Det første møtet:
Klokka 06.07 den 17. april 1992 holdt sola nettopp på å komme opp over horisonten slik den ble sett fra slottet Galtvort; sollyset filtrerte seg inn gjennom gardiner som var trukket for i sovesalen til Ravnklos andreklassegutter og ga et mykt, rødoransje morgenlys som ble lite endret av det hvite stoffet som dekket vinduene; ennå vekket det ikke opp guttene som var mer vant til vinterens rytme.
I en av mange senger sov Harry Potter de helt utmattedes søvn.
Stille åpnet døra seg.
Stille gikk en figur over gulvet.
Den figuren kom til Harry Potters seng.
Figuren la en hånd på skulderen til den sovende gutten, som bråvåknet og skrek.
Ingen andre hørte dette.
«Herr Potter,» pep den lille mannen, «rektor ønsker ditt nærvær umiddelbart.»
Sakte satte gutten seg opp i senga, hendene trøblet en stund med å komme seg ut av pleddene. Han hadde ventet å føle seg mye verre da han våknet opp denne morgenen. Det føltes … feil, at hjernen hans fungerte nå, at tankene hans fremdeles rørte på seg, at han ikke var satt gråtende ut av spill i minst en uke. Gutten visste at det ikke ville ha vært en tilpasning at hjerner utviklet seg til å gjøre dette. Hans mørke side ville definitivt ikke gjøre det. Allikevel føltes det feil å være i live og klar denne morgenen.
Men hans avgjørelse om å vekke Hermine Grang til live igjen føltes – tilstrekkelig, som om han allerede gjorde det riktige, var på rett vei, og hun ville bli brakt tilbake, og mer var det ikke å si; sorg ville ha vært å gi opp. Det var ikke noe mer som skulle bestemmes, ingen flertydighet, ingen konflikt som rev i ham, og ingen grunn til å huske hva han hadde sett –
«Jeg skal få på meg klærne,» sa Harry.
Professor Pirrevimp så heller nølende ut, men sa med sin lyse stemme, «Rektor spesifiserte at du skulle bringes til hans kontor direkte og uten pause, herr Potter. Jeg beklager.»
Mindre enn et minutt senere – professor Pirrevimp hadde sendt ham rett til rektors kontor gjennom Galtvorts interne flumnettverk – fant Harry seg selv, fremdeles i pysjamas, ansikt til ansikt med Albus Humlesnurr. Viserektor var også der, i en annen stol, og eliksirmesteren lusket i nærheten rundt de merkelige dingsene, observert midt i et enormt gjesp akkurat idet Harry kom inn gjennom peisen.
«Harry,» sa rektor uten innledning, «før jeg sier det jeg er nødt til å si, så vil jeg si at Hermine Grang virkelig døde. Vaktformlene registrerte det og informerte meg om det. Selve steinene kunne berette om at ei heks hadde dødd. Jeg testet kroppen hennes der den lå, og det var i sannhet Hermine Grangs jordiske levninger, ikke en dukke eller liknende. Det er ingen måte kjent for trollmannskunsten som kan gjøre om et dødsfall. Når alt dette er sagt, så har nå Hermine Grangs levninger forsvunnet fra lagerrommet der de hvilte, og der du bevoktet dem. Tok du dem, Harry Potter?»
«Nei,» sa Harry Potter og smalnet øynene. Et sideblikk viste ham at Severus observerte ham tett.
Humlesnurrs blikk var også intenst, skjønt ikke uvennlig. «Er Hermine Grangs kropp i din besittelse?»
«Nei.»
«Vet du hvor den er?»
«Nei.»
«Vet du hvem som tok den?»
«Nei,» sa Harry, og så nølte han. «Utenom de åpenbare sannsynlighetsbaserte spekulasjonene som ikke er basert på noen spesifikk kunnskap som jeg innehar.»
Den gamle trollmannen nikket. «Vet du hvorfor den ble fjernet?»
«Nei. Utenom de åpenbare spekulasjonene og så videre.»
«Hva er disse spekulasjonene?»
«Hvis fienden kan legge merke til at du sprang av sted for å konsultere Wiltersen-tvillingene i en skoletime etter at Hermine ble arrestert, og finne ut om dette magiske kartet som du sa var stjålet, så kan fienden lure på hvorfor jeg bevoktet Hermine Grangs kropp. Min tur. Planla du Hermines død i håp om å få pengene tilbake fra Lucifus?»
