«Vulkan,» sa Albus Humlesnurr med en stemme som hadde vanskelig for å bære, «hjelp ham, vær så snill –»
Et skinnende vesen av rødt og gull dukket opp, så undersøkende nedover, og den begynte å kurre.
Den meningsløse kvitringen skled av tomheten; det var ingenting for den å holde seg fast i.
«Du er bråkete,» sa stemmen, «du burde dø.»
«Sjokolade,» sa Albus Humlesnurr, «du trenger sjokolade, og dine venner – men jeg tør ikke å bringe deg tilbake –»
Så dukket en skimrende ravn opp, og snakket med professor Pirrevimps stemme; deretter gispet Albus Humlesnurr i plutselig forståelse, og forbannet høyt sin egen dumhet.
Den tomme tingen lo til dette, for det hadde beholdt evnen til å bli moret.
Og et øyeblikk senere hadde alle forsvunnet i et nytt flammeglimt.
Det virket som om det bare var et øyeblikk mellom da Pirrevimps ravn hadde fløyet bort og til Albus Humlesnurr kom tilbake i et nytt glimt av rød og gyllen flamme med Harry armene sine; men på en eller annen måte hadde Hermine allerede rukket å fylle hendene sine med sjokolade på denne tida.
Men før Hermine en gang rakk dit bort, hadde sjokolade sust vekk fra bordet og rett inn i Harrys munn, som en liten del av sinnet hennes sa var urettferdig, han hadde fått sjansen til å gjøre det for henne –
Harry spyttet sjokoladen ut igjen.
«Gå vekk,» sa en stemme så tom at den ikke en gang var kald.
…
Brått virket det som om alt frøs til; alle som hadde nærmet seg Harry stoppet opp, all bevegelse brutt av de to døde ordene.
Så: «Nei,» sa Albus Humlesnurr, «det vil jeg ikke,» og tida begynte å virke igjen, idet nok en sjokoladebit føk vekk fra bordet og inn i Harrys munn.
Hermine var nær nok nå til at hun kunne se Harrys uttrykk bli mer hatefullt, mens munnen hans tygde med den mekaniske, unaturlige rytmen.
Rektors stemme var barsk som jern. «Filius, få tak i Minerva, be henne om å komme hit pronto.»
Professor Pirrevimp hvisket til sølvravnen sin, og den fløy opp i lufta og forsvant.
Nok en sjokoladebit fløy inn i Harrys munn, og den mekaniske tyggingen fortsatte.
Flere elever samlet seg rundt der rektor passet på Harry med barske øyne, Nilus, Jokum, Tommy, Lavendel, Ernst, Tom, Antonius; ingen av dem våget å gå nærmere enn det Hermine hadde gjort.
«Hva kan vi gjøre?» sa Tommy med skjelvende stemme.
«Trekk dere tilbake og gi ham mer rom –» sa den tørre stemmen til professor Krengle.
«Nei!» avbrøt rektor. «La ham være omringet av sine venner.»
Harry svelget sjokoladen, og sa med den tomme stemmen, «De er dumme. De burde døøøømpfh» idet enda en bit sjokolade kom inn i munnen hans.
Hermine så uttrykkene av sjokk som dukket opp på ansiktene deres.
«Hæin meine det itte, gjør’n?» sa Jokum som om han tagg.
«Dere forstår ikke,» sa Hermine med brusten stemme, «det der er ikke Harry –» og så lukket hun munnen før hun fikk sagt noe mer, men hun måtte si så mye som det.
Hun så fra uttrykket på ansiktet hans at Nilus forsto, og hun så også at de andre ikke gjorde det. Hvis Harry virkelig aldri hadde tenkt på den måten, så ville ikke det å være utsatt for en desperant i mindre enn ett minutt få ham til å si det. Det var sannsynligvis slik de tenkte.
Mindre enn ett minutt med desperering kunne ikke skape en helt ny ond person inne i deg ut av ingenting.
