I halvsirkler av mørk stein, den ene over den andre, et stort hav av hevede hender.
Lordene og ladyene av Heksingating, i plommefargede kutter markert med en ‘H’ i sølv, stirret ned i fast fordømmelse på ei ung jente som skalv i lenkene sine. Hvis de hadde, i noe bestemt etisk system, fordømt seg selv, så var det tydelig at de tenkte ganske høye tanker om seg selv for å ha gjort det.
Harrys pust skalv i brystet hans. Hans mørke side hadde kommet opp med en plan – og så rotert seg selv ut igjen, fordi det å snakke for iskaldt ville ikke være til Hermines fordel; et faktum den bare-halvkalde Harry på en eller annen måte ikke hadde innsett …
«Stemmene er opptalt og er i flertall,» framsa sekretæren, da all tellingen var gjort, og de hevede hendene senket seg igjen. «Heksingating anerkjenner blodgjelden som Hermine Grang skylder adelsslekta Malfang for mordforsøket på dens ætling og avslutningen av slektas ættelinje.»
Lucifus Malfang smilte i bister tilfredsstillelse. «Og nå,» sa den hvithårede trollmannen, «sier jeg at hennes gjeld skal bli betalt –»
Harry knyttet nevene under benken og ropte, «Ved den gjelden som adelsslekta Malfang skylder adelsslekta Potter!»
«Stillhet!» bjeffet kvinnen med for mye rosa sminke som satt ved siden av minister Bloeuf. «Du har forstyrret saksgangen mer enn nok som det er! Svartspanere, eskorter ham ut!»
«Vent,» sa Augusta Langballe fra øverste seterad. «Hvilken gjeld er dette?»
Lucifus’ hender ble hvite rundt stokken. «Malfang-slekta har ingen gjeld til deg!»
Det var ikke verdens mest solide håp; det var basert på en nyhetsartikkel av en kvinne som hadde blitt utsatt for en falskminneformel, men Rita Slita så ut til å ha funnet det plausibelt at herr Wiltersen kunne ha stått i gjeld til Jakob Potter fordi …
«Jeg er forbløffet over at du har glemt det,» sa Harry jevnt. «Det må i sannhet ha vært en forferdelig og smertefull periode av ditt liv, der du strevde under Befaliusforbannelsen fra Han-hvis-navn-må-være-unevnt, helt til du ble befridd fra den ved hjelp av anstrengelsene til adelsslekta Potter. Fra min mor, Lilly Potter, som døde for det, og fra min far, Jakob Potter, som døde for det, og naturligvis fra meg.»
Det var en kort stillhet inne i Den eldgamle hallen.
«Ja visst, det var da et ypperlig poeng, herr Potter,» sa den gamle heksa som nå hadde blitt identifisert som madam Beining. «Jeg er også temmelig overrasket over at lord Malfang ville glemme en slik betydningsfull hendelse. Det må ha vært slik en lykkens dag for ham.»
«Ja,» sa Augusta Langballe. «Han må ha vært så takknemlig.»
Madam Beining nikket. «Malfang-slekta kan jo ikke på noen måte benekte denne gjelden – med mindre, kanskje lord Malfang vil fortelle oss at det er noe han har husket feil? Jeg har selvsagt profesjonelle interesser på dette området. Vi forsøker alltid å få et klarere bilde av hva som skjedde i de mørke dagene.»
Lucifus Malfangs hender grep om stokkens sølvslangehåndtak som om han var i ferd med å slå til med den, å frigjøre hvilken kraft den nå kunne inneha –
Så virket det som om lord Malfang slappet av, og et kjølig smil kom på ansiktet hans. «Naturligvis,» sa han lett. «Jeg vedgår at jeg ikke forsto det umiddelbart, men barnet har helt rett. Men jeg tror ikke helt at de to gjeldspostene opphever hverandre – adelsslekta Potter forsøkte bare å redde seg selv, når alt kommer til alt –»
«Slik er det ikke,» sa Humlesnurr fra oven.
«– og derfor,» fortsatte Lucifus Malfang, «forlanger jeg økonomisk kompensasjon i tillegg, som godtgjøring for blodgjelden som gjelder min sønn. Slik er også loven.»
Harry følte en merkelig rykning inne i seg. Det hadde også nyhetsartikkelen nevnt, herr Wiltersen hadde forlangt ti tusen galleoner i tillegg –
«Hvor mye?» sa Gutten-som-overlevde.
Lucifus hadde fremdeles det kalde smilet. «Ett hundre tusen galleoner. Hvis du ikke har så mye i hvelvet ditt, antar jeg at jeg må godta et gjeldsbrev på det utestående.»
