Rianna Filthorn gikk nedover trappene av ujevn stein og simpel mørtel, og holdt en Lumos gående i mellomrommet mellom lampettene; holdt tryllestaven høyt i gapene mellom lys og lys.

Hun kom til den tomme steinhulen som var gjennomhullet med mange mørke åp­nin­ger, opplyst av en fakkel av den eldgamle typen som tente seg idet hun kom inn.

Det var ingen andre der, foreløpig, og etter at hun hadde stått der nervøs i mange lange minutter begynte hun på formelen for å transfigurere en polstret sofa som var stor nok til at to personer kunne sitte, eller kanskje til og med legge seg ned. En enkelt tre­krakk ville ha vært enklere, det kunne hun klart på femten sekunder, men – vel –

Selv da sofaen var helt ferdig hadde ikke professor Slur ankommet, og hun satte seg ned på venstre side av sofaen sin med pulsen dunkende i halsen. På en eller annen måte ble hun bare mer nervøs, ikke mindre, ettersom forsinkelsen strakte seg ut.

Hun visste at dette var siste gang.

Den siste gangen før alle disse minnene forsvant, og Rianna Filthorn befant seg i en my­­steriøs hule og lurte på hva som foregikk.

Det var noe med dette som føltes som å dø.

Bøkene sa at en skikkelig utført Forglemmiarum ikke var skadelig, folk glemte ting hele tida. Folk drømte, og våknet deretter opp uten å huske drømmene. For­glem­mi­a­rum innebar ikke en gang noe særlig diskontinuitet, bare et øyeblikks følelse av des­orien­tering; det var som å bli distrahert av en høy lyd og så spore av fra en tanke du ikke helt kunne huske etterpå. Det var det bøkene sa, og det var derfor minneformler var fullt god­kjent av Magidepartementet for alle autoriserte statlige formål.

Men allikevel, disse tankene, de tankene hun tenkte akkurat nå; snart var det ingen som ville ha dem mer. Når hun så inn i framtida, så var det ingen som kunne fullføre disse tankene som hun ikke var ferdig med å tenke. Selv om hun klarte å oppklare alle løse trådene i sinnet sitt i løpet av det neste minuttet, ville det ikke være noe igjen av det senere. Var ikke det nøyaktig slikt du ville tenke på, hvis du kom til å dø det neste mi­nut­tet?

Lyden av dempede trinn kunne høres …

Severus Slur kom til syne i hulen.

Øynene hans beveget seg mot henne der hun satt i sofaen, og et merkelig uttrykk kom over ansiktet hans; merkelig fordi det ikke var sardonisk, eller sint, eller kaldt.

«Takk skal du ha, frøken Filthorn,» sa Slur stille, «det var omtenksomt av deg.» Elik­sir­mesteren tok ut tryllestaven sin og utførte de vanlige privatlivsformlene, og så kom han nærmere henne og satte seg tungt ned ved siden av henne på den transfigurerte sofaen.

Pulsen hennes hamret nå av helt andre grunner.

Hun vendte seg sakte for å se på professor Slur, og så at hodet hans lente seg bakover i sofaen, og at øynene var lukket. Skjønt han sov ikke. Ansiktet hans virket anspent, ikke av­slap­pet, og det bar spor av smerte.

Hun visste – hun var plutselig sikker på – at hun bare fikk lov til å se dette fordi hun ikke kom til å huske det etterpå; og at ingen før henne noensinne hadde fått lov til å se det.

Den frenetiske konversasjonen som pågikk inne i Rianna Filthorns hode sa noe som dette: Jeg kunne bare lene meg bort og kysse ham, du har gått fullstendig fra det lille vettet du har, øynene hans er lukket og jeg vedder på at han ikke ville kunne stoppe meg i tide, jeg vedder på at det ville ta flere år før noen fant kroppen din –

Men da åpnet professor Slur øynene sine (til hennes indre skuffelse og lettelse) og sa, med en mer normal stemme, «Din betaling, frøken Filthorn.» Fra kutten sin tok han fram en rubin, kuttet etter Flirgott-standard, og holdt den mot henne. «Femti fasetter. Jeg vil ikke ha noe imot at du teller dem.»

