte i mange lange sekunder, før den til slutt ble brutt av et enkelt spørsmål.

«Er det desperanter i Nurmengaard?»

«Hva?» sa den gamle trollmannen. «Nei! Det ville jeg ikke ha gjort, selv mot ham –»

Den gamle trollmannen stirret på den unge gutten, som hadde rettet seg opp, og an­sik­tet hans endret seg.

«Med andre ord,» sa gutten, som om han snakket med seg selv uten at det var flere men­­nesker i rommet, «så er det allerede kjent hvordan man kan holde mektige, svarte troll­­­­menn i fengsel, uten å bruke desperanter. Folk vet at de vet dette.»

«Harry …?»

«Nei,» sa gutten. Gutten tittet opp, og øynene hans flammet lik grønn ild. «Jeg godtar ikke svaret ditt, rektor. Vulkan ga meg et oppdrag, og nå vet jeg hvorfor Vulkan ga det opp­­draget til meg, og ikke til deg. Du er villig til å akseptere maktbalanser der de slemme gutta ender opp med å vinne. Jeg er ikke.»

«Dette er heller ikke et svar,» sa den gamle trollmannen; ansiktet viste ikke fram noe av smerten han følte, han hadde lang erfaring med å skjule det. «Å nekte å akseptere noe vil ikke endre det. Jeg undres nå på om du rett og slett er for ung til å forstå dette spørs­må­let, Harry, uansett hvordan du gir deg ut for å være; bare i et barns fantasier kan alle kamper vinnes, og ikke en eneste ondskap tolereres.»

«Og det er derfor jeg kan ødelegge desperanter mens du ikke kan,» sa gutten. «Fordi jeg tror at mørket kan bli ødelagt.»

Den gamle trollmannens pust stoppet opp i halsen hans.

«Føniksens pris er ikke uunngåelig,» sa gutten. «Det er ikke en del av noen dyp balanse som er innebygd i universet. Det er bare de delene av problemet som du ennå ikke har funnet ut hvordan du kan jukse deg rundt.»

Den gamle trollmannens lepper åpnet seg, og ingen ord kom fram.

Sølvaktig lys falt ned over knuste tryllestaver.

«Vulkan ga meg et oppdrag,» gjentok gutten, «og jeg vil utføre det oppdraget om jeg så må rive hele Magidepartementet i filler for å få det til. Det er den delen av svaret du ikke har fått med deg. Du stopper ikke opp og sier, akk ja, det ser ikke ut til at jeg kan finne noen måte å stoppe mobbingen i Galtvort på, og la det bli med det. Du er nødt til å fortsette å lete helt til du finner ut hvordan det kan gjøres. Hvis det krever at hele Lucifus Mal­fangs kon­spi­ra­sjon må ødelegges, så, greit.»

«Og den egentlige kampen, kampen mot Voldemort?» sa den gamle trollmannen med ust­ødig stemme. «Hva vil du gjøre for å vinne den, Harry? Vil du rive hele verden i filler? Selv om du en dag vil få slik kraft, er du ennå ikke hevet over det å måtte betale en pris, og det kan det hende at du aldri vil bli. Hvis du vil handle på denne måten , så er det intet annet enn galskap!»

«Jeg spurte professor Krengle om hvorfor han lo,» sa gutten jevnt, «etter at han ga de hundre poengene til Hermine. Og professor Krengle sa, dette er ikke de nøyaktige ordene, men det er mer eller mindre det han sa, at han fant det forskrekkelig morsomt at den store og gode Albus Humlesnurr hadde sittet der og gjort ingenting da denne stak­kars, uskyldige jenta tryglet om hjelp, mens han hadde vært den som forsvarte henne. Og han fortalte meg, da, at innen de gode og moralske menneskene var ferdige med å knyte seg inn i knuter, så var det de endte opp med å gjøre, ingenting; eller, hvis de handlet, så kunne du knapt skjelne handlingene fra det mennesker kaller dårlig. Mens han kunne hjelpe uskyl­dige jenter når som helst han følte for det, fordi han ikke var en god person. Og at jeg burde huske dette, hver gang jeg vurderte å vokse opp og bli god.»

Den gamle trollmannen viste ikke fram noe tegn på kraften i dette slaget. Bare en lett utvidelse av øynene ville ha røpet det, hvis du hadde observert ham svært nøye.

«Ikke bekymre deg, rektor,» sa gutten. «Jeg har ikke blitt feilkoblet på noen måte. Jeg vet at det er meningen at jeg skal lære godhet fra Hermine og Vulkan, ikke fra professor Krengle og deg. Hvilket fører meg over til den faktiske grunnen til at jeg kom hit. Her­mi­nes tid er for verdifull til å kastes bort på gjensittinger. Professor Slur vil omgjøre det, og hevde at jeg presset ham.»

Etter en nøling nikket den gamle trollmannen på hodet, og sølvskjegget svaiet lett under det. «Det ville ikke være det beste for henne, Harry,» sa den gamle trollmannen. «Men gjensittingen kan gjøres hos professor Kiste, og du og hun kan studere sammen i hans klasserom.»

«Akseptert,» sa gutten. «Jeg tror det var alt vi hadde å prate om, når alt kommer til alt. Du kan forvente, neste gang det virker som om du jobber på de dårlige guttas side eller lar dem vinne, at jeg vil gjøre hva enn det er jeg tror Vulkan ville bedt meg om, uansett hvor mye trøbbel det kan føre til. Jeg håper at vi forstår hverandre.»

Uten å si et ord til, snudde gutten seg og gikk ut av rommet, gjennom den åpne døra av svart metall, ordet «Lumos!» og lyset fra tryllestaven hans fulgte kort etterpå.