Et brøl av protest kom fra Humlesnurr-siden av rommet; selv noen av plommekuttene i midten så sjokkerte ut.
«Skal vi la Heksingating stemme over det?» sa Lucifus Malfang. «Jeg tror få av oss ville like å se den lille mordersken gå fri. Ved håndsopprekning; at ytterligere et hundre tusen galleoner ville trengs for å oppheve gjelden!»
Sekretæren begynte å telle, men også denne avstemningen var tydelig.
Harry sto der og pustet dypt.
Det er best for deg at du ikke trenger å vurdere dette, sa Harrys indre Griffing truende.
Det er en større handel, noterte Ravnklo. Vi burde faktisk bruke en god del tid på å tenke på det.
Det burde ikke ha vært vanskelig. Det burde ikke. To millioner pund var bare penger, og penger var bare verdt det de kunne kjøpe …
Det var merkelig hvor stor mental tilknytning du kunne ha til ‘bare penger’, eller hvor smertefullt det kunne være å se for seg å miste et bankhvelv fullt av gull som du ikke engang hadde forestilt deg eksisterte for bare ett år siden.
Kimball Kinnison ville ikke nølt, sa Griffing. Seriøst. Liksom, dette tar du uten å blunke. Hva slags helt er du egentlig? Jeg hater deg allerede fordi du trenger mer enn 50 millisekunder å vurdere på.
Dette er det virkelige livet, sa Ravnklo. Å tape alle pengene dine er mye mer smertefullt for virkelige mennesker i virkelige liv enn i bøker om helter.
Hva? kom det forlangende fra Griffing. Hvilken side er du på?
Jeg argumenterte ikke for et bestemt svar, sa Ravnklo, jeg bare sa det fordi det var sant.
Kunne hundre tusen galleoner bli brukt til å redde mer enn ett liv hvis de ble brukt på en annen måte? sa Smygard. Vi har forskning å gjøre, kamper å kjempe; forskjellen mellom 40 000 galleoner i formue og 60 000 galleoner i gjeld er ikke ubetydelig –
Så da bruker vi bare en av metodene våre for å tjene penger kjapt og får inn hele beløpet igjen, sa Håsblås.
Det er ikke sikkert at de vil fungere, sa Smygard, og mange av dem krever startkapital –
Personlig, sa Griffing, så stemmer jeg for at vi redder Hermine og så går vi sammen og dreper vår indre Smygarding.
Sekretærens stemme sa at avstemningen hadde blitt talt opp og at forslaget hadde fått flertall …
Harrys lepper åpnet seg.
«Jeg godtar tilbudet ditt,» sa Harrys lepper, uten nøling, uten at noen avgjørelse var tatt; som om den interne diskusjonen hadde vært en lek og en illusjon, og at den som virkelig kontrollerte stemmen ikke hadde tatt noen del i den.
Lucifus Malfangs maske av rolighet ble knust, øynene hans utvidet seg, han stirret på Harry i ren uforfalsket forbløffelse. Munnen hans hadde åpnet seg lett, skjønt han snakket ikke, og hvis han ga fra seg noen bestemte lyder kunne de ikke høres fra brølet av tilsvarende gisp fra Heksingating –
Et klikk av stein gjorde mengden taus.
«Nei,» sa stemmen til Humlesnurr.
Harrys hode spant rundt for å stirre på den eldgamle trollmannen.
Humlesnurrs rynkede ansikt var blekt, sølvskjegget skalv synlig; han så ut som om han var i siste stadium av en dødelig sykdom. «Jeg – beklager, Harry – men dette valget er ikke ditt – for jeg er fremdeles verge for deg og ditt hvelv.»
«Hva?» sa Harry, for sjokkert til å utforme et passende svar.
«Jeg kan ikke la deg havne i gjeld til Lucifus Malfang, Harry! Jeg kan ikke! Du vet ikke – du innser ikke –»
DØ.
Harry visste ikke en gang hvilken del av ham selv som hadde snakket; det kunne ha vært en enstemmig avgjørelse, med det rene raseriet og sinnet som rant gjennom ham. Et øyeblikk trodde han at den rene styrken i raseriet kunne fått magiske vinger og fløyet bort for å slå til mot rektor, og kaste ham død ned fra podiet –
Men da den mentale stemmen hadde snakket, sto den gamle trollmannen fremdeles der og stirret på Harry, med en lang, mørk tryllestav i høyre hånd og en kort svart stav i venstre.
Og Harrys øyne vandret også bort til den rødgylne fuglen som hvilte på skulderen av Humlesnurrs svarte kutte, taus, der ingen føniks burde ha vært taus. «Vulkan,» sa Harry, med en stemme som hørtes rar ut i hans egne ører, «kan du skrike til ham for meg?»