Hun holdt ut en skjelvende hånd, og håpet at Slur ville presse rubinen inn i fingrene hennes, at hun skulle få føle en berøring av hans hud mot hennes egen –

Men istedenfor løftet Slur hånda lett og slapp rubinen ned i hennes, og lente seg så til­bake i sofaen igjen. «Du vil huske at du fant denne liggende på bakken i denne hulen, dit du kom for å utforske,» sa Slur. «Og siden ingen utenom deg faktisk vil tro på det, så vil du huske å ha tenkt at det ville være enklere om du deponerte pengene i en separat boks i Flirgott.»

En stund var det bare den fjerne sprakingen fra fakkelen.

«Hvorfor –» sa Rianna Filthorn. Han vet at jeg ikke kommer til å huske det. «Hvorfor gjorde du det? Jeg mener – du sa jeg skulle si hvor bøllene ville være, og hvem de ville være, men ikke hvorvidt Grang ville være der. Og jeg vet at, med den måten tids­ven­de­ren fungerer på, hvis du vil få Grang til å være der, så kan du ikke få vite om det allerede har skjedd. Så jeg kom fram til at vi var de som fortalte henne hvor hun skulle gå. Det var vi, ikke sant?»

Slur nikket uten å snakke. Han hadde lukket øynene igjen.

«Men,» sa Rianna, «jeg forstår ikke hvorfor du hjalp henne. Og nå – etter hva du gjorde mot Grang i Storhallen – jeg forstår det rett og slett ikke.» Rianna hadde aldri tenkt på seg selv som spesielt snill og hyggelig. Hun hadde ikke fulgt så nøye med på kon­tro­ver­sene rundt Solskinnsgeneralen. Men noe med det å hjelpe Grang med å slåss mot bøller hadde … vel, hun hadde blitt vant til å tenke på det som den gode siden, og å tenke på seg selv som å høre til på den gode siden. Og hun hadde funnet ut at hun faktisk likte det. Det var vanskelig, bare å gå slipp på det. «Hvorfor gjorde du det, professor Slur?»

Slur ristet på hodet; ansiktet strammet seg til.

«Er –» sa Rianna haltende. «Jeg mener – når vi først er her – er det noe du gjerne vil snakke om?» Det var noe hun gjerne ville si, men hun kunne ikke få ordene til å komme ut mellom leppene.

«Jeg kan tenke meg en sak,» sa Slur etter en pause. «Hvis du er interessert, frøken Filt­horn.»

Slurs øyne var fremdeles lukket, så hun kunne ikke bare nikke. Det var knapt stem­men hennes bar da hun tvang seg selv til å si «Ja.»

«Det er en bestemt gutt i klassen som liker deg, frøken Filthorn,» sa Slur fra bak de lukkede øynene. «Jeg vil ikke si hans navn. Men han holder øye med deg hver gang du går gjennom rommet, når han tror du ikke ser på. Han drømmer om deg, og begjærer deg, men han har aldri spurt deg om så mye som et kyss.»

Hjertet hennes startet å dunke enda hardere.

«Vær vennlig å fortelle meg din ærlige mening, frøken Filthorn. Hva tenker du om denne gutten?»

«Vel –» sa hun, og snublet i ordene. «Jeg tenker at – å aldri engang be om et kyss – ville være –»

Trist.

Stakkarslig.

«Svakhet,» sa hun, med skjelvende stemme.

«Jeg er enig,» sa Slur. «Men sett at gutten hadde hjulpet deg med noe. Ville du mene at du skyldte ham et kyss, hvis han spurte?»

Hun trakk pusten skarpt –

«Eller ville du tenke,» fortsatte Slur, fremdeles med øynene lukket, «at han bare var plag­­som?»

Ordene stakk henne som kniver, og hun kunne ikke for det, men ga fra seg et høyt gisp.