«Hva?» sa professor McSnurp.
«Nei,» sa den gamle trollmannen.
«Visste du eller mistenkte du at Hermine Grang kom til å dø?»
«Jeg visste ikke det. Når det gjelder mistanke, så arrangerte jeg det slik at hun fikk det sterkeste forsvaret mot Voldemort som jeg kunne få til. Jeg ønsket ikke hennes død, heller ikke tillot jeg at det skjedde, eller planla å tjene på det, Harry Potter. Nå kan du vise meg pungen din.»
«Den er i kofferten min –» begynte Harry.
«Severus,» sa den gamle trollmannen, og eliksirmesteren kom fram. «Sjekk kofferten hans også; alle smårom.»
«Kofferten min har magiske beskyttelser.»
Severus Slur gliste gledesløst og skred inn i den grønne flammen.
Humlesnurr tok fram sin lange mørkegrå tryllestav og begynte å bevege den sakte rundt Harrys hår; han så ut som en gomp som brukte en metalldetektor. Før han hadde kommet så langt som til Harrys nakke stoppet han opp.
«Juvelen på ringen din,» sa Humlesnurr. «Det er ikke lenger en klar diamant. Den er brun, fargen til Hermine Grangs øyne, og fargen på håret hennes.»
En plutselig anspenthet fylte rommet.
«Det er min fars stein,» sa Harry. «Transfigurert på samme måte som tidligere. Jeg bare gjorde dette for å ære Hermines minne –»
«Jeg må være sikker. Ta av den ringen, Harry, og plasser den på skrivebordet mitt.»
Sakte gjorde Harry dette, fjernet smykkesteinen og satte ringen på den andre siden av skrivebordet.
Humlesnurr pekte tryllestaven sin på juvelen, og –-
En stor grå stein uten spesielle kjennetegn hoppet fram i lufta i kraften fra sin egen plutselige utvidelse, traff en eller annen usynlig barriere i lufta over, og falt så ned på rektors skrivebord med et høyt brak.
«Der fikk jeg nettopp en ny halvtimes jobb for å transfigurere den igjen,» sa Harry jevnt.
Humlesnurr fortsatte sin undersøkelse. Harry måtte fjerne sin venstre sko, og ta av tåringen som var hans nød-flyttnøkkel hvis noen kidnappet ham og tok ham med utenfor Galtvorts beskyttelser (og ikke satte opp magi for anti-immivering, anti-flyttnøkkel, anti-føniks og anti-tidsløkker, slik Severus hadde advart Harry om at alle de mest sentrale dødseterne definitivt ville gjøre). Det ble verifisert at magien som strålte ut fra tåringen var, faktisk, magien til en flyttnøkkel, og ikke magien fra en transfigurasjon. Resten av Harry ble vurdert som klarert.
Ikke lenge etter kom eliksirmesteren tilbake. Han hadde med seg Harrys pung, og en rekke andre magiske gjenstander som hadde vært i Harrys koffert; og rektor undersøkte dem alle, en etter en, selv alle gjenstandene som fremdeles befant seg i helbredersettet.
«Kan jeg gå nå?» sa Harry da alt var ferdig, og puttet så mye kulde han klarte inn i stemmen sin. Han tok opp pungen, og begynte prosessen med å mate den grå steinen inn i den. Den tomme ringen satte han tilbake på fingeren.
Den gamle trollmannen pustet ut, og stakk tryllestaven tilbake opp i ermet. «Jeg beklager virkelig,» sa han. «Jeg måtte vite. Harry … Den mørke herren har tatt Hermine Grangs jordiske levninger, kan det synes som. Jeg kan ikke tenke meg hva han kan tjene på det, utenom å sende liket hennes mot deg som en inferius. Severus skal gi deg visse eliksirer som du kan ha lett tilgjengelig. Vær advart, og vær forberedt til du må gjøre det som må gjøres.»
«Vil inferien ha Hermines sinn?»
«Nei –»
«Da vil det ikke være henne. Kan jeg gå? I alle fall for å bytte fra pysjamas til vanlige klær.»
«Det er også andre nyheter, men jeg skal gjøre det kort. Galtvorts beskyttelser har ikke registrert at fremmed vesen har kommet inn, og at det var forsvarsprofessoren som drepte Hermine Grang.»
«Hm,» sa Harry.