Den flammende fuglen på den gamle trollmannens skuldre skrek ikke. Kanskje Heksingating hadde krevd at en stilleformel måtte bli plassert på vesenet. Men Vulkan slo til sin herre; en gyllen vinge dasket den gamle trollmannens hode.
«Jeg kan ikke, Harry!» sa den gamle trollmannen, med tydelig pine i stemmen. «Jeg gjør det jeg må gjøre!»
Og Harry visste, da, mens han så på den rødgylne fuglen, hva han også måtte gjøre. Det burde ha vært åpenbart helt fra starten, den løsningen.
«Da vil jeg også gjøre det jeg må gjøre,» sa Harry opp til Humlesnurr, som om de to sto alene i rommet. «Du innser det, gjør du ikke?»
Den gamle trollmannen ristet sitt skjelvende hode. «Du vil endre mening når du blir eldre –»
«Det er ikke det jeg snakker om,» sa Harry, og stemmen var fremdeles merkelig da han hørte den selv. «Jeg mener at jeg ikke vil tillate at Hermine Grang blir spist av desperanter under noen omstendigheter. Punktum. Uavhengig av hva noen lov sier, og uansett hva jeg må gjøre for å forhindre det. Må jeg fremdeles stave det for deg?»
En pussig mannlig stemme sa fra et sted langt borte, «Forsikre dere om at jenta tas rett til Azkaban, og blir plassert under ekstra bevoktning.»
Harry ventet, stirret på den gamle trollmannen, og snakket så igjen. «Jeg vil reise til Azkaban,» sa Harry til den gamle trollmannen, som om de sto alene i hele verden, «før Hermine kan bli fraktet dit, og starte å knipse i fingrene. Det kan tenkes at det vil koste meg mitt liv, men før hun kommer dit vil det ikke være noe Azkaban lenger.»
Noen medlemmer av Heksingating gispet i overraskelse.
Så begynte et større antall av dem å le.
«Hvordan ville du i det hele tatt komme deg ditt, lillegutt?» sa noen, blant de som lo.
«Jeg har mine metoder for å komme meg steder,» sa guttens fjerne stemme. Harry holdt blikket på Humlesnurr, på den gamle trollmannen som stirret sjokkert på ham. Harry så ikke rett på Vulkan, røpet ikke planen; men i sinnet forberedte han seg på å tilkalle føniksen for å transportere ham, forberedte seg på å fylle sinnet med lys og raseri, for å kalle ildfuglen til seg med all sin styrke; kanskje ble han nødt til å gjøre det øyeblikkelig hvis Humlesnurr pekte med tryllestaven –
«Ville du virkelig det?» sa den gamle trollmannen til Harry, også som om de to sto alene i rommet.
Rommet ble nok en gang stille mens alle stirret sjokkert på Heksingatings overmagiarius, som så ut til å ta den gale trusselen fullstendig på alvor.
Den gamle trollmannens øyne var festet kun på Harry. «Ville du risikere alt – alt – bare for henne?»
«Ja,» svarte Harry tilbake.
Det er feil svar, vet du, sa Smygard. Seriøst.
Men det er det sanne svaret.
«Du vil ikke høre på fornuft?» sa den gamle trollmannen.
«Tydeligvis ikke,» svarte Harry.
Blikkene deres var låst mot hverandre.
«Dette er en forferdelig dårskap,» sa den gamle trollmannen.
«Jeg er klar over dette,» sa helten. «Og nå skal du slutte å hindre meg.»
Merkelig lys glimtet i de eldgamle blå øynene. «Som du ønsker, Harry Potter, men vit at dette ikke er over.»
Resten av verden kom til syne igjen.
«Jeg trekker tilbake min innsigelse,» sa den gamle trollmannen, «Harry Potter kan gjøre slik han ønsker,» og Heksingating eksploderte i et sjokkert brøl, for straks etterpå å bli stillet av et siste tapp fra steinstaven.
Harry vendte hodet tilbake for å se på lord Malfang, som så ut som om han nettopp hadde sett en katt gjøre seg om til en person og starte å spise andre katter. Å kalle ansiktsuttrykket forvirret var ikke engang en start.
«Ville du virkelig …» sa Lucifus Malfang sakte. «Ville du virkelig betale hundre tusen galleoner, for å redde ei grumsejente.»
«Jeg tror det er rundt førti tusen i mitt hvelv i Flirgott,» sa Harry. Det var merkelig hvordan det faktisk forårsaket mer indre smerte enn tanken på å ta en mer-enn-femti-prosents sjanse for å risikere livet ved å ødelegge Azkaban. «Når det gjelder de siste seksti tusen – hvordan er reglene, egentlig?»
