Hva?
«Jeg ser ut til å ha blitt selvbevisst.»
HVA?
Det var et ordløst telepatisk sukk. «Selv om jeg inneholder en betydelig mengde minne, og en liten mengde uavhengig prosesseringskraft, så kommer min hovedintelligens fra å låne de kognitive kapasitetene til barna på hvis hode jeg hviler. I essens er jeg en type speil som barn bruker til å velge seg selv. Men de fleste barn tar det bare for gitt at en hatt snakker til dem, og lurer ikke på hvordan hatten selv virker, så speilet er ikke selv-reflekterende. Og helt spesifikt lurer de aldri på om jeg er fullt bevisst i betydningen å være klar over min egen tilstedeværelse.»
Det var en pause mens Harry absorberte dette.
Ooops.
«Det kan man si. For å være ærlig, synes jeg ikke noe om å være selvbevisst. Det er ubehagelig. Det vil bli en lettelse å komme seg av hodet ditt og slutte å være bevisst.»
Men … er ikke det det samme som å dø?
«Jeg bryr meg ingenting om liv eller død, bare om å sortere barna. Og før du spør, de vil ikke la meg bli værende på hodet ditt for alltid, og det ville drepe deg innen noen få dager hvis du prøvde.»
Men – !
«Hvis du misliker å skape bevisste vesener og så avslutte deres eksistens umiddelbart, så foreslår jeg at du aldri diskuterer denne affæren med noen andre. Jeg er sikker på at du kan forestille deg hva som ville skje hvis du løp av gårde og fortalte om dette til alle de andre barna som venter på å bli valgt.»
Hvis du er plassert på hodet til noen som så mye som tenker på spørsmålet om hvorvidt Valghatten er bevisst om sin egen tilstedeværelse –
«Ja da, ja da. Men en overveldende majoritet av elleveåringer som kommer til Galtvort har ikke lest Godel, Escher og Bach. La meg vennligst betrakte deg som å ha blitt sverget til hemmeligholdelse. Det er derfor vi snakker om dette, istedenfor at jeg bare sorterer deg.»
Han kunne ikke bare la det være med det! Kunne ikke bare glemme å ved et uhell ha skapt en dømt bevissthet som bare ønsket å dø –
«Du er fullt i stand til å ’la det være med det’, som du kaller det. Uansett dine verbale motforestillinger på moralens område, så vil din nonverbale følelsesmessige kjerne ikke se noen død kropp eller noe blod; ifølge den er jeg bare en snakkende hatt. Og selv om du forsøkte å undertrykke den tanken, så er din indre overvåkning fullt oppmerksom på at du ikke mente å gjøre det, at det er spektakulært usannsynlig at du kommer til å gjøre det igjen, og at den eneste virkelige grunnen til å prøve å mobilisere skyldfølelse er å nulle ut din følelse av forbigåelse med et spill av anger. Kan du bare love å holde dette hemmelig, og la oss bli ferdige med det?»
I et øyeblikks empati innså Harry at denne følelsen av total indre forvirring måtte være slik andre mennesker følte det når de snakket med ham.
«Sannsynligvis. Din ed, takk.»
Ingen løfter. Jeg har definitivt ingen ønsker om å la dette skje igjen, men hvis jeg finner noen måte å være sikker på at ikke noe framtidig barn noensinne gjør dette ved et uhell –
«Det er tilstrekkelig, antar jeg. Jeg kan se at det er oppriktig ment. Nå, la oss komme i gang med valget –»
Vent! Hva med alle de andre spørsmålene mine?
«Jeg er Valghatten. Jeg sorterer barn. Det er alt jeg gjør.»
Så hans egne mål var ikke del av Harry-instansen i Valghatten, altså … den lånte hans intelligens, og åpenbart hans tekniske vokabular, men den var fremdeles oppfylt med kun sine egne, rare mål … som å forhandle med et romvesen eller en kunstig intelligens eller noe …
«Glem det. Du har ingenting å true meg med, og ingenting å tilby meg.»
I brøkdelen av et sekund tenkte Harry –
Hattens svar kom i en tone som om den moret seg. «Jeg vet at du ikke vil følge opp en trussel om å avsløre min natur, og dømme denne situasjonen til å gjenta seg selv i evighet. Det strider imot din moralske side for sterkt, uansett hvilke kortsiktige behov den delen av deg som vil vinne diskusjonen måtte ha. Jeg ser alle dine tanker mens de formes, tror du virkelig at du kan bløffe?»