Men hvis den personen allerede var der –
Vet rektor om det?
Hermine tittet opp på rektor, og oppdaget at Albus Humlesnurr allerede stirret på henne, og at hans blå øyne plutselig ble svært gjennomtrengende –
Ord dukket opp i sinnet hennes.
Ikke snakk om det, sa Humlesnurrs vilje til henne.
Du vet, tenkte Hermine. Om hans mørke side.
Jeg vet. Men dette er til og med forbi det. Vulkans sang når ikke fram til ham; han er fortapt et sted.
Hva kan vi –
Jeg har en plan, sendte rektor. Tålmodighet.
Noe med hvordan det hørtes ut fikk Hermine til å bli nervøs. Hva slags plan?
Det er bedre at du ikke vet det, sendte rektor.
Nå begynte Hermine å bli virkelig nervøs. Hun visste ikke hvor mye rektor visste om Harrys mørke side – Jeg anerkjenner at du har et poeng, sendte rektor. Jeg skal fortelle deg det nå; stålsett deg slik at du ikke reagerer. Er du klar? Fint. Jeg har tenkt til å late som om jeg kaster mordforbannelsen på professor McSnurp – IKKE REAGER, Hermine!
Det krevde adskillig innsats. Rektor var virkelig gal! Det ville ikke få Harry ut av sin mørke side, Harry ville gå komplett berserk, han kom til å drepe rektor –
Men det er ikke sant mørke, sendte Albus Humlesnurr. Det er et ønske om å beskytte, det er kjærlighet. Da vil Vulkan være i stand til å nå fram til ham. Og når Harry ser at Minerva er i live tross alt, vil det bringe ham helt tilbake.
Tanken kom til Hermine –
Jeg tviler om det vil virke, sendte rektor, og det kan være at du ikke vil like måten han reagerer på hvis du forsøker. Men du kan forsøke om du ønsker.
Hun hadde ikke egentlig ment det alvorlig! Det var for –
Så flyttet øynene hennes seg, de brøt blikkontakten med rektor og vandret til gutten som så seg omkring med tomme, foraktfulle øyne mens munne fortsatte å tygge og svelge plate etter plate med sjokolade uten effekt. Hjertet hennes vred seg, og plutselig var det ganske mange ting som ikke egentlig betydde noe, bortsett fra at det var en sjanse.
Det var en tvang om å tygge og svelge sjokolade. Svaret på tvang var å drepe.
Folk hadde samlet seg rundt og stirret. Det var irriterende. Svaret på irritasjon var å drepe.
Andre mennesker småsnakket i bakgrunnen. Det var uoppdragent. Svaret på uoppdragenhet var å påføre smerte, men siden ingen av dem var nyttige ville det være enklere å drepe dem.
Å drepe alle sammen ville være vanskelig. Men mange av dem stolte ikke på Krengle, som var sterkt. Å finne nøyaktig riktig utløser kunne føre til at alle drepte hverandre.
Så lente en person seg inn i synsfeltet og gjorde noe helt merkelig, noe som hørte til en helt annen tenkemåte, og for dette var det bare ett mulig svar som var lagret –
Hun hørte gisping rundt seg, og de betydde ingenting; hun vedlikeholdt kysset mot de sjokoladeflekkede leppene mens tårene veltet fram i øynene hennes.
Og Harrys armer kom opp og dyttet henne bort, og leppene hans ropte, «Jeg sa jo det, ingen kyssing!»
«Jeg tror han vil komme seg greit nå,» sa rektor, og så mot der Harry gråt i store, såre hulk mens Vulkan kurret over ham. «Ypperlig gjort, frøken Grang. Vet du, ikke en gang jeg ville ha trodd at det faktisk skulle virke?»
Føniksens sang var ikke ment for henne, visste Hermine, men hun kunne fremdeles bli roet ned av den, noe hun sårt trengte, for livet hennes var offisielt over.