«De forfaller når du uteksamineres fra Galtvort,» sa den gamle trollmannen høyt ovenfra. «Men lord Malfang har visse rettigheter før det, er jeg redd.»
Lucifus Malfang sto uten bevegelse, og skar en grimase mens han tittet ned på Harry. «Hva slags forhold har du til henne, egentlig? Hva betyr hun for deg, siden du vil betale så mye for å holde henne utenfor fare?»
«Hun er min venn.»
Lucifus Malfangs øyne smalnet. «Av det jeg har hørt, kan du ikke kaste skytsvergeformelen, og Humlesnurr vet dette. Kraften i en enkelt desperant drepte deg nesten. Du ville ikke våge å bevege deg nær Azkaban i egen person –»
«Det var i januar,» sa Harry. «Vi er i april nå.»
Lucifus Malfangs øyne forble kjølige og beregnende. «Du later som om du kan ødelegge Azkaban, og Humlesnurr later som om han tror på det.»
Harry svarte ikke.
Den hvithårede mannen vendte seg svakt, mot midten av halvsirkelen, som for å snakke til hele Heksingating. «Jeg trekker tilbake tilbudet mitt!» ropte lorden av Malfang. «Jeg vil ikke godta gjelden til adelsslekta Potter som betaling, selv ikke for hundre tusen galleoner! Jentas blodgjeld til adelsslekta Malfang står!»
Igjen et brøl fra mange stemmer. «Uhederlig!» ropte en. «Du anerkjente gjelden til adelsslekta Potter, og allikevel ville du –» og så stoppet den stemmen brått.
«Jeg anerkjenner gjelden, men loven pålegger meg ikke å godta at den oppveier den andre gjelden,» sa lord Malfang med et bistert smil. «Jenta er ikke en del av adelsslekta Potter; gjelden jeg skylder adelsslekta Potter er ingen gjeld til henne. Når det gjelder uhederlighet –» Lucifus Malfang tok en pause. «Når det kommer til den store skammen jeg føler for min utakknemlighet overfor Potterne, som har gjort så mye for meg –» Lucifus Malfang bøyde hodet. «Må mine forfedre tilgi meg.»
«Vel, gutt?» ropte den arrete mannen som satt på lord Malfangs høyre side. «Gå og ødelegg Azkaban, da!»
«Jeg ville ha likt å se det,» sa en annen stemme. «Kommer du til å selge billetter?»
Det var unødvendig å si at Harry ikke valgte akkurat dette øyeblikket til å gi opp.
Jenta er ikke en del av adelsslekta Potter –
Han hadde, faktisk, sett den åpenbare veien ut av dette dilemmaet omtrent umiddelbart.
Muligens ville han ha brukt lenger tid hvis han ikke nylig hadde overhørt et antall samtaler mellom eldre Ravnklo-jenter, og lest et visst antall artikler i Kleggen.
Allikevel hadde han visse problemer med å akseptere det.
Dette er latterlig, sa en del av Harry som nettopp hadde gitt seg selv navnet Den interne konsistens-sjekkeren. Våre handlinger her er fullstendig uten sammenheng. Først føler du mindre emosjonell motvilje mot å risikere det forbannede LIVET ditt og sannsynligvis DØ for å redde Hermine, enn å skille deg fra en teit haug med gull. Og nå nøler du ved tanken på å gifte deg?
SYSTEMFEIL.
Vet du hva? sa Den interne konsistens-sjekkeren. Du er teit.
Jeg sa ikke nei, tenkte Harry. Jeg sa bare SYSTEMFEIL.
Jeg stemmer for å ødelegge Azkaban, sa Griffing. Det burde gjøres uansett.
Virkelig, virkelig teit, sa Den interne konsistens-sjekkeren. Nå stopper vi å tulle, hva? Jeg overtar kontroll over kroppen din.
Gutten pustet dypt inn, og åpnet munnen –
På dette tidspunktet hadde Harry Potter fullstendig glemt eksistensen til professor McSnurp, som hele tida hadde sittet der og fått et antall interessante endringer i ansiktsuttrykk som Harry ikke hadde fått med seg fordi han var distrahert. Det ville ha vært i overkant brutalt å si at Harry hadde glemt henne fordi han ikke anså henne for å være en spiller. Det ville være hyggeligere å si at professor McSnurp ikke på en åpenbar måte var en løsning på noen av hans nåværende problemer, og derfor var hun ikke en del av universet.