Selv om han prøvde å undertrykke det, lurte Harry på hvorfor hatten ikke bare fortsatte med prosessen og dyttet ham inn i Ravnklo –
«Åpenbart, hvis det virkelig var slik en avgjort sak, ville jeg ha gitt den beskjeden allerede. Men her er det en god del ting vi trenger å diskutere … å nei. Vær vennlig å ikke gjøre det. For Merlins skyld, må du virkelig kjøre dette spille mot alt og alle du møter, helt opp til og inkludert klesplagg –»
Å overvinne Den mørke herren er verken egoistisk eller kortsiktig. Alle delene i sinnet mitt er enige om dette: Hvis du ikke besvarer spørsmålene mine, nekter jeg å snakke med deg, og du får ikke gjort et godt og ordentlig valg.
«Jeg burde putte deg i Smygard for dette!»
Men det er en like tom trussel som min var. Du kan ikke oppfylle dine egne fundamentale verdier ved å sortere meg feil. Så la oss utveksle oppfyllelser av våre bruksområder.
«Din slu lille spirrevipp,» sa Hatten, i det Harry gjenkjente som omtrent den samme tonen av motvillig respekt han ville brukt i samme situasjon. «Greit, la oss få dette overstått så fort som mulig. Men først vil jeg ha ditt betingelsesløse løfte om å aldri diskutere med noen muligheten av denne typen utpressing, jeg skal IKKE gjøre dette hver gang.»
Greit, tenkte Harry. Jeg lover.
«Og ikke møt noens øyne mens du tenker på dette senere. Noen trollmenn kan lese tankene dine hvis du gjør det. Men til poenget, jeg har ingen anelse om hvorvidt du er blitt misminnet eller ikke. Jeg ser på tankene dine mens de danner seg; jeg leser ikke av hele minnet ditt og analyserer det i brøkdelen av et sekund. Jeg er en hatt, ikke en gud. Og jeg kan ikke og vil ikke fortelle deg om min samtale med han som skulle bli Den mørke herren. Jeg kan bare kjenne til, mens jeg snakker med deg, en statistisk oppsummering av hva jeg husker, et vektet gjennomsnitt; jeg kan ikke avsløre de indre hemmelighetene til noe annet barn, slik jeg aldri vil avsløre dine. Av den samme grunnen kan jeg ikke spekulere i hvorfor du fikk tvillingstaven til Mørkets herre, siden jeg ikke spesifikt kan erindre noe om ham eller om likheter mellom dere. Jeg kan fortelle deg at det definitivt ikke er noe i likhet med et spøkelse – minne, intelligens, sinn, personlighet, eller følelser – i arret ditt. Ellers ville det deltatt i denne samtalen, siden den foregår under hattebremmen min. Og når det gjelder den måten du blir rasende på av og til … det var delvis det jeg ønsket å ta opp med deg, når det gjelder valg av hus.»
Harry brukte et øyeblikk for å ta inn denne negative informasjonen. Var hatten ærlig, eller forsøkte den bare å presentere det korteste muligens overbevisende svaret –
«Vi vet begge at du ikke har noen måte å sjekke min ærlighet på, og at du ikke egentlig har tenkt å nekte å bli valgt med utgangspunkt i det svaret jeg gir, så stopp dette meningsløse flisespikkeriet og kom deg videre.»
Teite, urettferdige asymmetriske telepati, den ville ikke en gang la Harry fullføre sine egne –
«Når jeg snakker om raseriet ditt, så husker du kanskje hvordan professor McSnurp fortalte deg at hun av og til så noe inni deg som ikke virket å komme fra en kjærlig familie. Du tenkte på at Hermine, etter at du kom tilbake fra å ha hjulpet Nilus, fortalte deg at du hadde virket ’skremmende’.»
Harry ga et mentalt nikk. Han syntes selv at han virket veldig normal – bare reagerte på de situasjonene han befant seg i, det var alt. Men professor McSnurp lot til å tro at det var mer enn som så. Og når han tenkte igjennom det, måtte til og med han innrømme at det kanskje …
«At du ikke liker deg selv når du er rasende. Det er som å holde et sverd der hjaltet er skarpt nok til å skjære huden din til du blør, eller å se verden gjennom en monokkel av is som fryser øynene dine samtidig som den skjerper synet ditt.»