Slurs øyne åpnet seg, og blikket hans møtte hennes der de satt i sofaen.

Så begynte eliksirmestere å le, en liten, trist klukklatter.

«Nei, ikke deg, frøken Filthorn!» sa Slur. «Ikke deg! Det er faktisk en bestemt gutt vi snak­ker om. En som er i din eliksirklasse, faktisk.»

«Åh,» sa hun. Hun forsøkte å huske hva Slur hadde sagt tidligere, og nå følte hun seg litt ukomfortabel ved tanken på at en gutt holdt øye med henne, alltid holdt stille øye med henne. «Vel, hm, i så tilfelle. Det er ganske ekkelt, faktisk. Hvem er det?»

Eliksirmesteren ristet på hodet. «Det spiller ingen rolle,» sa Slur. «Av nysgjerrighet, hva ville du synes om den gutten fremdeles var forelsket i deg mange år senere?»

«Hm,» sa hun, og følte seg litt forvirret, «det ville være fullstendig patetisk?»

Fakkelen knitret litt i hulen.

«Det er merkelig,» sa Slur stille. «Jeg har hatt to mentorer i min tid. Begge hadde en eks­traordinær evne til å oppfatte, og ingen av dem fortale meg noensinne ting jeg ikke kunne se selv. Det er tydelig nok hvorfor den første ikke sa noe, men den andre …» Slurs ansikt strammet seg. «Jeg antar at jeg måtte ha vært naiv for å spørre om hvorfor han for­holdt seg stille.»

Stillheten strakk seg ut, mens Rianna febrilsk forsøkte å komme på noe å si.

«Det er en merkelig ting,» sa Slur, med enda mykere stemme, «å se tilbake etter bare tret­tito år, og lure på når livet ditt gikk så i stykker at det ikke lenger kunne repareres. Ble det avgjort da Valghatten ropte ut ‘Smygard!’ for meg? Det virker urettferdig, siden jeg ikke ble tilbudt noe valg; Valghatten snakket i det øyeblikket den berørte hodet mitt. Og allikevel kan jeg ikke si at den valgte feil. Jeg satte aldri pris på kunnskap for dens egen skyld. Jeg var aldri lojal mot den ene personen jeg kalte venn. Jeg var aldri en som opp­levde rettferdig vrede, hverken da eller nå. Mot? Det ligger ikke noe mot i å risikere et liv som allerede er i ruiner. Mine små frykter har alltid vært herre over meg, og jeg har aldri gått vekk fra noen av de stiene jeg gikk langs, på grunn av disse små fryktene. Nei, Valg­hatten kunne aldri ha puttet meg i hennes hus. Kan hende ble mitt endelige tap be­stemt allerede på det tidspunktet. Er det rettferdig, spør jeg, selv om Valghatten taler sant? Er det rettferdig at noen barn skal ha mer mot enn andre, og at en manns liv derfor blir dømt etter det?»

Rianna Filthorn startet å innse at hun aldri hadde hatt den fjerneste anelse om hvem elik­­sirmesteren hennes var på innsiden, og uheldigvis var ikke alle disse mørke, skjulte dypene til noen særlig hjelp for hennes eget problem.

«Men nei,» sa Slur. «Jeg vet hvor det gikk feil for siste gang. Jeg kunne peke på den be­stemte dagen og timen der jeg mistet min siste sjanse. Frøken Filthorn, tilbød Valg­hat­ten deg Ravnklo?»

«J-ja,» sa hun, uten å tenke seg om.

«Er du noe særlig flink til å gjette gåter?

«Ja,» sa hun igjen, for uansett hva professor Slur var i ferd med å si, så ville hun ikke få høre det om hun sa nei.

