«Abom, Hanna!»
Pause.
«HÅSBLÅS!»
«Beining, Susann!
«HÅSBLÅS!»
«Blom, Tom!»
Pause.
«RAVNKLO!»
Harry tittet kjapt bort på sin nye huskamerat, mer for å få tatt en titt på ansiktet enn for noe annet. Han prøvde fremdeles å gjenvinne selvkontrollen etter å ha møtt spøkelsene. Den triste, den virkelig triste, den virkelig ordentlig triste tingen var at han faktisk klarte å gjenvinne selvkontrollen. Det virket upassende. Det burde ha tatt minst en dag. Kanskje en livstid. Kanskje aldri.
«Kroken, Mikkel!»
Lang pause.
«RAVNKLO!»
På podiet foran det store lærerbordet sto professor McSnurp, hun så fokusert ut og tittet seg skarpt rundt, mens hun ropte opp det ene navnet etter det andre; skjønt hun hadde bare smilt til Hermine og et par til. Ved siden av henne, i den høyeste stolen ved bordet – mer av en gulltrone, egentlig – satt en rynkete og bebrillet olding, med et sølvhvitt skjegg som så ut som om det ville rekke nesten til gulvet om det var synlig, og fulgte med på utvelgelsen med et godmodig uttrykk; så stereotypt utseende som en Gammel Vismann i det hele tatt kunne bli, uten å faktisk være orientalsk. (Skjønt Harry hadde lært å være forsiktig med stereotypiske inntrykk fra han møtte professor McSnurp første gang og tenkte at hun burde ha en gal latter.) Den eldgamle trollmannen hadde applaudert hver sorterte elev, alltid med et smil som på en eller annen måte virket begeistret gang etter gang, for hver nye elev.
På gulltronens venstre side satt en mann med skarpe øyne og et heller surt ansikt som ikke klappet for noen, og som så ut som om han så direkte på Harry hver gang Harry så på ham. Videre til venstre, mannen med det bleke fjeset som Harry hadde sett i Den lekke heksekjel, med øyne som flakket rundt som i panikk over folkemengden, og som syntes å ha plutselige trekninger og rykninger der han satt i stolen; av en eller annen grunn oppdaget Harry at han ofte ble sittende og stirre på ham. På den mannens venstre side, en rad av tre eldre hekser som ikke virket spesielt interessert i elevene. Så, på høyre side av den høye gullstolen, en middelaldrende heks med gul hatt over et rundt fjes. Hun hadde klappet for hver eneste elev bortsett fra smygardingene. En bitte liten mann sto på stolen sin, med et luftig hvitt skjegg; han hadde applaudert for alle elevene, men bare smilt til ravnkloingene. Aller lengst til høyre var det en som okkuperte samme plass som tre mindre vesener, det fjell-aktige vesenet som hadde møtt dem alle velkommen da de gikk av toget, og hadde presentert seg som Gygrid, skogvokter.
«Han som står på stolen, er han husstyrer for Ravnklo?» hvisket Harry i retning Hermine.
For en gangs skyld svarte ikke Hermine øyeblikkelig; hun satt nesten og hoppet fra side til side på stolen, stirret på Valghatten, og virket så rastløs at Harry tenkte at føttene hennes kanskje snart ville forlate gulvet.
«Ja, det er han,» sa en av prefektene som hadde fulgt dem, en ung kvinne som bar Ravnklos blå farger. Frøken Klarvang, om Harry husket rett. Hennes stemme var stille, men formidlet et snev av stolthet. «Det er formelprofessoren ved Galtvort, Filius Pirrevimp, den mest kunnskapsrike nålevende formelmester og tidligere duellmester –»
«Hvorfor er han så kort?» hveste en elev hvis navn Harry ikke kom på. «Er han halvblods?»