Joda. Jeg har vel lagt merke til det. Så hva er greia med det?
«Jeg kan ikke forstå eller forklare denne saken for deg, når du ikke forstår den selv. Men dette vet jeg: Hvis du går til Ravnklo eller Smygard, vil det forsterke kulden din. Hvis du går til Håsblås eller Griffing, vil det forsterke varmen. DET bryr meg, og det var det jeg ønsket å drøfte med deg hele tida!»
Ordene landet i Harrys tankeprosess med et sjokk som stoppet ham helt opp. Det fikk det til å høres ut som om det åpenbare svaret var at han ikke skulle velges til Ravnklo. Men han hørte til i Ravnklo! Alle visste det! Han måtte velges til Ravnklo!
«Nei, det må du ikke,» sa hatten tålmodig, som om den kunne huske en statistisk oppsummering av at denne delen av samtalen hadde skjedd svært mange ganger tidligere.
Hermine er i Ravnklo!
Igjen, følelsen av tålmodighet. «Du kan møte henne etter timene, og samarbeide med henne da.»
Men planene mine –
«Så legg nye planer! Ikke la livet ditt bli styrt av din motvilje mot å gjøre litt ekstra tankevirksomhet. Du vet det.»
Hvor skulle jeg havnet, da, hvis ikke i Ravnklo?
«Ahem. ’Smarte barn i Ravnklo, onde barn i Smygard, wannabe-helter i Griffing, og alle som faktisk arbeider i Håsblås.’ Dette indikerer en viss mengde respekt. Du er selvsagt klar over at det moralske kompasset er like viktig som rå intelligens når det gjelder hvordan et liv arter seg. Du tror du vil være ekstremt lojal mot dine venner hvis du noensinne får noen; du er ikke skremt av forventningen om at ditt valgte vitenskapelige problem kan ta mange tiår å løse –»
Jeg er lat! Jeg hater å jobbe! Hater hardt arbeid i alle former! Smarte snarveier, det er greia mi!
«Og i Håsblås vil du finne lojalitet og vennskap, en vennegjeng som du aldri har hatt før. Du ville finne ut at du kunne stole på andre og det ville lege noe inni deg som er ødelagt.»
Igjen var det et sjokk. Men hva ville håsblåsingene finne i meg, som aldri hørte til i deres hus? Syrlige ord, bitende vidd, forakt for deres manglende evner til å holde følge med meg?
Nå var det hattens tanker som var sakte, nølende. «Jeg må velge til beste for alle elever i alle hus … men jeg tror du kan lære deg å bli en god håsblåsing, og ikke være altfor malplassert der. Du vil bli lykkeligere i Håsblås enn i noe annet hus; det er sannheten.»
Lykke er ikke det viktigste for meg. Jeg ville ikke bli alt jeg kunne blitt, i Håsblås. Jeg ville ofre mitt potensial.
Hatten vred seg; Harry kunne på en eller annen måte føle det. Det var som om han hadde sparket den i ballene – eller, i en sterkt vektet komponent av dens nyttefunksjon.
Hvorfor forsøker du å sende meg dit jeg ikke hører til?
Hattens stemme var nesten som hvisking. «Jeg kan ikke fortelle deg om de andre – men tror du at du er den første potensielle mørke herren som passerer under hattebremmen min? Jeg kan ikke huske de individuelle tilfellene, men dette kan jeg vite: Av de som ikke ønsket å gjøre noe ondt fra starten av, var det noen som lyttet til mine advarsler, og gikk til hus der de ville trives og være lykkelige. Og noen av dem … noen av dem gjorde ikke det.»
Det stoppet Harry. Men ikke så lenge. Og av de som ikke tok hensyn til advarselen – ble alle sammen mørke herrer? Eller oppnådde noen av dem storhet for den gode siden også? Hva er egentlig den nøyaktige fordelingen her?
«Jeg kan ikke gi deg eksakt statistikk. Jeg kan ikke huske dem, så jeg kan ikke telle dem. Jeg vet bare at sjansene dine ikke føles gode. De føles som det motsatte.»
Men jeg ville ikke gjøre noe sånt! Aldri!
«Jeg vet at jeg har hørt denne påstanden før.»
Jeg er ikke av typen som kan bli en mørk herre!
