Det var lørdag, den 4. april, i året 1992.

Herr og fru Davidsen så heller nervøse ut der de satt i en viss spesialseksjon på tri­bu­nen ved Galt­vorts rumpeldunkbane – skjønt i dag var ikke de polstrede benkene satt opp for å se fly­ven­de sopelimer, men heller en gigantisk firkant av noe som liknet per­ga­ment; en stor, hvit tomhet som snart skulle skimre med små vinduer som viste gress og soldater. Enn så lenge viste den bare den reflekterte mattgrå fargen av skydekket over. (Det så ut som om det ville trekke opp til uvær, skjønt vær-trollmennene hadde lovet at regnet ikke ville komme før til natta.)

Vanligvis var den eldgamle tradisjonen ved Galtvort at slike simple ting som foreldre skulle Holde Seg Borte – mye av samme grunn som at utålmodige barn får beskjed om å komme seg ut av kjøkkenet og ikke blande seg i kokkens saker. Den eneste grunnen til en formell samtale mellom lærer og foreldre var hvis læreren følte at en forelder ikke skikket seg vel. Det krevdes helt eksepsjonelle omstendigheter før Galtvorts admi­ni­stra­sjon følte at den måtte rettferdiggjøre seg overfor deg. Ved alle anledninger, enkelt sagt, hadde Galtvorts administrasjon åtte hundre års anerkjent historie i ryggen, og det hadde ikke du.

Derfor var det med en viss skjelving at herr og fru Davidsen hadde insistert på en audiens med viserektor McSnurp. Det var vanskelig å mønstre en passende følelse av indi­gnasjon når du skulle møte den samme verdige heksa som, tolv år og fire måneder tid­ligere, hadde gitt dere begge to ukers gjensitting etter å ha tatt dere på fersk gjerning i å unnfange Tracey.

På den annen side, så hadde herr og fru Davidsens mot blitt styrket ved å sint vifte med et nummer av Kleggen der overskriften sto med stor skrift slik at hele verden kunne se det:

Pakter med Potter?
Beining, Davidsen, Grang
i fryktens kjærlighetstriangel

Og slik hadde herr og fru Davidsen argumentert seg inn i fakultetstribunen ved Galt­vorts rumpeldunkbane, der de nå satt forskanset med ypperlig utsikt til professor Krengles fortryllede skjermer, så de to kunne se med egne øyne «Nøyaktig hva i gno­me­ræ­va som har foregått ved denne skolen, hvis du unnskylder uttrykket, viserektor McSnurp!»

Plassert til venstre for herr Davidsen satt en annen bekymret forelder, en hvithåret mann i elegant svart kutte av uovertruffen kvalitet, en Lucifus Malfang, politisk leder av den sterkeste fraksjonen i Heksingating.

Til venstre for lord Malfang satt en hånlig aristokratisk mann med arrete ansikt som hadde blitt introdusert for dem som lord Juksom.

Så en eldre, men skarpøyet fyr ved navn Karolus Nokk, etter ryktene nesten like vel­stå­ende som lord Malfang, plassert til venstre for lord Juksom.

Til høyre for fru Davidsen ville en finne den skjønne lady og den enda kjekkere lord av den urgamle adelsslekta Grønbek. Unge var de, slik trollmenn talte alder, kledd i grå silkekutter der små, mørke smaragder var brodert inn og formet mønstre av gresstrå. Lady Grønbek ble ansett for å være en avgjørende vippestemme i Hek­singa­ting, etter at hennes mor i overraskende fart hadde trukket seg fra forsamlingen. Hennes sjar­me­ren­de mann, skjønt hans familie ikke selv var adelig eller rik, hadde tatt plass i Galt­vorts skolestyre.

Til høyre for dem satt ei heks med kraftig hake og utrolig barskt utseende, som hadde tatt herr og fru Davidsen i hånda uten det minste hint av nedlatenhet. Dette var Amelia Beining, direktør for Avdelingen for magisk justis.

På Amelias høyre hånd var en eldre kvinne som hadde satt motescenen til det ma­gis­ke Storbritannia på hodet ved å integrere en levende gribb i hatten, en Augusta Lang­balle. Skjønt hun ikke ble tiltalt som lady, ville madam Langballe bruke Langballe-fami­li­ens fulle rettigheter helt til den siste ætlingen ble myndig, og hun ble betraktet som en le­dende person i en mindre fraksjon i Heksingating.

Ved siden av madam Langballe satt ingen andre enn overmagiarius gran­di­lo­kven­si­bus rektor Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, legendarisk beseirer av Grindelwald, be­skytter av Storbritannia, gjenoppdageren av de sagnomsuste tolv bruksområder for dra­geblod, den mest kraftfulle trollmannen i live, etc.

Og til sist, ytterst til høyre, ville en finne den enigmatiske forsvarsprofessoren ved Galt­­vort, Kvirinius Krengle, som lente seg bakover på de polstrede benkene som om han hvilte; han virker fullstendig og naturlig uberørt av tilstedeværelsen til et stemmeflertall i Galt­­vorts skolestyre, som hadde stukket innom denne fine lørdagen for å finne ut nøy­ak­tig hva i gnomeræva som foregikk på Galtvort generelt; og med Draco Malfang, Teodor Nokk, Dafnia Grønbek, Susanne Beining og Nilus Langballe spesielt. Navnet Harry Potter hadde også vært gjenstand for adskillige diskusjoner.

Åh, og en måtte selvsagt ikke glemme Tracey Davidsen. Direktør Beinings øyenbryn hadde hevet seg interessert da hun fikk høre at det unge paret ble introdusert som hennes foreldre. Lord Juksom hadde gitt dem et kort, vantro blikk før han avfeiet dem med et snøft. Lucifus Malfang hadde hilst høflig på dem; smilet hans hintet svakt om at han både moret seg og syntes synd på dem.

Herr og fru Davidsen, som sist hadde avgitt en tellende stemme da de berørte sine staver for minister Bloeuf, som hadde en total sum av tre hundre galleoner lagret i sitt hvelv i Flirgott, og som jobbet henholdsvis med å selge heksekjeler i en eliksirbutikk og å fortrylle totaliskoper, satt tett inntil hverandre, stivt opprett på sine polstrede benker, og ønsket desperat at de hadde tatt på seg penere kutter.

Himmelen over var en solid masse av skyer fordelt på mørkere og lysere grå, dystre, med et løfte om framtidige stormer; skjønt ingen lyn blinket foreløpig, ei heller rumlet torden i det fjerne; og bare et par truende dråper hadde falt.

---

Solskinnsregimentet marsjerte til sitt utpekte startsted i en viss skog, skjønt det var mer som en langsom spasertur; du ville ikke ønske å slite deg ut før kampen i det hele tatt hadde startet, og aprilbrisen var irriterende fuktig, skjønt kjølig. Foran dem svevet en gul flamme sakte gjennom lufta og ledet dem til riktig sted i deres eget tempo.

Susanne Beining kastet stadig bekymrede blikk mot Solskinnsgeneralen der de mar­sjer­te gjennom skogen som lå i et gråaktig lys. Det at professor Slur hadde gitt Hermine en kraftig reprimande så ut til å ha rystet henne. Hermine hadde til og med gått glipp av Sol­skinnsregimentets offisielle planleggingsmøte, hvilket virket forståelig nok; men da Susanne hadde prøvd å vise sin sympati etterpå, hadde Hermine stotret fram at hun bare hadde glemt tida, som ikke i det hele tatt var en vanlig ting for henne å si, og jenta hadde sett utslitt og redd ut som om hun nettopp hadde vært innesperret på en jentedo sammen med en desperant i tre dager. Selv nå, når hele Solskinnsgeneralens fokus burde vært rettet mot den kommende kampen, pilte ravnklojentas blikk i alle retninger som om hun ventet på at mørke trollmenn skulle hoppe ut av buskene og ofre henne i et eller annet ritual.

«Vi fikk mye færre valgmuligheter når vi ikke lenger kan bruke gompegjenstander,» sa Antonius Goldstein i den mutte tonen gutten pleide å bruke for å formidle bevisst pessi­misme. «Jeg fikk en ide om å transfigurere nett som kunne kastes over folk, men –»

«Ville ikke funka,» sa Ernst Maltmann. Håsblåsgutten ristet på hodet, og så til og med mer alvorlig ut enn Antonius. «Jeg mener, det er akkurat som å kaste en heksing, de ville hoppet unna.»

Antonius nikket. «Det var det jeg også tenkte. Har du noen ideer, Jokum?»

Den tidligere kaosløytnanten så fremdeles litt nervøs og utilpass ut, der han marsjerte sammen med sine nye kamerater i Solskinnsregimentet. «Beklager,» sa den nyutnevnte kap­tein Finnimann. «Je er mæst slik en strattegisk mesterhjerne.»

«Jeg er den strategiske mesterhjerne-typen,» sa Ronny Wiltersen, og hørtes støtt ut.

«Det er tre armeer,» sa Solskinnsgeneralen syrlig, «hvilket betyr at vi skal slåss mot to armeer samtidig, hvilket betyr at vi trenger mer enn én strateg, hvilket betyr hold munn, Ronny!»

Ronny ga generalen deres et overrasket og bekymret blikk. «Hei,» sa griffinggutten i en beroligende tone, «du burde’ke la Slur gå så mye inn på deg –»

«Hva synes du vi burde gjøre, general?» sa Susanne svært høyt og raskt. «Jeg mener, vi har ikke egentlig en plan foreløpig.» Deres offisielle planleggingsmøte hadde vært for­bløf­fen­de mislykket siden Hermine ikke var der og både Ronny og Antonius trodde de hadde ledelsen.

«Trenger vi egentlig en plan?» sa Solskinnsgeneralen, og hørtes litt fraværende ut. «Vi har deg og meg og Lavendel og Parvati og Hanna og Dafnia og Ronny og Ernst og Antonius og kaptein Finnimann.»

«Det –» begynte Antonius.

«Høres ut som en tem’lig bra strategi,» sa Ronny med et anerkjennende nikk. «Femenalt! Når’u tenker på det, har vi jo like mange sterke soldater som begge de andre armeene til sammen. Kaos har bare Potter og Langballe og Nokk tilbake – vel, og Zabini også, antar jeg –»

«Og Tracey,» sa Hermine.

Flere personer svelget nervøst.

«Åh, kutt ut,» sa Susanne skarpt. «Hun er bare et kampherdet medlem av FULHET, det er alt general Solskinn mener.»

«Allikevel,» sa Ernst og vendte seg for å se alvorlig på Susanne, «jeg synes at det er best at du er i den gruppa som skal slåss mot Kaos, kaptein Beining. Jeg vet at du ikke kan bruke dine doble magiske evner med mindre uskyldige er i fare, men jeg mener – bare i til­felle frøken Davidsen faktisk, du vet, mister kontrollen og forsøker å spise noens sjel –»

«Jeg kan ta meg av henne,» fortalte Susanne ham, og holdt stemmen i en beroligende tone. Det måtte innrømmes, Susanne var ikke erstattet av en metamorfmagiker for øye­blik­ket, men så var sannsynligvis ikke Tracey en polyksirt Humlesnurr eller hvem det nå var heller.

Kaptein Finnimann messet i en dyp, rumlende stemme, «Je finner din mangel på skepsis forstyrrendes.» Han løftet hånda, der tommel og pekefinger nesten berørte hver­andre, og pekte på Ernst.

Av en eller annen grunn så Antonius Goldstein ut til å få et plutselig hosteanfall. «Hva skulle det bety?» sa Ernst.

«Det er bære noe ‘n general Potter sier iblænt,» sa kaptein Finnimann. «Pussig, men når du først blir med i Kaosleggio’n virke ælt som galskap, og så, etti et par mån’er inn­ser du at det er ælle dom ændre som er gærne –»

«Jeg sa,» sa Ronny høyt, «at det høres ut som en god strategi. Vi transfigurerer ikke­no’, vi bruker ikke opp krefter på forhånd, vi kan takle hva som helst de kan kaste mot oss, og så bare overmanner vi dem.»

«Okei,» sa Hermine. «La oss gjøre det.»

«Men –» sa Antonius, og kastet et irritert blikk på Ronny. «Men general, Harry Potter har seksten mennesker igjen i armeen sin. Dragene og vi har tjueåtte hver. Harry vet det, han vet at han er nødt til å finne på noe utrolig –»

«Som hva da?» forlangte Hermine å få vite, og hørtes stresset ut. «Hvis vi ikke vet hva han planlegger, kan vi like gjerne spare magien vår slik at vi kan kjøre masse Finite senere. Slik vi burde ha gjort forrige gang!»

Susanne berørte Hermine lett på skulderen. «General Grang?» sa Susanne. «Jeg synes du bør ta litt pause før kampen.»

Hun hadde forventet at Hermine ville diskutere, men Hermine bare nikket og gikk så litt raskere, slik at hun kom bort fra Solskinnsregimentets offisielle offisersgruppe. Øynene hennes holdt fremdeles øye med skogen, og av og til himmelen.

Susanne fulgte henne. Det tok seg ikke ut å la det se ut som om Solskinnsgeneralen ble kastet ut fra sin egen offisielle offisersgruppe.

«Hermine?» sa Susanne mykt, etter at de hadde gått et stykke unna. «Du er nødt til å fo­kusere. Professor Krengle har ansvaret her, ikke Slur, og han vil ikke la noe galt skje med deg eller noen andre.»

