Føniksreiser var en opplevelse fullstendig ulikt immivering eller flyttnøkler. Du tok fyr – du kunne definitivt føle at du tok fyr, selv om det ikke var noen smerte – og istedenfor å brenne opp og bli til aske, brant ilden gjennom hele kroppen din og du ble ild, og så sluknet du ett sted og flammet opp et annet sted. Det gjorde deg ikke kvalm slik som flyttnøkler eller immivering, men det var uansett en heller urovekkende opplevelse. Hvis den underliggende sannheten ved føniksreiser virkelig var å bli en spesifikk instans av en mer generell Ild, så kunne det hinte til at du potensielt kunne brenne overalt – selv i en fjern fortid, eller i et annet univers, eller på to steder samtidig. Du kunne slukke på ett sted og flamme opp hundre andre; og når du kom til Galtvort ville du ikke egentlig vite hva forskjellen var. Skjønt Harry hadde lest alt han kunne finne om fønikser, og forsøkt å finne ut hvordan han kunne få seg sin egen; og han hadde ikke funnet noe som hintet om noe i nærheten av slike muligheter.
Harry tok fyr, og sluknet, og begynte å brenne et annet sted; og mer var det ikke som skulle til – han, rektor, og den bevisstløse skikkelsen til Hermine Grang befant seg et annet sted; med Vulkan over dem alle. Et rolig, varmt rom med lyse steinpillarer, opplyst av himmelen på alle fire sider, fylt med hvite senger i lange rekker; fire av dem hadde forheng rundt seg for å skjerme for lyd, de resterende var tomme.
I sideblikket la Harry merke til at en overrasket madam Pomfrit snudde seg mot dem. Det virket ikke som om Humlesnurr tenkte stort på helbredersken, der han la Hermine forsiktig ned i en ledig hvit seng.
Fra et fjernt hjørne var det et grønt lysglimt, og ut fra en peis skred professor McSnurp, og børstet av seg flumaske mens hun kom mot dem.
Den gamle trollmannen snudde seg bort fra senga og strakk på ny ut en arm for å legge den rundt Harry; og så forsvant Gutten-som-overlevde og hans trollmann i et nytt flammebluss.
Da Harry hadde blitt i fyr og flamme igjen – det vil si, kommet seg etter føniksreisen – sto han i rektors kontor, blant lydene av et dusin dusin uforklarlige gjenstander.
Den unge gutten tok et skritt vekk fra den gamle trollmannen og snudde seg så mot ham, og øyne av smaragd møtte øyne av safir.
Det tok lang tid før noen av dem sa noe, der de sto og så på hverandre; som om alt de hadde å si bare kunne bli formidlet ved blikk, og ikke kunne sies på andre måter.
Til slutt artikulerte gutten ord, sakte og presist.
«Jeg kan ikke tro at en føniks fremdeles sitter på skulderen din.»
«Føniksen velger kun én,» sa den gamle trollmannen. «Det er tenkelig at de forlater en herre som velger ondt istedenfor godt; men de vil ikke forlate en herre som er tvunget til å velge mellom to goder. Fønikser er ikke arrogante. De kjenner grensene for sin egen visdom.» Virkelig fast, det eldgamle blikket. «I motsetning til deg, Harry.»
«Å velge mellom to goder,» kom et flatt ekko fra Harry. «Som Hermine Grangs liv, mot et hundre tusen galleoner.» Sinnet og indignasjonen Harry ønsket å putte inn i stemmen var ikke helt der, av en eller annen grunn, kanskje fordi –
«Du er knappest i en posisjon der du kan belære meg om disse tingene, Harry Potter.» Mykheten i rektors stemme var slett ikke ekte. «Eller var det et øyeblikks nøling jeg så på ansiktet, der i Den eldgamle hallen?»
Følelsen av innvendig hulhet ble verre. «Jeg så etter andre alternativer,» kom det bitende fra Harry. «En måte å redde henne på som ikke førte til tap av penger.»
Wow, sa Ravnklo. Du fortalte nettopp noe som var en komplett løgn. Ikke bare det, jeg tror også at du faktisk trodde på det de sekundene det tok å si det. Det er ganske skremmende.
«Er det det du tenkte, Harry?» De blå øynene var oppmerksomme, og det var et forferdelig øyeblikk der Harry lurte på om verdens mest kraftfulle trollmann kunne se tvers igjennom psykoblokk-barrierene hans.