Så Harry, som på dette tidspunktet hadde en grei mengde adrenalin i blodomløpet, skvatt til og hoppet ganske synlig da professor McSnurp, nå med øyne som brant av umulig håp mens tårene på kinnene hennes var halvveis tørket, sprang opp og ropte, «Med meg, herr Potter!», og uten å vente på svar braste nedover trappene som førte til den nederste plattformen der det ventet en stol av mørkt metall.
Det tok et øyeblikk, men Harry sprang etter; skjønt det tok ham lenger tid å komme seg ned til bunnen, etter at professor McSnurp volte-sprang ned halvparten av trappene med en merkelig katteliknende bevegelse og landet idet den forbløffede svartspanertrioen pekte tryllestavene sine mot henne.
«Frøken Grang!» ropte professor McSnurp. «Kan du snakke ennå?»
På mye den samme måten som med professor McSnurp, kunne det sannsynligvis sies at Harry hadde glemt Hermine Grangs eksistens, fordi Harry hadde løftet hodet for å se oppover istedenfor nedover, og fordi han ikke hadde sett for seg at hun utgjorde noen løsning på det problemet han hadde her og nå. Skjønt det var knapt sikkert, faktisk ikke i det hele tatt sannsynlig, at hvis Harry hadde husket å se på Hermine eller tenkt noe på hvordan hun måtte føle seg akkurat nå, så hadde det hjulpet noe som helst.
Harry kom seg til bunnen av trappa og fikk hele Hermine Grang i synsvidden –
Uten å tenke seg om, uten å kunne noe for det, lukket Harry øynene, men han hadde sett.
Skolekutten rundt nakken hennes, gjennomvåt av tårer.
Måten hun hadde sett vekk fra ham på.
Og minnets og sympatiens øye, som ikke kunne lukkes, som ikke kunne se vekk, visste at Hermine hadde gjennomlevd sitt livs største skam foran adelskapet til det magiske Storbritannia og professor McSnurp og Humlesnurr og Harry; og så blitt dømt til Azkaban der hun ville bli eksponert for kulde og mørke og alle sine verste minner til hun ble gal og døde; og så hadde hun hørt at Harry ville gi bort alle pengene sine og pådra seg stor gjeld for å redde henne, og kanskje til og med ofre livet
og med desperanten stående bare et par skritt bak henne
hadde hun ikke sagt noen ting …
«J-ja,» hvisket stemmen til Hermine Grang. «Jeg k-kan snakke.»
Harry åpnet øynene igjen og så på ansiktet hennes, som nå så på ham. Det sa ikke noe av det han trodde Hermine følte, ansikter kunne ikke uttrykke slike kompliserte ting, alt ansiktsmuskler kunne gjøre var å stramme seg sammen i knuter.
«H-H-Harry, j-jeg er, jeg er, så –»
«Hold munn,» foreslo Harry.
«– l-l-lei meg –»
«Hvis du aldri hadde møtt meg på toget ville du ikke vært i trøbbel akkurat nå. Så det er fint om du holder munn,» sa Harry Potter.
«Begge dere to, slutt å være dumme,» sa professor McSnurp med sin faste, skotske aksent (det var merkelig hvor mye det hjalp). «Herr Potter, løft tryllestaven din slik at frøken Grangs fingre kan berøre den. Frøken Grang, gjenta etter meg. Ved mitt liv og min magi –»
Harry gjorde slik han fikk beskjed om, og stakk staven framover slik at den berørte Hermines fingre; og så sa Hermines sviktende stemme, «Ved mitt liv og min magi –»
«Jeg sverger meg til tjeneste for adelsslekta Potter –» sa professor McSnurp.
Og Hermine, uten å vente på ytterligere instruksjoner, sa, med ord som rant ut av henne i hast, «Jeg sverger meg til tjeneste for adelsslekta Potter, å adlyde dets hersker eller herskerinne, og være ved deres høyre hånd, og kjempe på deres kommando, og følge der de går, til den dagen jeg dør.»
Alle disse ordene hadde fosset ut av henne i et desperat gisp før Harry rakk å tenke eller si noe, selv i det tilfellet at han hadde vært gal nok til å avbryte.
«Herr Potter, gjenta disse ordene,» sa professor McSnurp. «Jeg, Harry, arving og siste ætling av Potterne, godtar å ta deg i min tjeneste, til verden og dens magi opphører.»
Harry pustet dypt og sa, «Jeg, Harry, arving og siste ætling av Potterne, godtar å ta deg i min tjeneste, til verden og dens magi opphører.»
«Det var det,» sa professor McSnurp. «Bra gjort.»
Harry tittet opp, og så at hele Heksingating, hvis eksistens han hadde glemt, stirret på dem.