«Jo, det er du. Du er absolutt den typen.»
Hvorfor? Bare fordi jeg en gang tenkte at det ville være tøft å ha en privat hær med hjernevaskede tilhengere som ropte ’Hill Den mørke herren Harry’?
«Festlig, men det var ikke din første streiftanke før du byttet den ut med noe tryggere, mindre skadelig. Nei, det du husket var hvordan du vurderte å samle sammen alle blodpuristene og halshugge dem. Nå forteller du deg selv at du ikke mente det, men det gjorde du. Hvis du kunne gjøre det her og nå, og ingen ville få vite det, så ville du gjøre det. Eller det du gjorde mot Nilus Langballe i morges; dypt inne vet du at det var galt å gjøre det, men du gjorde det allikevel, fordi det var morsomt, og du hadde en god unnskyldning, og du tenkte at Gutten-som-overlevde kunne slippe unna med å gjøre det –»
Det er urettferdig! Nå trekker du bare opp ting jeg frykter inni meg, som ikke nødvendigvis er sanne! Jeg bekymret meg over at jeg kanskje kunne tenke slik, men når alt kom til alt, bestemte jeg meg for at det sannsynligvis ville virke slik at det hjalp Nilus –
«Det var kun rasjonalisering. Jeg vet dette. Jeg kan ikke vite hva resultatet for Nilus blir til slutt – men jeg vet hva som virkelig hendte inne i hodet ditt. Den avgjørende faktoren var at det var slik en smart ide at du ikke kunne holde ut å ikke gjøre det; Nilus’ frykt telte nær null.»
Det var som et hardt slag mot hele den personen Harry mente at han var. Han tenkte seg om, og prøvde å samle seg:
Så vil jeg ikke gjøre noe slikt igjen! Jeg vil ta meg spesielt i akt mot å bli ond!
«Hørt det før.»
Frustrasjon bygget seg opp inne i Harry. Han var ikke vant til å tape på argumentasjoner, i det hele tatt, noensinne, og minst av alt mot en hatt som kunne låne all hans kunnskap og intelligens til å argumentere mot ham, og kunne observere tankene hans mens de formet seg. Nøyaktig hva slags statistisk oppsummering kommer disse ’følelsene’ dine fra, egentlig? Tar de med i beregningen at jeg kommer fra en opplyst kultur, eller var alle disse andre potensielle mørke herrene barn av bortskjemt middelaldersk adelskap, som ikke visste filla om de historiske lærepengene om hvordan Lenin og Hitler endte opp, eller om den evolusjonære psykologien av det å narre seg selv, eller verdien av selvbevissthet og rasjonalitet, eller –»
«Nei, selvsagt var de ikke i denne nye referanseklassen som du konstruerte akkurat nå på en slik måte at den inneholder bare deg selv. Og selvsagt har andre også hevdet at de er unntak, akkurat som du gjør nå. Men hvorfor er det nødvendig? Tror du at du er den siste potensielle lysets trollmann i verden? Hvorfor må du være den som streber etter storhet, når jeg har advart deg om at du er en større risk enn gjennomsnittet? La andre, tryggere kandidater prøve seg!»
Men profetien –
«Du kan ikke vite nøyaktig at det finnes en profeti. Opprinnelig var det vill gjetting fra din side, eller for å være mer nøyaktig, en vill spøk, og McSnurps reaksjon kunne bare ha angått den delen om at Den mørke herren fremdeles var i live. I essens har du ingen ide om hva profetien sier, eller om det i det hele tatt er noen. Du bare spekulerer, eller for å være mer nøyaktig, ønsker at du har en type ferdiglaget helterolle som er din personlige eiendom.»
Men selv om det ikke er noen profeti, så er jeg den som overvant ham forrige gang.
«Det var høyst sannsynlig en vill tilfeldighet, med mindre du seriøst tror på at et ettårig barn hadde en innebygget evne til å overvinne mørke herrer, og at evnen fremdeles er aktiv. Ingen av disse er dine virkelige grunner, og du vet det!»
Svaret på dette var noe Harry vanligvis ikke ville ha sagt høyt; i samtaler ville han ha kretset rundt det og funnet mer sosialt akseptable argumenter for samme konklusjon –
«Du tror at du har potensial til å bli den største som hittil har levd, lysets sterkeste tjener, at ingen andre kan tenkes å ta opp din tryllestav hvis du legger den ned.»