«Jeg er forferdelig på gåter,» sa Slur med fjern stemme. «En gang fikk jeg en gåte jeg skulle løse, og jeg forsto ikke engang den enkleste delen før det var for sent. Jeg innså ikke engang at gåten var myntet på meg før det var for sent. Jeg trodde jeg bare slumpet til å overhøre den, når det i sannhet var andre som overhørte noe som var ment for meg. Så jeg solgte gåten min til en annen, og det var da ødeleggelsen av livet mitt ikke lenger kunne rettes opp.» Slurs stemme var fremdeles fjern, men hørtes mer fraværende enn sorg­­tung ut. «Og selv nå for­står jeg ingenting av betydningen. Fortell meg, frøken Filt­horn, sett at en mann bar på en kniv, og så snublet han over en baby og stakk seg selv til døde. Ville du si at den babyen hadde,» Slurs stemme ble lavere, som om han imiterte noen med enda lavere stemme, «makten til å knuse ham?»

«Hm … nei?» sa hun nølende.

«Men hva betyr det så å ha makten til å knuse noen?»

Rianna tenkte igjennom gåten. (Og ønsket, ikke for første gang i sitt liv, at hun hadde valgt Ravnklo samme hvor mye hennes foreldre ville ha mislikt det, men Valghatten hadde aldri tilbudt henne Griffing.) «Vel …» sa Rianna. Hun hadde problemer med å sette ord på tankene sine. «Det betyr at du har makten, men du må ikke gjøre det. Det betyr at du kunne gjøre det hvis du forsøkte –»

«Valg,» sa eliksirmesteren i den samme fraværende tonen, som om han ikke egentlig snak­ket med henne i det hele tatt. «Det vil være et valg. Det er det gåten ser ut til å an­ty­de. Og at resultatet av valget ikke er åpenbart for den som velger, for gåten sier ikke, vil knuse, men heller har makt til å knuse. Hvordan ville en voksen mann merke en baby som sin like?»

«Hæ?» sa Rianna, som hadde problemer med å følge eliksirmesterens tankerekke her.

«Å merke en baby er enkelt. Alle sterke mørke forbannelser ville produsere et varig arr. Men det kan gjøres mot alle barn. Hva slags merke ville bety at en baby var din like?»

Hun svarte med det første hun kunne komme på. «Hvis du skrev under en for­lov­el­ses­kontrakt, så ville det bety at du ville bli deres like en dag, når de vokste opp og dere ble gift.»

«Det …» sa Slur. «Det er sannsynligvis ikke riktig svar, frøken Filthorn, men takk for at du forsøkte.» De lange delikate fingrene, oppøvd ved å røre ut eliksirer med nesten uten­kelig høy grad av nøyaktighet, strakk seg opp og gned sidene av mannens panne. «Det er nok til å drive meg inn i galskapen, så mye står og faller på så skjøre ord. Krefter som er ham ukjent … det må være mer enn en ukjent formel. Ikke noe han kunne skaffe seg rett og slett ved å lese og øve. Et eller annet medfødt talent? Ingen kan lære seg å bli en meta­morfmagiker … og allikevel virker det knappest som en kraft som er ham ukjent. Heller ikke kan jeg forstå hvorfor ingen av dem kan leve hvis begge lever … hvorfor kan ikke begge leve?» Eliksirmesteren sukket. «Og ikke noe av dette betyr noe for deg, gjør det, frøken Filthorn? Ordene er ingenting. Ordene er skygger. Det er hennes in­to­na­sjon som bærer meningen og det er noe jeg aldri har vært i stand til å …»

Eliksirmesteren sporet av, mens Rianna stirret på ham.

«En profeti?» sa Rianna med et høyt kvekk. «Du hørte en profeti?» Hun hadde tatt clairvoyanse noen måneder, før hun droppet faget i avsky; og hun visste bare litt om hvordan det fungerte.

«Jeg vil prøve en siste ting,» sa Slur. «Noe jeg ikke har prøvd tidligere. Frøken Filt­horn, lytt til lyden av stemmen min, måten jeg sier det på, ikke selve ordene, og si meg hva du tror meningen er. Kan du gjøre det? Fint,» sa Slur, idet hun nikket lydig, skjønt hun var overhodet ikke sikker på hva det var meningen at hun skulle gjøre.