Den gamle trollmannen sto der stille, stille, blant ruinene av de livene som hans eget liv hadde etterlatt seg. Hans rynkede hånd hevet seg, skjelvende, for å berøre halv­må­ne­bril­lene –

Gutten stakk hodet inn igjen. «Hadde du hatt noe imot å skru på trappene, rektor? Det hadde vært fint å slippe det samme bryet med å komme ut som det var å komme inn.»

«Gå, Harry Potter,» sa den gamle trollmannen. «Trappene vil ta deg imot.»

(En tid senere var det en tidligere versjon av Harry, som hadde ventet usynlig ved siden av gurgene siden klokka 21, som hadde fulgt viserektor gjennom åpningen som hadde sluppet henne igjennom, og stått stille bak henne i de roterende trappene til de kom til toppen, og så, fremdeles under kappen, snurret tidsvenderen sin tre ganger.)


Etterspill: Professor Krengle og –

I en skyggefull lysning ventet forsvarsprofessoren, med ryggen lent skjødesløst mot den grove, grå barken til et tårnende bøketre som ennå ikke hadde fått løv i de sene mars­da­ge­ne, slik at stammen og kronen var lik en blek arm som hevet seg opp fra bakken og eks­ploderte ut i en hånd med tusen fingre. Rundt forsvarsprofessoren, og over ham, var det grener så tette at selv i den tidligste våren, der få trær hadde så mye som vist fram sine knopper, kunne du knapt se himmelen fra bakken. Trådene i dette nettet av tre krysset hverandre og spredte seg så mye utover at hvis du var på en sopelime et stykke oppe, og lette etter noen nedenunder, ville det ha vært lettere å følge ørene enn øynene. Heller ikke ville det ha hjulpet at det var nesten mørkt mellom de skjulende trærne, og at sola nesten var under horisonten slik at bare en svak glød av bleknende solskinn lyste opp toppene av de høyeste trærne.

Så kom lyden av fottrinn, nesten uhørlige selv på skogbunnen; gangarten til en mann vant til å bevege seg usett. Ingen kvist brakk, ei heller raslet det i løv –

«God aften,» sa professor Krengle. Forsvarsprofessoren brydde seg ikke om å flytte øynene, eller hendene fra der de hang skjødesløst ved hans side.

En figur kledt i svart kappe kom skimrende til syne, hodet hans vendte seg for å se til venstre og så til høyre. I figurens høyre hånd, holdt lavt, var en stav av tre så grått at det nesten var sølv.

«Jeg vet ikke hvorfor du ønsket å møte meg her, av alle steder,» sa Severus Slur med kjølig stemme.

«Åh,» sa professor Krengle fraværende, som om hele saken var av den minste vik­tig­het. «Jeg trodde du ville sette pris på å holde det privat. Galtvorts vegger har ører, og du ville ikke ønske at rektor fikk vite om din rolle i gårsdagens affære, ville du?»

Marsmånedens kjølighet virket som om den ble dypere, temperaturen sank lavere. «Jeg vet ikke hva du snakker om,» sa eliksirmesteren iskaldt.

«Du vet nøyaktig hva vi snakker om,» sa   Krengle i en stemme med en klang av morskap. «Virkelig, min gode professor, du burde ikke blande deg inn i affærene til idi­oter med mindre du er klar til å forsvare deg selv øyeblikkelig mot all volden deres.» (For­­svarsprofessorens hender var fremdeles åpne og avslappede ved siden hans.) «Og alli­ke­vel virker det ikke som om noen av disse idiotene husker å ha sett deg falle; heller ikke husker de unge damene at du var til stede. Hvilket reiser det fascinerende spørsmål om hvorfor du ville å gå så ekstremt langt, jeg tør si desperat langt, som å kaste femtito mis­­minneformler.» Professor Krengle la hodet på skakke. «Ville du frykte hva slike vanlige elever skulle mene? Det tviler jeg på. Ville du frykte at saken ble kjent for din gode venn, lord Malfang? Men disse idiotene fant opp, der og da, en fullstendig til­freds­stil­lende unnskyldning for din tilstedeværelse. Nei, det er bare en person som holder så mye makt over deg, og som ville være opprørt over å finne at du utførte slu planer uten at han kjente til dem. Din sanne og skjulte mester, Albus Humlesnurr.»

«Hva?» hveste eliksirmesteren, med sinne klart skrevet på ansiktet.

«Men nå, tilsynelatende, handler du på egen hånd; og jeg er ganske interessert i å finne ut av hva i all verden du driver med, og hvorfor.» Forsvarsprofessoren iakttok den svart­­kledde silhuetten av eliksirmesteren med et blikk en mann kunne gi et eksepsjonelt in­­teressant insekt, selv om det til syvende og sist bare var et insekt.

«Jeg er ikke Humlesnurrs tjener,» sa eliksirmesteren kjølig.

«Virkelig? Forbløffende nyheter.» Forsvarprofessoren smilte lett. «Fortell meg alt om det.»

Det var en lang pause. Fra et tre i nærheten tutet ei ugle; lyden var svært høy i still­he­ten; ingen av mennene skvatt eller rykket til.

«Du vil ikke ha meg til din fiende, Krengle,» sa Severus Slur med en svært bløt stemme.

«Vil jeg ikke?» sa professor Krengle. «Hvordan kan du vite det?»

«På den andre siden,» fortsatte eliksirmesteren, «så nyter mine venner godt av mange for­d­eler.»

Mannen som lente seg mot den grå barken hevet øyenbrynene. «Slik som hva da?»