«Ja,» sa Harry, «jeg nølte ved tanken på smerten ved å miste alle pengene i hvelvet mitt. Men jeg gjorde det! Det er det som teller! Og du –» Indignasjonen som hadde bleknet vekk fra Harrys stemme kom tilbake. «Du satte faktisk en pris på Hermine Grangs liv, og du satte det til under ett hundre tusen galleoner!»
«Åh?» sa den gamle trollmannen bløtt. «Og hvilken pris setter du så på hennes liv? En million galleoner?»
«Kjenner du til det økonomiske konseptet ‘erstatningsverdi’?» Ordene rant fra Harrys lepper nesten raskere enn han kunne vurdere dem. «Hermines erstatningsverdi er uendelig! Jeg kan ikke dra noe sted og kjøpe en ny!»
Nå snakker du jo bare matematisk nonsens, sa Smygard. Ravnklo, kan jeg få litt støtte her?
«Er Minervas liv også av uendelig verdi?» sa den gamle trollmannen barskt. «Ville du ofre Minerva for å redde Hermine?»
«Ja og ja,» bjeffet Harry. «Det er en del av professor McSnurps jobb, og hun vet det.»
«Så er ikke Minervas verdi uendelig,» sa den gamle trollmannen, «høyt elsket som hun allikevel er. Det kan bare være én konge på sjakkbrettet, Harry Potter, bare én brikke du vil ofre alle andre brikker for å redde. Og Hermine Grang er ikke den brikken. Ikke tro noe annet, Harry Potter – i dag kan det godt hende at du tapte krigen din.»
Og hvis den gamle trollmannens ord ikke hadde truffet fullt så hardt, og fullt så nærme sannheten, kan det tenkes at Harry ikke hadde sagt de ordene han sa nå.
«Lucifus hadde rett,» vred Harry utav seg. «Du hadde aldri en kone, du hadde aldri en datter, du har aldri hatt noe annet enn krig –»
Den gamle trollmannens venstre hånd lukket seg hardt rundt Harrys håndledd; beinete fingre gravde seg inn barnemusklene på Harrys arm, og et øyeblikk var Harry paralysert av sjokket, han hadde glemt hva det betydde at voksne var sterkere.
Det virket ikke som om Albus Humlesnurr la merke til det. Han bare snudde seg, og dro Harry etter seg, og beveget seg forover med harde skritt mot veggen i rommet.
«Føniksens pris.»
Harry ble trukket med oppover langs de svarte trappetrinnene.
«Føniksens skjebne.»
Rommet med svarte pidestaller, sølvlys som falt ned over knuste tryllestaver.
«Tror du,» ropte Harry, etter at leppene hans hadde låst seg opp igjen, «at du kan vinne alle diskusjoner bare ved å stå her?»
Den gamle trollmannen ignorerte ham, og trakk Harry tvers over rommet. Hans høyre hånd, som ikke lenger holdt tryllestaven, plukket opp en beholder med sølvaktig væske –
Harry blunket av sjokket; beholderen med sølvvæsken hadde stått ved siden av et bilde av Humlesnurr, eller slik hadde i alle fall Harry oppfattet det i det korte øyeblikket før han ble dratt videre.
Forbi alle pidestallene, i den borterste enden av rommet, sto et stort, løftet steinbasseng der det var inngravert runer som Harry ikke kjente igjen. Midten av bassenget var grunt og fylt med en gjennomsiktig væske, og oppi dette slapp den gamle trollmannen beholderen med sølvstoffet, som umiddelbart begynte å spre seg ut, virvle, og gjøre hele bassenget merkelig hvitglødende.
Den gamle trollmannens hånd slapp Harrys arm og gestikulerte mot det glødende bassenget, og kommanderte skarpt, «Se!»
Som beordret, stirret Harry på det glødende vannet.
«Putt hodet ditt i tanketanken, Harry Potter.» Den gamle trollmannens stemme var streng.
Harry hadde hørt ordet før, men kunne ikke huske hvor. «Hva – er det denne gjør –»
«Minner,» sa den gamle trollmannen. «Du vil se et av mine minner. Jeg sverger på at det er trygt. Nå, se inn i tanketanken, Ravnklo, hvis du fremdeles bryr deg noe som helst om din verdifulle sannhet!»
Det var en forespørsel Harry ikke kunne avslå, og han trådte fram og stakk hodet ned i det glødende vannet.
Harry satt bak skrivebordet i rektors kontor på Galtvort, og hans rynkede hender som grep om hodet var flekket med alder og hvite hår.
