Det tredje møtet:
(17. april 1992, kl. 10.31)
Våren var i anmarsj, lufta på den sene morgenen inneholdt fremdeles skarpe rester av vinter. Påskeliljene hadde blomstret blant skogens spirende gress, de bløte gule kronbladene med sine gylne sentre dinglet livløst fra døde, grå stilker, såret eller drept av en av de plutselige frostperiodene som april ofte kunne by på. I Den forbudte skogen ville det være merkeligere livsformer, kentaurer og enhjørninger, i det minste; og Harry hadde hørt rykter om varulver. Skjønt av det Harry hadde lest om virkelige varulver, så ga ikke det noe som helst mening.
Harry beveget seg aldri det minste nær grensene til Den forbudte skogen, siden det ikke var noen grunn til å ta den risikoen. Han gikk usynlig blant de mer ordinære livsformene i den tillatte skogen, med tryllestaven i hånda, og en sopelime spent fast på ryggen for alle tilfellers skyld. Han var ikke faktisk redd; Harry syntes det var pussig at han ikke følte seg redd. Tilstanden av konstant årvåkenhet, å være klar for kamp eller flukt, føltes ikke som en byrde; ja, knapt nok som unormalt.
Langs skogbrynet av den tillatte skogen gikk Harry, føttene hans valgte aldri de velbrukte stiene der han enklere kunne bli funnet, og Galtvorts vinduer kom aldri ut av syne. Harry hadde stilt inn en alarm på den mekaniske klokka si for å varsle om lunsjtid, siden han ikke faktisk kunne se på håndleddet sitt, siden han var usynlig og alt det der. Dette gjorde at en måtte stille spørsmål om hvordan brillene hans fungerte mens han hadde på seg kappen. For den del virket det som om loven om den ekskluderte tredje impliserte at enten absorberte rhodopsin-kompleksene i netthinnen hans fotoner og sendte dem videre til nevraltappene, eller alternativt, disse fotonene gikk rett gjennom kroppen og ut på den andre siden, men ikke begge deler. Alt dette økte virkelig sannsynligheten for at usynlighetskapper lot deg se ut mens du selv var usynlig fordi, på et fundamentalt nivå, det var slik skaperen av denne magien hadde – ikke ønsket – men implisitt trodd – at usynlighet skulle fungere.
Og dernest måtte du jo lure på om noen hadde forsøkt å forfloke eller bruke psykomantikk på en person for å få dem til å ta det som et soleklart og akseptert faktum at Fiksum Alto burde være en enkel formel for første klasse, og så forsøke å finne den opp.
Eller kanskje finne en verdig gompefødt i et land som ikke identifiserte sine gompefødte barn, og fortelle dem omfattende løgner, finne på en bakgrunnshistorie og tilhørende bevis, slik at de ville ha helt andre ideer om hva magi kunne gjøre helt fra starten av. Skjønt tilsynelatende måtte de fremdeles lære et antall grunnleggende formler før de ble i stand til å finne opp sine egne …
Det ville kanskje ikke fungere. Sikkert nok måtte det ha eksistert en eller flere organisk sinnssyke trollmenn som virkelig trodde på sine egne muligheter for guddommelighet, og allikevel ikke hadde klart å bli guddommelige. Men selv den gale hadde sannsynligvis trodd at magien for denne opphøyelsen burde være en form for grandiost dramatisk ritual og ikke noe du gjorde med en nøye komponert vridning av tryllestaven og besvergelsen Blitilus Gudus.
Harry var allerede temmelig sikker på at det ikke kom til å bli så lett som det. Men så var allikevel spørsmålet, hvorfor ikke? Hva slags mønster hadde hjernen hans lært? Kunne grunnen bli forutsagt på forhånd?
Et lett snev av oppmerksomhet krøp igjennom Harry nå, et hint av bekymring, der han kontemplerte spørsmålet. Den navnløse bekymringen ble skarpere, vokste seg gradvis større –
Professor Krengle?
Harry spant rundt, hånda hans søkte umiddelbart tidsvenderen under kappen; igjen føltes prinsippet om å være klar til flukt på et øyeblikks varsel bare helt ordinært.