«Det var ikke hjelpsomt,» sa Hermine med lett skjelvende tone. «Det var ikke spesielt hjelp­somt i det hele tatt, kaptein Beining.»

De to av dem gikk raskere, sirklet rundt noen av de andre soldatene, inspiserte opp­marsj­området og vurderte trærne som omga dem.

«Susanne?» sa Hermine med liten stemme, da de hadde kommet lengre vekk fra alle de andre. «Tror du Dafnia har rett i at Draco Malfang holder på med et komplott?»

«Ja,» sa Susanne umiddelbart, helt uten å tenke seg om. «Man kan vite det sikkert fordi navnet hans har bokstavene M-A-L-F-A-N og G i seg.»

Hermine så seg rundt, som for å forsikre seg om at ingen holdt øye med dem, skjønt det var naturligvis en fortreffelig måte å få andre til å legge merke til deg på. «Tror du Mal­­fang sto bak det Slur gjorde?»

«Slur kunne stå bak Malfang,» sa Susanne tankefullt, idet hun husket noen dis­ku­sjo­ner rundt tantens middagsbord, «eller Lucifus Malfang kunne stå bak begge to.» Susanne grøs­set lett på ryggen idet denne siste tanken dukket opp hos henne. Plutselig virket det langt mindre rimelig å be Hermine om å fokusere på det kommende slaget. «Hvorfor, har du funnet noen spor som tyder på det?»

Hermine ristet på hodet. «Nei,» sa ravnklojenta, med en stemme som om hun var i ferd med å begynne å gråte. «Jeg bare – tenkte på det på egen hånd – det er alt.»

---

På deres utvalgte plass i en skog nær Galtvort hadde Dragegeneralen og krigerne i Dra­ge­ar­meen ventet der deres røde flamme hadde ført dem, under grå skyer.

Ved Dracos høyre side sto Padma Patil, hans nestkommanderende, som en gang hadde ledet hele Dragearmeen etter at Draco var blitt lamslått. Ved Dracos rygg var Vin­cent, sønn av Krabbe, en familie som hadde tjent Malfang-slekta siden før noen kunne huske; den muskuløse gutten var på vakt slik han alltid var på vakt, uansett om det var erklært kamp eller ikke. Lenger bak sto Grylius av Gurgel-familien ved siden av en av to sopelimer som Dragearmeen hadde fått utdelt; hvis Gurgelene ikke hadde tjent Mal­fang­ene like lenge som Krabbene, så hadde de ikke tjent dem mindre vel.

Og ved Dracos venstre side, nå, sto det en Tommy Ding av Griffing, en grums eller mu­ligens halvblods som ikke visste noen ting om sin far.

Det å sende Tommy Ding til Dragearmeen hadde vært et trekk Harry hadde gjort med overlegg, det var Draco sikker på. Tre andre tidligere kaotikere hadde også blitt over­ført til Dragearmeen, og alle fulgte Draco med haukeblikk for å se om han be­han­dlet den tidligere løytnanten det aller minste fornærmende.

Noen kunne ha kalt det sabotasje, men Draco visste bedre. Harry hadde også sendt løyt­­nant Finnimann til Solskinnsregimentet, selv om professor Krengles mandat bare hadde krevd at Harry skulle gi fra seg en løytnant. Det hadde også vært et bevisst trekk, for å gjøre det krystallklart for alle at Harry ikke bare ga fra seg de soldatene han likte minst.

På en måte kunne det ha vært enklere for Draco å vinne den sanne lojaliteten til de nye soldatene hvis de hadde trodd at Harry ikke hadde ønsket å beholde dem. På en annen måte, vel … det var ikke lett å sette ord på det. Harry hadde gitt ham gode sol­da­ter som hadde sin stolthet intakt, men det var mer enn det. Harry hadde vist vennlighet mot sine soldater, men det var mer enn det. Det var ikke bare det at Harry opptrådte rett­fer­dig, det var noe som … som du ikke kunne unngå å se i kontrast mot den måten det ble spilt på i huset Smygard.

Så Draco hadde ikke antydet den aller minste fornærmelse overfor herr Ding, men tatt ham rett til sin side, underordnet seg selv og Padma men ingen annen. Det var en test, hadde Draco fortalt herr Ding og alle andre; ikke en forfremmelse. Herr Ding ville måtte bevise at han var verdig en rang innen Dragearmeen – men han ville få en sjanse, og sjansen ville være rettferdig. Herr Ding hadde sett ut som at han var overrasket over denne sere­mo­ni­elle framgangsmåten (Kaoslegionen, etter det Draco hadde hørt, var heller uformelle), men griffinggutten hadde rettet seg opp og nikket.

Og så, etter at herr Ding hadde gjort det helt greit i en av Dragearmeens øvelser, hadde han blitt tatt med til strategimøtet i Dragearmeens store militærkontor. Og noen få minutter inn i møtet hadde Padma kommet til å spørre – som om det var et helt nor­malt spørsmål – om herr Ding hadde noen ideer til hvordan Kaoslegionen kunne slås.

Griffinggutten hadde muntert svart at Harry hadde forutsett at general Malfang ville få en av sine soldater til å spørre om dette, og at Harry hadde gitt ham beskjed om at general Malfang burde spørre seg selv om hvor hans relative fordel lå – hva Draco Malfang kunne gjøre, eller hva Dragearmeen kunne gjøre, som Kaoslegionen ikke kunne matche – og så forsøke å utnytte det for alt det var verdt. Tommy Ding kunne ikke se for seg hva denne fordelen kunne være, her og nå, men hvis han faktisk fikk ideer for å slå Kaos, ville han dele dem. Harry hadde beordret ham til det, når alt kom til alt.

Sukk, hadde Draco tenkt, siden han ikke faktisk kunne sukke høyt. Men det var et godt råd, og Draco hadde fulgt det, og satt seg ned ved skrivepulten i soverommet med per­gament og fjærpenn og skrevet ned alt som kunne være relative fordeler.

Og, nesten til Dracos egen overraskelse, hadde han fått en ide, en virkelig en. Faktisk hadde han fått to.

Den hule bjellen ga gjenlyd gjennom skogen, og hørtes på en eller annen måte mer ille­varslende ut enn tidligere. Øyeblikkelig skrek de to pilotene «Opp!», sprang opp på sope­limene og satte kursen for den grå himmelen.

---

Herr og fru Davidsen hadde nå nærmest falt sammen mot hverandre, mer som en følge av slitne muskler enn at spenningen hadde minsket. Foran dem flimret det enorme hvite pergamentet i tre vinduer, som om det hadde blitt laget hull gjennom og inn til skogen, og viste fram de tre armeene som marsjerte. Mindre vinduer viste de seks ryt­ter­ne på sopelimer, og i hjørnet av pergamentet ble det vist fram en oversikt over hele skogen, med lysende prikker som indikerte armeer og speidere.

Vinduet inn til Solskinn viste general Grang og hennes kapteiner som marsjerte i sent­rum av Solskinnsregimentet, beskyttet av Dekkio-skjermer sammen med et antall andre unge hekser. Solskinnsregimentet, hadde forsvarsprofessoren bemerket, visste godt at det nå hadde fått en sterk fordel i antall erfarne soldater, og det aktet å beskytte disse sol­­datene fra et overraskende angrep. Bortsett fra det marsjerte solskinnssoldatene framover i jevnt tempo og sparte på kreftene.

Soldatene i general Malfangs arme, i alle fall dem med gode karakterer i trans­fi­gu­ra­sjon, plukket opp løv og transfigurerte dem om til … vel, hvis du så på Padma Patil, som nesten var ferdig med sin, så virket det som om løvet hennes var blitt til en ven­stre­hånds hanske med en festestropp. (Vinduet hadde zoomet inn for å vise fram dette.)

Lord Juksom så på skjermen med et flatt uttrykk; stemmen hans, da han snakket, virket som om den oset og dryppet med forakt. «Hva er det din sønn driver med, Luci­fus?»

Den utenlandsk-fødte heksa som nå sto ved Draco Malfangs høyre side var ferdig med å transfigurere sin hanske, og overrakte den nå til Dragegeneralen nesten som et offer.

«Jeg vet ikke,» sa Lucifus Malfang, med rolig, men ikke mindre aristokratisk stemme, «men jeg må stole på at han har en god grunn til å gjøre det.»

Hele Dragearmeen stoppet opp et øyeblikk idet Padma fikk hansken på plass på venstre hånd, festet den, og rakte den fram mot Draco Malfang; som også stoppet opp, pustet dypt flere ganger, løftet tryllestaven, utførte et presis sett av åtte bevegelser og brølte ut «Plomberiporto!»

Dragekrigeren løftet sin behanskede hånd, sprikte prøvende med fingrende, og le­ver­te et lite bukk til Draco Malfang, som besvarte det mer overfladisk, skjønt Dragegenera­len svaiet lett. Så vendte Padma tilbake til sin plass ved Dracos side, og dragene begynte å marsjere igjen.

«Vel,» bemerket Augusta Langballe. «Det kunne vel ikke være slik at noen kunne tenke seg å forklare dette?» Amelia Beining skar en lett grimase idet hun stirret på skjer­men.

«Av en eller annen grunn,» sa professor Krengles stemme med en porsjon morskap, «virker det som om Malfangs ætling er i stand til å kaste overraskende sterke formler til en førsteklassing å være. På grunn av sitt blods renhet, naturligvis. Den gode lord Mal­fang ville jo selvsagt ikke ha omgått reglene for mindreåriges bruk av magi ved å tillate at hans sønn fikk en tryllestav før han ble tatt opp ved Galtvort.»

«Jeg foreslår at du er litt forsiktig med hva du antyder, Krengle,» sa Lucifus Malfang kjølig.

«Åh, men jeg er det,» sa professor Krengle. «En Plomberiporto kan ikke oppløses av en Fini­te Incantatem; det kreves en Alohomora av tilsvarende styrke. fram til det vil en hanske fortryllet med en slik formel motstå mindre materielle krefter, og avlede søvn­hek­singen og lammevåden. Og siden verken herr Potter eller frøken Grang kan kaste en til­strekkelig kraftig motformel, så er den formelen uovervinnelig på denne slagmarken. Det er ikke det opprinnelige bruksområdet for formelen, og heller ikke hensikten til hvem det nå var som lærte herr Malfang en nødformel for å unngå sine fiender. Men det kan synes som om herr Malfang har begynt å lære kreativitet.»

Lucifus Malfang hadde rettet seg opp mens forsvarsprofessoren snakket; nå satt han opp­rett på sin polstrede benk, med hodet merkbart høyere hevet enn tidligere, og da han snakket var det med stille stolthet. «Han vil bli den største lord Malfang som hittil har levet.»

«Ikke stort å skryte av,» mumlet Augusta Langballe lavt; Amelia Beining klukklo, hvil­ket også herr Davidsen gjorde en bitteliten, fatal brøkdel av et sekund før han stoppet med en halvkvalt gurgling.

«Jeg er ganske så enig,» sa professor Krengle, skjønt det var ikke helt åpenbart hvem han snakket til. «Uheldigvis for herr Malfang er han temmelig ny innenfor kreativitetens kunst, og slik har han begått den klassiske feilen til Ravnklo.»

«Og hva skulle så det være?» sa Lucifus Malfang, med en stemme som hadde blitt kjølig igjen.

Professor Krengle hadde lent seg tilbake i sitt sete, de blekblå øynene kort ufokuserte idet et av vinduene skiftet visning innenfor den større skjermen, og zoomet inn for å vise svetten som kom til syne på Draco Malfangs panne. «Det er slik en vakker ide at herr Mal­­fang helt har oversett de pragmatiske vanskelighetene.»

«Kunne noen tatt seg bryet med å forklare det?» sa lady Grønbek. «Ikke alle vi som er her er ekspert på slike … affærer.»

Amelia Beining snakket, den gamle heksa hørtes en anelse tørr ut. «Det vil friste dem til å forsøke å fange våder som det ville være smartere å bare hoppe unna. Og hvis de har hatt lite trening i å fange våder ville det innebære at det er tilsvarende lurt å la være å forsøke. I tillegg vil det å kaste såpass mange sterke formler slite ut deres sterkeste kriger.»

Professor Krengle ga AMJ-direktøren et halv-nikk i annerkjennelse. «Som du sier, madam Beining. Herr Malfang er en nykommer innenfor det å få ideer, så når han har funnet en, er han stolt av seg selv for å ha funnet fram til den. Han har foreløpig ikke hatt nok ideer til å uten å blunke forkaste dem som er vakre på ett vis og upraktiske på andre; han har ennå ikke blitt tilstrekkelig trygg på sin evne til å tenke ut bedre ideer når de trengs. Det vi ser her er ikke herr Malfangs beste ide, er jeg redd, men snarere hans eneste.»

Lord Malfang vendte seg bare mot skjermene igjen, som om forsvarsprofessoren hadde brukt opp sin rett til å eksistere.

«Men –» sa lady Grønbek. «Men hva i Merlins navn er det Harry Potter –»

---

Seksten gjenværende soldater i Kaoslegionen – eller snarere femten pluss Blaise Za­bi­ni – marsjerte selvsikre gjennom skogen; skoene deres trampet lystig over den fremdeles tørre bakken. Kamuflasjeuniformene deres gikk mer i ett med skogen enn vanlig, alle farger framsto mer utvasket i nyansene av en overskyet dag.

Seksten kaoslegionærer, mot tjueåtte dragekrigere og tjueåtte solskinnssoldater.