«Det er mye jeg vet om denne skolen,» sa eliksirmesteren. «Ting du muligens ikke tror at jeg vet.»

Det var en forventningsfull pause.

«Så utrolig fascinerende,» sa professor Krengle. Mannen undersøkte neglene sine med et uttrykk som antydet at han kjedet seg. «Bare fortsett.»

«Jeg vet at du har … utforsket … korridoren i fjerde etasje –»

«Du vet ingenting av den sorten.» Mannens rygg rettet seg opp mot treet. «Ikke forsøk deg å bløffe meg, Severus Slur; jeg finner det irriterende, og du er ikke i posisjon til å ir­ri­tere meg. Et enkelt blikk ville fortelle enhver kompetent trollmann at rektor har ta­pet­sert den korridoren med et latterlig antall beskyttelser og vever, utløsere og snubletråder. Og mer; det er formler av eldgammel kraft lagt ned der, magiske konstruksjoner som jeg ikke en gang har hørt rykter om, teknikker som må ha blitt håndplukket fra den opp­sam­­lede kunnskapen til Flamel selv. Til og med Han-hvis-navn-må-være-unevnt ville ha hatt problemer med å passere ubemerket gjennom der.» Professor Krengle dunket en finger tankefullt på kinnet. «Og når det gjelder den faktiske låsen, en Plomberiporto lagt på en vanlig dørvrider, kastet med så lite kraft at den ikke ville ha holdt frøken Grang ute den dagen hun startet på Galtvort. Aldri i min eksistens har jeg møtt på en slik åpen­bar felle.» Nå smalet forsvarsprofessoren øynene. «Jeg vet ikke om noen som fremdeles finnes i denne verden som disse fantastiske bragdene av oppsporing og varsling ville være til nytte mot. Hvis det finnes en eller annen trollmann som er i besittelse av eld­gam­mel kunnskap, som jeg ikke vet noe om, og at fellen er satt mot denne – så kan du handle bort den informasjonen for så mye stillhet som du skulle ønske, min kjære pro­fessor, og ha en god porsjon tjenester til gode fra meg etterpå.»

Du kunne ha sverget på at professor Krengle observerte Severus Slur med intens in­teresse. Ikke det svakeste spor av smil kunne sees på mannens lepper.

Det var nok en lang stillhet i lysningen.

«Jeg vet ikke hvem Humlesnurr frykter,» sa Slur. «Men jeg vet hva slags agn han har satt ut, og litt om hvordan det i sin helhet er bevoktet –»

«Når det gjelder det,» sa professor Krengle, og igjen hørtes det ut som om han kjedet seg, «så stjal jeg det for mange måneder siden, og lot en kopi ligge der istedenfor. Men takk som spør.»

«Du juger,» sa Severus Slur etter en pause.

«Ja, det gjør jeg.» Professor Krengle lente ryggen sin mot det grå treverket igjen, øynene vandret opp til det tykke nettet av greiner, natta som falt på var knapt synlig gjennom det kompliserte, kryssende mønsteret. «Jeg ville, enkelt fortalt, bare finne ut om du oppdaget det, siden du later som om du vet så lite.» Forsvarsprofessoren smilte til seg selv.

Eliksirmesteren så ut som om han holdt på å kveles av sitt eget raseri. «Hva er det du ønsker?»

«Ingenting, egentlig,» sa forsvarsprofessoren, og fortsatte å titte opp mot skogens tak. «Jeg var bare nysgjerrig. Jeg antar at jeg bare skal følge med og se hvor plottingen din fører hen, og i mellomtida sier jeg ingenting til rektor – såframt du er villig til å gjøre meg en tjeneste fra tid til annen, selvsagt.» Et tørt smil krysset over ansiktet. «Det var alt for denne gang, Severus Slur; du kan gå. Skjønt jeg ville ikke ha noe imot en ny liten prat snart, hvis du er villig til å snakke ærlig med meg rundt hvor din lojalitet ligger. Og jeg mener ærlig, ikke de falske ansiktene du har vist i dag. Det kan tenkes at du vil finne at du har flere allierte enn du har trodd. Bruk litt tid på å tenke på dette, min venn.»


Etterspill: Draco Malfang og –

En regnbuehemisfære, en halvkule av solid kraft med lite egen farge som sendte tilbake det innfallende lyset i splintret refleksjon, lysende i mange farger, der det speilet og delte opp lysskinnet fra de mange vakre kandelabrene i Smygards oppholdsrom.

Beskyttet bak denne regnbuehemisfæren var det skrekkslagne ansiktet til en ung heks som aldri hadde slåss mot bøller, som aldri hadde blitt med i noen av professor Krengles ar­meer, som i beste fall fikk karakteren Akseptabelt i forsvarsklassen, som ikke kunne ha kastet en prismatisk barriere selv for å redde sitt eget liv.

«Åh, kutt ut,» sa Draco Malfang, og fikk stemmen sin til å høres ut som om han kjedet seg til tross for svetten som hadde begynt å piple fram under kutten, idet han holdt tryllestaven rettet mot barrieren som beskyttet Milly Bylling.

Han kunne ikke huske å ha tatt en avgjørelse, det hadde bare vært de to eldre guttene som var i ferd med å hekse Milly, og oppholdsrommet som taust var vitne til det, og så hadde Dracos hånd bare trukket staven og kastet opp barrieren, og overlot til hjertet å pumpe seg selv full av sjokkert adrenalin mens hans stakkars triste hjerne febrilsk søkte gjen­nom seg selv for å komme opp med brukbare forklaringer –

De to eldre guttene rettet seg opp fra der de hadde tårnet over Milly, vendte seg mot Draco og så på ham med en blanding av sjokk og sinne. Grylius og Vincent ved siden av ham hadde trukket sine egne tryllestaver, men de pekte ikke med dem. Alle tre sammen kunne uansett ikke ha vunnet.