Sakte, med håndflater tomme og vendt utover, kom professor Krengle gående mot ham der i utkanten av skogen, fra den generelle retningen av Galtvort slott.
«Herr Potter,» sa professor Krengle igjen. «Jeg vet at du er der. Du vet at jeg vet at du er der. Jeg må snakke med deg.»
Fremdeles sa ikke Harry noe. Professor Krengle hadde ikke faktisk nevnt hva dette handlet om, og Harrys solfylte morgentur i skogbrynet hadde skapt en stille stemning inne i ham.
Professor Krengle tok et lite trinn til venstre, et trinn forover, et nytt trinn til høyre. Han la hodet på skakke med et kalkulerende uttrykk, og så gikk han omtrent direkte mot der Harry sto, og stoppet et par skritt unna mens følelsen av dommedag hadde økt omtrent så mye den kunne før det ble umulig å tåle den.
«Er du fremdeles bestemt på å følge den kursen du har valgt?» sa professor Krengle. «Den samme kursen du snakket om i går?»
Igjen svarte ikke Harry.
Professor Krengle sukket. «Jeg har gjort mye for deg,» sa mannen. «Hva annet du kanskje lurer på angående meg, så kan du ikke benekte det. Jeg inndriver noe av denne gjelden. Snakk til meg, herr Potter.»
Jeg har ikke noe særlig lyst til å gjøre dette akkurat nå, tenkte Harry; og så, Ah, stemmer.
To timer senere, etter at Harry hadde spunnet tidsvenderen en gang, skrevet ned det nøyaktige tidspunktet og memorisert den nøyaktige lokasjonen, brukt nok en time på å spasere, gått inn og fortalt professor McSnurp at han akkurat nå snakket med forsvarsprofessoren i skogen utenfor Galtvort (bare i tilfelle noe skjedde med ham), gått i enda en time, og så vendt tilbake til sin opprinnelige lokasjon nøyaktig en time etter at han hadde forlatt stedet og spunnet tidsvenderen igjen –
«Hva var det?» sa professor Krengle og blunket. «Tok du akkurat å –»
«Ikke noe viktig,» sa Harry uten å trekke ned hetta på Usynlighetskappen, eller ta hånda bort fra tidsvenderen. «Ja, jeg er fremdeles sikker på min beslutning. For å være ærlig tror jeg at jeg ikke burde ha sagt noe.»
Professor Krengle bøyde hodet lett. «En tankegang som skal tjene deg vel i livet. Er det noe som kan ha mulighet til å endre beslutningen din?»
«Professor, hvis jeg allerede visste at det eksisterte et argument som ville endre beslutningen min –»
«Sant, for slike som oss. Men du ville være overrasket over hvor ofte noen vet hva de venter på å få høre, og allikevel venter til de får høre det.» Professor Krengle ristet på hodet. «For å si det slik … det er en viss kjensgjerning, som jeg kjenner til, men ikke du, som jeg gjerne vil overtale deg med, herr Potter.»
Harrys øyenbryn hevet seg, skjønt det neste øyeblikket innså han at professor Krengle ikke kunne se det. «Det er innenfor mine vilkår, greit nok. Fortsett.»
«Intensjonen du har landet på er langt farligere enn du innser.»
Det å svare på dette overraskende utsagnet tok ikke mye tankevirksomhet for Harrys del. «Definer farlig, og fortell meg hva du tror du vet og hvordan du tror at du vet det.»
«Noen ganger,» sa professor Krengle, «kan det å fortelle noen om en fare forårsake at de går rett inn i den. Jeg har ingen planer om å la det skje denne gangen. Forventer du at jeg skal fortelle deg nøyaktig hva du ikke må gjøre? Nøyaktig hvorfor jeg er redd?» Mannen ristet på hodet. «Hvis du var trollmannsfødt, herr Potter, så ville du ha visst at du må ta det på alvor, når en kraftfull magiker bare sier at du må være forsiktig.»
Det ville ha vært en løgn å si at Harry ikke var irritert, men samtidig var han ikke en idiot, så Harry sa bare, «Er det noe du kan fortelle meg?»
Forsiktig satte professor Krengle seg ned på gresset, og tok ut tryllestaven; hånda hans inntok en posisjon som Harry kjente igjen. Harrys pust stoppet nesten opp.