«Han er alt jeg har!» gråt en stemme, svært merkelig var Humlesnurrs stemme slik Humlesnurr selv husket den; fra innsiden virket den langt mindre fast og vis. «Den siste i min familie! Alt jeg har igjen!»
Ingen følelser hadde fått lov til å bli formidlet gjennom tanketanken, bare den fysiske følelsen av hvordan det var å uttrykke ordene. Harry hørte følelsen av å være fullstendig ensom og forlatt i Humlesnurrs ord, lydene som virket som om de kom fra Harrys egen strupe, men Harry følte det ikke utenom med hørselen.
«Du har ikke noe valg,» sa en stemme brutalt.
Øynene beveget seg, synsfeltet inkluderte en mann som Harry ikke kjente igjen, i klær som hadde linjer av svartspanernes dyprøde farge, men laget av solid lær med mange lommer.
Hans høyre øye var forstørret, med et elektrisk-blått øyeeple som hele tida hoppet og spratt fra side til side.
«Du kan ikke be meg om dette, Alastor!» Humlesnurrs stemme var vill. «Ikke dette! Alt annet enn dette!»
«Jeg ber ikke,» knurret mannen. «Voldy er den som ber, og du skal si nei til ham.»
«For penger, Alastor?» ba Humlesnurrs stemme. «Bare for penger?»
«Hvis du betaler løsepenger for Abriam, taper du krigen,» sa mannen skarp. «Enkelt og greit. Ett hundre tusen galleoner er omtrent alt vi har i krigskassa, og hvis du bruker det på denne måten vil den ikke bli fylt opp igjen. Hva skal du gjøre, forsøke å overbevise Potterne om å tømme hvelvet slik Langballene allerede har gjort? Voldy kommer bare til å kidnappe noen andre og framstille et nytt krav. Allinda, Minerva, hvem som helst du bryr deg om, alle vil bli målskiver hvis du betaler dødseterne. Det er ikke den leksa du bør prøve å lære dem.»
«Hvis jeg gjør dette vil jeg ikke ha noen igjen. Ingen.» Humlesnurrs stemme brøt sammen, verden tippet idet hodet som så falt ned i de eldgamle hendene, og fryktelige lyder kom fra ikke-Harrys stemme idet han begynte å hulke som et barn.
«Skal jeg si nei til Voldys budbringer?» sa Alastors stemme, nå merkelig mild. «Du trenger ikke å gjøre det selv, gamle venn.»
«Nei – jeg skal si det selv – jeg må –»
Minnet endte med et sjokk og Harry rev hodet ut av det glødende vannet, gispende, som om han ikke hadde fått luft.
Overgangen mellom scenene, mellom en virkelighet mange år gammel og nåtida, var et nytt støt i Harrys sinn; på et vis hadde dykket ned i fortida løsnet hans grep om virkeligheten. Den knuste gamle mannen som hulket på kontoret sitt hadde vært en annen person tidligere, så mye hadde Harry forstått; en som var mindre hard –
Før alt hadde forsvunnet lik røyk som løste seg opp, og nåtida kom tilbake, dagen i dag.
Fryktelig og streng sto den eldgamle trollmannen, som om han var hugget ut i stein; skjegg vevd av tråd som jern, halvmånebriller lik speil, og øynene bak dem så skarpe og faste som svart diamant.
«Vil du også se min bror mens han døde under Martyrio?» sa Albus Humlesnurr. «Voldemort sendte meg det minnet i tillegg!»
«Og det –» Harry hadde vansker med å få stemmen til å bære, på grunn av den syke følelsen i brystet. «Det var da –» Det virket som om ordene brant i halsen hans, da den forferdelige sannheten gikk opp for ham, da han innså det fryktelige. «Det var da du brant Narsissa Malfang levende i hennes eget soverom.»
Albus Humlesnurrs blikk var kaldt idet han svarte. «Til det spørsmålet ville bare en tåpe si ja eller nei. Det som betyr noe er at dødseterne tror jeg drepte henne, og den troen gjorde at familiene til alle medlemmer i Føniksordenen var trygge – fram til denne dagen. Forstår du nå hva du har gjort? Hva du har gjort mot dine venner, Harry Potter, og mot alle som står på din side?» Den gamle trollmannen virket å vokse seg enda høyere og mer fryktelig, og stemmen steg ytterligere. «Du har gjort dem alle om til målskiver, og mål vil de fortsette å være! Helt til du beviser, på den eneste måten det kan bevises, at du ikke lenger er villig til å betale en slik pris!»