Men de eldre guttene kom ikke til å hekse ham. Ingen kunne på noen måte være dum nok til å hekse den neste lord Malfang.

Det var ikke frykt for å bli hekset som fikk Draco til å svette under kutten, idet han des­perat håpet at vannperlene ikke var synlige på panna hans.

Draco svettet på grunn av den gryende og kvalmende vissheten om at selv om han kom unna med dette nå, så, hvis han fortsatte langs denne veien, så ville det komme et tids­punkt der alt ville rase ned; og så ville han kanskje ikke bli den neste lord Malfang allikevel.

«Herr Malfang,» sa den gutten som så eldst ut. «Hvorfor beskytter du henne?»

«Så dere har funnet konspirasjonens tjenerinne,» sa Draco med et Hånflir Nummer To, «og det er, la meg få klarhet i dette, ei førsteklassing ved navn Milly Bylling. Hun er bare en formidler, din tomsing!»

«Hva så?» forlangte den eldre gutten å få vite. «Allikevel hjalp hun dem!»

Draco løftet tryllestaven sin, og den prismatiske sfæren forsvant. Fremdeles med en stemme som om han kjedet seg, sa Draco, «Visste du hva du drev med, frøken Bylling?»

«N-nei,» stammet Milly fram fra der hun satt ved pulten sin.

«Visste du hvor Smygard-meldingene du videresendte skulle ende opp?»

«Nei!» sa Milly.

«Takk,» sa Draco. «Så kan alle la henne være i fred, hun er bare en bonde på brettet. Frø­ken Bylling, du kan anse den tjenesten du gjorde meg i februar som å være gjen­gjeldt.» Og Draco vendte tilbake til hjemmeleksa i eliksirer, og håpet ved Merlins lilletå at Milly ikke sa noe utrolig dumt, slik som ‘Hvilken tjeneste?’ –

«Så hvorfor,» sa en klar stemme fra andre siden av rommet, «gikk de heksene dit en be­skjed fra Milly fortalte at de skulle gå?»

Draco svettet enda mer idet han løftet hodet igjen for å se dit Terkel Sverthe hadde snakket. «Nøyaktig hva sa den falske beskjeden, egentlig?» sa Draco. «Var det, ‘Jeg kom­man­de­rer dere til å gå fram i navnet til Den mørke fyrstinne Bylling’ eller ‘Vær så snill å møte meg her, vennlig hilsen Milly’?»

Terkel Sverthe åpnet munnen, og nølte i brøkdelen av et sekund –

«Det var det jeg tenkte,» sa Draco. «Det var ikke en veldig god test, herr Sverthe, det – det kan –» Et febrilsk nerveopprivende øyeblikk mens han tenkte ut hvordan han kunne si det uten å bruke Harry-ord som falske positive. «Det kan få heksene til å gå dit hvis noen av dem bare er venner med Milly.»

Som om saken nå i sin helhest var løst, tittet Draco ned på eliksirleksene igjen, og igno­rerte (bortsett fra følelsen av syk redsel i magen) hviskingen som startet rundt i rommet.

Det var bare i øyekroken at han oppfattet at Grylius stirret på ham.


Dracos øyne hvilte på astronomileksene, men han klarte ikke å konsentrere seg om dem. Hvis du forsøkte å ikke tenke på ting Harry Potter hadde sagt, så var mer eller mindre det verste du kunne gjøre det å se på lærebokas bilder av nattehimmelen og forsøke å huske at det ikke var meningen at du skulle vite noe om hvordan planetene beveget seg. Ast­ro­nomi, en nobel og prestisjefylt kunst, et tegn på læring og kunnskap; det var bare det at gomper hadde hemmelige moderne artefakter som kunne gjøre det en million bil­lion ganger bedre ved å bruke metoder Harry hadde forsøkt å forklare, og Draco kunne frem­deles ikke en gang begynne å forstå det, bortsett fra at det etter sigende ikke en gang krevdes magi for å få ting til å gjøre aritmantikk.

Draco tittet på illustrasjonene av stjernebilder, og undret på om det var som dette også i de andre husene, om folk alltid truet hverandre i Ravnklo.

Harry Potter hadde en gang fortalt ham at soldater på en slagmark ikke egentlig kjempet for sitt land. Patriotisme kunne kanskje få dem til slagmarken i første omgang, men når de først var der, så kjempet de for å beskytte hverandre, venner de hadde trent sammen med som nå var rett foran dem. Og Harry hadde bemerket, og Draco hadde visst at det var sant, at du kunne ikke bruke lojalitet til en leder som kraftkilde for en skyts­vergeformel, det var ikke helt den rette typen varm og lykkelig tanke. Men å tenke på det å beskytte noen ved siden av deg –

Det, hadde Harry Potter tankefullt sagt, var sannsynligvis grunnen til at dødseterne hadde gått i oppløsning i det øyeblikket Mørkets herre forsvant. De hadde ikke til­strek­ke­lig varme tanker for hverandre.

Du kunne rekruttere en gruppe som inkluderte Bellatrix DeMons og Alekto Misfall side om side med lord Malfang og herr McKnife, og holde dem på plass med Martyriusfor­ban­nelsen. Men det øyeblikket mesteren av det mørke merket var borte, hadde du ikke en arme lenger, du hadde en gruppe bekjente. Det var derfor far hadde feilet. Det hadde ikke engang vært hans feil i noen særlig grad. Det hadde ikke vært noe far kunne ha gjort, etter å ha arvet noen dødsetere som ikke egentlig var venner med hverandre.