«Dette er den siste gangen jeg kommer til å være i stand til å gjøre dette for deg,» sa professor Krengle stille. Så begynte mannen å framsi ord som var merkelige, ikke i noe språk Harry kjente igjen, uttale som ikke helt virket menneskelig, ord som føltes som om de gled ut av Harrys hukommelse idet han forsøkte å forstå dem, som forsvant fra sinnet hans like raskt som de kom inn.
Formelen brukte lengre tid på å skape effekten denne gangen. Trærne så ut til å mørkne, greiner og løv ble flekkete, som om de ble sett gjennom perfekte solbriller som dempet og tonet lyset uten å forskyve det. Den blå himmelhvelvingen trakk seg tilbake, horisonten som Harrys hjerne narret ham til å gi en bestemt distanse trakk seg tilbake mens den ble gråere, og mørkere grå. Skyene ble gjennomskinnelige, gjennomsiktige, fordampet, for så å la mørket skinne gjennom.
Skogen falt i skygge, bleknet, tonet ut i svart.
Den store elven av lys på himmelen ble nok en gang synlig, ettersom Harrys øyne tilpasset seg, ble i stand til å se det største objektet som menneskelige øyne noensinne kunne oppfatte som mer enn et punkt, Melkeveien som omga dem.
Og stjernene, gjennomtrengende lyse og allikevel fjerne, som blinket der ute fra sitt store dyp.
Professor Krengle pustet dypt. Så hevet han tryllestaven sin igjen (kun så vidt synlig, i stjernelyset uten sol eller måne) og tappet seg selv på hodet med en lyd som et eggeskall som ble knust.
Forsvarsprofessoren bleknet også bort, ble også usynlig.
En liten gressflekk, opplyst av svært lite i det hele tatt, drev rolig gjennom det tomme rommet.
Ingen av dem snakket på en stund. Harry var tilfreds med å se på stjernene, knapt distrahert selv av sin egen kropp. Hva nå enn professor Krengle hadde fått ham hit for å fortelle ham ville bli sagt når tida var inne.
Når tida var inne snakket en stemme.
«Det er ingen krig her,» sa en myk stemme som kunne høres innenfra tomheten. «Ingen konflikt og kamp, ingen politikk og svik, ingen død og intet liv. Alt det er for menneskers dårskap. Stjernene er hevet over slike tåpeligheter, uberørt av det. Her er det fred, og stillhet, i evighet. Slik tenkte jeg en gang.»
Harry snudde seg for å se på det stedet der stemmen kom fra, og så bare stjerner.
«Slik tenkte du en gang?» sa Harry, da det ikke virket som om det ville komme flere ord.
«Det er ingenting over menneskers dårskap,» hvisket stemmen fra tomheten. «Det er ingenting over de destruktive kreftene til tilstrekkelig intelligent idioti, ikke en gang selve stjernene. Jeg hadde mye møye og stort besvær med å få en viss gullplakett til å vare evig. Jeg ville ikke ha likt at den ble ødelagt av menneskelige tåpeligheter.»
Igjen hoppet Harrys øyne som en refleks mot der noen skulle ha framsagt disse ordene, igjen var det bare tomhet å se. «Jeg tror jeg kan betrygge deg på dette området, professor. Kjernefysiske våpen har ikke en sprengradius som når ut til … hvor langt unna er Pioneer 11? Kanskje noe rundt en milliard kilometer? Gomper snakker om kjernefysiske våpen som kan ødelegge verden, men det de faktisk mener er at en liten del av jordas overflate blir lett oppvarmet. Sola er en gigantisk fusjonsreaksjon og den ødelegger ikke fjerne romsonder. Det verst tenkelige utfallet av en kjernefysisk krig ville ikke komme i nærheten av å ødelegge solsystemet, ikke at det er mye av en trøst.»
«Sant, så lenge vi snakker om gomper,» sa den myke stemmen midt i stjernelyset. «Men hva vet vel gomper om virkelig kraft? Det er ikke de som skremmer meg nå. Det er deg.»