Og Minerva McSnurp, som var husstyrer for huset Griffing selv om hun ikke alltid oppførte seg slik, så høyt opp mot dit Lucifus Malfang sto; og hun sa til ham foran hele Heksingating, «Jeg angrer på hvert eneste poeng jeg noensinne ga deg i transfigurasjon, din ondskapsfulle lille orm.»
Hva nå enn Lucifus skulle til å svare ble stilnet av et dunk av den korte staven i Humlesnurrs hånd. «Ahem!» sa den gamle trollmannen fra sitt podium av mørk stein. «Denne sesjonen har trukket ut ganske betraktelig, og hvis vi ikke er ferdige snart, kan det være at noen av oss går glipp av hele lunsjen. Loven på dette området er klar. Dere har allerede stemt over betingelsene for denne avtalen, og lord Malfang kan ikke på lovlig måte avslå. Siden vi nå har gått langt over vår tilmålte tid, vil jeg herved, med henvisning til den siste beslutningen til de overlevende fra det åttiåttende Heksingating, avslutte denne sesjonen.»
Den gamle trollmannen dunket staven av mørk stein tre ganger.
«Dere tåper!» ropte Lucifus Malfang. Det hvite håret ristet som om det ble kastet rundt av vinden; ansiktet under var blekt av raseri. «Tror dere at dere kan komme unna med hva dere har gjort i dag? Tror dere at den jenta kan forsøke å drepe min sønn og unnslippe uskadet?»
Den paddeliknende rosa-sminkede kvinnen, med et navn Harry ikke lenger kunne huske, reiste seg fra plassen sin. «Neimen, selvsagt ikke,» sa hun med et sykelig smil. «Når alt kommer til alt er jenta fremdeles en morder, og jeg tror nok at Magidepartementet skal holde et særdeles godt øye med henne – det virker knappest klokt at hun skulle få lov til å gå fritt rundt, slik situasjonen er –»
Harry var nå fullstendig drittlei.
Uten å vente for å høre mer, snudde Harry på hælen og gikk med lange skritt mot –
Redselen bare han virkelig kunne se, fraværet av farge og rom, såret i verden, og den forrevne kappen som fløt over; helt utilstrekkelig bevoktet av et løpende månelyst ekorn og en flaksende sølvspurv.
Hans mørke side hadde også notert seg, da den så igjennom hele rommet på jakt etter noe som kunne brukes som våpen, at fienden hadde vært tåpelige nok til å bringe en desperant i nærheten av Harry. Det var et virkelig mektig våpen, og et Harry antakelig kunne bruke langt bedre enn dens såkalte herskere. En gang i tida, i Azkaban, hadde Harry bedt tolv desperanter om å snu seg og forlate dem, og de hadde forsvunnet.
Desperantene er Døden, og skytsvergeformelen virker ved å tenke på glade minner istedenfor på døden.
Hvis Harrys teori var korrekt, så var den ene setningen alt som var nødvendig for å sprekke opp svartspanernes skytsverger som såpebobler, og forsikre at ingen som var i nærheten av stemmen hans kunne kaste en ny.
Jeg har tenkt til å kansellere skytsvergene og forhindre at flere skytsvergeformler blir kastet. Og så vil min desperant, som flyr raskere enn noen sopelime, Kysse alle her som stemte for å sende ei tolvårig jente til Azkaban.
Si det, for å sette opp en hvis-så-forventning, og vente til folk forsto og begynte å le. Og så uttale den fatale sannheten; og så, når svartspanernes skytsverger forsvant for å få fram poenget, ville enten folks forventninger om tomheten uten et sinn, eller Harrys trussel om dens ødeleggelse, få desperanten til å adlyde. De som hadde ønsket å gjøre kompromisser med mørket ville bli konsumert av det.
Det var den andre løsningen hans mørke side hadde foreslått.
Mens han ignorerte gispene som kom bak ham, krysset Harry skytsvergenes radius og gikk til han sto ett skritt fra Døden. Dens uhindrede frykt strømmet rundt ham som en malstrøm, som å stå ved siden av det sugende sluket i et stort badekar som tømte seg for vann; men nå som de falske skytsvergene ikke lenger gjorde samhandlingen deres uklar, kunne Harry nå inn til desperanten på samme måte som den kunne nå ut til ham. Harry så rett inn i det sugende vakuumet og –
jorda mellom stjernene
hans triumf ved å redde Hermine
en dag vil den virkeligheten som du er en skygge av opphøre å eksistere
Harry tok hele den sølvaktige følelsen som ga brennstoff til skytsvergen hans og dyttet den mot desperanten, og forventet at Dødens skygge skulle flykte fra ham –
– og idet Harry gjorde dette, veivet han med armene og ropte «HUSJ!»