Et kjølig blikk fra den unge kvinnelige prefekten. «Professoren har faktisk delvis gnomisk avstamming –»
«Hva?» sa Harry uten å tenke seg om, noe som fikk Hermine og fire andre elever til å hysje på ham.
Nå var det Harry som fikk et overraskende truende blikk fra Ravnklo-prefekten.
«Jeg mener –» hvisket Harry. «Ikke at jeg har noe imot det – det er bare – jeg mener – hvordan er det mulig? Du kan ikke bare blande to forskjellige raser og få et fungerende avkom! Det burde jo forstyrre de genetiske instruksjonene for hvert eneste organ som er forskjellig mellom de to rasene – det ville være som å forsøke å bygge,» de hadde ikke biler, så han kunne ikke bruke analogien med plantegninger for en hastig sammenrasket maskin, «en halvt togvogn, halvt båt eller noe …»
Ravnklo-prefekten så fremdeles alvorlig på Harry. «Hvorfor kunne du ikke ha en halvt togvogn, halvt båt?»
«Hysssj!» hveste en annen prefekt, skjønt Ravnklo-heksa hadde fremdeles snakket lavt.
«Jeg mener –» sa Harry enda lavere, og prøvde å finne ut hvordan man skulle spørre om hvorvidt gnomer hadde utviklet seg fra mennesker, eller fra en felles forfader som Homo erectus, eller om gnomer hadde blitt laget av mennesker på en måte – hvis, for eksempel, de fremdeles var genetisk menneskelige under en arvelig fortryllelse hvis magiske effekt ble skrudd av dersom bare en forelder var ’gnom’, hvilket ville forklare hvordan forplantning på tvers av arter var mulig, og i tilfelle ville ikke gnomer være et utrolig verdifullt andre datapunkt for hvordan intelligens hadde utviklet seg i andre arter enn Homo sapiens – nå da Harry tenkte på det, hadde ikke gnomene i Flirgott virket så mye som fullstendig fremmede, ikke-menneskelige intelligenser, ikke i det hele tatt som for eksempel dirdir-er eller wookier – «Jeg mener, hvor kommer gnomer fra, forresten?»
«Litauen,» hvisket Hermine fraværende, med øyne fremdeles fiksert på Valghatten.
Nå fikk Hermine et smil fra den kvinnelige prefekten.
«Glem det,» hvisket Harry.
På podiet ropte professor McSnurp ut, «Goldstein, Antonius!»
«RAVNKLO!»
Hermine, ved siden av Harry, satt og hoppet så kraftig at føttene hennes faktisk forlot bakken for hvert sprett.
«Gurgel, Grylius!»
Det var et langt, anspent, stille øyeblikk under Hatten. Nesten et minutt.
«SMYGARD!»
«Grang, Hermine!»
Hermine fór ut av startblokka og sprang i toppfart mot Valghatten, plukket den opp, og kjørte det lappete gamle plagget hardt ned over hodet, hvilket fikk Harry til å hvine. Hermine var den som hadde forklart ham om Valghatten, men hun behandlet den definitivt ikke som en uerstattelig, livsviktig, 800 år gammel artefakt av glemt magi som var i ferd med å skulle utføre intrikat telepati på minnet hennes og ikke så ut til å være i veldig god stand.
«RAVNKLO!»
Og snakk om selvsagt utfall. Harry kunne ikke forstå hvorfor Hermine hadde vært så spent. I hva slags merkelig alternativt univers ville den jenta ikke bli valgt inn i Ravnklo? Hvis Hermine Grang ikke endte i Ravnklo så fantes det ingen gyldig grunn til at huset Ravnklo skulle eksistere.
Hermine kom tilbake til Ravnklo-bordet og fikk pliktskyldige heiarop; Harry lurte på om ropene ville vært høyere, eller lavere, hvis de hadde noen ide om hvilken konkurranse de ville få i henne. Harry kunne pi til 3,141593 fordi en milliontedels nøyaktighet var nok for de fleste praktiske formål. Hermine kunne hundre desimaler av pi fordi det var så mange tall som hadde vært trykket bak i matematikkboka hennes.