Den felles oppfatningen hadde vært at når oddsen var såpass dårlig, var det praktisk talt umu­lig for dem å tape. Når alt kom til alt, var general Kaos nødt til å komme opp med noe virkelig spektakulært i møtet med slike odds.

Det var noe nær marerittaktig hvordan det nå virket som om at alle forventet at Harry skulle trekke mirakler opp av hatten, på forespørsel, hver gang et mirakel var nødvendig. Det innebar at hvis du ikke kunne gjøre det umulige, så skuffet du dine venner og feilet i å leve opp til ditt potensiale …

Harry hadde ikke brydd seg om å klage til professor Krengle om ‘for mye press’. Harrys mentale modell av forsvarsprofessoren hadde forutsagt at han ville se svært mis­for­nøyd ut, og si ting som Du er fullt i stand til å løse dette problemet, herr Potter; prøvde du i det hele tatt? og så gi Harry flere hundre krenglepoeng i minus.

Fra oven, fra der to sopelimer holdt øye med marsjen deres, ropte den lyse unge stemmen til Thea Mandelblom «Venn!» og så et øyeblikk etter, «Peppernøtt!»

En håndfull sekunder senere kom soldaten som hadde gitt seg selv kodenavnet Pep­per­nøtt tilbake med to never fulle av eikenøtter. Hun svettet lett i den kjølige, men fuk­tige lufta etter joggeturen hun hadde hatt fram og tilbake til eiketreet som Nilus hadde fått øye på. Peppernøtt satte kursen mot dit Sanna holdt fram en uniformsskjorte med halsen knyttet igjen, istedenfor at noen skulle måtte transfigurere en bag. Da Peppernøtt holdt fram hendene for å forsøke å slippe eikenøttene ned i bæreskjorta, rykket Kaotiske Sanna med et flir skjorta til høyre, så til venstre igjen mens Peppernøtt gjorde et nytt forsøk på å slippe fra seg eikenøttene, helt til et skarpt «Frøken Bull Frimann!» fra løytnant Nokk fikk Sanna til å sukke og holde skjorta i ro. Peppernøtt slapp eikenøttene ned blant de som allerede var samlet, og satte så av sted for å finne flere.

Et eller annet sted i bakgrunnen sang Ella Spunt på sin helt egne versjon av Kaos­le­gionens marsjsang, og rundt halvparten av de andre soldatene forsøkte å synge med til tross for at de ikke kjente melodien på forhånd. Søsknene Einar, Per, Ingrid og Ole sang den i kanon. I nærheten var Nita Fagerstråle, som hadde gode ferdigheter i transfigurasjon, nettopp ferdig med å lage et nytt par grønne sol­briller, og ga dem til Aslak Wolpert, som brettet dem sammen og stakk dem ned i uniformslomma. Andre soldater hadde allerede på seg sine egne grønne sol­bril­ler, til tross for den overskyete dagen.

Du kunne gjette på at det var en eller annen form for usannsynlig komplisert og fasci­ne­ren­de forklaring bak dette, og du ville ha rett i det.

To dager tidligere hadde Harry sittet blant bokhyllene sine i den komfortable gyn­ge­sto­len han hadde skaffet seg til koffertens kjeller, og grublet stille i den rolige perioden mellom skoletimer og middagstid, og tenkt på kraft.

For at seksten kaotikere skulle kunne beseire tjueåtte solslikkere og tjueåtte drager ville de trenge en kraftforsterker. Det var grenser for hva du kunne gjøre med manø­vre­ring. Det måtte være et hemmelig våpen, og det måtte være uovervinnelig, eller i det minste moderat ustoppelig.

Gompegjenstander var nå ikke lenger tillatt i Galtvorts liksomkamper, forbudt etter de­partementalt rundskriv. Og problemet med å finne fram til en eller annen smart og uvanlig formel var at en arme som var dobbelt så stor som din egen kunne overvelde nesten alt du prøvde på med Finite. Solskinnsregimentet hadde kanskje ikke kommet på den taktikken da de møtte de transfigurerte ringbrynjene, men ingen ville glemme det igjen etter at pro­fessor Krengle hadde påpekt det. Og Finite Incantatem var en motformel av ren kraft som ville kreve minst så mye magi som formelen som ble avbrutt … noe som, hvis du møtte en betydelig overmakt, gjorde det til en helt ny form for militær utfordring. Fien­den kunne Finite alt du prøvde på, og fremdeles ha nok magi til overs til skjold og et bom­bardement av søvnheksinger.

Med mindre du på en eller annen måte kunne påkalle potensiell energi utover styrken til en førsteårs elev ved Galtvort, noe som var for kraftig til at fienden kunne Finite det.

Så Harry hadde spurt Nilus om han noensinne hadde hørt om små, trygge ritualer med ofring –

Og så, etter at skrikingen og ropingen hadde opphørt, etter at Harry hadde stoppet å fors­øke å argumentere med Ubryteløftet og bare gitt opp hele greia som ‘for vanskelig, fra en PR-synsvinkel’, hadde Harry innsett at han faktisk ikke hadde trengt å gå i den ret­nin­gen. De lærte deg jo hvordan du påkalte krefter langt utenfor din egen styrke i den vanlige undervisningen ved Galt­vort.

Noen ganger, selv når du trodde du så rett på noe, så innså du ikke hva du så på før du tilfeldigvis stilte nøyaktig det riktige spørsmålet.

Forsvar. Formler. Transfigurasjon. Eliksirer. Magihistorie. Astronomi. Fly sopelime. Clairvoyanse. Urtologi …

«Fiende!» skrek stemmen ovenfra.

---

Det var like greit at Nilus Langballe ikke hadde den fjerneste anelse om at bestemoren hans så på, ellers ville han ha tenkt seg om både to og tre ganger før han skrek ut skrem­men­de kamprop, så høyt han kunne, mens han kastet Lysikus hver tredje sekund der han skjøt som en rakett gjennom en tett skog, hakk i hæl på Grylius Gurgel.

(«Men –» sa Augusta Langballe, og ansiktsuttrykket viste fram like mye overraskelse som bekymring. «Men Nilus er redd for høyder!»)

(«Ikke alle redsler er varige,» sa Amelia Beining. Den gamle heksa begunstiget den store skjermen foran dem med et vurderende blikk. «Eller kanskje han har funnet mot. Til syvende og sist kommer det mye ut på det samme.»)

Et glimt av rødt –

Nilus dukket unna, han traff nesten et tre, men han dukket unna; og så klarte Nilus på en eller annen måte også å dukke unna nesten alle greinene før de traff ham i ansiktet.

Herr Gurgels sopelime fikk lenger og lenger forsprang – selv om de to red nøyaktig samme sopelime og herr Gurgel veide mer, sakket Nilus allikevel akterut. Så Nilus senket farten, trakk seg tilbake, satte vinkelen opp og ut av skogen og skjøt fart tilbake mot dit Kaos­legionen fremdeles marsjerte.

Tjue sekunder senere – det hadde ikke vært en lang jakt, bare en spennende en – var Nilus tilbake blant sine med-kaotikere, og hoppet av sopelimen for å gå på bakken en stund.

«Nilus –» sa general Potter. Harrys stemme var litt fjern, der han gikk stødig og for­sik­tig gjennom skogen, med tryllestaven fremdeles i arbeid med den nesten ferdige Formen til objektet han sakte transfigurerte. Ved siden av ham arbeidet Blaise Zabini med en mindre versjon av samme transfigurasjon, og så ut som en ravende inferius der han snublet framover. «Jeg sa jo det – Nilus – du trenger ikke å –»

«Jo, det gjør jeg,» sa Nilus. Han tittet ned til der fingrene fremdeles grep om so­pe­li­men, og så at ikke bare hendene, men begge armene skalv. Men med mindre noen andre i Kaos hadde øvd duellering en time hver dag sammen med herr Djervell, og så øvd på sikting på egen hånd en time til etter det, så var Nilus sannsynligvis den beste til å skyte fra en sopelime selv når man tok med i beregningen at han ikke var så veldig god til å fly.

«Bra gjort, Nilus,» sa Teodor fra der han gikk foran dem alle, og ledet Kaoslegionen framover gjennom skogen kun iført ei trøye.

(Augusta Langballe og Karolus Nokk utvekslet et kort, forbløffet blikk, før de vred blik­kene fra hverandre som om de var blitt stukket.)

Nilus pustet dypt noen ganger, forsøkte å gjøre hendene stødige, forsøkte å tenke; det var ikke sikkert Harry var noe særlig tess til dyp strategisk tenking mens han var midt inne i en større transfigurasjonsjobb. «Løytnant Nokk, har du noen ide om hvorfor Dra­ge­armeen nettopp gjorde det der? De mistet en sopelime –» Dragene hadde startet kampen med et skinnangrep som en distraksjon for herr Gurgels ankomst gjennom skogen; Nilus hadde ikke innsett at det var to sopelimer som angrep før det nesten var for sent. Men Kaoslegionen hadde fått has på den andre piloten. Det var derfor sopelimer vanligvis ikke angrep før armeene møttes, det betydde at en hel arme ville konsentrere ild­giv­ningen på sopelimen. «Og dragene fikk ikke tatt noen av oss, ikke sant?»

«Niks!» sa Tracey Davidsen stolt. Hun marsjerte også ved general Potters side nå, med tryl­lestaven i lavt grep og stadig på vakt mens hun lot øynene gjennomsøke skogen som omga dem. «Jeg kastet opp en prismatisk sfære liksom bare rett før herr Gurgels heksing traff Zabini, og han hadde hånda utstrakt på en sånn måte at jeg tror han planla å ta ned generalen også.» Smygard-heksa smilte med ond selvtillit. «Herr Gurgel forsøkte en borhammerheksing, men lærte til sin skuffelse at hans svake magi var util­strekkelig mot mine nyfunne mørke krefter, hahahaha!»

Noen kaotikere lo sammen med henne, men en kvalmende følelse begynte å murre i Nilus’ mage da han innså hvor nært Kaoslegionen hadde kommet en komplett kata­stro­fe. Hvis herr Gurgel hadde klart å avbryte begge transfigurasjonene –

---

«Rapport!» glefset Dragegeneralen, og gjorde sitt beste for å skjule hvor utslitt han var etter å ha kastet sytten låseformler, med enda flere i vente.

Svetteperler var synlige på Grylius’ panne. «Fienden tok ned Dylte Småtting,» sa Grylius formelt. «Harry Potter og Blaise Zabini holder begge på med å transformere noe mør­kegrått og rundt, jeg tror ikke det var ferdig, men det så ut som om det ville bli stort og hult, liksom heksekjele-formet. Zabinis var mindre enn Potters. Jeg klarte ikke å få has på noen av dem eller å avbryte transfigureringene, Tracey Davidsen blokkerte meg. Nilus Langballe er på en sopelime, og han er fremdeles en elendig flyger, men siktet hans er virkelig bra.»

Draco lyttet, skar en grimase, og så tittet han bort på Padma og Tommy Ding, som begge ristet på hodet og indikerte at heller ikke de kunne komme på noe som var stort og grått og formet som en heksekjele.

«Noe annet?» sa Draco. Hvis det var alt, så hadde de mistet en sopelime for ingenting, og det –

«Den eneste andre merkelige tingen jeg så,» sa Grylius, og hørtes forvirret ut, «var at noen av kaotikerne hadde på seg … noen slags … briller?»

Draco tenkte kjapt gjennom dette, og la ikke merke til at han hadde stoppet å mar­sje­re eller at hele Dragearmeen automatisk hadde stoppet sammen med ham.

«Var det noe spesielt med brillene?» sa Draco.

«Hm …» sa Grylius. «De var … grønnaktige, kanskje?»

«Okei,» sa Draco. Igjen uten å tenke begynte han å gå igjen, og dragene hans fulgte etter. «Her er vår nye strategi. Vi kommer bare til å sende elleve drager mot Kaos­le­gi­on­en, ikke fjorten. Det burde være nok til å slå dem, nå da vi kan nøytralisere deres spe­si­el­le fortrinn.» Det var en sjanse å ta, men av og til måtte du ta sjanser, hvis du ville bli best i en treveis kamp.

«Har du funnet ut av Kaos sin plan, general Malfang?» sa herr Ding med betydelig over­­­raskelse.

«Hva gjør de?» sa Padma.

«Jeg har ikke den fjerneste anelse,» sa Draco med et flir av den mest raffinerte selv­god­het. «Vi gjør bare det som er åpenbart.»

---

Harry, som nå hadde gjort ferdig sin heksekjele, helte forsiktig eikenøtter opp i be­hol­der­en mens speiderne lette etter vannpytter eller bekker i nærheten som kunne brukes som basisvæske. De hadde møtt på flere fordypninger og små kløfter i skogen tidligere, så det burde ikke ta lang tid. En annen speider hadde kommet med en rett grein som ville gjøre nytte som rørepinne, slik at Harry ikke ville trenge å transfigurere en.

Noen ganger, selv når du trodde du så rett på noe, så innså du ikke hva du så på før du tilfeldigvis stilte nøyaktig det riktige spørsmålet …

Hvordan kan jeg påkalle magiske krefter som burde være utenfor rekkevidde for elever i første klasse?