Tomheten trakk seg brått tilbake fra Harry, så langt den kunne, helt til den sto med ryggen opp mot den mørke steinveggen.
I hallen var det dødsens stille.
Harry snudde ryggen mot tomrommet, og så opp mot dit paddekvinnen sto. Hun var blek under den rosa sminken, munnen åpnet og lukket seg som en fisk.
«Jeg skal gi deg dette ene tilbudet,» sa Gutten-som-overlevde. «Jeg får aldri høre noe om at du har blandet deg inn i mine saker, eller i sakene til mine folk. Til gjengjeld får du aldri vite hvorfor dette udødelige, sjelespisende monsteret er redd for meg. Nå setter du deg ned og holder kjeft.»
Den paddeliknende kvinnen datt tilbake på plassen sin uten et ord.
Harry tittet lenger opp.
«En gåte, lord Malfang!» ropte Gutten-som-overlevde tvers over Den eldgamle hallen. «Jeg vet at du ikke var i Ravnklo, men forsøk å finne svaret uansett! Hva ødelegger mørke herrer, skremmer desperanter og skylder deg seksti tusen galleoner?»
Et øyeblikk sto lord Malfang der med lett utvidede øyne; så fikk ansiktet på ny den kalde forakten, og stemmen svarte kjølig. «Truer du meg åpenlyst, herr Potter?»
«Jeg truer deg ikke,» sa Gutten-som-overlevde. «Jeg skremmer deg. Det er en forskjell.»
«Det holder, herr Potter,» sa professor McSnurp. «Vi er allerede for sent ute til ettermiddagens transfigurasjonstime. Og så er det fint om du kommer tilbake hit, du gjør fremdeles den stakkars desperanten vettskremt.» Hun vendte seg mot svartspanerne. «Herr Balleram, om du ville være så vennlig!»
Harry skred tilbake mot dem, idet svartspaneren som fikk henvendelsen beveget seg fram og trykket en kort stav av svart metall mot den mørke metallstolen, og mumlet et uhørlig ord om å sette fri.
Lenkene krøp tilbake like glatt som de hadde dukket opp; og Hermine dyttet seg selv ut av stolen så raskt hun kunne, og halvveis løp, halvveis snublet noen skritt forover.
Harry holdt ut armene –
– og Hermine halvveis hoppet, halvveis falt inn i professor McSnurps armer, og begynte å gråte hysterisk.
Hrmf, sa en stemme inne i Harry. Jeg synes vel egentlig at vi hadde fortjent å få den der.
Åh, hold kjeft.
Professor McSnurp holdt Hermine så fast at du kunne ha trodd at det var en mor som holdt datteren sin, eller kanskje barnebarnet. Etter et par øyeblikk begynte intensiteten i Hermines hulk å minske, og så sluttet den. Professor McSnurp skiftet brått stilling og grep enda fastere tak i henne; jentas hender hang slappe, nå, og øynene var lukket –
«Hun blir bra igjen, herr Potter,» sa professor McSnurp mykt i retning Harry, uten å se på ham. «Hun trenger bare et par timer i en av madam Pomfrits senger.»
«Ja vel, greit,» sa Harry. «La oss få henne til madam Pomfrit.»
«Ja,» sa Humlesnurr, idet han kom ned til bunnen av de mørke steintrappene. «La oss alle visselig reise hjem.» De blå øynene hans, harde som safirer, var festet på Harry.
Heksingatings lorder og ladyer forlater sine trebenker, de går ut av hallen slik de kom, og ser heller nervøse ut.
Det store flertallet tenker ‘Desperanten var redd for Gutten-som overlevde!’
Noen av de sluere lurer allerede på hvordan dette vil påvirke den delikate maktbalansen i Heksingating – en ny spillebrikke kan nettopp ha dukket opp på spillebrettet.
Nesten ingen tenker noe sånt som ‘Jeg lurer på hvordan han gjorde det.’
Dette er sannheten om Heksingating: Mange er adelige, mange er svært velstående forretningsfolk, noen fikk sin status på andre måter. Noen av dem er dumme. De fleste er slue innenfor forretning og politikk, men deres sluhet er begrenset. Nesten ingen har gått Veien for å bli kraftfull i trolldomskunsten. De har ikke lest igjennom eldgamle bøker, finstudert gamle pergamenter, søkt etter sannheter som er for mektige til å være lett synlige og som er skjult i gåter, jaktet på sann magi blant et hundre fantastiske eventyr. Når de ikke studerer en gjeldskontrakt, lar de sin sluhet hvile og slapper av med en eller annen form for komfortabelt nonsens. De tror på Dødens talismaner, men de tror også på at Merlin slåss mot den fryktede Totoro og tok Midgardsormen til fange. De vet (siden dette også er en del av den vanlige legenden) at en mektig trollmann må lære seg å se hva som er sant blant et hundre plausible løgner. Men det har ikke slått dem at de kanskje kunne gjøre det samme.