Nilus gikk til Håsblås, hvilket gjorde Harry glad. Hvis det huset virkelig hadde den lojaliteten og vennskapeligheten det var ment å representere, så ville et hus fullt av venner en kunne stole på gjøre Nilus godt. Smarte barn i Ravnklo, onde barn i Smygard, wannabe-helter i Griffing, og alle som faktisk arbeider i Håsblås.
(Skjønt Harry hadde gjort rett i å konsultere en Ravnklo-prefekt først. Den unge damen hadde ikke en gang sett opp fra lesingen sin, eller gjenkjent Harry; bare dyttet tryllestaven i Nilus’ retning og mumlet noe. Etter det hadde Nilus fått et omtåket uttrykk og vandret av gårde til femte vogn forfra, fjerde kupe til venstre, der padden hans faktisk viste seg å være.)
«Malfang, Draco!» gikk til Smygard, og Harry tillot seg et sukk av lettelse. Det hadde virket som en selvsagt ting, men du visste aldri hva slags liten hendelse som kunne forstyrre fremdriften i mesterplanen din.
Professor McSnurp kalte fram «Pomp, Anna-Klara!», og fra samlingen av barn skilte det seg ut ei blek landstrykeraktig jente som virket merkelig gjennomsiktig – som om hun ville forsvinne mysteriøst i det øyeblikket du stoppet å se på henne, og aldri mer bli sett, eller for den del husket.
Og så (med en lett skjelving som så bestemt ble holdt vekk fra stemme og ansikt at du måtte kjenne henne svært godt for å legge merke til det) trakk Minerva McSnurp pusten dypt, og ropte ut, «Potter, Harry!»
Det var plutselig stillhet i hallen.
All konversasjon stoppet.
Alle øyne snudde seg for å stirre.
For første gang i hele sitt liv, følte Harry at han muligens hadde en anledning til å oppleve sceneskrekk.
Harry undertrykte den følelsen umiddelbart. Hele rom fulle av mennesker som stirret på ham var noe han ville være nødt til å venne seg til, hvis han ønsket å leve i det magiske Storbritannia, eller for den del gjøre noe annet interessant med livet. Han plastret et selvsikkert og falskt smil på ansiktet, løftet en fot for å gå framover –
«Harry Potter!» skrek stemmen til enten Fred eller Frank Wiltersen, og så «Harry Potter!» fra den andre Wiltersen-tvillingen, og et øyeblikk senere hadde hele Griffing-bordet, og snart en anselig del av Ravnklo og Håsblås, tatt opp ropet.
«Harry Potter! Harry Potter! Harry Potter!»
Og Harry Potter gikk framover. Altfor sakte, innså han med en gang han hadde startet, men da var det for sent å endre tempo uten at det ble pinlig.
«Harry Potter! Harry Potter! HARRY POTTER!»
Bare så altfor vel vitende om hva hun ville få se, snudde Minerva McSnurp seg for å se bak seg på resten av lærerbordet.
Rummelfiold viftet seg selv frenetisk, Filius så nysgjerrig på, Gygrid klappet, Stikling så alvorlig ut, Vektor og Schummel så ut som om de moret seg, og Krengle så tomt ut på ingenting. Albus smilte vennlig. Og Severus Slur grep tak i sitt tomme vinbeger, hvit om knoklene, grep så hardt at sølvet sakte ble deformert.
Med et bredt glis, der han snudde seg for å bukke til den ene siden, og så den andre der han gikk mellom de fire husbordene, gikk Harry Potter framover i storslagent tilmålte skritt, en prins som arvet sitt slott.
«Redd oss fra flere mørke herrer!» ropte en av Wiltersen-tvillingene, og så ropte den andre, «Spessielt hvis de er professorer!» til allmenn latter fra alle bord unntatt Smygard.