Eliksirmesteren hadde fortalt dem en advarende historie (med mye hånfliring og latter for å få dumskapen til å virke som idioti av laveste rang istedenfor vågal og ro­man­tisk) om en andreklassing i Beauxbatons som hadde stjålet noen ingredienser som var ekstremt util­gjen­gelige og dyre, og forsøkte å brygge polyksir så hun kunne låne formen til ei annen jente for formål det var best å ikke snakke om. Det var bare det at hun hadde klart å for­uren­se eliksiren med kattehår, og så, istedenfor å oppsøke en helbreder umid­del­bart, hadde heksa gjemt seg på et bad, og håpet at effektene bare ville gå over; og til sist, da hun ende­lig ble funnet, hadde det vært for sent til at trans­for­ma­sjon­en kunne reverseres full­sten­dig, hvilket dømte henne til et liv i fortvilelse som en slags katt-jente-hybrid.

Harry hadde ikke innsett hva det betydde før det øyeblikket han tenkte på det riktige spørs­målet – men noe av det som faktisk ble fortalt i historien var at en ung trollmann eller heks kunne gjøre ting med eliksirbrygging som de ikke kunne komme i nærheten av med formler. Po­lyk­sir var en av de mest potente eliksirene som var kjent … men det som gjorde polyksir til en eliksir på ØGLE-nivå, virket det som, var ikke at du trengte en viss alder før du hadde nok magisk kraft; det var hvor vanskelig eliksiren var å brygge presist, og hva som skjedde med deg hvis du tullet det til.

Ingen i noen av armeene hadde forsøkt å brygge noen eliksirer fram til da. Men pro­fes­sor Krengle ville la deg slippe unna med nesten hva som helst, hvis det var noe du også kunne ha gjort i en virkelig krig. Juksing er teknikk, hadde forsvarsprofessoren en gang belært dem. Eller snarere, juks er det taperne kaller teknikk, og det vil være verdt ekstra krenglepoeng hvis det gjøres med hell. I prinsippet var det ikke noe urealistisk med å trans­fi­gurere et par heksekjeler og brygge eliksirer av hva du nå hadde for hånda, hvis du hadde nok tid før armeene møttes.

Så Harry hadde funnet fram sin kopi av Magiske drikker og eliksirer, og begynt å lete etter en trygg men nyttig eliksir han kunne brygge i minuttene før kampen startet – en elik­sir som ville vinne kampen for raskt til at motformler kunne bli brukt, eller pro­du­se­re en magisk effekt som var sterkere enn det førsteklassinger kunne Finite.

Noen ganger, selv når du trodde du så rett på noe, så innså du ikke hva du så på før du tilfeldigvis stilte nøyaktig det riktige spørsmålet …

Hva slags eliksir kan jeg brygge hvis jeg bare kan bruke ingredienser som kan samles inn fra en vanlig skog?

Alle oppskrifter i Magiske drikker og eliksirer brukte minst én ingrediens fra en magisk plante eller et magisk dyr. Hvilket var uheldig, fordi alle magiske planter og dyr var i Den forbudte skogen, og ikke i den tryggere og mindre skogen der kampene foregikk.

En annen kunne kanskje ha gitt opp på dette tidspunktet.

Harry hadde bladd seg fra en oppskrift til den neste, skumleste raskere og raskere idet han begynte å forstå, fikk bekreftet det han allerede hadde lest og nå så for første gang.

Det virket som om hver eneste eliksiroppskrift krevde minst én magisk ingrediens, men hvorfor skulle det være tilfelle?

Formler krevde ingen materielle komponenter i det hele tatt; du bare sa ordene og veivet med tryllestaven. Harry hadde tenkt på eliksirbrygging som omtrent noe lik­nen­de: Istedenfor at de stavelsene du uttalte utløste en magisk effekt av ingen forståelig grunn, så samlet du en haug motbydelige ingredienser og rørte fire ganger med klokka, og så utløste det en magisk effekt på en eller annen vilkårlig måte.

I så tilfelle, siden de fleste eliksirer brukte vanlige ingredienser som pinnsvinpigger eller stuete snegler, så ville du forvente å finne noen eliksirer som bare brukte vanlige ingredienser.

Men istedenfor krevde hver eneste oppskrift i Magiske drikker og eliksirer minst en in­gre­diens fra en magisk plante eller et magisk dyr – en ingrediens slik som silke fra en akro­mantula eller kronblader fra en venusildfanger.

Noen ganger, selv når du trodde du så rett på noe, så innså du ikke hva du så på før du tilfeldigvis stilte nøyaktig det riktige spørsmålet …

Hvis det å brygge en eliksir er som å kaste en formel, hvorfor ramler jeg ikke om kull av ut­mat­telse etter å ha brygget en drikk så kraftfull som den for kurering av byller?

Forrige fredag hadde Harrys doble eliksirtime tatt for seg bryggingen av eliksir for ku­re­ring av byller … til tross for at selv de vanligste helbredende formlene, hvis du forsøkte å kaste dem med tryllestav og besvergelser, var minst fjerdeårs. Og etterpå hadde alle følt seg slik de vanligvis følte seg etter eliksirtimene, nemlig ikke magisk utslitt på noen merkbar måte.

Harry hadde smekket igjen sin kopi av Magiske drikker og eliksirer, og skyndt seg ned til Ravnklostua. Der hadde han funnet en syvendeårs ravnkloing som holdt på med leksene i eliksirer på ØGLE-nivå og betalt den eldre gutten en sigd for å låne Elik­sir­er for viderekomne i fem minutter; fordi Harry ikke hadde hatt lyst til å springe helt til bi­blioteket for å finne en bekreftelse.

Etter å ha skumlest fem oppskrifter i syvendeårs-boka, hadde Harry lest den sjette opp­skriften, for en eliksir for flammepusting, som brukte egg fra askesnogen … og boka ad­varte om at ilden fra eliksiren ikke kunne bli sterkere enn den magiske ilden som hadde klekket ut askesnogen som hadde lagt eggene.

Harry hadde ropt «Eureka!» midt inne i Ravnklostua, og fått alvorlig kjeft av en prefekt i nærheten, som trodde at herr Potter forsøkte å kaste en formel. Ingen i troll­mannsverdenen ville kjenne til eller bry seg om en eldgammel gomp ved navn Arki­me­des, eller ur-fysikerens oppdagelse om at vannet som rant ut av et badekar ville til­svare volumet av objektet som dukket ned i badekaret …

Konserveringslover. De hadde vært den kritiske innsikten i flere gompeoppdagelser enn Harry enkelt kunne telle. I gompeteknologi kunne du ikke løfte en fjær en meter opp fra bakken uten at kraften kom fra et eller annet sted. Hvis du så på smeltet lava som strømmet ut fra en vulkan og spurte hvor varmen kom fra, ville en fysiker fortelle deg om radioaktive tungmetaller i sentrum av jordas flytende kjerne. Hvis du spurte hvor energien som gir kraft til radioaktiviteten kom fra, ville fysikeren peke på en æra før jorda hadde blitt dannet, og en ur-supernova i galaksens tidlige dager som hadde bakt atomkjerner som var tyngre enn den naturlige grensen, der supernovaen hadde kom­primert protoner og nøytroner sammen til en tett, ustabil pakke som ga fra seg noe av supernovaens energi når den delte seg. En lyspære fikk kraft av elektrisitet, som fikk kraft fra et kjernekraftverk, som fikk kraft fra en supernova … Du kunne spille det spillet helt tilbake til Big Bang.

Magi så ikke ut til å fungere på denne måten, for å si det mildt. Magiens holdning til lover som energiprinsippet var noe midt imellom en kjempestor utstrakt langfinger og et skul­dertrekk av fullstendig likegyldighet. Aquamenti lagde vann ut av ingenting, så vidt noen visste; det var ingen kjent innsjø som minsket for hver gang. Det var en enkel formel for femte klasse, ikke ansett som imponerende av trollmenn, fordi det å skape et simpelt glass vann ikke virket forbløffende på dem. De hadde ikke den ville ideen om at masse burde konserveres, eller at det å skape ett gram masse på en eller annen måte tilsvarte 90 000 000 000 000 joule med energi. Det var en øvreårs formel som Harry hadde kommet over der den bokstavelige besvergelsen var ‘Arresto momentum!’ og da Harry hadde spurt om momentet gikk et annet sted hadde han bare fått forvirrede blikk. Harry hadde holdt stadig mer desperat utkikk etter noen form for konserveringsprinsipper i magi, hva som helst, hvor som helst …

… og hele tida hadde han hatt det rett foran nesetippen, i alle eliksirklasser. Å brygge en eliksir skapte ikke magi, det konserverte magi, det var derfor alle eliksirer trengte minst én magisk ingrediens. Og ved å følge instruksjoner som ‘rør fire ganger mot klokka og en gang med klokka’ – hadde Harry hypotetisert – gjorde du noe til­sva­rende som å kaste en liten formel som omformet magien i ingrediensene. (Og løste opp den fysiske formen, slik at ingredienser som pinnsvinpigger omformet seg greit til en drikkbar væske; Harry mistenkte sterkt at hvis en gomp skulle følge samme oppskrift ville det ikke bli annet enn søle fylt med pigger.) Det var det eliksirbrygging virkelig var, kunsten å omforme eksisterende magiske essenser. Så du var kanskje en tanke sliten etter en eliksirtime, men ikke mye, fordi du puttet ikke din egen kraft inn i eliksiren, du bare omformet magi som allerede var til stede. Og det var derfor en andreklassing kunne brygge polyksir, eller i alle fall komme nære.

Harry hadde fortsatt å skumlese Eliksirer for viderekomne for å se om noe kanskje kunne motbevise hans nylig framsatte, nypolerte teori. Etter fem minutter hadde han knipset over en nok en sigd til den eldre gutten (mot dennes protester) og fortsatt.

Gigantstyrke-eliksiren krevde at en marokse hadde trampet på den knuste myrgnagen som du skulle røre inn i eliksiren. Det var merkelig, hadde Harry innsett etter et øye­blikk, fordi knuste myrgnager ikke var noe særlig sterke i seg selv, de var bare … veldig, veldig knuste etter at maroksen var ferdig med dem.

En annen oppskrift ba deg om å ‘berøre med støpt bronse’, eller med andre ord, ta en fjong i en tang så du kunne berøre eliksirens overflate; og hvis du slapp fjongen helt nedi, advarte boka, så ville eliksiren umiddelbart bli superopphetet og koke over.

Harry hadde stirret på eliksirene og advarslene, og utformet en andre og merkeligere hypo­tese. Selvsagt ville det ikke være så enkelt som at eliksirbrygging brukte magiske po­ten­sialer som lå i ingrediensene, slik gompebiler ble drevet av forbrenningspotensialet i bensin. Magi ville aldri være så fornuftig innrettet som det …

Og så hadde Harry gått til professor Pirrevimp – siden han ikke ønsket å nærme seg pro­­fessor Slur utenom klassene – og Harry hadde fortalt professor Pirrevimp at han ønsket å finne opp en ny eliksir, og han visste hva ingrediensene burde være og hva elik­sir­en skulle gjøre, men han visste ikke hvordan han skulle komme fram til riktig mønster for røringen –

Etter at professor Pirrevimp var ferdig med å skrike i frykt og springe rundt i små sir­kler, og professor McSnurp hadde blitt tilkalt til det påfølgende intense avhøret for å for­sik­re Harry om at i dette tilfellet var det både akseptabelt og viktig at han avslørte sin un­der­liggende teori, hadde det vist seg at Harry ikke hadde gjort en ny magisk oppdagelse, men gjenoppdaget en lov som var så eldgammel at ingen visste hvem som hadde for­mu­lert den først:

En eliksir bruker det som er investert i å skape ingrediensene.

Varmen i gnomesmiene som hadde støpt bronsefjongen, maroksens styrke som hadde knust myrgnagen, den magiske ilden som hadde klekket ut askesnogen; alle disse po­tensene kunne påkalles, fås tilbake, låses opp og omformes av den formel-liknende pro­ses­sen med å røre ingrediensene i nøyaktige mønstre.

(Fra et gompesynspunkt var det bare merkelig, en åndssvak versjon av termodynamikk funnet opp av noen som syntes livet burde være rettferdig. Fra et gompesynspunkt ville var­men som ble brukt til å støpe bronsen ikke ha gått inn i bronsen, varmen ville ha for­svun­net og gått inn i omgivelsene og blitt mindre tilgjengelig på permanent basis. En­er­gi­en var konservert, den kunne verken skapes eller ødelegges; entropien økte stadig. Men troll­menn tenkte ikke på den måten. Fra deres perspektiv var det slik at hvis du la litt arbeid inn i å skape en fjong, så var det bare rett og rimelig at du kunne få nøyaktig samme mengde arbeid ut igjen av fjongen. Harry hadde forsøkt å forklare hvorfor dette hørtes en tanke pussig ut hvis du var oppdratt blant gomper, og professor McSnurp hadde med et smil spurt om hvorfor gompenes perspektiv skulle være noe bedre enn troll­men­ne­nes.)

Det fundamentale prinsippet i eliksirbrygging hadde ikke noe navn og ingen fast for­mu­lering, fordi da kunne du bli fristet til å skrive det ned.

Og noen som ikke var smarte nok til å oppdage dette prinsippet på egen hånd kunne komme til å lese det.

Og de ville få alle slags lyse ideer om å skape nye eliksirer.

Og så ville de bli omgjort til kattejenter.

Det hadde blitt gjort svært tydelig overfor Harry at han ikke skulle dele denne be­stem­te oppdagelsen med Nilus, og heller ikke Hermine, etter den neste kampen mellom ar­meene. Harry hadde forsøkt å si noe om at Hermine hadde virket litt utav seg i det siste og dette kunne være akkurat den typen ting som muntret henne opp litt. Professor McSnurp hadde avfeid det blankt, og professor Pirrevimp hadde løftet de små hendene sine og gjort en bevegelse som simulerte det å knekke en tryllestav i to.