(Hvorfor ikke? Ja, virkelig; hvorfor ville trollmenn med nok status og rikdom til å kunne gjøre akkurat det de ville, velge å bruke livet til å slåss over lukrative monopoler for import av blekk? Rektor ved Galtvort ville knapt forstå spørsmålet; selvsagt burde ikke folk flest bli mektige trollmenn, akkurat slik folk flest ikke burde bli helter. Forsvarsprofessoren kunne forklare, lenge og kynisk, hvorfor deres ambisjoner er så trivielle; heller ikke for ham er dette en gåte. Bare Harry Potter, med alle de bøkene han har lest, er ikke i stand til å forstå; for Gutten-som-overlevde virker livsvalgene til disse lordene og ladyene uforståelige – ikke noe en god person ville ha gjort, men det er heller ikke valget til en ond person. Men hvem av disse tre er visest?)
Uansett hva grunnen er, så har i alle fall det meste av Heksingating aldri gått Veien som fører til mektig trolldom; de søker ikke det som er skjult. For dem er det ikke noe hvorfor. Det er ingen forklaring. Det er ingen årsakssammenheng. Gutten-som-overlevde, som allerede var halvveis til legendestatus, er nå forfremmet til ekte legende; og det er et nakent faktum, enkelt og selvforklart, at Gutten-som-overlevde skremmer desperanter. For ti år siden fikk de høre at en gutt på ett år overvant den forferdeligste mørke herren i deres generasjon, kanskje den ondeste mørke herren som noensinne hadde levd; og de bare aksepterte dette også.
Du er ikke ment å stille spørsmål ved denne typen ting (vet de, på en eller annen måte som ikke blir formulert i klar tekst). Hvis den forferdeligste mørke herren i historien bestemmer seg for å gå etter en uskyldig baby – ja, så må han jo bli overvunnet. Hvordan kunne noe annet skje? Rytmen i skuespillet forlanger det. Det er meningen at du skal applaudere, ikke reise deg opp fra din plass blant publikum og si ‘Hvorfor?’ Dette er rett og slett slik denne historien er laget, at Den mørke herren til slutt overvinnes av et lite barn; og hvis du har tenkt til å stille spørsmål rundt det kunne du like gjerne la være å se skuespillet i det hele tatt.
Det slår dem ikke at det går an å tenke annerledes, at de kan begynne å gruble på hendelsene de har sett med egne øyne i Den eldgamle hallen. Faktisk er de ikke en gang bevisste på at de bruker skuespillets logikk på hendelser i det virkelige livet. Når det kommer til å vurdere handlingene til Gutten-som-overlevde med den samme grundige logikk som de ville bruke på en politisk allianse eller en forretningsmulighet – hva slags hjerne ville komme på å gjøre det, når disse hendelsene passer utmerket inn i en fiks ferdig legende?
Men det er noen ganske få, som har sin plass på disse trebenkene, som ikke tenker på denne måten.
Et bestemt lite utvalg mennesker i Heksingating har lest igjennom halv-oppløste pergamentruller og lyttet til historier om ting som skjedde med noens brors fetter, ikke som underholdning, men som en del av en søken etter makt og sannhet. De har allerede notert seg Natta i Gudriksdal, slik den ble rapportert av Albus Humlesnurr, som noe uvanlig og som en mulig viktig hendelse. De har lurt på hvorfor det skjedde, og om det i det hele tatt skjedde; og hvis ikke, hvorfor Humlesnurr juger.
Og når en elleve år gammel gutt reiser seg opp og sier «Lucifus Malfang» med denne kalde, voksne stemmen, og fortsetter med å framføre ord en rett og slett ikke forventer å høre fra en førsteklassing ved Galtvort, så vil de slett ikke la dette faktumet forsvinne inn i et lovløst virvar av legender og teaterkunster.
De noterer seg dette som et spor.
De legger det til på lista.
Lista begynner å se en tanke alarmerende ut.
Det er heller ikke spesielt beroligende når gutten roper «HUSJ!» til en desperant, og det råtnende liket viker unna, rygger opp mot motsatt vegg og den forferdelige raspende stemmen som smerter ørende sier, «Få ham til å gå bort.»