Tanke 1: Men jeg så trollet drepe Hermine.
Tanke 2: Professor Krengle forfalsket minnene mine og satte opp den scenen som Humlesnurr så da han kom dit.
Tanke 3: Professor Krengle kan ikke gjøre noe slikt; hans magi kan ikke berøre min. Jeg så det i Azkaban –
Tanke 4: Kan jeg stole på minnene fra Azkaban?
Tanke 5: Det var åpenbart noe som gikk feil i Azkaban, vi ville ikke ha trengt en rakett hvis professor Krengle ikke hadde mistet bevisstheten, og hvorfor ville han være bevisstløs hvis ikke –
Tanke 6: Dro jeg faktisk til Azkaban i det hele tatt?
Tanke 7: Det er åpenbart at jeg øvde på å kontrollere desperanter på et tidspunkt før jeg skremte den desperanten i Heksingating. Og det var i avisen.
Tanke 8: Er mitt minne om å ha lest den avisen nøyaktig?
«Hm,» sa Harry igjen. «Den formelen burde seriøst vært utilgivelig. Tror du at professor Krengle kunne ha forfalsket minnet til –»
«Nei. Jeg gikk tilbake i tid og plasserte visse instrumenter for å registrere Hermines siste kamp, som jeg ikke helt orket å se på i egen person.» Den gamle trollmannen så svært bister ut. «Du gjettet korrekt, Harry Potter. Voldemort saboterte alt vi ga til Hermine for beskyttelse. Sopelimen lå død i hendene hennes. Usynlighetskappen skjulte henne ikke. Trollet gikk rundt uskadet i sollyset; det var ikke et vesen på villspor, men et vesen omgjort til et våpen og rettet mot et mål. Og det var definitivt trollet som drepte henne, med fysisk kraft alene, slik at mine beskyttelser for å oppdage fiendtlig magi var uten virkning. Forsvarsprofessoren var aldri i hennes nærhet.»
Harry svelget, lukket øynene, og tenkte. «Så dette var et forsøk på å gi professor Krengle skylden. På en eller annen måte. Det virker som at dette er fiendens modus operandi. Troll spiser Hermine Grang, sjekk beskyttelsene, åh se, det var faktisk forsvarsprofessoren som gjorde det, samme som i fjor … nei. Nei, det kan ikke stemme.»
«Hvorfor ikke, herr Potter?» sa eliksirmesteren. «Det virker klart nok for meg –»
«Det er problemet.»
Fienden er smart.
Sakte drev søvnens tåke ut av Harrys sinn, og etter en full natts søvn kunne hjernen hans se tingene som ikke hadde vært åpenbart dagen før.
Ifølge standard litterære konvensjoner … så var det ikke meningen at fienden skulle sette seg inn i hva du hadde gjort, sabotere de magiske gjenstandene du hadde delt ut, og så sende ut et troll som var gjort umulig å oppdage med en eller annen metode som heltene ikke kunne finne ut av selv etter at de visste om det, slik at du like gjerne kunne latt være å forsvare deg i det hele tatt. I ei bok fikk man som regel handlingen fra hovedpersonenes synsvinkel. Det å la en fiende bare omgå alt arbeidet heltene gjorde, som et resultat av planlegging og handlinger utenfor litterær synsvidde, ville være en djevel i maskinen, en diabolus ex machina, og dramatisk lite tilfredsstillende.
Men i det virkelige livet ville fienden tro at de var hovedpersonene, og de ville også være smarte, og tenke igjennom ting på forhånd, selv om du ikke så at de gjorde det. Det var derfor alt rundt dette føltes så usammenhengende, med noen deler som ikke var blitt forklart og som virket uforståelige. Hvordan hadde Lucifus følt seg da Harry hadde truet Humlesnurr med å knuse Azkaban? Hvordan hadde svartspanerne over Azkaban følt seg da de så sopelimen fly til værs på en fakkel av ild?
Fienden er smart.