Skjønt de to professorene hadde vært vennlige nok til å foreslå at hvis herr Potter trodde han visste hva eliksirens ingredienser skulle være, så kunne han kanskje klare å finne en allerede eksisterende oppskrift som gjorde den samme tingen; og professor Pirre­vimp hadde nevnt flere bind i Galtvorts bibliotek som kunne være nyttige …

---

Den enorme, pergamentliknende skjermen viste nå bare skogen i oversikt sett fra lufta, og du kunne knapt få øye på de kamuflerte skikkelsene i de tre armeene, hver av dem delt opp i to grupper, som nærmet seg hverandre for å utkjempe det treveis slaget.

Benkene rundt rumpeldunkbanen fyltes nå raskt opp av den typen tilskuere som fort ble rastløse og bare ville få med seg sluttkampen og droppe alle de kjedelige periodene i starten. (Hvis det var noe feil med professor Krengles kamper, var det allmenn enighet om, så var det at severdighetene ikke på langt nær varte så lenge som rumpeldunk­kam­per, når de først startet. Til dette hadde professor Krengle svart, slik er det i det virkelige livet, og det var det.)

Innenfor det store vinduet på skjermen – alt var ett vindu nå, som så ned fra stor høyde – kom de uklare samlingene av små kamuflerte skikkelser stadig nærmere hver­andre.

Nærmere.

De berørte hverandre nesten –

---

Det enorme, hvite pergamentvinduet viste de første innledende kamphandlingene mellom Solskinn og Kaos, en skrikende mengde av løpende barn med smileansikt på brystet, som løp framover i stormangrep med Dekkio-skjoldene reist, og andre ropte «Sovn­ium!» –

Helt til en av dem skrek ut «Prismatis!» med vettskremt stemme, og hele angrepet stoppet brått opp foran den glitrende veggen av kraft som hadde dukket opp foran dem.

Tracey Davidsen hadde kommet fram fra trærne.

«Det stemmer,» sa Tracey, med en stemme som var lav og barsk idet hun rettet staven sin mot barrieren. «Dere bør frykte meg. For jeg er Tracey Davidsen, den Mørche Damen! Og det er Mørch Dame som staves M-Ø-R-C-H, med C og H!»

(Amelia Beining, direktør for Avdelingen for magisk justis, kastet et spørrende blikk på herr og fru Davidsen, som begge så ut som om de mye heller ville ha dødd på flekken.)

Bak den prismatiske barrieren pågikk det en slags hviskende diskusjon mellom sol­skinns­soldatene, der spesielt en av dem så ut til å få kjeft av flere av de andre.

Så, et øyeblikk senere, var det Tracey som rykket til.

Susanne Beining hadde kommet fram til solskinnsgruppas frontlinje.

(«Du galopperende gorgon,» sa Augusta Langballe. «Hva i alle dager tror du at din grand-niese har lært på Galtvort?»)

(«Jeg vet ikke,» sa Amelia Beining, «men jeg skal ugle henne en sjokoladefrosk og in­struk­ser om å lære mer av det.»)

Den prismatiske barrieren forsvant.

Solskinnssoldatene fortsatte stormløpet framover.

Tracey brølte, med en stemme som var høy av anstrengelse, «Inflammare!» og sol­skinnsangrepet stoppet igjen brått opp idet en flammende linje dukket opp mellom dem i det halvtørre gresset og strakte seg ut for å følge bevegelsen av Traceys tryllestav der hun pekte den; et øyeblikk senere skrek Susanne Beining «Finite Incantatem!» og flam­mene svekket seg, styrket seg, svekket seg i denne konkurransen mellom viljene deres; andre soldater løftet sine tryllestaver for å sikte på Tracey, og det var da Nilus Lang­balle kom skrikende i et stupdykk ned fra himmelen.

En av dragekrigerne, Birgulf Qvaler, gjorde et håndsignal, han pekte framover og skrått mot venstre; og det var en plutselig stille summing av hvisking i denne delen av Dra­gearmeen idet alle stille endret retning til den veien fienden var. Solslikkerne visste de var der, selvsagt visste begge armeene dette; men allikevel, som på instinkt var alle nå så stille som mulig.

Dragene krøp videre framover, og så videre, de bleke kamuflasjeformene til solslik­ker­ne begynte å synes mellom trærne langt der borte, og fremdeles var det ingen som sa noe, ingen som brølte fram ordren om å angripe.

Draco var nå helt framme i fortroppen, Vincent rett bak ham og Padma bare en tanke lenger bak der igjen; hvis de tre kunne motstå kraften fra Solskinns beste, så kunne resten av Dragearmeen muligens ha en sjanse.

Så merket Draco at en solslikker stirret på ham fra avstand, i fortroppen til sin egen arme, stirret på ham med et uttrykk av raseri –

Tvers over slagmarken møttes øynene deres.

Draco hadde bare en brøkdel av et sekund til å undres, i bakhodet, hva Hermine Grang var så sint for, før ropet steg fra begge armeene; og alle sprang forover for å angripe.

---

De andre kaotikerne hadde nå kommet fram fra mellom trærne, noen hadde falt ned fra trærne, og kampen var i full gang nå, alle skjøt i alle retninger på alt som så ut som en fiende. I tillegg var det et antall solslikkere som skrek «Lysikus!» mot Nilus Langballe der Kaos-håsblåsingen vred seg og skjøt som en rakett gjennom lufta med manøvre som bare kunne beskrives som, i sannhet, ‘kaotiske’ –

Og det skjedde, på den måten det bare skjer en av tyve ganger i øvelseskamper, at Nilus Langballes sopelime glødet sterkt og rødt mellom hans faste hender.

Det burde ha betydd at Langballe var ute av spillet.

Så, på Galtvorts tribuner, fra tilskuerskaren av elever, steg det opp et skrik –

Kamprealisme. Det var professor Krengles ene overordnede regel. Du kunne unnslippe med hva som helst hvis det var realistisk, og i det virkelige liv ville ikke en soldat bare for­svinne hvis sopelimen ble truffet av en våde.

Nilus falt mot bakken og skrek «Kaotisk landing!» og kaotikerne vendte opp­merk­som­het­en bort fra kampene for å kaste sveveformelen (og springe samtidig, så de ikke ville være enkle mål), og nesten alle andre stoppet for å måpe –

Og Nilus Langballe slamret ned i den løvdekte skogbunnen, han landet på ett kne, en fot, og begge hender, som om han knelte for å få ridderslaget.

Alt stoppet. Selv Tracey og Susanne tok en pause i sin duell.

På tribunene forsvant all lyd fra tilskuerne.

Det var en universell stillhet satt sammen av forbløffelse, bekymring, og ren gapende ære­frykt, idet alle ventet for å se hva som ville skje videre.

Og så reiste Nilus Langballe seg sakte på føttene, og rettet tryllestaven mot sol­skinns­sol­datene.

Selv om ingen på slagmarken hørte det, var det nå en stor andel av publikum på tri­bu­nene som hadde begynt å synge, med økende toneleie hver gang ordet ble ytret, «DOM-ME-DAG, DOM-ME-DAG», fordi du kunne bare ikke se noe sånt og ikke synes at det trengtes musikk til.

«Folkemengden heier på din sønnesønn,» sa Amelia Beining. Den gamle heksa beæret skjermen med et vurderende blikk.

«De gjør så,» sa Augusta Langballe. «Noen, hvis jeg hører riktig, synger, Vårt blod for Nilus! Våre sjeler for Nilus!»

«Visst,» sa Amelia, og tok en slurk fra en tekopp som ikke hadde vært der noen øye­blikk tidligere. «Det viser at gutten har lederpotensiale.»

«Disse sangene,» fortsatte Augusta, og stemmen fikk en enda mer forbløffende klang, «det virker som om de kommer fra Håsblås-benkene.»

«Det er huset for de lojale, kjære,» sa Amelia.

«Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr! Hva i Merlins navn har foregått på denne sko­len?»

Lucifus Malfang så på skjermene med et ironisk smil, og fingrene trommet på arm­le­net uten at det var mulig å finne noe mønster eller noen rytme. «Jeg vet ikke hva som er mest skremmende, tanken om at han har en skjult plan som ligger bak alt dette, eller tanken om at han ikke har det.»

«Se!» ropte lorden av Grønbek. Den elegante unge mannen hadde halvveis reist seg fra setet sitt og pekte med en finger på skjermen. «Der er hun i gang!»

---

«Vi tar ham begge samtidig,» hvisket Dafnia. Hun visste at noen få, fryktfylte minutter med ekte kamperfaring, en håndfull ganger hver uke, sannsynligvis ikke var nok til å måle seg mot Nilus’ regelmessige duelltrening med Harry og Fredrik Djervell i samme peri­ode. «Han er for sterk for en av oss, men begge to sammen – jeg bruker formelen min, du prøver bare å lamslå ham –»

Hanna nikket ved siden av henne, og så skrek de begge så høyt de kunne og stormet framover; sveveformelen til to støttende solskinnssoldater fikk dem til å bevege seg ras­kere og gjorde dem lett til beins, Dafnia skrek allerede «Tordnum!» mens Hanna ved­li­ke­holdt et stort Dekkio-skjold som beveget seg foran dem, og med et kortvarig ekstra løft hoppet de over hodene til frontlinjen og landet rett framfor Nilus med håret blafrende høyt rundt seg –

(Fotografer var strengt forbudt ved alle konkurranser på Galtvort, men på en eller annen måte havnet dette øyeblikket allikevel på forsiden av neste dags Kleggen.)

– og i samme øyeblikk, fordi det å slåss mot eldre bøller hadde brent vekk de minste spor av nøling, fyrte Hanna av sin første søvnheksing mot Nilus (hun hadde startet be­sver­gel­sen mens hun fremdeles var i lufta) mens Dafnia, som fokuserte mer på hur­tig­het enn styrke, slo ned med sin Eldgamle Klinge der hun trodde Nilus’ hofter ville være etter han hadde hoppet unna –

Men Nilus hoppet oppover, ikke sideveis; hoppet høyere enn det burde ha vært mulig å få til, slik at det glødende sverdet hennes bare skar i lufta under føttene hans. Dafnia rakk å innse hva det betydde, at Nilus fremdeles hadde andre kaotikere som svevet ham opp; hun rakk å løfte Klingen opp over hodet, men Nilus falt for raskt og da Klingen hans braste inn i hennes var det som å bli truffet av en klabb. Det slo Dafnia over ende og sendte henne sprellende ned på gresset, og hun traff bakken med et dunk. Det kunne ha betydd slutten for hennes del hvis ikke Nilus også hadde landet for hardt, og gikk ned på knærne med et smertefullt gisp. Og så, før Nilus kunne få svingt sin glødende Klinge ned, ropte Hanna «Sovnium!»; og Nilus snublet febrilsk bakover – skjønt naturligvis hadde ingen magi faktisk kommet ut av Hannas tryllestav, håsblåsjenta kunne ikke egentlig ha skutt på ny så raskt – hvilket ga Dafnia et sekund til å komme seg på beina og få begge hender rundt sin egen tryllestav igjen –

---

«Kjære Merlin,» sa lady Grønbek. Stemmen hennes virket ustødig, og den aris­to­kra­tiske posituren var grundig punktert. «Min datter kjemper med Den Eldgamle Klinges formel. I sitt første skoleår. Jeg hadde ingen anelse om at hun hadde – et slikt ekstra­ordi­nært talent –»

«Ypperlig blod,» sa Karolus Nokk anerkjennende, noe som fikk Augusta til å snøfte.

«Min gode frue,» sa professor Krengle, og hørtes alvorlig ut. «Ikke gjør deres datter slik urett. Det er ikke bare talent du ser nå.» Stemmen ble litt tørrere. «Snarere er det dette som skjer når barn bruker sitt konkurranseinstinkt på en lek som inkluderer faktisk magi­bruk.»

---

«Exitarmus!» ropte Draco, og forsøkte å ikke la stemmen sprekke mens han samtidig hoppet unna den flammende røde lammestrålen som Hermine Grang hadde skutt mot ham, musklene vred seg for å følge instinktet om å hoppe til feil side – hun hadde pekt mot hans venstre side, og så, med en merkelig vri, hadde hun fyrt til høyre –

Hermine hoppet unna den raske duellvåden, og skrek ut knapt uten å ta pause, «Atsjokio!», en bredvinklet heksing som Draco ikke kunne unngå, men han klarte å peke tryl­lestaven på sitt eget ansikt og rope «Trutus!» før den plutselige trangen til å trekke pusten kunne utvikle seg til et nyseanfall som ville ha avsluttet kampen.

Draco Malfang var allerede halvveis utslitt fra alle låseformlene og all trans­fi­gu­ra­sjo­nen tidligere, men forvirringen hans begynte å bli erstattet av at hans eget blod kokte, han visste ikke hvorfor Grang angrep ham med slikt raseri helt plutselig, men hvis hun ville ha en kamp, så skulle hun få en –

(Dragene og solslikkerne stoppet ikke opp for å se på duellen mellom generalene sine; dragene var for disiplinerte til å stoppe for å se og det betydde at solslikkerne også måtte fortsette kampen; men de måpende tilskuerne på Galtvorts rumpeldunktribuner ble til og med tilstrekkelig distrahert til å flytte oppmerksomheten vekk fra Nilus’ og Dafnias batalje og over til duellen mellom de to generalene der Malfang og Grang avfyrte heksing etter heksing og våde etter våde mot hverandre, kastet raskere enn noen annen elev i deres års­kull kunne ha greid; Dragegeneralens erfarne duelldans ble møtt av Solskinnsgeneralens inn­bitte energi der de to mest magisk kraftfulle førsteklassingene gikk over til formler mer ekso­tiske enn den vanlige søvnheksingen.)