«Og er det sant?» sa Harry. En summende følelse fylte ham, og kroppen føltes fjernere. «Det Draco sa, at Narsissa Malfang aldri fikk skitt på sine egne hender, at hun bare var Lucifus’ kone? Hun var en støttespiller, det forstår jeg, men jeg kan ikke gå med på at det rettferdiggjorde å bli brent levende.»
«Intet mindre enn det ville ha overbevist dem om at jeg var ferdig med å nøle.» Den gamle trollmannens stemme tillot ingen spørsmål og ingen avvisning. «Alltid var jeg for uvillig til å gjøre det jeg måtte, alltid var det andre som betalte prisen for min nåde. Dette fortalte Alastor meg fra starten, men jeg hørte ikke på ham. Du, antar jeg, vil vise deg å kunne ta slike avgjørelser bedre enn meg.»
«Jeg er forbløffet,» sa Harry, overrasket over at stemmen hans var nesten stødig. «Jeg ville ha forventet at dødseterne ville gått etter en annen familie på den lyse siden og starte en syklus av økende gjengjeldelse, hvis du ikke fikk tatt ut alle sammen med ditt første trekk.»
«Hvis min motstander hadde vært Lucifus, så ja, kanskje.» Humlesnurrs øyne var lik stein. «Jeg er blitt fortalt at Voldemort lo av nyhetene, og erklærte til sine dødsetere at jeg endelig hadde vokst opp, og til slutt hadde blitt en verdig motstander. Kanskje han hadde rett. Etter den dagen der jeg dømte min bror til sin død, begynte jeg å veie de som fulgte meg, balanserte dem mot hverandre, spurte meg selv hvem jeg ville risikere, og hvem jeg kunne ofre, for hvilket mål. Det var merkelig hvor mange færre brikker jeg mistet med en gang jeg visse hva de var verdt.»
Harrys kjever lot til å være låst, som om det tok en massiv anstrengelse å få leppene til å bevege seg. «Men så er det ikke som om Lucifus med vilje tok Hermine for å kreve løsepenger,» sa Harrys stemme tynt. «Fra Lucifus’ perspektiv var det noen andre som brøt våpenhvilen først. Og når vi har det perspektivet, hvor mange galleoner var Hermine egentlig verdt, nøyaktig? Hvis det bare hadde vært snakk om en helt normal trussel rettet mot hennes liv, hvor mye burde jeg ha betalt for å redde henne? Ti tusen galleoner? Fem tusen?»
Den gamle trollmannen svarte ikke.
«En pussig liten sak,» sa Harry, med en stemme som skalv på samme måte som en gjenstand som ble observert under vann. «Vet du, den dagen jeg sto foran desperanten, vet du hva mitt verste minne var? Det var at foreldrene mine døde. Jeg hørte stemmene deres og alt.»
Den gamle trollmannens øyne utvidet seg bak halvmånebrillene.
«Og her er saken,» sa Harry, «her er den saken jeg har tenkt på, om igjen og om igjen. Den mørke herren ga Lilly Potter en sjanse til å gå vekk fra situasjonen. Han sa at hun kunne flykte. Han fortalte henne at det å dø foran barnesenga ikke ville redde babyen hennes. ‘Gå til side, dumme kvinne, hvis du vet ditt eget beste’ –» En forferdelig kulde ség inn over Harry idet han uttalte de ordene med sine egne lepper, men han ristet det av seg og fortsatte. «Og etterpå fortsatte jeg å tenke, det virket som om jeg ikke klarte å stoppe meg selv fra å tenke, hadde ikke Mørkets herre rett? Hvis bare mor hadde gått vekk. Hun prøvde å kaste en forbannelse på Mørkets herre, men det var selvmord; hun må ha visst at det var selvmord. Hennes valg var ikke mellom sitt liv og mitt, hennes valg var at hun kunne overleve selv eller at vi begge kunne dø! Hvis hun bare hadde tatt det logiske valget og gått sin vei, jeg mener, jeg elsker mamma også, men Lilly Potter ville ha vært i live her og nå og hun ville ha vært min mor!» Tårer sprang fram i Harrys øyne. «Det er først nå at jeg forstår, jeg skjønner hvordan mor må ha følt det. Hun kunne ikke gå vekk fra barnesenga. Hun kunne ikke! Kjærlighet går ikke sin vei!»