«Fienden visste utmerket godt at du kom til å gå tilbake i tid for å sjekke hva som virkelig skjedde med Hermine, særlig siden det at trollet i det hele tatt kom seg inn på Galtvort forteller oss at noen kan narre vaktformlene.» Harry lukket øynene, tenkte hardere, forsøkte å sette seg i fiendens sted. Hvorfor ville han, eller hans mørke side, ha gjort noe slik som – «Det er meningen at vi skal konkludere med at fienden har kontroll over hva vaktformlene forteller oss. Men det er faktisk noe fienden bare kan gjøre med store vanskeligheter, eller under spesielle situasjoner; de forsøker å skape et falskt inntrykk av allmektighet.» Slik jeg ville ha gjort. «Senere vil, hypotetisk sett, vaktformlene vise at professor Schummel dreper noen. Vi tror at vaktformlene bare er narret nok en gang, men i virkeligheten ble professor Schummel utsatt for psykomantikk og utførte virkelig drapet.»
«Med mindre det er nøyaktig det Den mørke herren forventer at vi skal tenke,» sa Severus Slur, med en panne rynket i konsentrasjon. «I så tilfelle har han faktisk kontroll over vaktformlene, og professor Schummel er faktisk uskyldig.»
«Pleier Mørkets herre virkelig å bruke plott med så mange nivåer av meta –»
«Ja,» sa Humlesnurr og Severus.
Harry nikket fjernt. «Da kunne dette være en plan for å enten få oss til å tro at vaktformlene forteller oss sannheten når de juger, eller en plan for å få oss til å tro at vaktformlene juger når de forteller oss sannheten, avhengig av hvilket nivå fienden forventer at vi resonnerer på. Men hvis fienden planlegger å få oss til å stole på vaktformlene – vi ville ha stolt på dem uansett, hvis vi ikke hatt noen grunn til å ikke gjøre det. Så det ville ikke være nødvendig å legge inn så mye jobb for å legge skylden på professor Krengle på en måte som vi ville innse at det var meningen at vi skulle oppdage, bare for å narre oss til å gå meta –»
«Slik kan det ikke ha seg,» sa Humlesnurr. «Hvis Voldemort ikke har fått full kontroll over vaktformlene, så ville formlene måtte tro at en eller annen professors hånd sto bak. Ellers ville alarmen ha gått da frøken Grang ble skadet, og ikke bare da hun døde.»
Harry løftet en hånd og gned øyenbrynene, rett under hårfestet.
Okei, seriøst spørsmål. Hvis fienden er smart, hvorfor i heiteste habañero er jeg fremdeles i live? Er det seriøst så vanskelig å forgifte noen, finnes det formler og eliksirer og bezoarer som kan kurere meg for bokstavelig talt alt som kan puttes i frokosten min? Ville vaktformlene registrere det, spore magien til morderen?
Kan arret mitt inneholde det fragmentet av sjel som holder Mørkets herre forankret til verden, slik at han ikke ønsker å drepe meg? Istedenfor forsøker han å fjerne alle vennene mine for å svekke sinnet mitt slik at han kan ta over kroppen min? Det ville forklare den ormmunn-greia. Valghatten er kanskje ikke i stand til å avsløre en innkapslet-sjel-dings. Åpenbart problem 1, Mørkets herre er antatt å ha laget sin innkapslet-sjel-dings i 1943 ved å drepe hva-var-det-hun-het og legge skylden på herr Gygrid. Åpenbart problem 2, det finnes ikke noe slikt som sjeler.
Skjønt Humlesnurr mente også at mitt blod var en nøkkelingrediens i et ritual som kunne gi Mørkets herre sin fulle styrke tilbake, hvilket ville kreve at jeg var i live fram til det … og det var jo en lystelig tanke.
«Vel …» sa Harry. «Jeg er sikker på en ting.»
«Og det er?»
«Nilus må tas ut av Galtvort nå. Han er det åpenbare neste målet og ingen førsteklassinger kan overleve angrepskraft på dette nivået. Vi er heldige at Nilus ikke ble snikmyrdet i går kveld; fienden trenger ikke å vente til vi er ferdige med å sørge før de gjør sitt neste trekk.» Hvorfor slo ikke fienden til mens vi var distrahert?
Humlesnurr utvekslet blikk med Severus, og så med det plutselig stramme ansiktsuttrykket til professor McSnurp. «Harry,» sa den gamle trollmannen, «hvis du sender bort alle vennene dine selv, så er det akkurat det samme som om Voldemort –»
«Jeg takler dette greit – jeg klarer meg uten Nilus noen ekstra måneder – det er ikke akkurat som om du planla å la vennene mine bli her i sommerferien og det er rett og slett ikke tilstrekkelig begrunnelse for å sette ham i dødsfare! Professor McSnurp –»
«Jeg er helt enig,» sa den skotske heksa. Hun rynket panna. «Jeg er ekstremt enig. Jeg er så enig at jeg … jeg har litt problemer med å finne ut hvordan jeg skal få sagt dette, Albus …»
«At du straks er klar til å hale ham ut selv, uansett hva andre måtte si, fordi det ikke er noen unnskyldning å si at du bare fulgte ordre hvis Nilus dør?» sa Harry.