Og selv om det var huset Smygard han var ment å beskytte – huset Smygard som han og Harry hadde laget en pakt for å redde – så kunne ikke Draco unngå å tenke, av og til, at det rett og slett var mindre utmattende når han ledet armeøvelser. Når han jobbet med elever fra de andre tre husene som ikke var Smygard. Med en gang du så og satte navn på problemene, så kunne du ikke slutte å se dem, det ble bare mer irriterende hver dag.

«Herr Malfang?» sa stemmen til Grylius Gurgel, fra der han lå på gulvet ved siden av Dracos pult, i det lille, men private soverommet; Grylius gjorde hjemmeleksene i trans­fi­gu­­rasjon, hvilket han ofte trengte hjelp til.

Alle distraksjoner var svært velkomne på dette tidspunktet. «Ja?» sa Draco.

«Du holdt ikke egentlig på med å plotte mot Grang i det hele tatt,» sa Grylius. «Gjorde du vel?»

Følelsen som spredte seg gjennom Dracos mage føltes akkurat slik Grylius’ stemme hørtes, syk og redd.

«Du hjalp faktisk Grang, den dagen du plukket henne opp fra gulvet,» sa Grylius. «Og tid­ligere, den gangen du hindret henne fra å falle ned fra det taket. Du hjalp en grums –»

«Ja, særlig,» sa Draco uten den minste nøling eller forsinkelse, og tittet tilbake på as­tro­nomileksene som om han ikke var det minste nervøs. Alt sammen skjedde slik Draco hadde fryktet ville skje, men i det minste betydde det at han hadde gjennomgått denne sam­talen i hodet om igjen og om igjen, og funnet det rette åpningstrekket. «Kom igjen, Grylius, du har duellert med general Grang, du vet hvor sterke formlene hennes er. Som om et virkelig gompeavkom kunne vært mer kraftfull enn deg, mer kraftfull enn Teodor, mer kraftfull enn hver eneste renblods i hele vårt årskull utenom meg? Tror du ikke på noe av det far sier? Hun er adoptert. Foreldene hennes døde i krigen, og noen stakk henne vekk hos noen gomper for å beskytte henne. Det er bare umulig at gene­ral Grang virkelig er en grums.»

En sakte puls av stillhet gjennom Dracos soverom. Draco ville gjerne se ned, trengte å vite hvilket uttrykk Grylius hadde på ansiktet. Men han kunne ikke titte opp fra pulten, ikke ennå, ikke før Grylius sa noe.

Og så –

«Er det det Harry Potter fortalte deg?» sa Grylius.

Stemmen skalv, og ble brutt. Da Draco tittet opp fra leksene så han at tårer lakk ut fra Grylius’ øyne.

Det hadde tydeligvis ikke virket.

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sa Grylius hviskende. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, herr Malfang. Din far kommer ikke – når han finner det ut – han kommer ikke til å like det, herr Malfang!»

Det er ikke din jobb å bestemme hva far vil like, Gurgel –

Draco kunne høre ordene inne i hodet sitt; de hørtes i fars stemme, med samme fast­het. Det var den typen ting far hadde sagt han skulle si, hvis Vincent eller Grylius noen­sin­ne spurte ham ut; og hvis det ikke hjalp skulle han hekse dem. De var ikke jevn­byr­dige venner, hadde far sagt, og det fikk han aldri lov til å glemme. Draco var lederen, de var hans tjenere, og hvis Draco ikke kunne holde det slik så var han ikke egnet til å være arvingen til adelsslekta Malfang …

«Alt er greit, Grylius,» sa Draco, så vennlig han kunne. «Alt du trenger å bekymre deg om er å beskytte meg. Ingen kommer til å gi deg noe skyld for å følge mine ordre, ikke min far, og ikke din.» Han puttet all den varmen han kunne inn i stemmen, som for å kaste en skytsvergeformel. «Og uansett vil neste krig ikke bli den samme som den for­rige. Adelsslekta Malfang var til stede lenge før Den mørke herren, og ikke hver lord Malfang gjør ting på samme måte. Far vet dette.»

«Gjør han?» sa Grylius med skjelvende stemme. «Gjør han virkelig det?»

Draco nikket. «Professor Krengle vet det også,» sa Draco. «Det er dette armeene han­dler om. Forsvarsprofessoren har rett; når neste krig kommer, vil ikke far klare å forene hele landet, de kommer til å huske forrige krig. Men alle som har kjempet i professor Krengles armeer vil huske hvem de sterkeste generalene var; de vil vite hvem som er ver­dige til å lede dem. De vil utrope Harry Potter som sin fyrste, og jeg vil bli hans høyre hånd, og adelsslekta Malfang vil ende opp på toppen som alltid. Folk kan til og med vende seg til meg, hvis Potter ikke er der, så lenge de mener jeg er til å stole på. Det er dette jeg setter opp. Far vil forstå.»

Grylius strakte seg opp og tørket øynene, og tittet ned igjen på trans­fi­gu­ra­sjons­lek­sene. «Okei,» sa Grylius med skjelvende stemme. «Hvis du sier det, herr Malfang.»

Draco nikket igjen, ignorerte den hule følelsen inni seg som skyldtes løgnene han nettopp hadde fortalt sin venn, og vendte tilbake til stjernene.