«Professor,» sa Harry forsiktig, «skjønt jeg tilstår at jeg har rullet en del kritiske feil i mitt liv, så er det en viss avstand mellom det og å bomme på et terningkast som kan redde deg ut av situasjonen, bomme så hardt at Pioneer 11-sonden blir rammet av smellet. Det er ingen realistisk måte å gjøre det på uten å sprenge selve sola. Og før du spør, vår sol er en stjerne av G-type som tilhører hovedserien, den kan ikke eksplodere. All energi du putter inn i den ville bare økt volumet til hydrogenplasmaen, sola har ikke en degenerert kjerne som kan bli detonert. Sola har ikke nok masse til å bli en supernova, selv ikke mot slutten av sin levetid.»
«Slike forbløffende ting som gompene har lært,» hvisket den andre stemmen. «Hvordan stjerner lever, hvordan de er forhindret fra døden, hvordan de dør. Og de har aldri lurt på om slik kunnskap kanskje kunne være farlig.»
«For å være fullstendig ærlig, professor, den bestemte tanken har aldri slått meg heller.»
«Du er gompefødt. Om blodet snakker jeg ikke, men om hvordan du tilbragte dine barndomsår. I det ligger, sant nok, tankefrihet. Men det er også visdom i trollmannsslektas forsiktighet. Tre hundre og tjuetre år er gått siden Sicilias magiske territorier ble ødelagt av en manns toskeskap. Slike hendelser var vanligere i de årene da Galtvort ble reist. Enda vanligere i perioden rett etter Merlin. Av tida før Merlin er det lite som overlevde som nå kan studeres.»
«Det er omtrent tretti størrelsesordeners forskjell fra det og til å sprenge sola,» bemerket Harry, men tok seg i det. «Men det er et betydningsløst argument, beklager; å sprenge et helt land ville også være skrekkelig, det går jeg med på. Men uansett, professor, så planlegger jeg ikke å gjøre noe slikt.»
«Ditt bevisste valg er ikke påkrevet, herr Potter. Hvis du hadde lest flere romaner av trollmannsfødte, og færre gompehistorier, så ville du ha visst dette. I seriøs litteratur er det slik at trollmenn hvis toskeskap truer med å slippe løs Midgardsormen ikke med vilje har dette som sitt egentlige mål, det er for barnebøker. Den virkelig farlige trollmannen er kanskje besatt av å fullføre et prosjekt han venter å høste stor heder og ære for, og utsiktene til å gå glipp av denne æren og leve resten av livet i en anonym tilværelse vil virke mer skremmende tydelig for ham enn den mer ukjente effekten av å ødelegge landet sitt. Eller han har lovet noen suksess, og orker ikke å skuffe dem. Kanskje han har barn som har stor gjeld. Det er mye litterær visdom i disse historiene. De er født av barske erfaringer og byer i aske. Kanskje den mest sannsynlige årsaken til en katastrofe er en kraftfull trollmann som, uansett hva grunnen måtte være, ikke klarer å få seg til å gi opp prosjektet sitt selv når faresignalene begynner å komme. Skjønt han snakker både mye og høyt om å være forsiktig, så vil han ikke klare å få seg selv til å faktisk stoppe prosjektet. Jeg undres, herr Potter, har du tenkt til å forsøke noe som Hermine Grang selv ville ha bedt deg om å la være?»
«Greit, jeg skjønner poenget,» sa Harry. «Professor, jeg er fullstendig klar over at hvis jeg redder Hermine til en pris av to andre menneskers liv, så har jeg tapt på poeng sett fra et utilitaristisk ståsted. Jeg er ekstremt klar over at Hermine ikke hadde ønsket at jeg skulle risikere å ødelegge et helt land bare for å redde henne. Det er bare sunn fornuft.»
«Barn som ødelegger desperanter,» sa den bløte stemmen, «hvis det bare var ett land jeg fryktet at du kunne komme til å ødelegge, ville jeg være mindre bekymret. I starten festet jeg ikke mye tiltro til at din kunnskap om gompevitenskap og gompeframgangsmåter kunne komme til å bli en kilde for stor kraft. Jeg har større tiltro til dette nå. Jeg er, i all oppriktighet, bekymret for sikkerheten til den gullplaketten.»