Det var som om den gamle trollmannen hadde blitt truffet, blitt truffet av en meisel som knuste ham på midten, fra hodet og nedover.
«Hva er det jeg har sagt?» hvisket den gamle trollmannen. «Hva er det jeg har sagt til deg?»
«Jeg vet ikke!» ropte Harry. «Jeg hørte heller ikke etter!»
«Jeg – jeg beklager, Harry – jeg –» Den gamle trollmannen presset hendene mot ansiktet, og Harry så at Albus Humlesnurr gråt. «Jeg burde ikke ha sagt, slike ting til deg – jeg skulle ikke, ha avvist, din ungdommelige uskyld –»
Harry stirret på trollmannen et sekund til, så snudde han seg og marsjerte ut av det svarte rommet, ned trappene, gjennom kontoret –
«Jeg forstår virkelig ikke hvorfor du fremdeles er på skulderen hans,» sa Harry til Vulkan.
– ut eikedøra og inn i den endeløst vridende spiralen.
Harry hadde ankommet transfigurasjonsklasserommet før noen annen, selv før professor McSnurp. Før det hadde det vært formeltimer, for hans årstrinn, men han hadde ikke en gang brydd seg om å forsøke å rekke det. Hvorvidt professor McSnurp kom til å rekke dagens timer visste han ikke. Det var noe illevarslende rundt alle de tomme pultene ved siden av ham, fraværet ved tavla. Som om han var alene på Galtvort, og alle vennene hans hadde reist.
Ifølge timeplanen skulle dagens tema være vedlikehold av transfigurasjon, og alle reglene rundt dette hadde Harry lært utenat før, da han transfigurerte en stor stein om til den lille diamanten som gnistret på ringfingeren hans. Det ville være et teoretisk emne, heller enn et praktisk, for resten av klassen; hvilket var trist, fordi han kunne ha trengt en dose av den transeliknende tilstanden som transfigurasjon kunne gi.
Harry la fjernt merke til at hendene hans skalv, såpass at han hadde problemer med å knyte opp snøret på pungen da han skulle finne fram læreboka.
Du var monstrøst urettferdig mot Humlesnurr, sa den stemmen Harry tidligere hadde kalt Smygard, bare at nå virket det også som om den var Stemmen for økonomisk fornuft og kanskje også Samvittighet.
Harrys øyne vandret ned i læreboka, men den seksjonen av stoffet var så velkjent at det like gjerne kunne ha vært et tomt pergament.
Humlesnurr utkjempet en krig mot en mørk herre som med vilje ønsket å knuse ham på den mest ondskapsfulle måte som kunne tenkes. Han måtte velge mellom å tape krigen eller å tape broren sin. Albus Humlesnurr vet, han lærte det på verst tenkelig måte, at det er grenser for hvor mye ett liv er verdt; og det gjorde ham nesten sinnssyk å innrømme det. Men du, Harry Potter – du visste allerede bedre enn som så.
«Hold kjeft,» hvisket gutten til det tomme transfigurasjonsklasserommet, skjønt det ikke var noen der som kunne høre det.
Du har allerede lest om Philip Tetlocks eksperimenter der folk blir bedt om å foreta en avveining mellom en høyt verdsatt ting og en vanligere ting; som en sykehussjef som må velge mellom å bruke ti millioner på en lever som kan redde en femåring, og å bruke ti millioner til å kjøpe annet utstyr til sykehuset eller betale lønninger. Og testpersonene ble indignerte og ønsket å straffe sykehussjefen for å i det hele tatt gjøre en slik avveining. Husker du å ha lest om det, Harry Potter? Husker du at du tenkte hvor idiotisk det var, siden hvis sykehusutstyr og legelønninger ikke også bidro til å redde liv, så var det ikke noe poeng i å ha sykehus eller leger? Burde sykehussjefen betalt en milliard for den leveren, selv om det betydde at sykehuset gikk konkurs neste dag?
«Hold kjeft!» hvisket gutten.
Hver gang du bruker penger for å redde et liv med en viss grad av sannsynlighet, så etablerer du en lavere grense for pengeverdien til et liv. Hver gang du nekter å bruke penger for å redde et liv med en viss grad av sannsynlighet, så etablerer du en øvre grense for livets pengeverdi. Hvis din øvre og nedre grense ikke henger sammen, så ville det bety at du kunne flytte penger fra ett sted til et annet, og redde flere liv for samme kostnad. Så hvis du ønsket å bruke en begrenset sum penger for å redde så mange liv som mulig, så må dine valg være konsistente med en eller annen monetær verdi som er satt på et menneskeliv; hvis ikke, så kunne du bare flytte de samme pengene rundt og få et bedre resultat. Så svært trist, så svært hul er den indignasjonen, til de som nekter å si at penger og liv noensinne kan sammenliknes, når alt de gjør er å forby den strategien som redder flest mennesker, slik at de kan utgi seg for å være moralsk overlegne …
Du visste det, og allikevel sa du det du sa til Humlesnurr.