– skjønt, Draco begynte å innse at da han og Harry og professor Krengle hadde avfeid frøken Grang som å ha like mye drapshensikt som en bolle våte druer, så hadde de aldri sett henne sint.

---

Dafnia slo ut med sin Eldgamle Klinge, og igjen forsøkte hun ikke å slå hardt, men bare å bevege Klingen så raskt som mulig, samtidig som Hanna ropte «Sovnium!» og Nilus hoppet tilbake igjen, men det hadde vært en ny bløff og Hanna beveget seg inn for å avfyre en virkelig heksing på kloss hold –

– og Nilus Langballe gjorde nøyaktig det – ville han forklare senere – Fredrik Djer­vell hadde øvd ham opp til å gjøre hvis han slåss mot Bellatrix DeMons, som var å spinne rundt og sparke Hanna virkelig hardt i mellomgulvet.

Håsblåsjenta utstøtte en trist, liten lyd, et gispende smerteskrik, idet hun gikk ned for telling av den harde skoen som sank inn i magen hennes med kraften av hele Nilus’ kropp bak seg.

Et øyeblikk var hele slagmarken som lammet, alt stoppet opp unntatt Hannas fal­len­de skikkelse.

Så ble Nilus’ ansikt fylt av absolutt fortvilelse, og han senket tryllestaven, kaos­løyt­nan­ten beveget seg instinktivt mot sin huskamerat og grep mot henne med den andre hånda –

– idet Hanna gjorde om fallet sitt til en rulle, kom opp igjen med tryllestaven hevet, og skjøt ham.

Brøkdelen av et sekund senere kjørte Dafnia, som heller ikke hadde nølt, sin Eld­gam­le Klinge rett inn i ryggen til Nilus, noe som fikk kaosløytnantens muskler til å vri seg i spasmer der den lammende magien tømte seg inn i ham samtidig som Hannas søvnvåde tok effekt, og så lå den siste ætling av Langballe stille på bakken med et uttrykk av total over­raskelse frosset fast på ansiktet.

---

«I dag har herr Langballe lært en verdifull lekse om sine følelser rundt skyld og anger,» sa professor Krengle.

«Og ridderlighet,» sa Amelia, og nippet til teen sin igjen.

---

«Går det bra med deg?» hvisket Dafnia, der hun sto beskyttende over Hanna som lå på bakken og holdt seg til magen. Jenta ga ingen annen form for svar enn lyder som om hun brakk seg, noe som fikk det til å høres som om Hanna forsøkte å ikke kaste opp mens hun forsøkte å ikke gråte.

På en eller annen måte, selv om det kanskje ikke var så lurt taktisk – det ville ha vært bedre om Hanna hadde blitt hekset rett i søvn, enn at andre soldater måtte brukes til å be­skytte henne – så var det et antall solslikkere som hadde stilt seg opp rundt Hanna med et fast grep om tryllestavene mens de stirret sint på kaotikerne. Noen hadde kastet opp en prismatisk barriere mellom de to gruppene, Dafnia kunne ikke se hvem.

Og av en eller annen grunn så ikke kaotikerne ut til å presse framover sitt eget angrep. Selv Tracey hadde helt droppet det bistre ansiktsuttrykket og byttet nervøst vekten fra det ene beinet til det andre, som om hun hadde vansker med å huske hvilken side hun var på –

«Stopp!» ropte en stemme. «Ildopphør!»

Det var ikke så mye ild som pågikk uansett, men den opphørte.

General Potter, som i hver detalj så ut som Gutten-som-overlevde, skred ut fra mellom trærne med noe stort og kamuflasjetøy-dekket under den ene armen.

«Er pusten til frøken Abom normal?» ropte general Potter ut.

Dafnia så seg ikke tilbake. Hun stolte ikke på at det ikke var en felle – det var full­sten­dig sikkert at dersom kaotikerne benyttet sjansen til å angripe, ville ikke professor Krengle bare si at det var fullt lovlig, men også gi dem ekstra poeng i etterkant. Men Dafnia kunne høre svaret greit nok med sine egne ører, det var ikke akkurat som om Hanna forsøkte å puste stille, så hun sa, «På en måte.»

«Hun burde komme seg ut herfra og til noen som kan bruke helbredende formler,» sa Harry. «Bare i tilfelle det der brakk noe.»

Bakenfor Dafnia hørtes en liten, gispende stemme som sa, «Jeg – kan – fremdeles – kjempe –»

«Frøken Abom, ikke –» sa Harry, akkurat idet det hørtes en lyd bak Dafnia som in­di­ker­te at noen kollapset på bakken etter å ha forsøkt, og feilet i, å komme seg på beina. Alle skuttet seg, men Dafnia snudde ikke ryggen til Harry.

«Hvorfor har ikke lærerne stoppet kampen?» sa Susanne med sint stemme.

«Jeg antar at det er fordi frøken Abom ikke er i fare for å bli permanent skadet og pro­fes­sor Krengle synes vi lærer noe viktig,» sa Harry med hard stemme. «Hør her, frøken Abom, hvis du går, så vil Tracey også trekke seg fra kampen. Dere er allerede flere enn oss, så det er en veldig bra avtale for deres side. Vær så snill å ta den.»

«Hanna, bare gå!» sa Dafnia. «Jeg mener, bare si at du er ute!»

Da Dafnia kastet et kjapt blikk bak seg så hun at Hanna ristet hodet, der hun frem­de­les lå sammenkrøket på gresset.

«Gidder ikke krangle mer,» sa Harry. «Kaotikere! Jo raskere vi lamslår dem, jo raskere kommer hun seg vekk herfra! Vi har tenkt å gjøre dette veldig kjapt, selv om vi mister noen! Våpenhvile over! TUNFISK!»

Dafnias politisk trente bakhode hadde bare et øyeblikk på seg til å beundre hvordan Harrys få ord nettopp hadde fått kaotikerne til å framstå som de snille, og så, nesten syn­kront, kjørte kaotikerne hendene ned i uniformslommene og trakk fram grønne sol­bril­ler som hun ikke kunne huske å ha sett maken til. Ikke noe du ville ha på deg på stranda, mer som briller for avansert eliksirbrygging –

Så innså Dafnia hva som var i ferd med å skje, og løftet sin andre hånd lynraskt for å dekke øynene, akkurat idet Harry rev tøyet vekk fra heksekjelen.

Væsken som strømmet ut da Harry Potter kastet heksekjelens innhold ut i lufta var for lyst til at man kunne se på, for briljant til å kunne forestille seg, skinnende som sola for­sterket et dusin ganger –

(hvilket var nøyaktig det det var)

(sollyset som hadde blitt investert i å skape eikenøttene, den lysende energien som hadde gitt drivstoffet til at treet kunne vokse opp fra den nakne jorda)

(strålende ut i gjennomtrengende purpur, fargen av de blandede blå og røde bøl­ge­leng­­dene som klorofyll absorberte)

(med omtrent ingen av de grønne bølgelengdene som klorofyll reflekterte for å skape eike­løvets grønnfarge)

(som var fargen til Kaoslegionens solbriller, skapt for å la grønne bølgelengder slippe igjen­nom mens de blokkerte rødt og blått, og reduserte selv den mest glødende pur­pur­strå­ling til noe som kunne utholdes)

– det fiolette lyset skinte og skinte, Dafnia forsøkte å fjerne armen fra øynene, men opp­daget at hun ikke kunne se rett på noen ting, selv refleksjonen av purpurlys fra om­gi­vel­sene var så sterk at hun måtte myse; og hun hadde bare tid til å rope ett Finite In­can­ta­tem, som ikke fungerte, før en søvnheksing tok henne.

Det som var igjen av kampen tok ikke veldig lang tid etter det.

---

«NÅ!» brølte Blaise Zabini, tidligere av Solskinn, nå i spissen for en gruppe kaos­le­gio­nær­er. «Jeg mener, TUNFISK!» Smygardguttens hender grep tøyet som beskyttet hek­se­kje­len fra den utløsende berøringen fra dagslyset og var allerede i ferd med å trekke det til side.

«NÅ!» brølte Tommy Ding, tidligere av Kaos, nå i spissen for en tropp dragekrigere. «GJØR AKKURAT DET DE GJØR!»

Kaotikerne i Zabinis gruppe kjørte hendene ned i uniformslommene, og trakk opp grønne solbriller –

– en handling nesten perfekt speilet av Tommy og dragekrigerne, som trakk fram sine egne grønnfargede eliksirbriller, og kjapt trakk festestroppene over sine egne hoder, ak­­kurat idet kaotikerne fikk på seg sine briller og den purpurfargede strålingen strøm­met over slagmarken.

(Som general Malfang forklarte; hvis herr Gurgel rapporterte at Kaoslegionen hadde på seg grønnfargede eliksirbriller, så trengte du ikke vite hvorfor før du transfigurerte dine egne.)

«DET ER JUKS!» skrek Blaise Zabini.

«DET ER TEKNIKK!» skrek Tommy tilbake. «DRAGER, ANGRIP!»

(«Unnskyld meg,» sa lady Grønbek. «Kunne du la være å le på den måten, herr Krengle? Det er ganske urovekkende.»)

«FINITE BRILLENE DERES!» ropte Blaise Zabini, idet de to armeene sprang mot hver­­andre gjennom allestedsnærværende blendende purpurlys.

«DERE HØRTE HAM!» ropte Tommy. «TA BRILLENE DERES!»

Blaise Zabinis svar til dette kom ikke fram som artikulerte setninger.

Den kampen varte en hel del lenger.

---

«Lamstivosløvus!» skrek Solskinnsgeneralen.

Draco hoppet ikke unna, han kastet ikke en motformel, han hadde ikke igjen nok energi til noen av delene; alt han kunne gjøre var å få venstre hånd opp i stilling og håpe at den traff –

Den røde lammevåden oppløste seg mot Dracos Plomberiporto­-hanske, som han hadde trans­figurert og magi-låst fast til hånda på lik linje med resten av Dragearmeen. Det var alt som reddet ham nå, det skjoldet.

Det burde ha vært tid for et motangrep, men Draco klarte bare å få tilbake litt pust, idet de to danset framover og bakover under trærne i de uopphørlige bevegelsene i duellen deres. Overfor ham pustet general Grang tungt, den unge jentas ansikt glinset av svette som om det var dugg, kastanjehåret hennes var fuktig og hang som brune tau. Kamuflasjeuniformen hennes hadde våte svetteflekker, skuldrene hennes ristet ty­de­lig av utmattelse, men tryllestaven hennes var fremdeles stødig som stål der den pekte på Draco gjennom alle bevegelsene. Øynene hennes stirret sint, kinnene hennes brant av raseri.

Så, lille jente, hvorfor later du som om du slåss som en voksen i dag?

Ertingen dukket opp i hodet hans, men han trodde ikke egentlig at han trengte at Grang ble enda sintere; så istedenfor sa Draco bare – skjønt han kunne høre at hans egen stemme var ustødig – «Noen bestemt grunn til at du er sint på meg, Grang?»

Jenta hev etter pusten selv, stemmen hennes skalv mens hun snakket. «Jeg vet hva du pøn­sker på,» sa Hermine Grang, med en stemme som hevet seg. «Jeg vet hva du og Slur pøn­sker på, Malfang, og jeg vet hvem som står bak!»

«Hæ?» sa Draco helt uten å tenke seg om.

Det så bare ut til å gjøre Grang enda mer rasende, og fingrene hennes hvitnet rundt tryl­lestaven der hun holdt den rett mot ham.

Og så skjønte Draco det, og det fikk hans eget blod til å koke i årene. Selv hun trodde at han i hemmelighet plottet mot henne –

«Du også?» ropte Draco ut. «Jeg hjalp deg, ditt overbitte hespetre! Du, du, du,» – og stam­met seg forbi alle de mørke forbannelsene som dukket opp i hodet hans helt til han fant noe han faktisk kunne kaste på henne – «TANNEKSPANDIO!»

Men Grang vred seg lynraskt unna tannforlengingsvåden, og så kom hennes egen tryl­lestav opp og klar på nesten kloss hold, idet Draco fikk opp sin venstre hånd som et skjold, og plasserte den magilåste hansken mellom seg selv og hva det nå var hun var i ferd med å kaste, og så steg Solskinnsgeneralens egen stemme til et skrik som kunne høres over hele slagmarken –

«ALOHOMORA!»

Tida burde ha stoppet.

Men det gjorde den ikke.

Istedenfor klikket det i låsen og hansken falt av.

Som ingenting.

Som ingenting.

Skjermene viste alt sammen svært tydelig, til alle deler av Galtvort stadion.

Og den dødens stillhet som falt over hver benk i hver seksjon sa at alle forsto på en prikk hva det betydde, at ætlingen til Malfang-slekta nettopp hadde fått sin magi beseiret av en gompefødt.