Professor McSnurp lukket øynene kort. «Ja, men det må da finnes en eller annen måte å være ansvarlig på som ikke krever at man truer med å handle på egen hånd.»
Rektor sukket. «Behøves ikke. Gjør det, Minerva.»
«Vent,» sa eliksirmesteren, akkurat idet professor McSnurp, som beveget seg ganske raskt, tok en klype flumpulver fra flumvasen. «Vi burde ikke rette oppmerksomhet mot gutten, slik rektor rettet oppmerksomhet mot Wiltersen-tvillingene. Det ville være klokere, mener jeg, om herr Langballes bestemor hentet ham fra Galtvort. La ham være i oppholdsrommet så lenge; det virker ikke som om Mørkets herre er i stand til å opptre så åpent.»
Nok en gang fulgte lange utvekslinger av blikk mellom de fire, og til slutt nikket Harry, etterfulgt av professor McSnurp.
«I så tilfelle,» sa Harry, «er jeg sikker på en ting til.»
«Og det er?» sa Humlesnurr.
«Jeg har sterkt behov for en tur på badet, og jeg ville også gjerne likt å skifte pysjamasen med noe annet.»
«Forresten,» sa Harry idet han og rektor kom ut fra flumpeisen og ut i det tomme kontoret til husstyreren for Ravnklo. «Et siste kjapt spørsmål jeg ønsket å spørre deg. Det sverdet som Wiltersen-tvillingene trakk ut av Valghatten. Det var Griffings sverd, ikke sant?»
Den gamle trollmannen snudde seg, med nøytralt ansikt. «Hva får deg til å tro det, Harry?»
«Valghatten skrek ut Griffing! rett før den ga det fra seg; sverdet hadde en rubin som balanseknapp og gullbokstaver på bladet, og på latinsk sto det Ingenting bedre. Kall det en gjetning.»
«’Nihil supernum’, sa den gamle trollmannen. «Det er ikke helt den korrekte oversettelsen.»
Harry nikket. «Mhm. Hva gjorde du med det?»
«Jeg hentet det der det landet, og plasserte det på et trygt sted,» sa den gamle trollmannen. Han ga Harry et fast blikk. «Jeg håper du ikke er så grådig at du ønsker det for deg selv, unge ravnkloing?»
«Ikke i det hele tatt, jeg bare ville forsikre meg at du ikke holder det permanent vekk fra de rette bærerne. Så Wiltersen-tvillingene er Griffings arvinger, altså?»
«Griffings arvinger?» sa Humlesnurr, og så overrasket ut. Så smilte den gamle trollmannen, og blå øyne blinket lyst. «Ah, Harry, Salazar Smygard bygde kanskje et mysteriekammer inn i Galtvort, men Gudrik Griffing var ikke så ekstravagant. Vi har bare sett at Gudrik etterlot sitt sverd til Galtvorts forsvar, hvis en verdig elev noensinne skulle stå overfor en fiende de ikke kunne overvinne alene.»
«Det er ikke det samme som å si nei. Ikke tro at jeg ikke la merke til at du ikke faktisk sa nei.»
«Jeg levde ikke på den tida, Harry, og jeg kan ikke si for sikkert alt Gudrik Griffing kanskje eller kanskje ikke gjorde –»
«Tildeler du rent faktisk en større enn femti prosents subjektiv sannsynlighet til det at det finnes noe slikt som en Griffings arving og at en eller begge Wiltersen-tvillingene er dette? Ja eller nei, og om du unngår å svare så betyr det ja. Du kommer ikke til å klare å distrahere meg, uansett hvor mye jeg må på do.»
Den gamle trollmannen sukket. «Ja, Fred og Frank Wiltersen er Griffings arvinger. Jeg vil be deg om å ikke nevne det for dem, ikke ennå.»
Harry nikket, og snudde seg for å gå. «Jeg er overrasket,» sa Harry. «Jeg har lest litt om Gudrik Griffings historiske liv. Wiltersen-tvillingene er … vel, de er fantastiske på forskjellige måter, men jeg synes ikke de likner stort på Gudrik fra historiebøkene.»