«Vel, hvis science fiction har lært meg noe,» sa Harry, «så har det lært meg at det å ødelegge solsystemet ikke er moralsk akseptabelt, spesielt hvis du gjør det før menneskeheten har kolonisert andre stjernesystemer.»
«Så vil du gi opp denne –»
«Nei,» sa Harry helt uten å tenke seg om før han åpnet munnen. Etter et øyeblikk la han til, «Men jeg forstår hva du forsøker å si meg.»
Stillhet. Stjernene hadde ikke endret posisjon, ikke en gang slik de tilsynelatende ville ha gjort på jordas nattehimmel, over en viss tid.
En svak raslelyd, som om noen skiftet kroppsstilling. Harry innså at han hadde stått en stund i samme stilling selv, og satte seg ned på den nesten usynlige sirkelen av gress som fremdeles var under ham, forsiktig med å ikke røre kantene av den magiske effekten.
«Si meg,» sa den myke stemmen. «Hvorfor betyr den jenta så mye for deg?»
«Fordi hun er min venn.»
«I språket slik det vanligvis brukes, herr Potter, er ordet ‘venn’ ikke assosiert med desperat innsats for å vekke de døde til live. Er du av den oppfatning at hun er din sanne kjærlighet, eller noe slikt?»
«Åh, ikke du også,» sa Harry med en stemme som røpet at han var lei av denne vinklingen. «Ikke du av alle mennesker, professor. Helt greit, vi er bestevenner, men det er alt, okei? Det er nok. Venner lar ikke sine venner forbli døde.»
«Vanlige mennesker gjør ikke denne typen innsats for dem de kaller venner.» Stemmen hørtes fjernere ut nå, fraværende. «Selv ikke for dem de sier at de elsker. Deres livsledsagere dør, og de går ikke ut og leter etter en kraft som kan vekke dem til live.»
Harry kunne ikke dy seg. Han tittet bort mot stemmen igjen, skjønt han visste det ville være resultatløst, og så bare flere stjerner. «La meg gjette, fra dette deduserer du at … folk ikke faktisk bryr seg så mye om vennene sine som de later som.»
En kort latter. «De kunne ikke akkurat late som om de bryr seg mindre.»
«De bryr seg, professor, og ikke bare for dem som er deres sanne kjærlighet. Soldater kaster seg over granater for å redde sine venner, mødre springer inn i brennende hus for å redde sine barn. Men hvis du er en gomp så tenker du ikke at det finnes noe sånt som magi som kan vekke noen til live igjen. Og trollmenn flest, de … tenker ikke utenfor boksen på den måten. Jeg mener, trollmenn flest forsøker ikke å søke opp kraft som kan gjøre dem selv udødelige. Beviser det at de ikke bryr seg om sine egne liv?»
«Som du sier, herr Potter. Jeg ville definitivt selv ansett deres liv som hensiktsløse og uten et fnugg av verdi. Kanskje, et sted i deres skjulte hjerter, de også tror at min mening om dem er den rette.»
Harry ristet på hodet, og så, i irritasjon, rev han hetta av kappen og ristet på hodet igjen. «Det virker som et ganske konstruert verdenssyn, professor,» sa det svakt opplyste guttehodet som fløt fritt over en sirkel av mørkt gress mellom stjernene. «Å forsøke å finne opp en formel for å vekke døde til live er bare ikke noe vanlige mennesker ville ha tenkt på, så du kan ikke dedusere noe ut fra at de ikke velger det.»
Et øyeblikk senere ble et svakt opplyst omriss av en mann som satt på sirkelen av gress også synlig.
«Hvis de virkelig brydde seg om dem de sier de elsker,» sa forsvarsprofessoren bløtt, «så ville de tenke på det, ville de ikke?»
«Hoder fungerer ikke på den måten. Hjerner blir ikke umiddelbart drastisk bedre av at innsatsen økes – eller, når de blir bedre, så er det innen svært faste grenser. Jeg kunne ikke regnet ut det tusende desimalet av pi hvis noens liv avhang av det.»