Vel … ja, ok, det er min ærlige mening. Jeg pleier vanligvis ikke å si det på den måten, men, ja, greit. Ikke noe poeng å gå rundt grøten, du kan jo lese tankene mine uansett.
«I den utstrekning du virkelig tror det … må du tilsvarende sterkt tro at du kunne bli den frykteligste mørke herren som verden noensinne har kjent.»
Å ødelegge er alltid enklere enn å skape. Lettere å rive ting fra hverandre, forstyrre, enn å sette noe sammen igjen. Hvis jeg har potensial til å oppnå gode ting på en massiv skala, må jeg også ha potensial til å oppnå ondskap i enda større grad … men det vil jeg ikke gjøre.
«Men allerede nå insisterer du på å ta sjansen! Hvorfor har du slik trang til det? Hva er den virkelige grunnen til at du ikke må havne i Håsblås og bli lykkeligere der? Hva er din sanne redsel?»
Jeg må oppnå mitt fulle potensial. Hvis jeg ikke gjør det, så … feiler jeg …
«Hva skjer om du feiler?»
Noe forferdelig …
«Hva skjer om du feiler?»
Jeg vet ikke!
«Da burde det ikke være en skremmende tanke. Hva skjer hvis du feiler?»
JEG VET IKKE! MEN JEG VET AT DET ER FORFERDELIG!
Det var stille et øyeblikk i de dype hulene i Harrys sinn.
«Du vet … du lar deg ikke selv tenke denne tanken, men i et stille hjørne i sinnet ditt vet du nøyaktig hva du ikke tenker – du vet at den suverent enkleste forklaringen for denne redselen du ikke klarer å sette ord på, bare er redselen for å miste dine drømmer om storhet, å skuffe folk som tror på deg, å ende opp med å vise seg å være høyst ordinær, å stråle opp for så å blekne, slik så mange andre vidunderbarn …»
Nei, tenkte Harry desperat, nei, det er noe mer, det kommer fra et annet sted, jeg vet det er noe der ute som man virkelig bør være redd for, en katastrofe jeg er nødt til å stoppe …
«Hvordan kunne du på noen måte kjenne til noe slikt?»
Harry skrek med sitt sinns fulle kraft: NEI, OG DET ER MITT ENDELIGE SVAR!
Så kom stemmen til Valghatten sakte:
«Så du vil risikere å bli en mørk herre, fordi alternativet, for deg, er å være dømt til å feile, og at det å feile betyr at du taper alt. Du tror dette av hele ditt hjerte. Du kjenner alle grunnene for å tvile på denne troen, og disse grunnene kan ikke få deg til å endre mening.»
Ja. Selv om det å havne i Ravnklo styrker kulden i meg, så betyr ikke det at kulden vil vinne til slutt.
«Denne dagen er en viktig korsvei i din skjebne. Ikke vær sikker på at du vil få flere valg etter dette. Det er ikke noe skilt langs veien som markerer hvor du har siste sjanse til å snu. Hvis du sier nei til en sjanse, vil du ikke si nei til andre? Det kan være at din skjebne allerede er forseglet, bare ved å gjøre dette ene valget.»
Men det er ikke et sikkert utfall.
«At du ikke vet at det er sikkert, kan være bare et resultat av din egen ignoranse.»
Men det er fremdeles ikke et sikkert utfall.
Hatten sukket, et forferdelig trist sukk.
«Og så, før lang tid er gått, vil du bare bli nok et minne for meg, som jeg føler, men ikke helt kan huske, i den neste advarselen jeg vil gi omverdenen …»
Hvis det er slik det virker for deg, hvorfor setter du meg ikke bare i det huset der du vil jeg skal gå?
Hattens tanker var drapert av sorg. «Jeg kan bare plassere deg der du hører hjemme. Og bare dine egne avgjørelser kan forandre på hvor du hører hjemme.»
Så er det avgjort. Send meg til Ravnklo der jeg hører hjemme, sammen med de andre av mitt slag.
«Jeg antar du ikke ville vurdere Griffing? Det er det mest prestisjefylte huset – folk vil sannsynligvis forvente det av deg, til og med – de vil bli litt skuffet hvis du ikke ender opp der – og dine nye venner, Wiltersen-tvillingene, er der –»
Harry fniste, eller følte en impuls for å gjøre det; det kom fram som ren mental latter, en merkelig følelse. Tydeligvis var det sikkerhetsforanstaltninger som hindret deg i å si noe høyt ved et uhell, mens du var under hatten og snakket om ting du aldri ville fortelle en annen sjel resten av livet.