«Bare en mann som var til det ytterste stolt og forfengelig,» sa Humlesnurr stille, idet han vendte seg tilbake til flummen som flammet opp i grønt, «ville tro at arvingene hans ville være som ham selv, istedenfor som han skulle ønske at han kunne være.»
Rektor trådte inn i den grønne ilden og ble borte.
Det andre møtet (i en liten alkove ved oppholdsrommet i Håsblås):
Nilus Langballes ansikt var fortrukket i kvaler, der han snakket uten noen til stede for å høre, til tomme lufta.
«Seriøst,» sa den tomme lufta til ham. «Jeg har på meg en usynlighetskappe med ekstra anti-sporings-formler bare for å gå gjennom gangene her fordi jeg ikke vil bli drept. Foreldrene mine ville ha hentet meg ut fra Galtvort på sekundet hvis rektor hadde tillatt det. Nilus, det at du kommer deg vekk fra Galtvort fortere enn svint er sunn fornuft, det har ingenting å gjøre med –»
«Jeg sviktet deg, general,» sa Nilus, stemmen var omtrent så hul som en normal elleveårig gutt kunne få til på rimelig måte. «Jeg gjorde det ikke en gang på den Kaotiske måten. Jeg var konform overfor autoriteter og forsøkte å få deg også til å bli konform overfor autoriteter. Hva er det du alltid pleier å si, i Kaoslegionen, om at en soldat som bare kan adlyde ordre er ubrukelig?»
«Nilus,» sa den tomme lufta fast. Presset av to hender, under tynt tøy, leverte et fast trykk mot Nilus’ skuldre; og stemmen beveget seg nærmere ham. «Du fulgte ikke autoriteten blindt, du forsøkte å beskytte meg. Det er sant at i denne kaotiske verden, så er soldater som bare kan følge regler og reguleringer verdiløse. På den annen side, soldater som følger regler for å beskytte vennene sine er –»
«En tanke bedre enn ubrukelige?» sa Nilus bittert.
«Betydelig bedre enn ubrukelige. Nilus, du vurderte bare feil. Det kostet meg bare rundt seks sekunder. Det kunne jo tenkes at Hermines skader var bare så vidt dødelige, men selv da så tror jeg ikke at seks sekunder faktisk var nok tid til at trollet kunne ta et ekstra tygg av Hermine. I den alternative verdenen der du ikke forsøkte å hindre meg, så døde Hermine allikevel. Nå, jeg kunne bli stående her og ramse opp det første dusinet måter som Hermine ville ha vært i live på dersom jeg ikke hadde vært en idiot –»
«Du? Du sprang rett ut etter henne. Jeg er han som forsøkte å stoppe deg. Hvis noen har noe skyld her så er det meg,» sa Nilus bittert.
Til dette ble den tomme lufta stille en stund.
«Oi,» sa den tomme lufta til slutt. «Oi. Det setter virkelig ting i et annet perspektiv, må jeg si. Jeg skal huske dette neste gang jeg føler en impuls til å gi meg selv skylden for noe. Nilus, termen for dette i litteraturen er ‘egosentrisk bias’, det betyr at du opplever alt som angår ditt eget liv, men du får ikke opplevd alt annet som foregår i verden. Det var langt, langt mer som skjedde enn at du forsøkte å hindre meg. Du kommer til å bruke uker på å huske den tingen du gjorde der i seks sekunder, det skjønner jeg, men ingen andre kommer til å bry seg om å tenke på det. Andre mennesker bruker mye mindre tid på å tenke på dine tidligere feil enn du gjør, rett og slett fordi du ikke er sentrum for deres verden. Jeg garanterer deg at ingen utenom deg en gang har vurdert å gi Nilus Langballe skylden for det som skjedde med Hermine. Ikke i brøkdelen av et sekund. Akkurat nå er du, hvis du vil unnskylde uttrykket, en tøysemikkel. Nå kan du ti stille og si ha det.»
«Jeg vil ikke si ha det,» sa Nilus. Stemmen hans skalv, men han klarte å ikke gråte. «Jeg vil bli her og slåss sammen med deg mot – mot hva det nå er som skjer.»
Den tomme lufta kom nærmere ham, og omfavnet ham med en klem, og Harry Potters stemme hvisket, «Uflaks.»