Det svakt opplyste hodet bøyde seg. «Men det er en annen mulig forklaring, herr Potter. Det er at mennesker spiller rollen ‘venner’. De gjør akkurat så mye som den rollen krever av dem, og ikke mer. Tanken slår meg at kanskje forskjellen mellom deg og dem ikke er at du bryr deg mer enn de gjør. Hvorfor skulle du ha blitt født med slik uvanlig sterk vennskapsfølelse at du alene blant trollmannsætten drives til å gjenoppvekke Hermine Grang etter hennes død? Nei, den mest sannsynlige forskjellen er ikke at du bryr deg mer. Det er at, siden du er et mer logisk vesen enn dem, du alene har tenkt at det å spille en rolle som venn faktisk krever dette av deg.»
Harry stirret ut på stjernene. Han ville ha jugd hvis han hadde påstått at han ikke var rystet. «Det … kan ikke være sant, professor. Jeg kunne navngitt et dusin eksempler fra gomperomaner om folk som drives til å få sine døde venner tilbake til livet. Forfatterne av disse historiene hadde en klar forståelse av nøyaktig hvordan jeg føler for Hermine. Skjønt du har nok ikke lest disse, antar jeg … kanskje Orfeus og Evrydike? Jeg har ikke faktisk lest akkurat den, men jeg vet hva den handler om.»
«Slike historier er også fortalt blant trollmenn. Det er fortellingen om Midthun-søsknene. Historien om Harry Hatlevik, som ble beskyttet av sin sønn Eirik. Det er Carsten Anker og hans fordømte utfordring mot Tiden. På Sicilia før det falt, dramaet om Lucia Beltrame. I Japan forteller de om Akemi Homura og hennes tapte elskede. Det disse historiene har til felles, herr Potter, er at de alle er fiksjon. Trollmenn i det virkelige liv forsøker ikke det samme, skjønt tanken om å gjøre det åpenbart ikke er utenfor hva de kan forestille seg.»
«Fordi de ikke tror at de kan!» Harrys stemme hevet seg.
«Skal vi gå og fortelle den gode professor McSnurp om dine intensjoner om å finne en måte å hente frøken Grang tilbake til de levendes rekker på, og se hva hun synes om det? Kanskje det rett og slett aldri har falt henne inn å vurdere den muligheten … Ah, men du nøler. Du vet allerede svaret hennes, herr Potter. Vet du hvorfor du vet det?» Du kunne høre det kalde smilet i stemmen. «En vidunderlig teknikk, det der. Takk for at du lærte meg den.»
Harry var klar over spenningen som hadde utviklet seg i ansiktet hans, ordene kom ut som om de var bitt av. «Professor McSnurp har ikke vokst opp med gompenes konsept om vitenskapens økende kraft, og ingen har noensinne fortalt henne at når en venns liv står på spill så er det et tidspunkt der du trenger å tenke svært rasjonelt –»
Forsvarsprofessorens stemme hevet seg også. «Transfigurasjonsprofessoren leser fra et manus, herr Potter! Dette manuset sier at hun skal være lei seg og sørge, slik at alle får vite hvor mye hun brydde seg. Vanlige mennesker reagerer dårlig hvis du foreslår at de skal bevege seg utenfor manus. Hvilket du allerede visste!»
«Det er pussig, jeg kunne ha sverget på at jeg så professor McSnurp bevege seg utenfor manus ved middagen i går. Hvis jeg så henne bevege seg utenfor manus ti ganger til kunne jeg faktisk forsøke å snakke med henne om å få Hermine tilbake til de levendes rekker, men akkurat nå er dette nytt for henne og hun trenger øvelse. Når alt kommer til alt, professor, det du forsøker å bortforklare ved å kalle kjærlighet og vennskap og alt annet for løgn er bare det at mennesker ikke vet bedre.»
Forsvarsprofessorens stemme steg i styrke. «Hvis det var du som hadde blitt drept av det trollet, ville det ikke en gang falle Hermine Grang inn å gjøre det du gjør for henne! Tanken ville ikke streife Draco Malfang, ei heller Nilus Langballe, eller McSnurp eller noen andre av dine høyt skattede venner! Det er ikke en person i verden som ville gjengjelde den omtanken du viser henne! Så hvorfor? Hvorfor gjøre det, herr Potter?» Det var en merkelig, vill desperasjon i den stemmen. «Hvorfor være den eneste personen i verden som går til slike lengder for å fortsette å gi et synlig tegn på vennskap og omsorg, når ingen av dem noensinne vil gjøre det samme for deg?»