Og Severus Slur trakk pusten, og messet ut, «FOR SAH LENGE BEGGE LEVEH, KAN INGEN AV’EM LEVEH.»

Det sendte grøsninger nedover ryggen hennes, og det hjalp ikke at hun visste at de hule ordene hadde blitt framsagt for å imitere en sann profeti. Nervøst framsa hun det første hun kunne tenke på, som muligens kunne ha vært påvirket av selskapet hun var i. «De to forskjellige ingrediensene kan ikke eksistere i samme heksekjele?»

«Men hvorfor ikke, frøken Filthorn? Hva er meningen med et utsagn som det? Hva er det egentlig vi blir fortalt?»

«Ah …» hun fikk gamble. «Hvis de to ingrediensene blander seg, så vil de ta fyr og brenne opp heksekjelen?»

Slurs ansiktsuttrykk endret seg ikke det minste.

«Kanskje,» sa Slur til slutt, etter at de hadde sittet i sofaen i forferdelig stillhet i det som virket som flere minutter. «Det ville forklare ordet må. Takk igjen, frøken Filthorn. Nok en gang har du vært svært hjelpsom.»

«Jeg –» sa hun, «jeg var glad for å –» og ordene satt fast i halsen hennes. Elik­sir­mes­te­ren hadde takket henne med en ganske endelig tone, og hun visste at tida til den Rianna Fil­thorn som husket disse øyeblikkene nærmet seg slutten. «Jeg skulle ønske at jeg ikke be­høvde å glemme dette, professor Slur!»

«Jeg skulle ønske,» sa Severus slur med en hvisking så lav at hun knapt kunne høre det, «at alt hadde vært annerledes …»

Eliksirmesteren reiste seg fra sofaen; vekten av hans nærhet forsvant ved siden av henne. Han snudde seg og trakk fram tryllestaven fra kutten, og pekte den på henne.

«Vent –» sa hun. «Før det –»

Av en eller annen grunn var det forferdelig vanskelig å ta det første skrittet fra fantasi til virkelighet, fra å forestille seg til å gjøre. Selv om det bare var ett skritt og aldri ville bli flere. Gapet strakte seg ut som avstanden mellom to fjell.

Valghatten hadde aldri tilbudt henne Griffing …

… var det rettferdig at en kvinnes liv skulle bli dømt ut fra det?

Hvis du ikke kan si det nå, når du ikke en gang vil huske det etterpå – når ingenting vil fort­set­te fra dette øyeblikket, akkurat som om du var i ferd med å dø – så når vil du noensinne kunne si det, til noen?

«Kan jeg få et kyss først?» sa Rianna Filthorn.

Slurs svarte øyne studerte henne så intenst at rødmingen hennes gikk nesten ned til brys­tet, og hun lurte på om han visste at hun fremdeles var svak, at det ikke var et kyss hun egentlig ønsket.

«Hvorfor ikke,» sa eliksirmesteren stille, og han bøyde hodet ned mot sofaen og kysset henne.

Det var slett ikke som hun hadde forestilt seg. I fantasiene hennes var Slurs kyss vold­som­me, kyss som ble tatt fra henne med kraft, men dette var – det var bare pinlig, faktisk. Slurs lepper pres­set seg for hardt mot hennes, trykket dem bakover mot tennene hennes, og vinkelen var feil, og nesene deres bøyde hverandre litt, og leppene hans var for stramme og –

Det var ikke før eliksirmesteren rettet seg opp igjen, og løftet tryllestaven på ny, at hun innså det.

«Det var ikke –» sa hun i en undrende tone, og så opp på ham. «Det var ikke – var det – ditt første –»

Rianna Filthorn blunket overrasket over den steinhulen hun nettopp hadde opp­da­get, og i hånda holdt hun fremdeles den ekstraordinære rubinen hun hadde funnet i skitten i et av hjørnene. Det var litt av en nedfallsfrukt, og hun visste ikke hvorfor det å se på rubinen fikk henne til å føle seg så trist, som om hun hadde glemt noe, noe som hadde vært dyrebart for henne.