Etterspill: Hermine Grang og –

Det å være usynlig burde ha vært mer interessant enn dette; Galtvorts korridorer burde ha kon­turer i merkelige farger eller noe. Men faktisk, tenkte Hermine, så var det å være under Harrys usynlighetskappe nøyaktig likt som å ikke være under en usyn­lig­hets­kappe, bortsett fra den delen med kappe. Når du trakk sløret av mykt, svart tøy ned fra hetta og over ansiktet, så kunne du ikke en gang se det foran deg; og etterpå så det ikke ut til å hindre pusten din det minste. Hele verden så lik ut, bortsett fra at når du gikk forbi ting av metall, så kunne du ikke se små refleksjoner av deg selv. Portretter tittet ikke på deg, bare gjorde hva det nå var for merkelige ting de gjorde når de var alene. Hermine hadde ikke forsøkt å gå forbi et speil ennå, hun var ikke sikker på om hun ville. Mest av alt var det ikke noe du lenger der du gikk rundt, ingen hender, ingen føtter, bare en utsikt som forandret seg. Det var en urovekkende følelse, ikke først og fremst av å være usynlig som av å ikke eksistere.

Harry hadde ikke spurt i det hele tatt; hun hadde bare fått fram ordet ‘usynlighet’ og så hadde Harry trukket fram Usynlighetskappen fra pungen sin. Hun hadde ikke engang fått sjansen til å forklare noe rundt sitt ekstremt hemmelige møte med Dafnia og Milly Bylling, eller at hun trodde det ville bidra til å beskytte de andre jentene; Harry hadde bare overrakt det som sannsynligvis var en Dødstalisman. Hvis du var rettferdig, og hun prøvde å være rettferdig, så måtte hun innrømme at noen ganger kunne Harry være en svært, svært trofast venn.

Det hemmelige møtet i seg selv hadde vært en stor, sørgelig katastrofe.

Milly hadde hevdet å være en seer.

Hermine hadde forsiktig forklart til Milly og Dafnia i det vide og brede at dette rett og slett ikke kunne være tilfelle.

Hun og Harry hadde slått opp spådomskunst tidlig i sin forskning; Harry hadde in­si­stert på at de leste alt de kunne finne om profetier som ikke var i beskyttet avdeling. Som Harry hadde bemerket, så ville det spare dem en haug arbeid om de bare kunne få en seer til å forutsi alt de ville finne ut trettifem år senere. (Eller for å si det på Harrys måte; alle måter å anskaffe informasjon overført fra fjern framtid på var potensielt en øye­blik­ke­lig tilstand som fasiliterte global seier.)

Men, som Hermine hadde forklart Milly, så kunne ikke profetier kontrolleres, man kunne ikke be om en profeti som handlet om noe spesifikt. Istedenfor (hadde bøkene sagt) var det et slags press som bygde seg opp i Tiden, når en eller annen stor hendelse forsøkte å skje eller hindre seg selv i å skje. Og seere var som svake punkter som lot dette trykket slippe ut, når den rette tilhøreren var i nærheten. Så profetier omhandlet bare store, viktige ting, fordi bare det genererte nok press; og det skjedde så å si aldri at mer enn én seer sa den samme tingen, fordi etterpå var trykket blitt tilstrekkelig minsket. Og, som Hermine hadde forklart videre til Milly; seerne selv husket ikke sine profetier, fordi mel­dingen ikke var til dem. Og meldingene ville komme ut som gåter, og bare noen som hørte pro­fe­tien med seerens originalstemme ville høre all meningen som gåten in­ne­holdt. Det var rett og slett ikke mulig at Milly bare kunne strø om seg med profetier når som helst hun ønsket det, om skolebøller, og så huske det; og hvis hun hadde gjort det ville det kommet ut som ‘skjelettet er nøkkelen’ og ikke ‘Susanne Beining må være til stede’.

Milly hadde sett ganske skremt ut på dette tidspunktet, så Hermine hadde løst opp knytt­­nevene som hun hadde kjørt inn i hoftene sine, roet seg ned, og påpekt varsomt at hun var glad for at Milly hadde hjulpet dem, men de hadde noen ganger gått i en felle etter å ha fulgt det Milly sa, og derfor ønsket Hermine svært gjerne å få vite hvor mel­ding­ene faktisk kom fra.

Og Milly hadde sagt med liten stemme:

Men, men hun fortalte meg at hun var en seer …

Hermine hadde bedt Dafnia om å ikke forsøke mer, etter at Milly hadde nektet å røpe kil­den. Det var ikke bare det at Hermine hadde følt seg elendig av å se det skremte ut­tryk­ket i Millys ansikt. Det var mer det at Hermine hadde en sterk følelse av at hvis de fant den personen som hadde fortalt Milly disse tingene, så, heisan, så ville det vise seg at de bare tilfeldigvis fant konvolutter under puta den morgenen.

Hun begynte å få den samme fortvilende følelsen som hun hadde fått i slaget før jul, da hun så på Zabinis diagrammer med alle de fargede linjene og boksene og … og hun hadde først akkurat nå innsett hva det betydde at Zabini var den som hadde vist henne dia­gram­mene.

Selv for en ravnkloing, følte hun, fantes det noe sånt som å få livet ditt altfor kom­pli­sert.

Hermine begynte å gå opp en kort spiral av gule marmortrinn som stakk ut fra en sen­tral akse, en ‘hemmelig’ trapp (som de fleste kjente til) som faktisk var en av de ras­kes­te veiene fra Smygards fangehull til Ravnklo-tårnet, men som bare hekser kunne bruke. (Hvorfor jenter spesielt trengte en rask måte å bevege seg fra Ravnklo til Smygard og tilbake på, var noe Hermine fant en smule gåtefullt.) På toppen av trappa, nå som hun hadde kommet seg vekk fra smygardsteder og tilbake til Galtvorts ho­ved­de­ler, stoppet Hermine og tok av Harrys usynlighetskappe.