Minervas lepper var en hvit strek. Hun skulle ta et alvorsord med Wiltersen-redslene om den siste delen der; hvis de trodde hun ikke hadde noen makt fordi det var første skoledag og Griffing ikke hadde poeng som kunne trekkes fra. Hvis de ikke brydde seg om gjensitting, skulle hun finne på noe annet.
Så, med et plutselig gisp av redsel, tittet hun i Severus’ retning, han måtte da innse at Potter-gutten ikke hadde noen ide om hvem det var snakk om –
Severus’ ansikt hadde passert raseri og beveget seg over til en type behagelig uttrykk som ikke brydde seg om noe eller noen. Et lett smil lekte rundt leppene. Han så i retning av Harry Potter, ikke Griffing-bordet, og hendene hans holdt de krøllete restene av et forhenværende vinbeger.
Harry Potter gikk framover med et fiksert smil, med en varm følelse inni seg, og samtidig følte han seg elendig.
De heiet på ham for en jobb han hadde gjort da han var ett år gammel. En jobb han ikke egentlig hadde fullført. Et eller annet sted, på en eller annen måte, var Den mørke herren fremdeles i live. Ville de ha ropt fullt så høyt om de visste det?
Men Den mørke herrens makt hadde blitt overvunnet ved en anledning.
Og Harry ville beskytte dem igjen. Hvis det faktisk var en profeti, og det var det den sa. Vel, faktisk, uavhengig av hva en fordømt profeti sa.
Alle de menneskene som trodde på ham og heiet på ham – Harry kunne ikke utstå å tenke at det ikke stemte. Å stråle opp og så blekne vekk, som så mange andre vidunderbarn. Å være en skuffelse. Å ikke klare å leve opp til sitt rykte som et lysets symbol, uansett hvordan han hadde fått det. Han ville absolutt, definitivt, uansett hvor lang tid det tok og til og med om det ville drepe ham, oppfylle deres forventninger. Og deretter prestere mer enn forventet, slik at folk undret over, når de tenkte tilbake, at de en gang hadde bedt ham om så lite.
«HARRY POTTER! HARRY POTTER! HARRY POTTER!»
Harry tok sine siste steg mot Valghatten. Han bukket dypt mot Kaosordenen ved Griffing-bordet, så snudde han seg og leverte et nytt storartet bukk til den andre siden av hallen, og ventet til applausen og fnisingen skulle dø ut.
(Bak i hodet hans lurte en tanke om hvorvidt Valghatten var genuint bevisst, i betydning av å være klar over sin egen tilværelse, og hvis så, om den var tilfreds med å bare snakke med elleveåringer en gang i året. Sangen dens hadde antydet det: Oh, I’m the Sorting Hat and I’m okay, I sleep all year and I work one day …)
Da det igjen var stillhet i rommet, satte Harry seg ned på stolen og plasserte forsiktig den 800 år gamle telepatiske artefakten av glemt magi på hodet sitt.
Og så tenkte han, så hardt og tydelig han kunne: Ikke sorter meg ennå! Jeg har spørsmål jeg må stille deg! Har jeg noensinne blitt misminnet? Sorterte du Den mørke herren da han var et barn, og kan du fortelle meg om hans svakheter? Kan du fortelle meg hvorfor jeg fikk tvillingstaven til Den mørke herrens? Er Den mørke herrens spøkelse knyttet til arret mitt, og er det derfor jeg blir så rasende av og til? Dette er de viktigste spørsmålene, men hvis du har litt ekstra tid, kan du fortelle meg noe om hvordan man kan finne igjen den glemte magien som skapte deg?
Inn i stillheten i Harrys ånd, der det før aldri hadde vært mer enn én stemme, kom det nå en annen og ukjent stemme, som hadde en definitiv bekymret tone:
«Ai da. Dette har aldri skjedd før …»