«Jeg tror at du misforstår kjensgjerningene, professor,» svarte Harry jevnt. «Om flere forhold, faktisk. Vi kan starte med at din modell av mine følelser er feilaktig. Fordi du ikke forstår meg det aller minste, hvis du tror at det ville stoppe meg hvis alt du sa var sant. Alt i verden må starte et sted, alle ting som skjer må skje for første gang. Livet på jorda måtte starte med et eller annet lite, selvreplikerende molekyl i en gjørmepytt. Og hvis jeg var den første personen i verden, nei –»
Harrys hånd gjorde en bevegelse for å indikere omfanget av de forferdelig fjerne lyspunktene rundt dem.
«– hvis jeg var den første personen i universet til å virkelig bry meg om noen andre, hvilke jeg ikke er, forresten, så ville jeg vært beæret over å være den personen, og jeg ville forsøkt å leve opp til det.»
En lang stillhet fulgte.
«Du bryr deg virkelig om den jenta,» sa mannens svake omriss bløtt. «Du bryr deg om henne på en måte som ingen av dem er i stand til å bry seg om sine egne liv, for ikke å snakke om hverandres.» Forsvarsprofessorens stemme hadde blitt merkelig, fylt med en eller annen følelse som ikke kunne tolkes. «Jeg forstår det ikke, men jeg forstår hvor langt du vil gå på grunn av det. Du vil utfordre selve døden, for hennes skyld. Ingenting vil kunne hindre deg i å gjøre det.»
«Jeg bryr meg tilstrekkelig til å faktisk forsøke å gjøre en innsats,» sa Harry stille. «Ja, det er korrekt.»
Stjernelyset begynte å sprekke opp, verden begynte å skinne gjennom sprekkene; åpninger i natta som viste trestammer og løv som glødet i sollyset. Harry løftet en hånd, blunket hardt, idet lyset kom tilbake og hamret inn i øynene hans som hadde tilpasset seg mørket; og øynene gikk automatisk mot forsvarsprofessoren bare i tilfelle et angrep ville skje mens han var blindet.
Da alle stjernene hadde forsvunnet og bare dagslyset gjensto, satt professor Krengle fremdeles på gresset. «Vel, herr Potter,» sa han med sin normale stemme, «hvis det er slik det er, så skal jeg gi deg all hjelp jeg kan, mens jeg kan det.»
«Du vil hva?» sa Harry ufrivillig.
«Mitt tilbud slik jeg framla det i går står fremdeles. Spør, og jeg vil svare. Vis meg de samme vitenskapsbøkene som du anså som passende for herr Malfang, og jeg skal se igjennom dem og fortelle deg hvilke tanker og ideer som dukker opp. Ikke se så overrasket ut, herr Potter, jeg ville knappest la deg få gjøre dette helt alene.»
Harry stirret, med tårekanaler som fremdeles ga fra seg fuktighet i det plutselige lyset.
Professor Krengle så tilbake på ham. Noe merkelig glitret i de bleke øynene. «Jeg har gjort det jeg kan, og nå er jeg redd for at jeg må forlate deg. Ha en –» og forsvarsprofessoren nølte. «Ha en god dag, herr Potter.»
«Takk –» begynte Harry.
Mannen på gresset falt overende, hodet hans slo mot bakken med et lett dunk. Samtidig ble følelsen av dommedag så raskt svekket at Harry hoppet på beina, plutselig med hjertet i halsen.
Men figuren på bakken dyttet seg sakte opp til en krabbende posisjon. Vendte seg for å se på Harry, tomme øyne, slapp munn. Forsøkte å reise seg, falt igjen sammen på bakken.
Harry tok et steg framover, rent instinkt fortalte ham at han skulle gi en hjelpende hånd, skjønt det var inkorrekt; følelsen som steg opp inne i ham, uansett hvor svak, fortalte om fortsatt fare.
Men den falne figuren rykket seg vekk fra Harry, og så begynte den sakte å krabbe vekk fra ham, i den generelle retningen mot borgen i det fjerne.
Gutten som sto i skogbrynet glante etter ham.