Etter at pungen hadde svelget kappen, snudde Hermine seg mot høyre og fortsatte å gå ned en kort passasje, og holdt nå automatisk et øye med omgivelsene i alle retninger uten egentlig å tenke på det, og hennes øyne som kontinuerlig var på utkikk tittet inn i en skyggefull alkove –

(flyktig følelse av desorientering)

– og så ble hun truffet av en strøm av sjokk og frykt, som en lammevåde over hele krop­pen; og hun oppdaget at tryllestaven plutselig, uten noen bevisst tanke eller be­slut­ning, hadde hoppet opp i hånda hennes og allerede pekte på …

… en svart kappe så bred og bølgende at det var umulig å fastslå om figuren under var mannlig eller kvinnelig, og over kappen en bredbremmet svart hatt; og en svart tåke så ut til å samle seg under den og gjøre ansiktet uklart på den eller det som var under.

«Hallo igjen, Hermine,» hvisket en vislende stemme fra under hatten, fra bak den svarte tåka.

Hermines hjerte dunket allerede hardt inne i brystet hennes, heksekutten føltes al­le­re­de våt av svette mot huden, det var allerede en smak av frykt i munnen hennes; hun visste ikke hvorfor hun plutselig var så full av adrenalin, men hånda hennes grep har­de­re om staven. «Hvem er du?» forlangte Hermine å få vite.

Hatten la seg lett på skakke; den hviskende stemmen, da den kom fram fra den svarte tåka, var så tørr som støv. «Den siste allierte,» sa den vislende hviskingen. «Den som til slutt svarer, når ingen andre vil svare deg. Jeg er kanskje den eneste sanne vennen du har på hele Galtvort, Hermine. For du har nå sett hvordan de andre forble tause da du trengte dem –»

«Hva er navnet ditt?»

Den svarte kappen roterte lett, fram og tilbake, det ikke ut som om skuldre ble trukket, men det formidlet et skuldertrekk. «Det er gåten, unge ravnkloing. fram til du har løst den kan du kalle meg hva du måtte ønske.»

Hun kunne føle at håndflatene allerede var svette, og var takknemlig for furene i sta­vens håndtak som hjalp hånda hennes med å beholde et stødig grep om treet. «ja vel, mister Utrolig Mistenkelig Person,» sa Hermine, «hva er det du vil meg?»

«Det er feil spørsmål,» kom hviskingen fra den svarte tåka. «Du burde snarere spørre hva jeg kan tilby deg.»

«Nei,» sa den unge jenta temmelig stødig, «jeg tror faktisk ikke at jeg burde spørre om det.»

En høyfrekvent klukkelyd kom fra den svarte tåka. «Ikke makt,» hvisket stemmen, «ikke rikdom, du bryr deg lite om slike ting, gjør du ikke, unge ravnkloing? Kunnskap. Det er det jeg innehar. Jeg vet hva som foregår på skolen, alle de skjulte planene og spil­lerne, svarene på gåtene. Jeg vet den sanne grunnen til kulden du ser i Harry Potters øyne. Jeg vet den sanne naturen bak professor Krengles mysteriøse sykdom. Jeg vet hvem Hum­­lesnurr i sannhet frykter.»

«Fint for deg,» sa Hermine Grang. «Men vet du hvor mange slikk det tar for å komme til sjokoladekjernen i en karamell-slikkepinne?»

Den svarte tåka ble kanskje et lite hakk svartere, stemmen hørtes lavere da den talte, skuf­fet. «Så du er ikke det minste nysgjerrig, unge ravnkloing, rundt det å finne sann­he­te­ne bak løgnene?»

«Ett hundre og åttisju,» sa hun. «Jeg forsøkte en gang, og det var så mange jeg kom fram til.» Hånda hennes glapp nesten taket om tryllestaven, det var en følelse av ut­mat­telse i fingrene som om hun hadde holdt staven i timevis istedenfor minutter –

Stemmen hveste, «Professor Slur er i hemmelighet en dødseter.»

Hermine mistet nesten tryllestaven.

«Ah,» hvisket stemmen fornøyd. «Jeg trodde nok at det kunne interessere deg. Så, Hermine. Er det noe annet du ønsker å vite om dine fiender, eller de du kaller venner?»

Hun stirret opp på den svarte tåka som hang over den tårnende svarte kappen, og prøvde febrilsk å ordne tankene sine. Professor Slur var en dødseter? Hvem ville fortelle henne noe slikt, hvorfor, hva var det som foregikk?

«Det –» sa Hermine. Stemmen skalv. «Det er et svært alvorlig forhold, hvis det vir­ke­lig er sant. Hvorfor forteller du noe slikt til meg, og ikke til rektor Humlesnurr?»

«Humlesnurr gjorde intet for å stoppe Slur,» hvisket den svarte tåka. «Du så det, Her­mine. Råten her i Galtvort starter på toppen. Alt som er feil med denne skolen; alt starter med den gale rektoren. Du alene turte å si det høyt – og derfor snakker jeg til deg.»

«Og har du også snakket med Harry Potter, da, eller?» sa Hermine, og prøvde å holde stem­men så jevn hun kunne. Hvis dette var hans hjelpsomme spøkelse –

Den svarte tåka ble mørkere, og lysere, som om den ristet på hodet. «Jeg er redd for Harry Potter,» hvisket den. «For kulden i øynene hans, for mørkheten som vokser bak dem. Harry Potter er en drapsmann, og alle som er til hinder for ham vil dø. Selv du, Her­­mine Grang, hvis du våger å virkelig stå opp mot ham; mørket bak øynene hans vil strekke seg ut og ødelegge deg. Dette vet jeg.»