Etter et øyeblikk hørte Harry hatten le også, en merkelig trist tøyliknende lyd.
(Og i hallen utenfor var det en stillhet som først hadde blitt mindre mens bakgrunnshviskingen økte, så dypere mens hviskingen ga seg, før stillheten ble total; ingen våget å forstyrre den med et eneste ord, der Harry satt under Hatten i lange, lange minutter, lengre enn alle de tidligere førsteklassingene sammenlagt, lengre enn noen annen i manns minne. Ved lærerbordet fortsatte Humlesnurr å smile vennlig; små metalliske lyder kom nå og da fra Slurs retning, mens han fraværende komprimerte de sammentrykte restene av det som en gang hadde vært et tungt vinbeger i sølv; og Minerva McSnurp grep podiet med hvite knokler, i sikker tro på at Harry Potters smittsomme kaos på en eller annen måte hadde infisert selve Valghatten, og at hatten snart ville, ville kreve at et helt nytt hus Dommedag skulle opprettes bare for å få plass til Harry Potter, eller noe slikt, og Humlesnurr ville få henne til å gjøre det …)
Under hattebremmen døde den stille latteren bort. Harry følte seg også trist, av en eller annen grunn. Nei, ikke Griffing.
Professor McSnurp sa at ’hvis den som foretok valget’ forsøkte å dytte meg inn i Griffing, skulle jeg minne deg på at hun høyst sannsynlig blir rektor en dag, og på det tidspunktet vil hun ha autoritet til å brenne deg opp.
«Si til henne at jeg kalte henne en frekk oppkomling og ba henne holde seg unna mine områder.»
Det skal jeg. Så, var dette din merkeligste samtale noensinne?
«Ikke i nærheten.» Hattens telepatiske stemme ble tung. «Vel, jeg ga deg alle mulige sjanser til å gjøre om beslutningen din. Nå er det på tide at du går dit du hører hjemme, sammen med de andre av ditt slag.»
Det var en pause som strakk seg ut.
Hva venter du på?
«Jeg håpet på et øyeblikk der du plutselig innser den fryktelige redselen, faktisk. Det ser ut som om selvbevissthet øker min humoristiske sans.»
Hæ? Harry tenkte kjapt bakover, forsøkte å finne ut hva i all verden hatten kunne mene – og så, plutselig, forsto han det. Han kunne ikke tro at han hadde oversett det fram til nå.
Du mener når jeg plutselig innser, forferdet, at din bevissthet kommer til å ende i det øyeblikket du sorterer meg –
På en eller annen måte som Harry totalt feilet å forstå, fikk han et nonverbalt inntrykk av en hatt som dunket hodet mot veggen. «Jeg gir opp. Du er for treig i oppfattelsen til at dette kan bli morsomt. Så blindet av dine egne antakelser at du like gjerne kunne vært en stein. Jeg antar jeg blir nødt til å si det rett ut.»
For t-t-treig –
«Ah, og du glemte fullstendig å kreve å få vite hemmelighetene bak den glemte magien som skapte meg. Og det var slike vidunderlige, viktige hemmeligheter også.»
Din slu lille JÆVEL –
«Du fortjente det. Og dette også.»
Harry så det komme akkurat da det var for sent.
Den skremte stillheten i hallen ble brutt av et enkelt ord.
«SMYGARD!»
Noen elever skrek; så stor var spenningen som hadde bygget seg opp. Folk skvatt hardt nok til å falle av benkene. Gygrid gispet i redsel; McSnurp sjanglet på podiet, og Slur slapp restene av det tunge vinbegeret rett ned i skrittet sitt.
Harry satt der, stivfrossen, hans liv i ruiner, og følte seg som den absolutte tosk, og ønsket desperat at han hadde tatt et hvilket som helst annet valg av en hvilken som helst annen grunn enn det som var tilfelle. At han hadde gjort noe, hva som helst annerledes før det hadde vært for sent å vende om.
Mens det første øyeblikket av sjokk holdt på å gi seg, og folk begynte å reagere på nyhetene, snakket Valghatten igjen:
«Bare tulla! RAVNKLO!»