Du forsøkte med vilje å såre Humlesnurrs følelser.
Han har aldri forsøkt å såre deg, Harry Potter, ikke en eneste gang.
Harrys hode falt ned i hendene hans.
Hvorfor hadde Harry sagt det han hadde sagt, til en trist, eldgammel trollmann som hadde slåss hardt og holdt ut mer enn noen burde ha vært nødt til å holde ut? Selv om den gamle trollmannen tok feil, – fortjente han å bli såret for det, etter alt som hadde skjedd med ham? Hvorfor var det en del av ham som virket å bli helt urimelig sint på den gamle trollmannen, uten grunn; og slo til mot ham hardere enn Harry noensinne hadde slått til mot noen, uten tanke om å moderere seg så snart raseriet var blitt vekket, og bare ville roe seg ned når Harry forlot hans nærvær?
Er det fordi du vet at Humlesnurr ikke vil slåss tilbake? At uansett hva du sier til ham, uansett hvor urettferdig, så vil han aldri bruke sin makt og kraft mot deg, han vil aldri behandle deg på den måten du behandler ham? Er det på denne måten du behandler folk når du vet at de ikke vil ta igjen? Jakob Potters bølle-gener, som til slutt kommer til syne?
Harry lukket øynene.
Som om Valghatten snakket inne i hodet hans –
Hva er den virkelige årsaken bak sinnet ditt?
Hva er du redd for?
En virvelvind av bilder stormet plutselig gjennom Harrys sinn; tidligere tiders Humlesnurr som gråt ned i hendene sine; dagens gamle trollmann, som sto høyreist og fryktelig; et bilde av Hermine som skrek i sine lenker, i metallstolen, idet Harry overga henne til desperantene; og et bilde av en kvinne med langt hvitt hår (hadde hun sett ut slik som ektemannen?) som falt om kull i flammene i sitt eget soverom, idet en tryllestav ble rettet mot henne og oransje lys ble reflektert fra halvmånebriller.
Albus Humlesnurr virket som om han mente at Harry ville være bedre til slike ting enn ham.
Og Harry visste at han sannsynligvis ville være det. Han hadde tross alt et godt grep om matematikk.
Men det var underforstått, på en eller annen måte lå det implisitt, at utilitaristiske etikere ikke faktisk ranet banker slik at de kunne gi pengene til fattige. Sluttresultatet av å kaste over bord alle etiske begrensninger ville ikke faktisk bli solskinn og roser og lykke for alle. Konsekvensialismen innebar å gjøre de handlingene som førte med seg den beste totalsummen av konsekvenser, ikke handlinger som hadde én positiv konsekvens og ødela alt annet. Folk som drev med maksimering av forventet nytte fikk lov til å ta hensyn til sunn fornuft når de kalkulerte forventningene.
På en eller annen måte hadde Harry forstått dette, selv før noen andre hadde advart ham hadde han forstått det. Han hadde visst det før han leste om Vladimir Lenin eller historien om den franske revolusjon. Kanskje var det hans tidligste science fiction-bøker som advarte ham om mennesker med gode intensjoner, eller kanskje Harry bare hadde sett logikken på egen hånd. På en eller annen måte hadde han visst, helt fra starten av, at hvis han brøt sin egen etikk når som helst det var en god grunn så ville ikke sluttresultatet bli bra.
Et siste bilde kom til ham: Lilly Potter som sto foran barnesenga og vurderte avstanden mellom de forskjellige sluttresultatene: totalsummen hvis hun ble værende og forsøkte å kaste en forbannelse på fienden (død Lilly, død Harry), og sluttsummen hvis hun forlot stedet (levende Lilly, død Harry); at hun veide de forventede konsekvensene, og gjorde det eneste fornuftige valget.
Om hun hadde gjort det hadde hun vært Harrys levende mor.
«Men mennesker kan ikke leve på den måten,» hvisket guttens lepper til det tomme klasserommet. «Mennesker kan ikke leve på den måten.»