«Da vet du ikke halvparten av hva du later som om du vet,» sa Hermine, med en stemme som var litt fastere. «Jeg er også redd for Harry. Men ikke fordi hva han noen­sinne ville gjøre mot meg. Jeg er redd for hva han ville gjøre for å beskytte meg –»

«Feil.» Hviskingen var flat, og hard, som om å formidle at det ikke var noen mulighet for å nekte. «Harry Potter vil vende seg mot deg med tida, Hermine, når mørket tar ham helt. Han vil ikke felle en tåre, han vil ikke engang legge merke til det, den dagen hans fottrinn til slutt knuser deg under seg.»

«Dobbelt feil!» sa hun med en stemme som hevet seg, skjønt hun grøsset på ryggen. En av Harrys fraser kom til henne. «Hva tror du at du vet, og hvordan tror du at du vet det?»

«Tid –» Stemmen virket å ta seg sammen. «Tid nok for det senere. For nå, i dag, er Harry Potter for visst ikke din fiende. Og allikevel er du i stor fare.»

«Jeg kan tro på det,» sa Hermine Grang. Hun ønsket desperat å flytte tryllestaven over i den andre hånda, det føltes ut som om hun snart måtte ta tak i sin høyre arm bare for å holde den oppe, hodet hennes smertet som om hun hadde stirret på den svarte tåka i dagevis; hun visste ikke hvorfor hun hadde blitt så sliten så raskt.

«Lucifus Malfang har lagt merke til deg, Hermine.» Hviskingen hadde økt i styrke, den hadde forlatt tonløsheten og hadde nå i seg hørbar bekymring. «Du har ydmyket huset Smygard, du har overvunnet hans sønn i kamp. Selv før det var du til forlegenhet for alle som står med dødseterne; for du er en gompefødt, og allikevel har du troll­doms­kref­ter sterkere enn noen renblods. Og nå begynner du å bli kjent, verdens øyne er på deg. Lucifus Malfang søker å knuse deg, Hermine, å skade deg og kanskje til og med drepe deg, og han har ressursene som skal til for å gjøre det!» Hviskingen formidlet en følelse av viktighet.

Det var en pause.

«Var det alt?» sa Hermine. Hvis hun var eks-oberst Zabini eller Harry Potter, ville hun sann­synligvis stilt kløktige spørsmål for å få ut mer informasjon; men hodet hennes føltes langsomt og utslitt. Hun trengte virkelig å komme seg vekk herfra og gå og legge seg ned en stund.

«Du tror ikke på meg,» sa hviskingen, bløtere og tristere nå. «Hvorfor ikke, Hermine? Jeg forsøker faktisk å hjelpe deg.»

Hermine tok et skritt bakover, vekk fra den skyggefulle alkoven.

«Hvorfor ikke, Hermine?» forlangte stemmen å få vite, og hevet seg til en hvesing. «Du skyl­der meg såpass! Fortell meg, og så –» Stemmen stoppet opp, og kom på ny, stillere. «Og så kan du vel gå, antar jeg. Bare fortell meg – hvorfor –»

Kanskje skulle hun ikke ha svart; kanskje hun bare burde ha snudd seg og flyktet, eller enda bedre, først kastet en prismatisk vegg og så skreket så høyt hun kunne og så løpt; men tonen av ekte smerte i stemmen berørte henne, og derfor svarte hun.

«Fordi du ser utrolig mørk og skremmende og mistenkelig ut,» sa Hermine, og holdt stem­­men høflig, mens tryllestaven ble holdt stødig mot den tårnende svarte kappen og den ansiktsløse svarte tåka.

«Er det alt?» hvisket stemmen vantro. Den hørtes trist ut. «Jeg håpet på mer fra deg, Her­­mine. En ravnkloing som deg, den mest intelligente ravnkloing som har smykket Galt­­vort på en generasjon, burde da vite at utseendet kan bedra.»

«Åh, men det vet jeg da,» sa Hermine. Hun tok et trinn tilbake; hennes utslitte hender strammet seg om tryllestaven. «Men den tingen folk av og til glemmer, er at selv om utseendet kan bedra, så gjør det det vanligvis ikke.»

Det var en pause.

«Ha. Du er ei smart jente,» sa stemmen, og den svarte tåka oppløste seg og gjorde ikke lenger noe uklart; hun så ansiktet under, og gjenkjennelsen sendte et støt av vett­skremt adrenalin strømmende gjennom henne –

(flyktig følelse av desorientering)

– og så ble hun truffet av en strøm av sjokk og frykt, som en lammevåde over hele krop­pen; og hun oppdaget at tryllestaven plutselig, uten noen bevisst tanke eller be­slut­ning, hadde hoppet opp i hånda hennes og allerede pekte på …

… en skinnende kvinne; hennes lange, hvite kjole flagret rundt henne som berørt av usyn­­lige vinder; verken hennes hender eller hennes føtter var synlige, hennes ansikt var skjult bak et hvitt slør; og hun glødet over det hele, ikke som et spøkelse, heller ikke gjen­­nomskinnelig, bare omgitt av et bløtt hvitt lys.

Hermine stirret med åpen munn på det milde vesenet, og lurte på hvorfor hjertet hennes allerede dunket så hardt, og hvorfor hun følte seg så redd.

«Hallo igjen, Hermine,» kom den vennlige hviskingen fra den hvite gløden bak sløret. «Jeg er blitt sendt for å hjelpe deg, så vær så snill, ikke vær redd. Jeg er din tjener i alle ting; for du, min frue, er bæreren av en vidunderlig skjebne –»