Hermine Grang tok ingen pause i kampen, viste ingen tegn på at hun i det hele tatt hadde innsett hva hun hadde gjort; istedenfor vippet foten hennes ut i et spark i gom­pe­stil som slo Dracos tryllestav rett ut av hånda hans, hans sjokkerte hode og kropp be­ve­get seg akkurat litt for sakte. Draco stupte mot tryllestaven, og lette febrilsk på bakken, men bak ham var det ei jentes sprukne stemme som sa «Sovnium!» og Draco Malfang falt og reiste seg ikke opp igjen.

Det var nok et øyeblikk av frossen stillhet. Solskinnsgeneralen svaiet på føttene, og så ut som om hun var i ferd med å besvime.

Så brølte dragekrigerne i raseri og sorg, og stormet fram for å hevne sin falne kom­man­dant.

---

Herr og fru Davidsen skalv idet de reiste seg opp fra de komfortable setene på læ­rer­tri­bu­nen; de kunne ikke akkurat holde rundt hverandre mens de gikk, men de holdt hver­andres hender i et fast grep og forsøkte så godt de kunne å late som om de var usynlige. Hvis de hadde vært barn, unge nok for tilfeldig magi, ville de sannsynligvis spontant ha forvrengt seg selv.

Den eldre Karolus Nokk sa ingenting idet han reiste seg fra stolen. Den arrete lord Juksom sa ingenting idet han reiste seg fra sin egen stol.

Lucifus Malfang sa ingenting der han sto.

Alle tre vendte seg om uten å stoppe opp, og skred mot trappene til de opphøyde tri­bu­nene, beveget seg merkelig synkront, som en trio av svartspanere –

«Lord Malfang,» sa forsvarsprofessoren med mild stemme. Han satt fremdeles på sin egen plass, og tittet opp på den pergamentliknende skjermen med armene slapt ned langs siden, som om han av en eller annen grunn ikke følte for å bevege på seg.

Den hvithårede mannen stoppet opp rett før utgangen, og den eldre mannen og den arrete mannen stoppet samtidig, på hver side av ham. Lord Malfangs hode vendte seg, for lite til å være noen form for reaksjon på å ha fått en henvendelse, men i for­svars­pro­fes­sorens retning.

«Deres sønn gjorde en eksepsjonell innsats i dag,» sa professor Krengle. «Jeg må tilstå at jeg undervurderte ham. Og han har fortjent sin armes lojalitet, som du har vært vitne til.» Forsvarsprofessorens stemme var fremdeles svært mild. «Som din sønns lærer er det min mening at han ikke vil tjene på at du griper inn i hans –»

Lord Malfang og hans likesinnede forsvant ned trappene.

«Et flott forsøk, Kvirinius,» sa Humlesnurr stille. Den gamle trollmannens ansikt viste små, bekymrede rynker; han hadde heller ikke reist seg fra sin egen plass, og stirret på pergamentskjermene som om de fremdeles var aktive. «Tror du han vil høre etter?»

Forsvarsprofessorens skuldre vred seg i en lett trekning, den eneste bevegelsen de hadde vist siden kampen endte.

«Vel,» sa lady Grønbek, idet hun reiste seg opp, knekte knokene og strakk på seg, med ektemannen stille ved sin side. «Jeg må nesten si at dette var svært … interessant …»

Amelia Beining hadde reist seg fra sitt eget polstrete sete uten noe om og men. «I sann­­het interessant,» sa direktør Beining. «Jeg må innrømme at jeg er en tanke for­uro­liget over nivået på ferdighetene disse barna brukte når de slåss mot hverandre.»

«Ferdighetene?» sa lord Grønbek. «Formlene deres virket ikke spesielt im­po­ne­ren­de på meg. Unntatt Dafnias, selvsagt.»

Den gamle heksa flyttet ikke øynene, som fremdeles stirret på forsvarsprofessorens halv-skallede hode. «Lammevåden er ikke en førsteårs formel, lord Grønbek, men det er ikke den ferdigheten jeg tenkte på. De støttet hverandre med disse enkle formlene, de rea­gerte hurtig på overraskelser …» Direktøren for AMJ stoppet opp, som om hun lette etter ord som en sivilist ville forstå. «Midt i slaget,» sa hun til slutt, «med våder og hek­sing­er som fløy i alle retninger … så virket det som om barna følte seg hjemme.»

«Nettopp, direktør Beining,» sa forsvarsprofessoren. «Noen kunster er det best å be­gyn­ne med tidlig.»

Den gamle heksas øyne smalnet. «Du forbereder dem på å bli en militærstyrke, pro­fes­sor. Til hvilket formål?»

«Vent nå litt!» skjøt lord Grønbek inn. «Det er massevis av skoler der de lærer å duellere fra første klasse!»

«Duellere?» sa forsvarsprofessoren. Bakfra var det ikke synlig om det bleke ansiktet smilte eller ikke. «Det er ingenting, lord Grønbek, mot hva mine elever har lært. De har lært å ikke nøle når de møter bakholdsangrep og overlegne fiender. De har lært å til­pas­se seg når kampens omstendigheter og betingelser endrer seg, og endrer seg igjen. De har lært å beskytte sine allierte, å gi mer beskyttelse til de som er mer verdifulle, å forlate deler av armeen som ikke kan reddes. De har lært at de er nødt til å følge ordre for å over­leve. Noen har til og med lært litt kreativitet. Åh, nei, lord Grønbek, disse troll­men­nene vil ikke gjemme seg på sine herregårder og vente på å bli beskyttet, når neste trussel kommer. De vil vite at de vet hvordan de skal kjempe.»

Augusta Langballe klappet høyt hendene sine sammen tre ganger.

---

Vi vant.

Det var det første Draco hørte da han våknet opp på slagmarken, Padma fortalte ham hvor­dan soldatene hans hadde gått sammen og forsterket sine anstrengelser etter at han falt. Hvordan, takket være Dragegeneralens forholdsregler, herr Ding hadde ført sin gruppe til seier over Kaos. Hvordan general Potter hadde overvunnet den delen av Sol­skinns­regimentet som møtte ham i strid. Hvordan herr Dings dragekrigere hadde slått seg sammen med ho­ved­styrken, som bar både sine egne briller og solbrillene til de over­vun­ne kaotikerne. Hvordan, bare noen øyeblikk senere, general Potters gjenværende styrke hadde angrepet begge de andre armeene med en eliksir som strålte ut et blen­den­de purpurfarget lys. Men dragene hadde numerisk overtall over både Solskinn og Kaos, og nok solbriller for sine krigere; og slik hadde Padma klart å lede sin arvede arme til seier.

Fra lyset i Padmas øyne og det arrogante smilet som ville ha vært en pryd på ansiktet til en Malfang, var det tydelig at hun forventet gratulasjoner. Draco klarte å gni ut en eller annen form for hyllest fra mellom de sammenbitte tennene, og han kunne ikke ha sagt senere hvilke ord han brukte. Denne heksa som var født i utlandet ante tydeligvis ikke hva som hadde skjedd, eller hva det betydde.

Jeg tapte.

Dragene slepte seg tilbake til Galtvort under grå skyer, kalde dråper landet tungt på Dracos hud, en etter en. Mens han hadde vært lamslått hadde regnet, som lenge hadde sett ut til å komme, endelig begynt å falle. Det var bare en mulighet igjen for Draco nå. Et tvunget trekk, som herr McKnife, som hadde lært Draco sjakk, ville ha sagt. Harry Potter ville sannsynligvis ikke like det, hvis han virkelig var forelsket i Grang slik alle sa. Men det tvungne trekket, slik herr McKnife hadde definert det, var et du var nødt til å gjøre hvis du i det hele tatt ønsket at spillet skulle fortsette.

Scenen repeterte seg i Dracos hode, om igjen og om igjen, selv der han gikk i halv­svi­me gjennom de massive portene på Galtvort, sendte vekk Vincent og Grylius med to skarpe ord, og ble alene i sitt private soverom, der han satt på senga og stirret på veggen over skrivebordet. Det fylte sinnet hans som om en desperant hadde låst scenen fast i hu­kom­melsen.

Det klikket i låsen og hansken falt av –

Draco visste, han visste hva han hadde gjort feil. Han hadde vært så sliten etter å ha kastet tjuesju låseformler for alle de andre dragekrigerne. Mindre enn ett minutt var ikke nok tid til å få kraften helt tilbake etter hver formel. Og derved hadde han bare kastet Plom­beriporto på sin egen låste hanske, bare kastet formelen, ikke puttet all sin styrke i den for å binde den sterkere enn det Harry Potter eller Hermine Grang ville kunne løse opp.

Men ingen kom til å tro på det, selv om det var sant. Selv i Smygard ville ingen tro på det. Det hørtes ut som en bortforklaring, og en bortforklaring var alt alle kom til å høre.

Grang vred seg lynraskt og skrek ‘ALOHOMORA!’ –

Dracos hode spilte situasjonen i reprise, om igjen og om igjen, og motviljen økte. Han hadde hjulpet Grang – samarbeidet med henne om å forby forrædere – holdt hånda hennes da hun hang fra taket – stoppet et opprør fra å bryte ut rundt henne i Stor­hal­len – ante hun noe som helst om hva han hadde risikert, hva han sannsynligvis alle­rede hadde tapt, hva det betydde for arvingen til adelsslekta Malfang å gjøre noe sånt for en grums –

Og nå var det bare ett mulig trekk som gjensto, og tingen med tvungne trekk var at du måtte gjøre dem, selv om det betydde gjensitting og tap av huspoeng. Professor Slur ville vite og forstå, men det var grenser (hadde far advart ham) for hva eliksirmesteren ville overse.

Å utfordre Grang til en trollmannsduell, i åpen trass mot Galtvorts klare regler. An­gripe henne umiddelbart, hvis hun forsøkte å nekte. Å slå henne en mot en, i offen­tlig­het, ikke med smarte duelleringsteknikker, men ved å overvelde hennes magi. Slå henne solid, kom­plett, knuse henne så totalt som Den mørke herren selv hadde knust sine fiender. Gjøre det absolutt klart for alle, slik at det ikke kunne være noen rest av tvil tilbake, at Draco rett og slett hadde vært utslitt etter å ha brukt den formelen så mange ganger. Bevise at Malfang-blodet var sterkere enn det til noen grums –

Det er bare det at sånn er det ikke, hvisket Harry Potters stemme inne i Dracos hode. Det er lett å glemme hva som virkelig er sant, Draco, med en gang du forsøker å vinne i poli­tikk. Men i virkeligheten er det bare en ting som gjør deg til en trollmann, husker du?

Draco visste det, da, han visste årsaken til at han var urolig i bakhodet, der han stirret på den tomme veggen over skrivebordet og tenkte igjennom sitt tvungne trekk. Det burde ha vært lett – når du bare hadde ett trekk, så var det det du skulle gjøre – men –

Grang som vred seg, spant rundt, svettedampende hår fløy rundt henne, stråler skjøt ut av tryl­­lestaven hennes like raskt som fra hans egen, våder og motvåder, glødende flaggermus som fløy rundt hodet hans, og gjennom alt dette uttrykket av raseri i Grangs øyne –

En del av ham hadde beundret det, før alt hadde gått galt, beundret Grangs raseri og kraft; en del av ham hadde elsket den første virkelige kampen han hadde vært i, mot …

… en motstander på samme nivå.

Hvis han utfordret Grang, og tapte …

Det burde ikke være mulig, Draco hadde fått tryllestaven sin to hele år før noen annen på hans årstrinn.

Men så var det bare det at det var en grunn til at de vanligvis ikke brydde seg om å gi tryl­­lestaver til niåringer. Alder talte også, det var ikke bare hvor lenge du hadde holdt i en tryllestav. Grangs fødselsdag hadde kommet rett over nyttår, da Harry hadde kjøpt pungen til henne. Det betydde at hun var tolv nå, at hun hadde vært tolv nesten siden sko­­lestart. Og sannheten var at Draco ikke hadde øvd noe særlig utenom timene, sann­syn­­ligvis ikke på langt nær så mye som Hermine Grang av Ravnklo. Draco hadde ikke trodd at han trengte mer trening for å beholde forspranget …

Og Grang var også utslitt, hvisket stemmen til Beviser for Motsatt Synspunkt inne i ham. Grang måtte ha vært utslitt fra alle de lammevådene, og selv i den tilstanden hadde hun vært i stand til å løse opp låseformelen hans.

Og Draco hadde ikke råd til å utfordre Grang offentlig, en mot en, uten noen bort­for­kla­ringer, og tape.

Draco visste hva det var meningen at du skulle gjøre i slike situasjoner. Det var me­nin­gen at du skulle jukse. Men hvis noen oppdaget at Draco jukset, ville det være ka­ta­stro­­falt, perfekt materiale for utpressing selv om det aldri ble offentlig kjent, og alle smy­gard­inger som så på ville vite det, de ville se etter …

Og så, hvis du hadde vært der for å se på, ville du ha sett Draco Malfang reise seg fra senga, og gå til skrivebordet, og ta ut et ark av det fineste saueskinnspergament, og et blekk­hus av perlemor, fylt med grønnlig-sølvfarget blekk som hadde blitt tilvirket av ekte sølv og knuste smaragder. Fra den store kofferten ved fotenden av senga trakk smy­gard­ingen fram ei bok som også var innbundet med sølv og smaragder, med tittelen Eti­kette i Storbritannias adelshus. Og med en ny, ren fjærpenn begynte Draco Malfang å skrive, mens han ofte så etter i boka som lå åpen som en referanse. Det var et bistert smil på guttens ansikt, noe som fikk den unge Malfang til å virke svært lik sin far, der han møysommelig tegnet ut hver bokstav som om den var et separat kunstverk.

Fra Draco, sønn av Lucifus sønn av Abraxis lorder av den urgamle adelsslekta Malfang, også sønn av Narsissa datter av Druella lady av den urgamle adelsslekta Svaart, ætling av og arving til den urgamle adelsslekta Malfang:

Til Hermine, den første Grang:

(Den formen kunne ha vært ment å høres høflig ut, da den ble laget for lenge siden; mens nå til dags, etter å ha vært brukt i århundrer for å tiltale grumser, hadde den i seg en vidunderlig klang av raffinert gift.)

Jeg, Draco, av den urgamle slekt, forlanger oppreisning, for

Draco stoppet opp, og flyttet forsiktig fjærpennen til side slik at den ikke skulle dryppe. Han trengte en foranledning for dette, i det minste hvis han ønsket å bestemme om­stendighetene for duellen. Den som ble utfordret kunne velge betingelsene med mindre de hadde fornærmet en adelig slekt. Han måtte få det til å se ut som om Grang hadde fornærmet ham …

Hva var det han tenkte på? Grang hadde fornærmet ham.

Draco bladde seg fram i boka til siden med standardformuleringer, og fant en som virket passende.

Jeg, Draco, av den urgamle slekt, forlanger oppreisning, for at jeg tre ganger har hjulpet deg og tilbudt deg intet annet enn min gode vilje, og til gjengjeld anklaget du meg på falskt grunnlag for å plotte mot deg,

Draco måtte stoppe for å puste, og tvinge ned sinnet som kokte i ham; han startet å føle fornærmelsen på ordentlig nå, og han hadde nettopp skrevet ut den siste frasen og un­derstreket den uten å tenke, som om det var et vanlig brev. Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, lot han det stå; det var muligens ikke den eksakte formelle frasen, men den hadde en rå, sint tone som virket passende.

og denne fornærmelsen tilbød du meg foran Storbritannias øyne.

Derfor må jeg, Draco, pålegge deg, Hermine, etter skikk, etter lov, etter

«… den syttende avgjørelsen i det trettiførste Heksingating,» sa Draco høyt uten å se etter, et utsagn velkjent fra mange skuespill; han rettet seg opp mens han sa det, og følte hvert pulsslag av det adelige blodet i årene sine.

Derfor må jeg, Draco, pålegge deg, Hermine, etter skikk, etter lov, etter den 17. avgjørelsen i det 31. Heksingating, til å møte meg i trollmannsduell med disse betingelser: At vi begge kommer alene og i stillhet, uten å snakke til noen før eller etter,

Hvis duellen gikk dårlig, kunne Draco bare la være å si noe og la det bli med det. Og hvis han overvant Grang, ville han ha lært eksperimentelt at han kunne slå henne på nytt i en offentlig utfordring. Det var ikke juksing, men det var Vitenskap, som var nesten like bra.

at vi utfører vår tvekamp med magi alene, uten død eller varig skade,

… hvor? Draco hadde blitt fortalt om et rom på Galtvort som var bra for dueller, der alt verdifullt allerede var beskyttet av formler, og det ikke var noen portretter som kunne sladre på deg … hvilket rom hadde det vært igjen …

i troferommet på slottet til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom,

Og deres andre og offentlige duell burde helst skje snart, som i morgen, det ville ta svært liten tid før ryktet hans i Smygard havnet i søla uten sjanse for å rette det opp igjen. Han måtte kjempe mot Grang første gang i kveld.

når klokka slår sitt midnattsslag og avslutter denne dagen.

Draco, av den urgamle adelsslekta Malfang.

Draco signerte det formelle pergamentet, og fant så fram et vanlig og mindre ark pergament, og sitt vanlige blekk, for en avsluttende kommentar:

Hvis du ikke vet hvordan reglene fungerer, Grang, så er det slik. Du har fornærmet en urgammel adelsslekt, og jeg har lovlig rett til å utfordre. Og hvis du bryter betingelsene for duellen, som å få Pirrevimp til å møte opp i troferommet, eller bare å fortelle det til noen annen, så vil min far ta deg og din falske ære rett til Heksingating.

Draco Malfang

På den siste bokstaven presset fjærpennen så voldsomt ned på pergamentet at tuppen brakk av, hvilket laget en blekkstrek og en liten rift i pergamentet, som Draco også syntes så aldeles passende ut.

---

Ved middagstid den kvelden kom Susanne Beining til Harry Potter og fortalte ham at hun trodde at Draco Malfang kom til å gjennomføre plottet sitt mot Hermine ganske snart. Hun hadde advart alle medlemmene av FULHET, og hun hadde advart professor Stik­ling, og hun hadde advart professor Pirrevimp, og hun kom til å sende et brev til tante i kveld, og nå advarte hun Harry Potter også. Men de kunne ikke helt snakke om det med Padma – sa Susanne, og så svært alvorlig ut – fordi Padma følte seg dratt mellom lojaliteten til Hermine og lojaliteten til generalen sin.

Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, som her og nå følte seg mye mer frustrert over hele denne situasjonen istedenfor over noe virkelig produktivt, glefset til henne at ja, han visste at noe måtte gjøres.

Etter at Susanne Beining hadde gått igjen, tittet Harry over mot den andre enden av Ravn­klo-bordet, der Hermine hadde satt seg ned et stykke fra ham eller Padma eller An­to­nius eller noen av de andre vennene sine.

Men Hermine så ikke ut til å være i et sånt humør at hun ville sette noe særlig pris på at noen kom bort og plaget henne.

Senere, da han tenkte tilbake på denne situasjonen, ville Harry tenke på hvordan det var i sci-fi- og fantasy-bøker, der folk alltid tok store, viktige valg ut fra store, viktige be­grun­nelser. Hari Seldon hadde skapt sitt Fundament for å gjenreise Det galaktiske im­pe­riet fra asken, ikke fordi han ville se viktigere ut hvis han kunne ha ansvaret for sin egen forskergruppe. Raistlin Majere hadde brutt båndet til sine brødre fordi han ønsket å bli en gud, ikke fordi han var inkompetent i personlige relasjoner og uvillig til å spørre om råd om hvordan han kunne forbedre seg. Frodo Lommelun hadde tatt Ringen fordi han var en helt som ønsket å redde Midgard, ikke fordi det ville vært pinlig å ikke gjøre det. Hvis noen noensinne skulle skrive en sann historie om verden – ikke at noen verken kunne eller ville gjøre det – så ville det vise seg at sannsynligvis 97 % av alle skjebnens vik­­tigste øyeblikk ville være konstruert av løgner og papirlommetørklær og trivielle små tan­ker som noen like gjerne kunne ha tenkt på andre måter.

Harry Jakob Potter-Eving-Vernes så på Hermine Grang, der hun satt ved den andre siden av bordet, og nølte med å plage henne siden det så ut som om hun allerede var i dårlig humør.

Så derfor tenkte Harry at det sannsynligvis ga mer mening å snakke med Draco Mal­fang først, bare sånn at han kunne absolutt, fullstendig, definitivt forsikre Hermine om at Draco faktisk ikke plottet mot henne.

Og senere, etter middagen, da Harry gikk ned til Smygards fangehull og fikk beskjed av Vincent om at sjefen ska’kke forstyrres …så hadde Harry tenkt at kanskje han skulle se etter om Hermine ville snakke med ham med en gang. At han bare skulle starte å løse opp i floken før den ble enda mer innfløkt. Harry lurte på om han bare prokrastinerte, om hodet hans bare hadde funnet en smart unnskyldning for å utsette noe ubehagelig-men-nød­vendig.

Han tenkte faktisk akkurat dette.

Og så bestemte Harry Jakob Potter-Eving-Vernes seg for at han bare kunne snakke med Draco Malfang neste morgen istedenfor, etter søndagsfrokosten, og så snakke med Her­mine.

Mennesker gjorde den typen ting hele tida.

---

Det var søndag morgen den 5. april 1992, og den simulerte himmelen over Storhallen i Galt­vort viste enorme regnskyll som bøttet ned så tett at lynglimtene ble skjult og opp­delt i små blink av hvitt lys som noen ganger omformet husbordene, gjorde ansiktene bleke og fikk alle elevene til å se ut som spøkelser, i korte glimt.

Harry satt ved Ravnklo-bordet og spiste småtrøtt på en vaffel, og ventet på at Draco skulle dukke opp slik at han kunne starte med å få ting i orden. En utgave av Kleggen ble sendt rundt; av en eller annen grunn hadde den Hanna og Dafnia på forsiden, men den hadde ikke kommet fram til ham ennå.

Et par minutter senere var Harry ferdig med å spise vaffelen sin, og tittet seg rundt for å se om Draco hadde kommet ned til Smygard-bordet for å spise frokost ennå.

Det var merkelig.

Draco Malfang var nesten aldri for seint ute.

Siden Harry tittet mot Smygard-bordet, så han ikke Hermine Grang som kom inn gjen­­­nom Storhallens store dører. Derfor skvatt han litt til da han snudde seg tilbake og opp­­daget at Hermine satt seg ned rett ved siden ham ved Ravnklo-bordet, akkurat som om hun ikke hadde ikke-gjort det i mer enn en uke.

«Hei, Harry,» sa Hermine, med en stemme som hørtes nesten nøyaktig normal ut. Hun startet å legge toast på tallerkenen sin, sammen med et utvalg av sunne frukter og grønn­saker. «Hvordan har du det?»

«Innenfor et standardavvik av min egen pussige lille middelverdi,» svarte Harry auto­ma­tisk. «Hvordan har du det selv? Har du sovet bra?»

Det var mørke poser under Hermine Grangs øyne.

«Å, ja, jøss da, jeg har det fint,» sa Hermine Grang.

«Hm,» sa Harry. Han tok et stykke pai og la det på tallerkenen (siden hjernen hans var opptatt med andre ting, tok Harrys hånd rett og slett den mest smakfulle tingen in­nen­for rekkevidde, uten å evaluere komplekse konsepter som hvorvidt han var klar for dessert.) «Hm, Hermine, jeg må virkelig snakke med deg senere i dag, er det greit?»

«Selvsagt,» sa Hermine. «Hvorfor skulle det ikke være det?»

«Fordi –» sa Harry. «Jeg mener – du og jeg har ikke – de siste dagene –»

Hold kjeft, foreslo en intern del av Harry som virket å være nylig utpekt til å ta seg av sty­­ringen av Hermine-relaterte saker.

Det virket ikke som om Hermine la så mye merke til ham uansett. Hun bare stirret ned på tallerkenen sin, og så, etter omtrent ti sekunder med pinlig stillhet, begynte hun å spise tomatskivene sine, en etter en, uten stopp.

Harry så vekk fra henne og begynte å spise et stykke pai som, oppdaget han, på en eller annen måte hadde dukket opp på hans egen tallerken.

«Så!» sa Hermine Grang plutselig etter at hun hadde tømt det meste av tallerkenen sin i stillhet. «Er det noe som skjer i dag?»

«Øh …» sa Harry. Han tittet seg febrilsk rundt, som for å finne noe-som-skjer som han kunne bruke som samtaleemne.

Og slik var Harry en av de første til å se det, og peke stumt, skjønt den plutselige øk­ning­en av hvisking som sveipet gjennom Storhallen viste at et antall andre mennesker også hadde sett det.

Den distinkte dyprøde teinten i kuttene ville ha blitt gjenkjent overalt, men alli­ke­vel tok det Harrys hjerne noen øyeblikk å plassere ansiktene. En nordisk utseende kvinne, alvorlig, som i dag så heller barsk ut. En kvinne med gjennomtrengende blikk og langt brunt hår i hestehale. En høy, tynn og blek kvinne, med et ansikt så uttrykksløst at det var som stein. Det tok Harry noen øyeblikk å plassere ansiktene, og huske navnene, fra den dagen for lenge siden i januar da desperanten hadde kommet til Galt­vort: Bachmann, Mehammer, Fludal.

«En trio av svartspanere?» sa Hermine med en merkelig lys stemme. «Pussig, jeg lurer på hva de skal her.»

Humlesnurr var også sammen med dem, og så mer bekymret ut enn Harry noensinne hadde sett ham; og etter et øyeblikks pause der den gamle trollmannens øyne søkte gjen­nom Storhallen og alle elevene som hvisket over frokosten, så pekte han –

– rett på Harry.

«Hva er det nå, da,» sa Harry lavt. På innsiden var tankene adskillig mer paniske enn som så, og han lurte febrilsk på om noen hadde knyttet ham opp mot flukten fra Az­ka­ban. Med et blikk han håpet framsto som tilfeldig så han opp mot lærerbordet, og innså at professor Krengle ikke var å finne der denne morgenen –

Svartspanerne kom mot ham med raske skritt; svartspaner Fludal kom fra den andre siden av Ravnklo-bordet som for å avskjære flukten i den retningen, svartspanerne Me­ham­mer og Bachmann kom fra Harrys side, og rektor fulgte hakk i Bachmanns hæler.

Alle samtaler overalt var erstattet av total stillhet.

Svartspanerne kom fram til Harrys plass ved bordet og omringet ham fra tre kanter.

«Ja?» sa Harry, så normalt han kunne. «Hva er det?»

«Hermine Grang,» sa svartspaner Bachmann med tonløs stemme, «du er arrestert for mord­forsøk på Draco Malfang.»